Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-166003
Dokumentdato : 23.06.2016

Utlendingsrett. Asyl. Avslag. Utlendingsloven § 28, § 38. Etiopia

Lagmannsretten fant at vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b ikke var oppfylt. Det var heller ikke grunnlag for opphold i medhold av utlendingsloven § 38. Søkerens politiske aktiviteter i hjemlandet i Etiopia og senere i Norge, var ikke av en slik karakter at det forelå en velbegrunnet frykt for forfølgelse.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på asyl etter utlendingsloven.

Om sakens bakgrunn heter det i tingrettens dom:

A (heretter A eller saksøkar) er fødd 0.0.1978. Han er etnisk oromo og kristen. Han er fødd og har vakse opp med mor, far og fem søsken i X, Wollega-regionen, i Etiopia. Faren døde i 1994. A er gift med ei kvinne som er norsk statsborgar og dei har saman eit barn som er fødd 0.0.2013. Barnet er også norsk borgar. A har ein bror i [by i Norge] og familien elles bur i Etiopia.

I perioden 1997-1999 studerte A bibliotekvitskap i Addis Abeba. Han arbeidde som bibliotekar i X i perioden 1999-2001. Frå 2001 til 2005 studerte han informatikk i Addis Abeba samstundes som han i denne perioden arbeidde som bibliotekar i den Etiopiske [statlig institusjon].

Saksøkar kom til Noreg 18. august 2005 for å studere ved Høgskulen i Telemark. Han reiste hit på eige pass og hadde lovleg opphaldsløyve for å studere.

A søkte om asyl 21. desember 2005. Asylintervjuet vart gjennomført 13. januar 2015 og saksøkar opplyste at han søkte asyl fordi han frykta forfølging og drap ved retur til Etiopia på grunn av tilknyting og aktivitet for Oromo Liberation Front (OLF).

Søknad om asyl blei avslått av Utlendingsdirektoratet 10. september 2007. UNE stadfesta vedtaket i sitt vedtak av 22. november 2007 med den grunngjeving at saksøkaren ikkje hadde krav på asyl fordi han ikkje i tilstrekkeleg grad har sannsynleggjort at han er i søkelyset til etiopiske myndigheiter og at det ikkje ligg føre ein pårekneleg risiko for forfølging slik dette er å forstå etter flyktningkonvensjonen.

Det har blitt gitt inn ei rekke krav om omgjering i åra etter dette og UNE har avvist omgjering i 5 avgjerder, sist avgjerd av 28. oktober 2013.

Til tingrettens fremstilling av faktum bemerker lagmannsretten at A (heretter A eller ankende part) har forklart at han oppga visse uriktige opplysninger for å kunne få pass i eget navn. Videre er det for lagmannsretten opplyst at A og hans kone har fått barn nummer to. Barnet var ved ankeforhandling om lag fem uker gammelt.

Oslo tingrett avsa 8. september 2016 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda blir frifunne.
  2. A blir dømd til å betale 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner i sakskostnadar til staten ved Utlendingsnemnda innan 14- fjorten - dagar.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 18. til 20. mai i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. UNE møtte med sin prosessfullmektig. Rådgiver Torunn Eskeland fra UNE var til stede under hele ankeforhandlingen i medhold av tvisteloven § 24-6 andre ledd, og avga vitneforklaring. Det ble i tillegg avhørt ti vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak 22. november 2007 og senere beslutninger, senest beslutning 28. oktober 2013, bygger på feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Avgjørelsene er derfor ugyldige. Vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er oppfylt, slik at A har krav på asyl. Også vilkårene i bokstav b er oppfylt.

UNE har lagt til grunn uriktig rettslige normer ved sin vurdering. Etter rettspraksis er det ikke et krav om sannsynlighetsovervekt og heller ikke strenge krav til risiko.

Oslo tingrett har lagt til grunn et uriktig faktum og bevisvurderingen er gal. Det samme gjelder lovanvendelsen. Videre foreligger det klare saksbehandlingsfeil knyttet til UNEs vedtak, særlig med henblikk på faktum som ikke er omtalt. Dette er ikke tilstrekkelig drøftet i tingrettens dom.

Lagmannsretten har full prøvelsesrett i saken, jf. blant annet HR-2016-974-U.

Når det gjelder bevisvurderingen må det legges til grunn at A ved retur til Etiopia risikerer å bli utsatt for alvorlige menneskerettighetsbrudd som blant annet krenkelse av retten til liv, manglende ytringsfrihet, fare for tortur og for nedverdigende behandling. Disse rettighetene er beskyttet i den norske Grunnloven. Både før og etter han forlot Etiopia har A vært aktiv i kampen mot det etiopiske regimet. Dette innebærer at man står overfor et «brotilfelle» som skiller seg fra flertallet av asylsaker og som medfører at det foreligger en reell risiko for forfølgelse dersom han returneres.

A kom i myndighetenes søkelys allerede på slutten av 1990-tallet. Gjennom sin stilling som bibliotekar i X kom han i kontakt med en rekke studenter, og han var i år 2000 medarrangør av en studentdemonstrasjon som myndighetene slo hardt ned på. To studenter ble drept. A ble i denne forbindelse etterlyst og måtte rømme fra X. Noe senere, i 2001, mens han studerte og jobbet i Addis Abeba, ble han arrestert og holdt fanget i fem dager etter en ny demonstrasjon. Da han i ettertid besøkte venner som også var blitt fengslet, ble han fortalt at det var for farlig for ham å møte disse. Han hadde frem til arrestasjonen bidratt med å tegne plakater mv. for opposisjonen. Etter advarselen fra vennene holdt han en lav profil frem til han forlot landet i 2006 for å studere i Norge. Ved vurderingen av risiko på denne tiden kan det ikke legges vekt på at han var ansatt i [statlig institusjon], ettersom det var en jobb han fikk gjennom bekjentskaper.

Noen måneder etter at han kom til Norge ble A kjent med at en av hans beste venner, som hadde sittet fengslet siden de begge ble arrestert i 2000, var drept. De to hadde arbeidet i samme «motstandscelle». Han fryktet derfor for sitt eget liv og søkte asyl i Norge i desember 2006. I årene etterpå har han vært aktiv både i oromo-bevegelsen her i landet og i Oromo Liberation Front (OLF), et opposisjonsparti som er definert som en terrororganisasjon i Etiopia. Han er leder av støttegruppen til OLF i Norge, og han er et sentralt medlem. Han er videre en kjent karikaturtegner og organisator av demonstrasjoner mot regimet i Etiopia.

As søster har tidligere blitt arrestert, og han har andre familiemedlemmer som har vært opposisjonelle. Flere av hans venner er sporløst forsvunnet. Også dette tilsier en velbegrunnet frykt for forfølgelse dersom han returneres til Etiopia. Det samme gjelder det forhold at han kom til Norge på et ugyldig pass.

Tingretten synes å ha oversett vitnene som forklarte seg om risiko ved retur. Videre har både UNE og tingretten misforstått As forklaring i asylintervjuet om engasjement i OLF på det tidspunkt.

UNEs vedtak innebærer også en urimelig forskjellsbehandling. Tilsvarende aktiviteter som Assa har hatt, har i en rekke saker gitt grunnlag for asyl.

Tingrettens lovanvendelse er uriktig ettersom det ikke er foretatt en kumulativ vurdering av risikofaktorene. Den samme feilen hefter ved UNEs vurdering av om det foreligger en reell risiko ved retur.

Også ved vurderingen av hans betydning som familiefar er lovtolkingen uriktig. Hensynet til As barn tilsier at han gis opphold i landet, jf. utlendingsloven § 38, samt Grunnloven § 104, EMK artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel 3.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas beslutning av 28. oktober 2013 og vedtak tilkommet før dette, kjennes ugyldig.
  2. Staten dømmes til å betale saksomkostninger. 

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemda, har i hovedtrekk anført:

Tingretten har korrekt kommet til at UNEs avgjørelser er gyldige, og at vilkårene for asyl ikke er oppfylt. Den ankende part har verken krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 eller rett til opphold i medhold av utlendingsloven § 38.

Det er ingen feil ved UNEs faktiske eller rettslige vurderinger. UNE har foretatt en korrekt risikovurdering basert på riktig lovtolkning. Domstolene har full prøvelsesrett, men bør vise tilbakeholdenhet ved overprøvingen av UNEs landfaglige vurderinger.

Den eventuelle aktivitet som skal være utvist i Etiopia, gir ikke grunnlag for asyl i Norge. Det samme gjelder den begrensede aktiviteten i Norge, herunder hans engasjement for OLF. Det er videre ikke riktig at han er leder av støtteforeningen for OLF, men han er medlem i en «stirring committee».

Det er ikke grunnlag for å anta at As samlede aktiviteter vil medføre at han risikerer forfølgelse ved retur til Etiopia.

Både i UNEs vedtak og i tingrettens dom er alle sentrale momenter drøftet. Ingen av vitnene som er ført fra den ankende parts side har gitt opplysninger som tilsier at saken bør få et annet utfall i lagmannsretten.

Det foreligger heller ingen usaklig forskjellsbehandling. De avgjørelsene som er fremlagt fra den ankende part i et forsøk på å illustrere dette, skiller seg klart fra denne saken.

Tingrettens lovtolking er også korrekt. Det er foretatt en samlet vurdering av hans aktiviteter. Videre har tingretten vurdert hensynet til barn i tilstrekkelig grad, jf. utlendingsloven § 38. Domstolenes prøvingsrett er her begrenset.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten. 

Lagmannsretten er kommet til at anken forkastes.

Saken reiser spørsmål om A har krav på beskyttelse (asyl) etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, jf. andre ledd. Videre er det spørsmål om han har krav på opphold i Norge i medhold av utlendingsloven § 38 om oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket.

Partene er noe uenige om de rettslige utgangspunktene for vurderingen, og lagmannsretten vil derfor innledningsvis knytte enkelte merknader til dettes. I Borgarting lagmannsretts dom 7. mars 2016, LB-2015-145716, er de rettslige utgangspunktene trukket opp som følger:

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a fastslår at en utlending skal anerkjennes som flyktning, og ha rett til asyl etter andre ledd, dersom han eller hun

«[...] har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967 [...]»

Det følger av § 29 første ledd at det med «forfølgelse» siktes til alvorlige krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter. Mindre alvorlige krenkelser, for eksempel kortvarig fengsling, faller utenfor, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 415:

«Forfølgelse kan arte seg som overgrep som for eksempel fengsling av en viss varighet, tortur eller andre trusler mot liv, helse eller den personlige frihet. Mindre inngripende reaksjoner som å bli brakt inn til politiet for så å bli løslatt, ulike former for diskriminering mv, vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Forhold som hver for seg ikke er alvorlig nok til å karakteriseres som forfølgelse kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse.»

Dette er også lagt til grunn i Rt-2012-494 (avsnitt 35).

Det er et vilkår for asyl at frykten for forfølgelse er «velbegrunnet». I dette ligger ikke et krav om sannsynlighetsovervekt for forfølgelse. Det er tilstrekkelig at faren er reell, jf. proposisjonen side 414:

«Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell.»

I vurderingen av om faregraden er tilstrekkelig, må det legges vekt på alvoret av de overgrepene utlendingen risikerer. Jo mer alvorlige overgrepene er, desto lavere ligger terskelen for å anse farekriteriet som oppfylt, jf. NOU 2004:20 side 118-119:

«Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret ved den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og i risikovurderingen, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10 % risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningbeskyttelse.»

Asylvurderingen knyttes til situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985. [ ... ]

Lagmannsretten kan prøve alle sider av UNEs vedtak, men bør vise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger, jf. Rt-2015-1388 avsnitt 246-247, se også Borgarting lagmannsretts dom 14. september 2015 (LB-2014-169695) med videre henvisninger.

Lagmannsretten slutter seg til denne redegjørelsen, og tilføyer at det også i Rt-2015-1388 avsnitt 247 er uttalelser om tilbakeholdenhet ved den rettslige prøvingen, ikke minst på det landfaglige området, samt betydningen av en ensartet praksis og UNEs erfaring og kompetanse.

Det bemerkes at lagmannsretten ikke kan se at avgjørelsen inntatt i Rt-2003-713, som gjelder selskapsrett, er egnet til å belyse spørsmålet om krav til sannsynlighet utover det som fremgår av ovennevnte praksis.

Den ankende part har med henvisning til en avgjørelse fra Høyesteretts ankeutvalg 6. mai 2016, HR-2016-974-U, anført at domstolene ikke lenger skal vise en viss tilbakeholdenhet ved overprøving av UNEs vedtak. Lagmannsretten bemerker at dette er beslutning hvor ankeutvalget i forbindelse med at en anke ble nektet fremmet, uttalte at det

... ikke kan tiltre lagmannsrettens uttalelse i dommen på side 6 om at retten i saker av denne karakter «bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve UNEs vurderinger». Ved avgjørelsen av om det foreligger en reell konvertering fra islam til kristendommen må det foretas en fullstendig og uavhengig bevisvurdering. Til tross for dette utsagnet, som ankeutvalget altså ikke kan gi sin tilslutning til, har ankeutvalget kommet til at det ikke er grunn til å tillate anken fremmet.

Slik lagmannsretten oppfatter det, er uttalelsen i samsvar med tidligere rettspraksis. Det er særlig ved spørsmål om overprøving av utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger, det har vært aktuelt å vise tilbakeholdenhet - ikke ved vurdering av en type faktum som retten er like nær til å bedømme som utlendingsmyndighetene.

Den ankende part har anført at UNEs lovanvendelse er uriktig idet UNE både skal ha misforstått kravet til bevis og krav til risikovurdering. Det er vist til at UNE i vedtaket under drøftelse av begge disse vilkårene har benyttet uttrykk som «ikke tilstrekkelig sannsynliggjort» og liknende. De korrekte vurderingstemaer skulle vært «noenlunde sannsynlig» og «reell risiko», dvs. ikke en teoretisk risiko.

Etter lagmannsrettens syn ville det vært hensiktsmessig om UNE i sitt vedtak hadde redegjort nærmere for de rettslige utgangspunktene, slik det følger av rettspraksis og lovens forarbeider. Når UNEs vedtak leses i sammenheng, kan imidlertid ikke lagmannsretten se at UNE har lagt en for høy terskel til grunn ved vurderingen av bevis eller risiko. Det vises i denne sammenheng til at det fremgår av UNEs vedtak 22. november 2007 side 4 at tvil om fakta skal komme klageren til gode dersom nemnda finner klagerens generelle troverdighet tilfredsstillende. Dette er i samsvar med rettspraksis, jf. blant annet Rt-2011-1481 avsnittene 45 og 46 hvor det heter:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asyl-forklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Det fremgår av UNEs vedtak at hans asylforklaring på flere punkter ikke var i samsvar med nemndas landkunnskap. Nemnda foretok likevel en bred vurdering av hvorvidt hans aktiviteter i hjemlandet tilsa at han ville være i myndighetens søkelys og derav frykt for forfølgelse i hjemlandet. Tross atskillig tvil knyttet til As asylforklaring, la UNE i sin drøftelse til grunn at han hadde vært støttespiller for OLF. I senere beslutninger er hans aktivitet i Norge grundig drøftet.

For lagmannsretten har A utdypet sin tilknytning til OLF, samt redegjort nærmere for sin politiske aktivitet. Det er ført en rekke vitner om de samme forhold.

Spørsmålet i saken er om A har, eller har hatt, en opposisjonell aktivitet av en slik art og omfang at det foreligger reell fare for forfølgelse hvis han returnerer til Etiopia. I denne forbindelse står hans tilknytning til opposisjonspartiet Oromo Liberation Front, OLF, sentralt.

OLF er et opposisjonsparti i Etiopia, som tidligere har sittet i regjering. I juni 2011 ble OLF, sammen med fire andre partier, erklært som terrororganisasjoner av etiopiske myndigheter. Årsaken til dette synes å være at OLF har uttalt at organisasjonen vil kunne bruke militær makt for å overta styringen av landet. Det er etter det opplyste ingen andre land i verden som betrakter OLF som en terrororganisasjon.

Ut fra As egen forklaring legger lagmannsretten til grunn at han i år 2000 var en av tre som arrangerte en studentdemonstrasjon. Denne demonstrasjonen slo myndighetene hardt ned på, og de forsøkte i den forbindelse å komme i kontakt med A. Han så seg derfor nødt til å reise fra hjembyen X. Etter noen måneder i skjul, kom han til hovedstaden Addis Abeba. Ved siden av arbeid og videre studier var han aktiv i opposisjonsarbeid. I år 2000 ble han arrestert etter en demonstrasjon. Han ble holdt i et hus, ikke et fengsel, sammen med flere andre, og utsatt for vold. Etter fem dager ble han sluppet fri. Etter nye advarsler om at han var i myndighetenes søkelys, holdt han en lav profil inntil han forlot landet i 2005.

Lagmannsretten betviler ikke at A sympatiserte med opposisjonsbevegelsen. Retten legger til grunn at han deltok i noen demonstrasjoner, og laget materiell, herunder karikaturtegninger til bruk ved demonstrasjoner. Dette materialet oppbevarte han hjemme. Etter lagmannsrettens syn er det imidlertid ikke sannsynlig at hans aktivitet var av spesiell interesse for etiopiske myndigheter. Lagmannsretten har ved denne vurderingen lagt vekt på at A allerede kort tid etter at han kom til Addis Abeba fikk jobb som bibliotekar i den etiopiske [statlig institusjon]. Han arbeidet der frem til han reiste til Norge i 2005. Selv om ansettelsesprosedyrene i banken ikke er kjent, og det godt kan være at han fikk stilingen via bekjentskap, finner lagmannsretten det usannsynlig at etiopiske myndigheter ikke ville fått fatt i A i løpet av disse årene dersom de ønsket det. Det bemerkes videre at en som var mistenkt eller ettersøkt for OLF- aktiviteter ikke ville få tilgang til studieplass, jf. forklaringer fra landrådgiver Hans Petter Hergum i Landinfo og rådgiver Jon Ole Martinsen i NOAS.

As vennskap med andre opposisjonelle, arrestasjon av hans søster og det forhold at hans brors svigermor er Effinesh Kano, en kjent oromosanger som har sittet fengslet og vært utsatt for overgrep, synes heller ikke å ha ledet til at etiopisk myndigheter har fattet interesse for A.

Lagmannsretten bemerker videre at A søkte om og fikk utstedt pass i eget navn i forbindelse med studier i Norge. Det forhold at han oppga uriktig bostedsadresse, er etter rettens syn av liten interesse i denne sammenheng. Dersom A i 2005 var i myndighetens søkelys for opposisjonell virksomhet, fremstår det som usannsynlig at han ville fått anledning til å reise utenlands for å studere denne høsten.

Etter en samlet vurdering av hendelsene i Etiopia, kan lagmannsretten ikke se at As egen aktivitet eller aktiviteten til familie og venner, kan gi grunnlag for beskyttelse i Norge. Hans egen aktivitet fremstår som så vidt beskjeden at den ikke etablerer en «velbegrunnet frykt for forfølgelse», vurdert etter en objektiv målestokk. Pågripelsen i 2000 synes å ha vært en situasjonsbetinget hendelse som i liten grad sier noe om risikoen for forfølgelse ved retur til landet. De øvrige hendelsene i Etiopia er ikke av en slik art eller styrke at det kan påregnes noen reaksjon fra de etiopiske myndighetene om A returnerer til landet. Det bemerkes at hendelsene nå ligger svært langt tilbake i tid.

A har forklart at årsaken til at han søkte asyl i desember 2005, fire måneder etter ankomsten til Norge, var at han da ble kjent med at en av hans beste venner, Alalayehu Garbi, som hadde sittet fengslet siden de begge ble arrestert i 2001 var drept. De to hadde arbeidet i samme «motstandscelle», og han fryktet da for sitt eget liv.

Etter lagmannsrettens syn er det ingen indikasjoner på at Garbis død skulle utgjøre noen trussel for A. Garbi hadde på dette tidspunkt sittet fengslet i fem år, uten annet kontakt med A enn enkelte besøk tidlig i fengslingsperioden.

Også politiske aktiviteter i Norge («sur place» virksomhet), kan medføre en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur. UNE har i saken ikke gjort gjeldende at «det hovedsakelige formålet» med aktiviteten har vært å oppnå oppholdstillatelse i Norge, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd

A har forklart at han under sine år i Norge har vært aktiv både i oromo-bevegelsen og i OLF. Ut fra fremlagt dokumentasjon og vitneforklaringer, legger lagmannsretten til grunn at han er kjent i oromo-bevegelsen. Han har i forbindelse med demonstrasjoner her i landet uttrykt seg negativt om myndighetene i Etiopia og tegnet ulike karikaturer. Etter lagmannsrettens syn innebærer ikke dette en fare ved retur. Det er ikke snakk om aktiviteter som kan true regimet i Etiopia, men et uttrykk for generell misnøye med den sittende regjering. Ut fra As egen forklaring om aktivitene i Norge, kan lagmannsretten ikke se at det er en mangel at UNE ikke har undersøkt As Facebook-side nærmere eller at UNE skulle hørt hans forklaring om disse aktivitetene i et nemndsmøte.

Det er anført at As engasjement for OLF i Norge innebærer en reell og velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Etiopia. Det er anført at han er nestleder i OLFs støttegruppe, men den fremlagte dokumentasjon viser kun at han i 2007 ble valgt som ett av fem medlemmer til en «stirring commitee». Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at vitnet B, en kjent tidligere OLF-politiker bosatt i Norge, ikke hadde noe kjennskap til denne komiteen. Heller ikke vitnet C kunne i særlig grad uttalelse seg om dette, tross hans erklæring om at A ville løpe en betydelig risiko ved retur til Etiopia. De øvrige vitnene bekreftet As aktiviteter i Etiopia og Norge, men hadde ikke nærmere informasjon om støttegruppen.

A ble i 2011 medlem av OLF Norge. Det er en omstendelig prosess å bli opptatt som medlem i dette partiet, og det er et forhold som kan medføre at man kommer i etiopiske myndigheters søkelys. Det er ubestridt at etiopiske myndigheter har meget god oversikt over opposisjonelle i utlandet.

Lagmannsretten legger til grunn at A er en reell tilhenger av og medlem av OLF. Han har dokumentert å ha støttet OLF økonomisk i perioder.

Basert på forklaringene fra landrådgiver Hans Petter Hergum og rådgiver Jon Ole Martinsen i NOAS, legger retten videre til grunn at personer som er tilknyttet OLF kan risikere å bli straffeforfulgt av etiopiske myndigheter. Det samme fremgår også av Landinfos temanotat, «Etiopia: Reaksjoner ved retur og politisk aktivitet i eksil (sur place)», punkt 7.1. I det innledende sammendraget til punkt 7 fremgår det imidlertid at Landinfo mener «det primært er personer som oppfattes som en trussel; som kan mobilisere, og som er villige til å bruke militærmakt for å skape endring, som vil være i etiopiske myndigheters søkelys.»

Rådgiver Jon Ole Martinsen forklarte at NOAS, ut fra deres kilder, ikke kunne se at det kan oppstilles et krav om at man hadde mobiliseringsevne for å bli oppfattet som en trussel. Landrådgiver Hergum forklarte at dette bygger på hva flertallet av deres kilder har uttalt.

Både forklaringene fra Hergum og Martinsen var svært utfyllende og reflekterte, og de må etter lagmannsrettens syn tillegges langt større vekt enn vitneforklaringen fra C, som i større grad fremsto som unyansert.

Etter en samlet vurdering kan lagmannsretten ikke se at A har en profil som innebærer at han oppfattes som en trussel av etiopiske myndigheter. Hans medlemskap i OLF alene medfører ikke en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur. Heller ikke en totalvurdering av hans aktiviteter i Etiopia, sammenholdt med medlemskap og aktivitetene i Norge, medfører at det foreligger en slik velbegrunnet frykt. Til anførselen om at saken er spesiell som følge av aktivitet før og etter A forlot hjemlandet, bemerkes at dette er tilfelle i svært mange saker etter utlendingsloven § 28.

Selv om det knytter seg en viss generell usikkerhet til forholdene ved tvangsretur til Etiopia, er lagmannsretten av den oppfatning at rapporten fra Landinfo, sammenholdt med de opplysninger som fremkom under landrådgiverens forklaring, tilsier at de aktiviteter A har hatt, ikke medfører risiko for forfølgelse.

Konklusjonen blir etter dette at vilkårene for asyl ikke er oppfylt, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Heller ikke vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er oppfylt. Det er fra As side for øvrig erkjent at bokstav a «konsumerer» bokstav b, slik saken ligger an. Etter lagmannsrettens oppfatning er det verken feil ved lovanvendelsen, bevisbedømmelsen eller saksbehandlingen som kan lede til at avgjørelsene fra UNE er ugyldige.

A har påberopt usaklig forskjellsbehandling med henvisning til at UDI har innvilget asyl til en rekke andre som har hatt tilsvarende aktiviteter. Etter hans oppfatning tilsier dette at også han skulle ha fått asyl.

Anførselen kan ikke føre frem. Etter lagmannsrettens syn skiller de fremlagte saker seg fra denne saken ved at søkerne gjennomgående har vært ansett for enten å ha mobiliseringsevne, eller har utvist en aktivitet som klart overstiger gjennomsnittet for OLF-medlemmer, samt hatt ulike roller som medførte en spesiell eksponering. I motsetning til A, skiller disse seg fra mengden av etiopere som driver myndighetskritisk aktivitet.

Videre er asylvurderingen lovbundet. Lagmannsrettens standpunkt om at asylvilkårene ikke er oppfylt, innebærer at UNE ikke hadde rettslig adgang til å innvilge asyl. Det medfører i seg selv at avslaget må regnes som saklig. Det er ikke rom for å supplere med læren om usaklig forskjellsbehandling, som gjelder ved diskresjonære avgjørelser.

Det fremgår av lagmannsrettens drøftelse over at retten er av den oppfatning at A ved retur ikke risikerer alvorlige brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Han har imidlertid også anført at en retur til Etiopia vil innebære en begrensning i hans ytringsfrihet, blant annet fordi han ikke fullt ut vil kunne øve opposisjon mot etiopiske myndigheter. Det er i denne forbindelse sammenliknet med rettspraksis knyttet til personer som vil måtte skjule sin seksuelle legning ved retur.

Etter lagmannsrettens syn er sammenlikningen lite treffende. Det er klart at slike begrensninger i ytringsfriheten som det er tale om i denne saken, ikke innebærer at vilkårene for å få innvilget asyl er oppfylt.

A har videre anført at han har krav på opphold etter utlendingsloven § 38. Det er vist til at både etter Grunnloven og internasjonale konvensjoner skal hensynet til barn tillegges betydelig vekt.

Under ankeforhandlingen er forholdet til barna i liten grad berørt. Det var først etter en uttalelse fra et vitne under ankeforhandlingens andre dag at retten ble oppmerksom på at A nå var far til to barn. Han bor ikke sammen med disse, ettersom han har opphold på asylmottak. Hans kone har derfor hovedomsorgen for barna. Hennes helseplager er det i liten grad redegjort for, og hun avga heller ikke forklaring for retten til tross for at hun var til stede under store deler av ankeforhandlingen.

Slik saken står, har lagmannsretten ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på de faktiske forhold knyttet til barna. Man her står her overfor to motstående hensyn: barnet beste og innvandringsregulerende hensyn, og domstolenes prøvingsrett er begrenset, jf. Rt-2012-1985, avsnitt 149 hvor det heter:

Oppsummeringsvis betyr dette at domstolene fullt ut kan prøve om forvaltningen har tolket loven riktig. At hensynet til barnets beste, herunder barnets tilknytning til Norge, må være forsvarlig vurdert og avveid mot eventuelle motstående hensyn, innebærer at det må fremgå av vedtaket at hensynet til barnets beste er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn. Domstolene kan ikke prøve den konkrete interesseavveiningen.

Etter lagmannsrettens syn er hensynet til barn vurdert i tråd med dette. Den begrunnelse som er gitt fra UNE er dekkende også sett hen til at A har fått barn nr. 2 etter UNEs siste beslutning.

Etter dette forkastes anken.

Staten v/UNE har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten. Spørsmålet blir om det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for erstatningskravet, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Ved vurderingen skal det blant annet legges særlig vekt på om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav c.

Det er ikke tvilsomt at saken har stor velferdsmessig betydning for A, og at partene ut fra styrkeforholdet har ulike utgangspunkt og muligheter for å bære ansvaret for sakskostnadene. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar. Det må komme noe i tillegg, jf. Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse inntatt i Rt-2012-209 avsnittene 17 og 18:

(17) Tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum bestemmer at den tapende part helt eller delvis kan fritas fra sakskostnadsansvar «hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig». Etter § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav c skal det ved vurderingen blant annet «legges særlig vekt på ... om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt unntak». Det følger av denne bestemmelse at det ikke er tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. Rt-2011-586. Den overordnede norm er at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd bokstav c må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold - for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene. Ved vurderingen er imidlertid sakens velferdsmessige betydning og styrkeforholdet mellom partene et prioritert hensyn ..

(18) Den selvstendige betydning av § 20-2 tredje ledd bokstav c er at det i de tilfeller hvor saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og det er stor forskjell på partenes økonomiske styrke, skal mindre til enn ellers for å frita for sakskostnadsansvar.

Etter lagmannsrettens syn foreligger det i denne saken ikke tungtveiende grunner som tilsier at A skal fritas for sakskostnadsansvaret. Saken reiser ikke prinsipielle spørsmål og den har ikke budt på tvil. Det foreligger heller ikke andre grunner som tilsier en annen løsning.

Staten har lagt ned påstand om tilkjennelse av sakskostnader med 81 250 kroner, inklusiv merverdiavgift. Beløpet er i sin helhet salær. Den ankende part har ikke hatt innvendinger mot kravet. Lagmannsretten finner beløpet rimelig og nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5. Sakskostnader tilkjennes etter dette for lagmannsretten med 81 250 kroner.

Dommen er enstemmig.

 Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra dommen er forkynt. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-166003 Utlendingsrett. Asyl. Avslag. Utlendingsloven § 28, § 38. (08.08.2016)

    Lagmannsretten fant at vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b ikke var oppfylt. Det var heller ikke grunnlag for opphold i medhold av utlendingsloven § 38. Søkerens politiske aktiviteter i hjemlandet i Etiopia og senere i Norge, var ikke av en slik karakter at det forelå en velbegrunnet frykt for forfølgelse.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo