Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-15543
Dokumentdato : 25.09.2015

Proforma. Aldersforskjell. Marokko. Familieinnvandring.


Lagmannsretten kom til at et ekteskap mellom en marokkansk mann og en 14 år eldre norsk kvinne var et omgåelsesekteskap (proforma), jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Det ble lagt vekt på at forholdene rundt ekteskapsinngåelsen herunder kontakten før ekteskapet ble inngått, bryllupsfeiringen, hans foreldres manglende bifall, aldersforskjell osv. var klart atypiske. Det ble også lagt vekt på at Marokko er et land med et stort utvandringspotensial.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak truffet av Utlendingsnemnda (UNE). Vedtaket gjelder avslag på søknad om familieinnvandring. Det underliggende spørsmålet er om søkerens hovedhensikt med å gifte seg med en norsk kvinne var å skaffe seg oppholdsgrunnlag i Norge, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

A er født i 1970 og er norsk borger. Hun bor i eget hus på X i Rogaland, og arbeider fulltid som pakkerimedarbeider i X.

B er født i 1984 og er marokkansk borger. Han bor sammen med sine foreldre i Casablanca og jobber fulltid i flyselskapet X.

Sommeren 2010 sendte B en venneforespørsel til A på Facebook. A aksepterte denne, og de fikk etter hvert god kontakt. De traff hverandre fysisk for første gang da A besøkte ham i Marokko fra 26. mars til 2. april 2011. Den 23. juli 2011 reiste A igjen til Marokko, og var der fram til 30. juli 2011. Under dette besøket fridde A til B. Deretter besøkte B A i Norge fra 24. oktober til 30. oktober 2011. Partene er uenige om forlovelsen ble inngått under As besøk i Marokko, eller etter Bs besøk i Norge.

Den 20. mars 2012 reiste A til Marokko nok en gang. Oppholdet varte én uke. Under dette oppholdet, den 26. mars 2012, inngikk A og B ekteskap i Marrakech. Bryllupsfeiringen fant sted på en restaurant i byen. Foruten brudeparet deltok kun noen av deres venner.

Den 21. mai 2012 søkte B om tillatelse til familieinnvandring til Norge, og midlertidig oppholdstillatelse i tilknytning til dette. Den 20. februar 2013 ble det holdt intervju av A ved Rogaland politidistrikt, og den 21. mai 2012 ble B intervjuet ved den norske ambassaden i Rabat.

Ved Utlendingsdirektoratets (UDIs) vedtak 25. april 2013 ble søknaden avslått. UDI kom til at ekteskapet mest sannsynlig er inngått hovedsakelig for å skaffe søkeren oppholdstillatelse i Norge, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

B påklaget vedtaket. Ved UNEs vedtak 24. oktober 2013 ble klagen ikke tatt til følge. UNE mente i likhet med UDI at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et oppholdsgrunnlag for B, og at tillatelse derfor skulle nektes.

Ved stevning 23. mai 2014 gikk A og B til søksmål mot staten v/Utlendingsnemnda, med krav om at UNEs vedtak 24. oktober 2013 kjennes ugyldig. I tilsvar tok staten til motmæle, og påsto seg frifunnet.

Oslo tingrett avsa 12. november 2014 dom med slik slutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 24. oktober 2013 kjennes ugyldig.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakskostnader med kr 205.209,- pluss rettsgebyr

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 10. og 11. september 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. For staten møtte rådgiver i UNE, Maria Morken, sammen med statens prosessfullmektig. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. B avga forklaring via Skype fra Marokko. Det ble avhørt seks vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er uriktig. Det er ikke grunn til å kjenne UNEs vedtak ugyldig.

Flere objektive momenter taler for at Bs hovedsakelige formål med ekteskapet på vigselstidspunktet mest sannsynlig var å etablere grunnlag for opphold i Norge.

Kontakten ble etablert på en uvanlig måte. Til tross for at bruk av sosiale medier i dag er utbredt, er det uvanlig at en marokkansk mann tar kontakt med en 14 år eldre norsk kvinne på Facebook. Selv om B har forklart at han har mange utenlandske venner på Facebook, forklarte Bs venn C at han bare kjente til at B hadde én venn i utlandet utover A.

Det gikk kort tid mellom første møte, forlovelsen og ekteskapsinngåelsen. A og B har opprinnelig forklart at de forlovet seg etter bare to møter, som til sammen varte 14 dager. Dette var knapt fire måneder etter det første fysiske møtet. For lagmannsretten har ankemotpartene endret sin forklaring til at de inngikk forlovelsen først etter Bs besøk til Norge i slutten av oktober 2011. Dette må anses som et forsøk på å gjøre kontakten dem imellom mindre påfallende. Uansett ble ekteskapet inngått etter bare fire fysiske møter, på totalt 30 dager.

Ekteskapet ble inngått i strid med marokkanske tradisjoner. For det første var bryllupsfeiringen uvanlig. I Marokko er det vanlig å ha en stor bryllupsfest, og å motta mange gaver. Det har vært sprikende forklaringer på hvorfor det ble holdt et enkelt bryllup. Uansett var det det ikke grunnlag for å fravike tradisjonen i A og Bs tilfelle. For det andre er aldersforskjellen stor. I Marokko er det ikke vanlig at en tidligere ugift mann gifter seg med en eldre kvinne med barn. Blant annet fordi det er svært viktig å få barn. For det tredje er det uvanlig at kvinnen forsørger mannen. Det er på det rene at dersom B kommer til Norge, må A forsørge ham iallfall den første tiden.

Marokko er et land med et betydelig utvandringspotensiale. Migrasjon er meget vanlig, og understøttes av marokkanske myndigheter. At B har jobb og snakker engelsk, gjør ham til en person som lettere kan realisere et migrasjonsønske. B tjener under gjennomsnittslønnen for en lavere offentlig funksjonær.

Det bestrides ikke at A og B har hatt til dels omfattende kontakt på Facebook og Skype før ekteskapsinngåelsen. En slik kontakt kan imidlertid ikke sammenlignes med fysisk kontakt. Uansett er det helt naturlig at de har hatt mye nettkontakt i etterkant av vigselen, siden B hevder at ekteskapet er reelt fra hans side.

EMK artikkel 8 verner ikke om omgåelsesekteskap.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotpartene, A og B, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er i hovedsak riktig. Det er ikke sannsynliggjort at det å etablere grunnlag for opphold i Norge var et formål med ekteskapet for B, enn mindre hovedformålet.

A og Bs fysiske kontakt før vielsen må ses i lys av den meget omfattende kontakten de hadde på Facebook og Skype, både i kvantitet og kvalitet. Gjennom nettkontakten utviklet de raskt følelser for hverandre, som ble gradvis sterkere. Det første fysiske møtet ble en bekreftelse på følelsene, og var derfor ikke en nødvendig forutsetning for utvikling av følelser.

A og B har også hatt omfattende kontakt etter ekteskapsinngåelsen. De har truffet hverandre fysisk åtte ganger, både i Norge, Marokko og i tredjeland. Den etterfølgende nettkontakten har også vært meget omfattende. De snakker sammen flere ganger hver dag, og deler hverdagene sine med hverandre så langt det er praktisk mulig uten å leve sammen. Denne kontakten sannsynliggjør at A og Bs formål med ekteskapsinngåelsen var å leve sammen.

Ekteparet har engelsk som sitt felles språk. Det at begge behersker engelsk godt, har gjort at de kunne skikkelig kjent til tross for den fysiske avstanden.

At Marokko er et land med stort potensial for utvandring kan ikke være mer enn et generelt utgangspunkt. B hører ikke til den mest typiske utvandringsgruppen i Marokko. Han har en god jobb der. Han har aldri søkt om asyl eller visum til Norge før han møtte A. Det er ikke holdepunkter for at B har hatt et ønske om innvandring til Norge, ut over å ville leve sammen med A. Dersom B hadde hatt et ønske om migrasjon, ville andre land vært mer naturlige. Blant annet er det muligheter for ham til å få seg jobb i Canada gjennom sin arbeidsgiver.

I dagens dataalder er måten A og B møtte hverandre på, ikke uvanlig. B har mange Facebook-venner av begge kjønn fra mange land. Han er genuint interessert i andre mennesker og kulturer.

Det gikk ikke kort tid fra kontakten oppstod til forlovelse og giftemål. B sa ja til As frieri først etter han hadde besøkt Norge i oktober 2011. Ekteskapet ble inngått ett og et halvt år etter første kontakt, og ett år etter første fysiske møte.

At det ble holdt en enkel bryllupsfeiring, var i tråd med A og Bs felles ønske. Uansett er det i dag slett ikke uvanlig i Marokko at det holdes en enkel bryllupsfest, og at brudeparet heller bruker penger på andre ting, for eksempel bryllupsreise, oppussing og inventar.

At det er en stor aldersforskjell, kan heller ikke være mer enn et generelt utgangspunkt. Aldersforskjellen kan ikke få betydning i vår sak. A er en ungdommelig dame, og B er moden for alderen. Ingen har oppfattet aldersforskjellen som påfallende. Bs tante giftet seg med en langt yngre mann. A har fortsatt muligheten til å bli gravid.

A og B har hele tiden hatt mye kunnskap om hverandre og hverandres familier.

Det er ikke påfallende at B fortsatt bor hjemme hos sine foreldre. Selv om foreldrene opprinnelig var kritiske til ekteskapet, har de nå godtatt sønnens valg.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken:

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten, og at staten v/UNE må frifinnes.

Etter utlendingsloven § 40 første ledd bokstav a har en søker som er ektefelle til en norsk statsborger som bor i Norge (referanseperson, jf. § 39), rett til oppholdstillatelse. Et unntak følger av § 40 fjerde ledd som fastsetter:

Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.

Det følger av denne bestemmelsen at oppholdstillatelse «kan nektes» dersom det hovedsakelige formålet med ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i Norge for søkeren.

Reglene for oppholdstillatelse er for øvrig i korthet slik: Etter utlendingsloven § 60 første ledd skal oppholdstillatelse vanligvis gis for ett år. Ved fornying av førstegangstillatelse må vilkårene fortsatt være til stede, jf. § 61 første ledd. En utlending som har oppholdt seg i riket med midlertidig oppholdstillatelse i tre år, har etter søknad rett til permanent oppholdstillatelse, jf. § 62 første ledd. Etter dette tidspunktet kan man skille seg uten at det medfører at oppholdstillatelsen bortfaller. Det følger av utlendingsloven § 83, jf. § 93 fjerde ledd, at en søker har plikt til å gi opplysninger som kan ha innvirkning på vedtaket.

Det følger av Høyesteretts dom inntatt i Rt-2013-937 at det er søkerens, i dette tilfellet Bs, formål med ekteskapet som skal vurderes etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd. I dommens avsnitt 34 og 35 heter det:

I Rt-2006-1657 er det ein merknad frå førstvoterande, som knyter seg til den nye lova, og som eg tek med sjølv om synet på val av tidspunkt berre fekk tilslutning frå ein dommar. I avsnitt 37 heiter det såleis:

«Det avgjørende spørsmål er altså om det ekteskap som A inngikk i 2001 var reelt. Spørsmålet har oppstått i en situasjon der han kort tid i forveien både hadde kommet til Norge og hadde blitt kjent med den norske kvinnen som han giftet seg med. Slik jeg ser det, vil det da være berettiget å legge avgjørende vekt på om utsikten til å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse fremstår som As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen. Dette er som nevnt også det vilkår som er foreslått i NOU 2002:20. Eller sagt på en annen måte: Ville han på dette tidspunkt ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede? At ekteskapet var og også senere har vært reelt for ektefellen, kan i denne forbindelse ikke tillegges noen betydning.»

Etter mi meining er det som det her er gitt uttrykk for, dekkjande for rettstilstanden i dag, no når framlegget i NOU 2002:20 har vorte gjeldande lov.

Referansepersonens, i dette tilfellet As, formål med ekteskapet kan derimot bare få betydning ved vurderingen av om utlendingsmyndighetene skal anvende adgangen til å nekte oppholdstillatelse, jf. «kan»-skjønnet. Dette «kan»-skjønnet er imidlertid ikke tvistetema i saken.

Det følger videre av Rt-2013-937 at vurderingen av søkers formål med ekteskapet skal skje på grunnlag av situasjonen da ekteskapet ble inngått - og ikke tidspunktet for UNEs vedtak. Lagmannsretten viser til dommen avsnitt 31 og 40:

I § 40 fjerde ledd blir det tala om «formålet med inngåelsen av ekteskapet». Reglane om å inngå ekteskap står i ekteskapslova kapittel 3, og knyter seg til handlingar ved vigselen. Etter ordlyden er det dermed vigselstidspunktet som er avgjerande. Det er ikkje utsegner i førearbeida som gir grunnlag for noka anna forståing enn den som følgjer av den klare ordlyden i lova.
...
Det som er spørsmålet i saka, er kva som var det hovudsaklege føremålet med ekteskapsinngåinga frå A si side. Som eg har gjort greie for, skal dette vurderast på tidspunktet på ekteskapsinngåinga. Tingretten la til grunn vedtakstidspunktet, altså 9. november 2011. Lagmannsretten la også dette til grunn, og vurderte det opp mot alternativet domstidspunktet, altså 3. desember 2012. Vurderinga skulle vore knytt til tilhøva 6. juli 2010, som var dagen for inngåing av ekteskap.

Selv om det er faktum på vigselstidspunktet som er avgjørende, er det likevel slik at det som utgangspunkt er adgang til å påberope nye bevisfakta som kaster lys over den faktiske situasjonen på vigselstidspunktet, jf. Rt-2013-937 avsnitt 32, med henvisning til plenumsdommen i Rt-2012-1985 avsnitt 81.

Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det framgår av lovens ordlyd, jf. «mest sannsynlig» og Rt-2013-937 avsnitt 36:

Av ordlyden i utlendingslova § 40 fjerde ledd følgjer at omgåing må vere det mest sannsynlege føremålet for at ei ekteskapsinngåing skal falle inn under regelen. Det er såleis tale om alminneleg overvekt i sannsynsvurderinga, og også slik at tvil går ut over staten dersom det unntaksvis ikkje kan konstaterast overvekt i noka retning, sjå Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 190, jf. Rt-2006-1657 avsnitt 36.

Det framgår av det siterte at dersom det unntaksvis ikke kan konstateres overvekt i noen retning, ligger tvilsrisikoen hos staten.

Når det gjelder hvilke momenter som er relevante ved vurderingen av hovedformålet med ekteskapet, viser lagmannsretten til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 187 (kapittel 9.6.2.3), hvor departementet gjengir fra lovutvalgets innstilling:

Utvalget ser at det må utøves en betydelig grad av skjønn ved anvendelsen av bestemmelsen, men uttaler at dette likevel ikke innebærer noen større fare for at vedtak blir fattet på grunnlag av tilfeldige avveininger. Det vises til at avgjørelsen må treffes på bakgrunn av en rekke objektive momenter, herunder blant annet følgende:

- Hvilken kontakt det har vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen, både med hensyn til varighet, karakter og omfang
- Hvilke kunnskaper partene har om hverandre
- Hvorvidt partene kan gi samsvarende opplysninger om hvordan de har blitt kjent med hverandre og hvilken kontakt som har vært mellom dem mv.
- Om partene kan kommunisere på et felles språk
- Aldersforskjellen mellom partene
- Om penger er betalt for ekteskapsinngåelsen uten at dette kan forklares med grunnlag i medgiftstradisjoner
- Hvorvidt referansepersonen har en tidligere ekteskapelig historie som kan gi grunnlag for mistanke om proforma eller tilsvarende
-
Om en av partene har en tidligere livsledsager som skal bo i samme husstand som partene 

Utvalget understreker at det i forbindelse med den konkrete bedømmelsen vil være nødvendig å ta hensyn til at det for medlemmene av visse nasjonalitetsgrupper kan være kulturelle årsaker til at partene for eksempel har hatt liten forutgående kontakt med hverandre eller at de har mindre kunnskaper om hverandre enn det som ellers er alminnelig å forvente.

Utvalget erkjenner at bestemmelsen i visse tilfeller kan være vanskelig å praktisere, og uttaler seg spesielt om de tilfellene hvor bare den ene parten har migrasjonsmotiver for å inngå ekteskapet, ... .

I proposisjonen side 190 uttaler departementet:

I tillegg til momentene opplistet i kapittel 9.6.2.3, vil også følgende momenter være relevante ved vurderingen:

- om ekteskapet er klart atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet til utlendingene
- om det foreligger omstendigheter som taler for at ekteskapet er inngått ved bruk av tvang eller utnytting, eksempelvis at partene er klart ujevne i mental utvikling
- om den som søker oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet, tidligere har prøvd å få opphold på annet grunnlag, for eksempel på grunnlag av søknad om asyl, og om ekteskapet er inngått i nær tilknytning til et avslag på annen søknad

 Opplistingen ovenfor og i kapittel 9.6.2.3 er ikke rangert og er heller ikke ment å være uttømmende. Vurderingene må også tilpasses hvert enkelt tilfelle, og partenes kultur og ekteskapstradisjoner, slik utvalget og KIM [Kontaktvalget mellom innvandrere og myndighetene] understreker.

Som uttalt i Rt-2013-937 avsnitt 37, må det at listen over momenter ikke er uttømmende, og at vurderingen også må tilpasses hvert enkelt tilfelle, forstås slik at det må gjøres en samlet vurdering, med utgangspunkt i de objektive momentene.

Lagmannsretten går så over til den konkrete vurderingen i vår sak, hvor det sentrale er hva som var Bs hovedsakelige formål med ekteskapet da dette ble inngått 26. mars 2012. Selv om etterfølgende omstendigheter som nevnt kan kaste lys over situasjonen på vigselstidspunktet, vil normalt tidsnære bevis måtte tillegges mest vekt ved denne vurderingen. Lagmannsretten viser til hva som generelt er uttalt om betydningen av tidsnære bevis i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1999-74 på side 80:

Som Høyesterett har påpekt i flere avgjørelser, vil det som oftest være grunn til å legge mindre vekt på opplysninger fra vitner som er gitt lang tid etterpå, og som står i motstrid med eller endrer det bilde som de mer begivenhetsnære bevis gir, se f eks Rt-1995-821 og Rt-1998-1565. Slike forklaringer kan lett være påvirket av konflikten og de impliserte parters interesse i utfallet av saken, og for de fleste gjelder at hukommelsen ikke blir bedre etter hvert som tiden går.

Lagmannsretten ser først på kontakten mellom A og B før ekteskapsinngåelsen. Staten har anført at måten kontakten ble etablert på, må karakteriseres som uvanlig. Både A og B har forklart at det var han som sendte A en venneforespørsel på Facebook, etter at de begge hadde skrevet kommentarer på Facebook-siden til X. Imidlertid er det etter lagmannsrettens oppfatning isolert sett ikke uvanlig at folk kan treffes på denne måten over nettet, heller ikke over landegrensene.

Som nevnt var det tre fysiske møter før ekteskapet ble inngått på det fjerde møtet. Totalt utgjorde dette 30 dager. Etter lagmannsrettens syn må denne forutgående fysiske kontakten anses som påfallende lite omfattende for et par som inngår ekteskap. A og B har anført at den fysiske kontakten må ses i lys av nettkontakten de hadde i over ett og et halvt år før ekteskapsinngåelsen. Det er på det rene - og heller ikke bestridt fra statens side - at A og B hadde en meget omfangsrik kontakt på nettet før de giftet seg. Særlig omfattende er utvekslingen av meldinger på Facebook. Det er også dokumentert at de etter hvert hadde daglige videotelefonsamtaler på Skype, som ofte kunne vare over én time. Slik lagmannsretten ser det, kan kontakten på nettet likevel ikke rette opp inntrykket av at A og B hadde påfallende lite kontakt før de giftet seg. Fysisk kontakt er og blir noe annet enn meldinger og telefonsamtaler.

Lagmannsretten går så over til å se nærmere på selve ekteskapsinngåelsen og bryllupsfesten. Partene er uenige om betydningen av at det ble holdt en enkel bryllupsfest, og at det ikke ble gitt gaver. A og B har anført at det i dag slett ikke er uvanlig at det ikke blir holdt en stor bryllupsfest i Marokko. Landrådgiver i Landinfo, Anne Moseng Knutsen, som avga vitneforklaring for lagmannsretten, forklarte imidlertid at bryllupsfesten blir viktigere og viktigere i Marokko. Bryllupsfestene blir så dyre som de kan bli, og er veldig viktige for å synliggjøre sosial status. Det samme er gaver, som skal reflektere familiens ressurssituasjon og nettverk. Hun forklarte videre at bryllupsfestens økte viktighet, og kostnadene rundt dette, er av avgjørende betydning for at gjennomsnittsalderen i Marokko for å inngå ekteskap har økt dramatisk de siste ti årene. Etter hennes syn er selve bryllupsfesten så viktig i Marokko at en liten markering må anses meget uvanlig, med mindre det foreligger forhold som sykdom eller lignende som kan begrunne valget.

A og B har anført at det var deres felles ønske å ha en enkel fest, og at store fester som regel er kvinnens ønske. Lagmannsretten ser ingen grunn til å betvile at de begge ønsket en liten fest. Men ut fra opplysningene om hvor viktig bryllupsfesten er i Marokko ikke bare for brudeparet, men også for brudeparets familier, framstår valget likevel noe påtakelig. A og B har i tilknytning til dette anført at Bs foreldre opprinnelig var kritiske til at sønnen skulle gifte seg med en 14 år eldre norsk kvinne, og at dette var en medvirkende årsak til at hans foreldre ikke tok del i bryllupsfesten. Lagmannsretten finner imidlertid at det at bryllupet ble avholdt uten Bs foreldres velsignelse, i seg selv må anses som uvanlig. Lagmannsretten viser til landrådgiver Moseng Knutsen, som forklarte at familiens velsignelse er avgjørende for at et ekteskap skal finne sted i Marokko.

Lagmannsretten ser så på betydningen av den relativt store aldersforskjellen. A og B har anført at det at hun er 14 år eldre enn ham er uten betydning, da hun er ungdommelig og han moden for alderen. Flere vitner som kjenner brudeparet godt, har også gitt uttrykk for dette. Det er også anført at det forekommer ekteskap i Marokko med stor aldersforskjell - blant annet giftet en av Bs tanter seg med en ni år yngre mann da hun ble enke. Landrådgiver Moseng Knutsen forklarte imidlertid at selv om islam ikke er til hinder for at kvinnen er eldre enn mannen - selv profeten Muhammed giftet seg ifølge Koranen med en eldre kvinne - reflekteres dette ikke kulturelt i Marokko. Ifølge hennes forklaring forventes det at mannen skal være eldre enn kvinnen. Etter lagmannsrettens syn må det derfor legges til grunn at aldersforskjellen mellom A og B er veldig uvanlig, sett fra et marokkansk synspunkt. A og B har anført at B er en utpreget liberal person. Imidlertid forklarte vitnet C, én av Bs nærmeste venner, at B var en moderat, men helt vanlig person.

Det kan foreligge naturlige forklaringer på hvorfor forholdene rundt ekteskapsinngåelsen - herunder kontakten før ekteskapet ble inngått, bryllupsfeiringen, foreldres bifall, aldersforskjell osv. - er klart atypiske. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det i vår sak imidlertid ikke særlig plausible forklaringer på de uvanlige forholdene. I tillegg kommer at Marokko er et land med et stort utvandringspotensiale. Landrådgiver Moseng Knutsen ga i retten en utfyllende redegjørelse vedrørende dette. Hun pekte blant annet på at ønsket om migrasjon er blitt så stort at det er blitt normativt, at det ofte forventes at unge menn emigrerer, og at både myndigheter og familier legger til rette for og oppfordrer til migrasjon.

A og B har anført at siden B har jobb, er han ikke en typisk emigrant. Landrådgiver Moseng Knutsen forklarte imidlertid at det at en person har jobb, og behersker engelsk, gjør at migrasjonsønsket lettere kan realiseres. Etter lagmannsrettens syn må det også legges til grunn at Bs inntekt (ca. 5 500 - 6 000 dirham per måned) ikke er særlig høy i marokkansk sammenheng, siden den ligger lavere enn hva en offentlig funksjonær på lavt nivå etter det opplyste tjener (ca. 7 000 - 9 000 dirham per måned). At B ikke tidligere har søkt om asyl eller visum til Norge, som A og B har vist til for å underbygge at han ikke har hatt noe emigrasjonsønske til Norge, finner lagmannsretten ikke å kunne legge vekt på. Det er en kjensgjerning at personer fra Marokko ikke får innvilget asyl i Norge, og det er likeledes vanskelig for marokkanere å få visum til Norge.

Når det gjelder kontakten etter ekteskapsinngåelsen, har A og B vist til at de har truffet hverandre åtte ganger, og hatt en omfattende nettkontakt, og at dette viser at ekteskapsinngåelsen var reell fra begge sider. Slik lagmannsretten ser det, kan imidlertid ikke den etterfølgende kontakten rette opp inntrykket som tegnes av forholdene forut for og i forbindelse med ekteskapsinngåelsen. Tvert i mot finner lagmannsretten det noe merkelig at B i 2014 reiste til Brasil uten at A var med, selv om B etter det opplyste fikk selve reisen gratis, og at han ringte A hver kveld. A har forklart at hun ikke ble med fordi hun ikke hadde ferie, og manglet penger. Det som gjør forholdet noe påfallende, er imidlertid at A og B bare traff hverandre én gang i 2014, nærmere bestemt i månedsskiftet mars/april.

Ut fra en samlet vurdering av momentene som er nevnt ovenfor, er lagmannsretten kommet til at det er mest sannsynlig at Bs hovedsakelige formål med inngåelsen av ekteskapet - vurdert ut fra forholdene da ekteskapet ble inngått - var å etablere et grunnlag for opphold i Norge. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at B i etterkant av giftemålet har utviklet sterkere følelser for A. Dette er imidlertid uten betydning for vurderingen. Lagmannsretten vil også understreke at ekteskapet klart framstår som reelt fra As side. Som nevnt har dette eventuelt kun betydning for «kan»-skjønnet i utlendingsloven § 40 fjerde ledd, som ikke er tvistetema i saken.

Etter dette må statens anke tas til følge, og staten frifinnes.
 

Sakskostnader:

Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader. Lagmannsretten mener at det ikke foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A og B helt eller delvis for erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Når det særskilt gjelder § 20-2 tredje ledd bokstav c, viser lagmannsretten til Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse inntatt i Rt-2012-209 avsnitt 17 og 18:

Tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum bestemmer at den tapende part helt eller delvis kan fritas fra sakskostnadsansvar «hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig». Etter § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav c skal det ved vurderingen blant annet «legges særlig vekt på ... om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt unntak». Det følger av denne bestemmelse at det ikke er tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. Rt-2011-586. Den overordnede norm er at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd bokstav c må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold - for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene. ...

Den selvstendige betydning av § 20-2 tredje ledd bokstav c er at det i de tilfeller hvor saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og det er stor forskjell på partenes økonomiske styrke, skal mindre til enn ellers for å frita for sakskostnadsansvar.

Lagmannsretten har kommet til at det ikke foreligger slike tilleggsmomenter som Høyesterett framhever. Saken har ikke budt på tvil. Den har ikke prinsipiell interesse, og A og B har ikke hatt god grunn for å få prøvd saken for domstolene.

Når det gjelder sakskostnader for tingretten, skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Heller ikke for tingretten kan lagmannsretten se at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A og B helt eller delvis for erstatningsansvaret. Det vises til begrunnelsen ovenfor.

Statens prosessfullmektig har inngitt kostnadsoppgave hvor det for lagmannsretten er krevd 98 750 kroner inklusive merverdiavgift, som i sin helhet utgjør salær. Det er ikke framkommet innsigelser til oppgaven. I tillegg kommer ankegebyr med 23 220 kroner.

For tingretten krevde statens prosessfullmektig også 98 750 kroner inklusive merverdiavgift, som i sin helhet utgjør salær.

Lagmannsretten mener at kostnadene har vært nødvendige, og at begge krav godtas, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

 

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler A og B - én for begge og begge for én - til staten v/Utlendingsnemnda 220 720 - tohundreogtjuetusensyvhundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-15543 Proforma. Aldersforskjell. Marokko. Familieinnvandring. (03.12.2015)

    Lagmannsretten kom til at et ekteskap mellom en marokkansk mann og en 14 år eldre norsk kvinne var et omgåelsesekteskap (proforma), jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Det ble lagt vekt på at forholdene rundt ekteskapsinngåelsen herunder kontakten før ekteskapet ble inngått, bryllupsfeiringen, hans foreldres manglende bifall, aldersforskjell osv. var klart atypiske. Det ble også lagt vekt på at Marokko er et land med et stort utvandringspotensial.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen