Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-2340
Dokumentdato : 26.06.2015

Asyl. Utl. § 28. Frykt for forfølgelse på grunn av religion. Pakistan.

En etnisk pakistansk mann født i 1987 ankom Norge i 2011 etter forgjeves å ha søkt om asyl i Hellas, der han hadde oppholdt seg i ca. fire år. Norsk utlendingsmyndighet avslo hans søknad om asyl, utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Heller ikke opphold på humanitært grunnlag, utlendingsloven § 38, ble innvilget. Utlendingen er yngst av fem søsken. Familien er kristne (katolikker). Utlendingen gjorde særlig gjeldende at han på grunn av sin religion og hendelser i området som familien var bosatt i, fryktet forfølgelse i Pakistan dersom han måtte returnere dit. Lagmannsretten fant, i likhet med tingretten, at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for beskyttelse etter § 28 første ledd bokstav a jf. § 29, og heller ikke etter § 28 første ledd bokstav b. Utlendingsmyndighetens avslag etter utlendingsloven § 38 var ikke blitt angrepet for domstolene.

En etnisk pakistansk mann født i 1987 ankom Norge i 2011 etter forgjeves å ha søkt om asyl i Hellas, der han hadde oppholdt seg i ca. fire år. Norsk utlendingsmyndighet avslo hans søknad om asyl, utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Heller ikke opphold på humanitært grunnlag, utlendingsloven § 38, ble innvilget. Utlendingen er yngst av fem søsken. Familien er kristne (katolikker). Utlendingen gjorde særlig gjeldende at han på grunn av sin religion og hendelser i området som familien var bosatt i, fryktet forfølgelse i Pakistan dersom han måtte returnere dit. Lagmannsretten fant, i likhet med tingretten, at det

Saken gjelder spørsmålet om vedtak truffet av Utlendingsnemnda (UNE) er gyldige. For lagmannsretten er saken begrenset til om A (A), som er etnisk pakistansk, fyller vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b.

Saksforholdet i hovedtrekk

A er født 0.0.1987 og vokste opp i Sialkot i Pakistan som yngst av i alt seks søsken. Hele familien er oppgitt å være kristne (katolikker). Han forlot Pakistan tidlig i 2007 og ankom Hellas i mai måned samme år. Her skal han forgjeves ha søkt om asyl. Etter ca. fire års opphold i Hellas reiste han videre til Norge. Ankomstdag i Norge var 28. juni 2011.

Dagen etter, den 29. juni 2011, søkte han om beskyttelse her i landet ved politiets utlendingsenhet. Ved fremmøtet kunne A ikke fremlegge reise- eller identifikasjonsdokumenter. Han oppga at han og hans familie hadde fått problemer som kristne i Pakistan. En bror er pastor i den lokale menigheten. Selv spilte han gitar i menighetens kor. I august 2006 var det startet en ny kirke i området. Folk i nabolaget hadde problemer med den kristne aktiviteten der. På en dag med bønn kom noen inn i kirken. Det oppsto slosskamp som A deltok i. Deretter leverte disse folkene inn anmeldelse («FIR») til politiet mot hele hans familie, grunngitt med at de hadde fornærmet islam. Familien ble bekymret for As sikkerhet som den yngste i søskenflokken. Hans foreldre bestemte derfor at han måtte forlate Pakistan og bosette seg i et kristent land. A oppga at han fryktet for sitt liv dersom han reiste tilbake til Pakistan.

A ga en utfyllende forklaring til Utlendingsdirektoratet (UDI) den 21. juli 2011.

UDI avslo søknaden om asyl etter utlendingsloven § 28. Vedtaket ble truffet den 29. juli 2011. Han fikk heller ikke oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38.

A påklaget vedtaket og begjærte utsatt iverksetting. I forbindelse med klagen ba han om et nytt intervju, begrunnet med at de tidligere intervjuene hadde vært summariske. Han la dessuten ved klagen en fødselsattest, to erklæringer skrevet på engelsk, en håndskrevet FIR og kopi av straffedom avsagt av den lokale domstolen i Sailkot. Ifølge dommen var A ilagt dødsstraff in absentia for blasfemi.

UDI fant ikke å omgjøre vedtaket av 29. juli 2011, men besluttet utsatt iverksetting. Klagen ble oversendt til UNE.

UNE anmodet den norske ambassaden i Islamabad om verifisering av As dokumentasjon. Ambassaden innhentet en verifiseringsrapport datert 29. mai 2013. Det ble her konkludert med at all dokumentasjon fra A om blasfemi var forfalsket («forged and fabricated»). Rapporten ble sendt til A for bemerkninger. Organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) besvarte UNEs henvendelse på vegne av A i et skriv datert 24. juni 2013. Her het det bl.a. at A stilte seg uforstående til rapporten. Han fastholdt sin forklaring slik den var blitt supplert i senere intervjuer.

Ambassaden i Islamabad gjennomførte deretter en ny verifisering av As dokumentasjon. I rapporten, som er datert 15. august 2013, ble konklusjonen om forfalskede dokumenter opprettholdt. SEIF uttalte seg om den nye rapporten i et skriv den 13. september 2013.

UNE traff 7. oktober 2013 vedtak i saken. As klage ble ikke tatt til følge. UNE fant at A ikke fylte vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b. Etter UNEs syn kan en ikke feste lit til As asylforklaring. UNE viste til verifikasjonsrapportene om forfalsket dokumentasjon og dessuten til undersøkelser som var foretatt i familiens nabolag i Seilkot. I vedtaket side 6 siste avsnitt flg. heter det om disse spørsmål:

I sin kommentar til rapportene hevder klageren at han og familien må ha blitt utnyttet og ført bak lyset av advokaten som var blitt hyret inn. Både klageren og familien har hele tiden trodd det har vært en aktiv sak mot ham, og klageren var ikke kjent med dødsdommen før familien orienterte ham om den. UNE anser denne forklaringen som lite troverdig og ikke tilstrekkelig underbygget. Det vises i den forbindelse til at klageren stadig gjennom saksgangen har endret og tilpasset forklaringen - på vesentlige punkter. Første gang klageren fremholdt at han var idømt dødsstraff in absentia, var halvannen måned etter asylsøknaden ble avslått i første instans.. Senere, ved innsigelsen til den første verifiseringsrapporten, ble forklaringen igjen vesentlig endret, og anførselen om dødsstraff trukket tilbake. Det ble også fremsatt ytterligere nye opplysninger om at klagerens onkel (skal være bror, lagmannsrettens merknad) flere ganger skal ha blitt arrestert i perioden 2007-2009, for å tvinge klageren tilbake til Pakistan. Det fremstår således for UNE som om klageren har gjort flere forsøk på å tilpasse sin asylforklaring ettersom tidligere anførsler ikke har ført frem.

Klageren har fremholdt at han ikke fikk anledning til å gi en utfyllende forklaring under asylintervjuet. Senere ble det anført at han ikke turde forklare seg i detalj fordi tolken var muslim. Tolken skal også ha gitt uttrykk for at detaljer ikke var nødvendig. UNE finner ikke grunn til å legge nevneverdig vekt på disse anførslene. Det vises til at klageren under asylintervjuet fikk flere muligheter til å komme med tilføyelser og kommentarer, samt at UDI understreket viktigheten av å forklare seg nøyaktig og sannferdig. I tillegg bekreftet klageren å være veldig fornøyd med tolken, og han ble av UDI gjort kjent med tolkens taushetsplikt.

UNE tok i vedtaket også stilling til spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 28 syvende ledd jf. § 38. UNE fant at det ikke foreligger sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge. UDIs vedtak ble opprettholdt.

UNE ga A utreisefrist til 11. november 2013. En begjæring om utsatt iverksetting ble ikke tatt til følge, se UNEs vedtak den 4. november 2013.

A begjærte omgjøring av UNEs vedtak. Han la i den forbindelse frem nye dokumenter, herunder en politirapport/anmeldelse fra det lokale politidistriktet i Sialkot vedrørende en fetter og støtte-erklæringer fra bekjente i kristen menighet i Rogaland-distriktet. UNE fant ikke grunn til å ta begjæringen til følge. Dette vedtaket ble truffet den 14. mars 2014.

På vegne av A varslet advokat Gramstad om anlegg av søksmål, jf. tvisteloven § 5-2 første ledd. UNE behandlet varselet som en anmodning om omgjøring. I vedtak den 8. april 2014 ble tidligere vedtak opprettholdt.

Stevning til Oslo tingrett ble tatt ut den 6. mai 2014. For tingretten la A ned påstand om at UNEs vedtak den 7. oktober 2013 og etterfølgende beslutninger kjennes ugyldig, og at vedtaket den 7. oktober 2013 ikke iverksettes før det foreligger rettskraftig avgjørelse om As rett til opphold i landet. Staten v/UNE tok til gjenmæle.

Oslo tingrett avsa 14. november 2014 dom og kjennelse med slik felles slutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes

2. A dømmes til å dekke staten v/Utlendingsnemndas sakskostnader med 55 200 - femtifemtusentohundre - kroner.


Tingretten tok utgangspunkt i at As asylforklaring skal legges til grunn dersom den fremstår som noenlunde sannsynlig, jf. Rt-2011-1481. Beviskravet skjerpes dersom As forklaring etter en helhetsbedømmelse fremstår som lite troverdig. Tingretten fant - i likhet med UNE - at hans forklaring var lite troverdig på viktige punkter. Vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b var ikke til stede. Bedømmelsen var den samme når det gjelder forholdet til utlendingsloven § 38. Begjæringen om midlertidig forføyning ble ikke tatt til følge.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises det til tingrettens dom og lagmannsrettens fremstilling her.

A anket dommen til Borgarting lagmannsrett, dog ikke avgjørelsen om opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. Lagmannsretten har under saksforberedelsen tatt stilling til anken når det gjelder kravet om midlertidig forføyning, se kjennelse den 11. mars 2015, der anken ble forkastet. Kjennelsen er rettskraftig.

Ankeforhandling er holdt 11. - 13. mai 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte ikke, med den begrunnelse at han fryktet for å bli pågrepet og transportert ut av landet dersom han møtte. Han forklarte seg i stedet på ukjent oppholdssted med lyd og bilde etter reglene om telefonavhør. Begge prosessfullmektiger møtte. For staten v/UNE møtte dessuten førstekonsulent Øystein Sakariassen. Det ble avhørt 6 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises det til rettsboken.

Asylsaken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Det anføres at A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin religion dersom han må reise tilbake til Pakistan, og at han i så fall står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, som A fremholder som den mest aktuelle lovhjemmelen, er til stede. Men han fyller også vilkårene for beskyttelse etter første ledd bokstav b.

Det er ikke nødvendig at lagmannsretten finner bevist at han risikerer dødsstraff ved retur. Lagmannsretten skal ta stilling til om A har en velbegrunnet frykt, og om denne knytter seg til en forfølgelse eller nedverdigende behandling som nevnt foran. Uttrykket «velbegrunnet frykt» inneholder både et objektivt og subjektivt element.

A anfører at han måtte flykte fra Pakistan fordi han hadde pådratt seg vrede fra lokale muslimer. Konflikten var med religiøse ledere, noe som skjerper faregraden. Den oppsto da A nektet å rette seg etter krav fra disse lederne om å opphøre med gitarspill i forbindelse med kristen lovsang. Det kom til håndgemeng. Deretter ble han utsatt for falske beskyldninger om blasfemi.

Loven krever ikke absolutt sikkerhet for at forfølgelse vil skje, men at det foreligger en velbegrunnet frykt for dette. Loven forutsetter som nevnt at både subjektive og objektive holdepunkter kan underbygge en slik frykt. Det anføres at vilkårene er oppfylt.

Kristne i Pakistan er generelt sterkt utsatt for forfølgelse. Når det, som i dette tilfellet, har oppstått en konfrontasjon, må det legges til grunn at faren for overgrep har økt ytterligere.

Verifikasjonsrapportene har konkludert med at de fremlagte dokumenter om politianmeldelse og dødsstraff ikke er ekte. Dersom det er tilfelle, må noen ha produsert dem. A har ingen kjennskap til hvem dette kan være. Han har, i likhet med familien ellers, vært i god tro. Ved risikovurderingen må det dessuten legges vekt på opplysningene om forfølgelse av As bror og fetter. Broren som er pastor, har lenge måttet leve i dekning i Pakistan med sin familie etter en rekke med arrestasjoner. Brorens lokale kristne menighet ligger nede på grunn av faren for overgrep. Det samme gjelder fetterens kristne menighet.

Lagmannsretten skal foreta en helhetsvurdering. Eventuell tvil må komme A til gode. Det bestrides at han har tilpasset eller endret sin asylforklaring på en måte som svekker hans troverdighet.

Det er nedlagt slik endelig påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 07.10.13. og senere beslutninger, kjennes ugyldige.

2. A og/eller det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Staten henholder seg til tingrettens dom og slutter seg i det vesentlige til tingrettens domsgrunner.

Når det gjelder forholdet til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, har tingretten korrekt lagt til grunn at det er alternativet om frykt for forfølgelse på grunn av religion som er relevant. Spørsmålet er om denne frykten er «velbegrunnet».

Staten slutter seg til tingrettens vurdering når det gjelder troverdighet i As asylhistorie. Det vises til hans gradvise tilpasninger og endringer av forklaringen under veis på viktige punkter. Tingrettens konklusjon styrkes av de to verifiseringsrapportene i saken og av forklaringen til Landinfos representant.

A fyller heller ikke vilkårene for asyl etter § 28 første ledd bokstav b. Tingrettens risikovurdering er også på dette punkt korrekt.

Staten v/UNE har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som tingretten.

Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er det aktuelle spørsmålet om A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse i Pakistan på grunn av sin kristne tro dersom han returneres dit. Det går frem av forarbeidene til bestemmelsen, se Ot.prp.nr.75 (2006-2007), at det ved vurderingen vil være relevant å se hen til alvoret ved overgrepene som fryktes. Dersom det er fare for å miste livet eller bli utsatt for tortur, kan det stilles mindre krav til sannsynliggjøring enn ellers. Uansett må det dreie seg om alvorlige reaksjoner.

Unntaksbestemmelsen i § 28 fjerde ledd, som gjelder tilfellene der det har oppstått et beskyttelsesbehov etter at vedkommende forlot hjemlandet, er ikke påberopt i saken. Ellers er det i lovens § 29 gitt nærmere bestemmelser om når handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse etter § 28 første ledd bokstav a.

Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere A til Pakistan. En eventuell tvil må komme A til gode. Bedømmelsen skal være helhetlig. Dersom A risikerer forfølgelse ved en retur gitt at hans saksfremstilling legges til grunn, er det tilstrekkelig at hans forklaring fremstår som noenlunde sannsynlig. En reservasjon må imidlertid tas dersom As forklaring på viktige punkter ikke bedømmes som troverdig, noe som tingretten kom til var tilfellet. Det vises f.eks. til dommen i LB-2011-23448. For lagmannsretten kommer imidlertid ikke dette bevisspørsmålet på spissen. Som lagmannsretten straks kommer til, kan ikke As egen asylhistorie - selv om den legges til grunn - tilsi at han har krav på vern etter § 28 første ledd bokstav a jf. § 29.

A har, som for tingretten, tatt utgangspunkt i opplevelsene i den lokale menigheten i 2006. Muslimer trengte seg inn, det oppsto basketak som han deltok i, hvoretter politi ankom og fikk stanset konfrontasjonene. Hans forklaring er videre at han og familien trakk seg vekk fra familiens bolig for en periode som følge av hendelsene i menigheten, og at det angivelig ble inngitt politianmeldelse (FIR) mot hele familien. Familien mente at A var i fare og burde bringes ut av Pakistan til et kristent land.

Forklaringen til A så langt er etter lagmannsrettens vurdering noenlunde sannsynlig. Det samme gjelder forklaringen om hans reise og opphold i Hellas og senere til Norge via Italia. Den legges derfor til grunn. Derimot må det ses bort fra dokumentasjonen om en politianmeldelse mot A personlig, dødsdommen som skal ha vært avsagt in absentia av den lokale domstolen i 2008, og arrestordren mot ham samme år. Dette er dokumentasjon som A skal ha fått tilsendt fra familien etter at han kom til Norge. Den ble fremlagt for UDI i september 2011 og senere underkjent som forfalsket gjennom to undersøkelser foretatt av den norske ambassaden i Islamabad.

At det dreier seg om falske dokumenter, er etter lagmannsrettens syn blitt ytterligere bekreftet gjennom vitneforklaringen til den nasjonale direktøren i Pakistan for Legal Aid and Assistance & Settlement (CLAAS), M. Joseph Francis. Han foretok i 2014 undersøkelser om saken lokalt i Sialkot, etter å ha blitt oppsøkt av den av brødrene som er pastor. Dersom dokumentasjonen ikke er falsk, ville det med stor grad av sannsynlighet blitt avdekket gjennom Francis' undersøkelser. Det samme gjelder en eventuell politianmeldelse fra 2006 mot hele familien til A, gitt at denne fortsatt skulle være under behandling.

Den falske dokumentasjonen er for så vidt ikke en del av As asylhistorie. Som nevnt fikk han den tilsendt i 2011. Selv har han opplyst at han har vært i god tro om dokumentasjonens ekthet. Det spørsmålet behøver ikke lagmannsretten ta stilling til. Risikovurderingen etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a må bygge på at det verken foreligger en dom eller arrestordre mot A, og heller ikke en såkalt FIR mot ham eller hans familie.

Risikovurderingen om forfølgelse kan etter dette konkret knyttes til omstendighetene ved hendelsen i menigheten i Sialkot i 2006, at As bror og fetter, som begge er pastor i en lokal menighet, angivelig forfølges i Pakistan på grunn av sin tro, og at det er grunn til å frykte for at A vil bli utsatt for det samme. Disse forhold er holdt opp mot at kristne i Pakistan generelt er marginalisert og ofte utsatt for diskriminering med videre. Lagmannsretten viser om det siste til Landinfos rapport av 20. juni 2013, slik dette bildet ble utdypet i ankeforhandlingen gjennom forklaringene til direktør Francis og Landinfos vitne.

Når det først gjelder hendelsen i 2006, er det lagmannsrettens vurdering at dette forhold gir liten støtte for at det foreligger noen velbegrunnet risiko for forfølging av A. Forholdet ligger nærmere ni år tilbake i tid. Dersom det ses bort fra broren som er pastor, er etter det opplyste alle de øvrige av As søsken fortsatt bosatt i Sialkot-området. De har med andre ord ikke funnet grunn til å forlate landet på grunn av sin religion. Det er vanskelig å innse at situasjonen skulle stille seg annerledes for A, selv om han er den yngste i familien og deltok i basketaket den gang.

Heller ikke opplysningene om forfølgelse av broren og fetteren, som begge er pastorer, kan tillegges stor vekt. Lagmannsretten viser til at bevisførselen om disse forholdene preges av usikkerhet, både om eventuelle arrestasjoner, antallet og bakgrunnen for disse. A deltok i menighetsarbeidet med sang og gitarspill. Han er selv ikke pastor. Som nevnt har ingen av hans søsken ellers funnet grunn til å flytte. Også ved vurderingen av en forfølgelse mot de to pastorene, er dette et moment med vekt.

Det gjenstår også å ta i betraktning hvorledes kristne generelt, og da spesielt katolikker, er under risiko for forfølging i Pakistan.

Pakistan preges utvilsomt av en hyppig og sekterisk begrunnet voldsbruk som ofte er voldsom. Alle religioner i området rammes av dette, ikke bare kristne. Det er opplyst av vitnet fra Landinfo at om lag en håndfull kristne drepes hvert år, av i alt et gjennomsnitt på ca. 200 sekterisk begrunnede drap i landet. I tillegg kommer straffesakene med påstand om blasfemi, som regelmessig ender med domfellelse i distriktsdomstolene, men omtrent like regelmessig med frifinnelse i ankedomstolene. Lagmannsretten bemerker i forbindelse med disse opplysningene at det ikke er gitt asylvern her i landet for etnisk pakistanere utelukkende på grunn at deres kristne tro.

Risikovurderingen, eller frykten for forfølgelse, skal inneholde både et subjektivt og objektivt grunnlag. Som nevnt skal den bero på en helhetsvurdering. Lagmannsretten tviler ikke på at A frykter for å bli forfulgt dersom han må vende tilbake til Pakistan. Det avgjørende er imidlertid at det objektivt sett ikke er tilstrekkelig hold for at han eventuelt vil kunne bli utsatt for slik alvorlig handling som bestemt i enkeltpunktene i utlendingsloven § 29.

Vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er klart ikke til stede. Prosedyren for lagmannsretten har fra As side heller ikke med noen tyngde vært rettet inn mot dette spørsmålet. For lagmannsretten er det tilstrekkelig å vise til at dødsdommen mot ham og arrestasjonen, bygger på forfalskede dokumenter. Ingen i hans familie, heller ikke broren som er pastor, har blitt utsatt for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling.

Anken har ikke ført frem og A bør betale sakens omkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvl. § 20-2 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen, eller lempe ansvaret, i medhold av § 20-2 tredje ledd.

Advokat Haug-Hustad har fremlagt omkostningsoppgave som for lagmannsretten viser kroner 51 575 hvorav kroner 3 000 er utgifter til kopiering og resten salær. Oppgaven er ellers i overensstemmelse med bestemmelsene i tvl. § 20-5 tredje ledd. Den legges til grunn.

Etter resultatet i lagmannsretten er det ikke grunn til å endre tingrettens omkostningsavgjørelse.

Ferieavvikling og andre gjøremål i lagmannsretten har gjort det vanskelig å avsi dom tidligere.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Anken forkastes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten til staten v/Utlendingsnemnda med 51 575 - femtientusenfemhundreogsyttifem - kroner. Oppfyllelsesfristen er to uker regnet fra forkynnelsen av denne dom.

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2015-2340 Asyl. Utl. § 28. Frykt for forfølgelse på grunn av religion. Pakistan. (03.07.2015)

    En etnisk pakistansk mann født i 1987 ankom Norge i 2011. Utlendingsnemnda avslo hans søknad om beskyttelse jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Heller ikke opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38, ble innvilget. Utlendingen er yngst av fem søsken. Familien er kristne (katolikker). Utlendingen gjorde særlig gjeldende at han på grunn av sin religion og hendelser i området som familien var bosatt i, fryktet forfølgelse i Pakistan dersom han måtte returnere dit. Lagmannsretten fant, i likhet med tingretten, at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for beskyttelse etter § 28 første ledd bokstav a jf. § 29, og heller ikke etter § 28 første ledd bokstav b.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo