Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-199700
Dokumentdato : 25.11.2016

Familieinnvandring. Ekteskap. Proforma. Marokko

En marokkansk mann hadde fått avslag på søknad om oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskap med en norsk statsborger med marokkansk bakgrunn. I motsetning til tingretten, kom lagmannsretten til at det var sannsynlighetsovervekt for at mannen hadde til hensikt å inngå et reelt ekteskap med kvinnen. Lagmannsretten opphevet derfor utlendingsnemndas vedtak om avslag på oppholdstillatelse og vedtak om utvisning.

Saken gjelder overprøving av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på oppholdstillatelse og vedtak om utvisning.

Sakens bakgrunn

A er en 29 år gammel mann fra Marokko. Han har begynt på jusstudier, men avbrøt disse og begynte å arbeide som heismontør i 2011. I slutten av mai 2011 dro A på besøkt til tanten sin i Norge. Han hadde fått innvilget visum til Island, men reiste i stedet til Norge. Under besøket i Norge traff han 36 år gamle B. B er født i Norge av marokkanske foreldre. Hun er norsk statsborger.

Da B og A møtte hverandre, jobbet B full tid i en skobutikk. Hun hadde i tillegg en deltidsstilling som resepsjonist på et treningsstudio. B har sykdommen multippel sklerose. På grunn av sykdommen ble hun delvis sykemeldt i februar 2013 og mottar i dag arbeidsavklaringspenger.

Både A og B har forklart at de møttes tilfeldig i skobutikken der B arbeidet. Deretter møttes de tre til fire ganger før A dro tilbake til Marokko i juni samme år. Etter dette holdt de kontakt på telefon og viber. I november samme år dro B sammen med sine foreldre til Marokko. Det ble da besluttet at A og B skulle gifte seg, og det ble avtalt en medgift på 40 000 MAD. Bryllupet ble holdt i november året etter.

A søkte 9. april 2013 om familiegjenforening med B i Norge. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 6. februar 2014 fordi direktoratet fant det mest sannsynlig at ekteskapet var inngått i den hensikt å skaffe A oppholdstillatelse i Norge. Advokat Roy W. Johansen klaget på vegne av A over vedtaket.

Utlendingsdirektoratet traff 26. oktober 2014 vedtak om utvisning av A. Også dette vedtaket ble påklaget.

Utlendingsnemnda behandlet klagen over avslaget på oppholdstillatelse etter en forenklet prosedyre, og nemndleder traff vedtak 12. januar 2015. I likhet med Utlendingsdirektoratet mente Utlendingsnemnda at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet mest sannsynlig var å etablere grunnlag for oppholdstillatelse. Klagen ble derfor ikke tatt til følge. Utlendingsnemnda traff dagen etter, 13. januar 2015, vedtak hvor også klagen over utvisningsvedtaket ble forkastet.

Advokat Karstein Egeland tok 23. mars 2015 på vegne av A ut stevning for Oslo tingrett med krav om at begge vedtakene ble kjent ugyldige. Advokat Halldis Winje innga på vegne av staten ved Utlendingsnemnda tilsvar 29. april 2015 og nedla påstand om frifinnelse.

Oslo tingrett avsa 15. oktober 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader med 63 125-sekstitretusenetthundreogtjuefem-kroner.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 17. og 18. november 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. A fulgte forhandlingene på skype og telefon fra Marokko. Han var for øvrig representert ved sin prosessfullmektig. Staten ved Utlendingsnemnda var representert av rådgiver Maria Morken og prosessfullmektigen. Bevisførselen går fram av rettsboka.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Domstolene har full prøvingsadgang. Det er ingen grunn til at lagmannsretten skal være tilbakeholden i sin prøving i denne saken. Den gjelder bevisvurderinger som domstolene har god kompetanse til å foreta. I denne saken har dessuten både tingretten og lagmannsretten fått et vesentlig bedre avgjørelsesgrunnlag enn det forvaltningen hadde, i form av parts- og vitneforklaringer. Det er dessuten en generell fare for at forvaltningen legger for stor vekt på generelle erfaringer med land og kulturer uten å vurdere de konkrete omstendighetene i tilstrekkelig grad. I dette tilfellet har dessuten landrådgiveren forklart at det i Marokko er store individuelle forskjeller.

Utlendingsloven § 40 tredje ledd kan ikke forstås slik at oppholdstillatelse kan nektes dersom ekteskapet er reelt, selv om søkerens motiv med ekteskapet også kan ha vært å oppnå oppholdstillatelse. Formålet med bestemmelsen er å forhindre proformaekteskap.

I denne saken foreligger det i liten grad objektive holdepunkter for at ekteskapet ikke er reelt. Det har riktignok vært noe mindre kontakt mellom partene enn det som er normalt før ekteskap inngås. Dette har imidlertid sin naturlige forklaring både i kulturelle forhold, den geografiske avstanden og det omsorgsansvaret B har for sine foreldre. B går på arbeidsavklaringspenger, og kan derfor ikke reise ut av Norge uten tillatelse fra NAV. Hun har likevel hatt flere ukers opphold hos A hvert år siden de møttes, med unntak av 2014. I tillegg har de hatt kontakt på skype og viber.

Partene har hatt den kunnskapen om hverandre som er normalt før inngåelse av ekteskap. At A ikke har hatt inngående kjennskap til Bs tidligere ekteskap, skyldes at han ikke ønsket å spørre henne ytterligere om dette av hensyn til henne.

De har gitt samsvarende forklaringer om hvordan de ble kjent med hverandre og hvilken kontakt det har vært mellom dem. At de har svart litt ulikt på spørsmålet om forlovelse kan skyldes at de har lagt litt ulikt innhold i begrepet. Begge har imidlertid forklart at det ble holdt en middag i forbindelse med at ekteskapet ble besluttet. Det er videre helt normalt at begge parter sier at de ikke helt vet hvem av dem som tok initiativet til å inngå ekteskapet.

Partene kan kommunisere på et felles språk, og de har samme kulturelle og geografiske bakgrunn. Aldersforskjellen mellom partene er ikke synlig, og B kan fortsatt få barn. Medgiftens størrelse var normal i dette området av Marokko.

Bs tidligere ekteskap skyldtes ikke noe ønske om oppholdstillatelse i Norge siden hennes tidligere ektefelle hadde oppholdstillatelse i et annet europeisk land. Det var også hun som ønsket at han skulle flytte til Norge.

Partene har ingen livsledsager som skal bo i samme husstand som dem. Bortsett fra aldersforskjellen er det heller ingen andre atypiske elementer i ekteskapet. Årsaken til at de ønsket å ha et mindre bryllup enn vanlig skyldtes at de ikke ønsket å vente med bryllupet helt til sommeren året etter. A har arbeid i Marokko og dersom han får oppholdstillatelse i Norge, vil han også få arbeidstillatelse. Det er derfor ingen grunn til å tro at B må forsørge han om han kommer til Norge.

Det er ingen omstendigheter i saken som tilsier at ekteskapet er inngått ved bruk av tvang eller utnytting. Det foreligger ingen ujevnhet i partenes mentale utvikling. A har ikke tidligere prøvd å få oppholdstillatelse på annet grunnlag.

Sakens øvrige momenter tilsier også at As hovedformål med ekteskapet ikke er oppholdstillatelse i Norge. B er en attraktiv kvinne på mange måter. Partene har felles interesser og de ligner hverandre kulturelt og standsmessig.

Myndighetene mente opprinnelig at også ekteskapene til to av Bs søsken var proforma. Disse ekteskapene har imidlertid vist seg å være reelle. Dette underbygger at også ekteskapet i vår sak er reelt.

A aksepterer at dersom lagmannsretten kommer til at avslaget på oppholdstillatelse er gyldig, er det også utvisningsvedtaket gyldig.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 12.01.2015 er ugyldig.
  2. Utlendingsnemndas vedtak av 13.01.2015 er ugyldig.
  3. Ankende part tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det er tidspunktet for ekteskapsinngåelsen som er avgjørende for vurderingen av om dette var et omgåelsesekteskap. Det skal foretas en samlet vurdering av de objektive momentene i saken, og retten bør være tilbakeholdne med å overprøve forvaltningens vurdering av landfaglige spørsmål. Det er kun søkerens motiv som er avgjørende, ikke den norske ektefellens. Forklaringer fra parter og bekjente har liten vekt hvis de objektive bevisene trekker i motsatt retning.

Alle de ytre omstendighetene taler for at dette er et omgåelsesekteskap.

A kommer fra et land med stor migransjonsvilje. Familiegjenforening er praktisk talt den eneste lovlige måten en marokkaner kan få opphold på i Norge. Oppholdstillatelse har normalt stor økonomisk betydning for søkeren og hans eller hennes familie.

Ekteskapet er i strid med marokkanske ekteskapstradisjoner. B er syv år eldre enn A, mens det vanlige er at kvinnen er syv år yngre. B må forsørge A, i hvert fall den første tiden etter at han har kommet til Norge. Hun er skilt, og det er uvisst om hun vil og kan få barn. Hennes sykdom innebærer at hun etter hvert kan få et stort omsorgsbehov.

Beslutningen om å inngå ekteskap ble tatt etter kort tids bekjentskap. Partene har gitt ulike svar på spørsmål om de har vært forlovet. De har liten kunnskap om hverandre, noe som er atypisk i marokkansk kultur. A visst ikke hvilken utdannelse B hadde, og han visste lite om hennes tidligere ektefelle. Ingen av dem kan svare på når de besluttet å gifte seg, og han hadde ikke oversikt over hvem av hennes familiemedlemmer som var til stede i bryllupet.

Bryllupet ble arrangert på en uvanlig tid av året og ingen av Bs søsken var til stede. Det har vært liten kontakt mellom partene etter ekteskapsinngåelsen. B har aldri besøkt A alene, og hun virker sterkere knyttet til sine foreldre enn til sin ektefelle. At hun har vært på ferie i Marokko er naturlig, siden familien hennes har hus i Nador.

Det er påfallende at B ikke besøkte A mellom 2013 og 2015. Det bestrides ikke at hun pleide faren sin, men det burde likevel være mulig for henne å reise til Marokko. Hun har flere søsken i Norge og faren fikk bistand av hjemmesykepleier. B har ikke søkt NAV om å få reise til Marokko utenom ferieturene.

Det tok videre lang tid før Bs søsken møtte A, og søsteren hennes har fortsatt ikke møtte han.

Det er ingen subjektive omstendigheter av betydning som trekker i motsatt retning av de objektive momentene. At partene er formelt gift og at A gir uttrykk for at han har giftet seg av kjærlighet, er ikke tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at dette ikke er et omgåelsesekteskap. At han viser omsorg for B, kan skyldes at hun er hans billett til oppholdstillatelse. Hennes forklaring er ikke avgjørende. Det vises dessuten til at hun tok feil av sin tidligere ektefelle.

As forklaring om opptakten til giftemålet er lite troverdig. Han forklarer seg sannsynligvis uriktig om planen om å reise på ferie til Island. Det er påfallende at han tre måneder etter at han sluttet å studere, bestemte seg for å reise til Island for å besøke en eldre mann han har liten kunnskap om. Partene har gitt ulike forklaringer om hvorfor A kom til Norge. Hans forklaring om at han møtte B tilfeldig i en skobutikk hvor han skulle handle sandaler til moren sin, er lite troverdig.

Det er mer sannsynlig at A hadde fått opplysninger om B før han dro til Norge, og at han anså giftemål med henne som en mulighet til å få oppholdstillatelse i Norge.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken:

Gyldigheten av vedtakene

Lagmannsretten har komme til at anken fører fram.

Det følger av utlendingsloven § 40 at en søker som er gift med en norsk statsborger, på nærmere bestemte vilkår, har rett til oppholdstillatelse i Norge. Unntaket som er aktuelt i vår sak følger av bestemmelsens fjerde ledd:

Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.

Av forarbeidene til utlendingsloven går det fram at formålet med bestemmelsen er å hindre at oppholdstillatelse oppnås ved proformaekteskap, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 9.6.2.5. Det heter videre i det samme punktet:

Den foreslåtte proformabestemmelsen utvider bevistemaet ved at det vil være tilstrekkelig for å avslå søknaden at oppholdstillatelse har vært det hovedsakelige formålet med ekteskapet. Utvalget nevner spesielt at tilfeller hvor det kun er søkeren som har som formål at ekteskapet skal danne grunnlag for oppholdstillatelse, vil være vanskelige å avgjøre, se sitat i kapittel 9.6.2.3 ovenfor. Det vises til at søkere fra den fattigere del av verden i enkelte tilfeller vurderer ekteskap med en vestlig person som en mulighet for en bedre tilværelse for seg og sine barn. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at det isolert sett ikke kan anses som noe formål å nekte oppholdstillatelse i slike tilfeller så lenge ekteskapet samtidig skal ha en realitet. Selv om ordlyden i bestemmelsen kan omfatte disse tilfellene, legger departementet derfor til grunn at slike saker som hovedregel ikke skal avslås. I visse tilfeller kan imidlertid søkerens formål om å oppnå oppholdstillatelse være så fremtredende at spørsmålet bør bedømmes annerledes.

Høyesterett har i avgjørelsen inntatt i Rt-2006-1657 formulert bevistemaet slik:

Ville han på dette tidspunktet ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten [til opphold] ikke hadde vært til stede? At ekteskapet var og også senere har vært reelt for ektefellen, kan i denne forbindelse ikke tillegges noen betydning.

I Rt-2013-937 vises det til denne uttalelsen som dekkende også for rettstilstanden etter vedtakelsen av utlendingsloven av 2008. Slik lagmannsretten forstår Høyesteretts uttalelser i dommen fra 2013 er det ikke meningen å tolke utlendingsloven § 40 fjerde ledd annerledes enn det som framgår av forarbeidene. I avgjørelsen fra 2013 var det særlig spørsmål om hvilket tidspunkt som skulle danne utgangspunktet for vurderingen av formålet med ekteskapet.

Lagmannsretten legger til grunn at det avgjørende for om oppholdstillatelse skal kunne nektes er om ekteskapet var ment å ha en realitet for søkeren. Oppholdstillatelse på grunn av ekteskap kan ikke nektes i slike tilfeller, selv om søkeren også har vært motivert av muligheten for oppholdstillatelse. Unntak kan imidlertid tenkes der søkerens formål om å oppnå oppholdstillatelse har vært særlig framtredende.

Som det går fram av det siterte ovenfor fra Høyesteretts avgjørelse fra 2006, er det søkerens hensikt på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen som er avgjørende, ikke hvordan forholdene senere har utviklet seg. Den senere utviklingen er bare relevant så lenge den kaster lys over søkerens hensikter på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen.

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 9.6.2 er det uttalt at vurderingen av søkerens hensikt må foretas på bakgrunn av objektive momenter. Disse momentene er:

  • Hvilken kontakt det har vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen, både med hensyn til varighet, karakter og omfang
  • Hvilke kunnskaper partene har om hverandre
  • Hvorvidt partene kan gi samsvarende opplysninger om hvordan de har blitt kjent med hverandre og hvilken kontakt som har vært mellom dem mv.
  • Om partene kan kommunisere på et felles språk
  • Aldersforskjellen mellom partene
  • Om penger er betalt for ekteskapsinngåelsen uten at dette kan forklares med grunnlag i medgiftstradisjoner
  • Hvorvidt referansepersonen har en tidligere ekteskapelig historie som kan gi grunnlag for mistanke om proforma eller tilsvarende
  • Om en av partene har en tidligere livsledsager som skal bo i samme husstand som partene
  • Om ekteskapet er klart atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet til utlendingene
  • Om det foreligger omstendigheter som taler for at ekteskapet er inngått ved bruk av tvang eller utnytting, eksempelvis at partene er klart ujevne i mental utvikling
  • Om den som søker oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet, tidligere har prøvd å få opphold på annet grunnlag, for eksempel på grunnlag av søknad om asyl, og om ekteskapet er inngått i nær tilknytning til et avslag på annen søknad

Departementet understreker at momentene ikke er rangert og ikke er ment å være uttømmende. Det skal foretas en vurdering tilpasset hvert enkelt tilfelle, og partenes kultur- og ekteskapstradisjoner.

Lagmannsretten har vært i noe tvil om resultatet, men har likevel kommet til at det er mest sannsynlig at A, på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen, hadde til hensikt å inngå et reelt ekteskap med B.

Tvilen gjelder særlig omstendighetene forut for at A møtte B i Norge. Lagmannsretten er enig med staten i at As forklaring om at han opprinnelig planla å dra til Island for å besøke en bekjent, men at han på sin tantes oppfordring i stedet bestemte seg for å dra til Norge, framstår som lite troverdig. Landrådgiver Anne Moseng Knutsen forklarte dessuten at det var så kostbart å gifte seg i Marokko at det for mange menn var svært vanskelig å finne en kvinne å gifte seg med i hjemlandet.

Det er derfor grunn til å tro at As hensikt med å reise til Norge var å finne en potensiell ektefelle. Dette utelukker imidlertid ikke at han møtte en kvinne som han oppriktig ønsket å gifte seg med, uavhengig at mulighetene for oppholdstillatelse i Norge. Ektefellene har felles bakgrunn, kultur og språk. Hennes foreldre kommer fra det samme området i Marokko som A. Det er derfor sannsynlig at ekteparet har mye til felles selv om B er oppvokst i Norge. Det er ikke uvanlig at barn av innvandrere i Norge gifter seg med personer fra foreldrenes hjemland.

I følge landrådgiver Knutsen er det uvanlig i Marokko at kvinnen er eldre enn mannen ved inngåelse av ekteskap. I dette tilfellet finner lagmannsretten det likevel ikke avgjørende at B er syv år eldre enn A. Aldersforskjellen er ikke iøynefallende, og B er fortsatt i en alder hvor hun kan få barn.

Lagmannsretten har heller ikke lagt avgjørende vekt på Bs sykdom. Da A møtte henne, hadde hun to jobber. Det er først etter at ekteskapet ble inngått at hun ble delvis sykemeldt og etter hvert gikk over på arbeidsavklaringspenger. Under ankeforhandlingen var ikke B som synlig preget av sykdommen. Det er derfor ingen holdepunkter for at B, den gangen A bestemte seg for å gifte seg med henne, framsto som så preget av sykdommen at han av den grunn ikke skulle ønske å gifte seg med henne.

At partene ikke hadde mye fysisk kontakt før de besluttet å inngå ekteskap, skyldtes at de bodde i hvert sitt land. Begge har imidlertid forklart, og lagmannsretten legger til grunn, at de hadde omfattende kontakt på telefon og viber etter at A dro tilbake til Marokko.

Ingen av dem har kunnet gi noen nøyaktig beskrivelse av når de bestemte seg for å inngå ekteskap, men det er på det rene at dette formelt ble bestemt da B og hennes foreldre besøkte A og hans mor høsten 2011. Ekteskapet ble inngått ett år senere. Tatt i betraktning partenes kulturelle bakgrunn, framstår det ikke som atypisk at partene hadde begrenset fysisk kontakt før forlovelsen ble inngått. Tiden som gikk fra partene møtte hverandre til de forlovet seg, og fram til de inngikk ekteskap, framstår heller ikke som så atypisk at dette tilsier at ekteskapet ikke var ment å ha en realitet for ekteparet og deres familier.

Det er ikke avdekket at partene hadde påfallende manglende kunnskap om hverandre før de inngikk ekteskap. At A ikke hadde inngående kjennskap til Bs tidligere ekteskap, har begge parter gitt en troverdig forklaring på. Hun hadde liten lyst til å snakke om det, og han ønsket ikke å presse henne til å fortelle om det. Det framgår imidlertid av intervjuet av A i forbindelse med søknaden at han visste at hun hadde vært gift tidligere med en marokkaner. A visste navnet hans, at han var bosatt i Belgia og at B aldri hadde bodd sammen med han.

Den tidligere ektefellens oppholdstillatelse i Belgia gjør det lite sannsynlig at hans formål med ekteskapet var å oppnå oppholdstillatelse i Norge. Bs tidligere ekteskap er derfor ikke noe moment som tilsier at hennes ekteskap med A er proforma.

A og B har gitt samsvarende opplysninger om hvordan de ble kjent med hverandre og hvilken kontakt de har hatt. Etter lagmannsrettens syn er det ikke avgjørende at A i intervjuet i forbindelse med søknaden svarte nei på spørsmålet om de var forlovet, mens B på samme spørsmål svarte at det var en «veldig enkel» forlovelse. Hun har forklart, noe han senere også har bekreftet, at det ble holdt en middag hvor begges foreldre og noen av hans øvrige slektninger var til stede.

Utlendingsnemnda har i sitt vedtak ikke lagt avgjørende vekt på medgiftens størrelse, men mener at denne, sammen med de øvrige momentene, er med på å sannsynliggjøre at hovedformålet med ekteskapet var oppholdstillatelse. I følge landrådgiver Knutsen er imidlertid den medgiften som ble betalt i dette tilfellet helt normal i det området A og Bs familie kommer fra. Lagmannsretten har ingen holdepunkter for å spekulere i om medgiften likevel må regnes som uvanlig høy tatt i betraktning Bs alder, sykdom og tidligere ekteskap. I følge landrådgiver Knutsen var det i dagens Marokko ikke uvanlig, og heller ikke noe stigma forbundet med, skilsmisse og gjengifte.

Bortsett fra aldersforskjellen, er det ikke påvist andre vesentlige momenter som tilsier at ekteskapet er atypisk i forhold til marokkanske ekteskapstradisjoner. Staten har pekt på at bryllupet ble holdt på en uvanlig årstid og at 40 til 50 gjester utgjør et lite bryllup i forhold til marokkanske tradisjoner. Staten har også gjort gjeldende at det er påfallende at ikke Bs søsken var til stede. Landrådgiver Knutsen har imidlertid forklart at siden marokkanske bryllup er svært kostbare, er det ikke uvanlig at bryllupet er noe mer neddempet hvis en av ektefellene har vært gift før. Lagmannsretten finner derfor at gjennomføringen av bryllupet ikke er klart atypisk i forhold til ekteskapstradisjonene i Marokko.

Staten har videre gjort gjeldende at B må forsørge A dersom han flytter til Norge, og at dette er atypisk i marokkansk kultur. Lagmannsretten er enig i at dette sannsynligvis vil skje i en overgangsperiode. Det er likevel ingen grunn til å tro at ikke A har til hensikt å skaffe seg arbeid i Norge, for eksempel som heismontør, som er det arbeidet han har i dag.

Det er ingenting som tilsier at ekteskapet er inngått ved bruk av tvang eller utnytting. Ektefellene framsto ikke som ujevne i mental utvikling. Både A og B framsto under ankeforhandlingen som reflekterte og bevisste på det valget de har tatt. B forklarte også at hun hadde avslått flere tilbud om ekteskap fra marokkanere som ønsket oppholdstillatelse.

Endelig foreligger den ingen tidligere søknader om oppholdstillatelse fra A som kunne tilsi at ekteskapet med B er proforma.

Staten mener at det er påfallende at partene har hatt relativt lite kontakt etter at ekteskapet ble inngått. Selv om faktiske forhold etter at ekteskapet ble inngått i utgangspunktet ikke er relevante for vurderingen, kan de likevel kaste lys over søkerens hensikter på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at manglende besøk tilsier at A ikke hadde til hensikt å inngå et reellt ekteskap med B. Det var først og fremst opp til B hvor ofte hun ønsket å reise til Marokko. Dette trenger derfor ikke å si noe om As hensikt med ekteskapet. B har videre gitt en troverdig forklaring på årsaken til at hun i 2014 ikke fant det mulig å reise til Marokko. Hun har forklart at faren hennes ble alvorlig syk da de var i Marokko i 2013. Faren var deretter i en lengre periode pleietrengende og B følte seg, som den eneste barnløse datteren, forpliktet til å ta seg av han. Hennes foreldres sykdommer og helseplager er dokumentert for lagmannsretten.

Bortsett fra 2014 har B besøkt A hvert år, og i år har hun vært på besøk to ganger. Hun har forklart at siden hun går på arbeidsavklaringspenger har hun begrenset adgang til å reise utenlands. Hun har videre forklart at sykdommen hennes gjør det vanskelig å oppholde seg i lengre tid i Marokko både på grunn av behandlingen hun får i Norge og fordi hun er avhengig av å trene, noe som er vanskelig å gjennomføre i Marokko.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke er objektive momenter i saken som, etter en samlet vurdering, gjør det mest sannsynlig at A ikke hadde til hensikt å inngå et reelt ekteskap med B. At han også kan ha vært motivert av mulighetene for opphold i Norge, framstår ikke som så framtredende at det er grunnlag for å nekte oppholdstillatelse.

Utlendingsnemndas vedtak av 12. januar 2015 om avslag på søknad om oppholdstillatelse bygger dermed på et uriktig faktisk grunnlag og er derfor ugyldig. Det samme gjelder Utlendingsnemndas vedtak om utvisning av 13. januar 2015. Begge vedtakene skal derfor oppheves.

Sakskostnadene

A har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader. Selv om lagmannsretten har vært i noe tvil om resultatet, foreligger det ikke en slik grad av tvil at tungtveiende grunner tilsier at sakskostnader ikke skal tilkjennes etter unntaksregelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav a.

Lagmannsretten legger sitt resultat til grunn også for avgjørelsen av sakskostnadene for tingretten, jf tvisteloven § 20-9 annet ledd. Det foreligger heller ikke tungtveiende grunner som tilsier at A ikke skal tilkjennes sakskostnader for tingretten.

Advokat Holmen har lagt fram kostnadsoppgave som viser sakskostnader for tingretten med til sammen 104 380 kroner, hvorav rettsgebyret utgjør 6 880 kroner og resten utgjør prosessfullmektigens salær inkludert merverdiavgift. Sakskostnadene for lagmannsretten utgjør til sammen 110 970 kroner, hvorav rettsgebyret utgjør 23 220 kroner og resten utgjør prosessfullmektigens salær inkludert merverdiavgift. Staten har ikke hatt innvendinger til kravene. Lagmannsretten finner kostnadene nødvendige og sakskostnadsoppgaven legges derfor til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning 

  1. Utlendingsnemndas vedtak om avslag på oppholdstillatelse og vedtak om utvisning oppheves.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 110 970 - etthundreogtitusennihundreogsøtti - kroner til A innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.
  3. I sakskostnader for tingretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 104 380 - etthundreogfiretusentrehunderogåtti - kroner til A innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-199700 Familieinnvandring. Ekteskap. Proforma. Marokko (19.01.2018)

    En marokkansk mann hadde fått avslag på søknad om oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskap med en norsk statsborger med marokkansk bakgrunn. I motsetning til tingretten, kom lagmannsretten til at det var sannsynlighetsovervekt for at mannen hadde til hensikt å inngå et reelt ekteskap med kvinnen. Lagmannsretten opphevet derfor utlendingsnemndas vedtak om avslag på oppholdstillatelse og vedtak om utvisning.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo