Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-169347
Dokumentdato : 10.05.2016

Menneskehandel. Prostitusjon. Sårbar situasjon.

Tre menn og en kvinne ble dømt for overtredelse av straffeloven (1902) § 224 om menneskehandel. Som følge av at overtredelsen ble ansett for å være et ledd i organisert kriminell virksomhet ble straffeutmålingen skjerpet jfr. straffeloven (1902) § 60 a. De fornærmede var tre kvinner som var blitt utnyttet til prostitusjon i Norge. Lagmansretten foretok en vurdering av kriteriet "misbruk av sårbar situasjon". De fornærmede ble tilkjent oppreisning og erstatning for tapte inntekter fra salg av seksuelle tjenester.

Deler av dommen ble anket til Høyesterett. Denne dommen kan leses her.

A er født 0.0.1972. Han har vært sammen med B siden 1994 og er far til C. Han har også en datter som er født i 2005, «N01», sammen med B. A har gått på skole i ti år i Bulgaria og har tjent penger på å selge biler. A er fra byen Ruse i Bulgaria og eier et hus i [adresse1] i Ruse. Han sitter for tiden i varetekt i Ullersmo fengsel i denne saken. A har erkjent delvis straffeskyld for tiltalen post I a og b, idet han erkjenner straffeskyld for overtredelse av straffeloven § 202 for deler av perioden for begge de fornærmede. Han erkjenner ikke straffeskyld for overtredelse av straffeloven § 60 a.

B er født 0.0.1977. Hun er stemor til C og mor til N01. B har gått på skole i åtte år i Bulgaria. Hun er fra byen Yambol i Bulgaria. Hun bor sammen med A i Ruse i Bulgaria. B sitter i varetekt på Bredtveit fengsel som tiltalt i denne saken. Hun erkjenner ikke straffeskyld i saken.

C er født 0.0.1993. C har gått på skole i ti år. Han er også fra Ruse og bor der sammen med sin far. C sitter i varetekt i Ullersmo fengsel som tiltalt i saken. C har også erkjent delvis straffeskyld i saken ved at han erkjenner overtredelse av straffeloven § 202 for tiltalen post I b. Han erkjenner ikke straffeskyld for overtredelse av straffeloven § 60 a eller for overtredelse av tiltalen post I a.

D er født 0.0.1980. Han har gått ni år på skole i Bulgaria. D bor for tiden i Oslo. D er også fra Ruse. Han har tidligere vært varetektsfengslet i saken, men ble løslatt 13. oktober 2015. Han erkjenner ikke straffeskyld i saken.

Oslo statsadvokatembeter tok ut tiltalebeslutning i saken 31. mars 2015 mot de fire tiltalte for overtredelse av:

  1. Straffeloven § 224 første ledd bokstav a og/eller annet ledd bokstav a og/eller b, jf. strl § 60a
    for som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe ved vold og/eller misbruk av sårbar situasjon og/eller annen utilbørlig adferd å ha utnyttet en person til prostitusjon og/eller å ha lagt forholdene til rette for slik utnyttelse eller på annen måte ha medvirket til utnyttelsen

    Grunnlag er følgende forhold:

    a)

    Gjelder alle
    I perioden oktober/november 2012 til oktober/november 2013 i Oslo, ble E utnyttet til prostitusjon ved misbruk av hennes sårbare situasjon og/eller ved vold. E ble transportert fra Polen til Norge i regi av A. De forlangte at hun skulle prostituere seg og gi fra seg mesteparten av det hun tjente til dem. De innlosjerte henne i leilighet og/eller kjørte henne til og fra prostitusjonsområdet og/eller bestemte hvor og når hun skulle prostituere seg og/eller fastsatte prisene for de seksuelle tjenestene. A utøvde vold mot henne ved gjentatte anledninger i perioden. E hadde ingen tilknytning til Norge eller kunnskap om det norske hjelpeapparatet, hun snakket verken norsk eller engelsk, hadde ikke egne penger og hadde således ingen reell og akseptabel mulighet til å motsette seg utnyttelsen.

    b)

    Gjelder alle

    I perioden november 2012 frem til oktober 2013 i Oslo, ble F utnyttet til prostitusjon ved misbruk av hennes sårbare situasjon og/eller ved vold. F ble transportert fra Polen til Norge i regi av A. De forlangte at hun skulle prostituere seg og gi fra seg mesteparten av det hun tjente til dem. De innlosjerte henne i leilighet og/eller kjørte henne til og fra prostitusjonsområdet og/eller bestemte hvor og når hun skulle prostituere seg og/eller fastsatte prisene for de seksuelle tjenestene. B og C utøvde vold mot henne gjentatte ganger i perioden. F hadde ingen tilknytning til Norge eller kunnskap om det norske hjelpeapparatet, hun snakket verken norsk eller engelsk, hadde ikke egne penger og hadde således ingen reell og akseptabel mulighet til å motsette seg utnyttelsen.

  2. Straffeloven § 224 første ledd bokstav a
    for ved vold og/eller misbruk av sårbar situasjon å ha utnyttet en person til prostitusjon og/eller å ha forledet en person til å la seg bruke til dette formål.

    Grunnlag er følgende forhold:

    Gjelder nr. 3 D.
    I perioden medio september til 6. oktober 2013 i Oslo, forledet og/eller utnyttet han G til prostitusjon ved å misbruke hennes sårbare situasjon og/eller ved å utsette henne for vold. G ble i forkant av reisen til Oslo forespeilet jobb som servitør. Da hun kom til Oslo forlangte han at hun skulle prostituere seg og gi fra seg mesteparten av pengene til ham. Han innlosjerte henne i leilighet og/eller kjørte henne til og fra prostitusjonsområdet og/eller bestemte hvor og når hun skulle prostituere seg og/eller fastsatte prisene for de seksuelle tjenestene. Han utøvde vold mot henne ved gjentatte anledninger i perioden. G hadde ingen tilknytning til Norge eller kunnskap om det norske hjelpeapparatet, hadde ikke egne penger og hadde således ingen reell og akseptabel mulighet til å motsette seg utnyttelsen. Hun jobbet som prostituert fram til hun rømte ca. 6. oktober 2013.

  3. Straffeloven § 228 første ledd
    for å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legeme

    Grunnlag:

    Gjelder nr. 4 B.

    Torsdag 28. november 2013 kl. 18.40 i Skippergata 10 i Oslo dyttet hun først F så hun falt i bakken. Deretter lugget hun henne og slo henne to ganger i ansiktet.

  4. Legemiddelloven § 31 annet ledd jf § 24 første ledd
    for uten lovlig atkomst å ha vært i besittelse av narkotika

    Grunnlag:

    Gjelder nr. 3 D.
    Fredag 29. november 2013 kl. 14.50, i [adresse2] i Oslo, var han i besittelse av ca. 1 gram hasj.

Det er tatt forbehold i tiltalen om å nedlegge påstand om erstatning, oppreisning og inndragning. Domfellelsen av D for overtredelse av legemiddelloven, jf. post IV, er ikke anket.

Påtalemyndigheten hadde også tatt ut en tilleggstiltale i saken, men denne tiltalen ble frafalt i tingretten, slik at den ikke er en del av ankesaken.

Oslo tingrett avsa 28. september dom med slik domsslutning:

  1. C, født 0.0.93, dømmes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav a jfr. § 60 a (2 tilfeller) sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd til fengsel i 4 - fire - år. Han tilkommer 574 - femhundreogsyttifire - dagers fradrag for utholdt varetekt, regnet pr. 23. juni 2015.

  2. A, født 0.0.72, dømmes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav a jfr. § 60 a (2 tilfeller) sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd til fengsel i 5 - fem - år. Han tilkommer 575 - femhundreogsyttifem - dagers fradrag for utholdt varetekt, regnet pr. 23. juni 2015.

  3. D, født 0.0.80, dømmes for overtredelse av straffe- loven 202 første ledd bokstav a jfr. straffeloven § 60 a (2 tilfeller), straffeloven § 202 første ledd bokstav a og legemiddelloven § 31 annet ledd jfr. § 24 første ledd sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd og § 63 annet ledd til fengsel i 2 - to - år. Han tilkommer 574 - femhundreogsyttifire - dagers fradrag for utholdt varetekt, regnet pr. 23. juni 2015.

  4. B, født 0.0.77, dømmes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav a jfr. § 60 a (2 tilfeller) og straffeloven § 228 første ledd sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd til fengsel i 4 - fire - år. Hun tilkommer 576 - femhundreogsyttiseks - dagers fradrag for utholdt varetekt, regnet pr. 23. juni 2015.

  5. I medhold av straffeloven § 35 plikter C,  C og B å tåle inndragning av VW Golf med registreringsnummer [nummer], BMW 530 med registreringsnummer [nummer] og BMW X5 med registreringsnummer [nummer].

  6. Innen 2 - to - uker plikter C, C A og B in solidum å betale til F et beløp i oppreisning stort kr 75.000,- - kroner syttifemtusen 0/100 - tillagt lovens rente fra forfall til betaling skjer.

  7. Innen 2 - to - uker plikter B å betale til F et beløp i oppreisning stort kr 5.000,- - kronerfemtusen 0/100 - tillagt lovens rente fra forfall til betaling skjer.

  8. D frifinnes for Fs krav om oppreisning.

  9. Fs krav om erstatning pådømmes ikke.

  10. Innen 2 - to - uker plikter C, C og B in solidum å betale til E et beløp i oppreisning stort kr 75.000,- - kroner syttifemtusen 0/100 - tillagt lovens rente fra forfall til betaling skjer.

  11. D frifinnes for Es krav om oppreisning.

  12. Fs krav om erstatning pådømmes ikke.

  13. D frifinnes for Gs krav om oppreisning. Hennes krav om erstatning pådømmes ikke.

Som det fremgår, over har tingretten foretatt enkelte rettelser i dommen for kravet om erstatning og inndragning. Domsslutningen ble rettet 8. oktober 2015.

Alle de tiltalte og Oslo statsadvokatembeter har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Anken fra A gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalen post I og straffutmålingen. Det fremgår av anken at han har erkjent overtredelse av straffeloven § 202. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til dette nedenfor. Han har også begjært ny behandling av de sivile kravene.

Anken fra B gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalen post I og III og inndragningen. Hun har også begjært ny behandling av de sivile kravene som er pådømt i tingretten.

Anken fra C gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalen post I, straffutmålingen og inndragningen.

Anken fra D gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen for tiltalen post I og II. Det ble anført at tingretten ikke hadde anledning til å domfelle D for overtredelser av straffeloven § 202 i stedet for overtredelser av § 224, som det var tatt ut tiltale for.

Motanken fra Oslo statsadvokatembeter gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalen post I og II for D.

Ankeerklæringene ble henvist til ankeforhandling ved lagmannsrettens beslutning 3. november 2015.

F, E og G, som er de fornærmede i saken, har fremsatt krav om erstatning og oppreisning og begjæring om at disse kravene behandles av lagmannsretten. Kravene fra F og E ble henvist til behandling ved lagmannsrettens beslutning 3. november 2015. Begjæring fra G ble fremsatt 26. oktober 2015, men ble først mottatt i lagmannsretten 5. november 2015. Ved lagmannsrettens brev 20. november 2015 ble også denne begjæringen henvist til ankebehandling

Ankeforhandlingen ble avholdt i Borgarting lagmannsretts hus i 31 dager fra tirsdag 12. januar til tirsdag 15. mars 2016. De tiltalte møtte sammen med sine forsvarere. A og C forklarte seg. B og D ønsket ikke å avgi forklaring. Aktoratet begjærte opplesning av disse to tiltaltes forklaringer til politiet. Det var ikke innsigelser til dette, jf rettsboken. De to svarte likevel på enkelte spørsmål av faktisk art i saken.

Det ble ført 31 vitnebevis i saken. Da flere av vitnene bor i Bulgaria, har store deler av denne delen av bevisføringen bestått av avspilling av avhør som er foretatt dels under hovedforhandlingen i tingretten og dels i form av tidligere bevisopptak i form av rettslige avhør. Ett av vitnene, N02 (med kallenavn N02) forklarte seg på videolink fra en domstol i Sofia i Bulgaria. Det er også foretatt opplesning av noen politiforklaringer. Aktoratet fremla et dokumentutdrag og flere hjelpedokumenter. Forsvarerne har ikke hatt innsigelser til noe av dette. De nærmere omstendigheter og den øvrige bevisførselen fremgår av rettsboken. Det har ikke vært innsigelser til noen del av bevisførselen.

Aktoratet la ned slik påstand:

  1. A, født 0.0.1972, dømmes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav a, jf § 60a (to tilfeller), sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd til fengsel i 5 år og 6 måneder. Til fradrag i straffen går 835 dager for utholdt varetekt pr 9. mars 2016.

  2. C, født 0.0.1993, dømmes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav a, sammenholdt med straffeloven § 60 a (to tilfeller) sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til fengsel i 4 år. Til fradrag i straffen går 835 dager for utholdt varetekt pr 9. mars 2016.

  3. B, født 0.0.1977, dømmes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav a, jf § 60 a (to tilfeller) og straffeloven § 228 første ledd, sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til fengsel i 5 år. Til fradrag i straffen går 836 dager for utholdt varetekt pr 9. mars 2016.

  4. D, født 0.0.1980, dømmes for overtredelse av straffeloven § 224 andre ledd bokstav a og b, jf straffeloven § 60a (to tilfeller) og straffeloven § 224 første ledd bokstav a (ett tilfelle), og det forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo tingretts dom, jf straffeloven § 62 første ledd, til fengsel i 4 år og 3 måneder. Til fradrag i straffen gåre 684 dager for utholdt varetekt.

    I medhold av straffeloven § 35 inndras fra A, C og B følgende kjøretøy:
    VW Golf med registreringsnummer [nummer]
    BMW 530 med registreringsnummer [nummer]
    BMW X5 med registreringsnummer [nummer]

Bistandsadvokaten for F la ned slik påstand:

  1. C, født 0.0.1993, A, født 0.0.1972, D, født 0.0.1980 og B, født 0.0.1977 dømmes til in solidum å betale oppreisningserstatning til F fastsatt etter rettens skjønn.

  2. C, født 0.0.1993, A, født 0.0.1972, D, født 0.0.1980 og B født 0.0.1977 dømmes til in solidum å betale erstatning til F fastsatt etter rettens skjønn.

  3. B, født 0.0.1977, dømmes til å betale oppreisningserstatning til F fastsatt etter rettens skjønn.

  4. Beløpene forfaller til betaling innen 2 uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.

Bistandsadvokaten for E la ned slik påstand:
1. C, f. 0.0.1993, A, f. 0.0.1972, D, f. 0.0.1980 og B, f. 0.0.1977, dømmes til in solidum å betale oppreisningserstatning til E fastsatt etter rettens skjønn.

2. C, f. 0.0.1993, A, f. 0.0.1972, D, f. 0.0.1980 og B, f. 0.0.1977, dømmes til in solidum å tilbakebetale/erstatte til E kr 750.000.

Bistandsadvokaten for G la ned slik påstand:
1. D, f. 0.0.1980, dømmes til å betale oppreisning til G fastsatt etter rettens skjønn.

2. D, f. 0.0.1980, dømmes til å betale erstatning til G fastsatt etter rettens skjønn.

Forsvarerne for A la ned slik påstand:

A frifinnes for kravet om erstatning og oppreisning og anses for øvrig på mildeste måte.

Forsvarerne for B la ned slik påstand:

Prinsipalt: B frifinnes.

Subsidiært: B anses på mildeste måte.

Forsvarerne for C la ned slik påstand:

Tiltalen post I a: C frifinnes, subsidiært anses på mildeste måte.

Tiltalen post I b: C anses på mildeste måte.

C frifinnes for kravet om inndragning.

Forsvarerne for D la ned slik påstand:

Prinsipalt: D frifinnes.

Subsidiært: D anses på mildeste måte.

Lagmannsretten bemerker:

1. Generelt

1.1 Innledning

Lagmannsretten vil innledningsvis gjennomgå hovedtrekkene i saksforholdet. I stor utstrekning vil denne gjennomgangen gjelde faktiske forhold det ikke er uenighet om, men retten vil i forbindelse med gjennomgangen også ta stilling til enkelte bevisspørsmål og foreta enkelte vurderinger. Lagmannsretten vil deretter ta stilling til skyldspørsmålene, straffekravene, krav om inndragning, oppreisning og erstatning.

1.2 Hva saken gjelder

Tiltalen i saken gjelder menneskehandel ved misbruk av sårbar situasjon til fremme av prostitusjon eller å ha lagt forholdene til rette for eller på annen måte ha medvirket til dette. Grunnlaget i tiltalen gjelder perioden oktober/november 2012 til oktober/november 2013. Tiltalebeslutningen bygger på de fornærmedes forklaringer og øvrige bevis i saken. Det er ikke bestridt at de tre fornærmede har arbeidet som prostituerte i Norge. Spørsmålet er om de tiltalte er skyldige i menneskehandel, eventuelt det mindre alvorlige forholdet, hallikvirksomhet.

Det er på det rene at F og E oppholdt seg i Polen sammen med A og C og arbeidet som prostituerte. Det er også på det rene at de fire har foretatt reiser fra Polen til Bulgaria og andre land før de kom til Norge. Deler av tiden var også B samme med dem i Polen. Det er på denne bakgrunn nødvendig for lagmannsretten å vurdere deler av det som skal ha skjedd under oppholdet i Polen. For E er det også nødvendig å gå tilbake til det som skjedde forut for dette i Bulgaria. Nedenfor vil lagmannsretten gi en redegjørelse for de tiltaltes bakgrunn og for andre personer som har vært trukket frem i saken. Lagmannsretten vil komme tilbake til de fornærmedes bakgrunn nedenfor i tilknytning til postene i tiltalen.

En vesentlig del av bevisførselen har også knyttet seg til hoteller de involverte har oppholdt seg på, bosteder i Norge, biler som er brukt til transport, kommunikasjon på telefoner og skype, pengeoverføringer mellom de involverte og andre, og organisasjoner en eller flere av de fornærmede har tatt kontakt med i Norge for å få hjelp. Lagmannsretten finner det derfor hensiktsmessig å gi en redegjørelse for dette innledningsvis.

1.3 Bevisvurdering

Ved bevisvurderingen legger lagmannsretten til grunn at enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme de tiltalte til gode. De samme strenge beviskrav gjelder både for skyldspørsmålet og straffutmålingen. Lagmannsretten viser til det som er lagt til grunn om kravene til bevis når det gjelder omfanget av straffbare forhold og de enkelte tiltaltes roller i forholdet i avgjørelser i Rt-1998-1945 og Rt-2011-654 avsnitt 13, jf avsnitt 10. For ordens skyld bemerkes også at lagmannsretten ved vurderingen av straffutmålingsmomenter som ligger utenfor de straffbare handlingene legger til grunn at beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf blant annet Rt-1992-833 på side 834.

Det er fire tiltalte i saken, og lagmannsretten presiserer at hver av de tiltalte skal undergis og vil bli undergitt en individuell vurdering for de spørsmål saken reiser.

1.4 Lovvalg - straffeloven 1902 eller straffeloven 2005

Tiltalebeslutningen gjelder overtredelse av straffeloven 1902 (heretter bare straffeloven) § 224 første og andre ledd (menneskehandel), jf straffeloven § 60a (post I a og I b), og straffeloven § 228 første ledd. Det er også avsagt dom om inndragning av tre biler i medhold av straffeloven § 35. For post III har tingretten domfelt for overtredelse av straffeloven § 202 (hallikvirksomhet). Straffeloven § 62 er også gitt anvendelse. Saken er pådømt i tingretten før 1. oktober 2015, da straffeloven 2005 trådte i kraft.

Etter straffeloven 2005 § 3 første ledd skal straffelovgivningen på handlingstidpunktet anvendes. Likevel anvendes lovgivningen på tidspunktet for avgjørelsen når dette fører til et gunstigere resultat for den siktede og lovendringen skyldes et endret syn på hvilke handlinger som bør straffes, eller på bruken av strafferettslige reaksjoner. Dette skal vurderes konkret ut fra omstendighetene i saken, og for hvert forhold for seg. I de tilfeller der det i den nye loven er fastsatt en lavere strafferamme enn tidligere for tilsvarende forhold, vil det avgjørende være om det er tilsiktet en endring i mildere retning i straffutmålingspraksis, jf Ot.prp.nr.8 (2007-2008) punkt 2.4, side 23.

Lagmannsretten må etter dette ta stilling til om det er den nye straffeloven som skal anvendes, selv om forholdene ble begått før ikrafttredelsen av loven. Spørsmålet er om reglene i den nye straffeloven samlet sett vil føre til et gunstigere resultat for de tiltalte, sett i lys av et mulig endret syn på hvilke handlinger som bør rammes og på handlingenes straffverdighet. Dette skal vurderes konkret ut fra omstendighetene i saken, og for hvert forhold for seg.

Samtlige bestemmelser nevnt i tiltalen er videreført i straffeloven 2005. Straffeloven § 224 er videreført i straffeloven 2005 § 257, straffeloven § 60a er videreført i straffeloven 2005 § 79 bokstav c og straffeloven § 228 er videreført i straffeloven 2005 § 271 første ledd, der kalt kroppskrenkelse. I tillegg er straffeloven § 202 videreført i straffeloven 2005 § 315. For samtlige av disse bestemmelsene er det ikke tilsiktet noen endring i straffutmålingspraksis.

I saken må lagmannsretten vurdere om B er skyldig i menneskehandel også for tiden før hun kom til Norge 14. august 2013. Straffeloven § 224 er uttrykkelig nevnt som en av de handlinger som norsk straffelov skal anvendes på selv om den er begått «i utlandet av utlending», jf. § 12 første ledd nr. 4 bokstav a. Bestemmelsen er ikke videreført i straffeloven 2005, jf. Ot.prp.nr.90 (2003-2004) side 186-188.

Etter lagmannsrettens syn får dette imidlertid ikke betydning for vurderingen av Bs straffeskyld under tiltalen post I, ettersom forholdet må anses som ett fortsatt forhold, der en større del er begått i Norge. Etter straffeloven § 12 andre ledd anses en straffbar handling som begått også der virkningen er inntrådt. Denne bestemmelsen er videreført i straffeloven 2005 § 7, og skal forstås på samme måte. I Matningsdal, Kommentarutgave til straffeloven 2005 side 70 heter det: «Ved et sammenhengende straffbart forhold anses handlingen i sin helhet som begått i Norge selv om bare en del av virksomheten har funnet sted her», jf også Matningsdal, Nytt i ny straffelov side 53.

Etter lagmannsrettens syn vil derfor ikke reglene i den nye straffeloven føre til noe gunstigere resultat for noen av de tiltalte for noen av de forholdene saken gjelder. Det er da reglene i straffeloven 1902 som skal anvendes. Dette legges til grunn i det følgende.

2 De tiltalte i saken og navnetradisjonen i Bulgaria

2.1 De involverte og navnetradisjonen i Bulgaria

Både de tiltalte, de fornærmede og flertallet av vitnene er fra Bulgaria. Det er opplyst under ankesaken at det er tradisjon i Bulgaria at alle har tre navn. Et av disse, som regel mellomnavnet, er vanligvis avledet av farens navn.

De fleste har også minst et kallenavn. Dette navnet brukes gjerne mellom venner og nærstående. A og flere av de andre involverte er av tyrkisk herkomst. As tyrkiske navn er «A1» og Cs er «C1», og disse brukes også som kallenavn. B kalles også «B1» eller «B2» og F kalles «F1». For lagmannsretten fremstår det som navnene brukes om hverandre, men at kallenavnene brukes mest. En av utfordringene i saken har vært å ha oversikt over navnene til de mest sentrale personene. I den grad det er kallenavn i saken, vil lagmannsretten angi dette i parentes første gang navnet nevnes, men for det meste vil de bulgarsk registrerte navnene bli brukt. Av praktiske grunner og for å gi best oversikt i saken vil lagmannsretten i det videre for det meste bruke fornavnene til de tiltalte og de fornærmede. Det ble også gjort under ankeforhandlingen. For noen personer vil kallenavnene bli brukt i den grad lagmannsretten finner at det gir best oversikt over personer i saken.

Som det fremgår innledningsvis er det ført 31 vitnebevis i saken. Aktoratet har også fremlagt et dokumentutdrag med angivelse av noen sentrale navn. De har også fremlagt flere hjelpedokumenter hvorav ett med angivelse av 57 navn, kallenavn og hvilke roller de etter påtalemyndighetens oppfatning har. Lagmannsretten bemerker at oversikten ikke inneholder en fullstendig gjengivelse av de personer som er nevnt i tilknytning til saken. Det har ikke vært innsigelser til fremleggelsen av noen av dokumentene eller hjelpedokumentene i saken.

Lagmannsretten vil i det følgende angi de mest sentrale involverte med deres fulle navn og i parentes det navnet som vil bli brukt i kortform.

2.2 De tiltalte

2.2.1 A

A (A) er av tyrkisk herkomst. Hans tyrkiske navn er A1. A er fra byen Ruse som ligger nordøst i Bulgaria på grensen mot Romania. Ruse har cirka 157 000 innbyggere. A har forklart at han har vært sammen med B siden 1994 og er far til C. Han har også datteren N01, som er født i 2005, sammen med B. A har ti års skolegang fra Bulgaria. As mor N11 bodde i Ruse på adressen [adresse3] og døde i 2007.

A har forklart at han begynte å reise til utlandet i 1992-1993. Da han ble sammen med B i 1994, ble hun med ham til utlandet, og de begynte å selge klær i Polen. C var da 1 år. Da markedet for salg av klær begynte å gå nedover i 2001, begynte A å handle med biler. Før A ble sammen med B, var det hans mor som passet C når han var i utlandet. Etter hvert overtok B ansvaret for C. For pengene han tjente kjøpte A et hus i [adresse1] i Ruse. Familien har bodd der siden. A har forklart at han har vært lite hjemme i Bulgaria etter at han begynte å reise til utlandet.
Som ledd i etterforskningen av saken ble det foretatt ransaking av huset i Ruse. Det er fremlagt bilder fra ransakingen i en illustrasjonsmappe datert 7. juli 2014. Politioverbetjent Rune Sivertsen, som har vært hovedetterforsker i saken og deltok på ransakingen, har forklart at det ble funnet et par dokumenter som gjaldt kjøp og salg av biler under ransakingen. Utover dette ble det ikke funnet noe av interesse. Sivertsen forklarte at As bror var til stede da ransakingen fant sted. Han forklarte videre at det virket som huset var «kjemperent» og «blåst» da politiet kom.

A er domfelt ved Ruse tingretts dom 25. oktober 2011 sammen med tre andre personer, herunder broren, N12 (også kalt N12) og N13 (N13). Ale fire ble funnet skyldige i å ha truet og tvunget en fjerde person til å overføre blant annet en bil til N12. N12 og N13 ble også domfelt for rekruttering av flere kvinner til prostitusjonsvirksomhet.

N13 ble i den nevnte dommen domfelt for å ha rekruttert og transportert to kvinner fra Ruse til Romania over grensen ved Donau bro (Donau Most) i perioden fra desember 2006 til mai 2008, med formål å utnytte dem til utukt. N12 ble domfelt for i perioden mars 2007 til januar 2008 ved to anledninger å ha rekruttert og ført en kvinne over samme grense for å utnytte henne til utukt. I den nevnte dommen oppga for øvrig N12 samme adresse som broren A; [adresse1] som sitt bosted i Ruse. Lagmannsretten bemerker at dette viser at det har vært nær kontakt mellom brødrene.

A har også broren N14 (kalt N14), som er født i 1968. Som det fremgår heter broren nesten det samme som C, det er bare mellomnavnene N14 og C som er forskjellige. Det fremgår av en egenrapport datert 25. februar 2014 om fergepasseringer mellom Polen og Sverige at As bror N14 (N14) har reist mellom Polen og Sverige flere ganger i perioden 18. mai til 11. oktober 2013.

2.2.2 B

B (B) kalles også «B1», som er hennes tyrkiske navn, eller «B2». B er mor til N01. Hun er stemor til C, men har tatt vare på ham siden han var ett år og anser seg som hans mor. Hun er fra byen Yambol som ligger sørøst i Bulgaria og har gått på skole i åtte år i Bulgaria. B har bodd i huset i Ruse siden hun ble sammen med A. Også B har arbeidet og oppholdt seg i utlandet i perioder. B har forklart til politiet at hun tidligere har jobbet som prostituert, og at hun har hjulpet A med å selge biler. Hun har videre forklart at hun kom til Norge for å jobbe som prostituert, og at hun gjorde dette. Det er imidlertid mye som taler for at dette ikke er riktig, noe lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor. B har i perioder passet N15, datteren til F, og N16, sønnen til N05 (N05). Dette skjedde da F og N05 arbeidet som prostituerte i utlandet.

2.2.3 C

C (C) kalles også «C1», som er hans tyrkiske navn. C er også fra Ruse, og har bodd i huset i [adresse1] sammen med A og B. Han har gått på skole i ti år. C fikk førerkort da han var 18 år og begynte å hjelpe faren med det han jobbet med. Han reiste første gang til Polen da han var 16 år, og har oppholdt seg i Polen i flere perioder før han dro til Norge. C har forklart at han spilte mye fotball i Bulgaria, og håpet å kunne tjene penger på dette da han dro til Polen og senere til Norge, men at det ikke ble noe av dette.

2.2.4 D

D (D) har gått ni år på skole i Bulgaria. D bor for tiden i Oslo. Da D ble pågrepet, oppga han at han bodde i [adresse4] på X.
Han har forklart at han arvet en leilighet etter foreldrene, som han solgte. D forklarte i avhør 1. desember 2013 at han kom til Norge tre år tidligere for å tjene penger til ny leilighet. Han forklarte videre at han etter dette har reist frem og tilbake mellom Norge og Bulgaria. Den eneste inntektskilden han har hatt i Norge er pant for tomflasker han fant. På dette har han tjent ca. 150 til 200 kroner pr. dag. Lagmannsretten kommer tilbake til dette.
D er for øvrig ilagt en påtaleunnlatelse for tyveri av klær og botlagt for et tyveri og to naskerier av klær og stålrør til en verdi av 5 000 kroner i perioden 26. februar til 20. september 2011. Han bodde da i [adresse4] på X.

2.2.6 De fornærmete

Som nevnt er det tre fornærmede i saken: E, født i 1988, F, født i 1988 og G, født i 1971. Lagmannsretten vil redegjøre for deres bakgrunn nedenfor, i tilknytning til vurderingen av forholdene i tiltalen post I og II.

2.2.7 Andre personer av særlig betydning for saken

De tiltalte har vist til at det er en annen mann fra Bulgaria som kan stå bak Es og Fs anmeldelser av dem, og at dette er N02, kalt «N02». N02 avga forklaring for lagmannsretten via videolink fra Bulgaria. Det er opplyst at det er utferdiget siktelse og trolig vil bli tatt ut tiltale mot N02 i Norge for menneskehandel. N02 bodde på Skarnes i Sør-Odal. «Skarnessaken» er forhåndsberammet i Glåmdal tingrett på Kongsvinger i ti uker fra august 2016. Lagmannsretten har fått opplyst at flere av N02s familiemedlemmer også er siktet i Skarnessaken.

Fornærmete i Skarnessaken er N03 (N03) og N04 (N04). Både N02, N03 og N04 har vært vitner i ankesaken her. Det er anført fra de tiltaltes side at N02 har jobbet med prostituerte i Norge, kan stå bak anmeldelsene i saken og hadde betydning for forholdet i tiltalen post III mot B, der F er fornærmet. Lagmannsretten vil komme tilbake til dette.

Sentrale personer i saken er også N05 (N05) født i 1987, N06 (N06/ N06) og N07 (N07), født i henholdsvis 1980 og 1992. Det er fremkommet i vitneforklaringer at alle disse tre har arbeidet som prostituerte i Polen og Norge. N06 har også vært barnepasser i Bulgaria etter at B kom til Norge i august 2013. Det fremgår videre av bevisoppgaven at hun har oppgitt [adresse3], der As mor bodde, som sin adresse i Ruse. N05 og N07 har forklart seg som vitner i ankesaken. N06 var oppgitt som vitne i bevisoppgaven for avhør på videolink fra Bulgaria. Det lyktes imidlertid ikke å stevne henne i saken.

Det er ubestridt at N07 har hatt et forhold til C. N07 har videre forklart at hun har fått et barn sammen med ham. Det er foretatt undersøkelser ved et sykehus i Ruse der hun oppga at barnet skulle være født. Sykehuset har imidlertid opplyst at det ikke foreligger opplysninger om at N07 har vært pasient eller oppsøkt det aktuelle sykehuset. Det har følgelig ikke vært mulig å verifisere N07s forklaring om dette. Det har for øvrig heller ikke lyktes å stevne N07 til ankesaken. Hennes forklaring til politiet er lest opp i retten slik det fremgår av rettsboken.

Det er også fremkommet opplysninger om tre andre bulgarske menn som angivelig skal ha vært halliker i Polen og Norge. Dette er N08 (N08), som er far til N09 og N10 (N09 og N10). Som det fremgår nedenfor under punkt 5.1 har lagmannsretten lagt til grunn som bevist at de reiste til Norge i første halvdel av november 2012 sammen med blant annet A og F.

3. Innledningen av etterforskningen i saken og nærmere om bevisføringen

3.1 Torsdag 28. november 2013, innledningen av etterforskningen i saken

Torsdag 28. november 2013 fikk Oslo politidistrikt melding om at en kvinne var frastjålet penger i Oslo sentrum ved Tollbugata 6. To politipatruljer rykket ut til stedet. Vitnet politibetjent Ingvild Andersson Julsrud kom i en av disse patruljene. Julsrud har forklart at det var mange kvinner på stedet som snakket i munnen på hverandre på et språk politiet ikke forsto. Julsrud forklarte videre at det var tydelig krangel mellom kvinnene. Noen av dem henvendte seg til politiet og pekte på B og ansiktet til F. Etter Julsruds vurdering forsøkte disse kvinnene å fortelle politiet at B hadde slått F. Også F pekte på B, og forklarte ved hjelp av andre vitner på stedet, at det var B som hadde slått henne og tatt penger fra henne. Kvinnene ble på stedet delt i to grupper basert på hvem som lot til å være venner og ikke.

Politiet skrev ned navnene på kvinnene som var der. Den videre etterforskningen har påvist at kvinnene var fra Bulgaria, og har avklart de enkeltes identitet.

I den første gruppen var F, N04, N17, N18 og N19. Det var kvinnene i denne gruppen politibetjent Julsrud snakket med. Det som ble sagt ble oversatt til engelsk av vitnet N04. N04 sa at hun hadde jobbet for B i seks år, at flere av kvinnene på stedet jobbet for henne, og at B ble kalt «the Boss» og «Mama».

I den andre gruppen var B, N03, N20 (N20) og N05. N03 og N05 var for øvrig til stede i leiligheten da de tre andre tiltalte ble pågrepet dagen etter, jf under om dette.

Politibetjent Julsrud har forklart at hun tolket det F sa som at hun ikke jobbet for B lenger fordi F ikke fikk betalt det hun hadde krav på, og at B flere ganger hadde forsøkt å stjele penger fra dem.

Politiet så at det var røde områder i ansiktet til F som kunne tyde på at hun var slått, og tok bilder av Fs ansikt på stedet. Bildene som er dokumentert for lagmannsretten, viser en hevelse i Fs ansikt. Det fremgår av illustrasjonsmappen som ble skrevet at hevelsen i ansiktet «fortsatte å bli større når patruljene var på stedet», og at politiet antok at årsaken til denne hevelsen var at den var «fersk». Politibetjent Julsrud har videre forklart at de spurte om F ønsket å kontakte Oslo legevakt, men at hun ville vente til neste dag for å se om det hadde blitt vondere.

På bakgrunn av det som fremkom fant politiet at det var grunnlag for å pågripe B for legemsfornærmelse mot F, og hun ble kjørt til arresten på politihuset. Det fremgår av arrestjournalen at B ble pågrepet klokken 18:44, og at hun da var i besittelse av to mobiltelefoner, ti SIM-kort og 450 kroner.

Samme kveld skrev politiet en anmeldelse mot B for legemsfornærmelse mot F, jf. tiltalen post III. Deretter ble etterforskningen i saken påbegynt.

3.2 Anmeldelser og pågripelser fredag 29. november 2013

Etter de opplysninger som forelå, kjørte politiet neste dag, fredag 29. november 2013, til en blokk i [adresse2] på Y i Oslo. Politibetjent Tore Jørgen Fjær, som var en av dem som rykket ut til stedet, har forklart at det sto to bulgarsk-registrerte biler på parkeringsplassen utenfor blokken. Dette var en sort BMW X5 med kjennemerke [nummer] og en grå golf med kjennemerke [nummer]. Politibetjent Fjær hadde spanet på de involverte i saken tidligere, blant annet 8. oktober 2013. Fjær har forklart at han så at A kom ut fra blokken. Deretter kom C og D sammen med N05 og N03. Som det fremgår over, var både N05 og N03 til stede kvelden før, da B ble pågrepet, og de var i gruppen rundt B. D var etterlyst for soning av bøter og ble pågrepet. Da politiet kontrollerte kvinnene, så de at C forsøkte å skrive noe på mobiltelefonen. Politiet beslagla Cs telefon og kjørte de tre mennene til arresten på politihuset. Politiet beslagla også noen dokumenter de fant i Golfen.

Det fremgår av arrestjournalene at de tre ble pågrepet ca. klokken 14. A og D hadde også mobiltelefoner som ble beslaglagt ved pågripelsen.

Politiet gikk opp i leiligheten der de pågrepne bodde for å snakke med N05 og N03. Begge ble spurt om de ønsket hjelp av politiet, men ingen av dem ønsket dette. Mens de var der, fortalte N03 at hun hadde bodd i leiligheten i en måneds tid.

Samme dag ca. klokken 15.00 møtte E på politihuset på Grønland sammen med daglig leder for Rosa-prosjektet Mildrid Mikkelsen, som har vært vitne i lagmannsretten. E innga anmeldelse i saken og forklarte seg for politiet. Hun ønsket å komme ut av situasjonen hun var i og ville anmelde sin hallik. Det er opplyst at det var politioverbetjent Rune Sivertsen som hadde innkalt E til avhøret. Som det fremgår nedenfor, hadde E tidligere forsøkt å inngi anmeldelse i saken. Hun ble da henvist til Østfold politidistrikt. Det er fremlagt en e-post sendt 25. november 2013 til politiet fra bistandsadvokaten. Det fremgår av e-posten at Mikkelsen har gitt bistandsadvokaten beskjed om å ta kontakt med politiet i Østfold for avhør av «en bulgarsk kvinne».

Litt senere på dagen dro F til politihuset. Politibetjent Tore Jørgen Fjær har forklart at F kom til politiet fordi hun hadde mistet passet og trengte en bekreftelse på dette. Da han gikk ned for å hente F, møtte de E som skulle i avhør. Det er opplyst at F avga forklaring 29. november 2013 om det som hadde skjedd dagen før og om et ran og en legemsfornærmelse B skulle ha begått 26. november. På bakgrunn av at de opplysninger F ga til politiet, opprettet politiet sak for etterforskning av menneskehandel. Saken fra 26. november ble henlagt etter bevisets stilling.

Alle de tiltalte ble fremstilt for varetektsfengsling, siktet for menneskehandel. Det fremgår av rettsboken fra fengslingsmøtet 30. november 2013 at B forklarte at hun kjente E og F. Hun benektet å ha mottatt penger på vegne av A, og forklarte at hun ikke hadde hatt kontakt med ham de siste to til tre årene.

3.3 Bevisbildet

3.3.1 Hovedtrekk i bevisførselen

For å få en bedre oversikt over saken, vil lagmannsretten kommentere deler av bevisførselen i denne innledende delen av dommen.

3.3.2 Aktuelle biler, herunder beslag og inndragning

Politiet har beslaglagt tre biler i saken. De to første bilene som ble beslaglagt var en mørk polsk registrert BMW X5 med kjennemerke [nummer] og en sølvgrå bulgarsk-registrert VW Golf med kjennemerke [nummer]. Disse to bilene ble beslaglagt 3. desember 2013 på parkeringsplassen utenfor en leiligheten i [adresse2] i Oslo. Flere av de involverte i saken bodde i leiligheten da de siktede ble pågrepet i slutten av november 2013. Politiet beslagla videre en grå bulgarsk-registrert BMW 530 med kjennemerke [nummer] noen dager etter; den 13. desember. Bilen sto parkert ved [adresse] vis à vis [adresse] på Tøyen i Oslo. Spørsmålet om inndragning av disse tre bilene er en del av ankesaken her.

Sentralt i saken har også vært en mørk blå polsk-registrert Opel Vectra med kjennemerke [nummer]. Det er fremlagt et bilde av bilen med knust frontrute. E anmeldte skadeverk på bilen til politiet 21. september 2013. Etter det lagmannsretten har fått opplyst, ble bilen tauet inn fra en parkeringsplass i Oslo i forbindelse med en rekke ubetalte parkeringsbøter. Den femte bilen som er av betydning for saken, er en blå polsk-registrert Ford Escort med kjennemerke [nummer]. Disse to bilene har ikke vært beslaglagt av politiet.

Det er for øvrig fremlagt dokumentasjon for fergepasseringer mellom Polen og Sverige, jf nedenfor, som viser at E har reist fra Sverige til Polen 30. juni 2013 i Opelen, at F har reist fra Polen til Sverige 5. august 2013 i Opelen, og at E har reist fra Polen til Sverige 3. september 2013 i BMW X5-en.

A har forklart at han har jobbet med kjøp og salg av biler, også da han var i Polen. Politiet har innhentet dokumentasjon fra et verksted i Trzciel; [verksted]. Lagmannsretten legger til grunn at det var dette verkstedet som vitnet N21 drev. A har forklart at han leverte biler til reparasjon på verkstedet, som lå vis à vis det hotellet i Trzciel som de bodde på. I perioden fra 26. juni 2006 til 9. november 2012 er det funnet dokumentasjon på innlevering av fem biler, hvorav den ene, BMW 530-bilen, er innlevert tre ganger, senest 9. november 2012. Etter at A dro til Norge i november 2012, leverte han også inn BMW 530-bilen til reparasjon 28. mai 2013 på samme verksted.

3.3.3 Reiser til Norge

I forbindelse med ransaking av den ene bilen, BMW X5-en, ble det funnet en billett fra fergepassering fra Sverige til Polen. På bakgrunn av dette innhentet politiet opplysninger fra fergeselskapene Unity Line og Polferries, som går i trafikk mellom Swinoujscie i Polen og Ystad i Sverige. Billettene er bestilt og betalt direkte hos fergeselskapene på avgangsterminalene, og det er fremvist legitimasjon ved bestillingen. Det er fremlagt en tabell som viser en rekke reiser i perioden fra 30. mars 2013 til 11. oktober 2013 som de involverte, vitner og andre personer har foretatt.

Det er også fremlagt dokumentasjon som viser flyreiser for de involverte i saken. Lagmannsretten kommer tilbake til dette nedenfor i den grad det har betydning for bevisvurderingen.

Det er for øvrig enighet om at både E og F kom til Norge i første halvdel av november 2012 og G i midten av september 2013.

3.3.4 Bosteder i Norge

Aktoratet har fremlagt en oversikt over bosteder i Norge i tiltaleperioden. Det har ikke vært innsigelser til denne, ut over en korrigering som gjelder [adresse7]. Korrigeringen er hensyntatt under. Ifølge oversikten har følgende bosteder i Norge vært brukt i perioden:

- oktober /november 2012- første natt/netter: ukjent bosted

- oktober/november 2012: [adresse5] på Åmot

- november/desember 2012- ca. 30. juni 2013: [adresse6], Z

- august 2013: [adresse7]

- september 2013: flere involverte sover tidvis i bilene

- medio september 2013: Sentrum pensjonat

- ca. 26. september 2013 frem til pågripelsene: [adresse2]

3.3.5 Aktuelle organisasjoner i Norge

I forbindelse med saken har E både vært i kontakt med Pro Sentret og Rosa prosjektet. Pro Sentret ble opprettet i 1983 som Oslo kommunes hjelpetilbud for kvinner og menn med prostitusjonserfaring. Driften finansieres dels med statlige og dels med kommunale midler. Rosa (som står for «Reetablering, oppholdssteder, sikkerhet og assistanse») er en organisasjon som ble opprettet av Regjeringen i 2005 i forbindelse med Regjeringens handlingsplan mot handel med kvinner og barn. Justis- og politidepartementet ga den gang Krisesentersekretariatet mandat til å iverksette tiltak i handlingsplanen. Mildrid Mikkelen, som er daglig leder av Rosa, har forklart seg som vitne for lagmannsretten.

3.3.6 Telefoni og skype

Det er beslaglagt ni mobiltelefoner i saken. Ved pågripelsene hadde A en telefon, C to telefoner, B to telefoner og en rekke SIM-kort og D en telefon. Det er også beslaglagt ytterligere tre telefoner, en av disse er innlevert av E, en tilhørte vitnet N55 og ytterligere en telefon ble beslaglagt i Bs klær i [adresse2], der pågripelsene fant sted 29. november 2013.

Det fremlagte materialet er ytterligere bearbeidet av påtalemyndigheten. På en av telefonene som ble beslaglagt på B var det lagret to telefonnumre til E, to til N06, ett til N05 og ett til A1 Norvegiq. Lagmannsretten legger til grunn at det sistnevnte nummeret er til A. Det er videre foretatt utdrag av meldingene på telefonen i perioden fra 4. juli 2012 til 28. september 2013.

Fra den andre telefonen, en svart Sony er det fremlagt et utdrag med en rekke meldinger til E fra 19. til 25. november 2013, like før pågripelsene fant sted.

Det er også fremlagt chattelogger fra Cs utenlandskregistrerte i Phone. Materialet er ytterligere bearbeidet i et dokument med chattelogger fra 1. mai til 27. november 2013 og det er igjen foretatt et utdrag av dette dokumentet i et kortere fem-siders dokument for samme periode.

3.3.7 Pengeoverføringer

En vesentlig del av dokumentasjonen vedrørende økonomi gjelder overføring av penger gjennom overføringsbedriften Western Union, både under og før den perioden tiltalen gjelder. Den vesentlige delen av dette gjelder overføringer fra de tiltalte og de fornærmede i den perioden tiltalen gjelder fra Norge til personer i utlandet, særlig i Bulgaria. Opplysningene er bearbeidet og systematisert i et hjelpedokument med tabeller aktoratet har fremlagt. Det fremgår av oversikten at det er overført mer enn 200 000 kroner til utlandet under oppholdet i Norge. Lagmannsretten bemerker at ingen av de tiltalte har hatt registrerte arbeidsforhold i Norge.

4. Tiltalen post I, de to fornærmede og bakgrunnen for saken i Norge

4.1 E

4.1.1 Bulgaria

E (E) er født 0.0.1988 i Gorna Oryahovitsa som ligger litt syd for byen Ruse. E og søsteren N22 ble forlatt av foreldrene da E var tre år. De to søstrene vokste opp på barnehjem, men N22 som nå skal være 30 år, forlot barnehjemmet før E. Det siste barnehjemmet E bodde på var [barnehjem], som ligger i Ruse.

E har forklart at hun ikke hadde det bra på barnehjemmene hun bodde på, at hun sluttet på skolen og ble overført til arbeidsanstalten V i landsbyen [landsby]. Dette skjedde i oktober 2005. På V fullførte E 8. klasse, og hun har selv forklart at hun kan lese, skrive og regne. På arbeidsanstalten fikk E opplæring som syerske, men E har forklart at hun aldri har arbeidet som dette.

Det fremgår av et dokument som er innhentet fra V at foreldrene ble fratatt foreldreretten på grunn av «mangel på interesse for å ta seg av og oppdra» døtrene. Det fremgår videre at E hadde besøkt moren «sist jul», men at hun hadde blitt fornærmet og hadde fått styrket følelsen av å være forlatt og avvist. Ut over dette har E praktisk talt ikke hatt kontakt med foreldrene etter at hun ble plassert på barnehjem.

Da E fylte 18 år i juni 2006, ble hun utskrevet fra arbeidsanstalten. Det er fremlagt et brev fra søsteren til anstalten datert 26. juni 2006 hvor hun skriver at hun ikke har mulighet til å ta seg av E, og at hun ikke ønsket å bli «forstyrret i forbindelse med ting som har med henne å gjøre eller at hun uansett grunn» ikke ønsket at E skulle oppsøke søsteren i Ruse. Da E ble utskrevet fra arbeidsanstalten hadde hun følgelig ingen nære slektninger hun kunne oppsøke eller som kunne hjelpe henne.

E har forklart at hun etter utskrivingen dro direkte til barnehjemmet i Ruse for å besøke de andre jentene hun kjente som bodde der, men hun fikk ikke lov til å bo der lenger. Hun har videre forklart at hun kort tid etter ble kjent med en mann kalt «Perlata» (Perlen). E har forklart at Perlata, som var av romslekt, bodde sammen med moren sin og et lite barn som ikke var hans. Perlata hadde ikke arbeid. Hun fikk bo sammen med dem en periode.

Lagmannsretten ser ingen grunn til å tvile på det E har forklart om sin bakgrunn og legger hennes forklaring om dette til grunn som bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil. Opplysningene støttes av dokumenter som er fremlagt i saken og forklaringen til vitnet N23, som var direktør på barnehjemmet [barnehjem] fra 1998 til 2013.

E har videre forklart at kort tid etter utskrivelsen fra arbeidsanstalten i juni 2006, etter ca. to uker, presenterte Perlata henne for A. De reiste i bil hjem til A og der ble hun presentert for B, C, N01 og As bror N12. E har forklart at hun ble «gitt» til A, og at hun flyttet inn hos ham og familien. I ettertid har A fortalt henne at han kjøpte henne av Perlata for en pengesum og en bil.

En mann som het N13 var også til stede da E ble introdusert for A. N13 var hallik og hadde en prostituert; dette var N20 (N20).
Som nevnt ovenfor under redegjørelsen om As bakgrunn er N13 (N13) domfelt ved Ruse tingretts dom 25. oktober 2011 sammen med blant annet A og hans bror N12. Både N12 og N13 ble i samme dom i tillegg til det som A også ble funnet skyldige i rekruttering av kvinner til prostitusjon.

A har forklart om sitt første møte med E at han traff henne ved årsskiftet 2006/2007. Det var B som introduserte ham for E hjemme hos dem selv. B fortalte at E sto på veien og jobbet som prostituert. A har laget en skisse over stedet de bodde, og på den markert hvor E pleide å stå ved en bensinstasjon. E hadde fortalt ham at hun hadde en kjæreste som het Perlata, at hun jobbet for ham som prostituert og bodde hjemme hos ham og moren, men kom dårlig overens med moren og ønsket å flytte ut. Da A ble kjent med E, ble de ifølge ham veldig gode venner. De to innledet et forhold, men fortalte det ikke til noen.

A forklarte at han avtalte et møte med N13, som er av romslekt. De to hadde et møte med Perlata som også var av romslekt, og de ba Perlata om å la E være i fred. Etter dette flyttet E inn i huset til A. Hun fortsatte å arbeide som prostituert, mens A dro til Polen. A forklarte at det ikke er riktig som E forklarte at hun arbeidet for A som prostituert i Bulgaria. Blant annet ga han uttrykk for at «prisene der er helt latterlige».

E forklarte videre at hun ble med A noen ganger til en bensinstasjon i nærheten av huset, hvor de kjøpte og solgte biler, og at hun etter en tid «havnet på gaten». Hun har forklart at det var A som foreslo at hun skulle jobbe som prostituert, og at hun begynte å jobbe for ham sommeren 2006. Hun fikk beskjed om at hun skulle stå på gaten ved en parkeringsplass. Hun har videre forklart at A fikk alle pengene hun tjente, og at han lovet henne at hun skulle få et hus hvis hun jobbet for ham. «Det var derfor jeg drev med dette, fordi jeg håpet å få et hus», har hun også forklart.

A kjøpte en veske til henne som inneholdt det hun trengte for å utføre jobben. I vesken skulle hun også oppbevare pengene hun tjente på salget. Hun forklarte at første gang hun gikk på «strøket» i Bulgaria, gråt hun og kastet vesken fordi hun ikke ønsket dette. A hadde da begynt å skrike til henne, han sa hun ikke kunne oppføre seg på den måten, og ga henne en ørefik. E har også forklart at hun har blitt mishandlet og slått av A i hele perioden hun har arbeidet for ham, og tror han slo henne også da hun kastet vesken denne gangen.

E har videre forklart at det var A som bestemte når hun skulle jobbe, og at familien til A var der når hun kom hjem til huset. Hun har også forklart at både B og C visste at hun jobbet som prostituert; «hun var jo hans kone». Om C sa hun at «han var ikke gammel, men visste det». Lagmannsretten viser for øvrig til at E bodde i huset sammen med familien da dette fant sted. E fikk beskjed av A om at hvis hun ble stoppet for kontroll av politiet, skulle hun si at hun jobbet for faren som var syk og hadde hjernesvulst. Ut over huset hun ble forespeilet, var det aldri snakk om at E skulle få betalt for jobben hun gjorde.

Etter en samlet vurdering av bevisene i saken legger lagmannsretten til grunn Es forklaring om hvordan hun kom i kontakt med A og begynte å arbeide for ham som prostituert. Lagmannsretten viser til at Es forklaring om dette i hovedtrekk har vært uendret. Ved vurderingen har lagmannsretten også sett hen til det som videre skjedde frem til pågripelsene i saken fant sted i slutten av november 2013.

Etter dette finner lagmannsretten det som bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at E i ung alder begynte å arbeide som prostituert for A. Da E ble rekruttert som prostituert, var hun uten bopel, arbeid og sosial tilknytning. Lagmannsretten finner at A, ved å la E bo hos ham og familien, inkluderte henne i et fellesskap slik at hun kom i takknemlighetsgjeld til ham. Deretter sendte han henne ut på gaten for å jobbe som prostituert.

Lagmannsretten legger videre til grunn at dette arbeidsforholdet fortsatte til de to reiste til Polen sammen, jf nedenfor.

E har videre forklart at A noe senere skaffet henne et bulgarsk ID-kort med hjelp fra en bekjent i politiet. E har fortsatt ID-kortet, som hun viste frem i retten. Det fremgår der at det ble utstedt 9. januar 2008 og at hun bodde i [adresse3] i Ruse. E har forklart at det var A som sa hun skulle oppgi denne adressen. Som nevnt over var dette adressen til huset til der As mor hadde bodd. A forklarte at moren døde i 2007.

A har forklart at grunnen til at det ble utstedt nytt ID-kort var at E hadde mistet passet sitt. A ville gi huset i [adresse3] til E fordi han ønsket å hjelpe henne. E har benektet at hun fikk dette huset av A, og forklarte at hun aldri bodde der. Lagmannsretten fester ingen lit til As forklaring om at han ga sin mors hus, som han hadde arvet sammen med sine søsken, til E. Lagmannsretten legger til grunn at A sørget for at denne adressen ble registrert på ID-kortet for at politiet i Bulgaria ikke skulle få mistanke om at E arbeidet som prostituert for A. Dette var følgelig en ren dekkoperasjon fra As side.

4.1.2 Den første innreisen til Polen

E har forklart at A etter relativt kort tid, mindre enn ett år etter at de traff hverandre, bestemte at de to skulle reise til Polen, hvor E skulle jobbe som prostituert. De reiste sammen med andre «gutter og jenter» fra Bulgaria i flere biler. A kjørte til Polen, og de dro til byen Trzciel. Lagmannsretten bemerker at Trzciel ligger i Poznan-provinsen nordvest i Polen, ikke langt fra grensen til Tyskland. I Trzciel bestilte A rom på W hotell. På hotellet bodde det flere andre halliker og prostituerte fra Bulgaria. Dagen etter at de kom frem, ga A E beskjed om at hun måtte gå ut og jobbe som prostituert. E har forklart at hun gjorde dette, og at A som oftest kjørte henne til og fra stedet hun skulle jobbe. Hun har videre forklart at kunne tjene opp til 8000 til 10 000 zloty pr dag, men fikk ikke beholde noe av pengene.

Fra denne perioden i Polen har E forklart at mennene hentet «jentene» etter arbeidstid. Enten spiste alle sammen eller så dro «jentene» et sted og spiste alene. A sørget for at hun hadde det hun trengte til livsopphold og til arbeidet om prostituert. Han ringte også på dagtid for å sjekke hva hun tjente. E har forklart at hun var litt usikker på hvor lenge de var i Polen denne første gangen, men etter hvert reiste de tilbake til Bulgaria.

E har forklart at både B og C visste at hun jobbet som prostituert i Polen; «hun vet fra mannen sin vel, de snakker sammen» og «C var ikke gammel, men visste det». Lagmannsretten kommer tilbake til spørsmålet om hva B og C visste om Es arbeid i Polen.

A har forklart at han fikk en telefon fra E da han var i Polen i mai/juni 2007. De hadde et forhold, og E hadde lyst til å komme til Polen. A fortalte da at han drev sin egen business med kjøp og salg av biler. E reiste med «Ali fra Varna» med minibuss til Polen. Da hun kom, flyttet hun inn i den leiligheten A hadde leid på W hotell. De hadde det fint sammen, dro i svømmebassenger og på treningssentre. Da han dro til Hamburg for å kjøpe biler, fikk han plutselig en telefon fra en polakk som sa «hva skjer, en jente jobber for deg». På denne måten fikk han vite at E jobbet som prostituert i Trzciel. Etter dette fortalte E at hun fikk problemer med de polske jentene som jobbet som prostituerte. A og E var kjærester, hun trengte penger, og de ble enige om at han skulle passe på henne. Avtalen var at de skulle dele 50/50 av de pengene hun tjente. E kunne tjene opp til 100 til 300 euro pr dag. De trakk fra de utgifter A hadde og delte resten av pengene likt.

Til spørsmålet om når E kom til Polen, viser lagmannsretten til forklaringen til vitnet N25, som drev W hotell fra 2007 til januar 2012. Det er ikke opplyst når vitnet begynte på hotellet i 2007. N25 har forklart at han møtte A første gang i slutten av 2007 eller begynnelsen av 2008. A kom sammen med flere kvinner og menn og spurte om priser. A oppholdt seg på hotellet i lengre perioder helt til N25 sluttet å arbeide der. Han husker at både As kone og barn var der, en person som het N08 (trolig N08) og N26 (trolig N26). Vitnet har også bekreftet at A drev med handel av biler i Polen mens han var der.

Lagmannsretten legger til grunn som bevist ut over enhver rimelig tvil at E under hele sitt opphold i Polen arbeidet for A som hans prostituerte. Videre legger lagmannsretten til grunn at dette skjedde uten at E fikk noen del av inntektene utover det hun trengte til livsopphold og jobben hun gjorde. Ut fra en samlet vurdering av bevisene i saken ser lagmannsretten bort fra As forklaring om at de delte utbyttet av inntektene hun hadde. Lagmannsretten legger til grunn som bevist at E kom til Polen senest i løpet av sommeren 2007. Selv om A reiste og ikke til enhver tid var sammen med E, fortsatte hun å jobbe for ham i Polen.

E har videre forklart at de etter en stund dro tilbake til Bulgaria. Lagmannsretten viser for øvrig til det som fremgår over om utstedelse av ID-kortet til E i begynnelsen av januar 2008.

4.1.3 Den andre innreisen til Polen

E har forklart at neste gang de dro til Polen var N05 med. Det ble bestemt at de to jentene skulle ta drosje alene over grensen til Romania slik at de ikke passerte grensen sammen med «gutta». Da de kom til Romania, gikk de inn i bilene som ventet der og ble med videre til Polen. Lagmannsretten legger til grunn at dette var etter at ID-kortet ble utstedt i januar 2008.

E har forklart at N05 også jobbet som prostituert for A i Polen. Begge to ga alle pengene de tjente til A. Når A ikke var der, var det noen av de andre «gutta» som passet på at de gjorde jobben sin. De sendte pengene de tjente via Western Union eller leverte dem til noen som skulle hjem til Bulgaria. N05 hadde sønnen N16, og fikk også lov av A å sende penger til sin mor, som passet ham. Etter hvert var det B som passet både N16 og N15, datteren til F.

Når det gjelder det som videre skjedde, viser lagmannsretten til at N05 var til stede om kvelden 28. november 2013 da B ble pågrepet og også i leiligheten neste dag da de tre andre tiltalte ble pågrepet. E har også forklart at N06 kom til Polen etter en tid og begynte å jobbe for A. N06 hadde også jobbet som prostituert og stått samme sted som E i Bulgaria. Hun hadde for øvrig to døtre som var på barnehjem.

Etter dette jobbet alle tre for A og B. Om Bs medvirkning til «virksomheten» har E forklart at B kom noen ganger til Polen for å passe på dem, og at hun samlet inn penger.

A har forklart at han hadde et forhold til E mens de var i Polen. E har også forklart at de hadde sex, men at hun ikke var forelsket i ham. Hvis jentene tjente bra med penger, var ifølge E vanlig at de ble premiert av halliken ved at han «lå» med dem. Hvis de tjente dårlig, ble de behandlet dårlig. Lagmannsretten legger til grunn at denne form for belønning var en form for utnyttelse av de prostituerte jentene.

E har også forklart at hun har reist til andre land som Frankrike, Tyskland og Hellas sammen med noen av de andre prostituerte i Polen, og jobbet for A også der. Det var A som bestemte dette, og han som fikk pengene. E har forklart at A var voldelig mot henne flere ganger mens de var i Polen. Han både slo og banket henne. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette.

Lagmannsretten legger til grunn som bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at E arbeidet for A fra sommeren 2006 og frem til de reiste til Norge, slik E har forklart.

I perioden før de reiste til Norge, viser den fremlagte dokumentasjonen fra polske myndigheter at E i perioden 12. mai 2010 til 2. november 2012 ble kontrollert en rekke ganger av polsk politi, mistenkt for gateprostitusjon. Hun ble for øvrig også kontrollert fire ganger i perioden fra 9. juli til 8. september 2013.

E har videre forklart at hun ble utsatt for omfattende vold fra A. Det var oftest når A drakk at han ble voldelig. Det var forskjell på om han banket eller slo henne. Når han banket henne, fikk hun juling. Dette skjedde ofte, uten at hun kan angi hvor mange ganger. Grunnen til at han slo eller banket henne kunne være at hun ikke orket å gå med kunder eller at hun var sliten. Hun kunne også få bank hvis hun ble beskyldt for å forsøke å sjekke opp kunder, forsøke å bli kjæreste med dem eller hvis A mente hun ikke passet jobben sin. E forklarte om en episode som skjedde i Polen, en gang A hadde drukket og kom til leiligheten de bodde i. Både N05 og N06 var til stede. Det var ikke lys i leiligheten, og han begynte å kjefte og slå. Siden det var mørkt klarte ikke E å beskytte seg. E har forklart at A slo med knyttet neve, og at han sparket henne slik at øyebrynet sprakk. N05 og N06 gjorde ikke noe for å stoppe ham, for da hadde også de fått bank. E forklarte at hun hadde arret fortsatt og viste i retten frem et ca. én cm. langt arr over øyet.

E har også forklart at A truet henne med at han ville ta hevn hvis hun gikk til politiet, og at han selv eller noen venner av ham i så fall ville drepe henne. Videre har hun forklart at A har banket opp N06 og N05, og at han også var voldelig da de kom til Norge. Men hverken C eller B har slått henne.

A benektet i sin forklaring at han noen gang har utøvd vold mot E. Han forklarte at E fikk arret over øyet en gang i Polen da en kunde «kastet henne ut» av en bil i fart.

N07 bekreftet i sin forklaring at E var utsatt for vold fra A. Hun hadde sett én gang at A hadde slått E, og hun hadde flere ganger blitt fortalt om As vold mot E. En gang da de var i Bulgaria hadde hun hørt E skrike fra et rom som A og E hadde låst seg inne på. Hun hadde også sett merker på ryggen til E, som hun mente var fra belteslag. Ifølge N07 ble A voldelig når han var full, og E var hans «boksepute».

Også F forklarte for lagmannsretten at hun én gang hadde sett A slå E. Hun forklarte også at E var redd for A.

Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn hevet over rimelig tvil at E gjentatte ganger har vært utsatt for vold fra A. Es forklaring om dette var spesifikk og detaljert, og den henger sammen med hennes øvrige forklaring. Den støttes også av N07s og Fs forklaringer. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til omfanget og alvorlighetsgraden av voldsutøvelsen.

Når det gjelder F, har E forklart at hun møtte henne første gang i perioden hun arbeidet i Polen. F jobbet da for N27, og de bodde på samme hotell. E har videre forklart at F etter hvert begynte å jobbe for C, og at det var et visst beløp som måtte betales for F. Hun forklarte at det er vanlig at en hallik som overtar en prostituert fra en annen må betale for henne, slik A også hadde gjort for henne. F kunne hverken lese, skrive eller regne, og da de etter oppholdet i Polen kom til Norge, forklarte de andre jentene henne hvor mye pengene var verdt ved hjelp av fargen på sedlene.

4.2 F

4.2.1 Bulgaria

F (F) er født 0.0.1988 i byen Târgoviște som ligger nordøst i Bulgaria. Fs slekt er tyrkiske romfolk, og Fs tyrkiske navn er «F1». Da F var åtte-ti år, ble moren, som på den tiden arbeidet som prostituert i Polen, drept av en hallik. F og hennes søsken bodde hos faren, N28. Faren hadde ikke arbeid og levde på sosialhjelp. Utover dette tjente han litt penger på å samle metall og avfall.

Det er fremlagt foto av huset der de bodde i [adresse8] i Târgoviște, som viser at huset var meget enkelt. F har forklart at de hverken hadde vann, strøm, lys eller varme inne. Maten lagde de på en vedovn. Hun gikk på skolen i et par år før hun måtte slutte fordi faren ikke hadde penger til skoleklær. F har videre forklart at hun hverken kan lese eller skrive bulgarsk. Hun kan heller ikke regne. Dette er i samsvar med forklaringen til hennes far N28. Også andre vitner, E og N54 har forklart det samme. F kan heller ikke telle penger. Dette er i samsvar med Es forklaring nevnt ovenfor om at de andre jentene forklarte henne verdien på de ulike sedlene basert på fargen. Både A, C og B har forklart til politiet at F er fullstendig analfabet. C forklarte i lagmannsretten at hun ikke er av «de smarteste». Imidlertid forklarte A for lagmannsretten at F later som hun er dum, men egentlig er smart og utspekulert.

Etter det som har fremkommet i retten, herunder gjennom Fs fire dager lange forklaring under ankesaken, legger lagmannsretten til grunn at F praktisk talt er analfabet og har problemer med å forstå tall. Lagmannsretten bemerker at disse forhold ikke svekker troverdigheten i hennes forklaringer i saken.

F har forklart at faren giftet henne bort da hun var 15 år. Hun ville ikke være hos ektemannen, og dro etter kort tid tilbake til faren. Ett år senere giftet F seg med en annen mann og fikk døtrene N15, født i desember 2007 og N29, født i oktober 2008. De bodde sammen i fem år, før mannen døde. F flyttet da tilbake til faren med begge døtrene. F hadde imidlertid ikke mulighet til å forsørge begge barna, og barnevernet plasserte den yngste datteren i fosterhjem.

Etter dette reiste F til Frankrike sammen med N15 for å tigge. Fs far var også i Frankrike, hvor han tjente litt penger på å selge metall. F oppholdt seg i Frankrike i to perioder. Etter at F kom tilbake til Bulgaria, dro hun til en bar sammen med en venninne kalt «N30» og en mann hun kjente fra nabolaget, «N31». Der traff de en mann kalt «N27». Det er opplyst under saken at hans fulle navn er N27. De to mennene sa at F og N30s skulle få vaskejobber i Ruse. De reiste til Ruse, og da de kom dit, dro N31 hjem. N27 sa da at F «var solgt» til ham, og at hun ikke kunne dra hjem før hun hadde betalt prisen han hadde betalt for henne, ved å jobbe som prostituert. F har forklart at hun ikke skjønte noe av dette, bare at hun ikke kunne si nei til å jobbe som prostituert for N27 før hun betalte tilbake det hun var solgt for. Slik ble N27 hennes første hallik.

Lagmannsretten ser ingen grunn til at F skulle forklare seg uriktig om disse forholdene, og legger også denne del av hennes forklaring til grunn som bevist ut over enhver rimelig tvil.

4.2.2 Innreisen til Polen

F har videre forklart at N27 tok henne med til Polen. Før dette fant N27 en kvinne som kunne passe på N15. Det fremgår av de fremlagte reiseopplysningene at hun passerte grensen til Romania med bil over Donau bro 16. april 2012. Det fremgår at F reiste i bil sammen med N32. Lagmannsretten legger til grunn at de reiste til Trzciel. Da de kom frem, leide N27 et hus litt utenfor byen, hvor de kunne bo. Han tok henne deretter med til en motorvei hvor han sa hun skulle jobbe som prostituert og fortalte hva hun skulle ta betalt for de seksuelle tjenestene. N27 bestemte også hvor lenge hun skulle jobbe og kjørte henne til og fra motorveien. I løpet av dagen snakket de på telefon om hvor mye hun hadde tjent. Avtalen med N27 var at de skulle dele 50/50, men F ga alle pengene til N27 og fikk ikke beholde noe av det hun tjente. Det eneste N27 betalte for, var stedet hun bodde og maten hun trengte.

F har forklart at hun jobbet for N27 i ca. et år. Da N27s kone i Bulgaria ventet barn, dro N27 hjem, men han sa at F skulle fortsette å jobbe for ham. I forbindelse med at N27 dro, flyttet F inn på W hotell, og der traff hun A. A og N27 kjente hverandre fra før og var venner.

F har videre forklart at det bodde flere bulgarske halliker og prostituerte på hotellet, og at A var en av hallikene. De prostituerte var blant annet E, N06 og N05.

F har forklart at hun ikke fortalte faren om at hun dro til utlandet for å jobbe som prostituert fordi hun var redd for at faren i så fall ville slå henne; «hvilke foreldre tror du tillater at deres barn reiser med fremmede for å jobbe som prostituert». Det er fremlagt dokumenter fra det bulgarske innenriksdepartementet hvor det fremgår at Fs fetter N50 20. juni 2012 meldte fra til politiet om at F hadde vært savnet i to måneder, og ba om at hun ble etterlyst. Etterlysningen ble avlyst 24. januar 2013. Lagmannsretten kommer nedenfor tilbake til hvordan dette skjedde.

F har forklart at hun på et tidspunkt ønsket å reise hjem. På samme tid var også C i Trzciel og bodde på W hotell. F har forklart at de ble kjent med hverandre. Hun fortalte at etter at N27 hadde reist hjem, var hun alene og ville hjem til barnet sitt, og så etter noen som kunne hjelpe henne. F spurte om C som hadde bil, kunne kjøre henne til Bulgaria. C svarte at hun kunne jobbe for ham, og at de kunne dele inntektene 50/50. Han sa at hun kunne jobbe og spare penger, så skulle hun få reise hjem. F sa ja til dette forslaget. De «lå» sammen, og C overtok som hallik for F etter N27. De ble også enige om at B skulle overta passet av datteren N15 i Bulgaria.

Overtakelsen ble ordnet ved at A «kjøpte» F av N27 og «ga» henne til sønnen. Det ble avtalt et «gebyr» som måtte betales for henne til N27. Det var A som avtalte dette med N27 fordi «han er faren og bestemmer over sønnen». F har forklart at hun ikke fikk vite prisen, men reglene er at den prostituerte må jobbe dobbelt eller tredobbelt for å betale tilbake pengene hun «koster». Deretter fortsatte F å jobbe for C på samme måte som hun hadde gjort for N27.

A har imidlertid en annen forklaring om hvordan dette skjedde. A har forklart at F jobbet for seg selv uten hallik fra juni 2012, da N27 dro. Da F ikke hadde råd til å betale husleie, flyttet hun inn sammen med A og de andre jentene. Grunnen til at B passet N15, var at F hadde bedt om det. Ifølge A ble han oppsøkt av faren til N27, som ville ha 1000 Euro som F skulle ha lånt av dem. N27s far spurte også om F var sammen med C, noe A benektet. A dro etter dette til Polen og betalte beløpet på 1000 Euro. A har benektet at dette var betaling for overtakelse av F som prostituert. Til støtte for dette har han vist til at en prostituert «koster» fra 10 000 til 25 000 euro avhengig av inntjeningen. Beløpet på 1000 Euro betalte F angivelig tilbake etter at hun ble med til Norge og begynte å jobbe som prostituert.

C har benektet at han var hallik for F i Polen. Den eneste halliken F hadde var N27. C og F hadde sex noen ganger, men de var ikke kjærester.

Lagmannsretten fester ikke lit til A og Cs forklaringer om dette. Ved vurderingen viser lagmannsretten til Fs forklaring, sett i sammenheng med Es forklaring i saken, den samlete bevisførsel og til det som videre skjedde.

Lagmannsretten legger følgelig til grunn som bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at C overtok som hallik for F etter at N27 dro tilbake til Bulgaria sommeren 2012.

F har forklart at A og C hadde snakket om at B kunne overta som barnepasser av N15. Etter dette dro B til kvinnen som passet N15 og hentet henne hjem til seg. C sa at det var mange utgifter med barnet, og at deler av pengene F tjente gikk med til barnet. Etter at F hadde dratt fra Bulgaria i april 2012 så hun ikke før til nyttår 2012/2013.

F har videre forklart at A ikke var i Polen da C ble hennes hallik. Hun flyttet inn sammen med C og «de andre jentene». F ga alle pengene hun tjente til C, slik at det ikke ble noe av avtalen om at de skulle dele likt.

F forklarte at det var A som bestemte arbeidsdagens lengde for de andre jentene, og C bestemte for henne. De andre jentene betalte til A, og F til C. Da A var borte i tre måneder, betalte alle til C. Om B har F forklart at hun først traff henne nyttårsaften 2012, da de reiste til Bulgaria. På spørsmål om hvorfor F ikke sluttet å jobbe for C når han beholdt alle pengene, svarte F at barnet hennes var hos B, og «det var derfor».

Basert på forklaringene fra E og F legger lagmannsretten til grunn at de som regel måtte jobbe hver dag mens de var i Polen.

Lagmannsretten legger til grunn som bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at C var Fs hallik mens hun oppholdt seg i Polen fra sommeren 2012 frem til november 2012, da de dro til Norge. F har videre forklart at det var A som bestemte «alt»; han bestemte også over C og E. Det var A som bestemte at de skulle reise til Norge.

Som det fremgår over har lagmannsretten lagt til grunn Fs forklaring om det som skjedde som bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil.

4.3 Om virksomheten i Polen

4.3.1 Det bulgarske prostitusjonsmiljøet i Trcziel

Etter en samlet vurdering av bevisene i saken, legger lagmannsretten til grunn at det bodde flere halliker og prostituerte fra Bulgaria på W hotell i Trzciel i Polen, herunder A, C, E og F. Lagmannsretten viser til redegjørelsen over i avsnitt 2.2.7 om andre personer av særlig betydning for saken.

N07 var en av de prostituerte jentene fra Bulgaria som bodde på W hotell og ble kjent med de fornærmede i saken. N07 har forklart at hun ble kjent med N10 i Bulgaria, og at de ble kjærester. N10 var gift og hadde en prostituert kvinne som jobbet for ham i Polen. Det ble slutt mellom dem, men N07 ble med ham til Polen og jobbet der som prostituert for ham. Han tok alle pengene hun tjente, og hun ble banket opp av ham hvis hun klagde. I Polen ble N07 kjent med E og F. Hun ble også kjent med N05 og N06. N07 har også forklart at hun ble kjent med N33 (N33), N26 (N26) og N34 (N34).

N07 har videre forklart at A var hallik for E, N05 og N06, at C var hallik for F, at N09 var hallik for N33 og N26 og N35 - som lagmannsretten legger til grunn er N35 (N35) - var hallik for N34.

Når det gjelder N07s forklaring, har forsvarerne anført at hun generelt har svak troverdighet fordi hun uriktig har forklart at hun har et barn med C. Lagmannsretten viser til at hennes opplysninger om at hun skal ha født et barn i Bulgaria, ikke er verifisert, jf avsnitt 2.2.7 over. Lagmannsretten legger til grunn at det er på det rene at det bodde en rekke halliker og prostituerte på hotell W, og ser ingen grunn til at N07 - som har avgitt en veldig detaljert forklaring - skulle ha noen grunn til å forklare seg uriktig om forholdene i Polen.

4.3.2 N05 og N06

E har også forklart at A var hallik for N05 og N06. Lagmannsretten legger til grunn at N05 kom til Polen samtidig med at E reiste dit for andre gang, og at N06 kom noe etter dette. F har også forklart at de to jobbet som prostituerte i Polen.

Når det gjelder N05, viser lagmannsretten til at hun reiste sammen med A og F til Norge. N05 var også til stede i gruppen som sluttet seg om B om kvelden den 28. november 2013 da B ble pågrepet, jf tiltalen post III. At N05 var nært knyttet til A, C og B, støttes også av at hun var til stede i leiligheten i [adresse2] da pågripelsen av de tre mennene fant sted 29. november 2013.

Lagmannsretten bemerker at N06 ikke er avhørt som vitne i saken. Hun var varslet som vitne for avhør per videolink, men påtalemyndigheten lyktes ikke i å finne henne. N06 var for øvrig den som overtok ansvaret for å passe N01 da B dro til Norge i august 2013. Det fremgår for øvrig av oversikten over pengetransaksjoner med tabeller, som aktoratet har fremlagt, at A i perioden 4. september til 14. oktober 2013 overførte til sammen ca. 40 000 kroner til N06. B har i perioden 26. september til 14. november 2013 overført 3 700 kroner til N06.

E har forklart at også N06 hadde et ID-kort med adressen [adresse3] , Ruse, men at N06 bodde i As hus i [adresse1]. Ifølge E var det A som hadde sørget for at ID-kortet ble utstedt med denne adressen for å distansere seg fra N06 og hennes arbeid som prostituert.

Som det fremgår ovenfor, har lagmannsretten lagt til grunn at E har arbeidet som prostituert for A siden sommeren 2006 og F for C fra sommeren 2012. Etter bevisførselen i saken legger lagmannsretten også til grunn at E leverte alle pengene hun tjente til A eller C hvis A ikke var der. F leverte alt hun tjente til C. Lagmannsretten legger også til grunn at det var A som hadde bestemt at det skulle gjøres på denne måten, slik at han i realiteten også var hallik for F sammen med C.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn som hevet over enhver rimelig og fornuftig tvil at A sammen med C drev en «virksomhet» med flere prostituerte i Polen.

4.3.3 B

Når det gjelder Bs rolle, viser lagmannsretten til at hun overtok ansvaret for Fs datter N15 fra F fikk C som hallik sommeren 2012. Lagmannsretten legger også til grunn som bevist at hun passet barnet til N05. I tillegg til at hun passet barna, viser lagmannsretten til at hun var gift med A og stemor til C. Lagmannsretten ser bort fra muligheten for at de ikke har snakket sammen om virksomheten i Polen.

E har også forklart at B var i Polen flere ganger og besøkte A. Én gang var også N01 med. På spørsmål forklarte E at B ikke jobbet som prostituert i Polen, men at hun gjorde det samme som A, det vil si kjørte jentene ut på «strøket» og samlet inn penger.

Lagmannsretten viser også til meldinger som er sendt fra en av Bs mobiltelefoner som er beslaglagt av politiet, jf avsnitt 3.7 over. Den 4. juli 2012 ble det sendt ut følgende meldinger:

- Horer, dere sover for mye, sov bort årene deres, dødt kjøtt

- Horer, dere sover mye

- Elendig dødt kjøtt, horer, skammer dere dere ikke for å sove så mye til lunsjtider, men dere bryr dere ikke, dere synes alltid dere er uskyldige

Meldingene er sendt fra Cs e-postkonto «[e-postkonto1]». Da E ble foreholdt disse meldingene, forklarte hun at hun gjenkjente måten de ble skrevet på, og at B på den tiden skrev meldinger på skype på en bærbar pc. E antok at meldingene ble skrevet til N06 fordi hun hadde skype, men at meldingene var til dem alle. Lagmannsretten finner det hevet over rimelig tvil at dette er meldinger som oppfordrer de prostituerte til å jobbe mer, og at det er B som har skrevet meldingene.

Den 14. juli 2012 klokken 06.13 er det påvist følgende meldinger mellom epostkontoene [e-postkonto1] og [e-postkonto2] på Bs telefon; det er [e-postkonto1] som begynner å skrive:

- Har jentene stått opp

- Nei

- Vekk dem

- Kan hende de begynner å skrike

- Det skjer ikke

- Fordi det er for tidlig, spesielt gribben, man sier ikke det til henne fordi hun blir veldig sur

- Vekk dem med en gang

Lagmannsretten legger til grunn at også dette er beskjeder om at de prostituerte måtte komme seg på jobb, og finner det hevet over rimelig tvil at B deltok i denne samtalen, og at det var A eller C som også deltok i samtalen.

Lagmannsretten legger også til grunn som bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at B medvirket til A og Cs virksomhet med prostitusjon i Polen.

4.3.4 Formålet med oppholdet i Polen

A har forklart at han under oppholdet i Polen tjente penger på kjøp og salg av biler. Det er avhørt et vitne i saken som eide et bilverksted i Trzciel. Dette verkstedet lå overfor hotellet A bodde på. Vitnet N21 har forklart at A ofte var på verkstedet. Vitnet hadde kjent A i en tiårsperiode, og forklarte at A i denne perioden kan ha vært innom verkstedet med cirka ti biler. Som det fremgår ovenfor i avsnitt 3.3, er det fremlagt begrenset med dokumentasjon når det gjelder reparasjon av biler fra verkstedet N21 drev.

Lagmannsretten legger ut fra bevisførselen til grunn at A har drevet virksomhet med kjøp og salg av biler, men finner ikke holdepunkter for at denne virksomheten kan ha gitt inntekter av særlig omfang.

Det har for øvrig vært omfattende bevisførsel om hva som skjedde i Polen, herunder at E reiste til andre land, at de var på turer på landet, feiret fødselsdager og badet. Det er fremlagt bilder fra dette fra sommeren 2013. Lagmannsretten betviler ikke at slike hyggelige turer har funnet sted. Dette har imidlertid liten betydning for vurderingen av de spørsmålene saken reiser.

Lagmannsretten legger til grunn som bevist ut over rimelig tvil at hovedformålet for A i Polen var å skaffe fortjeneste fra salg av seksuelle tjenester utført av de prostituerte som var tilknyttet ham. Når det gjelder E, har lagmannsretten lagt til grunn at hun arbeidet i Polen som prostituert i mange år, i alle fall fra sommeren 2007, med A som hallik. Fra sommeren 2012 jobbet F som prostituert med C som hallik. Lagmannsretten har videre lagt til grunn at alle pengene de tjente ble gitt til A og C. Som det fremgår ovenfor, legger lagmannsretten også til grunn at N05 og N06 arbeidet for A. Videre finner lagmannsretten det bevist ut over rimelig tvil at B har medvirket til virksomheten i Polen, både med pass av barna til F og N05, og ved at hun har vært i Polen og bistått de prostituerte i deres arbeid som angitt over. Det fremgår av dette at familien ABC med A, C og B, i Polen drev en «familievirksomhet» innen prostitusjon.

5 Oppholdet i Norge

5.1 Reisen til Norge

Lagmannsretten legger til grunn at flere av de involverte i saken reiste til Norge i november 2012. Reisene må ha skjedd etter at E og F 2. november 2012 ble kontrollert av politiet i Polen i forbindelse med gateprostitusjonsvirksomhet.

E har forklart at det var A som bestemte at de skulle reise til Norge. Dette skyldtes både at markedet i Polen ikke var så bra, og at de var «jaget bort» fra Polen. Lagmannsretten regner med at hun med dette sikter til de politikontrollene som ble foretatt. E reiste sammen med C, As bror N14 og N20. E tror de reiste i en Opel. Lagmannsretten viser til at det er fremlagt bilder av en polsk-registrert mørk blå Opel Vectra med kjennemerke [nummer], som har vært brukt i saken. E opplyste også at bilen var registrert i navnet til N14, men at det var C som eide bilen.

F har forklart at det ble bestemt at de skulle dra til Norge, og at alle jentene der skulle tjene mere penger. F reiste i bil sammen med A og N05. Det var A som betalte for reisen. N06 ble inntil videre igjen i Polen.

A har forklart at det var E som dro først til Norge, og som foreslo at de alle skulle reise til Norge. Hun ringte ham fra Norge og sa at man «tjente like mye på én kunde i Norge som på fem i Polen». Hun forsøkte også å overtale mange av de andre hallikene og jentene som hadde vært i Polen, blant annet N07, Veska, N34 og N51 (N51), til å komme til Norge. Hun sa også at det var bra «å drive med bil» i Norge. Det ble derfor til at A bestemte seg for å dra til Norge. Også F og N05 ville bli med. De reiste sammen i den sølvfargede BMW 530-en. A har videre forklart at da de skulle ta båten fra havnebyen Swinoujscie til Ystad, så de «en haug med gutter og jenter». En av hallikene sa «har du tenkt å rømme til Norge. Vi vet alt fordi E ringer til våre jenter».

N07 har for sin del forklart at hun reiste til Norge i en kortesje med fire biler. F og N05 kjørte med A. N10 kjørte med N35, N07 og N34. N09 kjørte med N33, og N08 kjørte med N26. Det var følgelig ti personer som reiste samtidig.

Lagmannsretten bemerker at politiet ikke har funnet reisedata fra denne reisen eller fra den forutgående reisen til C og E. Lagmannsretten legger likevel N07s forklaring om dette til grunn. Forklaringen støttes av øvrige bevis i saken, herunder at det er påvist under etterforskningen at de fleste av de nevnte personene var i Norge etter dette.

Etter en samlet vurdering av bevisene i saken, finner lagmannsretten As forklaring om at det var E som foreslo at de skulle dra til Norge for å jobbe, svært lite troverdig. Lagmannsretten legger til grunn som bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at det var A som besluttet at han skulle overflytte virksomheten med salg av seksuelle tjenester til Norge. Lagmannsretten legger også til grunn som bevist at det var A som bestemte at C og E skulle dra i forveien for å undersøke «markedet». Videre legger lagmannsretten til grunn at N14 reiste sammen med dem fordi han var kjent i Oslo, og at A deretter bestemte seg for å komme etter til Norge med F. Lagmannsretten legger også til grunn at N05 var med da A reiste til Norge, og at N06 skulle komme etter når de fant plass til henne i Norge, slik F har forklart. Også E har forklart at N06 kom litt etter de andre til Norge.

Noe senere høsten 2012 reiste N07 sammen med A og en hallik som kalles N52, i bil via Berlin til Bulgaria. Derfra reiste hun sammen med A og N06 med fly til Oslo. N07 forklarte at dette skjedde 8. desember 2012. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at også N06 var i Norge fra desember 2012 for å jobbe som prostituert.

5.2 Post I a og b, de tiltaltes forklaringer

Tiltalebeslutningen gjelder menneskehandel i Norge som ledd i aktiviteten til en organisert kriminell gruppe, straffeloven § 224, jf § 60a i perioden fra oktober/november 2012 til oktober/november 2013. Post I a gjelder E, og post I b gjelder F. Disse to postene gjelder alle de fire tiltalte.

I tingretten erkjente ingen av de tiltalte straffeskyld for disse forholdene, heller ikke for hallikvirksomhet som beskrevet i straffeloven § 202. A og C har endret sine forklaringer i lagmannsretten, og begge har erkjent delvis straffeskyld i saken for overtredelse av bestemmelsen om hallikvirksomhet, straffeloven § 202.

I lagmannsretten har A erkjent delvis straffeskyld under tiltalen post I a og I b for å ha vært hallik for E og F i Norge i deler av den perioden tiltalen gjelder, jf. straffeloven § 202.

A erkjente at han var hallik for E fra mai/juni 2007 i Polen frem til de dro til Norge. Avtalen var at de skulle dele det E tjente 50/50. Når det gjelder tiltalen post I a, har A forklart at han fortsatte som hallik for E i Norge frem til sommeren 2013, da hun dro til Sveits. Selv om de ikke hadde avtalt dette direkte, var det «underforstått» at de skulle fortsette på samme måte som i Polen, slik at han var hennes hallik, og at de skulle dele inntektene fra prostitusjonsvirksomheten 50/50.

A forklarte også at F den første kvelden på «strøket» i Norge ble banket opp av «de gamle jentene» fordi hun ikke hadde hallik. F, som kalte ham «storebror», spurte om han kunne passe på henne slik at det ikke skjedde igjen. De bodde da på Åmot, og de ble enige om at han skulle passe på henne mot at han fikk 30 prosent av det hun tjente. De hadde denne avtalen frem til A reiste hjem med N06 9. mai 2013.

A har videre forklart at dagen etter at han kom til Norge sammen med F og N05, kjørte han E, F og N05 til strøket. Han skulle sitte i bilen og passe på dem. De hadde egne koder for hvilke parkeringsplasser jentene skulle dra til; fra én til fire. Når en av de prostituerte dro dit, dro han etter for å passe på dem i tilfelle det ble problemer med kunder.

C har erkjent delvis straffeskyld for overtredelse av straffeloven § 202 for tiltalen post I b, det vil si hallikvirksomhet overfor F. I lagmannsretten har C forklart at han ved et par anledninger har kjørt F «på jobb» i Oslo. Dette skjedde uventet fordi han var på vei ut, og ettersom F også skulle ut, kjørte han henne på jobb. C forklarte at «det skjedde bare slik. Det var ikke slik at jeg ville det. Jeg ønsket ikke å gjøre noe kriminelt». Grunnen til at han nå har endret forklaring, er at faren endret forklaring. Før det skjedde, ønsket han ikke å forklare seg på en måte som kunne skade faren.

Aktoratet har vist til at disse forklaringene er nye for lagmannsretten. Hvis det de forklarer er riktig, har de løyet både for politiet og i tingretten og opprettholdt de uriktige forklaringene helt frem til ankesaken.

B og D - som ikke har ønsket å forklare seg under ankeforhandlingen - har begge nektet straffeskyld for de forhold ankesaken gjelder.

B forklarte i avhør 29. november 2013 at hun kom til Norge for «et par måneder siden» for å jobbe som prostituert. Hun hadde tidligere jobbet som prostituert både i Polen og Frankrike. Hun ble kjent med E i Bulgaria, da E jobbet som prostituert. E har vært hjemme hos dem flere ganger i Bulgaria, og E og B har lånt penger av hverandre.

Når det gjelder F, forklarte B at hun ble kjent med henne i Polen. F kommer fra en veldig fattig familie i Bulgaria. F har en datter som faren hennes passer. F er analfabet og kan hverken lese, skrive eller regne. De har bodd og jobbet sammen i Norge uten å ha konflikter. Den eneste konflikten som har oppstått, var det som skjedde om kvelden den 28. november 2013. B tror det var Fs hallik som sto bak dette. Lagmannsretten kommer tilbake til betydningen av Bs forklaringer til politiet.

Når det gjelder kjennskap til E og F, har D forklart til politiet at han ikke kjenner disse navnene. Han kjenner heller ikke Fs tyrkiske navn, F1. Etter at han ble forevist bilder av de to, forklarte han at han gjenkjente dem på bilder. Han forklarte da at han trodde E kjente B, og han kjente igjen F på bildet også.

Om de medtiltalte har D forklart at han kjenner A, og at de er fra samme by i Bulgaria. Han vet at A kom til Norge for å finne jobb. Han har hatt kontakt med A på telefon og har noen ganger overnattet i hans leilighet. As kone heter B, og hun er «sikkert» også prostituert. D har overnattet to-tre ganger i As leilighet på Y. As sønn C bodde der også. D har forklart at han ikke kjenner noen prostituerte fra Bulgaria med tilhold i Norge. På spørsmål om D kjente noen menneskehandlere, svarte han i avhør at han kunne nevne navnet på én mann; «N02» (N02), jf avsnitt 2.2.7 over.

5.3 Virksomheten i Norge

5.3.1 Den første tiden i Norge for E

Ut fra det som er beskrevet ovenfor finner lagmannsretten det hevet over rimelig tvil at C og E reiste til Oslo før A og de andre jentene for å undersøke «prostitusjonsmarkedet» i Oslo, og at det var A som hadde bestemt dette. Som nevnt kjørte E og C til Oslo sammen med N14 og N20. E har forklart at N14 hadde vært i Norge tidligere, og at de den første kvelden i Oslo dro til «noen gutter» N14 kjente og overnattet hos dem.

Etter at de dro fra denne leiligheten neste dag, kom D og fortalte hvor E og N20 skulle jobbe som prostituerte, og hva de skulle ta betalt for sine tjenester. E har forklart at de sto vis-à-vis Sentrum pensjonat i Skippergata. Lagmannsretten bemerker at dette er i et område i Oslo sentrum hvor det jobber mange prostituerte, og som kalles «strøket». Da de stilte seg opp for å selge sex, ble de oppsøkt av «de gamle jentene» fra Bulgaria, som jobbet på strøket allerede. Disse jentene spurte om de jobbet for D, for han hadde tatt med jenter til stedet tidligere.

E har forklart at N14 hadde kontakt med D på telefon inntil de fant et nytt sted å bo, og at hun i den første tiden bodde sammen med C, D, N14 og N20. Etter hvert kom de andre til Norge og flyttet inn sammen med dem. E har forklart at de bodde på forskjellige steder i Osloområdet og har påvist både huset i [adresse5] på Åmot, leiligheten i [adresse6] på Z, [adresse7] og i [adresse2] på Y. Lagmannsretten legger til grunn at de fornærmede i perioden fra november 2012 til slutten av oktober/november 2013 bodde på disse adressene i Oslo og på Åmot i Buskerud. I september 2013 sov de periodevis også i bilene A disponerte og bodde på Sentrum pensjonat sammen med N07, jf oversikten som er gjengitt i avsnitt 3.3.4 over. N07 fikk 13. september 2013 utstedt en kvittering fra Sentrum pensjonat i navnet «N07a».

E har videre forklart at hun snakket med A på telefon før han kom til Norge om markedet i Norge og hvor mye hun hadde tjent. A sa han var interessert i å komme til Norge.

5.3.2 Den første tiden i Norge for F

Som det fremgår over, har F forklart at hun reiste til Norge sammen med A og N05. Da de kom frem, dro de rett til et hus. F har gjenkjent stedet på foto til å være huset i [adresse5] på Åmot. I huset var C, E, N14 og N20. Dagen etter ble de kjørt til Skippergata for å jobbe. F tror det var C som kjørte dem i BMW X5-en. Hun har videre forklart at det var A som brukte denne bilen etter at han kom til Norge.

Det fremgår av flere vitneforklaringer at noen av de andre bulgarske hallikene og prostituerte som kom til Norge på samme tid, bodde i Asker.

Vitnet politibetjent Morten Carlsen forklarte for lagmannsretten at han var på vakt på Sentrum politistasjon 14. november 2012. Under vakten kom det inn syv «livredde» prostituerte som fortalte at de hadde blitt oppsøkt av tre halliker. De tre hadde truet dem for å få penger og opptrådt som «sjefer» på strøket i Kvadraturen. Jentene hadde derfor samlet seg for ikke å jobbe alene, og sto slik at de var mer synlige for politiet. De som hadde truet dem, hadde kjørt en Opel med kjennemerke [nummer], jf avsnitt 3.3.2 foran. Kvinnene viste også at de hadde lagret tre telefonnummer som gikk til personer kalt henholdsvis «A1», «D» og «N36».

Lagmannsretten legger til grunn at de to første navnene refererer seg til A, som også kalles A1, og D i saken her. Det er ikke opplyst hvem det tredje navnet refererer til. En av kvinnene som oppsøkte politiet var N37, som har forklart seg som vitne i lagmannsretten. Hun forklarte at noen av de andre jentene hadde overhørt disse navnene da de «de nye jentene» snakket med noen på telefon. Vitnet forklarte at hun ikke selv hadde hatt kontakt med D, men at de andre jentene fortalte at han hadde kranglet med dem for at de skulle slippe de «nye jentene» frem slik at de også fikk plass på strøket.

Lagmannsretten bemerker at det ikke er dokumentert når de tiltalte og fornærmede kom til Norge, men lagmannsretten legger etter det som fremgår over til grunn at dette skjedde mellom 2. og 14. november 2012. Gruppen med de fire bilene som A var en del av, må ha reist etter at A 9. november 2012 leverte BMW 530-en på verksted i Trzciel.

Videre legger lagmannsretten til grunn som hevet over rimelig tvil at D bisto med praktiske opplysninger om steder og priser i Oslo, slik E har forklart, og at han bisto med å legge forholdene til rette for de nye prostituerte som kom til Norge i november 2012, herunder E og F.

5.4 Generelt om virksomheten i Norge

Lagmannsretten har etter en samlet vurdering av bevisene i saken kommet til at det er forsvarlig å ta utgangspunkt i forklaringene fra E og F ved vurderingen av hva som skal anses bevist som hevet over rimelig tvil, også for det videre hendelsesforløpet i saken. Også disse delene av deres forklaringer støttes av øvrige bevis i saken. Selv om det er enkelte forskjeller i deres forklaringer om tid, sted og bosteder, er forklaringene til E og F i hovedsak overensstemmende.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A, C, E, F, N20 og N06 flyttet til leiligheten i [adresse6] på Z i desember 2012. E har forklart at det var D som skaffet med leiligheten. Det var noen «gutter» fra Bulgaria som bodde der, og som D kjente, men de flyttet ut og A, C og de nevnte jentene flyttet inn.

Lagmannsretten legger til grunn at E og F hele tiden hadde «strøket» i Oslo sentrum som arbeidsplass mens de var i Norge. De har forklart at de pleide å stå i Skippergata vis à-vis Sentrum pensjonat. Resepsjonist Vigleik Sandøy, som har forklart seg i saken, har gjenkjent begge de fornærmede. Etter innledende kontakt med kundene, ble tjenestene utført på steder det helst ikke var innsyn til, som i Opelen og Forden A og C disponerte, jf avsnitt 3.3.2 over. Det er fremlagt bilder av de to bilene fra spaning 23. og 24. september 2013, der man også kan se E og D. E har forklart at hun i hovedsak jobbet fra Opelen, at det var A som foreslo at de skulle gjøre det på denne måten, og at han skaffet bilen fra Polen.

Lagmannsretten legger til grunn som hevet over rimelig tvil at både A og C kjørte E og F til arbeidsplassen på strøket. Den første tiden da de bodde på Åmot, ble jentene kjørt begge veier. Da de flyttet til Z, tok de som regel buss derfra til sentrum. Det var D som hadde fortalt hvilke busser de kunne ta for å komme til strøket.

Lagmannsretten legger videre til grunn at de måtte betale 10 000 kroner i måneden for leiligheten på Z, og at det var A som betalte dette med inntektene han fikk fra de prostituerte. Da de flyttet videre til [adresse7] og [adresse2] nord i Oslo, legger lagmannsretten til grunn at både A og C kjørte dem inn til byen.

Lagmannsretten legger også til grunn at B var med på å kjøre dem derfra etter at hun kom til Norge 14. august 2013. Jentene ble imidlertid sluppet av på Carl Bernes plass og måtte ta buss derfra, slik at de tiltalte ikke skulle vekke oppsikt og bli gjenkjent av politiet, som arbeider med å kartlegge de prostituerte på strøket.

Lagmannsretten legger videre til grunn som bevist at både E og F fortsatte å jobbe for A og C i Norge, på samme måte som de hadde gjort i Polen. De jobbet hver dag, og arbeidsdagen var fra mellom kl. 16 og 18 frem til kl. 2-3 om natten. På fredager og lørdager jobbet de enda lenger. Videre legger lagmannsretten til grunn at de tok betalt med kroner 300 for oral sex, kroner 500 for samleie og kroner 1000 for «full pakke». Lagmannsretten legger videre til grunn at inntektene kunne variere fra beløp på 1000 kroner på dårlige dager opp til 10 000 kroner på gode dager. Lagmannsretten kommer tilbake til dette nedenfor i forbindelse med E og Fs forklaringer. E og F måtte gi alle pengene de tjente til A, C eller B. En av dem var til stede der de bodde til enhver tid. Det ble også sendt penger gjennom Western Union til B og N06 da de var i Bulgaria og passet barn.

Som nevnt foran er det fremlagt dokumentasjon over pengeoverføringer. Oversikten som er bearbeidet med tabeller, viser at A før han kom til Norge i perioden fra 23. juli 2013 til 12. august 2013 overførte beløp til B fra Polen tilsvarende 10 562 kroner. Fra 23. mai til 14. oktober 2013 har C sendt penger fra Polen og Norge til blant annet B og N06 i Bulgaria tilsvarende 98 634 kroner. Etter at B kom til Norge, har hun i perioden 29. august til 14. november 2013 sendt til sammen 10 995 kroner til blant annet N06 og C i Bulgaria. D har sendt til sammen kroner 18 427 til blant annet G, N06, N07 og B. E har også sendt til sammen kroner 60 063 fra Norge i perioden fra 15. mai til 25. juni 2013. Dette viser at de tiltalte og E har sendt nesten 200 000 kroner (198 681 kroner) til Bulgaria i perioden tiltalen gjelder. Cirka halvparten av dette beløpet er sendt fra Polen. Lagmannsretten viser også til at N05 har sendt til sammen 79 180 kroner til Bulgaria i samme periode.

Lagmannsretten viser til at det ikke er påvist noen fortjeneste ved salg av biler, og at det ikke er opplyst eller søkt påvist at noen av de tiltalte hadde noe annet arbeid eller arbeidsforhold i perioden tiltalen gjelder. Lagmannsretten finner det hevet over rimelig tvil at det alt vesentlige av disse pengene gjelder inntekter av prostitusjonsvirksomhet.

Det er for øvrig opplyst at E og F sommeren 2013 var i Polen sammen med A og C. Oversikten over fergepasseringer viser dette. Det samme gjør fremlagte bilder tatt i Polen sommeren 2013. Bildene er hentet fra As mobiltelefon og viser blant annet N05, E, N06 og F, som er i en båt. E har forklart at bildet er fra byen Kamen Pomorski i Polen.

De enkelte tiltaltes tilstedeværelse i Oslo har vært skiftende. Det er fremlagt dokumentasjon som viser reisevirksomhet både med egne biler og ferger mellom Swinoujscie i Polen og Ystad i Sverige, og dels også med fly. Dokumentasjonen for fergereisene omfatter begge BMW-ene, Opelen og Golfen, jf avsnitt 3.3.3 foran.

Det er også fremlagt dokumentasjon som viser at B kom til Norge 14. august 2013. Etter bevisførselen finner lagmannsretten det hevet over rimelig tvil at B kom for å bistå i arbeidet med de prostituerte her i Norge. Da B dro til Norge, overtok N06 ansvaret for å passe N01. Vitnet N46 begynte å passe Fs datter N15. Lagmannsretten kommer tilbake til hva som skjedde i august-september 2013.

5.5 Nyttår 2012/2013

E har forklart, og lagmannsretten legger til grunn som bevist, at F og N05 reiste til Bulgaria og bodde i huset til A og hans familie julen 2012. Ifølge E måtte hun og N06 være igjen i Norge som straff fordi de ikke hadde «passet jobben sin», mens F og N05 fikk dra til Bulgaria og treffe barna sine som B passet. C hadde reist på et tidligere tidspunkt, mens A reiste sammen med F og N05. E og N06 fortsatte å jobbe mens de andre var i Bulgaria. De samlet og sparte pengene de tjente. E forklarte også at hvis de ikke hadde penger når A kom tilbake, ville han slå dem. Som nevnt over, var dette første gangen F fikk treffe datteren igjen etter at hun dro fra Bulgaria våren 2012.

F ble som tidligere nevnt, etterlyst av sin familie etter at hun dro til Polen i april 2012. F har forklart at A kjørte henne til Târgoviște da de var i Ruse ved nyttår, og at de fikk etterlysningen avlyst 24. januar 2013. Hun besøkte imidlertid ikke sin far mens hun var der. A dro tilbake til Norge med F og N05 i slutten av januar 2013.

5.6 Våren og sommeren 2013

Lagmannsretten legger til grunn som bevist at E og F utover i 2013 fortsatte å arbeide som prostituerte for A og C. N07 har forklart at N10 hadde vært hennes hallik, men at hun begynte å jobbe for C i mai 2013. Han lovet henne bil, førerkort, et hus, og at de skulle flytte sammen dersom hun var villig til det. Ifølge N07 virket C forelsket, og N07 har forklart at hun ble gravid med ham, men at hun etter fem-seks måneder tok abort. Som nevnt foran i punkt 2.2.7 har det ikke vært mulig å verifisere N07s opplysninger om dette. N07 har forklart at F var forelsket i C, og at det var viktig at hans forhold til N07 ble holdt skjult for henne. F har forklart at hun og C hadde sex, men benektet at hun var forelsket i ham. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til dette, men det legges uansett til grunn at N07s forhold til C førte til at det oppsto problemer mellom C og F. Både F og N07 har forklart om dette.

Den 30. juni 2013 dro E, F og N05 sammen med N48 til Polen. Lagmannsretten legger til grunn, blant annet basert på Es forklaring, at det var A som hadde bestemt at de skulle dra dit for å jobbe som prostituerte. E har forklart at det var A som bestemte dette. Han har vist til bilder fra hans egen telefon og et videoklipp fra et sted ute på landet. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at hovedformålet med turen til Polen sommeren 2013 var inntjening på prostitusjonsvirksomhet.

Lagmannsretten legger til grunn at F fikk vite om forholdet mellom C og N07 da hun kom til Polen sommeren 2013. N07 har forklart at F ble rasende da hun oppdaget at C og N07 sov sammen, mens F har forklart at grunnen til at hun ble sint var at de andre løy til henne.

Ifølge N07 ble F kjempesint og tok en kniv og gikk mot N07 og C. C slo da F. Da A oppdaget dette, sa han at «du kan ikke ta et liv du ikke har gitt» og tok med F på et annet rom. Han ga henne en ørefik slik at hun falt bakover og slo hodet i veggen. Så slo han F med knyttet neve flere ganger i hodet og på kroppen. Etter dette kom N13, løftet A opp og stoppet ham. N07 har forklart at hun trodde at A ville ha drept F dersom N13 ikke hadde grepet inn. Dagen etter så N07 at F hadde et blått øye og blåmerker på kroppen, og hun kunne ikke jobbe den dagen. A sa at F kunne dra tilbake til Bulgaria, og at C hadde en annen jente som jobbet for ham som ikke lagde problemer, men F ville ikke det.

Også F forklarte at hun ved dette tilfellet først ble slått av C og deretter ble tatt med inn på et annet rom og slått av A. Hun bekreftet også at hun ikke ville dra hjem til Bulgaria, og forklarte det med at «jeg hadde ikke noe valg, jeg var jo avhengig av dem». Etter dette, 5. august 2013, reiste F tilbake til Norge sammen med C og N07 i Opelen.

E har forklart at hun etter oppholdet i Polen dro til Sveits. Sammenholdt med de fremlagte dokumenter legger lagmannsretten til grunn at E var i Sveits fra 12. til 25. august 2013. Hun dro dit sammen med N38 (N38). Det var A som bestemte at E skulle dra dit. Halliken til N38 bestemte for henne. E tjente imidlertid ikke noen penger i Sveits, og A bestemte da at hun skulle reise hjem til Bulgaria. Siden N38 hadde betalt alt under oppholdet i Sveits, måtte E betale henne tilbake etterpå. E tok derfor bussen til Bulgaria og dro til As hus. B var da fortsatt i Bulgaria, og C var også der.

E har forklart at da de våknet neste morgen, spurte A om hvor mye hun hadde tjent i Sveits. Da han fikk vite at hun skyldte mye penger til N38, ble han sint og banket henne opp blant annet ved å bruke flatsiden av en sabel.

Etter noen dager i Bulgaria reiste E tilbake til Norge. Hun tok båten fra Polen til Sverige 3. september 2013 sammen med C og N07. Som det fremgår over, hadde E vært ute av Norge siden de reiste 30. juni 2013. Lagmannsretten anser det hevet over rimelig tvil at formålet med utenlandsoppholdet var at E skulle arbeide som prostituert for A, og at hun gjorde det i denne perioden.

5.7 August 2013 frem til pågripelsene 28. og 29. november 2013

N07 har forklart at den første uken hun bodde sammen med F i Norge var et «helvete» fordi hun var frekk og lagde problemer på gaten. Men F fortsatte likevel å gi pengene hun tjente til C. N07 har forklart at det til å begynne med var C, F, N14, N13, N51 og hun selv som bodde i leiligheten på [adresse7].

Lagmannsretten legger videre til grunn at B fant en ny barnepasser for Fs datter N15. B kom til Norge 14. august sammen med N05, N52 og N53, og A dro til Bulgaria sammen med N06 omtrent på samme tid. Etter dette fikk B en mer direkte rolle i det som skjedde i Norge.

F har forklart at det i denne perioden var B som vekket jentene, og sa at de skulle gå på jobb. Både B og C kjørte dem til arbeid, og arbeidstiden på strøket var den samme som før. F har forklart at både hun og N07 ga pengene de tjente til C, og at N05 ga pengene til B. N05 sendte også penger til Bulgaria slik det fremgår ovenfor.

Ut fra forklaringene i saken anser lagmannsretten det hevet over rimelig tvil at B reiste for å bistå med arbeidet i Norge og for at hun skulle bidra til at det ikke oppsto ytterligere uoverensstemmelser mellom N07 og F.

Da husverten oppdaget hvor mange som bodde i leiligheten på [adresse7] , måtte de flytte. Etter dette sov de noen dager i Golfen, den sølvgrå BMW-en og Opelen på parkeringsplassen utenfor blokken.

F har forklart at hun på dette tidspunktet ønsket å slutte som prostituert, og hun ville hjem og ta seg av N15 selv. På denne tiden hadde C og N07 reist til Bulgaria. F kontaktet venninnen N54, som hun hadde møtt på strøket. N54 har forklart at F sa at hun ikke lenger ville jobbe for C og B. De slo henne, og hun ville reise hjem. Den dagen F kontaktet N54, fortsatte hun å jobbe utover natten for å tjene penger til flybillett hjem. Deretter fulgte N54 henne til Gardermoen og hjalp henne med å kjøpe billetten til Bulgaria. F reiste hjem til Bulgaria 30. august 2013. Da hun kom til Ruse, oppsøkte hun kvinnen som passet N15, vitnet N46. N46 forklarte for lagmannsretten at hun rådet F til å slutte å jobbe for familien A, og til at F burde la sin egen familie passe N15. F har forklart at både A, C og B kontaktet henne da hun var i Bulgaria. De spurte hvorfor hun hadde dratt, og hvorfor hun ikke ville jobbe for dem lenger. Alle tre ønsket at hun skulle komme tilbake. Både A og C kom dessuten og oppsøkte henne i Bulgaria. A foreslo at han kunne kjøre henne til faren i Târgoviște. F tok da med seg N15, og de kjørte til hennes familie der.

F forklarte at hun så bestemte seg for å dra til Norge for å jobbe for seg selv som prostituert. Hun lånte penger til flybilletten og tok fly til Oslo sammen med N56.

F forklarte videre at hun dro rett til strøket for å jobbe da hun kom til Oslo. Hun hadde avtalt at hun kunne bo hos N54. Da F kom til Norge, ringte både C og B henne på mobilen og oppsøkte henne deretter på strøket. De sendte også E, N07 og N29 for å fortelle henne at hun ikke hadde lov til å jobbe der. Senere kom C, B og D og oppsøkte F på gaten. De kom i bil, og B dyttet henne mot bilen. Selv om F ikke ønsket det, gikk hun inn i bilen, og de kjørte til leiligheten. Da de kom tilbake til leiligheten der de bodde, var de sinte og B slo henne. D var til stede og hørte og så hva som skjedde, men han hverken sa eller gjorde noe. C sa derimot at B ikke skulle slå henne.

F har forklart at B skrek til dem, vekket dem, fornærmet dem og kalte dem stygge ting som «dødt kjøtt» og «udugelige». F har også forklart om en episode en gang N05 og F kom hjem fra jobb. B og C var fulle og sinte. B spyttet på henne, og begge slo henne. F har forklart at hun ikke ville jobbe for dem, men at de sa «nei, du får ikke gå, du må være her». F forklarte videre at hun ikke hadde noe valg og fortsatte å jobbe på samme måte som tidligere.

Politioverbetjent Sivertsen har forklart at politiet høsten 2013 gjennomførte flere spaninger mot det bulgarske «halliknettverket» i Oslo. Det er fremlagt bilder tatt 22. september fra en parkeringsplass i Skippergata 7. Både Opelen og Forden sto da parkert på parkeringsplassen. Det er også et bilde av B fra stedet, som snakker i mobiltelefonen. Det ble også gjennomført en spaning 24. september. Det er fremlagt bilder av D og C, fra spaningen der det ser ut som noen av dem legger noe i bakruten i Forden for å hindre innsyn.

Det er også fremlagt bilder fra spaning 26. september 2013 som viser C, D, B og vitnet N39. N39 kommer også fra Bulgaria, men har bodd i Norge i mange år. N39 har forklart at han ble kjent med D i Norge, og at D fikk bo hos ham og sønnen i deres leilighet i Oslo. N39 har forklart at han ble kontaktet av D, som spurte om han kunne hjelpe dem å finne en leilighet. De møttes, og slik traff vitnet B og C. N39 hjalp dem slik at de fikk leid leiligheten i [adresse2] på Y. Kort tid deretter flyttet de inn i leiligheten, som var eid av vitnet N49.

Etter de opplysninger som har fremkommet legger lagmannsretten til grunn at F etter at hun kom til Norge i første halvdel av november 2012, feiret jul og nyttår i Bulgaria fra slutten av desember 2012 til en gang i siste del av januar 2013. Hun oppholdt seg deretter i Norge frem til hun dro til Polen 30. juni, og var der til 5. august 2013. F var i Norge fra 5. til 30. august, dro til Bulgaria og kom tilbake 21. september 2013. F dro deretter til Bulgaria 17. desember 2013 og kom tilbake til Norge 6. januar 2014.

Når det gjelder det som videre skjedde, viser lagmannsretten til at politiet foretok spaning 8. oktober 2013 på grunn av mistanke om at det var bulgarske prostituerte i [adresse2]. Vitnet politibetjent Tore Jørgen Fjær, som også var med og pågrep de tiltalte 29. november 2013, har forklart at de like ved leiligheten observerte en BMW 530 og en polsk-registrert Ford Escort. De så da at N07, E og F satte seg inn i BMW-en. N05 satte seg inn i førersetet. C var også utenfor bilen. Bilen kjørte ned til [adresse6] og inn i bakgården. Deretter gikk E, F og N05 nedover fortauet, og N07 kom etter. Etter dette observerte politiet at alle de fire prostituerte tok plass nede i Skippergaten. Lagmannsretten legger til grunn at dette var en slags «dekkoperasjon», slik at den bulgarskregistrerte BMW-en ikke skulle bli knyttet til de prostituerte.

E har forklart at hun på dette tidspunktet var lei av å få bank og ikke sitte igjen med noe av det hun tjente. Hun har forklart at hun ble kjent med noen kunder fra Bulgaria. Den ene av disse inviterte henne hjem til seg. Mens hun var der, ble hun oppringt og fikk beskjed om at det var på tide å dra hjem. Hun bestemte seg da for å slutte å jobbe på denne måten, men visste ikke hvordan hun skulle bli kvitt jobben. Hun dro da til en av disse mennene, som heter N43. Han kjente «de gamle jentene». En av disse kjørte henne til Pro Sentret.

Videre ble funnet på Bs telefon fra perioden en rekke meldinger til E fra 19. til 28. november 2013. Lagmannsretten legger til grunn at det var B eller A som forsøkte å få kontakt med E med disse meldingene. Meldingene varierer fra kalling på av E, «E» og «E» (lille E) til skjellsord mot henne som «din jævla homse» og lignende. E forklarte at B aldri hadde kalt henne noe nedsettende, så hun mente det må ha vært en annen som sendte meldingen.

Fra Pro Sentret ble E henvist til Rosa-prosjektet, hvor hun traff daglig leder Mildrid Mikkelsen og snakket med henne. Lagmannsretten viser til det som fremgår om disse to organisasjonene foran i avsnitt 3.3.5. Mikkelsen har forklart at E kom til dem første gang 14. oktober 2013. E har forklart, og lagmannsretten legger til grunn, at E etter dette ikke jobbet som prostituert.

Mikkelsen forklarte i lagmannsretten at E bodde på et krisesenter da hun traff henne første gang. E var veldig redd, men samtidig forundret over at det var mulig å få hjelp og komme ut av situasjonen hun var havnet i. Hun fortalte at hun ikke hadde familie, følte seg alene og spurte om det var mulig å få kontakt med søsteren fordi hun følte seg veldig alene. Hun var veldig redd og måtte følges til butikken og bussen, og spurte «hva skal du gjøre hvis de kommer». E fortalte at hun var blitt banket opp og lugget. Hun ønsket å anmelde saken til politiet, men var redd for konsekvensene av dette. Da hun ville anmelde saken, hadde ikke Oslo politidistrikt mulighet til å ta saken, og hun ble henvist til Østfold politidistrikt. Som det fremgår i avsnitt 2.3 foran om anmeldelser og pågripelser, hadde Es bistandsadvokat sendt en e-post til Østfold politidistrikt den 25. november med spørsmål om når E kunne avgi forklaring i saken.

Lagmannsretten antar at grunnen til at E likevel ble innkalt til avhør ved Oslo politidistrikt dagen etter at B var pågrepet, har sammenheng med det som skjedde dagen før og politiets spaning på det bulgarske prostitusjonsmiljøet i Oslo.

Lagmannsretten viser til at både E og F innga anmeldelser i saken 29. november 2013.

F forklarte at hun fortsatt ønsket å komme ut av den virksomheten hun var en del av. Det var vanskelig å bo sammen med N07. F forklarte at det var N07 som var sjalu på henne på grunn av C, ikke omvendt. F ønsket å jobbe for seg selv og ville ikke gi fra seg pengene sine lenger. En kveld hun hadde jobbet sammen med N05 på gaten, sa hun at hun ikke kom hjem igjen. N05 advarte henne, og sa at de ikke ville la henne være, men F tok inn på pensjonatet og overnattet hos en taxisjåfør som het «N40» som bodde der. B og N05 kom da til pensjonatet for å se etter henne. Både B og C ringte henne flere ganger, og N05 sa hun måtte dra hjem fordi hun ikke kunne jobbe for seg selv. Samme kveld gikk F ut igjen. B kom da sammen med N05 og N03, og sa at hun ikke fikk jobbe der hun sto på gaten.

Videre forklarte F at B en kveld kort tid etter igjen kom bort til F og spurte hvorfor hun ikke ville jobbe for dem. B ga F en ørefik og spurte om hun skulle brenne henne med en sigarett. B dyttet F, som ble redd og løp til en annen gate. F bestemte seg da for å gå til politiet dersom B ikke lot henne være i fred. Lagmannsretten antar at dette skjedde noen dager før episoden som danner grunnlaget for tiltalen post III. Lagmannsretten viser til at politiet hadde registrert at det var en konflikt mellom B og F også 26. november 2013. I den forbindelse skal F ha forklart at hun hadde blitt slått av B og fratatt penger og en mobiltelefon. I senere avhør viste det seg at F husket lite av dette i avhør, og saken ble henlagt etter bevisets stilling.

5.8 Mulige grunner til anmeldelsene

Forsvarerne har anført at grunnen til at E og F har inngitt anmeldelser mot familien A kan være at N02 står bak anmeldelsen fra F fordi hun skal ha begynt å jobbe for ham, at de fornærmede har hatt økonomiske motiver for anmeldelsene, eller at de ønsket varig opphold i Norge.

Når det gjelder bakgrunnen for anmeldelsene, viser lagmannsretten til de problemer som oppsto for E høsten 2013 etter oppholdet i Sveits, og for F i august 2013 da hun dro til Bulgaria for å hente N15. De forsøkte da begge å komme seg ut av prostitusjonsvirksomheten. At etterforskning i saken ble iverksatt, var direkte foranlediget av hendelsen 28. november 2013, jf. tiltalen post III. På det tidspunktet hadde E via sin bistandsadvokat allerede tre dager før, 25. november 2013, kontaktet politiet igjen for å få til et avhør ved Østfold politidistrikt. Etter lagmannsrettens vurdering kan det derfor ses bort fra at det skyldtes noen form for koordinering fra F og E side at de begge innga anmeldelser 29. november.

Når det gjelder spørsmålet om N02 «står bak» anmeldelsene, viser lagmannsretten til at det er fremlagt dokumentasjon som viser at F reiste inn i Bulgaria 17. desember 2013. Etter dette kom hun tilbake til Norge med fly 6. januar 2014. Hun reiste da på samme fly som N41 (N41), N42 (N42) og N43 (N43). Aktoratet har opplyst at N41 og N42 er N02s tante og onkel og er medsiktede i Skarnessaken, jf avsnitt 2.2.7 om andre aktuelle personer i saken. Det er for øvrig opplyst at N43 er en venn av E. Hensett til at F kom tilbake til Norge på samme fly som to av de siktede familiemedlemmene til N02, vil lagmannsretten ikke utelukke at F en tid etter bruddet med de tiltalte i saken arbeidet for N02. Imidlertid kan man ikke se at det er holdepunkter for at N02 eller noen av de andre medsiktede i Skarnessaken står bak anmeldelsene som førte til etterforskning i saken. Lagmannsretten har lagt F og Es forklaringer i saken om menneskehandel til grunn som bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil. Om noen av dem måtte ha snakket med andre i forbindelse med anmeldelsene eller deres etterfølgende forklaringer, endrer ikke lagmannsrettens vurdering av deres troverdighet.

For E del viser lagmannsretten for ordens skyld til det som fremgår over om at hun har fått hjelp fra Rosa-prosjektet etter at hun oppsøkte dem første gang 14. oktober 2013. Vitnet Mildrid Mikkelsen har opplyst at forutsetningen for slik hjelp er at vedkommende ikke arbeider som prostituert. E har også forklart at hun ikke har arbeidet som prostituert etter oktober 2013, og at det derfor ikke er noe som indikerer at dette er uriktig. Det er heller ikke opplysninger i saken som tilsier at hun har hatt knytninger til N02.

Det er anført at grunnen til at E har inngitt anmeldelse i saken er at hun ønsker varig opphold i Norge. I saker hvor det foreligger «sterke menneskelige hensyn» kan det gis oppholdstillatelse i Norge etter utlendingsloven § 38. Etter utlendingsforskriften § 8-4 har den som er fornærmet i en straffesak om menneskehandel, krav på permanent oppholdstillatelse. Mikkelsen forklarte imidlertid at E hadde svært begrenset kunnskap om Norge, og at spørsmålet om varig opphold i Norge aldri hadde vært et tema fra hennes side. Tvert imot var E overrasket over at det var mulig å få hjelp til å komme seg ut av prostitusjonen. Lagmannsretten ser etter dette bort fra at muligheten for at oppholdstillatelse i Norge skulle ha vært et motiv for en uriktig anmeldelse. Heller ikke det at E forklarte at hun ikke tør å reise tilbake til Bulgaria fordi hun er redd for represalier på grunn av det hun har fortalt i saken, er egnet til å endre lagmannsrettens vurdering av bevisene i saken.

Det er heller ikke holdepunkter for at et slikt motiv har medført uriktige forklaringer fra F. Lagmannsretten ser også bort i fra denne muligheten for hennes del.

E og F har fremsatt krav om erstatning og oppreisning i saken. Det er anført at anmeldelsene i saken kan være motivert ut i fra motivet om å få tilkjent dette, og at anmeldelsene kan være uriktige.

Til det som er anført bemerkes avslutningsvis at lagmannsretten med grunnlag i det som er ansett bevist, ser bort i fra at noen av disse grunner har medført at de fornærmede har inngitt uriktige anmeldelser og forklaringer i saken.

6 Tiltalen post III

Når det gjelder tiltalen post III, viser lagmannsretten til avsnitt 3.1 over om innledningen av etterforskningen i saken.

Grunnlaget for tiltalen i saken bygger på Fs forklaring, bilder som ble tatt på stedet av skaden hun hadde i ansiktet og vitneforklaringer, herunder de observasjoner politiet gjorde da de kom til stedet, jf forklaringen til politibetjent Julsrud omtalt over.

F har forklart at hun sto ved et lyskryss i Skippergata og jobbet da B kom sammen med N05, N03 og en annen jente. B dyttet henne, og sa hun ikke hadde lov til å jobbe der. F flyttet seg, men de andre kom etter. B slo henne deretter ganske hardt med knyttet neve i ansiktet, slik at F falt. B fortsatte å slå henne mens hun lå nede. F har forklart at hun fikk et hovent øye, og at hun hadde problemer med å se. F fikk da kontakt med vitnet N04, som kunne engelsk. N04 ringte politiet, som fikk meldingen 28. november 2013 ca. klokken 18:45.

B har nektet straffeskyld for dette forholdet. Det fremgår av hennes politiforklaring som er lest opp, at hun mente at det var N02 som sto bak det som skjedde. Det var en rivalisering i miljøet, og det var N04 som først tok tak i klærne til B, deretter var det flere personer som holdt henne. Da B skulle forsvare seg, kan hun ha kommet bort i noen andre. Som det fremgår over, er N04 en av de fornærmete i Skarnessaken.

Lagmannsretten fester ikke lit til Bs forklaring om dette. Lagmannsretten ser også bort fra at det har vært en forutgående provokasjon fra Fs side. Lagmannsretten anser det hevet over rimelig tvil at B var opprørt over at F hadde forlatt familien A.

Vitnet N05 har forklart at det var F som startet å slåss. Som det fremgår, er dette en noe annen forklaring enn Bs forklaring. Når det gjelder N05s forklaring, viser lagmannsretten til at hun var i gruppen rundt B, og til at hun bodde sammen med de tiltalte i [adresse2] da dette skjedde.

Lagmannsretten finner at hennes forklaring er preget av lojalitet til de tiltalte og ser etter en samlet vurdering bort fra denne.

Lagmannsretten viser til forsiden på illustrasjonsmappen vedlagt bilder av ansiktet til F. Det fremgår der at hevelsen i ansiktet «fortsatte å bli større» da patruljen var på stedet, og at årsaken til dette var at hevelsen var «fersk». Lagmannsretten legger til grunn at de blåmerkene som ble observert i ansiktet til F var påført henne av B, ved at hun slo henne i ansiktet.

Lagmannsretten legger følgelig til grunn som bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at B slo F i ansiktet med knyttet neve. Det legges på samme måte til grunn som bevist at B fortsatte å slå F mens hun lå nede.

Dette er åpenbart en legemsfornærmelse som beskrevet i tiltalen post III, og den er begått forsettlig. Etter dette legger lagmannsretten til grunn som bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at B er skyldig i legemsfornærmelsen i tiltalen post III.

7 Tiltalen post I

7.1 De enkeltes roller

Når det gjelder bevisvurderingen av de enkeltes roller og omfanget av de straffbare forholdene, legger lagmannsretten som nevnt innledningsvis i avsnitt 1.3 til grunn at det er de samme strenge beviskrav som gjelder for vurderingen av dette som for skyldspørsmålet.

Lagmannsretten legger til grunn som bevist at A i mange år har drevet virksomhet som hallik. Det er også lagt til grunn at denne virksomheten for Es vedkommende har vedvart fra sommeren 2006 i Bulgaria og deretter i Polen senest fra sommeren 2007. Lagmannsretten legger videre til grunn som hevet over rimelig tvil at A har vært hallik for flere prostituerte, blant annet N05 og N06 mens de var i Polen. Lagmannsretten er innforstått med at dette ikke er en del av tiltalen, men har tatt disse forholdene i betraktning som ledd i den videre vurdering av saken.

B har selv opplyst til politiet at hun har arbeidet som prostituert frem til hun ble gravid med N01, som er født i 2005. Lagmannsretten legger dette til grunn. Hun har også forklart at hun kom til Norge for å arbeide som prostituert og gjorde det uten at A visste det. Han skal ha fått vite dette av sønnen C etter at B kom til Norge i august 2013. Lagmannsretten fester ikke lit til Bs forklaring om dette. Derimot anser lagmannsretten det hevet over rimelig tvil at B kom til Norge for å bistå med prostitusjonsvirksomheten og for å sørge for at det ikke ble flere konflikter mellom N07 og F.

Lagmannsretten har lagt til grunn som bevist at A var Es hallik da hun begynte å arbeide som prostituert i Ruse. Det er videre opplyst at B passet sønnen til N05, N16, etter at N05 dro til Polen. Som det fremgår, over har lagmannsretten lagt til grunn at N05 var med da E reiste til Polen andre gang kort tid etter at Es ID-kort ble utstedt i januar 2008. B har vært sammen med A i over 20 år, de bor sammen og har barn sammen. Lagmannsretten anser det hevet over rimelig og fornuftig tvil at B har vært klar over den prostitusjonsvirksomheten A har drevet med i Bulgaria og i utlandet. At B også har medvirket til virksomheten før de dro til Norge, fremgår av vurderingene over, jf også gjengivelsen av de meldingene som ble sendt i juli 2012 i avsnitt 4.3.3 over. E har også forklart at B har vært i Polen for å passe på de prostituerte mens A ikke var i Polen.

Lagmannsretten legger også til grunn at pengene A tjente på denne virksomheten har kommet familien til gode. A har også hatt noe inntekt på kjøp og salg av biler, slik han har forklart om. Lagmannsretten viser til de mange bilene A og hans familie har disponert i saken, som har vært nyttige arbeidsverktøy og gjort det mulig å drive virksomheten i Polen og senere i Norge.

Lagmannsretten anser det hevet over rimelig tvil at det er A som er hovedmannen bak prostitusjonsvirksomheten. Men B har medvirket til dette med pass av barn, først N05s sønn N16 og etterhvert Fs datter N15. Som det fremgår, over har hun også overført penger i perioden for tiltalen. Det fremgår av hjelpedokumentet hvor overføringen er gjengitt, at hun har overført til sammen 20 235 kroner i den perioden tiltalen gjelder, etter at hun dro til Norge. Beløpene ble i hovedsak overført til C og N06 i Bulgaria.

Etter at B kom til Norge, fikk hun en mer aktiv rolle i saken. Det er fremlagt bilder fra spaning 22. september som viser Opelen og Forden, og av B som var på stedet og snakket i en telefon. Lagmannsretten viser også til det som fremgår foran i avsnitt 5.7 om bilder av B sammen med D, C og vitnet N39 da de skulle finne en ny leilighet i Oslo for innlosjering av seg selv og de prostituerte.

C har forklart at han sluttet på skolen da han var 15-16 år, og begynte å hjelpe A da han var 18 år i oktober 2011. Han har videre forklart at han fikk førerkort sommeren 2012, og at han etter dette begynte å hjelpe A i Polen med virksomheten av salg av biler. E har forklart at hun ikke husker når C kom til Polen, men at dette var lenge før de dro til Norge. Lagmannsretten legger uansett til grunn at dette skjedde før han overtok som hallik for F i juni 2012. Lagmannsretten legger til grunn som bevist at C har bistått sin far i Polen med virksomheten der. Da de kom til Norge, har han også bidratt til å legge forholdene til rette for at de fornærmede kunne selge seksuelle tjenester, blant annet ved å kjøre dem til og fra strøket.

Lagmannsretten anser det videre bevist at C rekrutterte og forsøkte å rekruttere nye prostituerte etter at han begynte å bistå sin far. Lagmannsretten viser til forklaringen fra N07 om dette, jf avsnitt 5.6 foran.

Det er også fremlagt omfattende utdrag fra chattelogger for lagmannsretten. I chattesamtalene er det blant annet brukt adressene [e-postkonto3] og [e-postkonto1]. Lagmannsretten legger til grunn at dette er to adresser C hadde opprettet. C har kallenavnet C2 og er født i 1993. C har forklart at det er han som har brukt [e-postkonto3]-kontoen, men at [e-postkonto1] er brukt av «alle».

En av disse samtalene foregikk 3. november 2013 mellom [e-postkonto3] og [e-postkonto4]. C har forklart at han tror denne samtalen er med N03, som er fornærmet i Skarnessaken, jf avsnitt 2.2.7 foran. C skriver i denne samtalen at han har bodd i Norge ett år, og at det er «gode penger» i Norge. På spørsmål om han driver med kjøp av biler, svarer han at «her driver jeg med annerledes forretninger». Lagmannsretten viser også til en samtale 6. november 2013 mellom [e-postkonto1] og [e-postkonto4]. C har forklart at dette er en jente i Bulgaria han har snakket med. I denne samtalen diskuteres to BMW-er, herunder en nyinnkjøpt BMW 730, og C sier at N44 nok får «kjørt dem begge». I samtalen spør N44 om hvor lenge C har drevet med «kuzlan», som er et tyrkisk ord for lam, men er tolket som jenter til norsk, og C svarer «i omtrent to år allerede». Det fremgår også at de to ikke kjenner hverandre, og at de planlegger en reise. I en påfølgende samtale 8. november 2013 skriver N44 at hun jobber som «escort», og C svarer at hun ikke trenger å bo på gata «når du er med meg».

Det er videre fremlagt utskrifter fra en samtale 9. november mellom [e-postkonto1] og [e-postkonot5], som C sier er den samme N03 som i samtalen nevnt ovenfor. C skriver her at han er en av hennes «hemmelige beundrere». Lagmannsretten viser også til vitneforklaringen til N45, som er født i 1997 og bor i Bulgaria. Hun har forklart at hun ble introdusert for C gjennom Cs venn N47, som også bor i Bulgaria, og at hun og C begynte å skrive med hverandre. Utskriftene viser flere meldinger mellom de to fra 21. til 26. november 2013. N45 har forklart at hun siden fikk vite at C og hans far driver med prostituerte i Norge, og at N47 «samlet» jenter i Bulgaria for å selge videre til dem.

Etter dette anser lagmannsretten det bevist ut over enhver rimelig tvil at også C hadde en aktiv rolle i den prostitusjonsvirksomheten A var leder av. Forklaringene til E og F viser også dette.

Lagmannsretten legger videre til grunn som bevist at A var den som bestemte hvordan virksomheten skulle drives og sto for det meste av organiseringen. Herunder var det han som bestemte at de skulle reise til Polen og senere til Norge. Bs oppgave har i første omgang vært å bistå A fra basen i Ruse. Hun har passet deres felles barn N01, og i perioder barna til F og N05 mens de jobbet i utlandet som prostituerte. B reiste også til Polen for å bistå i virksomheten der.

At A og C ikke har oppholdt seg i Norge i hele perioden omfattet av tiltalen, er etter lagmannsrettens vurdering ikke avgjørende for skyldspørsmålene i saken. Lagmannsretten viser for øvrig til at både A og C kom til Norge via Torp flyplass 2. november 2013, og at C er observert i forbindelse med politiets spaninger i slutten av september 2013.

Når det gjelder D, anser lagmannsretten det hevet over rimelig tvil at han møtte E, N20 og As bror N14 da de kom til Norge i begynnelsen av november 2012, og at han da bisto dem med å finne et sted de kunne overnatte. Han fulgte også jentene til strøket og fortalte hva prisene var på de enkelte tjenestene. Lagmannsretten legger til grunn at D kjente N14 fra før av. D er fra samme by som de andre tiltalte. Under henvisning til forelegget D er ilagt for naskerier, legger lagmannsretten til grunn at han i hvert fall hadde kommet til Norge i slutten av februar 2011.

Etter dette anser lagmannsretten det hevet over rimelig tvil at A fra sommeren 2006 frem til høsten 2013 har tjent penger på salg av seksuelle tjenester fra flere prostituerte. Etter at B begynte å passe barnet til N05 våren 2008 og barnet til F sommeren 2012, deltok også hun i virksomheten. Også C deltok i virksomheten, i alle fall fra F ble rekruttert som hans prostituerte sommeren 2012.

Virksomheten har foregått i flere land, hovedsakelig Polen og Norge, men også blant annet i Bulgaria og Sveits. Det har i hovedsak vært A som har bestemt hvor de prostituerte skulle arbeide, og som har sørget for at de ble transportert dit hovedsakelig ved å kjøre dem eller sørge for at de ble kjørt i de biler han til enhver tid disponerte. Også C deltok aktivt i transport av de prostituerte. De prostituerte har gitt alle pengene til A, C og B og kun fått penger til daglig livsopphold og nødvendig utstyr til arbeidet.

D har bistått familien A som den som var kjent i Oslo og på strøket da de andre kom i november 2012. Han har også til en viss grad vært delaktig i virksomheten ved å «passe på» at de prostituerte har gjort jobben sin når de andre har vært i utlandet.

Lagmannsretten anser det hevet over rimelig tvil at pengene E og F tjente utover det som dekket daglig livsopphold, husleie mv., i sin helhet tilfalt familien A.

7.2 Lovanvendelsen

7.2.1 Utnyttelse ved misbruk av sårbar situasjon eller ved å legge forholdene til rette eller på annen måte medvirke til slik utnyttelse

Tiltalen post I gjelder perioden fra oktober/november 2012 til oktober/november 2013 for både E og F. Som det fremgår over har lagmannsretten lagt til grunn at de to kom til Norge i første halvdel av november 2012. Lagmannsretten må ta stilling til om de tiltalte ved å føre E og F til Norge, og la dem arbeide for seg som prostituerte, utnyttet det at de var i en «sårbar situasjon».

Straff etter straffeloven § 224 forutsetter at utnyttelsen eller forledelsen har skjedd ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig adferd. I vår sak er det «misbruk av sårbar situasjon» som er det aktuelle alternativet for A, C og B, jf § 224 første ledd bokstav a. Slik lagmannsretten ovenfor har beskrevet Ds rolle, er spørsmålet for ham når det gjelder tiltalen post I om han har lagt forholdene til rette for slik utnyttelse eller på annen måte medvirket til dette, jf § 224 andre ledd bokstav a eller b.

Om hva som menes med «misbruk av sårbar situasjon» uttales følgende i Rt-2006-111 avsnitt 16, med henvisning til Ot.prp.nr.62 (2002-2003):

Om dette alternativet heter det i proposisjonen side 97 at det omfatter «det å utnytte situasjoner der det ikke foreligger noe reelt og akseptabelt valg for den det gjelder, annet enn å underkaste seg «handlerne». I det høringsnotat av 10. desember 2002 som gikk ut forut for proposisjonen, nevnes på side 72 at dette eksempelvis også vil dekke «tilfeller hvor en sårbar kvinne med åpne øyne arbeider som prostituert, men hvor bakmennene utnytter en sårbar posisjon hun befinner seg i slik at hun ikke har noe reelt valg annet enn å underkaste seg deres ønsker». Karakteristikken «misbruk av sårbar situasjon» må følgelig bygge på en samlet vurdering av en rekke forhold. Til disse hører offerets situasjon før hun utnyttes, og omstendighetene ved den situasjon hun under utnyttelsen bringes inn i. Sentralt står hennes reelle valgmuligheter.

I proposisjonen side 97 nevnes et eksempel på en sårbar situasjon:

En kvinne står for eksempel i fare for å bli kastet ut av leiligheten der hun bor sammen med sin mor og tre barn. Hun har ikke fast arbeid, det er heller ikke utsikter til inntektsgivende arbeid i området der hun bor, og hun har fått beskjed av myndighetene om at hun blir fratatt barna dersom hun mister leiligheten. Hun får tilbud om at en person vil betale husleien mot at hun arbeider på bordell i utlandet.

Eksemplet kan tyde på at det skal en del til for at noen kan anses for å befinne seg i en sårbar situasjon, men det kan ikke forstås slik at det angir hvor den nedre grense for anvendelsen av vilkåret «misbruk av sårbar situasjon», skal gå.

Lagmannsretten viser også til avsnitt 46 i avgjørelsen i Rt-2006-111:

Straffeloven § 224 ble vedtatt ved lov 4. juli 2003 nr. 78 og satt i kraft samme dag. Bakgrunnen var Norges tilslutning til FNs konvensjon av 15. november 2000 om grenseoverskridende organisert kriminalitet og dens protokoll om menneskehandel mv. («Palermo-protokollen»). Protokollens formål er blant annet «å forebygge og bekjempe handel med mennesker, med særlig vekt på kvinner og barn» og «å beskytte og bistå ofrene for slik handel, med full respekt for deres menneskerettigheter», jf. protokollen artikkel 2 bokstav a og b. Det fremgår av forarbeidene til lovendringen at hensikten var å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser etter konvensjonen og protokollen, uten begrensninger, men med visse utvidelser. Av Ot.prp.nr.62 (2002-2003) side 63 fremgår således at «[d]epartementet holder fast ved at definisjonen i FN-protokollen må være utgangspunkt for utformingen av straffebudet, men at ordlyden må tilpasses norske lovgivningstradisjoner på strafferettens område». Straffeloven § 224 må tolkes med dette som bakgrunn.

Etter lagmannsrettens vurdering tilsier denne uttalelsen at begrepet er nokså vidt.

Lovteksten sier ikke noe uttrykkelig om betydningen av et samtykke til utnyttelsen.

Et samtykke til seksuelt forhold i fremtiden er ikke bindende. Når det gjelder samtykke til salg av de enkelte seksuelle tjenestene, legger lagmannsretten til grunn at dette ikke vil være et reelt straffriende samtykke dersom vilkåret om utnyttelse ved misbruk av sårbar situasjon er oppfylt, jf Rt-2006-111 avsnitt 20-23.

Lagmannsretten viser også til avgjørelsen i Rt-2013-1247 avsnitt 19. Høyesterett viser der til lagmannsrettens premisser, som Høyesterett er enig i:

Både subjektive og objektive forhold kan tas i betraktning når fornærmedes reelle og akseptable valgmuligheter skal vurderes. Det sentrale må være hva som fremstår som et reelt og akseptabelt valg for den konkrete fornærmede, ikke hva de rent objektive valgmulighetene består i.

Når det gjelder alternativene å legge forholdene til rette og på annen måte medvirkers til slik utnyttelse, straffeloven § 224 andre ledd bokstav a og b, viser lagmannsretten til proposisjonen og merknadene til de enkelte bestemmelsene i avsnitt 13, side 98 andre spalte:

Bokstav a rammer den som legger forholdene til rette for slik utnyttelse eller forledelse som nevnt i første ledd ved å anskaffe, transportere eller motta personen. Formålet er å ramme det apparatet som gjør det mulig å utnytte mennesker til det formål som nevnes i første ledd. Med «anskaffer» er det tenkt på den som, f.eks. ved hjelp av falske jobbannonser, skaffer jenter som selges til bordeller. Den som aktivt oppsøker personer i en sårbar situasjon, ... kan også rammes. «Transportere» retter seg mot den som sørger for at offeret blir fraktet fra sitt hjemsted til det stedet utnyttelsen skjer. ... Den del av bakmannsapparatet som sørger for at personen skal utnyttes, blir tatt i mot på grensen eller sørger for et oppholdssted, vil kunne rammes av alternativet «mottar».

Bokstav b gjelder medvirkning generelt - både til handlingene i første ledd og handlingene i annet ledd bokstav a. ... På den annen side kan den som frakter en kvinne fra Russland til Norge, dømmes etter annet ledd bokstav a selv om han ikke selv har brukt noen av maktmidlene som er nevnt i første ledd, så lenge han vet at disse midlene har blitt brukt for å få henne inn i situasjonen, eller han vet at han frakter henne til en situasjon hvor slike midler vil bli brukt.

Lagmannsretten viser til at skyldkravet etter straffeloven § 224 er forsett. De tiltalte må ha vært klar over de forhold som gjorde situasjonen sårbar for de fornærmede, og at de misbrukte denne situasjonen slik at de utnyttet de fornærmede til å jobbe som prostituerte, eller la forholdene til rette eller på annen måte medvirket til dette.

7.3 Konkret vurdering

7.3.1 E og F, om utnyttelse av sårbar situasjon

Ved vurderingen av om de fornærmede var i en sårbar situasjon, tar lagmannsretten utgangspunkt i deres situasjon da de kom til Norge. Lagmannsretten viser til det som er lagt til grunn foran om hvordan E og F ble rekruttert som prostituerte og arbeidet som det under kontroll av henholdsvis A og C. Det var A som besluttet at de skulle reise til Norge, og den første tiden var det C og A som bestemte hvor de skulle bo. De bestemte også hvor mye de prostituerte skulle ta for sine tjenester, hvor og hvor lenge de skulle jobbe, og de brakte dem til og fra arbeidsstedet. Da B kom til Norge i august 2013, var hun også med på å styre prostitusjonen på denne måten.

Hverken E eller F kunne norsk eller engelsk, og har forklart at de kommuniserte med kundene med kroppsspråk. Lagmannsretten har videre lagt til grunn at de ga alt de tjente til A, C og etter hvert også B. Lagmannsretten har også lagt til grunn at F var analfabet og ikke kunne telle penger.

Da de to kom til Norge, hadde de allerede arbeidet som prostituerte i Polen, jf redegjørelsen for dette ovenfor. Lagmannsretten legger til grunn at det var A som bestemte at de skulle dra til Polen sommeren 2013 og arbeide som prostituerte. Ut fra Es og Fs forklaringer gjengitt ovenfor, legger lagmannsretten til grunn at ingen av de to opplevde at det å bryte med familien A og gå ut av prostitusjonsvirksomheten var en reell valgmulighet. For Es del støttes dette av forklaringen til vitnet Mildrid Mikkelsen. For Fs del viser lagmannsretten til at hun i august 2013 forsøkte å bryte forbindelsen med familien A og måtte få hjelp fra N54 for å komme til Bulgaria, men ble oppsøkt både i Bulgaria og i Oslo og hentet tilbake av B, C og D. Ingen av de to hadde noe nettverk i Oslo utover andre prostituerte, de hadde svært begrenset kjennskap til Norge og kunne hverken norsk eller engelsk.

Lagmannsretten finner det etter dette hevet over rimelig tvil at E og F var i en sårbar situasjon da de ankom Norge, og fortsatte å være i en sårbar situasjon så lenge de arbeidet for familien A.

Spørsmålet er så om de tiltalte har misbrukt denne sårbare situasjonen. Som det fremgår over, må vurderingen bygge på en rekke forhold som offerets situasjon før hun utnyttes, omstendighetene ved den situasjon hun under utnyttelsen bringes inn i og hennes reelle valgmuligheter.

Når det gjelder E, har lagmannsretten lagt til grunn at hun har bodd sammen med A og hans familie fra hun var 18 år sommeren 2006. Lagmannsretten finner det videre hevet over rimelig tvil at både A, B og C var klar over at E hadde vokst opp på barnehjem, og ikke hadde noen nære slektninger som hun kunne søke hjelp og støtte hos. Det var A som rekrutterte henne som prostituert, og hun flyttet inn i deres hjem. At B som As ektefelle, var fullt innforstått med dette, er lagmannsretten ikke i tvil om.

Selv om C bare var 12 år da E flyttet inn hos dem, legger lagmannsretten til grunn som bevist at han lenge før de reiste til Norge var klar over Es bakgrunn, og at hun arbeidet som prostituert. Om dette viser lagmannsretten til utskrift av chattelog 1. mai 2013 mellom [e-postkonto1] og [e-postkonto6]:

- I går hadde de ikke jobb igjen

- Ja, hva skal jeg si, har ikke ord lenger

- Ja, hvorfor tror du jeg ble så irritert i går ...

- Ja, sånt gjør bare slike barnehjemsjævler ...

A har forklart at dette var en samtale mellom B og ham selv. Uansett om C var en av de som skrev eller ikke, legger lagmannsretten til grunn som bevist at dette var en vanlig sjargong og måte å omtale de prostituerte på. E har dessuten forklart at C i ung alder visste hva som foregikk, og F har forklart at han visste at hun var fattig.

I en samtale 13. november samme år mellom de to samme kontoene fremgår det:

- Hva er det hun bedervede her tror at hun er

- At hun er sjef eller

- Vil hun at jeg skal gjøre henne til latter i morgen?

- Ikke rør henne, hun er ikke helt frisk i hodet

- Jeg driter i dette forbanna søppelmenneske

- Skal ikke snakke slik til meg

- Jeg skal knulle disse jævla analfabete svartingene

Når det gjelder F, viser lagmannsretten til at hun er analfabet og av romslekt. Lagmannsretten legger til grunn at disse meldingene refererte til henne.

Når det gjelder D, kan man ikke med sikkerhet legge til grunn at han var klar over E og Fs bakgrunn fra Bulgaria. Lagmannsretten anser det imidlertid som hevet over rimelig tvil at han var klar over at de hadde arbeidet som prostituerte for A og C i Polen før de kom til Norge. Lagmannsretten er også overbevist om at han var klar over den situasjonen de to fornærmede ble satt i i Norge, som beskrevet over.

Om rollene til de tiltalte, viser lagmannsretten til det som er lagt til grunn over i avsnitt 7.1. Lagmannsretten legger til grunn som bevist at de tiltalte hver og en på sin måte har utnyttet de to fornærmede til prostitusjon. For Bs del viser lagmannsretten til at utnyttelsen også har skjedd før hun kom til Norge, i første omgang ved at hun passet Fs barn og var mottaker av prostitusjonspenger som ble sendt fra utlandet. Det er et spørsmål om denne delen av hennes bistand mer naturlig faller inn under bestemmelsen i straffeloven § 224 andre ledd bokstav a eller b. Lagmannsretten finner det klart at den delen av Bs bidrag til virksomheten som skjedde i Norge, omfattes av § 224 første ledd bokstav a. De to leddene i bestemmelsen har samme strafferamme, og lagmannsretten legger til grunn at hele Bs delaktighet i virksomheten kan subsumeres under første ledd, som ett fortsatt straffbart forhold, jf. også drøftelsen av straffelovens virkeområde i punkt 1.4 ovenfor. Lagmannsretten legger til grunn som bevist ut over rimelig og fornuftig tvil at B har vært klar over de fornærmetes sårbare situasjon, og at hun har vært klar over utnyttelsen av denne.

Lagmannsretten finner det etter dette bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at A, C og B er skyldige i overtredelser av straffeloven § 224 første ledd bokstav a for å ha misbrukt den sårbare situasjonen E og F var i da de kom til Norge og ble satt i i den perioden tiltalen gjelder, ved å utnytte dem til å arbeide som prostituerte for seg, jf tiltalen post I a og I b.

For D gjelder overtredelsen straffeloven § 224 andre ledd bokstav a eller b. D har ved å bistå de andre tre tiltalte med å vise de prostituerte til rette som «kjentmann» i Oslo og på strøket og ved å hjelpe med å skaffe steder å bo, for det første lagt forholdene til rette for utnyttelsen av de fornærmete ved å bidra til å «motta» dem her, jf andre ledd bokstav a. Han har også på annen måte medvirket til utnyttelse, blant annet ved til tider å passe på at de fornærmete gjorde jobben sin i de andre tiltaltes fravær, jf andre ledd bokstav b. At D var klar over de fornærmetes sårbare situasjon og utnyttelsen av denne, er lagmannsretten ikke i tvil om.

Som det fremgår under har lagmannsretten lagt til grunn at D innførte samme «regime» for G da hun kom til Norge. Etter dette anser lagmannsretten det bevist utover rimelig og fornuftig tvil av D er skyldig i overtredelse av straffeloven § 224 andre ledd bokstav a og b, jf første ledd bokstav a.

7.3.2 Straffeloven § 60 a

Straffeloven § 60 a første og andre ledd lyder:

Dersom en straffbar handling er utøvet som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe, forhøyes maksimumsstraffen i straffebudet til det dobbelte, likevel ikke mer enn 5 års fengsel.

Med organisert kriminell gruppe menes et samarbeid mellom tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, eller som går ut på at en ikke ubetydelig del av aktivitetene består i å begå slike handlinger.

Strafferammen for overtredelse av straffeloven § 224 er fengsel i fem år. Dersom de tiltalte anses for å ha begått menneskehandelen som en organisert kriminell gruppe, forhøyes altså strafferammen til ti års fengsel. Spørsmålet blir etter dette om de tiltalte har utgjort en slik organisert kriminell gruppe.

Når det gjelder A, C og B, har lagmannsretten lagt til grunn at de også før de kom til Norge drev en virksomhet med prostituerte som både A og C var halliker for. B bisto til dette i det vesentlige med barnepass og som mottaker av penger i Bulgaria. Lagmannsretten har lagt til grunn at virksomheten har pågått ikke bare i Norge, men også i Polen og Sveits sommeren 2013. De tre har hatt roller som har utfylt hverandre. Lagmannsretten har lagt til grunn som bevist at A er den som bestemte hvor og hvordan virksomheten skulle drives. C og B har innrettet seg etter dette. D har bistått i Norge både da de kom til Norge og underveis med sin kunnskap om lokale forhold, herunder steder og priser de prostituerte skulle stå på og ta. Han har også bistått med å finne boliger og passet på de prostituerte når de andre ikke hadde anledning til dette.

Lagmannsretten legger videre til grunn at inntektene av virksomheten gikk til familien A. Som nevnt over, hadde de et hus med god standard i Bulgaria og en omfattende bilpark. Denne bilparken ble for øvrig til dels brukt slik at de fornærmete kunne kjøres til og fra Norge, og dels til salg av seksuelle tjenester. Lagmannsretten legger videre til grunn at D som «belønning» for sine tjenester, til tider fikk bo i leilighetene som ble betalt med pengene de tjente på prostitusjonen. Høsten 2013 ble han også lovet å få en prostituert han selv skulle være hallik for. Lagmannsretten viser til vurderingen nedenfor av tiltalen post II.

Lagmannsretten legger til grunn som bevist ut over enhver rimelig og fornuftig tvil at alle de fire tiltalte var klar over de omstendigheter som er angitt over, og finner at alle de tiltalte har drevet med menneskehandel som en organisert kriminell gruppe, og i det handlet med forsett. Straffeloven § 60 a får dermed anvendelse på forholdene i tiltalen post I.

Etter dette er A, C og B funnet skyldige etter tiltalen post I i to overtredelser av straffeloven § 224 første ledd bokstav a, jf straffeloven § 60 a, mens D er funnet skyldig i to overtredelser av straffeloven § 224 annet ledd bokstav a og b, jf. første ledd bokstav a, jf straffeloven § 60 a.

8 Tiltalen post II, G

8.1 Bakgrunn fra Bulgaria

G (G) er født 0.0.1971 i Ruse i Bulgaria, og bor i Sofia. G ble avhørt 15. januar 2015 i tingretten, via videolink til et rettslokale i Sofia. Videoen fra avhøret ble avspilt under ankeforhandlingen. Under avhøret forklarte hun at hun er gift og har en sønn som da var 23 år. I tillegg til bulgarsk kan hun en del rumensk og litt engelsk. Hun kan også skrive litt engelsk. Forrige ordinære jobb hadde hun på en biljardhall i Ruse fra april til juni 2013. Hun har tidligere vært i Hellas og jobbet tre måneder på et hotell som vaskehjelp. Dette er det eneste landet hun har vært i utenfor Bulgaria før hun kom til Norge. G har også forklart at hun arbeidet som prostituert i en kort periode i Ruse i juli-august 2013. Hun hadde ingen hallik på den tiden.

8.2 Grunnlaget for etterforskningen av denne delen av saken

Aktoratet har opplyst at bakgrunnen for etterforskningen i saken vedrørende G var opplysninger som E og F ga til politiet i avhørene som ble foretatt. E har forklart at D etter hvert fikk sin «egen» prostituerte, G. G ble «gitt» av A til D som belønning for at han hjalp familien A i Norge. Også N07 har forklart dette.

Etter anmodning fra norsk politi avga G forklaring til politiet i Bulgaria 20. oktober 2014. G har ikke inngitt anmeldelse i saken, men hun har fremsatt krav om erstatning og oppreisning. Hun ønsket heller ikke å være vitne i saken, men forklarte at hun «kom seg ikke unna det».

G har bekreftet at hun endret sin forklaring etter politiavhøret. I det første avhøret forklarte G at hun var i kontakt med en person som het «Said» i Norge. I den forklaringen som ble avspilt under ankeforhandlingen, forklarte hun at grunnen til at hun oppga dette navnet var at hun ikke ville involvere D i saken, fordi dette igjen kunne medføre at det ble avklart at det var A som hadde introdusert henne for D. Dette kunne igjen medføre at noe «plutselig» kunne skje henne i Ruse. Hun var også redd for at hennes mann skulle få vite at hun hadde arbeidet som prostituert i Norge.

8.2 Bakgrunnen for reisen til Norge

G har forklart at hun ble kjent med «A1» - A - i Ruse i august 2013. G var på et utested i Ruse da hun kom i kontakt med A. Det var A som tok kontakt med henne; «hos oss er det alltid mannen som tar kontakt først». G forklarte at hun traff A flere ganger, og at hun fikk vite at han hadde en kone som het B2 og en sønn som het N57. Da hun besøkte dem, var også datteren N01 til stede. Lagmannsretten bemerker at G har brukt de tiltaltes tyrkiske navn i forklaringen, men av praktiske grunner bruker lagmannsretten de bulgarske navnene i det videre.

G har forklart at hun var hjemme hos A i Bulgaria to ganger, og at hun overnattet den ene gangen. C var også der, sammen med kjæresten N07. Hjemme hos A traff hun også E, N06 og søsteren til B. E har forklart at hun traff G i huset til familien A, og at flere av de andre var til stede da. Lagmannsretten legger til grunn at dette var i august 2013, etter at E hadde kommet tilbake fra oppholdet i Sveits og like før E, N07 og C dro tilbake til Norge 3. september 2013. E forklarte også at G overnattet der fordi hun hadde drukket for mye.

Ifølge Gs forklaring ble hun kjent med D via A. A hadde fått hennes telefonnummer, og D ringte henne fra Norge. Lagmannsretten viser til at telefonnummeret til G siden er påvist i kontaktlisten i telefonene til A og D. G sa at hun var arbeidsledig og på jakt etter en jobb, og D sa at han skulle hjelpe henne med en jobb i Norge som bartender. G har også forklart at hun ikke hadde fortalt A eller D at hun hadde jobbet som prostituert i Ruse. Hun hadde hørt at en «A1» var hallik i Ruse, men visste ikke at det var den A1 hun hadde møtt, altså A.

Etter at hun hadde vært hjemme hos A bestemte G seg for å reise til Norge, og hun reiste etter et par uker. Hun har forklart at det var D som betalte for flybilletten, som kostet 200 leva, og at hun fikk utlevert billetten på flyplassen i begynnelsen av september. Lagmannsretten viser for øvrig til at aktoratet har påvist at det er foretatt en pengeoverføring i Ds navn til G 10. september 2013 på et beløp tilsvarende 855 kroner. På spørsmål kunne ikke G huske å ha mottatt dette beløpet. Hun forklarte imidlertid at hun hadde mottatt 200 leva fra D i begynnelsen av september for å betale på leiligheten hennes i Ruse. Lagmannsretten legger til grunn at de 855 kronene ble overført til G i forbindelse med at hun skulle komme til Norge. Lagmannsretten kan ikke se noen grunn til at D ellers skulle sende penger til G.

8.3 Oppholdet i Norge

Når det gjelder reisen til Norge, har G forklart at D møtte henne på flyplassen da hun landet på Gardermoen. Han møtte henne sammen med to andre bulgarske menn, og de kjørte til et hus hvor de disponerte en leilighet. De ankom huset en søndag morgen. Samme kveld sa D at hun skulle jobbe som prostituert «enten hun ville eller ikke». Om kvelden neste dag ble hun sendt ut på gaten i Oslo for å jobbe som prostituert.

G har videre forklart at D tok henne med til strøket, som lå omtrent en halv times gange fra der de bodde. På strøket traff hun E, N07 og F, som hun tidligere hadde møtt hjemme hos A. E forklarte henne prisene og hvor hun skulle stå. G jobbet frem til midnatt den første kvelden. På strøket traff hun også N05. Også E har forklart at hun møtte G på strøket da hun kom dit sammen med D. E viste G parkeringsplassen de jobbet på og forklarte hvilke priser hun skulle ta.

G har forklart at hun ikke hadde tenkt å arbeide som prostituert i Norge. På spørsmål om hvorfor hun likevel gjorde det, svarte hun «jeg var avhengig av ham, hvordan kunne jeg si nei». I Oslo traff hun både B og C, men A så hun ikke. G har forklart at B ikke jobbet som prostituert, men kom innom da de sto på strøket. De pratet litt, blant annet om datteren til B, og så dro hun.

N07 har forklart at A hadde sagt at det skulle komme en ny jente de kjente fra før, for å jobbe. De måtte ta i mot henne og hjelpe henne når hun kom ved å vise hvor hun skulle stå og jobbe, hvilke priser hun skulle ta og hvor hun skulle ta med kundene. Senere samme kveld fortalte A at han hadde hentet G til D. Dette var cirka en måned etter at N07 hadde møtt G hjemme hos A i Ruse. N07 forklarte videre at D på den tiden bodde i en tverrgate til Hausmannsgate i Oslo. E har også forklart at G kom til strøket sammen med D, og at hun bodde sammen med og jobbet for ham.

G har forklart at D kommanderte henne til å jobbe. D klagde hele tiden fordi hun ikke tjente nok penger og anstrengte seg for lite. Om jobben som prostituert i Norge har G forklart at hun arbeidet hver kveld, og at hun ble på gaten til to om natten og av og til kunne stå til neste morgen ved fem-seks tiden. E og de andre som hadde faste kunder, pleide å stå lenger enn henne. G tjente fra 1000 til 2 000 kroner per kveld. Bortsett fra pengene hun beholdt til røyk og mat, fikk D alt hun tjente. N07 har forklart at G ikke likte jobben sin. Hun var eldre enn de andre, og kunder kjørte forbi henne slik at hun tjente mindre enn dem.

G har videre forklart at hun mistet ID-kortet sitt. Hun dro til politiet for å melde ID-kortet stjålet 24. september 2013. N07 har forklart at G mistet ID-kortet da hun hadde en kunde. D ringte til C for at N07, som snakket engelsk, skulle bli med G til politiet. De fikk beskjed om å si at ID-kortet var stjålet ved Gunerius. Det fremgår av anmeldelsen som er fremlagt, at det ble opplyst at ID-kortet var stjålet på Grønland.

G har forklart at D ga henne en ørefik en gang hun hadde gitt telefonnummeret sitt til en kunde. En annen gang banket han henne opp fordi hun hadde tjent for lite penger. D hadde slått henne i hodet og på ryggen slik at hun fikk blåmerker. På grunn av dette oppsøkte hun den bulgarske ambassaden for å få hjelp, men de sa de ikke kunne hjelpe henne. G gikk deretter tilbake til D, men bestemte seg for å dra for godt. En jente som het N54 hjalp henne med dette. N54 hadde en kunde som var fra Sørumsand. G ble med ham hjem og bodde hjemme hos ham noen dager. Kunden hjalp henne med nødpass og lånte henne penger til flybillett. Hun dro deretter hjem 12. oktober 2013. N54 har forklart at G fortalte henne at D plaget henne og banket henne opp. Hun har også forklart at G ble veldig stresset og redd når D ringte henne.

N54 har forklart at det var F som hadde tipset G om at N54 hadde hjulpet F med å «rømme» tidligere samme høst. N54 har forklart at hun ba kunden som var fra Sørumsand om å hjelpe G. Etter at N54 var ferdig med en kunde, hentet de G, dro hjem til mannen fra Sørumsand, og han ordnet resten med reise for G. Hun bodde hos mannen til den bulgarske ambassaden hadde utstedt nødpass til henne tre dager senere. Det er fremlagt utskrifter som viser at G reiste med fly fra Norge 12. oktober 2013. I forbindelse med bestillingen er telefonnummeret til N54 angitt som referanse.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn som bevist utover rimelig og fornuftig tvil at G kom til Norge i midten av september 2013. Ved vurderingen har man lagt vekt på at reisen mest sannsynlig skjedde etter overføringen av pengene 10. september, og til at hun må ha vært en stund i Norge da hun meldte fra det tapte ID-kortet stil politiet 24. september. Lagmannsretten legger også til grunn som bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at det var A som formidlet kontakten mellom D og G.

8.4 Bevisvurderingen

D har forklart seg for politiet i to korte avhør innledningsvis i saken, henholdsvis 1. desember 2013 og 13. januar 2014. Til politiet har D forklart at han ikke kjente noen prostituerte fra Bulgaria som oppholdt seg i Norge. Aktoratet har fremlagt en rettsbok fra fengslingsmøte 19. desember 2014, hvor det fremgår at D viser til og opprettholder sine tidligere forklaringer i saken. I fengslingsmøtet ble det også vist til avhøret av G hvor hun forklarte at hun ble lovet jobb som servitør eller bartender i Oslo. Til dette svarte D under fengslingsmøtet at «hun lyver konsekvent».

D har nektet straffeskyld for forholdet vedrørende G. Han har forklart til politiet at han ikke kjenner noen prostituerte fra Bulgaria. I lagmannsretten har han ikke ønsket å forklare seg utover noen enkelte kommentarer.

Lagmannsretten viser til at det fremgår over at D fra 14. september til 19. november 2013 overførte til sammen 18 427 kroner fra Norge til personer i Bulgaria. D har forklart at han livnærte seg på å pante flasker i Norge. Det er ikke gitt opplysninger om at han har hatt andre inntekter i denne perioden Norge. Lagmannsretten viser for ordens skyld til at det er fremlagt dokumenter som viser salg av metall i 2011. Som det fremgår, er det før perioden for tiltalen i saken her.

Forsvarer har anført at G visste at hun skulle arbeide som prostituert da hun kom til Norge, eller i alle fall måtte forstå dette. Det er vist til at hun hadde arbeidet som prostituert i Bulgaria, og ikke med rimelighet kunne tro at hun fikk ordinært arbeid i Norge.

Lagmannsretten viser til det som er gjengitt over fra Gs forklaring i bevisopptaket i tingretten i januar 2015, om hvorfor hun endret forklaring. Som det fremgår i vurderingene over, støttes Gs i forklaring i tingretten av øvrige bevis i saken, herunder av pengeoverføringer, registrering av telefonnummer i telefonbøker og vitneforklaringer.

Lagmannsretten viser til at G ikke har inngitt anmeldelse i saken. Lagmannsretten viser også til hennes forklaring om hvordan rekrutteringen fant sted, og om den forutgående kontakten med A i Bulgaria. Også det at hun dro hjem etter å ha oppholdt seg kort tid i Norge, indikerer at hun ikke visste under hvilke omstendigheter hun ville bli satt til å jobbe her. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig for avgjørelsen av skyldspørsmålet å ta stilling til om G visste eller forsto at det var meningen at hun skulle arbeide som prostituert i Norge.

Videre viser lagmannsretten til at G i utgangspunktet ikke ønsket å bli involvert i denne saken, og heller ikke ønsket å involvere A og trolig D i saken. Hennes første politiforklaring var influert av dette. Etterforskning i saken som gjaldt mistanke om menneskehandel overfor henne, ble imidlertid iverksatt på bakgrunn av opplysninger som fremkom under etterforskningen vedrørende E og F.

Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn hevet over rimelig tvil at Gs forklaring slik den fremkommer i bevisopptaket om bakgrunnen for at hun kom til Norge og behandlingen hun fikk her, i hovedsak er riktig. Lagmannsretten finner det altså bevist at G har arbeidet for D i tiden hun var i Norge fra midten av september frem til hun rundt 6. oktober 2013 søkte tilflukt hos en av N54s kunder på Sørumsand.

8.5 Utnyttelse ved misbruk av sårbar situasjon

Spørsmålet lagmannsretten skal ta stilling til er om G har vært i en slik «sårbar situasjon» som er et vilkår for domfellelse for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav a, og i så fall om D forsettlig har utnyttet denne situasjonen ved å la G arbeide for seg som prostituert i Oslo. Lagmannsretten viser til det som fremgår foran om lovanvendelsen.

Når det gjelder Gs situasjon før hun kom til Norge, viser lagmannsretten til hennes forklaring om at hun hadde sagt til A da de var i Bulgaria at hun var arbeidsledig og på jakt etter jobb. Lagmannsretten har lagt til grunn som bevist at D bestilte og betalte flybilletten, og sendte henne penger for å betale på leiligheten hennes i Ruse. Dette indikerer at hennes økonomiske situasjon var anstrengt. Lagmannsretten legger til grunn som bevist utover rimelig og fornuftig tvil at D var klar over dette.

Lagmannsretten viser også til at det var D som hentet henne på Gardermoen da hun ankom og sørget for transport til leiligheten han bodde i. Det var også D som sa at hun skulle arbeide som prostituert og fikk E og trolig også N07 til å vise henne til rette på strøket. Lagmannsretten har funnet det bevist utover rimelig og fornuftig tvil at det var D som bestemte hvor og hvor mye hun skulle arbeide. Ved dette ble G brakt inn i det samme «regime» som de andre prostituerte fra Bulgaria hun ble kjent med. Lagmannsretten legger til grunn at dette bidro til at G opplevde at hun ikke hadde noe reelt og akseptabelt alternativ til å akseptere å arbeide som prostituert slik D krevde. At hun ikke fikk beholde noe av pengene hun tjente utover det strengt nødvendige, bidro også til dette. Lagmannsretten legger til grunn som bevist utover rimelig og fornuftig tvil at D var klar over at G oppfattet situasjonen slik.

Lagmannsretten viser også til det som er lagt til grunn ovenfor om hvordan G klarte å unnslippe fra D og komme seg hjem til Bulgaria. Etter lagmannsrettens vurdering berodde det forhold at hun fikk hjelp av N54 og møtte en hjelpsom kunde av N54 som ga henne husrom og hjalp henne med nødpass og billett hjem, på rene tilfeldigheter.

Etter dette finner lagmannsretten at G i den situasjonen hun var satt i i Oslo, før hun klarte å unnslippe, var i en «sårbar situasjon» i lovens forstand. Som nevnt legges det også til grunn som bevist utover rimelig og fornuftig tvil at D var klar over dette.

Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig å ta stilling til om G var klar over at hun skulle jobbe som prostituert i Norge. Uansett hva G har tenkt om dette, finner lagmannsretten at G ble satt i en sårbar situasjon da hun kom til Norge. Lagmannsretten legger til grunn at G kom til Norge med enveisbillett. Hun var således avhengig av å få penger til hjemreisen eller tjene disse selv, og det var i utgangspunktet ikke mulig for henne slik opplegget var. Videre var hun i et fremmed land, kunne ikke norsk og bare svært begrenset engelsk, og hadde ikke noe nettverk her utenom D. At hun etter kort tid bestemte seg for å dra og klarte å «rømme» fra D ved å skjule seg hos en nordmann, viser også at hun var satt i en svært vanskelig situasjon i Norge.

Lagmannsretten har ovenfor funnet det bevist at D presset G til å arbeide for seg som prostituert. Han krevde at hun skulle jobbe hver dag, lange dager, og han tok alle pengene hun tjente. Lagmannsretten finner det klart at han med dette utnyttet den sårbare situasjonen hun var i til å presse henne til prostitusjon, og at han i dette handlet forsettlig.

På denne bakgrunn legger lagmannsretten til grunn som bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at D forsettlig har utnyttet Gs sårbare situasjon til å arbeide som prostituert i Oslo, slik at han er skyldig i overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav a.

9 Straffutmålingen

9.1 Hva de tiltalte er funnet skyldige i

Alle de fire tiltalte skal dømmes for menneskehandel overfor E og F, jf post I a og I b. For Ds del er det tale om medvirkning til dette. Lagmannsretten legger videre til grunn at dette har foregått som ledd i en organisert, kriminell gruppe. D skal i tillegg dømmes for menneskehandel overfor G, jf post II.

B er også funnet skyldig i en legemsfornærmelse overfor F, tiltalen post III, og D har ikke anket domfellelsen for overtredelse av legemiddelloven for besittelse av ett gram hasj da han ble pågrepet 29. november 2013, jf post IV. Lagmannsretten legger til grunn at besittelsen av hasjen bare kvalifiserer for en bot av begrenset størrelse, slik at straffeloven § 63 andre ledd får anvendelse. Under henvisning til de forhold D er funnet skyldig i, har dette ingen praktisk betydning for straffutmålingen.

9.2 Tiltalen post I, menneskehandel overfor E og F

I skjerpende retning legger lagmannsretten generelt vekt på at begge de to fornærmede arbeidet i Norge i cirka ett år. Det de tjente ble betalt nesten uavkortet til A, C og B. Lagmannsretten legger til grunn at alle disse tre tiltalte var delaktige i virksomheten og utfylte hverandre på forskjellige måter som beskrevet over. Selv om B først kom til Norge i august 2013, hadde hun ytt sitt bidrag til virksomheten ved blant annet barnepass, ved å motta penger som var utbytte av salgene og «holde basen» i Bulgaria, hvor også E og F oppholdt seg til tider. A var organisatoren av det hele, og C og B fulgte opp det A bestemte. D tilrettela og medvirket til virksomheten.

Lagmannsretten viser også til måten E og F ble rekruttert på. E ble «solgt» til A av N13 kort tid etter at E ble utskrevet fra arbeidsanstalten V da hun fylte 18 år, i 2006. Lagmannsretten legger til grunn at E på den tiden hverken hadde familie eller andre nærstående som kunne hjelpe henne. Lagmannsretten legger til grunn at E deretter arbeidet for A som prostituert helt frem til omkring 14. oktober 2013, det vil si i over syv år. E har bodd sammen med familien A siden 2006, og lagmannsretten legger til grunn at B var klar over omstendighetene omkring As virksomhet.

Rekrutteringen av F skjedde etter at C hadde kommet til Polen. For hennes del viser lagmannsretten til at C overtok som hennes hallik etter N27 sommeren 2012. Samtidig overtok B ansvaret for å passe Fs datter N15. Lagmannsretten har lagt til grunn som bevist at F nesten ikke har gått på skole og er analfabet. At både A, C og B var klar over alle disse omstendigheter, er lagmannsretten ikke i tvil om. I skjerpende retning viser man også til at C som belønning for at F ville bli hans prostituerte, forespeilet henne at hun skulle få komme til Bulgaria og møte datteren. Dette skjedde imidlertid ikke før julen 2012, etter at de hadde kommet til Norge.

At både E og F måtte arbeide hver dag og gi fra seg alt de tjente, taler også i skjerpende retning.

Lagmannsretten har lagt til grunn at det var A som bestemte at E og C skulle dra i forveien til Norge for å sjekke «prostitusjonsmarkedet» her. Lagmannsretten legger videre til grunn at det var A som bestemte at F også skulle til Norge for å selge sex. Da de kom til Norge, var det D som hjalp til med å finne boliger og bidro til å legge forholdene til rette slik at E og F kunne begynne å selge seksuelle tjenester i Norge. Lagmannsretten legger til grunn at D har hatt en underordnet rolle i virksomheten, men at rollen har vært viktig som tilrettelegger for salgene. Videre legger lagmannsretten til grunn at han hjalp til med å passe på de fornærmete, slik at de jobbet når de medtiltalte var forhindret fra dette. Han bisto også med bilene, slik opplysninger fra spaninger høsten 2013 viser, og med å skaffe den siste leiligheten de hadde i [adresse2].

Lagmannsretten viser også til at E måtte bli igjen i Norge sammen med N06 julen/nyttår 2012 fordi A var misfornøyd med hennes arbeidsinnsats. Hun samlet da pengene hun tjente og ga dem til A da han kom tilbake. E har også forklart at A ville slått dem dersom de ikke gjorde dette. Som det fremgår over, har lagmannsretten lagt til grunn at A har slått og banket E en rekke ganger mens hun har arbeidet for ham. Lagmannsretten legger også til grunn som bevist at A har slått E en rekke ganger i den perioden tiltalen gjelder.

Lagmannsretten viser også til at både E og F forsøkte å komme seg unna de tiltalte høsten 2013. F dro til Bulgaria 31. august 2013. Hun har forklart hvordan A, C og B kontaktet henne da hun var der. A kjørte henne også til Ruse til faren, sammen med N15. Da F kom tilbake til Norge og ville jobbe for seg selv, ble hun oppsøkt av B, C og D, som tok henne med tilbake til leiligheten i [adresse2].

Lagmannsretten har funnet bevist at B er skyldig i legemsfornærmelse mot F begått 28. november. Lagmannsretten legger til grunn at årsaken til dette var at F ville løsrive seg fra de tiltalte, og at B ikke aksepterte dette. Lagmannsretten legger til grunn at det som skjedde var meget skremmende for F. Episoden illustrerer det «eierforhold» familien A hadde til F. Lagmannsretten er enig i aktoratets vurdering av at forholdet i tiltalen post III i utgangspunktet vil kvalifisere for en kortere ubetinget fengselsstraff.

9.3 Tiltalen post II, menneskehandel overfor G

Lagmannsretten legger til grunn at G arbeidet som prostituert for D fra midten av september 2013 til rundt 6. oktober samme år, det vil si cirka tre uker. Videre legger lagmannsretten til grunn at G arbeidet etter samme «modell» som E og F. Det var D som bestemte at hun skulle arbeide hver dag, og hadde kontrollen med henne.

Når det gjelder spørsmålet om D har utsatt G for vold mens hun var i Norge, har lagmannsretten ikke funnet det nødvendig for avgjørelsen av skyldspørsmålet å ta stilling til dette.

9.4 Begrensninger i straffutmålingsmomenter

Lagmannsretten har lagt til grunn som bevist at den virksomheten A, C og B har drevet i Norge er en fortsettelse av prostitusjonsvirksomheten knyttet til E og F i Polen, og når det gjelder E - for As del - av prostitusjonsvirksomheten også i Bulgaria. Tiltalen er imidlertid begrenset til forhold etter at de ankom Norge. Lagmannsretten har kommet til at det ikke vil være riktig ved straffutmålingen å ta hensyn til forhold forut for tiltaleperioden, ut over å konstatere at dette kaster lys over det som skjedde i Norge, herunder at de fornærmede var i en sårbar situasjon da de ankom landet og organiseringen av utnyttelsen av dem her.

Lagmannsretten har også funnet det bevist at de tiltalte har vært involvert i prostitusjon med andre prostituerte fra Bulgaria. Dette omfattes heller ikke av tiltalen, og lagmannsretten finner ikke grunnlag for å legge vekt på befatning med deres prostitusjon i straffeskjerpende retning.

9.5 Konkret vurdering

9.5.1 Generelt

Bestemmelsen om menneskehandel dekker et meget vidt spekter av lovbrudd. Det foreligger lite sammenlignbar rettspraksis for den type menneskehandel som har skjedd i denne saken. Forarbeidene til straffeloven § 224 gir uttrykk for at disse lovbruddene er alvorlige, og at menneskehandel generelt er et stort og voksende problem. Dette er blant annet en følge av markerte økonomiske og sosiale forskjeller mellom nærliggende land, samtidig som personers bevegelsesfrihet mellom landene har økt.

Politioverbetjent Rune Sivertsen forklarte i retten at politiet etterforsket en større sak mot det «bulgarske halliknettverket» i 2007. Saken ble senere iretteført og varte frem til 2009. Lagmannsretten antar at dette er en sak hvor lagmannsretten avsa dom 21. januar 2009, LB-2008-121543-2. I saken var det tatt ut tiltale for overtredelse av straffeloven § 224, jf § 60 a, men forholdet ble nedsubsumert til straffeloven § 202. Sivertsen forklarte at det i forkant av saken var «mange på gata», men at det etter at forholdene ble avdekket var langt færre prostituerte fra Bulgaria frem til 2012. Dette illustrerer at domfellelse i slike saker har allmennpreventiv effekt.

Strafferammen for overtredelse av straffeloven § 224 - både første og andre ledd - er fem års fengsel. Lagmannsretten har kommet til at straffeloven § 60 a får anvendelse for post I for alle de tiltalte, slik at strafferammen økes til fengsel i ti år.

Ved vurderingen av hvilken straff som skal utmåles, viser lagmannsretten til avgjørelsen i Rt-2010-733 avsnitt 18:

Et viktig trekk ved de straffbare handlinger som rammes av straffeloven § 224, er at de ofte vil være grenseoverskridende i den forstand at virksomheten har virkninger i flere land. Dette gjelder ikke minst kategorien menneskehandel til prostitusjon, jf. § 224 første ledd bokstav a. Således var bakgrunnen for denne bestemmelsen i vår straffelov Norges tilslutning til FNs konvensjon 15. november 2000 om grenseoverskridende organisert kriminalitet og dens protokoll om menneskehandel mv. («Palermo-protokollen»). Jeg viser til Rt-2006-111 avsnitt 11.

Lagmannsretten viser til at det er begrenset med praksis fra Høyesterett når det gjelder utmåling av straff for menneskehandel. Det er avgjørelsen i Rt-2006-111, som det er vist til over, som gir best veiledning selv om denne avgjørelsen er ti år gammel. De tiltalte ble der domfelt etter straffeloven § 224 første ledd fjerde straffalternativ (grov menneskehandel), jf. § 60 a, for den ene domfelte for seks tilfeller og for den andre for fire, samt for to tilfeller som ikke ble ansett som grove. Forholdene hadde pågått i over ett år. Det ble lagt til grunn at de tiltalte hadde tjent 1,8 millioner kroner på virksomheten. De prostituerte ble holdt under streng kontroll og fikk bare bevege seg utenfor huset i følge med de tiltalte. Høyesterett opprettholdt lagmannsrettens utmåling av straff på fengsel i henholdsvis fem og tre år.

Lagmannsretten viser også til avgjørelsen i Rt-2010-733. Saken gjaldt straffutmåling for grov menneskehandel og prostitusjon, men uten at § 60 a var aktuell. Forholdet var grovt fordi fornærmede var 17 år på gjerningstiden. Hun hadde også en oppvekst og annen bakgrunn som ifølge Høyesterett gjorde henne sårbar. Virksomheten pågikk imidlertid i kun fem dager før de domfelte ble pågrepet. Straffene for de domfelte ble satt til fengsel i henholdsvis 3 år og 3 måneder og 2 år og 10 måneder.

I dommen tas spesielt opp spørsmålet om et generelt forhøyet straffenivå i forhold til det som ble lagt til grunn i 2006-dommen, jf avsnitt 27:

Min konklusjon er at det etter at Høyesterett traff avgjørelsen i Rt-2006-111, har skjedd en utvikling både nasjonalt og internasjonalt i synet på straffverdigheten av menneskehandel til prostitusjon, og at det ikke minst gjør seg gjeldende i tilfeller hvor straffeloven § 224 fjerde ledd kommer til anvendelse på grunn av at offeret er under 18 år. Det straffenivået som den gang ble lagt til grunn, kan etter mitt syn ikke uten videre være utslagsgivende i saker som kommer til pådømmelse i dag.

Lagmannsretten bemerker at forholdene i saken fra 2006 fremstår som mer alvorlige enn i saken her. Det var flere fornærmede, og de var holdt under et strengere tvangsregime enn i saken her. På den annen side er forholdene i saken mot E og F langt mer alvorlige enn i saken fra 2010. Selv om fornærmede der var under 17 år, var det snakk om utnyttelse i en svært kort periode.

Når det gjelder straffutmålingen, viser lagmannsretten også til straffenivået i voldtektssaker. Lagmannsretten er innforstått med at bestemmelsene står i et annet kapittel enn bestemmelsene om menneskehandel, og at minimumsstraffen er tre år. Lagmannsretten viser til Prop.97 L (2009-2010) kapittel 8, punkt 8.1 side 41 første spalte hvor det fremgår at:

Normalstraffenivået for voldtekter som rammes av minstestraffen, bør ikke være under 4 år.

Lagmannsretten bemerker at utnyttelsen og krenkelsen i saker om menneskehandel til prostitusjon kan være vel så omfattende som i mange voldtektssaker. Lagmannsretten mener det er tilfelle i saken her når det gjelder E og F, hensett til deres sårbarhet, deres unge alder og tidsforløpet.
På denne bakgrunn, og ut fra straffenivået i høyesterettsdommene nevnt ovenfor, mener lagmannsretten at utgangspunktet for straffutmålingen for forholdene i tiltalen post I, i hvert fall når det gjelder hovedmannen A, er fengsel i omkring fem år.

9.5.2 Momenter som taler i skjerpende retning

I skjerpende retning viser lagmannsretten til at det for alle de fire tiltalte gjelder menneskehandel overfor E og F. Dette er to unge kvinner som var midt i 20- årene da de arbeidet som prostituerte i Norge. E hadde ikke noe nettverk i Bulgaria, og F kom fra svært fattige kår.

Lagmannsretten legger til grunn som bevist at A var den som bestemte og tok de sentrale avgjørelser i saken, herunder om hvem de skulle rekruttere og hvor og hvordan de prostituerte skulle arbeide. For A legges det for øvrig i skjerpende retning vekt på at E ble rekruttert da hun bare var 18 år og i en meget sårbar situasjon. At A var klar over hennes bakgrunn og oppvekst er hevet over rimelig og fornuftig tvil. Det legges videre vekt på at E ble forespeilet at hun skulle få et hus hvis hun begynte å jobbe med A som hallik.

Videre legges det i skjerpende retning for A og C vekt på hvordan F ble rekruttert som prostituert i Polen og ble forespeilet at hun skulle få komme hjem til Bulgaria hvis C fikk overta som hennes hallik etter N27. Lagmannsretten viser til at første gang F var hjemme etter dette, var ved nyttår 2012.

At hverken E eller F fikk beholde noe av det de tjente og følgelig var prisgitt sine oppdragsgivere, trekker i skjerpende retning for alle de tiltalte.

Lagmannsretten legger også til grunn som bevist utover rimelig og fornuftig tvil at C ved flere anledninger forsøkte å rekruttere nye prostituerte. Lagmannsretten viser særlig til det som er gjengitt i avsnitt 7.1 med henvisning til avsnitt 5.6 om N07, N03, N44 og N45. Lagmannsretten legger med de samme beviskrav til grunn at det var A som rekrutterte G som prostituert for D.

I skjerpende retning legger lagmannsretten også til grunn som bevist utover rimelig og fornuftig tvil at alle de tiltalte har hatt økonomiske motivers for og utbytte av virksomheten. Lagmannsretten viser til det som fremgår over under avsnitt 3.3.7 om pengeoverføringer og avsnitt 5.4 om virksomheten i Norge. Det sier seg selv at betalingen for de seksuelle tjenestene har skjedd kontant. Lagmannsretten finner det hevet over rimelig tvil at inntektene fra virksomheten i den perioden som omfattes av tiltalen i sum utgjør langt større beløp enn de cirka 200 000 kronene som er omtalt foran. Lagmannsretten viser også til at det E og F tjente, har tilfalt familien A og kommet alle de tre tiltalte A, B og C til gode. Det er ikke holdepunkter for at D har fått del i utbyttet av virksomheten knyttet til E og F. D dømmes for medvirkning til menneskehandel, ved å ha tilrettelagt og medvirket til familien As utnyttelse av E og F.

I tillegg skal D dømmes for menneskehandel overfor G. På samme måte som for tiltalen post I trekker det i skjerpende retning for D at han har tatt alle pengene G tjente, og at han har hatt økonomisk motiv for og utbytte av den straffbare virksomheten.

I skjerpende retning legges vekt på at straffeloven § 60 a får anvendelse for alle de tiltalte for tiltalen post I. Dog bemerker lagmannsretten at anvendelsen av bestemmelsen for D får begrenset vekt. Lagmannsretten viser for så vidt til det som fremgår i Prop.131 L (2012-2013) om endringer i straffeloven 1902 og straffeloven 2005 i kapittel 11 om utvidet straffansvar for organisert kriminalitet, kapittel 11.5 med henvisning til Ot.prp.nr.62 (2002-2003) punkt 13.1 side 93:

Bestemmelsen åpner adgang til å skjerpe straffen ved organisert kriminalitet, men pålegger ingen plikt. Retten må i det enkelte tilfelle fastsette en straff som er rimelig og rettferdig. Hvorvidt straffen skal skjerpes, vil særlig bero på hvilken rolle de siktede har i den organiserte kriminelle gruppen.

Lagmannsretten har lagt til grunn at D har hatt en underordnet rolle i virksomheten og ikke har hatt noen økonomisk fortjeneste på denne. På denne bakgrunn får anvendelsen av § 60 a meget begrenset vekt for Ds del.

For A, som var den som etablerte og tok alle sentrale avgjørelser vedrørende familien As prostitusjonsvirksomhet, og derfor må anses som hovedmann i den organiserte kriminelle gruppen, får § 60 a vesentlig betydning i straffeskjerpende retning. Også for C og B, som var direkte involvert i gruppens aktiviteter, må bestemmelsen tillegges vekt i skjerpende retning.

9.5.3 Momenter som taler i formildende retning

I formildende retning viser lagmannsretten til at de tiltalte, som er fra utlandet, har sittet i varetekt siden slutten av november 2013. D ble riktignok løslatt 13. oktober 2015 på grunn av faren for oversoning. De tre andre tiltalte sitter fortsatt i varetekt og har når dommen blir avsagt sittet i varetekt i 2 ½ år. Lagmannsretten legger til grunn at så vidt lange opphold i varetekt er en stor belastning, og enda større når man er fra utlandet. For B og A viser lagmannsretten også til at de har en mindreårig datter i Bulgaria.

For C legges det i formildende retning vekt på at han har deltatt i en virksomhet som er regissert av hans far, og som også hans stemor har vært aktiv deltaker i. Han har vokst opp i et hjem hvor det både har bodd og kommet på besøk kvinner som er prostituerte. Det kan spørres i hvilken grad han har hatt et reelt valg da han begynte å hjelpe sin far med virksomheten i Polen, da han hadde fylt 18 år. Det er imidlertid ingen tvil om at han har hatt et selvstendig ansvar for sine handlinger. Han har også deltatt aktivt, blant annet ved å rekruttere F som sin prostituerte, og bidro på mange måter også i virksomheten knyttet til E.

Lagmannsretten legger også til grunn at B har innrettet seg etter det A mente de skulle gjøre og har hatt en tilbaketrukket rolle frem til august 2013. Det er ikke ført bevis for at hun har vært aktiv i rekrutteringen av de prostituerte eller etableringen av prostitusjonsvirksomheten.

Når det gjelder D, har han vært en medvirker og tilrettelegger for menneskehandelen overfor E og F. Det er ikke noe som tilsier at han har hatt noen innflytelse på de beslutninger som ble tatt vedrørende disse to.

Når det gjelder tidsforløpet, viser lagmannsretten til at etterforskning i saken ble iverksatt 28. november 2013, direkte foranlediget av forholdet i tiltalen post III. De tiltalte ble pågrepet og varetektsfengslet, og E og F ble avhørt. I forbindelse med avhørene av E og F kom det frem opplysninger om G, og det ble også foretatt avhør av G i oktober 2014. Det har vært omfattende etterforskning i saken både i Norge og Bulgaria. Det har også vært foretatt etterforskning i Polen. Det ble foretatt bevisopptak av G i januar 2015, og tiltale ble tatt ut 31. mars 2015. Saken ble deretter berammet i tingretten fra 27. april 2015, og tingretten avsa dom i saken 28. september samme år. Etter at ankene i saken var henvist til behandling, ble ankeforhandling holdt fra 12. januar 2016, og dom avsies i dag. Som det fremgår har også bevisføringen i lagmannsretten vært omfattende. På denne bakgrunn finner lagmannsretten ikke at tidsforløpet i saken er lenger enn det man kan forvente i en så vidt omfattende sak. Betydningen av tiden i varetekt er kommentert over.

9.5.4 Utmålingen

Lagmannsretten viser til det utgangspunktet for straffutmålingen som er lagt til grunn ovenfor, og de skjerpende og formildende omstendighetene som gjelder for den enkelte tiltalte.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at straffen for A passende bør settes til fengsel i fem år og seks måneder.

Når det gjelder B, legger lagmannsretten til grunn at hennes rolle har vært mindre aktiv enn A, og at hun i stor grad har vært henvist til å innrette seg etter det A bestemte. Lagmannsretten legger også til at hun først tok aktivt del i styringen av virksomheten i Oslo fra august 2013. Straffen settes passende til fengsel i fire år.

For Cs del, viser lagmannsretten til at han fylte 19 år den høsten han og A kom til Norge. Lagmannsretten viser også til at han vokste opp i et miljø hvor prostitusjon var vanlig, og at hans foreldre livnærte seg på dette. Selv om han ikke var i en tvangssituasjon, kan man stille spørsmål ved hvilket reelt valg C hadde når det gjaldt å delta i virksomheten. På denne bakgrunn fastsettes straffen til fengsel i fire år.

Når det gjelder D, viser lagmannsretten til at han i tillegg til forholdene under post I domfelles for menneskehandel overfor G. Lagmannsretten viser imidlertid til at dette forholdet varte i begrenset tid, cirka tre uker. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at D skal idømmes fengsel i tre år og seks måneder. Dette er en felles straff med forholdet som er rettskraftig avgjort ved Oslo tingretts dom, jf straffeprosessloven § 348 første ledd.

Straffeloven § 62 får anvendelse for alle de tiltalte.

Det skal gjøres fradrag for utholdt varetekt i saken, jf straffeloven § 60. Det er nedlagt påstand om fradrag for varetekt pr 9. mars 2016 med 835 dager for A og C og 836 dager for B. Det var enighet om at dette utgjorde fradragene pr 9. mars. I tillegg kommer tiden fra og med 10. mars til og med 10. mai. Dette utgjør et tillegg på 62 dager, slik at varetektsfradragene blir henholdsvis 897 dager for A og C og 898 dager for B. For D fremgår det av løslatelsesordre 13. oktober 2015 at fradraget utgjør 686 dager.

10 Inndragning

Påtalemyndigheten har påstått dom i medhold av straffeloven § 35 for inndragning av en VW Golf med kjennemerke [nummer], en BMW530 med kjennemerke [nummer] og en BMWX5 med kjennemerke [nummer].

Det fremgår av straffeloven § 35 andre ledd at ting som har vært brukt til en straffbar handling, kan inndras.

Lagmannsretten finner det bevist at samtlige av de nevnte biler har inngått som nødvendige redskaper i den straffbare virksomheten som ble drevet i Norge. Lagmannsretten legger til grunn at disse tre bilene har vært brukt til å transportere både de fornærmete og de tiltalte slik at de tiltalte kunne drive virksomheten som innebar overtredelse av straffeloven § 224, jf straffeloven § 60 a. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til at alle bilene er beslaglagt i Oslo. Biler er også blitt parkert på eller i nærheten av strøket. Lagmannsretten finner det klart at samtlige av de bilene som det er påstått inndragning av, har vært brukt ved overtredelser av straffeloven § 224 første ledd.

Som så sentrale redskaper ved virksomheten finner retten inndragning påkrevd av hensynet til formålet bak § 224 første ledd. Inndragning kan heller ikke sees som noe uforholdsmessig inngrep. De ovennevnte bilene vil etter dette bli inndratt i medhold av straffeloven § 35 andre, jf første ledd.

Lagmannsretten legger til grunn som bevist at bilene tilhørte de tre tiltalte medlemmene av familien A, sannsynligvis A. Utover dette er det ikke mulig å være mer konkret. Slutning om inndragning av samtlige biler vil derfor bli utformet mot samtlige av disse tre, hvilket ikke vil ha reelle konsekvenser for de av de tre tiltalte som ikke eide den aktuelle bilen.

11 Oppreisning

11.1 Generelt

F og E har fremsatt krav om oppreisning fra alle fire tiltalte for forholdene i tiltalen post I, fastsatt etter rettens skjønn. F har i tillegg fremsatt krav om oppreisning fra B for forholdet i tiltalen post III, fastsatt etter rettens skjønn. G har fremsatt krav om oppreisning fra D for forholdet i tiltalen post II, fastsatt etter rettens skjønn.

De tiltalte er funnet skyldige i samtlige forhold i tiltalen.

Etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har «tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3» pålegges å betale den fornærmede «en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art». I skadeserstatningsloven § 3-3 - slik den lød før straffeloven 2005 trådte i kraft 1. oktober 2015 - er det blant annet vist til straffeloven 1902 kapittel 21, som omfatter § 224, og det er vist til straffeloven 1902 § 228.

Grunnvilkårene for å idømme oppreisning i henhold til kravene er derfor oppfylt. I rettspraksis er det lagt til grunn at det normalt skal gis oppreisning dersom vilkårene er oppfylt, jf. Rt-2014-745 avsnitt 30. Etter lagmannsrettens syn er det ikke grunn til å gjøre unntak fra dette i saken her.

Det er ikke etablert noe standardisert nivå for oppreisning for de forholdene saken her gjelder. Størrelsen på oppreisningen må da fastsettes etter en skjønnsmessig helhetsvurdering, der det skal legges vekt på handlingens objektive grovhet, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen samt arten og omfanget av de påførte skadevirkningene, jf. Rt-2010-1203 avsnitt 39. Også den faktisk utmålte straffen er et moment ved utmåling av oppreisningen, jf. Rt-2010-1537 avsnitt 24. Videre må det tas i betraktning at fornærmedes behov for kompensasjon er et hovedhensyn bak oppreisningen, jf. Rt-2012-1576 avsnitt 13-14.

11.2 Oppreisning for E

De fire tiltalte er funnet skyldige i å ha misbrukt Es sårbare situasjon og utnyttet henne til prostitusjon i Norge fra hun kom til landet første gang i november 2012 til hun oppsøkte Rosa-prosjektet i oktober 2013. For Ds del er det tale om tilrettelegging for og medvirkning til dette.

Det fremgår av bemerkningene ovenfor at E startet å arbeide som prostituert for A allerede i 2006, i Bulgaria. E var da nylig skrevet ut fra arbeidsanstalten og var uten bopel, arbeid og sosial tilknytning. Lagmannsretten finner det klart sannsynlig at A utnyttet denne sårbare situasjonen ved å gjøre E avhengig av seg, for deretter å få henne til å arbeide for seg som prostituert. Hun jobbet deretter som prostituert for ham først i Bulgaria, senere i Polen og tidvis i enkelte andre land i Europa før hun kom til Norge. Lagmannsretten finner det også klart sannsynlig at A i hele denne perioden tok det alt vesentlige av de pengene E fikk inn gjennom arbeidet som prostituert. Lagmannsretten har på denne bakgrunn funnet det hevet over rimelig tvil at E var i en sårbar situasjon da hun ble brakt til Norge, og fortsatte å være i en sårbar situasjon så lenge hun arbeidet for familien A, og at de misbrukte denne sårbare situasjonen til å utnytte henne til å jobbe som prostituert for seg.

Som nevnt i avsnitt 9.4 er tiltalen begrenset til forhold i Norge, i hvert fall etter at A og C kom til Norge i november 2012, og lagmannsretten har ikke funnet det riktig ved straffutmålingen å ta hensyn til forhold forut for tiltaleperioden. Ettersom grunnlaget for oppreisning er overtredelse av straffeloven § 224, finner lagmannsretten det riktig kun å legge vekt på den utnyttelsen som skjedde i tiltaleperioden også når det gjelder utmåling av oppreisning, ut over det at tidligere forhold kan kaste lys over den vanskelige situasjonen E ble satt i i Norge. Slik lagmannsretten oppfattet Es bistandsadvokat, er det heller ikke anført at det ved utmålingen skal legges vekt på forhold forut for tiltaleperioden.

Lagmannsretten legger uansett til grunn at det er tale om utnyttelse av et annet menneske til prostitusjon over lang tid og i flere land hun ikke hadde noen tilknytning til, noe som objektivt sett er et særdeles grovt forhold. Dette trekker i retning av en betydelig oppreisning.

E forklarte for lagmannsretten hvordan hun gjennom en periode på syv år hadde blitt transportert eller beordret til forskjellige land i Europa for å arbeide som prostituert. Hun hadde måttet ligge med fremmede menn for penger. Hun hadde ikke fått beholde noen av pengene selv. Hun hadde jevnlig blitt slått av A, og ved enkelte anledninger ble hun utsatt for grov vold.

E ga uttrykk for at dette ikke var noe hun ville. Hun hadde gruet seg til å gå ut på jobb, og noen ganger ble hun syk av å tenke på hva hun skulle gjøre. Hun ga uttrykk for at hun resten av livet vil bære med seg det hun har opplevd.

Mildrid Mikkelsen fra Rosa-prosjektet forklarte for lagmannsretten at E var veldig redd da hun kom til Rosa i oktober 2013. E hadde gitt klart uttrykk for at hun ville ut av prostitusjonen, men var skeptisk til om Rosa-prosjektet kunne hjelpe henne med dette. Hun var veldig redd for igjen å bli tvunget tilbake i prostitusjon, og nevnte A som en hun var redd for. Ansatte i Rosa-prosjektet måtte følge henne når hun skulle ut på offentlige steder for å ta bussen, handle og liknende. Det tok også noe tid før E turte å anmelde A-familien til politiet. Hun ble etter hvert flyttet til et krisesenter utenfor Oslo fordi hun var redd for å oppholde seg i byen.

Etter at E flyttet på krisesenter har hun gått i samtale med personale der. Mikkelsen forklarte at E har benyttet seg av de tilbudene krisesenteret kunne tilby for å bearbeide traumer hun har vært utsatt for. Ifølge Mikkelsen hadde E reaksjoner som er typiske for de som er utsatt for vold, med søvnproblemer, depresjoner mv. Hun bodde på krisesenter i to år før hun flyttet til egen leilighet, men får fremdeles oppfølgning fra krisesenteret.

E har vært utsatt for grove krenkelser, og lagmannsretten finner det klart sannsynlig at dette har resultert i psykiske skadevirkninger som det kan ta lang tid å bearbeide. Også dette trekker i retning av en betydelig oppreisning.

Dommen inntatt i Rt-2010-1537 gjaldt utmåling av oppreisning ved menneskehandel til prostitusjon. Førstvoterende sammenliknet dette med voldtekt, der det er etablert en norm for oppreisning. Bestemmelsen om menneskehandel omfatter et vidt spekter av handlinger, men krenkelsen ved menneskehandel er gjerne langvarig og omfattende, særlig der offeret blir utnyttet til å utføre seksuelle handlinger, jf. dommen avsnitt 29 og 33. I den saken var det tale om utnyttelse til prostitusjon i en periode på syv måneder. Fornærmede var utsatt for grove krenkelser, blant annet ble hun jevnlig utsatt for vold og det ble publisert nakenbilder av henne på internett. Tiltalte ble domfelt for grov menneskehandel på grunn av at utnyttelsen hadde gitt et betydelig utbytte, jf. straffeloven § 224 fjerde ledd. Med henvisning til at den normerte oppreisningen for voldtekt da lå på 100 000 kroner, ble oppreisningen satt til 150 000 kroner.

Den normerte oppreisningen for voldtekt er senere hevet til 150 000 kroner, jf. Rt-2011-743 avsnitt 19. Selv om det i Rt-2010-1537 var tale om grovere krenkelser, pågikk utnyttelsen av E i en lengre periode. Dette tilsier at oppreisningen for Es del bør settes en god del høyere enn 150 000 kroner.

Også Gulating lagmannsretts dom 25. juni 2013 (LG-2012-173499) gir en viss veiledning for utmålingen. I den saken ble en mann dømt til fengsel i 3 år, hvorav 2 år ble gjort betinget, for å ha utnyttet en yngre brasiliansk mann til prostitusjon i en sauna. Brasilianeren hadde kommet til Norge som turist, og hadde ikke arbeids- eller oppholdstillatelse, snakket ikke norsk og var ikke kjent med norske forhold. Han kom raskt i et avhengighetsforhold til tiltalte, som utnyttet dette ved å la ham utføre seksuelle tjenester i saunaen han drev. Brasilianeren var avhengig av tiltalte for å få kost og losji, men fikk noe betalt og hadde fritid. Utnyttelsen av brasilianeren pågikk over en periode på to og et halvt år. Etter en helhetsvurdering satt lagmannsretten oppreisningen til 200 000 kroner.

Tiltalen i den nevnte saken gjaldt en betydelig lengre periode enn i saken her. På den annen side er krenkelsen av E av mer omfattende og alvorlig karakter. I den nevnte saken ble det også fastsatt en lavere straff enn i saken her, og dette er som nevnt ovenfor relevant også ved utmåling av oppreisning. Dette tilsier samlet sett at oppreisningen for E bør være av samme størrelsesorden som den fastsatt i Gulating lagmannsretts dom.

Etter en helhetsvurdering har lagmannsretten kommet til at oppreisningen for E passende kan settes til 200 000 kroner.

Lagmannsretten mener det er rimelig at A, B og C dømmes til å betale denne oppreisningen som solidarisk ansvarlige. Lagmannsretten har ovenfor funnet det bevist at det er de som har stått for den direkte utnyttelsen av E og F, og som har mottatt all fortjeneste av utnyttelsen. D har bistått familien A med tjenester og tilrettelegging, men det er ikke noe som indikerer at han har fått noen direkte økonomisk gevinst av utnyttelsen, ut over at han tidvis har fått bo hos familien mv. Han domfelles som tilrettelegger og medvirker til menneskehandel når det gjelder E og F. Etter lagmannsrettens syn er det da ikke rimelig at han skal dømmes til å betale oppreisning som solidarisk ansvarlig på like fot med de tre øvrige tiltalte.

D frifinnes etter dette for kravet om oppreisning til E. De tre øvrige tiltalte dømmes som solidarisk ansvarlige til å betale henne 200 000 kroner i oppreisning.

11.3 Oppreisning for F

De fire tiltalte er funnet skyldige i å ha misbrukt Fs sårbare situasjon og utnyttet henne til prostitusjon i Norge fra hun kom til landet første gang i november 2012 og frem til slutten av november 2013. For Ds del er det tale om medvirkning til dette.

Det fremgår av bemerkningene ovenfor at F startet å arbeide som prostituert for familien A i Polen sommeren 2012. F hadde omsorg for en datter i Bulgaria. Polen var et fremmed land for henne, hun hadde ikke noe nettverk der og kunne ikke polsk. I forbindelse med at F begynte å jobbe for A-familien, ble datteren tatt hånd om av B i Bulgaria. C tok det alt vesentlige av de pengene F fikk inn gjennom arbeidet som prostituert. F ble fortalt at pengene ble sendt til B for å dekke kostnadene ved pass av barnet. Lagmannsretten har på denne bakgrunn funnet det hevet over rimelig tvil at F var i en sårbar situasjon da hun ble brakt til Norge, og fortsatte å være i en sårbar situasjon så lenge hun arbeidet for familien A, og at de misbrukte denne sårbare situasjonen til å utnytte henne til å jobbe som prostituert for seg.

Som for E legger lagmannsretten kun vekt på den utnyttelsen som skjedde i tiltaleperioden, ut over det at tidligere forhold kan kaste lys over den vanskelige situasjonen F ble satt i i Norge. Det er heller ikke anført av Fs bistandsadvokat at det ved utmålingen av oppreisning skal legges vekt på forhold forut for tiltalen.

Også når det gjelder F er det tale om utnyttelse av et annet menneske til prostitusjon gjennom lang tid og i to forskjellige land hun ikke hadde noen tilknytning til, noe som objektivt sett er et svært grovt forhold og trekker i retning av en betydelig oppreisning.

F forklarte for lagmannsretten at hun hver dag ble vekket av de tiltalte og presset til å gå på jobb som prostituert, selv om hun ikke ville. Hun forklarte at hun var stresset og redd mens hun jobbet for dem. Hun prøvde å komme seg vekk fra familien A og dro til Bulgaria i slutten av august 2013, men hun ble presset og truet til å komme tilbake og arbeide for dem. Etter dette var det ved flere anledninger fysisk konflikt mellom F og B, blant annet episoden i tiltalen post III. F forklarte at hun har vært redd også etter at de tiltalte ble pågrepet, og at hun fortsatt har inni seg det stresset hun opplevde da hun jobbet for dem.

F fortsatte å arbeide som prostituert i Oslo etter at de tiltalte ble arrestert og utover senvinteren 2014. Det er noe uklart om hun i denne perioden arbeidet for seg selv eller for en annen hallik. Lagmannsretten finner uansett ikke grunn til å legge nevneverdig vekt på dette ved utmåling av oppreisning til F. Det sentrale i den sammenheng er den krenkelsen hun har blitt utsatt for ved at hennes sårbare situasjon har blitt misbrukt til utnyttelse til prostitusjon. Det skal dessuten ikke ses bort fra at grunnen til at hun fortsatte med prostitusjon var den vanskelige situasjonen hun var satt i i Norge, uten noe nettverk eller særlig kjennskap til landet, og med en datter i Bulgaria som hun måtte forsørge.

Selv om E ble utnyttet til prostitusjon i flere år før tiltaleperioden, er det som nevnt utnyttelsen i den perioden tiltalen gjelder som må være førende for utmåling av oppreisningen. Denne perioden var tilnærmet like lang for dem begge.

Når det gjelder den nærmere utmålingen av oppreisning til F, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommer Wiig, lagdommer Grimstad, meddommer Normannvik, meddommer Svanberg Kaspersen og meddommer Arif ser liten grunn til å utmåle en lavere oppreisning for F enn for E. De momentene det skal legges vekt på gjør seg gjeldende i omtrent samme grad for dem begge. Selv om E har vært utnyttet over lengre tid og ga klarere uttrykk for at hun ville komme seg ut av prostitusjon, må som nevnt det avgjørende ved utmålingen være krenkelsen forårsaket av det forholdet tiltalen gjelder, og det stiller seg nokså likt for de to.

Flertallet mener derfor at oppreisningen for F passende kan settes til 200 000 kroner når det gjelder forholdet i tiltalen post I b.

Lagmannsrettens mindretall, meddommer Stenbo, mener det bør utmåles en lavere oppreisning for F når det gjelder forholdene i tiltalen post I. Mindretallet legger vekt på at F etter at de tiltalte var pågrepet, fortsatte å prostituere seg frivillig, noe som indikerer at hennes opplevelse av krenkelse og de påførte skadevirkningene ikke kan ha vært like alvorlige som for E. Mindretallet mener dette bør gi seg utslag i en lavere oppreisning for F enn for E, men finner ikke grunn til å angi noe eksakt beløp.

I tråd med flertallets konklusjon settes oppreisningen til F til 200 000 kroner.

Som for E, mener lagmannsretten det er rimelig at A, B og C dømmes til å betale oppreisningen til F som solidarisk ansvarlige. Det er de som har stått for den direkte utnyttelsen av henne, og som har mottatt all fortjeneste av utnyttelsen. D har bistått som tilrettelegger og medvirker, og det er da ikke rimelig at han skal dømmes til å betale oppreisning som solidarisk ansvarlig med de tre andre.

D frifinnes etter dette for kravet om oppreisning til F. De tre øvrige tiltalte dømmes som solidarisk ansvarlige til å betale henne 200 000 kroner i oppreisning.

B er også funnet skyldig i å ha øvet vold mot F som beskrevet i tiltalen post III. Som nevnt ovenfor er også dette et forhold det kan idømmes oppreisning for, og lagmannsretten mener dette bør gjøres i saken her.

Lagmannsretten har ovenfor funnet det bevist at B på tid og sted som beskrevet i tiltalen post III slo F i ansiktet med knyttet neve, og at B fortsatte å slå F mens hun lå nede. Slaget i ansiktet førte til en hevelse og blåmerker.

Fs bistandsadvokat har vist til Borgarting lagmannsretts dom 29. januar 2014 (LB-2013-112463), der det ved overtredelse av straffeloven § 228 første ledd ble idømt oppreisning på 15 000 kroner. Det var imidlertid tale om grovere voldsutøvelse enn i saken her, blant annet ved at hodet til fornærmede ble dunket mot gulvet flere ganger. Det ble samtidig fremsatt en drapstrussel mot fornærmede.

Det er også vist til Frostating lagmannsretts dom 18. juni 2012, som også gjaldt overtredelse av straffeloven § 228 første ledd, og der det ble idømt oppreisning med 15 000 kroner. Denne dommen gjaldt imidlertid betydelig mer omfattende voldsutøvelse enn i saken her.

Etter en helhetsvurdering, der det er sett hen til nivået på oppreisningen i de to sakene nevnt ovenfor, mener lagmannsretten at 10 000 kroner er passende nivå på oppreisningen for forholdet i tiltalen post III. B dømmes til å betale dette til F.

11.4 Oppreisning for G

D er funnet skyldig i å ha misbrukt Gs sårbare situasjon og utnyttet henne til prostitusjon i Norge i perioden medio september til 6. oktober 2013, det vil si i ca. tre uker.

Utnyttelse av et annet menneske til prostitusjon er objektivt sett et svært grovt forhold selv om det er tale om en kortere periode. Dette taler isolert sett for en betydelig oppreisning.

I rettslig avhør avspilt for lagmannsretten forklarte G at D forlangte at hun skulle stå på «gata» lenge utover natten, selv om det var kaldt. Han var misfornøyd med at hun tjente lite penger, og slo henne ved flere anledninger. G orket ikke å leve under et slikt regime, og fikk hjelp til å reise hjem til Bulgaria. Hun ga ikke uttrykk for at hun i ettertid har vært redd for represalier fra Ds side. D ringte henne flere ganger etter at hun kom tilbake til Bulgaria, men hun ga ikke uttrykk for at han hadde truet henne.

Ut fra Gs forklaring er det lite som tyder på at hun har hatt særlige ettervirkninger av de krenkelsene hun ble utsatt for i Norge. Hennes opplevelse av krenkelse bestod av de forholdene hun ble utsatt for under oppholdet her.

Dette tilsier etter lagmannsrettens mening at oppreisningen til G må settes lavere enn for E og F.
Når det gjelder den konkrete utmålingen, finner lagmannsretten etter en helhetsvurdering - også sett hen til oppreisningen tilkjent E og F - at en oppreisning på 100 000 kroner er passende for G. D dømmes til å betale dette i oppreisning til G.

12 Erstatning for tap av inntekter fra salg av seksuelle tjenester

12.1 Erstatningsgrunnlag

E, F og G har fremsatt krav om erstatning for de inntektene fra prostitusjonsvirksomheten som de tiltalte tok fra dem. Erstatningskravene gjelder bare tap av inntekter i tiltaleperioden.

Tingretten behandlet ikke disse kravene om erstatning, med følgende begrunnelse:

«Straffeloven § 202 a trådte i kraft 1. januar 2009. Bestemmelsen gjorde straffbart kjøp av seksuelle tjenester. Salget av de samme tjenester ble ikke gjort straffbar. Den rettslige konstellasjon vil da være at transaksjonen som sådan er ulovlig, dog slik at selgeren er unndratt fra straffeansvar. Selgeren, selv om hun ikke selv kan straffes, vil imidlertid være en sentral medvirker til en ulovlig handling, og hennes utbytte av handlingen vil utvilsomt innebære utbytte av straffbar handling. Hennes viderebefordring av dette utbyttet til de aktuelle halliker vil på den annen side være en nødvendig del av en annen straffbar handling i form av menneskehandel. Det saksøkeren da ber retten om, er å forestå fordelingen/tilbakeføringen av utbyttet mellom 2 straffbare handlinger. Retten kan ikke se at dette - som i realiteten vil være rettens bistand til den økonomiske ordningen av kriminalitet - skal være en domstols oppgave. Retten behandler derfor ikke dette kravet.»

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall ved vurderingen av disse erstatningskravene.

Mindretallet, meddommer Stenbo, kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens begrunnelse når det gjelder dette. Mindretallet mener at inntekter innvunnet ved prostitusjon må anses som utbytte fra en straffbar handling, og at det ikke kan være domstolenes oppgave å bidra til innkreving av tap av slikt utbytte. Mindretallet vil derfor ikke gi medhold i erstatningskravene.

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Wiig, lagdommer Grimstad, meddommer Normannvik, meddommer Svanberg Kaspersen og meddommer Arif, er ikke enig i tingrettens resonnement når det gjelder disse erstatningskravene. Etter flertallets syn kan ikke inntekter fra salg av seksuelle tjenester anses som utbytte av en straffbar handling. Straffeloven § 202 a rammer den som «skaffer seg eller andre seksuell omgang eller handling ved å yte eller avtale vederlag», jf. bestemmelsens bokstav a. I forarbeidene til bestemmelsen - Ot.prp.nr.48 (2007-2008) side 11 - uttales at «det straffverdige i handlingen er at den seksuelle omgangen eller handlingen oppnås på en bestemt måte - gjennom betaling, typisk med penger, eller med andre midler». Det straffbare er altså det å skaffe seg seksuell omgang ved å yte vederlag, ikke den seksuelle omgangen eller vederlaget i seg selv.

Det er heller ikke straffbart å være på den andre siden av transaksjonen; å samtykke i seksuell omgang eller utføre seksuelle handlinger mot å motta vederlag. I Ot.prp.nr.48 (2007-2008) side 14 er det slått fast at «forbudet ikke rammer den som selger sex», heller ikke som medvirker til en overtredelse. Etter flertallets syn blir det da lite treffende å karakterisere inntekter innvunnet som vederlag for seksuelle tjenester, som utbytte fra en straffbar handling.

Flertallet kan ut fra dette ikke se noe grunnlag for at inntekter innvunnet ved salg av seksuelle tjenester skal anses som illegale på selgerens hånd. I mangel av holdepunkter for noe annet, må selgeren i utgangspunktet anses å være rette eier av pengene.

Etter flertallets syn er det videre klart at den som utnytter en annen til prostitusjon, ikke kan ha noe rettmessig krav på å få del av inntektene fra prostitusjonen. Og penger som urettmessig er fratatt eieren, kan kreves erstattet.

De fornærmedes bistandsadvokater har vist til flere dommer der krav om erstatning eller tilbakebetaling av penger som er innvunnet ved prostitusjon og som har blitt fratatt av bakmenn, har blitt tatt til følge. Det kan vises til Borgarting lagmannsretts dom 19. mai 2011 (LB-2011-8761), Gulating lagmannsretts dom 25. juni 2013 (LG-2012-173499) og Gulating lagmannsretts dom 17. mars 2010 (LG-2009-9070-3). I de nevnte dommene er dette behandlet som et krav om tilbakebetaling på avtalerettslig grunnlag, som følge av at «avtalen» om betaling til bakmennene er ugyldig. Etter flertallets syn er det imidlertid mer naturlig å behandle kravene i saken her som krav om erstatning for urettmessig fratatte midler. Som støtte for dette vises til Borgarting lagmannsretts dom 9. mars 2015 (LB-2014-4137), der et tilsvarende krav ble behandlet som et regulært erstatningskrav. Antakelig vil begge betraktningsmåtene føre til samme resultat i saken her.

Den erstatningsbetingende handlingen er i dette tilfellet at de tiltalte urettmessig fratok de fornærmede penger som de hadde tjent ved salg av seksuelle tjenester. Dette var ledd i de tiltaltes utnyttelse av de fornærmede til prostitusjon. Lagmannsretten har ovenfor funnet det bevist ut over rimelig tvil at de prostituerte tilknyttet familien A, herunder E og F, måtte gi fra seg alle pengene de tjente til A, C og B, og at de kun fikk beholde penger til daglig livsopphold. Etter flertallets syn gir dette grunnlag for erstatningskrav for tap av inntekter rettet mot disse tre.

Etter flertallets syn er det ikke ført tilstrekkelig bevis for at D har mottatt og selv beholdt penger fra F eller Es salg av seksuelle tjenester. D har utført visse tjenester for familien A som beskrevet ovenfor, men det er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at han har fått del i utbyttet av deres virksomhet. D må derfor frifinnes for Es og Fs krav om erstatning for tap av deres inntekter fra prostitusjon.

Gs erstatningskrav er rettet mot D. Lagmannsretten har ovenfor funnet det bevist ut over rimelig tvil at D misbrukte Gs sårbare situasjon i Norge og utnyttet henne til prostitusjon. Som ledd i utnyttelsen måtte hun gi alle pengene hun tjente til D. Etter flertallets syn gir dette grunnlag for erstatningskrav fra G rettet mot D.

12.2 Erstatningsutmåling - E

E har fremsatt krav om erstatning med 750 000 kroner for de inntektene fra prostitusjonsvirksomheten som de tiltalte tok fra henne.

I rettspraksis er det lagt til grunn at det ved vurderingen av om grunnlaget for erstatning er til stede, kreves klar sannsynlighetsovervekt for å kunne legge til grunn et faktum som er særlig belastende eller kan være straffbart for skadevolderen. Dette gjelder imidlertid ikke ved vurderingen av erstatningskravets størrelse. Her er det tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. Borgarting lagmannsretts dom 9. mars 2015 (LB-2014-4137). Det vil si at det mest sannsynlige faktum må legges til grunn når det gjelder det økonomiske tapet de fornærmede har lidt.

De fornærmede og andre eks-prostituerte som har forklart seg i saken, har forklart seg nokså likt når det gjelder betalingen de tok for de forskjellige seksuelle tjenestene på strøket i Oslo. Prisen var 300 kroner for oralsex, 500 kroner for samleie, 800 til 1000 kroner for begge deler og 1500 til 2000 kroner for en hel time hjemme hos kunden.

Samtlige av de eks-prostituerte har forklart at den daglige inntjeningen varierte sterkt. Det var også forskjeller i inntjening mellom de prostituerte; noen tjente mer enn andre.

E forklarte at inntjeningen på én dag kunne variere fra 1000 kroner hvis det var lite å gjøre opp til 10 000 kroner på en særlig innbringende dag.

F forklarte for lagmannsretten at hun tjente fra 2000-3000 kroner opptil 10 000 kroner per dag. I politiavhør lest opp under ankeforhandlingen forklarte hun at hun kunne tjene fra 500 helt opp til 20 000 kroner på en dag. Som beskrevet ovenfor legger lagmannsretten til grunn at F hadde vanskelig for å forstå pengers verdi, og det er derfor stor usikkerhet knyttet til hennes anslag over inntjeningen.

Videre forklarte vitnet N54 for lagmannsretten at hun på en god uke kunne tjene 15 000 til 20 000 kroner. Noen uker tjente hun 10 000 kroner, og på en dårlig uke ned til 5000 kroner.

Vitnet N03 forklarte at hun - da hun jobbet som prostituert for N02 - tjente 5000-6000 kroner per kveld på hverdagene, og i helgene ca. 10 000 kroner per kveld.

Vitnet N04 har forklart at hun kunne tjene fra 1000-2000 kroner opptil 4000-5000 kroner per dag. Hun hadde tjent opptil 20 000 kroner på en helg.

Politibetjent Tore Fjær bekreftet i grove trekk det de eks-prostituerte har forklart om inntjeningen. Ut fra hans erfaring anslo han at de prostituerte kunne tjene 2000-3000 kroner på en kveld. I helgene kunne noen tjene 10 000-15 000 kroner, mens andre tjente langt mindre enn dette.

På denne bakgrunn mener lagmannsrettens flertall at E mest sannsynlig - som et forsiktig anslag - i gjennomsnitt tjente 2000 kroner hver dag hun arbeidet som prostituert i Oslo.

Som beskrevet ovenfor legger lagmannsretten til grunn at E kom til Norge i begynnelsen av november 2012, og hun begynte straks å arbeide som prostituert. Hun jobbet som prostituert for familien A frem til hun kontaktet Pro Sentret i midten av oktober 2013. Hele denne perioden utgjør ca. 320 dager.

E reiste til Polen i slutten av juni 2013. Hun arbeidet også der som prostituert. I midten av august reiste hun til Sveits, og var der i ca. to uker. Det er beskrevet ovenfor at E ikke hadde særlig inntjening i Sveits. Hun reiste så til Bulgaria, og etter å ha vært der i omtrent en uke dro hun tilbake til Norge 3. september 2013 og fortsatte å jobbe som prostituert frem til midten av oktober. Det må ut fra dette legges til grunn at E i minst tre uker i august-september 2013 ikke hadde noen inntjening fra prostitusjon. Dette må trekkes fra de 320 dagene nevnt ovenfor.

Videre mener lagmannsrettens flertall at inntjeningen i Polen sannsynligvis var noe lavere enn i Norge, ettersom det generelle prisnivået i Polen er langt lavere enn i Norge. Som et forsiktig anslag finner flertallet det sannsynlig at inntjeningen i gjennomsnitt var på ca. 1000 kroner per dag de ca. 6 ukene E var i Polen. For enkelhets skyld trekkes ytterligere 20 dager fra antallet nevnt ovenfor.

Etter flertallets syn må det i tillegg gjøres et skjønnsmessig fradrag for fridager, korte arbeidsdager mv. Både E og F har forklart at de måtte jobbe hver eneste dag, og at de måtte holde på til sent på kveld og utover natten i helgene. Det var bare da de hadde bursdag og ved liknende markeringer at de fikk noe fri; de måtte jobbe også da, men kortere dager. Det er fremlagt bilder som viser E og F og andre prostituerte på fest og på en bar sammen med blant andre A og C. Det er også fremlagt bilde av flere av de prostituerte på en strand i Polen, og det ble fremvist en video fra en fisketur der det også var arrangert en piknik. Dette indikerer at det var noen dager de prostituerte ikke jobbet, eller i hvert fall ikke arbeidet full dag. I tillegg til dette har det gått noen dager med til reise til og fra Polen, Bulgaria mv. Etter flertallets vurdering må det ut fra dette trekkes ca. 30 dager fra antallet nevnt ovenfor.

Flertallet finner det etter dette sannsynlig - som et forsiktig anslag - at E arbeidet som prostituert i 250 dager i den perioden tiltalen gjelder. Med en gjennomsnitts inntjening på 2000 kroner per dag blir den totale inntjeningen i perioden på 500 000 kroner.

Fra dette må det trekkes utgifter til levekostnader; mat, klær, losji og utstyr til arbeidet som prostituert. A har forklart at han betalte 10 000 kroner per måned i husleie både for stedet på Åmot og leiligheten på Z. Flertallet antar at de betalte noe tilsvarende de andre stedene de bodde. E må dekke sin andel av dette. Det var til enhver tid flere personer i leilighetene. Es andel av husleien anslås til i gjennomsnitt 2000 kroner per måned. I tillegg kommer utgifter til mat, klær og nødvendig utstyr, som A betalte eller som ble dekket av de pengene de fornærmede fikk inn gjennom prostitusjonen. Det er ikke fremlagt noe som kan kaste lys over hvor store utgiftene til dette var. Etter en skjønnsmessig vurdering finner flertallet det sannsynlig at det til sammen dreier seg om ca. 100 000 kroner for hele perioden. Dette må trekkes fra de inntjente midlene ved beregning av erstatningskravet.

Lagmannsrettens flertall har etter dette kommet til at E har krav på erstatning med 400 000 kroner. I tråd med flertallets konklusjon dømmes A, B og C til å betale dette som solidarisk ansvarlige.

12.3 Erstatningsutmåling - F

F har fremsatt krav om erstatning for tap av inntektene fra prostitusjonsvirksomheten fastsatt etter rettens skjønn.

Lagmannsrettens flertall legger til grunn at F i gjennomsnitt tjente omtrent det samme som E; 2000 kroner per dag. Det vises til gjennomgåelsen ovenfor av bevisførselen knyttet til dette.

Lagmannsretten har ovenfor lagt til grunn at F kom til Norge i første halvdel av november 2012, og straks begynte å arbeide som prostituert her. Hun dro til Bulgaria i slutten av desember 2012 og var der til en gang i januar 2013; ca. en måned. Det legges til grunn at hun ikke arbeidet som prostituert mens hun var i Bulgaria. Hun oppholdt seg deretter i Norge frem til hun dro til Polen 30. juni. Hun var i Polen til 5. august 2013 og dro så tilbake til Norge. Den 30. august dro hun igjen til Bulgaria, og kom tilbake til Norge 21. september 2013. Hun jobbet ikke som prostituert de drøye tre ukene hun var i Bulgaria. Tilbake i Norge jobbet hun i en kort periode ikke for familien A, før hun igjen vendte tilbake til dem. Det legges til grunn at hun også senere den høsten i korte perioder ikke jobbet for dem. Dette var bakgrunnen for konfliktene mellom henne og B i slutten av november 2013.

F har i noe større grad enn E vært ute av prostitusjonsvirksomheten i den perioden tiltalen gjelder. På den annen side jobbet hun som prostituert for familien A lenger enn E; frem til midten av november 2013. Også for F må det gjøres et skjønnsmessig fradrag på grunn av det lavere inntjeningsnivået i Polen, og fordi de fornærmede sannsynligvis har hatt noen fridager og korte arbeidsdager. Flertallet finner det på denne bakgrunn sannsynlig at også F jobbet 250 dager som prostituert for familien A i den perioden tiltalen gjelder.

Som for E må det gjøres et fradrag i erstatningskravet for utgifter til levekostnader mv. Flertallet setter dette skjønnsmessig til 100 000 kroner for hele perioden også for F.

Lagmannsrettens flertall har etter dette kommet til at også F har krav på erstatning med 400 000 kroner. I tråd med flertallets konklusjon dømmes A, B og C til å betale dette som solidarisk ansvarlige. Som angitt i punkt 4 i påstanden fra F fastsettes forfall til to uker etter forkynnelse av dommen. Det følger da av s forsinkelsesrenteloven at rente beregnes fra forfallsdato.

12.4 Erstatningsutmåling - G

G har fremsatt krav om erstatning for tap av inntektene fra prostitusjonsvirksomheten fastsatt etter rettens skjønn.

G jobbet som nevnt som prostituert for D i perioden medio september til 6. oktober 2013, det vil si i ca. tre uker. G er eldre enn E og F, og hadde dårligere inntjening enn dem. Hun forklarte at hun tjente fra ca. 1000 kroner til over 2000 kroner per kveld. De første dagene hun var på «strøket», fikk hun imidlertid ingen kunder og tjente ikke noe. Dette skjedde en eller to dager senere også. Lagmannsrettens flertall legger ut fra dette til grunn at G i gjennomsnitt tjente i underkant av 1500 kroner per dag de ukene hun jobbet som prostituert i Oslo.

G forklarte at hun måtte jobbe hver dag mens hun var hos D. Flertallet finner ingen grunn til å tvile på dette, også sett i lys av Es og Fs forklaringer om at de måtte jobbe hver dag. Det legges derfor til grunn at G jobbet som prostituert i ca. 20 dager.

Også fra Gs erstatningskrav må det gjøres et skjønnsmessig fradrag for levekostnader. G forklarte at hun tok av pengene hun hadde tjent og kjøpte mat og røyk da hun jobbet på strøket. Hun bodde hos D, og det legges til grunn at han betalte husleie. Hun hadde også utgifter til utstyr til jobben som prostituert. Flertallet finner det sannsynlig at det samlet sett var tale om utgifter på ca. 8000 kroner.

Lagmannsrettens flertall har etter dette kommet til at G har krav på erstatning fra D med 20 000 kroner. I tråd med flertallets konklusjon dømmes D til å betale dette.

13 Sakskostnader

Påstand om sakskostnader er ikke nedlagt og idømmes ikke.

Dommen er avsagt med slike dissenser som fremgår over.

Det har ikke vært mulig å avsi dommen innen lovens frist på tre dager, jf straffeprosessloven § 42 tredje ledd. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til sakens omfang.

Domsslutning:

  1. A, født 0.0.1972, dømmes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav a, jf § 60 a (to tilfeller), jf straffeloven § 62 første ledd til fengsel i 5 - fem - år og 6 - seks måneder. Ved soning fragår 897 dager for utholdt varetekt, jf straffeloven § 60.

  2. C, født 0.0.1993, dømmes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav a, jf § 60 a (to tilfeller), jf straffeloven § 62 første ledd til fengsel i 4 - fire - år. Ved soning fragår 897 dager for utholdt varetekt, jf straffeloven § 60.

  3. B, født 0.0.1977, dømmes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav a, jf § 60 a (to tilfeller) og § 228 første ledd, jf straffeloven § 62 første ledd til fengsel i 4 - fire - år. Ved soning fragår 898 dager for utholdt varetekt, jf straffeloven § 60.

  4. D, født 0.0.1980, dømmes for overtredelse av straffeloven § 224 andre ledd bokstav a og b, jf § 224 første ledd bokstav a, jf § 60 a (to tilfeller) og § 224 første ledd bokstav a (ett tilfelle) som felles straff med det forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo tingretts dom 28. september 2015, jf. straffeprosessloven § 348 første ledd, jf straffeloven § 62 og § 63 andre ledd, til fengsel i 3 - tre - år og 6 - seks - måneder. Ved soning fragår 686 dager for utholdt varetekt, jf straffeloven § 60.

  5. I medhold av straffeloven § 35 inndras fra A og/eller C og/eller B til fordel for statskassen følgende bulgarsk registrerte kjøretøy; en VW Golf med kjennemerke [nummer], en BMW 530 med kjennemerke [nummer] og en BMW X5 med kjennemerke [nummer].

  6. A, C og B betaler in solidum 200 000 - tohundretusen - kroner i oppreisning til E innen to uker fra forkynnelsen av denne dom.

  7. A, C og B betaler in solidum 400 000 - firehundretusen - kroner i erstatning til E innen to uker fra forkynnelsen av denne dom .

  8. D frifinnes for kravene om erstatning og oppreisning fra E.

  9. A, C og B betaler in solidum 200 000 - tohundretusen - kroner i oppreisning til F innen to uker fra forkynnelsen av denne dom.

  10. A, C og B betaler in solidum 400 000 - firehundretusen - kroner i erstatning til F innen to uker fra forkynnelsen av denne dom.

  11. D frifinnes for kravene om erstatning og oppreisning fra F.

  12. B betaler 10 000 - titusen - kroner i oppreisning til F innen to uker fra forkynnelsen av denne dom.

  13. D betaler 100 000 - etthundretusen - kroner i oppreisning til G innen to uker fra forkynnelsen av denne dom.

  14. D betaler 20 000 - tyvetusen - kroner i erstatning til G innen to uker fra forkynnelsen av denne dom.

  15. Sakskostnader idømmes ikke. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-169347 Menneskehandel. Prostitusjon. Sårbar situasjon. (02.01.2017)

    Tre menn og en kvinne ble dømt for overtredelse av straffeloven (1902) § 224 om menneskehandel. Som følge av at overtredelsen ble ansett for å være et ledd i organisert kriminell virksomhet ble straffeutmålingen skjerpet jfr. straffeloven (1902) § 60 a. De fornærmede var tre kvinner som var blitt utnyttet til prostitusjon i Norge. Lagmansretten foretok en vurdering av kriteriet "misbruk av sårbar situasjon". De fornærmede ble tilkjent oppreisning og erstatning for tapte inntekter fra salg av seksuelle tjenester.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen