Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-168682
Dokumentdato : 08.09.2016

Beskyttelse (asyl). Konvertering. Spionasje. Troverdighet. Avslag. Iran.

En 53 år gammel mann fra Iran fikk ikke medhold i at Utlendingsnemndas avslag på søknad om asyl var ugyldig, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at det ikke forelå en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran på bakgrunn av anført konvertering til kristendommen. Heller ikke andre anførte beskyttelsesgrunnlag innebar at ankende part risikerte forfølgelse ved retur.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 19. juni 2013 om avslag på asyl, og etterfølgende beslutning av 23. desember 2013 hvor begjæring om omgjøring av vedtaket ikke ble tatt til følge.

Hovedspørsmålet i saken er om ankende part, A, ved retur til Iran står i fare for å bli utsatt for forfølgelse og derfor har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. annet ledd. Det anførte asylgrunnlaget er i første rekke at A lenge før utreisen fra Iran konverterte til kristendommen. Det er videre gjort gjeldende at A frykter forfølgelse på grunn av desertering fra den iranske hæren, ulovlig utreise fra Iran, at han har drevet spionasje til fordel for amerikanske myndigheter og også samarbeidet med opposisjonelle grupper.

I Sakens bakgrunn

Tingretten har gitt følgende redegjørelse for sakens bakgrunn, som partene ikke har reist innvendinger mot under ankebehandlingen:

Saksøker, A (heretter A eller saksøker) er kurder og iransk statsborger, født 0.0.63, separert/skilt fra tidligere ektefelle i Iran, som han har to barn sammen med. Etter det opplyste har tidligere ektefelle og barna flyktningstatus og opphold i Storbritannia. I tillegg har han en sønn fra et tidligere ekteskap. Han ble skilt fra sin første ektefelle i 1990. Saksøker har også en søster som bor i Storbritannia.

A kom til Norge 14.09.09 og søkte samme dag asyl hos Politiets utlendingsenhet (PU). Ved politiregistreringen opplyste han at han var etnisk kurder, født i Z i Iran. I følge PU-registreringen hadde han forlatt Iran i januar 2007 og reist til Irak, hvor han oppholdt seg fram til august 2009. Fra Irak reiste han videre med falske pass til Tyrkia og deretter videre til Hellas med bil. Deretter fortsatte han med fly til Paris og deretter til Oslo. Det ble ikke framlagt gyldig pass eller annet godkjent reisedokument ved ankomstregisteringen. Han opplyste at han hadde nasjonalt ID-kort og militærtjenestebevis fra Iran, som hans sønn hadde i Iran. I følge saksøker hadde han ikke pass fordi det var forbudt for de som jobbet i militæret i Iran. Om religiøs tilknytning er det i skjema for ankomstregistreringen opplyst «nøytral». Under ankomstregistreringen opplyste han som asylgrunn at han var dømt til døden fordi han hadde forlatt hjemlandet som offiser i den iranske hæren uten tillatelse fra myndighetene. Han opplyste at han forlot hjemlandet fordi myndighetene i Iran undertrykte kurderne og krevde at hæren drepte de som smuglet mat og drikke over grensen. I følge rapportskriver opplyste ikke A noe om han hadde konvertert til kristendommen eller om frykt for forfølgelse på grunn av religion.

I saksøkers egenerklæring av 17.09.15 ble det bl.a. opplyst at han før han fylte 18 år var medlem av Kurdistan Demokratiske Parti (KDPI) i Iran og at han i 1981 ble ansatt som offiser i den iranske hæren. Han tjenestegjorde utenfor de kurdiske områdene, slik at han ikke skulle samarbeide med kurdiske opprørere, og jobbet i hæren helt til han rømte til Irak i 2007. Han tjenestegjorde i ulike infanteriavdelinger, mest innen forsyning og ammunisjon og deltok i krigen mellom Iran og Irak. I 1988 ble han kjemisk skadet i krigshandlinger. Vedrørende religiøs tilhørighet ble det nå opplyst «før sunni muslim, og nå kristen protestant». Når det gjaldt asylgrunnlaget opplyste A at han ville bli dømt til døden ved retur til hjemlandet på grunn av «forræderi (handlinger) mot nasjonal sikkerhet, gitt militær etterretning til fienden, samarbeidet med antirevolusjonære, og ulovlig utreise fra Iran». Dette var i tillegg til «gudsbespotting i den forstand at enhver person som konverterer fra islam til kristendommen er gudsbespotter, og blir dømt til døden». Han opplyste at hans ekskone, som hadde forlatt ham for ca. 2 år siden i Irak uten hans tillatelse, hadde kalt han gudsbespotter fordi han hadde gått over til kristendommen. Hun hadde fått støtte av den iranske etterretningstjenesten og hadde gitt dem alt hun hadde av opplysninger om ham. Etterretningstjenesten brukte kona for å presse ham. Han anså sin ekskone som en utro/forræder og betraktet henne ikke som sin kone.

I egenerklæringen opplyste saksøker også at han i Irak hadde vært medlem av «Holir Kurdistan-talende kirke» i det irakiske Kurdistan, og at han hadde bekreftelse på kristendomskurs. Hans medlemskap i kirken og reklamering for kristendom, hadde vekket sinne hos religiøse personer og hadde skapt problemer i forhold til det irakiske sikkerhetspolitiet. Sikkerhetspolitiet hadde transportert han til den iranske grenseovergangen for å overlevere ham til iranske myndigheter. Han klarte imidlertid å kontakte Røde Kors v/ Karoline Vita, som forhindret at han ble utlevert og reddet han fra en sikker død. Karoline Vita var han kjent med fordi hun tidligere hadde møtt henne da han satt fengslet i Irak. Han hadde da fått tildelt saksnummer og kort fra Røde Kors. Det vises for øvrig til egenerklæringen og UNEs vedtak, hvor saksforholdet er gjengitt mer detaljert.

I asylintervju som ble gjennomført 07.10.09, utdypet saksøkeren sin forklaring. I asylintervjuet forklarte han seg nærmere om arbeidet i den iranske hæren, herunder at han hadde hatt ansvar for våpen/våpenlagre og at han hadde ødelagt/sabotert våpen fordi han var imot krigen og ville at begge parter skulle tape. Fra 2002/2003 og fram til han dro til Irak, var han nestleder i «arkan-styrken», som hadde tre undergrupper, og bestod av et mannskap på 100-150 personer med ansvar for våpen, biler og mat m.v. Om asylgrunnlaget, viste saksøker til to forhold; konvertering til kristendommen og spionasje til fordel for USA. I asylintervjuet framstår spionasje til fordel for USA som den mest sentrale anførselen, iallfall den saksøker forklart seg klart mest omfattende om.

Når det gjaldt konverteringen, opplyste A bl.a. at han ble interessert i kristendommen for ca. 15 år siden, da han var offiser i den iranske hæren, og at dette hadde skjedd via en kristen venn i Iran som hadde en bok av Shakti Qwein, som han fikk lese. Han mistet etter dette troen på islam ett hundre prosent og fikk troen på kristendommen. Han forsøkte å komme ut av forsvaret, men han hadde han ansvar for å forsørge familien og fortsatt i forsvaret. På spørsmål svarte saksøker at han hadde praktisert sin tro i det private, uten kontakt med kristne menigheter, men han hadde kontakt med to kristne venner i Iran. En av dem hadde gitt ham et kristent bilde han var veldig glad i, som han så på hver morgen og kveld. Han hadde også en bok han leste og hans skrev egen dagbok. En av hans kolleger i forsvaret tok en gang bildet fra ham og rapporterte at han leste kristne bøker, skrev dagbok og hadde konvertert. Saksøkerens rom ble ransaket, men det ble ikke funnet noe fordi han hadde klart å gjemme bøkene over en takplatene på rommet. Han benektet også alle beskyldningene, slik at dette ikke fikk noen konsekvenser for ham bortsett fra at han var forsiktig med hva han tok med på jobben og leste der. Saksøker opplyste heller ikke om andre problemer på grunn av konverteringen da han bodde i Iran.

I følge saksøker begynte han i 2005 og samarbeide med den amerikanske etterretningstjenesten. Han innhentet informasjon om militære installasjoner og andre viktige steder i Kermanshah-provinsen, og markerte nøyaktig beliggenhet ved hjelp av en GPS som han fikk utlevert. Når det gjelder saksøkers forklaring knyttet til spionasjevirksomheten vises for øvrig til asylintervjuet og UNEs og UDIs vedtak, hvor forklaringen er gjengitt mer detaljert.

UDI avslo As søknad om asyl i vedtak 22.10.10. Etter UDIs vurdering fylte ikke saksøker vilkårene for å kunne anses som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Heller ikke utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b ble ansett til hinder for retur til Iran. Det var heller ikke grunnlag for opphold etter utlendingsloven § 38 på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket.

Vedtaket ble påklaget 29.10.10 og det ble samtidig begjært utsatt iverksetting av vedtaket. I klagen ble det vist til fem separate forhold som var grunnlag for asylsøknaden; spionasje for USA, desertering fra militæret, ulovlig utreise fra Iran, konvertering til kristendommen og samarbeid med ulovlige opposisjonsgrupper.

Klagen ble oversendt fra UDI til UNE for klagebehandling 24.11.10. UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre tidligere avslag, men det ble gitt utsatt iverksetting av vedtaket. Ytterligere opplysninger i klagesaken ble innsendt til UNE i februar, juni og juli 2011 og februar 2012, herunder brev fra sognepresten i X menighet og opplysninger knyttet til saksøkers helsesituasjon. I brev 12.07.12 fra UNE ble saksøker bedt om å innsende oppdaterte opplysninger om sin helsesituasjon. Oppdaterte helseopplysninger fra behandlende lege ble innsendt 05.10.12. Ved brev 21.02.13 ble det på nytt etterlyst en snarlig avgjørelse fra UNE.

UNE fattet vedtak i klagesaken 19.06.13. Klagen ble ikke tatt følge og ble truffet av nemndsleder alene. UNE fant av vilkårene for å anse saksøker som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b ikke var til stede. Det var heller ikke grunnlag for opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38. UNE fant grunn til å stille spørsmål ved troverdigheten av saksøkers forklaring og la til grunn at hans generelle troverdighet var svekket bl.a. fordi han ikke opplyste om konvertering ved ankomstregistreringen. Senere forklaringer framstod som et forsøk på utbygge asylgrunnlaget. UNE fant ikke å legge til grunn saksøkers forklaring om konvertering i hjemlandet, hans spionkontakt med utenlandske myndigheter og kurdiske opposisjonspartier eller at han hadde desertert fra forsvaret. UNE la til grunn at saksøker hadde bitt døpt og at han hadde deltatt i menigheter i Norge, men tok ikke stilling til om saksøkers konvertering til kristendommen etter at forlot hjemlandet var reell. Etter en konkret vurdering ble det uansett ikke tilstrekkelig grunnlag for å anse ham som flyktning i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.

Avslaget ble 21.09.13 anmodet omgjort. Vedlagt omgjøringsbegjæringen fulgte en rekke dokumenter, herunder kopi av ekskonas og barnas oppholdskort og reisebevis for flyktninger i Storbritannia. Det var også vedlagt opplysninger om hans rolle som informant for amerikanske myndigheter, herunder utskrift fra hans notisbøker som viste GPS punkter han hadde oppgitt til amerikanske myndigheter. I følge saksøker var 27 av 30 personer som var i samme gruppe som ham drept, men dette kunne han ikke dokumentere. I omgjøringsbegjæringen ble det opplyst at saksøker igjen var på talefot med sin ekskone og at hun og barna nylig hadde vært på besøk i Norge. UNE ble også bedt om å undersøke saksøkers tidligere opplysninger om at han hadde blitt hjulpet av Røde Kors da han var fengslet i Irak. I et etterfølgende brev 25.09.13 ble det vedlagt et brev fra sognepresten i X menighet som bekreftet at saksøker gikk fast til gudstjenester i kirken og deltok på det ukentlige «Tirsdagstreffet».

I beslutning 23.12.13 fant UNE at det ikke var grunnlag for å omgjøre det tidligere vedtaket. Det ble vist til at saken i det vesentlige stod i samme stilling som tidligere.

A tok 5. juni 2014 ut stevning mot staten v/Utlendingsnemnda med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak og beslutning var ugyldig. Oslo tingrett avsa 29. juni 2016 dom med slik slutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. I sakskostnader for tingretten betaler A 65 985 - sekstifemtusennihundreogåttifem - kroner innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 18. og 19. august 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten v/Utlendingsnemnda var representert ved seniorkonsulent Rolf Tore Thomassen. Det ble avhørt seks vitner, herunder ett sakkyndig vitne fra Landinfo. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

II Partenes anførsler

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas avslag på søknad om asyl er ugyldig. Tingretten har tatt feil ved vurderingen av om A står i fare for å bli utsatt for forfølgelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. § 29 og § 30, jf. Flyfktningkonvensjonen artikkel 1 A nr. 2. Domstolene prøver fullt ut de spørsmål saken reiser, det er ikke rom for noen tilbakeholdenhet ved prøvingen, jf. Høyesteretts ankeutvalgs beslutning av 6. mai 2016.

Kjernen i saken er at UNEs vedtak og beslutning bygger på feil faktum. Vedtaket tar feil når det er lagt til grunn at A ikke risikerer forfølgelse ved retur. Det fremgår uttrykkelig av Landinfos temanotat av 7. juli 2011 at medlemmer av hjemmekirker i Iran «er spesielt utsatt». Det er på det rene at A vil utøve sin religion ved retur, og det eneste realistiske alternativet for ham er å slutte seg til, eller etablere, en hjemmekirke. UNEs vedtak og beslutning er på denne bakgrunn bygget på feil faktum, og risikoen er vurdert feil.

Det må legges til grunn at As forklaring ved ankomsten til Norge er troverdig. UNE har lagt for stor vekt på at det skjedde en feil ved ankomstregistreringen, der det ble påført at As religiøse tilhørighet er «nøytral». A forklarte umiddelbart etter registreringen om sin tilhørighet til kristendommen og at han fryktet forfølgelse for konvertering. Dette fremkommer klart både av egenerklæringen og det påfølgende asylintervjuet. UNE har også selv lagt til grunn i vedtaket at A er kristen og at han vil utøve sin kristne tro på samme måte som i Norge, gjennom deltakelse i gudstjenester og møter i menigheten. Han står ut fra dette åpenbart i fare for forfølgelse ved retur. I tillegg til å være konvertitt står A også i fare for forfølgelse grunnet desertering fra den iranske hæren, samt at han har drevet spionasjevirksomhet. A har også reist ulovlig ut av Iran, og har samarbeidet med KDPI. Ved vurderingen av risikoen ved retur må det foretas en samlet vurdering av risikofaktorene.

UNEs vedtak og beslutning bygger videre på feil beviskrav og risikokrav. Beviskravet for faktum er at asylforklaringen fremstår som noenlunde sannsynlig, det kreves ikke sannsynlighetsovervekt, jf. Rt-2014-1481 [skal nok være Rt-2011-1481, Lovdatas anm.]. Vedtaket og beslutningen inneholder flere formuleringer som viser at feil beviskrav er anvendt. Det er videre stilt for strenge krav til risikoen ved retur. Det følger av praksis at det er tilstrekkelig at risikoen er «reell», til forskjell fra en teoretisk eller konstruert risiko, jf. Terje Einarsens lovkommentarer til utlendingsloven i Rettsdata. Det er staten som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere til Iran.

Det hefter videre saksbehandlingsfeil ved vedtaket ved at UNE ikke har utredet saken slik forvaltningsloven § 17 krever. Vedtaket og beslutningen mangler omtale av sentral dokumentasjon og sentrale faktiske omstendigheter. UNE har unnlatt å vurdere betydningen av As religionsutøvelse under oppholdet i Irak, herunder at han misjonerte og deltok aktivt i menighetens arbeid. Som det fremgår av redegjørelsen fra A av 30. juni 2011, ble han også intervjuet ved to anledninger av amerikanske kristne tv-stasjoner. UNE har heller ikke vurdert betydningen av at A har drevet aktivt menighetsarbeid og evangelisering i Norge og at han som ledd i dette har rekruttert rundt 70 muslimer til den kristne menigheten i X.

Det er videre en saksbehandlingsfeil at deler av saksdokumentene har kommet bort. Det er videre vesentlige mangler ved begrunnelsen, herunder av om konverteringen er reell, om A har vært offiser i den iranske hæren, om de medisinske forholdene og om ansettelsesforholdet i hæren. Sentrale risikofaktorer, herunder anførslene om spionasje, er ikke vurdert eller omtalt i begrunnelsen.

Manglene ved saksbehandlingen kan ha virket inn på utfallet av klagesaken. A er en reell konvertitt og en utøvende kristen, jf. også forklaringen av biskop D som har langvarig kjennskap til A.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. UNEs beslutning av 23. desember 2013 og tidligere vedtak av 19. juni 2013 er ugyldige.

  2. Staten dømmes til å betale sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingretten har korrekt lagt til grunn at det ikke hefter feil ved UNEs vedtak og beslutning av betydning for gyldigheten. Avgjørelsene bygger på korrekt faktum og rettsanvendelse, og det er ikke begått saksbehandlingsfeil.

Det bestrides at A ved retur til Iran har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av konvertering til kristendommen. Det er ikke sannsynliggjort at A konverterte til kristendom før utreisen fra Iran. Saksøkers konvertittforklaring framstår som komplisert og omstendelig, og tidvis motstridende. Anførselen om konvertering ble ikke påberopt ved ankomstregistreringen, dette til tross for at ankende part anfører at han ble døpt i Irak i 2008. Konvertittanførselen er utbygd underveis i saksbehandlingen. De ytre omstendighetene, herunder at A har latt seg døpe, er ikke avgjørende, og oppfatningene fra medlemmene i menigheter må generelt tillegges liten bevisverdi. Det er ikke sannsynliggjort i tilstrekkelig grad at A er en reell konvertitt, han er mest sannsynlig en bekvemmelighetskonvertitt.

Hvorvidt A har konvertert til kristendom etter ankomst til Norge er under enhver omstendighet uten betydning, da det ikke er sannsynlig at han vil bli forfulgt ved retur grunnet en slik konvertering. Det står sentralt at As generelle troverdighet er svekket.

Heller ikke de øvrige anførte asylgrunnlagene, herunder desertering fra den iranske hæren, spionasje, ulovlig samarbeid med KDPI eller ulovlig utreise, gjør at A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur. Verken konvertittanførselen isolert eller i kombinasjon med de øvrige anførte asylgrunnlagene er tilstrekkelig sannsynliggjort.

Det foreligger ikke saksbehandlingsfeil av betydning for gyldigheten av UNEs vedtak og beslutning. Saken er tilfredsstillende utredet, og vedtaket bygger under enhver omstendighet på korrekte faktiske premisser. Det forhold at deler av saksdokumentene beklageligvis har kommet bort, er uten betydning for gyldighetsspørsmålet. Det er på det rene at dokumentene i alle fall forelå ved behandlingen av saken i UDI.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.

  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

III Lagmannsrettens bemerkninger

Innledning og rettslig utgangspunkt

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens begrunnelse.

Det sentrale tvistespørsmålet ved gyldighetsprøvingen er om A skal anerkjennes som flyktning og dermed har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første jf. annet ledd som lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra denne hovedregelen skal det blant annet legges vekt på om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse.

Det påberopte asylgrunnlaget er i første rekke at A konverterte til kristendommen før utreisen fra Iran. Bevisførselen for lagmannsretten har i all hovedsak vært konsentrert om konverteringsspørsmålet, selv om det også er vist til andre grunnlag for søknaden om asyl.

Avgjørende for om UNEs avslag i saken er ugyldig og om A har rett til asyl, er om de påberopte beskyttelsesgrunnene - enkeltvis eller samlet - innebærer at han etter en fremtidsrettet vurdering har en velbegrunnet frykt for forfølgelse i ved retur til Iran. Lagmannsretten finner innledningsvis grunn til å knytte noen bemerkninger til de rettslige rammene for domstolsprøvingen.

De rettslige rammene for domstolsprøvingen

Domstolene har full kompetanse ved overprøvingen av vedtak om asyl etter utlendingsloven § 28 første, jf. annet ledd og prøver således både utlendingsmyndighetens tolkning og subsumsjon. På bakgrunn av flertallets uttalelser i plenumsdommen i Rt-2015-1388 legger lagmannsretten til grunn at det generelt bør utvises tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger. Etter å ha konkludert med at domstolene fullt ut prøver urimelighetsvilkåret ved internflukt etter utlendingsloven § 28 femte ledd, heter det i dommens avsnitt 247:

Det er imidlertid grunn til å vise tilbakeholdenhet ved prøvingen av om internflukt vil være urimelig. I swingballdommen begrunnet Høyesterett en slik tilbakeholdenhet med Patentstyrets spesielle sakkunnskap og brede erfaringsgrunnlag. På samme måte har UNE gjennom behandlingen av et stort antall saker opparbeidet betydelig erfaring og kompetanse, ikke minst når det gjelder landfaglige spørsmål. Dette gir mulighet for å se sakene i sammenheng, slik at likebehandling sikres. Domstolene vurderer til sammenligning bare enkeltsaker og har dermed ikke de samme forutsetningene for å se det store bildet. Etter mitt syn tilsier dette - og hensynet til en rasjonell utlendingsforvaltning - forsiktighet med å overprøve UNEs vurderinger.

Spørsmålet om As anførte konvertering fra islam til kristendom er reell er et bevisspørsmål og må avgjøres etter en samlet vurdering av bevistilbudet for lagmannsretten. Ved denne vurderingen legger lagmannsretten til grunn at det må foretas en fullstendig og uavhengig bevisvurdering, uten rom for noen tilsvarende tilbakeholdenhet ved prøvingen, jf. Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 6. mai 2016. I alle fall må dette legges til grunn så langt spørsmålet om konverteringen er reell ikke selv reiser spørsmål av mer landfaglig karakter, som omtalt i plenumsdommen. I LB-2015-166003 og LB-2015-170304 er dette formulert slik at domstolene ikke skal utvise noen tilbakeholdenhet ved prøvingen av «faktum som retten er like nær til å bedømme som utlendingsmyndighetene».

Prøvingen skal skje med utgangspunkt i den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, likevel slik at det er adgang til å legge vekt på etterfølgende bevisfakta som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet jf. Rt-2012-1985 og Rt-2015-1388 avsnitt 132. Som tingretten korrekt har lagt til grunn er skjæringstidspunktet UNEs beslutning av 23. desember 2013, som nå regulerer rettsstillingen mellom partene og derfor også utgjør ankesakens gjenstand, jf. Rt-2013-1101.

For så vidt gjelder beviskravet for de faktiske forhold av betydning for risikovurderingen viser lagmannsretten til Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46, der rettstilstanden for bevisvurderingen etter gjeldende utlendingslov er oppsummert slik:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Det er i lagmannsrettspraksis etter denne dommen lagt til grunn i flere avgjørelser at et senket beviskrav med hensyn til det anførte asylgrunnlaget bare kommer til anvendelse i tilfeller der søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Ved vurderingen av om det anførte asylgrunnlaget fremstår som «noenlunde sannsynlig», står asylsøkerens generelle troverdighet sentralt. I enkelte avgjørelser er dette uttrykt slik at det senkede beviskravet «noenlunde sannsynlig», bare kommer til anvendelse der asylsøkeren generelt fremstår som troverdig, slik det også er formulert i UNHCRs håndbok om prosedyrer og kriterier for å fastsette flyktningers rettsstilling, punkt 204. Beviskravet vil for øvrig måtte fastlegges på bakgrunn av den aktuelle risikoen, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 414, der det heter:

Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige.

Ved vurderingen av risikokravet - hvorvidt en anført risiko vil materialisere seg - gjelder det en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Avgjørende er om risikoen for forfølgelse etter en objektiv og fremtidsrettet vurdering fremstår som reell og er av en slik karakter at det er fare for krenkelser som omhandlet i utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a og b. Jo alvorligere konsekvenser det kan være tale om ved retur, jo mindre sannsynlighet kreves for at konsekvensene skal inntre.

Lagmannsretten legger ovennevnte til grunn ved vurderingen av de konkrete forholdene i saken.

Er Utlendingsnemndas avslag på asyl ugyldig?

De anførte asylgrunnlagene, herunder frykt for forfølgelse grunnet konvertering, bygger i det vesentlige på As asylforklaring. Ved vurderingen av om asylforklaringen skal legges til grunn for risikovurderingen, er As generelle troverdighet et sentralt moment. Tingretten har - i likhet med UDI og UNE - lagt til grunn at det er flere forhold ved asylforklaringen som svekker As generelle troverdighet. Også lagmannsretten er enig i dette.

Lagmannsretten vurderer først As forklaring om frykt for forfølgelse grunnet konvertering. Som tingretten har trukket frem, er det påfallende at A ikke opplyste om dette grunnlaget ved ankomstregistreringen den 14. september 2009. Lagmannsretten ser det som lite sannsynlig at ankende parts religiøse tilhørighet ved en feil ble registrert som «nøytral» i skjemaet som ble fylt ut ved registreringen. Lagmannsretten ser videre bort fra at rapportskriver ikke har gjengitt As svar på spørsmålet om hvorfor han søker asyl i Norge korrekt i rapporten fra registreringen. Som det fremgår ovenfor opplyste A at han var offiser i den iranske hæren, og var dømt til døden for å ha forlatt Iran uten tillatelse fra myndighetene. Videre opplyste han at han hadde forlatt hjemlandet fordi iranske myndigheter undertrykker kurdere og krever at hæren dreper de som driver smugling av mat og drikke over grensen. Rapporten fra ankomstregistreringen er underskrevet av A og det fremgår at han ikke hadde noe å bemerke til måten registreringen var gjennomført på. Det framgår også at registreringen ble gjennomført på As oppgitte morsmål, kurdisk sorani, som rapportskriver behersket. Lagmannsretten kan ikke se at det er gitt noen holdbar forklaring på hvorfor konvertering til kristendommen ikke ble nevnt som asylgrunnlag ved ankomsten. Allerede dette etterlater tvil om troverdigheten av de senere forklaringene om frykt for forfølgelse grunnet konvertering.

I den etterfølgende egenerklæringen av 17. september 2009 og asylintervjuet av 7. oktober 2009 er konvertering til kristendommen et tema. I erklæringen av 17. september 2009 oppgis konvertering til kristendommen som en del av asylgrunnlaget. På spørsmål om hva han trodde ville skje ved retur, svarte han at han ville bli dømt til døden for forræderi mot nasjonal sikkerhet, at han hadde gitt militær etterretning til fienden, samarbeidet med antirevolusjonære, samt ulovlig utreise fra Iran. Dette «i tillegg til gudsbespotting i den forstand at enhver person som konverterer fra islam til kristendom er gudsbespotter, og blir dømt til døden.» Han redegjorde også for at ekskona hadde kalt ham gudsbespotter og at hun hadde fått støtte fra den iranske etterretningen. Videre forklarte A om medlemskap i «Holir Kurdistan-talende kirke» der han også tok bibelkurs, samt at sønnen fremdeles oppholdt seg der hadde fått en dødsdom på seg fra irakiske fundamentalister, på grunn av konverteringen.

I asylintervjuet av 7. oktober 2009 opplyste A at konverteringen hadde funnet sted for rundt 15 år siden, mens han var ansatt som offiser i hæren. Også bakgrunnen ble beskrevet. Det ble videre opplyst at han var døpt under oppholdet i Irak rundt 2008, og det ble framlagt dåpsattest. Forklaringen rundt konverteringen utgjør en relativt begrenset del av intervjuet av 7. oktober 2009. Fokuset i asylintervjuet er først og fremst det anførte asylgrunnlaget om spionasjevirksomhet for amerikanske myndigheter, som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor. A kom imidlertid inn på hvordan han hadde levd som kristen i Iran, og forklarte at han hadde hatt et kristent bilde som han hadde sett på morgen og kveld, lest i en kristen bok og skrevet dagbok. Han forklarte at en sersjant tok fra ham bildet og leverte dette til hæren og samtidig rapporterte at A hadde konvertert og leste kristne bøker. Han forklarte videre at han deretter ble oppsøkt av tre personer, men at han hadde klart å skjule bøkene og disse ikke ble funnet ved ransaking. På spørsmål fra disse personene om han hadde konvertert, benektet han alt. Etter dette forklarte han at han ble mer forsiktig, også med hva han tok med og leste på jobben. Han svarte nei på spørsmål om han hadde hatt kontakt med noen kristen menighet i Iran.

Dersom As forklaring om konvertering er riktig, har han, basert på sin egen forklaring, utøvd sin kristne tro i hjemlandet i nærmere 15 år uten å oppleve alvorlige reaksjoner fra myndighetene, og heller ikke fra sine overordnede i militæret som mottok tips om konverteringen og fikk overlevert As kristne bilde. Lagmannsretten kommer tilbake til betydningen av dette under risikovurderingen.

I As redegjørelse for konverteringen datert 30. juni 2011 fremkommer nye opplysninger om religiøs aktivitet under oppholdet i Irak, herunder at han skal ha blitt intervjuet ved to anledninger av amerikanske kristne tv-stasjoner, samt drevet evangeliserende virksomhet og aktivt menighetsarbeid.

Lagmannsretten deler tingrettens oppfatning om at forklaringene rundt konverteringen stadig er bygget ut under vegs i behandlingen av asylsøknaden. Dette er egnet til å svekke den generelle troverdigheten, slik det også er redegjort for i Rt-2011-1481 avsnitt 46, gjengitt foran. Lagmannsretten er på denne bakgrunn sterkt i tvil om asylforklaringen kan legges til grunn som bevis for at A konverterte til kristendommen i Iran 15 år før ankomsten til Norge, og at denne konverteringen er reell. Dette gjelder selv om det lavere beviskravet om at asylforklaringen må fremstå som noenlunde sannsynlig, legges til grunn.

UNE har ikke bestridt at A lot seg døpe under oppholdet i Irak rundt 2008. Fra perioden i Irak er det også ført to vitner for lagmannsretten som forklarte at A deltok i den kristne menigheten i kirken i Erbil («Kurdzman Church»). Vitnet E forklarte at A deltok i hjelpearbeid med flyktninger og ellers var aktiv i menighetsarbeidet. Begge vitnene forklarte at ankende part etter deres oppfatning har en ekte og oppriktig kristen tro. Vitnet E forklarte også at A inviterte folk, i sær andre flyktninger, til kirken, selv om dette kunne være forbundet med risiko blant annet fordi iransk etterretning overvåket miljøet. Etter lagmannsrettens syn er det ikke tilstrekkelige holdepunkter i bevisførselen for å legge til grunn at A hadde noen lederfunksjon i menigheten i Erbil, eller at han drev aktiv utadrettet misjonering i den tiden han oppholdt seg i Irak, heller ikke etter det lavere beviskravet. Det er heller ikke ført bevis for lagmannsretten for at fengslingen av A under oppholdet i Irak, beskrevet av tingretten i dommen på side 13-14, hadde noen sammenheng med As deltakelse i menighetsarbeidet.

Lagmannsretten legger videre til grunn at A etter ankomsten til Norge har vært tilsluttet ulike menigheter og vært en aktiv deltaker i menighetenes aktiviteter. Tidligere sogneprest i X menighet, nåværende biskop, D, forklarte for lagmannsretten at A oppsøkte menigheten da kom til X i januar 2011, og ble et trofast medlem av menigheten. Biskop D ga uttrykk for at han var overbevist om at A hadde en personlig og ekte kristen tro. Også vitnet C fra pinsemenigheten forklarte at A hadde vært aktiv i menigheten, også gjennom å rekruttere andre flykninger til menigheten. Lagmannsretten finner i denne konkrete saken ikke å kunne legge avgjørende vekt på den kristne aktiviteten i Norge, og vitneforklaringene om trosfellenes oppfatning av As religiøse overbevisning. Om betydningen av denne type bevis i konvertittsaker generelt vises det til avgjørelsen i LB-2014-34531, som også tingretten har tatt utgangspunkt i. Slike vitneforklaringer og uttalelser kan ha vekt ved rettens samlede vurdering av om en anført konvertering er reell, men slike bevis vil sjelden være avgjørende alene og må vurderes i lys av sakens øvrige omstendigheter, og herunder særlig søkerens eget refleksjonsnivå. Formell dåp, deltakelse i kristent menighetsliv og religiøse sammenhenger, samt kunnskap om kristendommen er ikke i seg selv godt egnet for å skille reelle konvertitter fra bekvemmelighetskonvertitter. Prester og medlemmer av menigheten vil normalt ha begrensede opplysninger om asylsøkerens historie og asylgrunnene utover det vedkommende selv har forklart, herunder om konsistensen og troverdigheten av asylsøkerens forklaringer til utlendingsmyndighetene. Det er naturlig at den som hevder å ha konvertert, vil fremstå som kristen overfor menigheten som skal bekrefte troen. Det ligger også i selve grunnlaget for kristen tro og menighetsarbeid at menigheten normalt vil være åpen, inkluderende og positiv overfor personer som tar kontakt med ønske om trosopplæring og deltakelse i menigheten.

Å avgjøre om en person reelt er kristen er vanskelig. Religiøs overbevisning er for mange dypt personlig, og en reell indre overbevisning kan komme til uttrykk på ulike måter. I denne saken har verken UDI eller UNE tatt endelig stilling til om As anførte konvertering til kristendommen er reell. Utlendingsmyndighetene fant ikke grunn til dette under henvisning til at A - selv under den forutsetning at han på vedtakstidspunktet hadde en reelt kristen tro - ikke ville risikere forfølgelse ved retur til Iran. I risikovurderingen ble det det ikke ansett sannsynliggjort i tilstrekkelig grad at han hadde konvertert før utreisen fra Iran, men det ble sett hen til den kontakt A hadde hatt med det kristne miljøet i Erbil.

Heller ikke tingretten fant grunn til å ta stilling til As anførte konvertering er reell. I dommen på side 16 uttaler tingretten:

Retten kan ikke utelukke at saksøker hadde en reell kristen overbevisning da UNE traff vedtak om å avslå asylsøknaden, men finner grunn til å bemerke at saksøkers generelle troverdighet er svekket i en slik grad at det er berettiget grunn til å stille spørsmål ved om hans anførte konvertering er reell. Retten finner det uansett ikke nødvendig å ta endelig stilling til om det foreligger en reell konvertering etter at han ble døpt i Irak, eventuelt etter at han kom til Norge og begynte å delta aktivt i kristent menighetsliv. Ved den videre vurderingen av hvordan saksøker vil forholde seg ved retur til Iran, får saksøkers svekkede generelle troverdighet, utviklingen i asylsaken og usikkerheten knyttet til omstendighetene og tidspunktet for hans eventuelle konvertering til kristendommen betydning.

Heller ikke lagmannsretten finner det nødvendig å ta endelig stilling til spørsmålet om A på tidspunktet for UNEs beslutning i saken hadde konvertert til kristendommen, enten før ankomsten til Norge eller senere under sitt opphold her. Lagmannsretten er enig med utlendingsmyndighetene og tingretten i at selv om det skulle legges til grunn at A på beslutningstidspunket hadde konvertert til kristendommen, er ikke risikokravet oppfylt, jf. nærmere nedenfor. Lagmannsretten ser først på de øvrige anførte beskyttelsesgrunnlagene.

De øvrige anførte asylgrunnlagene ble opprettholdt under ankeforhandlingen og må inngå i en samlet vurdering av om A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur. Slik lagmannsretten ser det er det er flere forhold ved de øvrige asylanførslene som svekker A generelle troverdighet, av betydning for om anførslene kan legges til grunn for risikovurderingen.

Når det gjelder det anførte asylgrunnlaget om at A har drevet spionasjevirksomhet til fordel for amerikanske myndigheter, finner lagmannsretten i likhet med UDI ikke å kunne legge dette til grunn som bevist, heller ikke etter det lavere beviskravet om at forklaringen må være «noenlunde sannsynlig». På samme måte som anførslene om konvertering er spionasjevirksomhet ikke nevnt i asylregistreringen, og heller ikke utdypet i egenerklæringen 17. september 2009 ut over en generell formulering om at søker skal ha «gitt militær etterretning til fienden». Asylgrunnlaget er først utdypet i asylintervjuet av 7. oktober 2009, der denne asylgrunnen er den mest fremtredende. Dette er påfallende. Lagmannsretten er i likhet med tingretten enig i den vurdering UDI har fortatt i vedtaket på side 6, der det er trukket frem en rekke omstendigheter som taler mot å legge As forklaring om spionasjevirksomhet til grunn som bevist. Det har ikke fremkommet opplysninger under ankeforhandlingen av betydning for bevisvurderingen på dette punktet, og grunnlaget ble ikke utdypet ut over at A gjør gjeldende at det er en saksbehandlingsfeil ved UNEs avgjørelser at dette grunnlaget ikke er nærmere vurdert. Lagmannsretten kommer tilbake til dette.

Også de anførte asylgrunnlagene knyttet til desertering, ulovlig utreise fra Iran og samarbeid med ulovlige opposisjonelle grupper (herunder KDPI) var i liten grad tema under ankeforhandlingen. Når det gjelder sistnevnte grunnlaget, er lagmannsretten enig i tingrettens vurdering om at As forklaringer om dette fremstår som svært løs og uklar. Ut fra forklaringen skal aktiviteten ha bestått i at A har formidlet informasjon om forhold i Iran under oppholdet i Irak, under falsk identitet. Lagmannsretten er enig med UDI i at det ut fra dette ikke er holdepunkter for at han kan ha blitt identifisert av iranske myndigheter. Når det gjelder de øvrige to grunnlagene, har UDI lagt til grunn at ankende part uansett ikke står i fare for forfølgelse for disse forholdene. Lagmannsretten kommer tilbake til dette under risikovurderingen.

Etter en samlet vurdering av bevisbildet er lagmannsretten enig med tingretten i at asylforklaringen samlet sett fremstår som rotete, og tidvis usammenhengende. Det er motstrid på sentrale punkter som eksempelvis hva som var den direkte årsaken til at A forlot hjemlandet. Og på flere punkter er svarene på saksbehandlernes direkte spørsmål vage og lite detaljerte. Det fremkom ikke noe under ankeforhandlingen som var egnet til å gi en forklaring på bakgrunnen for dette. Lagmannsretten sitter også igjen med et klart inntrykk av at A under sakens gang gradvis har endret fokus i de anførte asylgrunnlagene og bygget ut anførslene under vegs i håp om å styrke beskyttelsesbehovet.

Ved risikovurderingen finner lagmannsrettenetter etter bevisbedømmelsen ikke å kunne legge til grunn at A har drevet spionasje til fordel for amerikanske myndigheter. Det er heller ikke sannsynliggjort i tilstrekkelig grad at A på grunn av politisk aktivitet, herunder gjennom kontakt med eller arbeid for opposisjonelle grupper under oppholdet i Irak.

Lagmannsretten går over til å vurdere risikoen ved retur og vurderer først om A ved retur til Iran har «en velbegrunnet frykt for forfølgelse» på grunn av religion.

Forfølgelsesbegrepet er nærmere utdypet i utlendingsloven § 29. Det er på det rene at ikke ethvert overgrep fra myndighetenes side vil anses som forfølgelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. § 29. Frykten for forfølgelse må relatere seg til alvorlige overgrep. Om grensen nedad mot mindre alvorlige reaksjoner heter det i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 415:

Mindre inngripende reaksjoner som å bli brakt inn til politiet for så å bli løslatt, ulike former for diskriminering mv, vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Forhold som hver for seg ikke er alvorlig nok til å karakteriseres som forfølgelse kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse. Også diskriminering som gir alvorlig utslag for den det gjelder, som for eksempel på bakgrunn av etnisitet å bli utestengt fra livsnødvendige helsetjenester man er avhengig av eller hindret i muligheten til å livnære seg selv, vil etter omstendighetene kunne anses som forfølgelse.

Om forfølgelse på grunn av religion, heter det i proposisjonen på side 84:

Departementet vil bemerke at ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter vil utgjøre forfølgelse. For eksempel vil ikke en krenkelse av religionsfriheten i form av begrensninger i adgangen til å drive misjonering i hjemlandet, uten videre gi rett til internasjonal beskyttelse. Det er heller ikke slik at enhver krenkelse av de ufravikelige menneskerettighetene etter EMK artikkel 15 nr. 2 (jf. kapittel 5.2.2.1 foran), vil utgjøre forfølgelse. Selv om det er i strid med EMK art. 15 nr. 2 å gi straffebestemmelser tilbakevirkende kraft, kan det ikke uten videre anses å foreligge en rett til internasjonal beskyttelse selv om en opposisjonell får bøtestraff for en handling som ikke var straffbar etter landets lov da gjerningen ble begått.

Ut fra dette legger lagmannsretten til grunn at pågripelse, kortvarige fengselsstraffer og til en viss grad trakassering og diskriminering, herunder begrensninger i adgangen til å drive religionsutøvelse, ikke i seg selv vil utgjøre forfølgelse etter utlendingsloven.

For så vidt gjelder situasjonen for kristne i Iran, legger lagmannsretten etter bevisførselen til grunn at det ikke er noen generell risiko for at kristne konvertitter skal bli utsatt for forfølgelse ved retur til Iran. Dette er heller ikke anført av ankende part. På den andre siden er uomtvistet at det forekommer forfølgelse av kristne konvertitter i Iran fra myndighetenes side. Risikovurderingen må ut fra dette gjøres konkret og ut fra omstendighetene i den enkelte sak. En slik tilnærming er i samsvar med en omfattende praksis fra UNE, og i tråd med tilnærmingen foretatt i underrettspraksis.

Ved den nærmere vurderingen av forholdene for kristne i Iran viser lagmannsretten til tingrettens grundige redegjørelse for Landinfos temanotat om Iran og kristne konvertitter av 7. juli 2011 og rapporten fra 2013 utarbeidet av Landinfo i samarbeid med den danske Udlændingsstyrelsen m.fl. i dommen på side 16-19. Redegjørelsen samsvarer med det som kom frem under bevisførselen for lagmannsretten. Lagmannsretten slutter seg til tingrettens oppsummering på side 19, der det heter:

På bakgrunn av bevisførselen legger retten til grunn at det ikke er noen generell risiko for at en person som har konvertert til kristendommen skal bli utsatt for forfølgelse i lovens forstand, så lenge religionsutøvelsen er begrenset til den private svære og vedkommende ikke driver utadrettet misjonerende virksomhet overfor muslimer, eller på annen aktivt bekjentgjør sin tro i det offentlige rom. I særlig grad gjelder dette for lederskikkelser.

Landrådgiver Wiborg fra Landinfo som forklarte seg for tingretten, ga også forklaring under ankeforhandlingen. Hun bekreftet bildet beskrevet ovenfor, og hun fremhevet særlig skillet mellom det offentlige og private rom. Iranske kristne er en minoritet i et repressivt regime, og kan ikke leve ut sin kristne tro i offentligheten. Det vil for eksempel kunne komme reaksjoner fra myndighetene dersom man misjonerer i offentligheten, deler ut bibler, kristne skrifter mv. Wiborg forklarte også at menneskerettssituasjonen i Iran er forverret de senere årene, noe som også har rammet religiøse minoriteter. Det er ikke tillatt å danne hjemmekirkenettverk, og de som likevel gjør det risikerer avhør, arrestasjoner og i enkelte tilfeller straffesak. I følge Wiborgs forklaring er det særlig pastorer eller andre ledere av hjemmekirkenettverk, særlig med tilknytning til utenlandske kristne miljøer og som driver utstrakt evangelisering, som vil kunne komme i myndighetenes søkelys og risikere reaksjoner. Landinfo følger nøye straffesaker mot konvertitter, og i den grad konvertitter uten lederposisjoner har blitt arrestert, har de blitt løslatt etter kort tid. I tilfeller der det rapporteres om at hjemsendte konvertitter har møtt problemer med myndighetene, følges dette nøye opp. Det har ikke kommet informasjon om slike hendelser som har endret Landinfos generelle risikovurdering.

Spørsmålet er etter dette om det er individuelle forhold i saksøkers tilfelle som medfører at han likevel vil risikere forfølgelse ved retur til Iran. Vurderingen må basere seg på en vurdering av hvordan personen kommer til å opptre ved retur, og om den aktuelle opptredenen rent faktisk vil innebære risiko for forfølgelse.

Lagmannsretten er også på dette punktet enig med tingretten i at det ikke kan legges til grunn at A ved retur til Iran, vil drive noen form for aktiv og utadrettet misjonerende virksomhet. Legges hans asylforklaring til grunn, har han levd i Iran i rundt 15 år med sin kristne tro, uten å tiltrekke seg myndighetenes oppmerksomhet. Det er etter en samlet vurdering av bevisførselen ingen holdepunkter for at A vil utøve troen på en annen måte som tidligere ved en retur. Lagmannsretten legger til grunn at A lot seg døpe under oppholdet i Irak i 2008 og var aktiv i menigheten i den perioden han oppholdt seg der, men kan ikke se at dette innebærer at risikovurderingen står i et vesentlig annet lys. Lagmannsretten legger til grunn at A vil holde seg innenfor de sosiokulturelle rammene som gjelder i Iran, og praktisere sin tro i den private sfære. Basert på dette er det etter lagmannsrettens syn ikke noen reell risiko for at A vil bli utsatt for forfølgelse fra iranske myndigheter i utlendingslovens forstand. Lagmannsretten bemerker at selv om det skulle legges til grunn at A vil oppsøke og ta del i et hjemmekirkemiljø, er det ikke holdepunkter for at han vil innta noen lederrolle eller drive aktiv utadrettet misjonfering i den iranske offentligheten. Det er for øvrig lagt til grunn i en rekke tidligere dommer fra Borgarting lagmannsrett at vanlige medlemmer i iranske hjemmekirker ikke risikerer forfølgelse i utlendingslovens forstand, jf. Borgarting lagmannsretts dommer i LB-2012-147989, LB-2013-112800, LB-2013-149889, LB-2014-206175, LB-2014-169798 og LB-2015-68567. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger andre individuelle omstendigheter som tilsier at A vil være mer utsatt for forfølgelse enn andre hjemsendte konvertitter.

De øvrige asylgrunnlagene, herunder at A deserterte fra stillingen som offiser i den iranske hæren, og forlot hjemlandet uten myndighetenes tillatelse, innebærer slik lagmannsrettens ser det, verken enkeltvis eller sammenholdt med konverteringen, at det foreligger en reell risiko for forfølgelse ved retur. I likhet med tingretten slutter lagmannsretten seg til de vurderingene som fremkommer av UNEs vedtak side 8 fjerde siste avsnitt, som det også er henvist til i omgjæringsbeslutningen. Det vises også til vitneforklaringen fra Wiborg om verken desertering eller ulovlig utreise vil medføre reaksjoner som kan karakteriseres som forfølgelse fra myndighetenes side.

På bakgrunn av ovennevnte konkluderer lagmannsretten med at A ikke oppfyller vilkårene for å få asyl i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Heller ikke vilkårene for å anse A som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er etter lagmannsrettens syn oppfylt. Denne bestemmelsen kommer til anvendelse der Norge er folkerettslig forpliktet, i første rekke etter EMK artikkel 3, til ikke å sende en utlending ut av landet, dersom vedkommende risikerer å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Også etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, må det foretas en individuell vurdering av om vedkommende risikerer slike overgrep. Etter bokstav b er årsaken til risikoen uten betydning, det avgjørende er om risikoen er reell. Det er etter lagmannsrettens syn ikke holdepunkter for at A ved retur til Iran risikerer slike overgrep. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til risikovurderingen av de påberopte beskyttelsesgrunnlagene ovenfor, samt begrunnelsen i UNEs vedtak på side 9.

A har også gjort gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil som må lede til at UNEs vedtak og beslutning kjennes ugyldig. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på i hvilken grad saksbehandlingsfeil overhodet kan lede til ugyldighet i saker der domstolene har full prøvingskompetanse som her, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41. Lagmannsretten finner det under enhver omstendighet klart at anførslene om saksbehandlingsfeil ikke kan føre frem.

For så vidt gjelder anførselen om brudd på utredningsplikten i forvaltningsloven § 17, viser lagmannsretten til bevisbedømmelsen foretatt ovenfor, som innebærer at lagmannsretten er kommet til at UNEs vedtak bygger på korrekt faktum. Det er ikke presentert nye bevis av betydning for utfallet av saken under domstolsbehandlingen. Eventuelle mangler ved saksutredningen kan slik lagmannsretten ser det derfor ikke ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41.

Det foreligger heller ikke feil ved begrunnelsen som kan lede til ugyldighet. A har særlig trukket frem at UNE ikke har vurdert anførslene om spionasje i sine avgjørelser. I vedtaket av 19. juni 2013 er det vist til UDIs vedtak som UNE «i all hovedsak sier seg enig i». Det er ingen tvil om at anførslene om spionasje ble vurdert av UDI. Anførslene om spionasje ble videre vurdert ved behandlingen av omgjøringsanmodningen, da det ble fremlagt diverse dokumentasjon, jf. beslutningen på side 1 og 2. Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at UNEs begrunnelser er mangelfulle på dette punkt.

Det fremkom under ankeforhandlingen at enkelte dokumenter som A har fremlagt for utlendingsmyndighetene er kommet bort, trolig i forbindelse med dokumentutlån. Dette er uheldig. Slik saken ligger an, kan lagmannsretten imidlertid ikke se at dette kan ha virket inn på utfallet av saken. Det synes uomtvistet at dokumentene forelå ved UDIs behandling av saken. For så vidt gjelder den tidligere fremlagte dåpsattesten fra Irak, som ikke lenger ligger i saksmappen, bemerkes det at det ikke er bestridt at A lot seg døpe i Irak 2008. Også lagmannsretten har lagt dette til grunn. Når det gjelder bilder fra militæret, har A ikke redegjort nærmere for hva disse bildene viser eller hvilken betydning bildene skulle ha for asylvurderingen. Den medisinske dokumentasjonen fremlagt under asylintervjuet er av underordnet betydning slik saken nå står. Lagmannsretten kan ikke se at det forhold at dokumentene er kommet bort, kan ha virket inn på UNEs avgjørelser.

Etter dette forkastes anken.

Sakskostnader

Anken har ikke ført frem. Staten har vunnet saken fullt ut og har som utgangspunkt krav på å få dekket sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Lagmannsretten kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig å gjøre unntak fra kostnadsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Advokat Vinje har på vegne av staten krevd dekket sakskostnader med 65 875 kroner, som i sin helhet utgjør salær. Lagmannsretten finner kostnadene nødvendige og legger kostnadsoppgaven til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første og tredje ledd. Lagmannsretten ser ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens kostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.

  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 65 875 - sekstifemtusenåttehundreogsyttifem - kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen to uker fra dommen er forkynt. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-168682 Beskyttelse (asyl). Konvertering. Spionasje. Troverdighet. Avslag. Iran. (24.01.2017)

    En 53 år gammel mann fra Iran fikk ikke medhold i at Utlendingsnemndas avslag på søknad om asyl var ugyldig, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at det ikke forelå en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran på bakgrunn av anført konvertering til kristendommen. Heller ikke andre anførte beskyttelsesgrunnlag innebar at mannen risikerte forfølgelse ved retur.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo