Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-145716
Dokumentdato : 07.03.2016

Utlendingsrett. Asyl. Fare for forfølgelse. Utlendinsloven § 28 første ledd bokstav a.

Saken gjaldt gyldigheten av avslag på asyl. Ankende part var iransk statsborger som hadde oppholdt seg flere år i det kurdiske eksilpartiet KDPIs leire i Nord-Irak. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at avslaget på asyl var gyldig, idet asylvilkårene ikke var oppfylt. Lagmannsretten la blant annet vekt på at ankende part kun hadde vært bilmekaniker i KDPI-leirene. Han hadde ikke hatt oppgaver av politisk eller militær karakter, og det var 13 år siden han forlot Nord-Irak. Lagmannsretten mente på denne bakgrunn at det ikke var reell fare for forfølgelse ved retur til Iran. Anken ble derfor forkastet.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på asyl etter utlendingsloven.

A er født i 1976. Han er etnisk kurder fra byen Shino i Iran. Han søkte asyl i Norge i 2008.

Fra tidlige ungdomsår og frem til 2002, da han var 26 år gammel, oppholdt A seg i leirene til det kurdiske eksilpartiet KDPI i Nord-Irak, der stefaren - som var KDPI-medlem - arbeidet som vakt. A bodde først i KDPIs leir i Mama Khatib. Han flyttet senere til en KDPI-leir i Enze, som var partiets hovedbase. Da hovedbasen ble flyttet til Koye i Nord-Irak, fulgte A med. Som 16-åring fikk han opplæring som bilmekaniker. Han arbeidet som mekaniker i KDPI-leirene frem til han forlot Nord-Irak i 2002. Etter noen år i Tyrkia reiste han til Norge, der han søkte asyl i august 2008.

Utlendingsdirektoraret (UDI) avslo asylsøknaden 10. mars 2009. UDI mente at det ikke var fare for at A ville bli forfulgt på grunn av sin tilknytning til KDPI hvis han returnerte til Iran. UDI la blant annet vekt på at A ikke hadde vært involvert i politisk aktivitet, men kun hadde arbeidet som bilmekaniker i KDPI-basene. Det var etter UDIs syn heller ikke grunnlag for å innvilge opphold på humanitært grunnlag.

A klaget til Utlendingsnemnda (UNE), som forkastet klagen 14. oktober 2010. UNE fant at As forklaring om KDPI-tilknytning ikke var troverdig.

A ba om omgjøring i november 2010. UNE besluttet 22. november 2010 ikke å ta begjæringen til følge.

I februar 2012 reiste A søksmål for Oslo tingrett om gyldigheten av avslaget på asyl. Tingretten avsa i august 2012 dom der UNE ble frifunnet.

A anket dommen til Borgarting lagmannsrett, som 28. mars 2014 avsa dom [LB-2012-162243] der UNEs klagevedtak 14. oktober 2010 og avslag på omgjøring 22. november 2010 ble kjent ugyldige fordi avgjørelsene bygget på feil faktum. Lagmannsrettens dom er nærmere omtalt nedenfor.

Etter Borgarting lagmannsrett dom tok UNE asylsaken opp til ny vurdering med utgangspunkt i det faktum lagmannsretten hadde lagt til grunn. UNE mente fortsatt at det ikke var fare for forfølgelse og traff 11. juni 2014 vedtak der avslaget på asyl ble opprettholdt.

UNE besluttet 4. mai 2015 ikke å ta til følge en ny omgjøringsbegjæring fra A.

Ved stevning innkommet til Oslo tingrett 24. november 2014 reiste A søksmål mot staten ved Utlendingsnemnda med krav om at avslaget på omgjøring 4. mai 2015 skulle kjennes ugyldig. Tingretten avsa 17. juni 2015 dom med slik slutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A plikter innen 2 - to - uker å betale 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner i saksomkostninger til Staten ved Utlendingsnemnda.

For nærmere detaljer om saksforholdet vises det til tingrettens dom og til lagmannsrettens merknader nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 9. og 10. februar 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Staten ved Utlendingsnemnda var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt tre vitner, hvorav to var sakkyndige vitner. Om bevisføringen ellers vises det til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak 11. juni 2014 og beslutning 4. mai 2015 bygger på feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse og er ugyldige. Vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er oppfylt, slik at A har krav på asyl.

Basert på det faktum som UNE har lagt til grunn, skulle asyl ha vært innvilget. A bodde i KDPIs hovedbaser i Nord-Irak i mer enn ti år og hadde en betrodd rolle som bilmekaniker for partiledelsen. Dette er forbudte aktiviteter som skaper fare for forfølgelse i Iran.

Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for forfølgelse. Det er nok at det foreligger en reell risiko for dette. Det er åpenbart tilfellet i vår sak. UNE har derfor anvendt farekriteriet feil.

UNEs avgjørelser bygger dessuten på feil faktum. Det må legges til grunn at A var medlem av KDPI, og ikke bare en sympatisør. A kunne ikke ha bodd flere år i KDPIs hovedbase uten å være medlem. Han har dessuten identitetskort utstedt av KDPI. I sin vitneforklaring for lagmannsretten i 2014 bekreftet lederen for KDPIs kontor i Norge at A var medlem av partiet.

Medlemskapet innebærer i seg selv at A risikerer alvorlige reaksjoner i Iran. Det gjelder uten hensyn til hvilken rolle han hadde i KDPI. Det er ikke bare personer med militære eller politiske oppgaver som forfølges, slik UNE legger til grunn. Enhver aktivitet som støtter KDPI, og enhver form for tilknytning til partiet, kan føre til streng straff i Iran. KDPI har et langsiktig mål om en egen kurdisk stat og oppleves som en stor trussel av iranske myndigheter. Det vises til landinformasjon og praksis fra Storbritannia, Danmark og Sverige, se også EMDs dom i sak nr. 41827/07 [EMD-2007-41827], R.C. mot Sverige.

Det er uten betydning at det er lenge siden A forlot Irak. Irans straffelov rammer også tidligere medlemskap og aktiviteter.

As stefar var peshmerga og aktivt medlem av KDPI fra A var liten. Også brødrene var KDPI-medlemmer. Det skaper risiko for avledet forfølgelse av A. Også familien til KDPI-medlemmer utsettes for press og overgrep. UNE har vurdert dette forholdet feil.

A reiste ulovlig ut av Iran og mangler reisedokumenter. Han vil derfor med sikkerhet bli pågrepet og avhørt ved ankomst til Iran. Det er stor sannsynlighet for at han vil bli straffet for sin KDPI-tilknytning. Han må uansett regne med langvarig fengsling i forbindelse med etterforskningen. Tortur brukes hyppig i iranske fengsler. Dette er ikke vurdert av UNE.

A er interessant for iranske myndigheter fordi han oppholdt seg lenge i KDPI-basene og nyter tillit der. Han kan bli presset til å gi informasjon eller til å være spion for Iran. Heller ikke dette har UNE vurdert.

Det foreligger usaklig forskjellsbehandling ved at As bror er innvilget asyl i Norge. Ettersom A var mer aktiv enn broren og jobbet direkte for partiledelsen, er forfølgelsesfaren større for A enn for broren. Det forhold at broren har fått asyl, øker dessuten risikoen for avledet forfølgelse av A. UNE burde ha drøftet dette.

Det kan ikke legges vekt på uoverensstemmelser mellom As og brorens forklaringer. Uoverensstemmelsene kan blant annet forklares med at A er analfabet og mangler skolegang.

UNEs avgjørelser bygger på en rekke feilvurderinger som klart kan ha virket inn på utfallet. Avgjørelsene er derfor ugyldige.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 11. juni 2014 og Utlendingsnemndas beslutning av 4. mai 2015 kjennes ugyldig.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger.

Ankemotparten, Staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingretten har korrekt kommet til at UNEs avgjørelser er gyldige, og at vilkårene for asyl ikke er oppfylt.

Det er ingen avgjørende feil ved UNEs faktiske eller rettslige vurderinger. UNE har gjort en korrekt risikovurdering basert på riktig lovtolkning. Domstolene har full prøvelsesrett, men bør vise tilbakeholdenhet ved overprøvingen av UNEs landfaglige vurderinger.

Det kan ikke legges til grunn at A er KDPI-medlem. KDPIs kontor i Paris har registrert ham som «sympatisør». Han vil uavhengig av et eventuelt medlemskap ikke risikere forfølgelse om han returnerer til Iran.

Selv om Iran fortsatt overvåker KDPIs aktiviteter i Irak, er partiets betydning nedtonet. KDPI driver ikke lenger væpnet kamp og har ikke lenger et programfestet mål om en egen kurdisk stat. Iranske myndigheter er i dag først og fremst opptatt av kurdisk aktivitet innenfor Irans grenser, ikke i Irak eller andre land.

A var kun bilmekaniker i KDPI-basen. Han var ikke involvert i politiske eller militære aktiviteter og fikk ingen opplæring i dette. Det er ingen grunn til å tro at han vil bli forfulgt for sin beskjedne rolle. Landinformasjon tyder på at opphold i KDPI-basen ikke i seg selv fører til forfølgelse.

Også den lange tiden som er gått siden A var i KDPI-basen, tilsier at iranske myndigheter ikke vil være interessert i ham. A utgjør ingen trussel mot regiment og har ikke kunnskap om forhold av interesse for iransk etterretning.

Det er ikke grunnlag for å konstatere usaklig forskjellsbehandling ved at As bror fikk asyl i Norge. Det var UDI som innvilget asyl. UNE er som klageinstans ikke bundet av UDIs praksis og vurderinger. Ettersom UDI ikke begrunnet vedtaket, er det uklart hva innvilgelsen bygget på. Det er dessuten flere forskjeller mellom sakene som kan begrunne ulikt utfall.

Det er ingen grunn til å tro at A vil bli utsatt for avledet forfølgelse på grunn av stefarens tilknytning til KDPI. Stefaren arbeidet kun som vakt i KDPI-leirene og hadde ingen sentral rolle. Heller ikke det forhold at broren er innvilget asyl, vil kunne lede til avledet forfølgelse.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til at anken forkastes.

Spørsmålet i saken er om A har krav på beskyttelse - asyl - etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. andre ledd. Det anførte asylgrunnlaget er at han risikerer forfølgelse i Iran på grunn av sin tilknytning til KDPI.

Lagmannsretten vil først trekke opp noen rettslige utgangspunkter for vurderingen.

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a fastslår at en utlending skal anerkjennes som flyktning, og ha rett til asyl etter andre ledd, dersom han eller hun

«[...] har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967 [...]»

Det følger av § 29 første ledd at det med «forfølgelse» siktes til alvorlige krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter. Mindre alvorlige krenkelser, for eksempel kortvarig fengsling, faller utenfor, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 415:

«Forfølgelse kan arte seg som overgrep som for eksempel fengsling av en viss varighet, tortur eller andre trusler mot liv, helse eller den personlige frihet. Mindre inngripende reaksjoner som å bli brakt inn til politiet for så å bli løslatt, ulike former for diskriminering mv, vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Forhold som hver for seg ikke er alvorlig nok til å karakteriseres som forfølgelse kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse.»

Dette er også lagt til grunn i Rt-2012-494 (avsnitt 35).

Det er et vilkår for asyl at frykten for forfølgelse er «velbegrunnet». I dette ligger ikke et krav om sannsynlighetsovervekt for forfølgelse. Det er tilstrekkelig at faren er reell, jf. proposisjonen side 414:

«Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell.»

I vurderingen av om faregraden er tilstrekkelig, må det legges vekt på alvoret av de overgrepene utlendingen risikerer. Jo mer alvorlige overgrepene er, desto lavere ligger terskelen for å anse farekriteriet som oppfylt, jf. NOU 2004:20 side 118-119:

«Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret ved den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og i risikovurderingen, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10 % risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningbeskyttelse.»

Asylvurderingen knyttes til situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985. Det innebærer i vår sak at det er forholdene på tidspunktet for UNEs siste avslag 4. mai 2015 som er avgjørende. Lagmannsretten kan prøve alle sider av UNEs vedtak, men bør vise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger, jf. Rt-2015-1388 avsnitt 246-247, se også Borgarting lagmannsretts dom 14. september 2015 (LB-2014-169695) med videre henvisninger.

Partene er enige om sentrale deler av det faktum som skal legges til grunn for vurderingen av forfølgelsesfaren i vår sak. Sakens faktiske sider ble vurdert av Borgarting lagmannsrett i dommen fra 28. mars 2014 (LB-2012-162243), der to tidligere avgjørelser fra UNE ble kjent ugyldige på grunn av feil i bevisvurderingen. I dommen oppsummerte lagmannsretten sin bevisvurdering slik:

«Lagmannsretten har etter dette kommet til at det må legges til grunn som tilstrekkelig bevist at A var bosatt i KDPIs leirer i Nord-Irak fra 12-14 års alder og frem til 2002, da han var 26 år gammel. Fra han var omtrent 16 år jobbet han som bilmekaniker for KDPI i to forskjellige KDPI-leire. Hans stefar, som i praksis har vært As far i nesten hele hans levetid, har vært et aktivt medlem av KDPI siden A var helt liten.»

Lagmannsretten la videre til grunn at As stefar allerede da A var liten dro til Irak for å delta i kampen mot iranske myndigheter.

De avgjørelsene fra UNE som vår sak gjelder, bygger på denne faktumbeskrivelsen, som partene i saken er enige om å ta utgangspunkt i. Partene er imidlertid uenige om enkelte andre faktiske forhold som lagmannsretten ikke tok stilling til i dommen fra 2014, blant annet om A var formelt medlem av KDPI eller kun en sympatisør. Det kommer lagmannsretten tilbake til.

Lagmannsretten vil først kort beskrive KDPI og det som er fremkommet under bevisførselen for lagmannsretten om iranske myndigheters holdning til partiet. Fremstillingen bygger i stor grad på vitneforklaringene til seniorrådgiver Jon Ole Martinsen i NOAS og seniorrådgiver Are Hovdenak i Landinfo, som langt på vei var sammenfallende.

KDPI er et iransk-kurdisk eksilparti med base i den kurdiske delen av Nord-Irak. Partiet har som programfestet mål å etablere selvstyre for kurdere innen Irans grenser, men krever ikke en egen kurdisk stat. KDPI har inngått avtaler med de kurdiske selvstyremyndighetene i Nord-Irak, KRG (Kurdistan Regional Government), som begrenser KDPIs adgang til å drive motstandsvirksomhet overfor Iran av militær og politisk karakter.

KDPI har fortsatt militære styrker - såkalte peshmergaer - men deres oppgave er først og fremst å sørge for vakthold og sikkerhet. KDPI har ikke vært i væpnet konflikt med iranske myndigheter siden 1990-tallet, og militær kamp inngår ikke lenger i partiets program.

Iranske myndigheter er på denne bakgrunn mindre opptatt av KDPI enn for 15-20 år siden. Kurdiske partier som driver væpnet motstand i Iran, blant andre PJAK, anses som en større trussel. KDPI er likevel fortsatt et ulovlig parti. Aktivitetene overvåkes av iranske myndigheter, og det er rapportert om flere tilfeller der partimedlemmer er blitt utsatt for streng straff og overgrep. Det vises til Martinsens og Hovdenaks forklaringer om dette.

Spørsmålet er så om A har, eller har hatt, en slik tilknytning til KDPI at det foreligger reell fare for forfølgelse hvis han returnerer til Iran.

Lagmannsretten har funnet vurderingen vanskelig, men er i likhet med UNE og tingretten kommet til at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for forfølgelsesfare i saken her.

I klagevedtaket fra 2014, der UNE opprettholdt asylavslaget, er det særlig lagt vekt på tre momenter: As beskjedne rolle i KDPI, hans begrensede kunnskap om partiets aktiviteter og den lange tiden som er gått siden han forlot Nord-Irak. Om As rolle heter det i vedtaket:

«UNE viser for det første til at på bakgrunn av sakens opplysninger hadde klageren ingen framtredende posisjon i KDPI, ei heller noen form for politisk eller militær rolle eller funksjon. Han bodde i KDPI-leire som barn før han ble bilmekaniker. Han har forklart i asylintervjuet at han holdt seg til verkstedet uten å blande seg inn i det politiske i KDPI. Klageren opplyste dessuten at han var analfabet, og han var ikke peshmerga. Etter UNEs vurdering av sakens opplysninger var klageren heller ikke medlem av partiet. Jf. asylforklaringen hadde han også et svært lavt kunnskapsnivå om KDPIs formål og politiske grunnlag.»

UNE uttalte i forlengelsen av dette at A ikke satt på informasjon som var av interesse for iranske myndigheter:

«For det andre mener UNE at det uansett ikke er sannsynliggjort at klageren har opplysninger av en karakter som ville vært betydningsfulle for iransk etterretning. Klagerens profil tilsier at han ikke hadde strategisk eller politisk informasjon av gradert eller annen sensitiv karakter som iransk etterretning ikke var kjent med gjennom egen overvåkning av KDPI.»

Om tidsforløpet uttalte UNE:

«I tillegg vil UNE peke på at det er 12 år siden klageren forlot Nord-Irak. Etter UNEs vurdering er opplysningene han eventuelt måtte kunne ha, og som kunne være av interesse for iranske myndigheter da han forlot KDPIs-leire, etter all sannsynlighet forlengst foreldet og dermed av minimal eller ingen interesse for iranske myndigheter.»

UNE opprettholdt disse vurderingene i sin beslutning 5. mai 2015 om ikke å omgjøre asylavslaget.

Lagmannsretten ser ingen avgjørende feil ved UNEs vurderinger. Det forhold at A kun arbeidet som bilmekaniker i KDPIs baser og verken deltok i militær eller politisk virksomhet - og heller ikke fikk opplæring i slik virksomhet - taler mot at han vil utsettes for alvorlige reaksjoner i Iran. Det gjelder særlig når det tas i betraktning at han forlot Nord-Irak så langt tilbake som i 2002. Som tingretten påpeker, er det ikke opplyst at A i tiden etter 2002 har deltatt i aktiviteter som kan bringe ham i iranske myndigheters søkelys.

Det er fra As side vist til eksempler på at opposisjonelle er straffeforfulgt i Iran for aktiviteter som ligger langt tilbake i tid. Lagmannsretten finner ikke dette avgjørende. Den påberopte dokumentasjonen synes i stor grad å gjelde personer som har hatt en vesentlig mer aktiv og fremtredende rolle enn A, og som derfor - i kraft av sin profil - utgjør en vesentlig større trussel mot det iranske regimet. For øvrig er mange av enkeltsakene så summarisk beskrevet at det ikke er mulig å ta stilling til overføringsverdien til vår sak.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at iranske myndigheter i første rekke er opptatt av virksomhet som ligger nær i tid, og som har et visst alvor sett fra regimets ståsted. Det vises særlig til Hovdenaks forklaring om dette. Slik lagmannsretten oppfattet Hovdenak, er det i lys av tilgjengelig landinformasjon lite sannsynlig at opphold langt tilbake i tid i en KDPI-leir i seg selv vil føre til reaksjoner, i hvert fall ikke alvorlige reaksjoner.

A har anført at han var formelt medlem av KDPI, og at slikt medlemskap alene er nok til å utløse strafforfølgning i Iran.

Lagmannsretten finner det etter bevisførselen uklart om A var partimedlem. Det forhold at han oppholdt seg mange år i KDPIs hovedbase i Nord-Irak og har lagt frem identifikasjonskort utstedt av KDPI, tyder på at han var medlem. På den annen side fremgår det av Borgarting lagmannsretts dom 28. mars 2014 at KDPIs hovedkontor i Paris kun har registrert ham som sympatisør - «sympathisant de notre parti».

Lagmannsretten ser ikke grunn til å ta stilling til As formelle tilknytning til partiet. Som UNE understreket i omgjøringsbeslutningen fra 2015, vil det avgjørende for forfølgelsesfaren være As faktiske rolle og virksomhet i KDPI-basene, ikke om han formelt var medlem av partiet.

Når det forhold at A kun var bilmekaniker, ses i sammenheng med tidsforløpet siden han forlot Nord-Irak, mener lagmannsretten at det ikke er reell fare for at A vil bli utsatt for slike alvorlige reaksjoner som kan regnes som forfølgelse i lovens forstand. Ut fra sin profil og virksomhet utgjør A i dag ingen trussel mot regimet. Han har ingen kunnskap om forhold av betydning for iranske etterretning. Det er også vanskelig å se at det skulle ha noen symboleffekt å forfølge ham, slik det er anført fra As side. Anførselen om at A ved ankomst til Iran kan bli presset til å opptre som agent eller spion for det iranske regimet i KDPI-basene, fremstår som for spekulativ til å kunne vektlegges i asylvurderingen. Det vises til Hovdenaks forklaring, der han opplyste at FNs høykommissær for flyktninger (UNCHR) har meldt om flere tilfeller der KDPI-medlemmer har returnert til Iran uten at det er oppstått problemer.

Lagmannsretten finner det også usannsynlig at A vil bli utsatt for avledet forfølgelse på grunn av stefarens tilknytning til KDPI. Det er opplyst for lagmannsretten at iranske myndigheter ikke generelt driver forfølgelse av familien til opposisjonelle. Slik lagmannsretten vurderer det, er stefarens tidligere virksomhet som ordinær peshmerga med oppgaver knyttet til vakthold i KDPI-leirene, av for beskjeden karakter til at det er reell fare for overgrep mot A som familiemedlem.

Det er heller ingen grunn til å tro at brorens asylsøknad i Norge, eller de øvrige forholdene som er påberopt fra As side, vil kunne føre til at A blir forfulgt ved retur til Iran.

Konklusjonen blir etter dette at asylvilkårene ikke er oppfylt. UNE har ikke begått feil i lovanvendelsen, bevisbedømmelsen eller saksbehandlingen som kan lede til ugyldighet.

Når lagmannsretten har funnet saken vanskelig, så skyldes det at det i liten grad finnes oppdatert og systematisert landinformasjon om kurderes stilling ved retur til Iran. Den generelle usikkerheten som dette skaper om beslutningsgrunnlaget, kan ikke alene gi grunnlag for å konkludere med ugyldighet. Ut fra bevisførselen i lagmannsretten fremstår UNEs asylvurdering som fullt forsvarlig.

A har påberopt usaklig forskjellsbehandling med henvisning til at UDI har innvilget hans bror asyl i Norge. Etter As mening tilsier dette at også han skulle ha fått asyl.

Anførselen kan ikke føre frem. For det første har UDI ikke begrunnet vedtaket, jf. forvaltningsloven § 24 andre ledd, som gjør unntak fra begrunnelsesplikten når søknader innvilges. Det lar seg derfor ikke fastslå hvilke hensyn og momenter UDI har vektlagt. For det andre er UNE som klageorgan ikke bundet av UDIs vurderinger i en konkret sak. Det er ikke holdepunkter for at avslaget på As asylsøknad er i strid med UNEs egen praksis.

For det tredje er asylvurderingen lovbundet. Lagmannsrettens standpunkt om at asylvilkårene ikke er oppfylt, innebærer at UNE ikke hadde rettslig adgang til å innvilge asyl. Det innebærer i seg selv at avslaget må regnes som saklig. Det er ikke rom for å supplere med læren om usaklig forskjellsbehandling, som gjelder ved diskresjonære avgjørelser.

Det er for øvrig opplyst at As bror oppholdt seg i Nord-Irak inntil 2013, mens A som nevnt forlot området i 2002. Det utgjør en viktig forskjell som kan forklare at utfallet ble motsatt i de to sakene.

Etter dette forkastes anken.

UNE har vunnet saken og har i utgangspunktet krav på dekning av sakskostnader for lagmannsretten etter tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. andre ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A for sakskostnadsansvaret etter unntaksbestemmelsen i tredje ledd. Lagmannsretten har som nevnt funnet saken vanskelig, og det var god grunn for A til å bringe saken inn for lagmannsretten. Også styrkeforholdet mellom partene taler for å anvende unntaksbestemmelsen.

Ut fra en tilsvarende vurdering finner lagmannsretten at A også bør fritas for å dekke UNEs sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 første og andre ledd.

Dommen er enstemmig.

 

Slutning

  1. Anken forkastes.
  2. Sakskostnader for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2015-145716 Utlendingsrett. Asyl. Fare for forfølgelse. Utlendinsloven § 28 første ledd bokstav a. (21.03.2016)

    Saken gjaldt gyldigheten av avslag på asyl. Ankende part var iransk statsborger som hadde oppholdt seg flere år i det kurdiske eksilpartiet KDPIs leire i Nord-Irak. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at avslaget på asyl var gyldig, idet asylvilkårene ikke var oppfylt. Lagmannsretten la blant annet vekt på at ankende part kun hadde vært bilmekaniker i KDPI-leirene. Han hadde ikke hatt oppgaver av politisk eller militær karakter, og det var 13 år siden han forlot Nord-Irak. Lagmannsretten mente på denne bakgrunn at det ikke var reell fare for forfølgelse ved retur til Iran. Anken ble derfor forkastet.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo