Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-17298
Dokumentdato : 07.12.2015

Forvaltningsrett. Fremmedrett. Asyl. Utlendingsloven § 28.

Saken gjaldt utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl og etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket. En afghansk mann søkte om asyl i Norge og hevdet at han risikerte å bli drept av sin onkel dersom han returnerte til Afghanistan. Han oppgav at årsaken til at onkelen ville drepe han var at han ikke ville gifte seg med onkelens datter som var asylsøkerens kusine. Staten anførte at hans forklaring var så lite troverdig at den ikke kunne legges til grunn. Lagmannsretten til at asylsøkerens generelle troverdighet ikke var svekket, at hans forklaring framsto som noenlunde sannsynlig og at hans forklaring derfor måtte legges til grunn. Asylsøkeren hadde gitt den samme forklaringen både ved den forvaltningsmessige og ved den rettslige behandlinge av saken. Hans forklaring var heller ikke i strid med tilgjengelig informasjon om forholdene i Afghanistan. Utlendingsnemndas avslagsvedtak og beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket var etter dette basert på urikig faktum og lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at vedtaket og beslutningene var ugyldige.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 16. august 2013 om avslag på søknad om asyl og beslutninger av henholdsvis 10. og 31. mars 2014 om ikke å omgjøre vedtaket.

A kom til Norge 4. november 2011 og søkte dagen etter om asyl. Som begrunnelse for søknaden oppga A at han hadde flyktet fra Afghanistan fordi han fryktet at onkelen hans på farssiden (farbroren) ville drepe han. Årsaken til dette skal være at farbroren ønsket at A skulle gifte seg med farbrorens datter, As kusine, og at farbroren ble svært sint da A motsatte seg giftemålet. A motsatte seg giftemålet med kusinen, blant annet fordi han var interessert i en annen jente som bor i Norge, C. A opplyste videre at både hans mor og onkel på morssiden (morbroren) var blitt drept av onkelen etter at A hadde flyktet.

Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet 7. februar 2012. Utlendingsdirektoratet begrunnet avslaget med at As troverdighet var så sterkt svekket at hans forklaring om grunnlaget for søknaden ikke kunne legges til grunn. I vedtaket heter det om As troverdighet:

Vi viser i den sammenheng til søkerens forklaring der han oppgir at hans onkel B under konfrontasjonen med søkeren hentet våpenet sitt og drepte hans mor etter at søkeren hadde flyktet fra huset. UDI stiller seg undrende til at onkelen skulle ville drepe søkerens mor, som var den som hadde gjort avtale med onkelen om giftemålet og således fungerte både som en garantist for og et vitne på at giftemålet var avtalt. Det fremstår derfor som lite sannsynlig og trolig at onkelen skulle drepe søkerens mor om han virkelig var innstilt på at giftemålet skulle gjennomføres. Videre finner vi det underlig at søkerens onkel i ettertid skulle velge å bruke så mye ressurser på å finne søkeren ved å få søkernes morbror arrestert når søkeren allikevel var forsvunnet. Det faktum av afghansk lov forbyr ekteskap uten samtykke og at æresbegrepet, i følge afghansk tradisjon, først og fremst er knyttet opp til kvinnene i samfunnet forsterker vår oppfatning ytterligere. Det strider i mot de kilder og den kunnskapen UDI besitter at søkerens liv skulle være truet som følge av at han nektet å samtykke i giftemålet med sin kusine, se Landinfo temanotat om ekteskap i Afghanistan, 19.05.2011. Vi vil i tillegg legge til at det i følge UDIs kilder på et generelt grunnlag forekommer ytterst sjelden at konflikter ender i drap, se landinforapport Afghanistan: Blodhevn, tradisjonelle lover (pashtunwali) og tradisjonelle konfliktløsningsmekanismer, 01.11.2011. Med tanke på at dette var en konflikt som i følge afghansk tradisjon er av mindre alvorlig karakter og det faktum at søkeren er en mann, er momenter som ytterligere svekker tiltroen til søkerens forklaring om at hans onkel vil drepe han ved retur til hjemlandet og bidrar i betydelig grad å svekke tiltroen til søkerens forklaring generelt.

Avslaget ble påklaget og Utlendingsnemnda traff vedtak 16. august 2013 om at klagen ikke ble tatt til følge. Utlendingsnemnda var i det vesentligste enig i Utlendingsdirektoratets begrunnelse. Utlendingsnemnda bemerket i tillegg at saken synes å kunne egne seg for megling i et eldreråd (jirga). Nemnda viste til at det var en utbredt kultur for å mekle slike saker i Afghanistan og at drap sjelden er utfallet. Utlendingsnemnda viste videre til at familiens ære er knyttet til kvinnen og at drapet på morbroren derfor ikke ville kunne opprette den tapte æren. Endelig viste Utlendingsnemnda til at det var svært uvanlig at barn gikk imot sine foreldres valg av ektefelle selv om dette ikke var i tråd med barnets egne ønsker. Utlendingsnemnda mente derfor at det var lite sannsynlig både at A skulle gå imot morens ønske om hvem hans ektefelle skulle bli og at moren og tanten skulle ha medvirket til å bryte avtalen om giftemål ved å anbefale A å reise fra hjemstedet.

Utlendingsnemnda kom på denne bakgrunn til at As forklaring ikke kunne legges til grunn og konkluderte med at individuelle forhold ikke tilsa beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller bokstav b. Utlendingsnemnda foretok deretter en vurdering av den generelle sikkerhetssituasjonen og mente at A ikke kunne returneres til Logar-provinsen, men at det ikke var urimelig at han tok opphold i andre trygge og tilgjengelige deler av landet, for eksempel Kabul.

Vedtaket er begjært omgjort to ganger. Utlendingsnemnda har ved beslutninger av 10. og 31. mars 2014 ikke tatt omgjøringsbegjæringene til følge. Både Utlendingsnemndas vedtak og de etterfølgende beslutningene er tatt av nemndsleder uten nemndsmøte, og A ble ikke gitt anledning til å møte.

Ved stevning datert 26. mai 2014 reiste A søksmål om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak og senere beslutninger. Samtidig ble det begjært midlertidig forføyning om at vedtakene og senere beslutninger ikke blir effektuert før det foreligger rettskraftig dom.

Oslo tingrett avsa 17. november 2014 dom og kjennelse med slik slutning:

I hovedsaken:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 16. august 2013, ref nr 2011 188487 01, og beslutninger 10.03 og 31.03.2014, er ugyldige.

I forføyningssaken:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 16. august 2013, ref nr 2011 188487 01, og beslutninger 10.03. og 31.03.2014, effektueres ikke før det foreligger rettskraftig dom.

I begge saker:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes innen 2-to-uker fra forkynnelsen av denne dom og kjennelse til å betale As sakskostnader med 175 482 etthundreogsøttifemtusenfirehundreogåttito-kroner med tillegg av lovbestemte forsinkelsesrenter og rettens gebyr.

Utlendingsnemnda besluttet 3. desember 2014 å gi utsatt iverksettelse av avslagsvedtaket inntil dom i ankeinstansen foreligger.

Staten ved Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling over dommen og muntlig forhandling om anken over kjennelsen ble holdt 17. og 18. november 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten var representert ved prosessfullmektigen. I tillegg fulgte seniorrådgiver Ingvild Solberg forhandlingen i medhold av tvisteloven § 24-6 annet ledd. Det ble avhørt åtte vitner, herunder to sakkyndige vitner. Vitnet, psykiatrisk sykepleier Eirik Mathisen, ble opprinnelig varslet som sakkyndig vitne og fikk følge forhandlingen i medhold av tvisteloven § 25-6 annet ledd. Om bevisføringen for øvrig vises det til rettsboka.

Den ankende part, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Selv om domstolene har kompetanse til å overprøve Utlendingsnemndas vedtak fullt ut, bør det utvises en viss tilbakeholdenhet ved overprøving av vurderinger hvor Utlendingsnemnda har særlig fagkompetanse.

Staten bestrider at Utlendingsnemndas vedtak og påfølgende beslutninger er ugyldige. A har ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd, verken etter bokstav a eller b.

Når det gjelder bokstav a kan ikke A anses for å tilhøre en sosial gruppe som risikerer forfølgelse og denne bestemmelsen er derfor ikke relevant.

I relasjon til bokstav b er det A som har bevisbyrden for sin asylforklaring og utgangspunktet er at det mest sannsynlige faktum skal legges til grunn. Hans forklaring er ikke troverdig og det foreligger derfor ikke grunnlag for å legge et mer dempet beviskrav til grunn.

Det er gitt ulike forklaringer på hvorfor A kom til Norge og det framstår som mer sannsynlig at han kom til Norge fordi han ville gifte seg med C enn at han var på flukt fra farbroren. Det er påfallende at A ikke ble kjent med planen om giftemålet med kusinen tidligere. Dersom formålet var å beholde eiendom innad i familien, er det underlig at ekteskapet ikke ble planlagt inngått langt tidligere. I henhold til tilgjengelig landinformasjon er vanlig ekteskapsalder for jenter betydelig lavere enn den alderen kusinen skal ha hatt. Det vises til at hun var pashtuner, bodde på landsbygda og må anses som en attraktiv ektefelle. Det er også underlig at farbroren skulle ha valgt A som ektefelle for datteren sin dersom As forklaring om at farbroren aldri har ønsket han noe godt, er korrekt. Det er påfallende at A ikke kan redegjøre for hva slags eiendom han skulle ha arvet fra sin far tatt i betraktning hvor viktig eiendom er for en afghaner.

I henhold til landinformasjon er det sjelden at en mann som nekter å gifte seg med en annen manns datter, blir drept. Det er også svært uvanlig at barn setter seg opp mot sine foreldres ønsker. I de sjeldne tilfellene det skjer, forventes det et høyere refleksjonsnivå hos vedkommende enn det synes å foreligge i denne saken.

As forklaring om forholdet til C har endret seg i løpet av sakens gang og hans forklaring om at han ønsket å gifte seg med henne før han kom til Norge framstår som lite realistisk.

For lagmannsretten aksepterer staten at familiestriden ikke var egnet for mekling i jirgaen fordi dette ville gjort uenigheten offentlig kjent, noe man i følge landinformasjon vil forsøke å unngå i saker som gjelder ekteskap. Det er derfor påfallende at farbroren skal ha bidratt til at saken ble kjent ved at han drepte As mor.

Forklaringer fra vitner med tilknytning til A har liten bevisverdi. Det vises dessuten til at de er avgitt etter at tvisten har oppstått og at flere av vitnene kun bygger sin forklaring på det de har blitt fortalt av A.

Det er ingen saksbehandlingsfeil at Utlendingsnemndas vedtak er truffet uten at det er avholdt nemndsmøte. En eventuell saksbehandlingsfeil har ikke virket inn på vedtaket. Under enhver omstendighet er en slik feil reparert gjennom behandlingen i rettsapparatet.

Siden vedtaket om avslag er utsatt iverksatt inntil dom i ankeinstansen foreligger, er det ikke nødvendig med midlertidig forføyning i dette tilfellet.

Staten har nedlagt slik påstand:

I hovedsaken:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for ting- og lagmannsrett.

I forføyningssaken:

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for ting- og lagmannsrett. 

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl og senere beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket er ugyldige. Avgjørelsene er basert på feil faktum, uriktig rettsanvendelse og saksbehandlingsfeil. A har rett til beskyttelse i medhold av utlendingsloven § 28 både bokstav a og bokstav b og tingrettens avgjørelse er derfor riktig.

A må anses for å tilhøre en sosial gruppe i relasjon til bestemmelsens bokstav a. Når kvinner som utsettes for tvangsgifte anses for å tilhøre en sosial gruppe, må det samme gjelde for menn. Han har ingen som kan beskytte seg dersom han returneres til Afghanistan og risikoen for drap, herunder æresdrap, er stor i henhold til tilgjengelig landinformasjon.

A har alminnelig troverdighet. Det kreves derfor ikke sannsynlighetsovervekt for at hans forklaring om hva han risikerer ved retur til Afghanistan, og årsakene til dette, skal legges til grunn. Han har gitt en konsistent forklaring fra han ankom Norge, gjennom hele den forvaltningsmessige behandlingen av saken, til sin behandler og i sine forklaringer for domstolene. Selv om det er enkelte nyanseforskjeller, har essensen vært den samme. Disse nyansene kan skyldes tolking, stress og svekket hukommelse som følge av posttraumatisk stresslidelse. A registrerte seg umiddelbart da han kom til Norge, besvarte alle spørsmål og fulgte politiets oppfordring om å skaffe identitetspapirer fra hjemlandet. Han har også uoppfordret gitt opplysninger som kan svekke hans sak.

As forklaring er bekreftet av flere vitner, blant annet morbrorens venn i Kabul, som A oppholdt seg hos da han flyktet fra farbroren.

Det er ingen tvil om As identitet, noe som i praksis tillegges vekt ved troverdighetsvurderingen. Hans arbeidsgiver i Norge har opplyst at han er pliktoppfyllende og pålitelig. Det er tilstrekkelig samsvar mellom tilgjengelig landinformasjon og As historie både når det gjelder årsaken til at han flyktet og hva han risikerer dersom han returnerer. As opposisjon mot farbroren krenket både onkelens ære og hans økonomiske interesser.

As manglende kunnskap om hvorfor kusinen ikke var gift kan ikke svekke hans troverdighet i vesentlig grad.

Staten har bevisbyrden for at det er trygt for A å returnere og staten har ikke oppfylt denne plikten. Farbrorens og hans sønners innflytelse i det afghanske samfunnet vil gjøre As opphold i landet utrygt i lang tid.

Det er kritikkverdig at Utlendingsnemnda ikke hadde fått med seg at A hadde flere ødelagte tenner etter angrepet fra farbroren og at det i vedtaket er inntatt sitater som er redigert sammen fra underliggende dokumentasjon om situasjonen i Afghanistan.

Det er en saksbehandlingsfeil at A ikke fikk anledning til å presentere sin sak i nemndsmøte fordi saken gjelder spørsmål om hans troverdighet. Denne saksbehandlingsfeilen kan ha hatt betydning for utfallet.

A har sannsynliggjort sitt hovedkrav og det foreligger dermed også sikringsgrunn. Vilkårene for midlertidig forføyning er derfor oppfylt.

A har nedlagt slik påstand:

I hovedsaken:

  1. Anken forkastes.
  2. Den ankende part dømmes til å betale sakskostnader for lagmannsretten.

I forføyningssaken:

  1. Anken forkastes.
  2. Den ankende part dømmes til å betale sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til at anken forkastes.

Saken gjelder spørsmålet om Utlendingsnemnda uriktig har lagt til grunn at A ikke er troverdig og derfor har basert vedtaket på et annet faktum enn det A har forklart om bakgrunnen for at han flyktet til Norge. Det er også anført at det foreligger saksbehandlingsfeil ved Utlendingsnemndas vedtak. Utlendingsnemnda har ikke foretatt en subsidiær vurdering av faren for forfølgelse dersom As forklaring legges til grunn.

Vilkårene for opphold som flyktning følger av utlendingsloven § 28 første ledd som har slik ordlyd:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Lagmannsretten legger til grunn at domstolene har full kompetanse til å overprøve utlendingsmyndighetenes vedtak på dette området, også subsumsjonen, jf blant annet Rt-2011-1481. Staten har anført at domstolene bør være noe tilbakeholdne med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger som krever særlig innsikt. Sakens hovedspørsmål gjelder en asylsøkers troverdighet. Etter lagmannsrettens syn er dette spørsmål som i utgangspunktet er egnet for full prøving av domstolene, ikke minst i denne saken hvor A har forklart seg direkte for domstolene, men ikke for Utlendingsnemnda. Lagmannsretten er likevel enig med staten i at retten bør være noe tilbakeholden med å overprøve forvaltningens vurderinger om de faktiske forholdene i Afghanistan. I denne saken kommer imidlertid ikke dette på spissen fordi det ikke synes å være stor uenighet om dette.

A har gjort gjeldende at vilkårene for beskyttelse er oppfylt både etter bokstav a og bokstav b i utlendingsloven § 28 første ledd. Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig å foreta en vurdering av om A fyller vilkårene for asyl i medhold av bokstav a siden lagmannsretten har kommet til at Utlendingsnemndas vedtak er ugyldig for så vidt gjelder det faktum som er lagt til grunn i relasjon til bokstav b.

Når det gjelder vurderingen av faren for forfølgelse har Høyesterett i en sak som gjaldt bokstav a, Rt-2011-1481, uttalt:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Lagmannsretten legger til grunn at det samme beviskravet gjelder for bokstav b. Dette er også lagt til grunn i en tidligere avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett, LB-2013-142080.

As forklaring om hva han risikerer ved retur til Afghanistan er av en slik alvorlighetsgrad at det ikke kan stilles for strenge krav til bevisene i dette tilfellet. Som det vil framgå nedenfor, legger lagmannsretten til grunn at det i følge tilgjengelig informasjon om forholdene i Afghanistan kan forekomme drap i situasjoner hvor barn, også gutter, setter seg opp mot foreldrenes ønsker om giftemål, selv om dette ikke er vanlig.

Staten har anført at As generelle troverdighet er såpass svekket at saken må vurderes ut fra det alminnelige sivilrettslige kravet om sannsynlighetsovervekt. Lagmannsretten er ikke enig i dette. As forklaring har i det vesentligste vært den samme ved ankomst, gjennom den forvaltningsmessige behandlingen av saken og for domstolene. Han har også over lengre tid gitt den samme forklaringen til sin behandler, psykiatrisk sykepleier Eirik Mathisen.

Etter lagmannsrettens syn forekommer det heller ikke vesentlige selvmotsigelser, uklarheter eller utelatelser i As forklaring som svekker hans generelle troverdighet.

A har bidratt til å opplyse saken så langt det med rimelighet kan forventes. Han har framskaffet identitetspapirer og innhentet forklaringer fra personer som skal ha kjennskap til hans historie. At disse forklaringene har redusert bevisverdi fordi vitnene bygger på annenhåndsinformasjon kan ikke lastes A.

Når det gjelder forholdet til C kan ikke lagmannsretten se at A har endret forklaring. Allerede i det første intervjuet i forbindelse med ankomstregistreringen opplyste A at han ville gifte seg med C. I asylintervjuet gjennomført 14. desember 2011 opplyste han at han var forlovet med en jente boende i Norge og at han ikke ville gifte seg med kusinen sin fordi han ville gifte seg med C. Dette er i samsvar med hans forklaring under ankeforhandlingen hvor han forklarte at han og C hadde snakket om å gifte seg før han kom til Norge.

I en samtale med politiet 15. juni 2012 fortalte C at hun ble kjent med A da de begge bodde i Afghanistan. De ble kjent i forbindelse med at A besøkte sin tante og C var venninne med en jente som bodde i det samme huset som tanten. C fortalte videre at A blant annet sendte kjærlighetsbrev til henne. Etter at C flyktet til Norge, tok A kontakt med henne på internett. Slik hennes forklaring for politiet framstår, ble det først spørsmål om giftemål etter at A hadde vært i Norge en stund. Under ankeforhandlingen presiserte C at de ikke hadde bestemt seg for å gifte seg før A kom til Norge, men at de hadde snakket litt om det.

Det kan synes som om As ønske om å gifte seg har vært sterkere og mer langvarig enn Cs. Det kan også synes som om hun har justert sin forklaring fra samtalen med politiet i 2012. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at det forhold at partene har hatt ulik oppfatning om inngåelse av ekteskap, eller at C har forklart seg noe divergerende om når ekteskap ble et tema, har avgjørende betydning. Det er ikke unaturlig at forklaringer kan gis ulike nyanser eller at presiseringer utelates fordi den som forklarer seg ikke er tilstrekkelig bevisst på betydningen av disse. Dette trenger ikke å bety at noen av forklaringene er uriktige, i hvert fall ikke bevisst uriktige.

Staten har pekt på flere forhold som A burde kunne forklare, men som han ikke har noen forklaring på og mener at dette svekker hans troverdighet. Lagmannsretten er enig i at hans forklaring på flere punkter ikke er i tråd med det som er vanlig i Afghanistan. Etter lagmannsrettens syn kan det imidlertid tenkes flere årsaker til at ekteskapet med kusinen ikke ble planlagt tidligere, at kusinen fortsatt var ugift i en alder av 22 til 23 år og at farbroren ønsket at datteren skulle gifte seg med A selv om farbroren ikke ønsket noe godt for A. Lagmannsretten finner ikke grunn til å spekulere i disse årsakene, men vil bemerke at As manglende kunnskap om årsakene kan skyldes at han ikke ble involvert i farbrorens overlegninger. Det samme kan gjelde for hans manglende kunnskap om eiendom han skulle ha arvet fra faren sin. I følge As forklaring var farbroren familiens overhode og lagmannsretten finner det ikke usannsynlig at farbroren derfor var den som hadde full kontroll over familiens eiendom. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn ikke at As manglende evne til å redegjøre for dette, svekker hans generelle troverdighet i stå sterk grad at hans forklaring ikke kan legges til grunn hvis den ellers framstår som noenlunde sannsynlig.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at As generelle troverdighet ikke er svekket og går over til å behandle spørsmålet om As forklaring for øvrig er noenlunde sannsynlig. Vurderingen må blant annet baseres på tilgjengelig kunnskap om forholdene i Afghanistan.

Staten har framhevet at det er svært uvanlig i Afghanistan, særlig blant pashtunere, at barn motsetter seg familiens beslutning om hvem de skal gifte seg med. Etter lagmannsrettens syn er det likevel neppe helt uvanlig at enkeltindivider opponerer mot det som ellers er det normale. At dette skjer framkommer blant annet av Landinfos temanotat av 5. juni 2014 om ekteskap i Afghanistan. I følge temanotatet på sidene 18 til 20 forekommer det at par opponerer mot sine respektive familiers valg av ektefelle, selv om det ikke er grunn til å tro at omfanget er stort. Det framkommer videre at åpen opposisjon eller brudd med ekteskapsnormer vil krenke familiens ære og at sanksjonene kan være alvorlige, i verste fall drap. Det er først og fremst kvinners rettigheter som krenkes, men Landinfo kjenner til eksempler på at også menn er blitt offer for æresrelatert drap.

Staten har anført at det er grunn til å forvente et høyere refleksjonsnivå hos de som setter seg opp mot familiens vilje enn det A har utvist. Basert på As forklaring om at situasjonen ble akutt da spørsmålet om ekteskap med kusinen ble en realitet, finner lagmannsretten at det ikke er usannsynlig at han måtte flykte umiddelbart som følge av farbrorens voldelige reaksjon. Etter bevisførselen, blant annet forklaring fra de sakkyndige vitnene, legger lagmannsretten til grunn at opposisjon mot et familieoverhodes vilje kan få svært alvorlige konsekvenser.

Lagmannsretten er enig med staten i at As ønske om å gifte seg med C mens han bodde i Afghanistan og hun bodde i Norge var urealistisk. At A hadde urealistiske ønsker vedrørende giftemål, er likevel ikke så uvanlig at lagmannsretten ikke kan legge det til grunn.

Lagmannsretten er også enig i Utlendingsnemndas vurdering om at det kan framstå som underlig at farbroren skal ha drept både As mor og morbror fordi A ikke ville gifte seg med kusinen. Lagmannsretten vil imidlertid vise til at det sakkyndige vitnet, Geir Aage Neerbye fra Landinfo, knyttet æresdrap til tre faktorer, nemlig kvinner, land og krenkelse av kontroll. I følge As forklaring forekommer i hvert fall to av disse faktorene i dette tilfellet og hans forklaring er således ikke i strid med tilgjengelig landinformasjon.

Staten har framhevet at kusinens alder på 22 til 23 år tilsier at hun allerede skulle vært gift, særlig tatt i betraktning at kusinen er pashtuner, bor på landsbygda og må anses som en attraktiv ektefelle på grunn av sin familiebakgrunn.

Det sakkyndige vitnet, Toril Iversen, som har hatt flere opphold i Afghanistan hvor hun har bodd og arbeidet som lege blant afghanere, forklarte at de fleste gifter seg tidligere, men at det skjer at kvinner gifter seg senere eller forblir ugifte. Iversen har et nært forhold til C, men lagmannsretten viser også til forklaringen fra Neerbye fra Landinfo. Han forklarte at det ikke finnes noen god statistikk for ekteskapsalder i Afghanistan, men at de fleste er gift når de nærmere seg 30 år og at ca 50 til 60 prosent er gift når de fyller 18 år.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at det er uvanlig at en kvinne ikke er gift når hun har nådd den alderen kusinen hadde, særlig tatt i betraktning at kusinen er pashtuner og bor på landsbygda samt at hennes familiebakgrunn antagelig vil gjøre henne attraktiv som ektefelle. Bevisførselen har imidlertid vist at det hender at kvinner fortsatt er ugifte i en alder av 22 til 23 år. Lagmannsretten finner derfor at heller ikke denne omstendigheten medfører at forklaringen til A ikke kan legges til grunn.

Staten har pekt på at det er underlig at farbroren, ved å drepe As mor og deretter hans morbror, har bidratt til at den familieinterne uenigheten ble offentlig kjent. Dersom As forklaring om hendelsen legges til grunn, ble uenigheten kjent ved at det oppsto en høylytt krangel og at han flyktet fra huset med blod på kroppen. Det var således mulig for naboer å oppfatte det som skjedde. Lagmannsretten finner derfor at As forklaring kan begrunne både at striden allerede var kjent før drapet på moren og farbrorens behov for å gjenopprette sin kontroll over familien.

Når det gjelder morbroren skal han først ha blitt fengslet og senere drept. Lagmannsretten kan derfor ikke utelukkes at drapet på morbroren også kan ha hatt andre årsaker.

Lagmannsretten har på denne bakgrunn kommet til at As forklaring framstår som noenlunde sannsynlig og må legges til grunn. Utlendingsnemndas vedtak er derfor basert på uriktig faktum og må oppheves. Siden Utlendingsnemnda ikke har tatt stilling til faren for forfølgelse dersom As forklaring legges til grunn, har ikke lagmannsretten vurdert dette spørsmålet.

Det er etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til anførselen om saksbehandlingsfeil.

Basert på det resultat lagmannsretten har kommet til i hovedsaken følger det at A har sannsynliggjort sitt hovedkrav, jf tvisteloven § 34-2 første ledd. Utlendingsnemndas beslutning om utsatt iverksettelse av vedtaket gjelder bare inntil dom i ankeinstansen foreligger og ikke inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse. Lagmannsretten finner derfor at også sikringsgrunn etter tvisteloven § 34-1 annet ledd er sannsynliggjort. Det vises til As forklaring om hva han risikerer dersom han returnerer til Afghanistan. Staten har ikke anført at det foreligger forhold som tilsier at midlertidig forføyning likevel ikke bør besluttes, jf tvisteloven § 34-1 annet ledd og det er derfor ikke nødvendig å vurdere dette nærmere. Lagmannsretten har etter dette kommet til at også statens anke over kjennelsen om midlertidig forføyning forkastes.

A har vunnet saken og har etter hovedregelen om sakskostnader i tvisteloven § 20-2 krav på full erstatning fra staten for sine sakskostnader så langt disse har vært rimelige og nødvendige, jf tvisteloven § 20-5 første ledd. Lagmannsretten har vurdert unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, men kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita staten for erstatningsansvaret.

I den framlagte sakskostnadsoppgaven fra advokat Elvenes er det ikke tatt hensyn til at A er innvilget fri sakførsel for ankebehandlingen, jf Fylkesmannen i Troms sitt vedtak av 19. januar 2015 og lagmannsrettens oppnevning av advokat Elvenes som prosessfullmektig av 22. september 2015.

Det følger av tvisteloven § 20-5 første ledd at full erstatning for sakskostnader skal dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken. Når det er innvilget fri rettshjelp, kan ikke en prosessfullmektig kreve ytterligere vederlag fra sin klient, jf rettshjelpsloven § 3. A kan derfor ikke tilkjennes sakskostnader utover det salæret og den utgiftsgodtgjørelsen hans prosessfullmektig har krav på ved fri sakførsel. Det framkommer ikke av fylkesmannens vedtak at fri sakførsel er betinget av at A ikke blir tilkjent sakskostnader. Det er videre ikke anledning til å gjøre en bevilling om fri sakførsel betinget i ettertid, jf Rt-2009-265.

Etter rettshjelpsloven § 23 skal tilkjente sakskostnader til en part som har fri rettshjelp tilkjennes det offentlige. Det følger av Justisdepartementets rundskriv G-12/05 [G-2005-12] om fri rettshjelp at det ikke er nødvendig å nedlegge påstand om sakskostnader til det offentlige i saker hvor motparten er en etat som blir finansiert over statsbudsjettet. A skal imidlertid betale en egenandel på 25 prosent av de totale utgiftene, maksimalt fem ganger den offentlige salærsatsen, jf rettshjelpsforskriften § 2-1. Det følger av samme forskriftsbestemmelse at det ikke skal beregnes merverdiavgift på egenandelen. Den offentlige salærsatsen er 970 kroner per time og egenandelen utgjør derfor maksimalt 4 850 kroner. Beløpet vil under enhver omstendighet ikke overstige 25 prosent av de kostnadene som er nødvendige og rimelig og staten pålegges derfor å erstatte A egenandelen med 4 850 kroner.

Partene har ikke fordelt sakskostnadene mellom hovedkravet og forføyningssaken og lagmannsretten antar at det ikke er utført noe særskilte arbeid av betydning i forbindelse med anken over den midlertidige forføyningen. Det tilkjennes derfor ikke særskilte sakskostnader i forbindelse med anken over tingrettens kjennelse om midlertidig forføyning.

Med det resultatet lagmannsretten har kommet til er det ikke grunn til å omgjøre tingrettens avgjørelse om sakskostnader.

Hovedkravet avgjøres ved dom, mens anken over forføyningen avgjøres ved kjennelse, jf tvisteloven § 19-1.

 

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

 

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 4 850 - firetusenåttehundreogfemti - kroner til A innen to uker fra dommen blir forkynt. 

 

Slutning i kjennelse

 

Anken forkastes.

 

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2015-17298 Forvaltningsrett. Fremmedrett. Asyl. Utlendingsloven § 28. (29.12.2015)

    Saken gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om avslag på søknad om asyl og etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket. En afghansk mann søkte om asyl og hevdet at han risikerte å bli drept av sin onkel dersom han returnerte til Afghanistan. Han oppgav at årsaken var at han ikke ville gifte seg med onkelens datter som var asylsøkerens kusine. Lagmannsretten kom til at asylsøkerens generelle troverdighet ikke var svekket og at hans forklaring fremstod som noenlunde sannsynlig. Lagmannsretten kom i likhet til tingretten frem til at UNEs avslagsvedtak og beslutninger om å ikke omgjøre vedtaket var basert på uriktig faktum og var ugyldige.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo