Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-206897 - LB-2015-206913
Dokumentdato : 12.12.2016

Beskyttelse. Troverdighet. Noenlunde sannsynlig forklaring. Politisk aktivitet. Sur place. Iran.

Saken gjaldt gyldigheten av UNEs avslag på iransk kurders søknad om asyl, samt begjæring om utsatt iverksettelse (midlertidig forføyning). Han var medlem av det regimekritiske kurdiske partiet KDPI, og hadde skrevet en rekke regimekritiske artikler under fullt navn, som var publisert i flere kurdiske tidsskrift. UNE festet ikke lit til hans forklaring, blant annet fordi en sentral del av asylgrunnlaget - journalistvirksomhet i Iran - først ble anført etter avslaget. Lagmannsretten fant at hans asylforklaring måtte anses som noenlunde troverdig. UNEs vedtak ble kjent ugyldig.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak truffet av staten ved Utlendingsnemnda (UNE) 14. januar 2015. Ved dette vedtaket opprettholdt UNE sine tidligere vedtak som avslo As søknad om asyl.

Sakens forvaltningsmessige behandling er fremstilt innledningsvis i tingrettens dom, og partene er enige om at lagmannsretten kan legge denne til grunn uprøvd. For sammenhengens skyld gjengis denne fremstillingen her:

A kom fra Iran til Norge i 2007 og søkte asyl. Ankomstregistrering ble foretatt 22.8.07. A opplyste at han var medlem i KDPI og at han fryktet arrestasjon ved retur. UDI avslo asylsøknaden i vedtak av 15.12.08. Vedtaket ble påklaget og det ble begjært utsatt iverksetting. Det ble vist til at A fryktet å bli arrestert og drept eller torturert ved retur.

I vedtak av 7.5.10 ble klagen ikke tatt til følge. UNE festet ikke lit til As forklaring om at han smuglet materiell fra Iran til Tyrkia, og at hans venn ble arrestert underveis. UNE mente A ikke hadde forklart seg konsistent om disse forholdene.

I begjæring av 2.12.10 ba SEIF om at vedtaket ble omgjort og utsatt iverksettelse. UNE avslo begjæringen. I beslutning av 17.10.11 viste UNE til det tidligere avslaget, og fant ikke at det var fremkommet nye opplysninger som tilsa at han likevel hadde et beskyttelsesbehov.

A ba på nytt om omgjøring ved brev av 20.11.11. UNE mente saken i det vesentlige sto i samme stilling som tidligere. Ved beslutning av 6.11.13 ble anmodningen avslått.

Den 4.4.14 fremsatte advokat Humlen ny begjæring om omgjøring. Vedlagt begjæringen fulgte dokumentasjon om As virke som journalist, dokumentasjon som skulle bekrefte As politiske engasjement, m.m.. UNE ga denne gang utsatt iverksetting av vedtaket fra 2010 inntil anmodningen om omgjøring var avgjort. Nemdmøte ble avholdt 14.10.14. Behandlingen i møtet var begrenset til As sur-place virksomhet i Norge. UNE konkluderte med at A ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at han ville være i reell risiko for reaksjoner som utgjør forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand, fra iranske myndigheters side. Ved UNEs brev av 17.10.14 ble A orientert om beslutningen. Han ble samtidig gitt frist til den 14.11.14 for utreise.

Advokat Humlen varslet søksmål ved brev av 23.12.14. UNE fant ikke grunn til å utsette iverksettelsen og opprettholdt vedtaket fra 2010, jf. beslutning av 14.1.15.

Oslo tingrett avsa 12. november 2015 dom med slik domsslutning:

I hovedsaken:

  1.  
    1. UNE's beslutning av 14.1.15 om å ikke omgjøre avslag på søknad fra A om beskyttelse, er ugyldig.

    2. Staten v/UNE dømmes til å betale sakskostnader med 169 848 - etthundreogsektinitusen åttehundreogførtiåtte - kroner til A. Betalingsfristen er to uker fra dommens forkynnelse.

I sak om midlertidig forføyning:

  1.  
    1. UNE's vedtak av 7.5.10 om avslag på søknad om beskyttelse fra A, kan ikke iverksettes før rettskraftig dom foreligger.

    2. Staten v/UNE dømmes til å betale sakskostnader med 1000 - ettusen - kroner til A. Betalingsfristen er to uker fra dommens forkynnelse.

Staten v/UNE anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i tidsrommet 29. november - 1. desember 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. A var til stede og forklarte seg. I tillegg mottok lagmannsretten forklaring fra seks vitner, hvorav ett sakkyndig vitne fra Landinfo. To av de øvrige vitnene forklarte seg ved fjernavhør. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Det nærmere saksforholdet fremgår av tingrettens dom og av lagmannsrettens avgjørelsesgrunner i den utstrekning det har betydning for avgjørelsen.

Den ankende part, staten ved UNE, har i korte trekk gjort gjeldende at tingretten har vurdert bevisene uriktig når den har lagt til grunn at As asylforklaring må anses «noenlunde troverdig». Hans forklaring om virksomheten i Iran og om bakgrunnen for at han flyktet, er til dels selvmotsigende og usannsynlig; til dels er den også så fattig på detaljer at den ikke virker selvopplevd og troverdig.

Retten kan prøve alle sider av saken, men retten bør være tilbakeholden med hensyn til å overprøve de av utlendingsforvaltningens vurderinger som bygger på særlig fagkunnskap. Det er vedtakstidspunktet som er avgjørende for vurderingen av gyldigheten av vedtaket, i dette tilfellet 14. januar 2015.

Hovedspørsmålet i saken er om A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på ett av de grunnlag som oppgis i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a dersom han returnerer til Iran. Med «forfølgelse» menes alvorlige overgrep. Staten aksepterer at dersom det først foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse, er kravet til forfølgelsesgrunn etter § 28 oppfylt.

Kravet til bevis er at søkerens asylforklaring må fremstå som noenlunde troverdig. Dersom asylsøkeren i utgangspunktet ikke er troverdig, er det ikke grunnlag for noen slik senket bevisterskel.

Når det gjelder hvilke aktiviteter A deltok i mens han var i Iran, er det vanskelig å forene hans fri forklaring i intervjuet med hans svar på de utdypende spørsmålene han senere får. Verken i asylintervjuet eller i egenerklæringen hans nevner han noe om virksomhet som journalist i Iran - dette kommer først under forklaringen hans i nemndsmøtet 16. oktober 2014. Dette er en så sentral virksomhet at det er merkelig at det ikke nevnes tidligere.

Staten viser også til at A opprinnelig forklarte at han hadde gjort militærtjeneste i revolusjonsgarden, mens han i tingretten hevdet at det var i hæren. A har nå for lagmannsretten fremlagt sitt tjenestebevis, som har vært undersøkt av politiets utlendingsenhet. Av dette gikk det frem at A hadde gjort tjeneste i revolusjonsgarden, slik han opprinnelig forklarte, og politiet har ikke funnet grunnlag for å konkludere med at tjenestebeviset er forfalsket. Det er imidlertid svært lite sannsynlig at en sunnimuslimsk kurder får anledning til å tjenestegjøre i revolusjonsgarden.

De ulike forklaringene hans om reisen til Tyrkia, som var utgangspunktet for flukten til Norge, er også beheftet med selvmotsigelser og usannsynligheter. Opprinnelig forklarte han at han var kommet i besittelse av «en av de viktigste militære hemmeligheter fra revolusjonsgarden», og at det var dette som skulle smugles ut av landet for å leveres til KDPIs hovedkvarter. Senere er det moderert til at det gjaldt en film av et helikopter fra revolusjonsgarden som skulle være skutt ned av PJAK, en væpnet organisasjon som er ansett som en terrorgruppe. Det er vanskelig å forstå at dette skulle være en militær hemmelighet. Forklaringen om at filmen også inneholdt koder og navn på mulige mål for revolusjonsgarden i de kurdiske områdene i Nord-Iran, er kommet til i ettertid. Forklaringen på hvordan han var kommet i besittelse av filmen, er lite sannsynlig.

A forklarte også at han brakte med seg lister over bidragsytere til KDPI i hans område i Nord-Iran, og liste over martyrfamilier. Disse listene skulle han ha ødelagt da han forstod at kameraten hans var blitt arrestert. Det er i utgangspunktet vanskelig å forstå hvorfor A i det hele tatt utarbeidet slike lister, ettersom dette kunne være kompromitterende opplysninger hvis de falt i urette hender. Når A så forklarer at han ødela listene, men at han likevel husket navnene som stod på listen slik at han kunne gi opplysningene videre, er det enda mindre sannsynlig at slike lister var blitt utarbeidet.

Forklaringen på hvorfor han valgte å krysse grensen til Tyrkia, når KDPIs hovedkvarter lå i irakisk Kurdistan (Kurdish Regional Government-området eller KRG-området), er lite troverdig. Det er langt enklere å krysse grensen mellom Iran og KRG-området. Det er også uoverensstemmelser mellom forklaringen ved ankomstregistreringen, hvor han forklarte at en venn av ham var blitt arrestert på grensen med dokumentene på seg, og hans senere forklaringer om at det var han selv, og ikke vennen, som bar dokumentene på seg ved grensepasseringen.

Etter statens syn gir alle disse uoverensstemmelsene og usannsynlighetene alvorlig grunn til å tvile på As forklaring om ulovlige aktiviteter i Iran og flukten til Norge.

Når det gjelder As aktiviteter i Norge (aktiviteter sur place), bestrider staten at disse har vært så sentrale og så kjente at det er grunn til å tro at iranske myndigheter vil være opptatt av disse ved en eventuell retur. Iranske myndigheter er vel kjent med at det er stor aktivitet og mye kritikk av den iranske staten i den iranske diasporaen. Iranske myndigheter vil neppe være interessert i andre enn hjemvendte iranere som kan antas å ville bli en lederskikkelse for opposisjonen i Iran. A vil bare være én av mange tusen opposisjonelle i utlandet. Iranske myndigheter er også vel kjent med at mange som ytrer seg mot Iran i utlandet, gjør det for å oppnå asyl.

Generelt advarer staten mot å legge for stor vekt på forklaringer fra nærstående, som As onkel her i Norge, og erklæringer til støtte for at han er medlem av KDPI. Slike støtteerklæringer fremlegges i svært mange saker, og de er generelt utformet. Det er helt uvisst hvilket kildegrunnlag slike erklæringer bygger på.

Når det gjelder begjæringen om midlertidig forføyning, er staten enig i at dersom A gis medhold i hovedsaken, vil hovedkravet være sannsynliggjort, men det er fortsatt et spørsmål om det foreligger en sikringsgrunn.

Staten v/UNE har nedlagt slik påstand:

I hovedsaken:

  1.  
    1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

    2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for ting- og lagmannsrett.

I forføyningssaken:

  1.  
    1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

    2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for ting- og lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har i korte trekk anført at tingretten har vurdert bevisene i saken korrekt når den er kommet til at A fyller vilkårene for å bli anerkjent som flyktning. Han har da krav på slik anerkjennelse.

Retten kan prøve alle sider ved UNEs vedtak, og det er ikke grunnlag for teorien om at domstolen skal vise tilbakeholdenhet når det gjelder å overprøve enkelte sider av vedtaket. Under saken vil domstolen høre de samme fagkyndige forklaringer som UNE har tilgang til, men i tillegg vil domstolen også høre vitneforklaringer som UNE ikke hører. Domstolen har dermed like god mulighet til å vurdere saken som UNE har.

Bevisterskelen i disse sakene er at asylforklaringen skal fremstå som «noenlunde sannsynlig». Denne terskelen er dynamisk og må ses i forhold til hvor alvorlig risikoen for overgrep ved retur til hjemlandet, er. Det må foreligge håndfaste opplysninger som gir grunnlag for å tvile på asylsøkerens forklaring. Alminnelig «undring» er ikke tilstrekkelig. Det vises til EMDs avgjørelse i saken R.C. mot Sverige avsagt 9. mars 2010. Enhver tvil med hensyn til om det er trygt å returnere til hjemlandet, må løses i favør av asylsøkeren, forutsatt at søkeren er generelt troverdig.

Det er bred enighet om at risikoen for overgrep er stor i Iran. Det vises til forklaringen fra det sakkyndige vitnet Sidsel Wiborg fra Landinfo. Det vises også til de foreliggende rapportene fra Amnesty International og til vitneforklaringene for lagmannsretten. UNE har også lagt dette til grunn i flere avgjørelser.

As forklaring om sin virksomhet i Iran, og om flukten fra Iran, er troverdig. Hans forklaring er underbygget der dette er mulig, og den motstrid som påstås å foreligge mellom hans ulike utsagn, kan forklares ved måten avhørene skjer på og misforståelser hos tolk eller avhører. Det gjelder for eksempel spørsmålet om hvem av de to, A eller hans venn, som skulle bringe dokumentene over grensen. De deler av hans forklaringer som staten finner lite troverdige, er etter en nærmere analyse ikke usannsynlige.

Når det gjelder hans aktiviteter i Norge, fremhever A at han publiserer sterkt kritiske artikler om forholdene i Iran og Kurdistan. Han skriver nå under fullt navn og med bilde, og hans artikler utgis i de største og mest leste kurdiske avisene og tidsskriftene, i tillegg til at de deles på nettet og på sosiale medier. Det er ikke tvil om at Iran følger med på hans artikler, og det er heller ikke tvil om at det han har skrevet, ligger langt over grensen for hva som tåles i Iran. Han står i stor fare for å bli pågrepet med det samme han returnerer, og det er helt uvisst hva slags straff han kan tenkes å få. Det finnes kjente eksempler på lange fengselsstraffer, og også dødsstraff, for journalister som har utgitt langt mindre kritiske artikler enn hva A har.

A har nedlagt slik påstand, som er likelydende for hovedsaken og for forføyningssaken:

Anken forkastes.

Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes, men på et noe annet og bredere grunnlag enn hva tingretten bygget på.

Lagmannsretten ser først på forholdene i Iran og den objektive risiko for forfølgelse som foreligger der.

Landrådgiver i Landinfo, Sidsel Wiborg, forklarte seg for lagmannsretten om forholdene i Iran generelt og for kurderne i Iran spesielt. Hun beskrev Iran som et multietnisk samfunn hvor om lag halvparten av innbyggerne er persere, og resten er ulike etniske minoriteter. Kurderne er den største minoriteten med et sted mellom seks og ti millioner mennesker. Alle etniske minoriteter er utsatt for betydelig diskriminering. Det samme gjelder kvinner og ikke-muslimer, og blant muslimene diskrimineres sunnimuslimer. Persisk er det eneste godkjente språket, og all undervisning skjer på persisk.

Det finnes et visst rom for opposisjon i Iran, og man antar at tilnærmet 80 prosent av innbyggerne er kritiske til prestestyret. Det er imidlertid klare grenser for hva som er lovlig, og hva som er ulovlig, opposisjon. Ethvert forsøk på å erstatte den islamske republikken med et annet styresett, som for eksempel å omdanne Iran til en sekulær stat, til en føderal stat, eller å etablere selvstyre for visse regioner, er strengt forbudt. Det samme gjelder kritikk av islam og angrep på Irans territoriale integritet.

KDPI er det eldste kurdiske partiet, og i alle fall tidligere var det det største. KDPI er i dag først og fremst etablert i Nord-Irak, hvor kurderne har et visst selvstyre (KRG-området). Både KDPI og et annet stort parti, Komala, har et godt forhold til KRG. Kurderne får oppholdstillatelse og generell beskyttelse der i kraft av å være kurdere. Partimedlemmene har tilgang til det lokale arbeidsmarkedet og kan bruke offentlige helsetjenester gratis. Partimedlemmenes barn går på vanlig offentlig skole. Eksilpartienes politiske virksomhet i KRG-regionen er imidlertid regulert av KRG. Partiene får ikke lov til å gjennomføre væpnede aksjoner på iransk territorium eller utøve virksomhet som kan skade KRGs forhold til Iran.

Det er vanskelig å ha noen formening om i hvilken utstrekning KDPI i dag driver virksomhet i Iran. Eksilpartiene selv gir uttrykk for at de driver utstrakt virksomhet der, men de fleste Iran-kjennere betviler at det skjer noen særlig politisk virksomhet av betydning. Alle Landinfos kilder var samstemte i at iranske eksilpartiers mulighet til å drive politisk virksomhet mot Iran fra KRG-området, var sterkt begrenset.

I et temanotat fra Landinfo om de iransk-kurdiske partiene i Nord-Irak, opplyses det på grunnlag av kilder der at KDPI må operere i hemmelighet i Iran, og at dette er svært vanskelig. Landinfos kilde Mustafa Hijri, som var generalsekretær i KDPI i april 2010, opplyste for Landinfo at KDPI driver bevisstgjøringskampanjer i Iran; «aktivister snakker med og formidler informasjon blant studenter, blant kjøpmenn i basarene og blant unge geistlige. Først når aktivistene føler seg trygge på mottakerne, forteller de at de tilhører KDPI. Mange av partiets medlemmer er fengslet, og partiet holder kontakt med de fangsledes familie og venner. I Iran er Lawan ungdomsorganisasjon for det hemmelige KDPI, og driver med opplæring i politisk ideologi og demokratiske ideer ved siden av generell bevisstgjøring».

En annen kilde, Henri Barkey, som er forsker ved Carnegie Endowment for International Peace, opplyste videre for Landinfo (det samme temanotatet) at Revolusjonsgarden har svært liten toleranse for opposisjonsgrupper i iransk Kurdistan. Etter hans syn var det skjedd en innstramming etter presidentvalget i juni 2009, og man hadde sett et økt antall offentlige henrettelser i området. Barkey mente at det var vanskelig å avgjøre om grunnlaget var kurdisk aktivisme, eller om henrettelsene var ment som generell avskrekking mot aktivisme. Videre uttalte Ahmad Ali, som er forsker ved Washington Institute for Near East Policy, at iranske myndigheters terskel for å iverksette tiltak er lav. Iranske myndigheter slår ned på den minste ting, for eksempel diskusjoner i det offentlige rom samt besittelse av politisk materiale. Landinfo gjengir Ali slik at den type virksomhet vil «uten tvil» medføre reaksjoner som fengsling, fysisk mishandling og trusler mot familien. Mange oppgis å være redde for å kontakte familiene sine fordi myndighetene kan holde familier som gisler og straffe dem i ettersøktes fravær.

En annen kilde for Landinfo, Siamak Modarresi fra partiet Komala, uttalte til Landinfo at han mente at det å være sympatisør med kurdernes kamp for større politiske og kulturelle rettigheter, neppe ville være nok i seg selv til å få problemer med iranske myndigheter - til dette er sympatisørene for mange. Men han uttalte videre følgende til Landinfo: «Men blir man først arrestert og myndighetene har kjennskap til at man har hatt kontakt med eller drevet aktivitet for Komala vil vedkommende ha et alvorlig problem. Og det vil gjelde uavhengig av posisjon i partiet». Lagmannsretten legger til grunn at det samme vil gjelde for medlemmer av KDPI.

Også Sidsel Wiborg forklarte at medlemmer av KDPI risikerer straff i Iran. Partiet er forbudt. Hva slags straff man risikerer, vil være avhengig av hvem man er og hva man har gjort for partiet. Det kan være alt fra en advarsel til dødsstraff, og slik lagmannsretten oppfattet henne, var det ikke mulig å forutsi på forhånd hva reaksjonen ville bli.

Sidsel Wiborg gav videre uttrykk for at det var hennes oppfatning at KDPI etter hvert er blitt marginalisert i Iran. De unge kurderne har i dag tilgang til en helt annen informasjon enn tidligere, og mange vil mene at de ikke lenger «har bruk for disse gamle mennene», som hun uttrykte det. Slik lagmannsretten ser det, vil dette kunne være en spore til nettopp bevisstgjøringsarbeid blant yngre kurdere.

Det ble videre opplyst, og lagmannsretten legger til grunn, at iranske myndigheter er langt mer opptatt av de aktivitetene som skjer inne i Iran, enn politisk aktivitet fra eksilkurdere. Iranske myndigheter synes å ha resignert i forhold til de mange kritiske ytringene mot Iran som skjer fra den iranske diasporaen. Det er grunn til å regne med at iranske myndigheter følger med på hvilke ytringer som publiseres i sentrale kurdiske media i utlandet. Hvorvidt disse vil bli utsatt for forfølgelse ved retur til Iran, vil være avhengig av om iranske myndigheter betrakter den hjemvendte kurderen som en person som vil kunne mobilisere tilhengere og som vil kunne oppfattes som en lederskikkelse som utgjør en reell risiko for regimet ved retur. Dersom myndighetene først finner å ville gripe inn mot en hjemvendt person, vil imidlertid - slik lagmannsretten forstår det - reaksjonen være uforutsigbar og potensielt svært alvorlig.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at risikoen for forfølgelse i utlendingslovens forstand, generelt er stor i Irak [skal vel være Iran, Lovdatas anm]. Den subjektive risikoen for den enkelte asylsøker må vurderes i forhold til hvilke aktiviteter asylsøkeren har deltatt i, og hvilken risiko han anses å utgjøre for myndighetene etter retur.

Lagmannsretten går deretter over til å se på As forklaring om hvilke aktiviteter han har vært med på, og om denne forklaringen er troverdig.

For lagmannsretten forklarte A at han har vært medlem av KDPI siden år 1381, som etter vår kalender tilsvarer år 2001 og frem til og med mars 2002. Han hadde før dette tatt eksamen fra videregående skole, utført 18 måneders militærtjeneste, og var begynt å studere. Som student opplevde han seg forfulgt, blant annet av paramilitære grupper som plaget kurdiske studenter. Han flyttet derfor hjem til familien i hjembyen X etter tre måneder, hvor han begynte å kjøre drosje. Hans familie hadde lenge vært sympatisører med KDPI, og hans onkel - som nå bor i Norge - var kjent medlem av partiet og programleder i KDPIs radio. A sluttet seg så til KDPI og arbeidet for partiet ved siden av virksomheten som drosjesjåfør.

I asylintervjuet ble han spurt om hvilke oppgaver han hadde hatt for KDPI i hjemlandet. Han svarte da at han «gjorde alt et aktivt medlem skal gjøre», at han gjorde det han fikk ordre om, og skrev rapport i ettertid. Da han ble bedt om å gi noen eksempler, nevnte han at han en gang var blitt bedt om å finne ut hvor stort narkotikaproblemet blant kurdere var i et bestemt område, og en annen gang fikk han i oppdrag å identifisere spioner for myndighetene. Han sa videre at dersom han skulle fortelle alt han hadde gjort, ville det ta flere timer. Intervjueren skiftet deretter tema, men kom tilbake til dette mot slutten av intervjuet, hvor A ble bedt om å oppsummere sine aktiviteter for KDPI. Ifølge intervjuet uttalte han da følgende:

Jeg gjorde det jeg fikk beskjed om fra partiet. Det var særlig i forbindelse med kurdiske og KDPIs høytidsdager. Jeg skulle fortelle folk hvorfor dette var viktige dager for partiet. Og jeg skulle kontakte martyrfamilier. Noe mer var det ikke mulig å gjøre for det er veldig farlig. Og hvis jeg fant ut at det var noen som var fattige som sympatiserte med partiet så formidlet jeg det til partiet og bad dem om å hjelpe dem. En gang skulle jeg møte en mann i landsbyen Y og gi noen penger som han skulle distribuere til de fattige familiene.

UNE har anført at det er motstrid mellom hans opprinnelige forklaring og denne oppsummeringen. Lagmannsretten kan ikke se at dette kan oppfattes som motstrid. I det ene tilfellet blir A spesifikt bedt om å gi eksempler, og gjør det, mens han avslutningsvis skal oppsummere aktivitetene. Det er dermed tale om å gi eksempler på konkrete oppdrag i det ene tilfellet, mens han i det andre tilfellet skal foreta en overordnet beskrivelse av hva oppdragene normalt gikk ut på. Lagmannsretten har videre merket seg at den aktiviteten han oppsummerer, stemmer godt med den virksomhet som Landinfos kilder har beskrevet som normale aktiviteter i det forbudte partiet i Iran. Disse aktivitetene kan nærmest beskrives som kulturell og politisk bevisstgjøring, og som sosial hjelp til sympatisører. Begge deler er kjente måter å drive rekruttering på.

Om foranledningen til reisen fra Iran, har A hele tiden forklart det samme. Han var kommet i besittelse av materiale som han hadde fått beskjed om skulle videreformidles til partiet sentralt. Det var tale om en CD som han hadde mottatt fra en sympatisør som drev en fotoforretning, og som var blitt bedt om å fremkalle en film som ble innlevert. Vedkommende mente at de opplysningene som filmen viste, ville være av betydning for partiet, og han brant derfor en ekstra CD som han gav til A. Filmen viste et helikopter som ble skutt ned, formentlig av PJAK, og som myndighetene hadde fremstilt som en ulykke. På filmen vistes også identifikasjonsdokumenter som var funnet på de omkomne, og lister med koder og navn på kurdiske steder. A antok at navnene kunne angi mulige områder for aksjoner fra myndighetene.

UNE har fremholdt at det er lite sannsynlig at et medlem av PJAK ville levere inn denne filmen til en tilfeldig fotograf dersom det var viktige opplysninger på filmen. Etter lagmannsrettens syn vil dette være avhengig av hvor kjent denne fotografen var som sympatisør med kurdernes - og PJAKs - sak, og hvilke alternativer som forelå for å få filmen sikret på et lagringsmedium. Forklaringen er, slik lagmannsretten ser det, i alle fall ikke totalt usannsynlig. Det er dessuten en kjensgjerning at CDen eksisterer, og den har vært vist til utlendingsmyndigheten. I sitt vedtak 16. oktober 2014, i forbindelse med en av behandlingene av As begjæring om omgjøring, beskrives CDen slik:

I forbindelse med asylintervjuet framla klageren en CD med bilder av flere ulike typer identitetsdokumenter, notater, registre over flyøvelser og et filmopptak av et styrtet helikopter og opplysninger av hvem som omkom. Klageren tror PJAK sto bak styrten, selv om myndighetene skyldte på dårlig vær.

Denne beskrivelsen stemmer overens med hva A selv har forklart om innholdet. Hvilken betydning disse opplysningene måtte ha for PDKI, kan lagmannsretten ikke vurdere, men det fremstår i alle fall ikke som usannsynlig at opplysningene kunne oppfattes som så vidt interessante at partiet ønsket å se nærmere på dem.

Om reisen fra Iran til Tyrkia har A forklart at avtalen var at han og en partifelle skulle bringe opplysningene med seg over til Tyrkia. Partifellen hadde pass og lovlige reisedokumenter, og han skulle krysse grensen ved en grenseovergang og få passet sitt stemplet. A skulle ta seg til en landsby på den iranske siden av grensen mot Tyrkia, og der avvente beskjed om at vennen var kommet over grensen. De skulle så avtale et møtested på tyrkisk side, og A skulle ta seg over grensen langs en av de mange smuglerrutene der. Vennen, som var reist lovlig inn i Tyrkia, skulle deretter overta dokumentene og bringe dem videre. A kjente ikke til det endelige bestemmelsesstedet. Han forklarte også at beskjed om reiserute etc. var kommet fra overordnede i partiet.

A forklarer videre at da han ikke fikk noen beskjed fra vennen, ble han bekymret for at noe hadde skjedd. Han forsøkte å ringe sin familie i X, men fikk ikke kontakt med dem. Til slutt fikk han tak i en fetter som kunne fortelle at myndighetene hadde ransaket hjemme hos ham og familien, og blant annet hadde beslaglagt As PC. Han fryktet da at de var blitt avslørt, og han bestemte seg for å ta seg over grensen til Tyrkia. Han passerte grensen til fots sammen med smuglere. Deretter oppholdt han seg i noen tid hos en familie på tyrkisk side til det ble ordnet med transport videre til Istanbul. I Istanbul ble han kontaktet av en representant for partiet og overleverte CD og de pengene han hadde transportert over, til ham. Han fikk beholde en kopi av CDen, og det er denne kopien som senere ble levert utlendingsmyndigheten.

Fra Istanbul ble A hjulpet av en menneskesmugler frem til Norge. Familien hans organiserte betalingen for reisen. I Oslo søkte han umiddelbart asyl.

UNE har pekt på at det er motstrid mellom As opprinnelige forklaring ved asylregistreringen, hvor han forklarte at det var vennen som hadde dokumentene med seg, og hans senere forklaringer om at det var A selv som fraktet dokumentene over grensen. Lagmannsretten viser til at det som er nedtegnet i asylregistreringen, ikke er opplest for A, slik at han ikke har hatt mulighet til å korrigere fremstillingen på dette punkt. A selv mener at det foreligger en sammenblanding mellom vennens reisedokumenter og de dokumentene A skulle bringe med seg over grensen og gi videre til vennen. Lagmannsretten finner at denne forklaringen ikke er usannsynlig. A har hele tiden, i a.

lle andre sammenhenger, forklart at det var han selv om hadde de ulovlige dokumentene med seg, mens selve hensikten var at vennen, som lovlig kunne reise videre i Tyrkia, skulle overta dokumentene etter at grensen var passert. Lagmannsretten finner derfor ikke å kunne konstatere noen motstrid på dette punkt.

UNE har også stilt spørsmål ved hva hensikten var med å reise over til Tyrkia med dokumentene når partiledelsen holder til i KRG-området i Nord-Irak, i leiren Khoysanjak. Lagmannsretten viser til at A har forklart at han selv ikke visste hvor dokumentene skulle leveres, men at han fulgte en ordre som gikk ut på at dokumentene skulle fraktes over til Tyrkia. Lagmannsretten kan derfor ikke se at dette svekker As troverdighet. Lagmannsretten har merket seg at UNE i vedtaket 7. mai 2010 legger til grunn at dokumentene skulle leveres til KDPIs ledelse i Nord-Irak, og at A og vennen valgte å reise gjennom Tyrkia fordi dette skulle være enklere. Det er uklart for lagmannsretten hvor denne opplysningen stammer fra. I asylintervjuet sier A uttrykkelig at han ikke visste hvem som skulle ta imot materialet i Tyrkia, bare at vennen hans skulle møte en fra partiet der.

Heller ikke de påståtte uoverensstemmelsene som er pekt på av UDI i dets opprinnelige avslag på As søknad om asyl, eller av UNE i det første vedtaket der, er av en slik art at de er egnet til å svekke As troverdighet i så stor grad at asylforklaringen ikke kan legges til grunn. I den grad As opplysninger har latt seg bekrefte, er de blitt bekreftet. En kopi av den CD som han hadde med seg over grensen, er blitt fremlagt og har vist seg å ha et innhold som stemmer med den beskrivelsen han gav. Han har også senere vist frem sitt tjenestebevis fra militærtjenesten, som bekrefter hans opplysning om at han tjenestegjorde i en infanteriavdeling i Revolusjonsgarden som [stilling] i kompaniet. At tingretten oppfattet at han hadde tjenestegjort i hæren, må dermed bero på en misforståelse. Han har også - etter anmodning under asylintervjuet - fremlagt bekreftelse på sitt medlemskap i KDPI, først fra KDPIs internasjonale kontor i Paris 24. februar 2009, og deretter fra KDPI i Norge 26. november 2010. UNE har anført at slike bekreftelser ikke kan tillegges særlig vekt, men de er fremskaffet som etterspurt, og det er vanskelig for lagmannsretten å se hvordan medlemskapet skal kunne bekreftes på en mer troverdig måte.

Lagmannsretten er derfor - som tingretten - blitt stående ved at As asylforklaring fremstår som «noenlunde troverdig», og at han har gjort det han kunne for å gi myndighetene de nødvendige opplysningene.

Tingretten har ikke funnet det nødvendig å behandle spørsmålet om As aktiviteter i Norge også er tilstrekkelige til at han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse dersom han returnerer til Iran. Slik lagmannsretten ser det, er hans aktiviteter sur place også av et tilstrekkelig omfang og innhold til at han av den grunn har krav på status som flyktning.

Så vel UNE som lagmannsretten har fått fremlagt en rekke artikler og intervjuer som A har skrevet eller deltatt i. Bare en mindre del av disse er oversatt til norsk for lagmannsretten, men de er overlevert til utlendingsmyndighetene på et tidspunkt som har gjort det mulig å få disse oversatt i forbindelse med behandlingen av As begjæring om omgjøring av vedtakene.

Lagmannsretten har gått igjennom en artikkel om brudd på menneskerettighetene i Iran, en artikkel med overskrift «----» som er publisert på kurdisk og farsi, og også i partiets papirutgave av avisen, en artikkel om Irans miljøforvaltning som omhandler uttørring av Z-sjøen og som er gjengitt i flere media, og en artikkel som sammenlikner den islamske republikken Iran med ISIL, og som er publisert i avisen --, både i kurdisk og persisk utgave, og senere utgitt på flere internettsider. Artiklene inneholder klar kritikk av den islamske republikken og av ekstrem islam. Det gjelder særlig artikkelen som likestiller Irans styre med ISIL, hvor det rettes skarp kritikk mot et styresett som setter religionen over menneskerettigheter og demokrati. I denne artikkelen kritiseres også Ayatollah Khomeini og den iranske revolusjonen.

Lagmannsretten viser også til et intervju med A i nettavisen -- 27. juni 2014, hvor han setter henrettelser av kurdere i sammenheng med regimets sikkerhetspolitikk. Intervjuet er gjengitt i flere andre kurdiske medier. I tillegg er det publisert flere bilder av A som deltaker og taler på møter i Norge.

A har forklart at han leverte stoff til kurdiske medier også før reisen fra Iran, men at dette skjedde anonymt. Dette forklarte han seg ikke om under asylintervjuet. Nahid Hussaini, som er medlem av KDPIs politbyrå og medieansvarlig, forklarte seg som vitne ved fjernavhør. Hun opplyste at KDPIs medievirksomhet omfattet tre aviser i tillegg til brosjyrer og andre skrifter. Disse utgis på sorani, kurmanji og persisk.

Hussaini forklarte at hun aldri hadde møtt A personlig, men bekreftet at hun hadde samarbeidet med ham siden før han forlot Iran. Han hadde sendt dem nyheter og rapporter fra Iran, men anonymt på grunn av den store risikoen dette innebar. Senere - fra rundt 2007-2008 - skrev han under pseudonymet B. Samarbeidet fortsatte etter at A var flyktet fra Iran, og omkring 2014 bad hun ham om å skrive under fullt navn og med bilde, ettersom han da bodde i et trygt land. Hussaini gav uttrykk for som sin mening at As virksomhet som journalist ville føre til at han risikerte en streng straff dersom han returnerte til Iran.

Lagmannsretten mottok også vitneforklaring ved fjernavhør av dr. Berivan Dosky, som er diplomat ved Iraks ambassade i Madrid, og som er leder for den kurdiske avdelingen av PEN International. Hun bekreftet at A var tatt opp som medlem av kurdisk PEN, hvilket hun også har bekreftet skriftlig overfor UNE. Hun beskrev prosessen for å bli medlem, og som innebærer at en søknad blir behandlet av en komité som verifiserer og kvalitetssikrer den informasjonen søkeren gir, og søknaden blir deretter behandlet og eventuelt godkjent av det lokale styret i kurdisk PEN Centre. Berivan Dosky opplyste videre at hun aldri har møtt A personlig, men at han er en veldig aktiv skribent og en sterk kritiker av regimet i Iran, iransk politikk i Midt-Østen, og en talsmann for kurdiske rettigheter. Hun opplyste videre at det sitter et titalls journalister som har vært langt mindre aktive enn A, i iranske fengsler. Disse har fått strenge straffer, Hun nevnte som ett eksempel en journalist som opprinnelig var blitt idømt dødsstraff, men hvor straffen ble omgjort til livsvarig fengsel etter aksjon fra PEN International.

Utlendingsloven § 28 fjerde ledd lyder slik:

Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse.

Av forarbeidene til bestemmelsen (Ot.prp.nr.75 (2006-2007) kapittel 5.5.6 går det frem at det ikke skal kreves at søkerens aktiviteter skal være en «naturlig fortsettelse av aktiviteter i hjemlandet» for å oppnå status som flyktning. Det avgjørende er hvilket behov for beskyttelse søkeren har når vedtaket fattes. Flyktningeinstituttet skal, slik det heter i proposisjonen, «gi beskyttelse til personer med genuint beskyttelsesbehov, og ikke gi fordeler til personer som kun har vært motivert av et ønske om å oppnå opphold i Norge».

UNE har i sitt vedtak 16. oktober 2014 vurdert As virksomhet sur place. UNE la da til grunn at As forklaring om at han også skrev artikler for KDPI i Iran, fremstod som et forsøk på å tilpasse sin forklaring, og at man derfor kunne se bort fra denne. Lagmannsretten er enig i at det er påfallende at virksomhet som journalist ikke ble nevnt for utlendingsmyndigheten på et tidligere tidspunkt. På den andre siden foreligger det nå en vitneforklaring som underbygger As forklaring på dette punkt. Etter lagmannsrettens syn kan det spørres om hvilken vekt en slik forklaring skal tillegges. Dette er uansett ikke avgjørende for lagmannsretten i denne sammenheng. Det kreves ikke at asylsøkerens virksomhet sur place skal være en fortsettelse av en virksomhet som ble drevet før flukten.

UNE har i vedtaket videre vist til at A er «en av svært, svært mange iranere som skriver, og nemnda kan ikke se at klageren fremstår som særlig fremtredende». UNE konkluderte i vedtaket med at det ikke er grunn til å tro at A «fremstår som en ledende person som vil vekke myndighetenes interesse». Han beskrives som «bare en skribent til i massen».

Lagmannsretten viser til at de artikler etc. som A har skrevet, fremstår som langt mer kritiske, og hans virksomhet som langt mer tydelig, enn hva tilfellet var i de saker som staten har vist til i sin prosedyre. I saken LB-2014-201526 var det tale om en iraner som sympatiserte med Komala - et annet forbudt kurdisk parti - uten at han hadde hatt noen sentral rolle i partiet, og hans politiske aktivitet i Norge beskrives av lagmannsretten som «svært begrenset». I tillegg fant lagmannsretten at hans asylhistorie ikke var sannsynliggjort. I saken LB-2012-98355 var det tale om en iransk kurder som var medlem av KDPI og hadde deltatt under møter, markeringer og sosiale samlinger i regi av partiet. Han hadde også arbeidet som kameramann for partiet. Dette fant lagmannsretten ikke var nok til at han risikerte å bli sett på som en tilstrekkelig interessant trussel for regimet i Iran. I As tilfelle er det tale om en skribent som har vært en tydelig stemme i utlandet, og som har publisert kritiske artikler - med klart ulovlig innhold - under fullt navn og med bilde. Lagmannsretten mener at A, selv om han ikke skulle være blant de mest kjente kurdiske skribentene, i alle fall må anses å peke seg ut blant «massen» av kurdiske skribenter slik at det ikke fremstår som klart at han vil være uinteressant for iranske myndigheter ved retur.

Lagmannsretten viser videre til UNEs vedtak 17. november 2016, som gjelder en sak som har svært mange likhetstrekk med As sak. Saken gjaldt en etnisk kurder fra Iran som hadde drevet en viss politisk virksomhet i Iran før han flyktet, og som - etter at han kom til Norge - hadde deltatt i demonstrasjoner og engasjert seg i KDPIs ungdomsbevegelse her i landet. Dette var ikke avgjørende. UNE la som et utgangspunkt til grunn at «personer myndighetene antar har hatt en synlig rolle og som vil kunne være i stand til å mobilisere også andre til å engasjere seg politisk mot regimet, vil anses som en trussel, selv om det ikke er grunn til å tro at enhver av disse vil risikere forfølgelse ved retur». Om søkerens aktiviteter i Norge uttaler UNE videre:

[ . . ] Klageren har imidlertid også ellers vært synlig gjennom intervjuer og taler som har blitt filmet og hvor klagerens fulle navn har fremkommet. Nemnda har lagt til grunn at deler av dette også har vært tilgjengelig for seere inne i Iran, blant annet gjennom ulike nettsteder og kurdiske TV-kanaler. Videre har klageren skrevet rundt 20 regimekritiske artikler hvor han blant annet sammenligner ledelsen med IS. Disse artiklene er underskrevet med hans fulle navn, og er også publisert på KDPs hjemmeside. Etter en helhetsvurdering har nemnda kommet til at klageren, totalt sett, kan ha gjort seg så bemerket at iranske myndigheter vil anses ham som en trussel. [ ... ]

A har, i alle fall fra 2014 og muligens noe tidligere, skrevet regimekritiske artikler, og latt seg intervjue, under fullt navn og med bilde. UNE har pekt på det påfallende ved at dette først skjedde etter at han hadde fått avslag på sin asylsøknad. Lagmannsretten forstår dette slik at UNE mener dette viser at hans virksomhet sur place er motivert av et ønske om opphold i Norge. Lagmannsretten kan ikke legge det til grunn.

For det første finner lagmannsretten det bevist at A har drevet en viss politisk aktivitet for KDPI i Iran før han forlot landet. Dette er også lagt til grunn av UNE. Om denne aktiviteten også omfattet virksomhet som journalist, er ikke avgjørende, men lagmannsretten kan ikke se bort fra at det medfører riktighet. For det andre viser lagmannsretten til Nahid Hossainis forklaring om at det var partiet som bad A om å gå over til å skrive under fullt navn. Lagmannsretten finner det heller ikke riktig å legge vekt på - til As ugunst - at han benytter seg av sin ytringsfrihet og går over til å skrive under fullt navn, så lenge hans virksomhet som skribent i seg selv ikke kan anses motivert av et ønske om opphold i Norge. Det avgjørende for lagmannsretten er at A står som forfatter av slike regimekritiske artikler at det er en ikke fjerntliggende mulighet for at han kan ha gjort seg så bemerket at han vil risikere forfølgelse ved en retur til Iran.

Det er ikke mulig å anslå hvor høy sannsynligheten for at han blir pågrepet ved retur, er, men sett i forhold til hvilke konsekvenser det vil kunne få, blir den totale risikoen for forfølgelse tilstrekkelig høy til at han har krav på beskyttelse. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til vitnet Wiborgs forklaring om at konsekvensene kan være uforutsigbare.

Det er staten som bærer bevisbyrden for at det er trygt for A å returnere til Iran. Staten har ikke oppfylt denne bevisbyrden.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at A har en vel begrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin politiske oppfatning dersom han reiser tilbake til Iran. Hans asylforklaring fremstår som noenlunde sannsynlig, og det er ikke kommet frem forhold som svekker hans generelle troverdighet i den grad at asylforklaringen ikke kan legges til grunn. Han har i tillegg drevet politisk virksomhet i Norge, som journalist for kurdiske medier, med et slikt regimekritisk innhold at han også av den grunn med rette kan frykte forfølgelse ved retur til hjemlandet.

UNEs vedtak, som verken anerkjenner As asylforklaring eller hans virksomhet sur place, må etter dette kjennes ugyldig, slik også tingretten kom til. Statens anke i hovedsaken blir etter dette forkastet.

Det følger av lagmannsrettens syn på saken at så vel hovedkrav som sikringsgrunn må anses sannsynliggjort. Anken over den midlertidige forføyningen må dermed også forkastes.

A har etter dette vunnet saken. Han er innvilget fri sakførsel, og det er ikke nedlagt påstand om sakskostnader til det offentlige.

Dommen er enstemmig.
 

Slutning
 

I hovedsaken:

Anken forkastes.

I forføyningssaken:

Anken forkastes.

Siste endringer
  • Ny: LB-2015-206897 - LB-2015-206913 Beskyttelse. Troverdighet. Noenlunde sannsynlig forklaring. Politisk aktivitet. Sur place. Iran. (28.03.2017)

    Saken gjaldt gyldigheten av UNEs avslag på iransk kurders søknad om asyl, samt begjæring om utsatt iverksettelse (midlertidig forføyning). Han var medlem av det regimekritiske kurdiske partiet KDPI, og hadde skrevet en rekke regimekritiske artikler under fullt navn, som var publisert i flere kurdiske tidsskrift. UNE festet ikke lit til hans forklaring, blant annet fordi en sentral del av asylgrunnlaget - journalistvirksomhet i Iran - først ble anført etter avslaget. Lagmannsretten fant at hans asylforklaring måtte anses som noenlunde troverdig. UNEs vedtak ble kjent ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo