Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-145756
Dokumentdato : 30.05.2016

Utlendingsrett. Forholdsmessighetsvurdering. Utvisning. Utlendingloven (2008) § 70.

Vedtak om utvisning av utlending på grunn av alvorlig narkotikakriminalitet. Spørsmål om vedtaket var uforholdsmessig, jf. utlendingsloven § 70, og om risiko for forfølgelse ved retur til Iran, jf. utlendingsloven § 73, jf. § 28. Lagmannsretten kom til at UNEs vedtak var gyldig.

Saken gjelder overprøving av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning og begjæring om midlertidig forføyning.

Om bakgrunnen for saken heter det i tingrettens dom:

A, heretter saksøkar, kom til Noreg saman med far og søsken i 1997. Alle fekk opphaldsløyve i familiegjenforening med mor. A var då 15 år. I 0.0.2002 fekk A ei dotter med B. Han fekk busetjingsløyve ved vedtak av 22. oktober 2004.

A har i Noreg gjort seg skuldig i fleire straffbare forhold. Han fekk og vedtok i 2000 eit førelegg på 5000 kroner for brot på straffelova § 228 første ledd. I 2003 blei han dømd i Oslo tingrett til samfunnsstraff i 30 timar for bort på straffelova § 227 første ledd for drapstrugslar mot mor og søster. Ved dom frå Oslo tingrett av 20. desember 2005 blei saksøkar dømd til fengsel i 4 år og 6 månader for brot på straffelova § 162 første og andre ledd, samt straffelova § 317 første ledd. Grunnlaget for dommen var at saksøkar i november 2004 hadde oppbevart og hatt på seg totalt over 500 gram heroin, og kjøpt ein bærbar pc som var utbytte av ei straffbar handling. Soning av dommen starta i februar 2007. Sakasøkar blei også dømd til 30 dagar fengsel i Danmark for menneskesmugling i 2005.

I juli 2007 fekk saksøkar varsel frå UDI om mogleg utvising i medhald av utlendingslova av 1988 § 30 andre ledd bokstav b. Det blei sendt inn kommentarar til førehandsvarselet frå Juss Buss med påstand om at utvisinga var mishøveleg og at det var risiko for dødsstraff på grunn av narkotikabrotsverket og forfølging fordi saksøkar ikkje hadde avtent verneplikt og reist ulovleg frå Iran.

Ved vedtak frå UDI av 30. januar 2008 blir saksøkar utvist. Det blei klaga over vedtaket og i tillegg til tidlegare påstandar blei det gjort gjeldande at utvisinga innebar eit brot på EMK art 8.

UNE trefte vedtak av 29. juni 2009 om utvising frå Noreg med innreiseforbod i fem år. Det har etter dette kom ei rekke krav om omgjering som alle er avslått. I avgjerd om avslag på omgjering av 23. august 2010 er det vist til at det er gjort gjeldande fare for arrestasjon og tortur ved retur til Iran som følgje av at «klagerens familie er en kjent politisk aktiv opposisjonsfamilie som er aktive i Norge, og at klageren er aktiv i PDKI samt driver propaganda mot det iranske regimet, bl.a. på facebook-siden sin.». Påstanden om konvertering til kristendommen og engasjement i PJAK og Lawan i Noreg blei gjort gjeldande ved krav om omgjering av 27. desember 2013.

Hovudforhandling blei starta opp 9. mars 2015, men det blei i rettsmøtet treft avgjerd om reassumering av saka for at UNE skulle få teke stilling til omgjering på bakgrunn av nye påstandar. UNE trefte avgjerd 18. mai 2015 om å nekte omgjering av vedtak av 29. juni 2009. På bakgrunn av etterfølgjande påstandar om at dommaren var inhabil blei det treft avgjerd om at saka skulle utsetjast og hendsamast av ny dommar.

Hovudforhandling blei halde 22. og 23. juni. Saksøkar var til stade og gav forklaring. Det blei ført 5 vitner. Bevisførselen elles går fram av rettsboka.

A tok ut søksmål 10. september 2014 ved Oslo tingrett med krav om at Utlendingsnemdas vedtak kjennes ugyldig fordi det er uforholdsmesssig, jf. utlendingsloven § 70.

Hovedforhandling startet opp 9. mars 2015. Saken ble utsatt for at UNE skulle få ta stilling til begjæring om omgjøring av vedtaket 29. juni 2009. UNE traff vedtak 18. mai 2015 hvor begjæringen om omgjøring ikke ble tatt til følge.

Hovedforhandling i tingretten ble etter dette avholdt 22. og 23. juni 2015. A la ned påstand om at både UNEs vedtak 29. juni 2009 og vedtaket 18. mai 2015 var ugyldig.

Oslo tingrett avsa 2. juli 2015 dom med slik slutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda blir å frifinne.
  2. A betaler 81250 - åttientusentohundreogfemti - kroner i sakskostnader til staten ved Utlendingsnemnda innan 14- fjorten - dager etter at denne dom er forkynt.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Han har samtidig begjært midlertidig avgjørelse om at han har rett til å oppholde seg i Norge i påvente av domstolenes rettskraftige avgjørelse av utvisningsvedtakets gyldighet. Staten v/UNE har tatt til motmæle mot både anken og begjæringen om midlertidig forføyning. Ankeforhandlingen er holdt 2. og 3. mai 2016. A og 7 vitner ga forklaring. Om bevisføringen for øvrig vises det til rettsboken.

Ankende parts anførsel om at vedtaket er ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil, er frafalt under ankeforhandlingen. Det er enighet om at den anførte saksbehandlingsfeilen - at UNE ikke har innhentet Cs uttalelse før vedtaket om ikke å omgjøre utvisningsvedtaket ble truffet - uansett er reparert ved lagmannsrettens behandling. Lagmannsretten fikk høre forklaring fra tidligere kontaktlærer for C, D. Vitnet hadde hatt samtale med C i forkant av ankeforhandlingen og forklarte seg for lagmannsretten om Cs syn på utvisningsvedtaket.

A har i korte trekk anført følgende:

Vedtaket om utvisning og beslutning om ikke å omgjøre utvisningsvedtaket, er ugyldig.

Det bestrides ikke at det objektive vilkåret for utvisning er oppfylt, jf. utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b. Vedtaket er uforholdsmessig, jf. utlendingsloven § 70. Det vises til As tilknytning til Norge, hans manglende tilknytning til Iran, hensynet til samboeren og datteren og til den lange saksbehandlingstiden.

Det må legges vekt på As unge alder da han kom til Norge. Han kom til Norge da han var 15 år, og forlot Iran da han var 10 år. Han snakket hjemlandets språk i begrenset grad, og har ikke familie eller nettverk i Iran. Han har vært i Iran kun én gang i løpet av de årene han har bodd i Norge.

Familielivet ble etablert før de straffbare forholdene skjedde. A og B ble foreldre i ung alder. C ble født i 0.0.2002. B var 16 år, og A var 20 år. De tok et felles valg om at B skulle bli boende hjemme hos sine foreldre med datteren til hun var ferdig med skolen. De flyttet sammen i desember 2006, før A ble domfelt for narkotikakriminalitet. B kunne ikke forutse at A skulle bli utvist.

C er knyttet til A, og det vil ramme henne hardt dersom A blir utvist. Far og datter har hatt jevnlig kontakt mens A sonet straffen, og C har blitt fortrolig med ham som omsorgsperson. Det vil kunne retraumatisere C dersom hun mister faren sin på nytt.

Det må også få betydning for forholdsmessighetsvurderingen at saksbehandlingstiden er lang.

Vedtaket er videre ugyldig fordi A har vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 73, jf. § 28, som følge av at han har konvertert til kristendommen og på grunn av hans politiske engasjement. Forholdene for kristne konvertitter i Iran har forverret seg de senere årene. A risikerer forfølgelse og dødsstraff ved retur.

A er videre politisk aktiv i organisasjonen PJAK. Han har deltatt på demonstrasjoner, seminarer og bidratt til pengeinnsamlinger. Han er blitt avbildet i forbindelse med demonstrasjoner, og bildene ligger lett tilgjengelig på nettet. As sikkerhetssituasjon må ses i sammenheng med at han kommer fra en politisk aktiv familie. Familien kom til Norge som politiske flyktninger. A har en profil som gjør ham lettere identifiserbar for iranske myndigheter.

Det begjæres midlertidig avgjørelse om at A kan oppholde seg i landet inntil rettskraftig avgjørelse foreligger, jf. tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav b. Både hovedkrav og sikringsgrunn er sannsynliggjort. Subsidiært anføres at vilkåret i tvisteloven § 34-2 første ledd er oppfylt. Det foreligger også sikringsgrunn fordi forfølgningen av kravet vil bli vesentlig vanskeliggjort dersom A sendes ut av landet.

A har lagt ned slik påstand:

I forføyningssaken:

A kan oppholde seg i riket til saken er rettskraftig avgjort.

Hovedsaken:

UNES vedtak av 29.06.2009 og UNEs beslutning av 18.05.2015 kjennes ugyldig.

I begge tilfeller:

Prinsipalt:

 A tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Subsidiært:

I saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten betaler UNE 94 465 - nittfiretusenfirehundreogsekstifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen.

Staten v/UNE har i korte trekk anført følgende:

Utvisningsvedtaket er ikke et uforholdsmessig inngrep.

Det må legges avgjørende vekt på at A er dømt for lovbrudd av alvorlig karakter. Han er også tidligere begått straffbare forhold.

Han kom til Norge da han var 15 år og fikk bosettingstillatelse i voksen alder. De straffbare forholdene er begått etter at han var voksen. Det må legges til grunn at han bodde i Iran til han var 15 år, og at han har tilknytning til det landet hvor han har hatt sin oppvekst.

Hensynet til samboer og datter kan ikke medføre at vedtaket er uforholdsmessig. Det foreligger ikke noen ekstraordinære omstendigheter ved datterens situasjon. UNE har lagt til grunn at det er en belastning for henne at faren blir utvist, men ingen større belastning enn det som må forventes i slike tilfeller. Samboeren burde forstått at familielivet sammen med A ville bli usikkert da hun valgte å flytte sammen med ham, ettersom han var dømt for flere straffbare forhold.

Det er ikke tale om noen lang saksbehandlingstid. UNEs vedtak ble truffet mens A sonet straffen for narkotikakriminalitet. Det faktum at det har tatt tid som følge av at A har begjært omgjøring en rekke ganger, kan ikke UNE lastes for.

Anførslene om vern mot retur som følge av konvertering og politisk aktivitet, kan ikke føre frem. Det er påfallende at anførslene om konvertering ikke er fremsatt før i 2010, og anførslene om politisk engasjement i PJAK, ikke er fremsatt før i 2013. Det er uansett ingen holdepunkter for at A har opptrådt på en slik måte i Norge at Iranske myndigheter han ansett ham som en trussel mot regimet. Det er heller ingen holdepunkter for at han vil opptre på en slik måte i Iran at Iranske myndigheter vil fatte interesse for ham. Han vil kunne praktisere sin religion og politiske overbevisning i den private sfære.

A har ikke sannsynliggjort at han har noe krav, og det foreligger ikke sikringsgrunn. Selv om det er en belastning for familien at A ikke er til stede i landet mens saken står for lagmannsretten, vil ikke det være «en vesentlig skade eller ulempe» i tvistelovens forstand. Saken blir ivaretatt av hans advokat i hans fravær.

Staten v/ UNE har lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  3. Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten.

Saken reiser spørsmål om vedtak om utvisning er ugyldig fordi det ikke er forholdsmessige, jf. utlendingsloven § 70. Det er videre spørsmål om vedtaket er ugyldig fordi A er vernet mot retur etter utlendingsloven § 73. A har videre krevd midlertidig avgjørelse for å oppholde seg i landet inntil rettskraftig dom foreligger.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om vedtaket er uforholdsmessig, jf. utlendingsloven § 70.

Uforholdsmessighet

Som det fremgår av saksfremstillingen ovenfor, er UNEs vedtak om utvisning truffet etter den tidligere utlendingsloven av 1988. Ny utlendingslov trådte i kraft 1. januar 2010, og loven er i stor utstrekning en videreføring av den gamle utlendingsloven. UNEs beslutning 18. mai 2015, om ikke å omgjøre utvisningsvedtaket, er fattet etter den nye utlendingsloven av 2008.

Det er ikke omtvistet at grunnvilkåret for utvisning i utlendingsloven 2008 § 68 annet ledd bokstav b er oppfylt. Det fremgår her at utlendinger som har permanent oppholdstillatelse kan utvises «når utlendingen for mindre enn et år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer».

A er ved Oslo tingretts dom i desember 2005 ilagt fengselsstraff i 4 år og 6 måneder for grov narkotikakriminalitet. Vedtaket fra UNE om utvisning ble truffet i juni 2009 mens A fortsatt sonet straffen.

Spørsmålet er om utvisning med fem års innreiseforbud vil være et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 70. Domstolen har full prøvelsesrett ved forholdsmessighetsvurderingen, jf. Rt-2000-591 og senere høyesterettspraksis. Det er faktum på vedtakelsestidspunktet som skal legges til grunn, jf. Rt-2012-1985 (plenum) avsnitt 81. I denne saken er det juni 2009.

Utlendingsloven § 70 lyder slik:

En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Hvorvidt utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak, beror på en sammensatt vurdering. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) pkt. 15.1.3 er følgende momenter trukket frem som viktige:

- forbrytelsens art,

- den utmålte straffen,

- straffebudets øvre ramme,

- [ ... ]

- utlendingens tilknytning til Norge vurdert i forhold til tilknytning til hjemlandet, der momenter som botid og slektninger i hhv. Norge og hjemlandet, alder ved ankomst til Norge, grunnlaget for oppholdet i Norge, reiser til hjemlandet og lengden av eventuelle opphold der, språkferdigheter mv. er relevant,

- om utlendingen har familie og eventuelt mindreårige barn i Norge, og hensynet til dem, herunder om utlendingen bor sammen med sin familie og har omsorgsansvar for barn mv.,

- hvorvidt familielivet ble etablert før eller etter at utlendingen burde forstått at utvisning kunne være aktuelt,

- muligheten for fortsettelse av familielivet i hjemlandet,

- utlendingens eller familiemedlemmenes helsetilstand og konsekvenser ved utvisning av denne grunn,

- graden av integrering gjennom blant annet utdannelse og arbeid.

Videre fremgår det i proposisjonen pkt. 15.6.3 at enkelte sakstyper må vurderes som spesielt alvorlige i utvisningssammenheng. Dette er blant annet gjentatt kriminalitet og alvorlig narkotikakriminalitet.

Ved alvorlig kriminalitet er det i høyesterettspraksis lagt til grunn at det skal mye til for å anse en utvisning som et uforholdsmessig tiltak, jf. blant annet Rt-2005-229 avsnitt 35, Rt-2007-667 avsnitt 34, Rt-2009-546 avsnitt 30 og Rt-2009-1432 avsnitt 37.

I dette tilfellet er det tale om alvorlig narkotikakriminalitet. A er i Oslo tingretts dom 20. desember 2005 dømt for oppbevaring av til sammen ca. 530 gram heroin. I dommen er det straffbare forhold vurdert slik:

Retten finner at de foreliggende narkotikaforhold må vurderes meget strengt. Det må i tilfelle av denne typen legges sterk vekt på allmennpreventive hensyn. Tiltale er ikke reist for salg, og retten går derfor heller ikke nærmere inn på dette spørsmålet. Det er ikke ført direkte bevis for at tiltalte har drevet salg av narkotika, og at det stoffet han var i besittelse av/oppbevarte, skulle selges av ham. Imidlertid kan det ikke ubetydelige pengebeløp som ble funnet hjemme hos tiltalte, tyde på at han drev salgsvirksomhet. Og det utstyret han hadde, tyder også på at virksomheten hadde et visst omfang. Selve kvantumet som ble funnet, var ganske betydelig. Retten legger under enhver omstendighet til grunn ved straffutmålingen at tiltalte deltok som mellommann i spredningen av narkotika og i et ganske betydelig omfang, når man ser på det samlede kvantum på ca. 530 gram heroin. Bare en meget liten del av stoffet hadde litt lavere styrkegrad, ellers var styrkegraden 36%-38%, som er omtrent middels. Retten fester heller ikke særlig lit til tiltales forklaring om hvordan han var kommet i besittelse av stoffet. Historien om mannen som helt uventet nærmest påtvang ham stoffet, virker ikke troverdig på bakgrunn av de funn som er gjort i tiltaltes bolig av penger, vekter, plasthansker, pustemasker, et antall oppveide poser mv.

Det er altså tale om oppbevaring av et meget betydelig kvantum heroin. Dette er et straffbart forhold som skal anses som spesielt alvorlig i utvisningssammenheng. Straffen ble utmålt til fengsel i fire år og seks måneder. Strafferammen etter straffeloven 1902 var fengsel i 3 år til 15 år. I tillegg er A tidligere dømt for legemsfornærmelse, trusler og menneskehandel.

Under disse omstendighetene skal det svært mye til for at utvisning av A vil være et uforholdsmessig inngrep.

Det er i rettspraksis utvist tilbakeholdenhet med å utvise utlendinger som har hatt en betydelig del av sin barndom i Norge, selv der det er tale om alvorlig kriminalitet. Det samme gjelder når de straffbare handlingene kan karakteriseres som ungdomskriminalitet. Det vises til Rt-2009-1432 avsnitt 39-41.

Lagmannsretten bemerker at A kom til Norge som 15-åring, og han fikk da midlertidig oppholdstillatelse som følge av familiegjenforening med sin mor. Han fikk permanent bosettingstillatelse da han var 22 år. De straffbare forholdene ble begått da han var i 20-årene. A var ikke så ung da han kom til Norge at han kan sies å ha hatt sin barndom i Norge og vokst opp i landet. De straffbare forholdene, som ble begått i 20-årene, kan heller ikke karakteriseres som ungdomskriminalitet. Han er derfor utenfor den gruppen hvor den klare hovedregelen er at det anses som uforholdsmessig å utvise, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 293 og Rt-2009-1432 avsnitt 46.

For at utvisningen skal anses utforholdsmessig må det da være tale om uvanlig store belastninger for A eller hans nærmeste familie. Det vises til Rt-2005-229 avsnitt 36.

A anfører at han har svak tilknytning til Iran blant annet fordi han forlot Iran da han var 10 år. Han anfører herunder at han oppholdt seg ulovlig i Tyrkia i fem år før han kom til Norge som 15-åring, at han ikke har familie i Iran og snakker språket i begrenset grad.

Lagmannsretten mener at de tidsnære bevisene viser at A forlot Iran som 15-åring. Han oppholdt seg kun en kort periode på noen måneder i Tyrkia før ha kom til Norge. Det vises til UNEs begrunnelse i vedtaket på side 7, som lagmannsretten i det vesentlige slutter seg til:

UNE har merket seg at klageren ankom Norge da han var 15 år, og at det er anført at han har en svak tilknytning til hjemlandet under henvisning til at han forlot hjemlandet da han var 10 år. Etter det anførte reiste han til Tyrkia og har ikke vært tilbake siden. UNE finner verken det forhold at klageren forlot Iran da han var 10 år gammel, eller det forhold at han ikke har vært tilbake siden, dokumentert eller sannsynliggjort. UNE bemerker i denne sammenheng at det kommer frem av klagerens søknad om visum, fremmet ved den norske ambassaden i Ankara den 21.5.1996, at hans faste bostedsadresse ble oppgitt å være Zanjan-Koramdare, Iran. Under spørsmålet om klageren har bodd lenger enn 6 måneder i et annet land enn hans hjemland, står ikke Tyrkia oppført. Videre står det i samme søknad, under spørsmålet om hvilken gyldig visa er innført i passet; «Tyrkia 3 måneder». UNE bemerker videre at det blant annet kommer frem av intervju foretatt av klagerens mor den 20.6.1996, at hun sist så sin mann og sine barn for 6 måneder siden i Iran. Det vises også til at det fremkommer av stempel i kopi av klagerens pass, sendt inn i forbindelse med søknad om bosettingstillatelse, at klageren var i Iran fra 17.6.2003-5-8-2003. UNE finner etter dette at det har formodningen mot seg at klageren reiste fra Iran som 10-åring.

A har lagt frem bilder av seg og sin familie. Retten legger til grunn at bildene ikke er tatt i Iran, men trolig i Tyrkia. Bildene gir likevel ingen holdepunkter for at A har oppholdt seg i Tyrkia i fem år, slik som han hevder. Det er heller ikke lagt frem noen andre bevis som tilsier at disse opplysningene må legges til grunn.

Lagmannsretten trenger ikke ta stilling til hvorvidt A har familiemedlemmer i Iran, og i hvor stor utstrekning han snakker farsi. Lagmannsretten legger til grunn at han gjennom sin oppvekst i landet uansett har en tilstrekkelig tilknytning til landet og kunnskap om språket, som gjør at vedtaket - sett hen til det alvorlige straffbare forholdet A er dømt for - uansett ikke kan anses uforholdsmessig.

Lagmannsretten må etter dette vurdere om hensynet til As familie tilsier at vedtaket er uforholdsmessig.

Lagmannsretten bemerker at A har en sterk tilknytning til Norge. Han har hatt ulike jobber i Norge, han har gjennomført noe skolegang, han har samboer og en datter som er 13 år. Han bor sammen med samboeren og datteren.

Som det fremgår ovenfor, er hensynet til at A har familie og mindreårig barn i Norge, et moment i forholdsmessighetsvurderingen. I denne vurderingen har det betydning om familielivet ble etablert før eller etter at utlendingen burde forstå at han kunne bli utvist. Det fremgår videre av utlendingsloven § 70 annet punktum at barnets beste er et grunnleggende hensyn i forholdsmessighetsvurderingen.

Som det fremgår ovenfor, skal det etter rettspraksis ved meget alvorlig kriminalitet, svært mye til før en utvisning skal anses som et uforholdsmessig tiltak. I Rt-2000-591 pekes det på at det vil være det normale at en utvisning griper inn i et etablert familieliv på en belastende måte, og særlig når man må legge til grunn at familien blir atskilt ved utvisningen. For at utvisningen skal fremstå som uforholdsmessig, må det kreves uvanlig store belastninger, jf. også Rt-2007-667 avsnitt 34.

A og B var unge da C ble født i desember 2002. De var henholdsvis 20 og 16 år. B ble boende hjemme hos sine foreldre sammen med datteren til B var 18 år. Lagmannsretten legger til grunn at B og datteren flyttet i egen leilighet i juni 2005, og at A flyttet inn i desember 2005. På dette tidspunkt var han allerede ilagt et forelegg for legemsfornærmelse, 30 timer samfunnstjeneste for trusler mot familiemedlemmer, og dømt til fengsel i 30 dager for menneskehandel (i Danmark). I tillegg var det tatt ut tiltale mot A for oppbevaring av ca 530 gram heroin, som han senere ble dømt for ved Oslo tingretts dom 20. desember 2005. Under disse omstendigheter mener lagmannsretten at A ikke kunne ha berettigede forventninger om å unngå utvisningsvedtak da han valgte å flytte sammen med B og C. Den samme vurderingen gjelder for B.

Videre bemerker lagmannsretten at han bodde sammen med B og C i omlag ett års tid før han i februar 2007 startet soning av narkotikadommen. Familielivet ble derfor avbrutt, og A mottok forhåndsvarsel om utvisning i juli 2007, om lag fem måneder etter at han startet soning.

Utvisning av A vil berøre hans samboer på en negativ måte. Familien lever på hennes inntekt, og B tar mange ekstravakter for å kunne forsørge familien. Det innebærer at det er A som er hjemme når C kommer fra skolen, og som i det vesentlige lager mat og følger opp lekser. De belastninger B blir utsatt for, er likevel ikke større enn det som er det normale i slike utvisningssaker.

Når det gjelder datteren C, bemerker lagmannsretten at vedtaket om utvisning ikke kan sies å være til Cs beste. Tvert i mot ville det være best for C om A ikke ble utvist. C er knyttet til A og tilbringer mye tid sammen med ham. Det har imidlertid ikke kommet frem noen opplysninger i saken som tilsier at belastningene for C blir større enn det som er normalt i slike saker.

C har nylig begynt på ungdomsskolen, og hun har over tid fått noe ekstra oppfølgning fra skolen, både faglig og sosialt. Det har likevel ikke kommet frem opplysninger som tilsier at hun har et særlig omsorgsbehov, eller at moren ikke er i stand til å dekke omsorgsbehovet på en tilfredsstillende måte. Tvert i mot er moren til C ressurssterk og en god omsorgsperson. Hun har i tillegg et familienettverk rundt seg, som hun kan støtte seg på. Både Cs tidligere kontaktlærer og foreldrene, beskriver C som en glad og positiv jente. Hun kan være noe sårbar, men har ikke større utfordringer enn det som er typisk for aldersgruppen, og som er typisk i forbindelse med overgang fra barne- til ungdomsskolen. Belastningene for C er hensyntatt i vedtaket fra UNE, og er ikke av en slik art og størrelse at dette isolert, eller sett i sammenheng med de øvrige momentene i saken, tilsier at vedtaket er uforholdsmessig.

Etter de opplysninger som er lagt fra landinfo er det for øvrig ingen formelle hinder for at A kan ta med seg familien til Iran. Sett hen til Cs alder og manglende tilknytning til Iran, er det imidlertid ikke realistisk at familien vil velge en slik mulighet. Dette kan likevel ikke lede til et annet resultat.

Etter en samlet vurdering mener lagmannsretten at UNE korrekt har lagt til grunn at vedtaket ikke er uforholdsmessig. Hverken utlendingsloven § 70, EMK artikkel 8 eller barnekonvensjonen artikkel 3 er til hinder for å utvise A.

Vern mot retur

Lagmannsretten går over til å behandle om A er vernet mot retur etter utlendingsloven § 73, jf. § 28.

A anfører at han har en «velbegrunnet frykt for forfølgelse» som følge av konvertering fra islam til kristendommen og som følge av politisk aktivitet i den militante islamistiske gruppen PJAK («Kurdistans parti for det frie liv») og Lawan. Lagmannsretten har i likhet med tingretten kommet til at det ikke er grunnlag for vern etter utlendingsloven § 73, jf. § 28.

Lagmannsretten bemerker at ved vurderingen må det foretas en fullstendig og uavhengig bevisvurdering, jf. HR-2016-974-U. Retten skal altså ikke vise noen tilbakeholdenhet ved å overprøve UNEs vurderinger.

A har forklart at han konverterte til kristendommen allerede i 18-19-årsalderen. Han har jobbet som kirketjener i Bastøy fengsel mens han sonet straffen for narkotikakriminalitet, og han er medlem av Berøa menighet.

Lagmannsretten vil i likhet med tingretten peke på at det er påfallende at opplysningene om konvertering til kristendommen først ble fremsatt i forbindelse med begjæring om omgjøring 18. juni 2010. Det vises til tingrettens dom side 12-13 om dette og vurderingen av forfølgelsesrisikoen:

Retten legg på same måte som UNE forklaringa til saksøkar til grunn, men merkar seg at det faktum at påstanden om konvertering og politisk engasjement først har kome opp etter kvart i forvaltningssaka gir grunn til å stille spørsmål ved om dette er ei tilpassing som er gjort for å unngå utvising. Retten viser til det som er sagt i avgjerd frå UNE av 7. april 2014 der det er sagt følgjande:

«På bakgrunn av tilgjengelig landinformasjon legger UNE til grunn at konvertitter ikke risikerer forfølgelse i Iran på generelt grunnlag. Dette betyr at det å ha konvertert til kristendommen ikke i seg selv innebærer noen risiko for forfølgelse.

I henhold til UNEs praksis, utviklet gjennom en rekke nemndmøter, innebærer ikke konvertering til kristendommen eller alminnelig praktisering av kristendommen risiko for forfølgelse ved retur. UNE mener at en iransk konvertitt kan returnere til Iran såfremt man kan anta at han/hun vil utøve sin religion innenfor de sosiokulturelle rammene i Iran. Det har ikke blitt ansett som forfølgelse at en konvertitt som returnerer til hjemlandet, må finne seg i at den religiøse aktiviteten begrenses sammenlignet med i Norge som følge av de sosiokulturelle rammene i Iran»

Retten meiner at det som er sagt her blir støtta opp av den landinformasjon som er formidla til retten ved Sidsel Wiborg. Wiborg har forklara at kristne konvertittar som ikkje misjonerar openlyst og ikkje driv nettverk av/for misjonering, har liten risiko for å bli utsett for overgrep, og i alle fall i den forstand dette må bli forstått i lova; fengsling for ein lenger periode eller tortur. Wiborg forklara at det i iransk tradisjon er eit skarpt skilje mellom den offentlege og private sfære og at ein innan den private sfære har eit vidt spelerom. Konvertering i seg sjølv utgjer ingen risiko for forfølging frå iranske myndigheiter og konvertittar kan returnere til Iran.

Retten viser vidare til at saksøkar i si forklaring på ingen måte har gitt uttrykk for at han no driv eller har tenkt å drive, eller har behov for å drive religiøs aktivitet i form av misjonering. Slik retten ser det framstår den religiøse utøvinga til saksøkar som «avdempa» og heilt avgrensa til hans private liv og med noko aktivitet i form av besøk i kyrkje og menigheit. Saksøkar ber ingen religiøse symbol og har ikkje forklart om noko misjonerande engasjement ut over at han har sagt at han «har lyst å være stolt av kristendommen, vil praktisere den og vil bringe budskapet videre». Sjølv om saksøkar ved dette har sagt at han ønskjer å formidle si tru har retten ingen grunn til å tru at saksøkar skal utøve sin religion på ein annan måte ved retur til Iran, enn det han har gjort til Noreg. På denne bakgrunn finn retten at saksøkar ikkje vil opptre på ein måte som inneber ein reell risiko for at han vil bli utsett for forfølging. Sjølv om saksøkar må leggje noko band på seg i det offentlege er dette berre ei mindre tilpassing som må aksepterast, jf. tidlegare sitat frå Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84.

Tingrettens vurdering av forfølgelsesfaren er dekkende også for lagmannsrettens syn, og lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til tingrettens begrunnelse, og vitnet Wiborgs forklaring også for lagmannsretten.

Etter dette kan ikke lagmannsretten se at det er noen reell fare for forfølgelse ved retur til Iran på grunn av konvertering til kristendommen.

Når det gjelder anførsler om politisk engasjement i organisasjonen PJAK og Lawan, ble dette fremsatt først i forbindelse med ny begjæring om omgjøring 27. april 2014. Dette gjør at retten også for dette forhold stiller spørsmål om aktiviteten er en tilpasning for å unngå utvisning. Lagmannsretten mener uansett - i likhet med tingretten - at aktiviteten er av helt avgrenset karakter, og ikke av en slik art og omfang at det alene, eller sammen med andre forhold, gir en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Det vises til tingrettens dom side 14, som lagmannsretten slutter seg til:

Vidare finn retten at saksøkar sitt engasjement i PJAK er av heilt avgrensa karakter ved at han etter eiga forklaring har delteke i demonstrasjonar ved å lage og halde plakatar, rydda opp etter demonstrasjonar og at han har hatt eit visst engasjement på internett via si facebook-side. Sjølv om retten legg til grunn at iranske myndigheiter følgjer med på kva som skjer i iranske eksilmiljø, finn retten at interessa først og fremst er knytt til personar med leiande posisjonar og personar som har fått særskilt merksemd i sitt engasjement og mobilisering mot regimet. Slik retten ser det kan ikkje den avgrensa aktiviteten til saksøkar danne eit slikt grunnlag. Det er ingen grunn til å tru at iranske myndigheiter skal ha behov for, eller kapasitet til, å følgje med på dei som driv med slik avgrensa aktivitet. Det må også leggjast til grunn at iranske myndigheiter er kjent med at engasjement mot regimet blir brukt i eit ledd for å få opphald, og at slike personar ikkje blir sett på som nokon trugsel mot regimet.

Når det gjeld det politiske engasjementet til onkelen til saksøkar finn retten heller ikkje at dette åleine, eller saman med dei føregåande forhold, gir «velbegrunnet frykt» for forfølging. Retten har ikkje grunn til å tvile på det engasjement og den posisjon onkelen har hatt, men viser her til forklaringa frå Wiborg om at dei aller fleste kurdiske familiar har ein «krigar» i familien, slik at dette er meir vanleg. Retten finn ikkje at det er grunn til å tru at dette i seg sjølv, eller saman med A sitt eige avgrensa politiske engasjement, gjer at iranske myndigheiter finn grunn til å brukar ressursar på forfølging av han.

Retten har etter dette ikkje funne at A har eit slikt politisk engasjement, eller at onkelen har hatt/har eit slikt politiske engasjement at det ligg føre «en velbegrunnet frykt for forfølgelse» som gir grunnlag for vern etter utlendingslova § 73, jf. § 28.

Det er videre ingen holdepunkter for at det faktum at A er straffedømt i Norge, gjør han utsatt for forfølgelse ved retur til Iran, slik A har anført. Det vises til Wiborgs forklaring på dette punkt.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det ikke er grunnlag for vern etter utlendingsloven § 78, jf. § 28.

Anken blir etter dette å forkaste.

Midlertidig forføyning

A har begjært midlertidig forføyning for at han gis adgang til å være i riket frem til saken er rettskraftig avgjort.

Etter tvisteloven § 34-2 første ledd er hovedregelen at midlertidig forføyning bare kan besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for er sannsynliggjort. Etter det resultat lagmannsretten har kommet til i hovedsaken, er dette vilkåret ikke oppfylt. Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger fare ved opphold, jf. tvisteloven § 34-2 annet ledd. Det er ikke gitt noen nærmere begrunnelse for hvorfor dette alternativet er aktuelt.

Etter dette har ikke begjæringen om midlertidig forføyning ført frem.

Sakskostnader

Staten har vunnet saken fullstendig og har krav på full erstatning for sine kostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Selv om det er en sak mot staten av stor velferdsmessig betydning for A, foreligger det etter lagmannsrettens syn ikke tungtveiende grunner som gir grunn til å frita for erstatningsansvaret helt eller delvis, jf. § 20-2 tredje ledd.

Sakskostnadene for staten er oppgitt til 75 000 kroner inkludert merverdiavgift. Motparten har ikke hatt innvendinger mot beløpets størrelse, og det legges til grunn, jf. § 20-5 første ledd.

Det er ikke grunn til å gjøre endringer i sakskostnadsavgjørelsen i tingrettens dom.

Dommen er enstemmig.

Slutning

  1. Anken forkastes.
  2. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/Utlendingsnemda 75 000 - syttifemtusen - kroner innen 2 uker fra forkynnelse av denne dom. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-145756 Utlendingsrett. Forholdsmessighetsvurdering. Utvisning. Utlendingloven (2008) § 70. (13.06.2016)

    Vedtak om utvisning av utlending på grunn av alvorlig narkotikakriminalitet. Spørsmål om vedtaket var uforholdsmessig, jf. utlendingsloven § 70, og om risiko for forfølgelse ved retur til Iran, jf. utlendingsloven § 73, jf. § 28. Lagmannsretten kom til at UNEs vedtak var gyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo