Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-24241
Dokumentdato : 25.05.2015

Beskyttelse. Ugyldig vedtak på grunn av at feil faktum var lagt til grunn. Etiopia.

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl. En etiopisk asylsøker fikk medhold i at Utlendingsnemndas vedtak og etterfølgende beslutninger var ugyldige. Lagmannsretten fant det noenlunde sannsynlig at det var utstedt en arrestordre på asylsøkeren, og at Utlendingsnemnda hadde lagt feil faktum til grunn.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak 4. februar 2010 om avslag på asyl samt UNEs etterfølgende beslutninger 2. juni 2012, 19. februar 2013, 28. oktober 2013 og 20. mars 2014 om å opprettholde vedtaket. Saken gjelder i tillegg krav om midlertidig forføyning.

Fremstilling av saken

A (A) er etiopisk statsborger og kom til Norge 18. september 2007. Han søkte samme dag om asyl ved Politiets utlendingsenhet.

I skjemaet for atkomstregistrering og utvidet registrering av asylsøkere 19. september 2007 oppga A som asylgrunn at han hadde politiske problemer, og at han var medlem av opposisjonspartiet Coalition for Unity and Democracy (CUD) i Etiopia.

I egenerklæringsskjemaet 23. september 2007 og asylsøknaden 1. november 2007 ga han utfyllende opplysninger om sin bakgrunn, politiske aktivitet i Etiopia og asylgrunnlaget. Han opplyste i korte trekk:

Han er født i Addis Abeba og tilhører den etniske gruppen gurage. Han er ortodoks kristen og har armharisk som morsmål. Han er gift og har tvillinger. Inntil han flyktet, bodde han i Addis Abeba med sin familie i et hus som foreldrene hadde bygget. Foreldrene og fire søsken bor også i Addis Abeba. Han har beskrevet familien som velstående. Han har åtte-ti års skolegang og arbeidet som sjåfør fra 1997. Fra 2002 var han deleier i en entreprenørvirksomhet.

Han ble medlem i CUD i november 2004 i forbindelse med det forestående valget i Etiopia. Vennen B formidlet kontakt med en C. C sørget for at A ble registrert som medlem, og at han fikk medlemskort. Medlemmene i CUD arbeidet i det skjulte frem mot valget.

Den sittende regjeringen fusket ved valget og stjal stemmesedler. CUD protesterte ved å henge opp plakater, distribuere løpesedler og demonstrere. Den 25. september 2005 var det opptøyer, og A ble arrestert og senere fengslet sammen med en rekke andre. A ble overført til en militærleir hvor han satt fengslet i syv måneder til foreldrene fikk ham løslatt ved hjelp av bestikkelser. I fengslet ble han utsatt for tortur. Han har fortsatt synlige tegn etter stikkskader. Ved løslatelsen ble han advart mot ytterligere politisk aktivitet og fortalt at det kunne føre til fengsel på livstid. Han skrev under på et papir der han lovte ikke å involvere seg i opposisjonell virksomhet. Han ble løslatt 30. mars 2006.

Situasjonen roet seg, og opposisjonslederne i CUD ble senere løslatt fra fengsel. For å feire løslatelsen av Birtukan Mideksa i 2007 - en sentral lederskikkelse i CUD - ønsket flere å overrekke henne en gave. Det var fire i komitéen som skulle stå for pengeinnsamlingen og gaveoverrekkelsen - D, F, E og A. Det var D og F som kom opp med idéen om en gaveoverrekkelse. A var med på å ordne programmet og stå for arrangementet. De solgte billetter med CUD-logo. Billetten viste at man hadde støttet innsamlingsaksjonen. Det ble samlet inn tilstrekkelig med penger til å overrekke Mideksa en bil. Overrekkelsen fant sted 20. august 2007 i Feresaye Legasion der Mideksa bodde. Det var cirka 500 mennesker til stede. Myndighetene mente møtet var ulovlig, og D og F ble arrestert. E klarte å flykte. Fem-seks dager etter seremonien ble det sendt ordre til As bydel om at A skulle arresteres. En barndomsvenn av A, som var i politiet, fortalte A om arrestordren. As kone ble fengslet 5. september 2007 i to-tre dager, mens A ennå var i Addis Abeba. Myndighetene påsto at hun visste hvor A befant seg. Kort tid etter flyktet A fra landet ved hjelp av en smugler.

I Norge har A vært politisk aktiv i DCESON (Democratic Change in Ethiopia Support Organization Norway) siden 2008 og i Ginbot 7 siden 2011. Etter at lederne i CUD ble løslatt i 2007, oppsto uenighet og splittelse i partiet. En av fraksjonene dannet Ginbot 7, som har tatt til orde for bruk av alle midler, også makt, for å bekjempe det sittende regimet i Etiopia. Ginbot 7 er et eksilparti og erklært ulovlig i Etiopia. I Ginbot 7 i Norge er A sekretær for en «celle» og bidrar til å arrangere møter. Han fungerer blant annet som sikkerhetsvakt under demonstrasjoner.

A tok ut søksmål for Oslo tingrett 20. mai 2014 med påstand om at UNEs vedtak 4. februar 2010 og beslutninger 2. juni 2012, 19. februar 2013, 28. oktober 2013 og 20. mars 2014 om å opprettholde vedtaket kjennes ugyldig. Det ble også begjært midlertidig forføyning med påstand om at A kan oppholde seg i riket inntil tingrettens dom er rettskraftig.

Oslo tingrett avsa 3. desember 2014 dom med slik slutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 04.02.10 og etterfølgende omgjørelsesavgjørelser av 02.06.10, 19.02.13, 28.10.13 og 20.03.14 er ugyldige.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale A 112 505 - etthundreogtolvtusenfemhundreogfem - kroner i sakskostnader innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

Samtidig avsa tingretten kjennelse hvor begjæringen om utsatt iverksettelse ble tatt til følge og A tilkjent sakskostnader.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 23. og 24. april 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten møtte ved sin prosessfullmektig. Rådgiver Torunn Eskedal i UNE var til stede under hele forhandlingen, jf. tvisteloven § 24-6 annet ledd, og avga forklaring. Det ble ellers avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger er gyldige. Tingrettens dom inneholder feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse.

A har ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Det er faktum på vedtaks- og beslutningstidspunktet som skal legges til grunn for rettens overprøving. UNEs beslutning 20. mars 2014 utgjør skjæringstidspunktet i saken. Hendelser som har funnet sted etter dette, er ikke relevante for vurderingen av asyl.

Domstolene har i utgangspunktet full prøvelsesrett i asylvurderingen, men bør vise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve vurderinger som forutsetter spesialkompetanse. Retten må legge mindre vekt på opplysninger fra vitner med bindinger til parten og forklaringer gitt etter at en tvist er oppstått.

Det er utlendingen som skal sannsynliggjøre at han har asylgrunnlag. Det reduserte kravet til sannsynlighetsovervekt gjelder bare hvis den manglende dokumentasjonen er forståelig, og utlendingen, etter en nærmere vurdering av hans forklaring, generelt fremstår som troverdig. Det er flere forhold i denne saken som svekker As troverdighet.

A har ikke fremskaffet identifikasjonspapirer eller gitt fullstendige opplysninger om reiseruten til Norge. Han har også forklart seg uriktig om arrestordren.

Det er ikke sannsynliggjort i tilstrekkelig grad at det ble utstedt en arrestordre på A som følge av innsamlingsaksjonen i 2007. Staten bestrider ikke at det fant sted en gaveoverrekkelse, men at hendelsen førte til utstedelse av en arrestordre er lite sannsynlig. Gaveoverrekkelsen førte ikke til menneskerettsbrudd. Arrestantene ble løslatt etter kort tid. CUD var et lovlig parti på dette tidspunktet. Verifiseringsrapporten fra den norske ambassaden i Etiopia viser at verken ambassaden, menneskerettighetsorganisasjonen ERCHO eller diasporaen var kjent med at hendelsen førte til alvorlige reaksjoner. Reaksjoner etter en hendelse som involverte en prominent person som Birtukan Mideksa, ville ha vært fanget opp av alle disse aktørene. A var ikke en av lederne for aksjonen og kan ikke ha vært ansett som en trussel for etiopiske myndigheter. Legges As forklaring til grunn, ventet etiopiske myndigheter fem-seks dager etter hendelsen med å utstede arrestordren. Det er lite sannsynlig. Arrestordren er dessuten ikke fremlagt.

Forklaringen til C stiller ikke saken i et annet lys. Han ga forklaring for lagmannsretten over telefon. Det er ikke sikkert at han forklarte seg om den samme A som denne saken gjelder. C har også interesse i utfallet av saken, noe som svekker vekten av hans forklaring. C og A har dessuten forklart seg ulikt om et sentralt forhold. A har forklart at D - en av de øvrige tre som sto bak innsamlingsaksjonen og gaveoverrekkelsen - ble arrestert, mens C forklarte at D mistet jobben som følge av hendelsen og kunne ikke huske om han ble arrestert.

Dersom lagmannsretten finner det sannsynliggjort at det ble utstedt en arrestordre på A, er staten enig i at UNEs vedtak må kjennes ugyldig.

Når det gjelder As politiske aktivitet i Norge («sur place»), har UNE lagt As forklaring til grunn.

A har ikke sannsynliggjort en påregnelig risiko for forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand ved retur til hjemlandet. Avgjørende er om det etter en objektiv vurdering er en reell risiko for forfølgelse ved retur.

Det bestrides ikke at de fryktede reaksjonene utgjør «forfølgelse». Det bestrides imidlertid at As politiske aktivitet i Etiopia og i Norge medfører at etiopiske myndigheter vil oppfatte ham som en trussel ved retur.

I Etiopia var A et ordinært medlem av CUD, som ble et lovlig parti i landet. Det oppsto en spesiell situasjon i etterkant av valget i 2005. Arrestasjonene i kjølvannet av gaveoverrekkelsen til Mideksa var situasjonsbestemte og kan ikke tas til inntekt for at det er en generell risiko for medlemmer av partiet.

Det må legges til grunn at det å ha søkt asyl i utlandet ikke i seg selv innebærer noen fare for alvorlige reaksjoner fra myndighetene ved retur til Etiopia. Det vises til landrådgiver Dag Pettersons forklaring om dette. Deltakelse i demonstrasjoner i Norge medfører heller ikke risiko for forfølgelse ved retur. Det vises til Landinfos temanotat 20. august 2012 «Politisk aktivitet i eksil (Sur Place)». A har ikke en slik fremtredende rolle i Ginbot 7 at det medfører risiko for forfølgelse. Han er «en i mengden» og følgelig ikke i etiopiske myndigheters søkelys.

Da returavtalen mellom Norge og Etiopia ble inngått i 2012, økte den politiske aktiviteten betraktelig blant eksil-etiopere i Norge. Den vanligste anførselen er medlemskap og aktivitet for DCESON og Ginbot 7, og søkerne viser i stor utstrekning til filmer og bilder av sin aktivitet på YouTube og i andre fora.

Når det gjelder kravet om midlertidig forføyning, er det ikke sannsynliggjort at det foreligger hovedkrav eller sikringsgrunn. Staten er imidlertid enig med A i at dersom lagmannsretten kommer til at UNEs vedtak er ugyldig, er hovedkravet sannsynliggjort. I så fall er det også sannsynliggjort en sikringsgrunn.

Det er nedlagt følgende påstand:

I hovedsaken: 

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for begge instanser.

I forføyningssaken:

  1. Begjæringen tas ikke til følge.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for begge instanser.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger er ugyldige. Tingrettens dom er korrekt i resultat og i begrunnelse.

A har rett til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. A har i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at han ved retur til hjemlandet risikerer forfølgelse i form av fengsling og tortur på grunn av sin politiske aktivitet for partiet CUD i Etiopia og for partiet Ginbot 7 i Norge.

A har gitt en sammenhengende, konsistent og troverdig forklaring på hvorfor han søker asyl. Det er ingen grunn til at det reduserte beviskravet ikke skal gjelde. Det er vanlig at asylsøkere ikke har identifikasjonspapirer eller kan redegjøre for reiseruten til Norge.

A er ikke bare en i mengden, men har utmerket seg både i Etiopia, og senere i Norge, på en måte som tilsier at han er i etiopiske myndigheters søkelys.

UNE har lagt feil faktum til grunn når den konkluderer med at det ikke ble utstedt en arrestordre på A i 2007. En rekke forhold underbygger hans forklaring om dette.

A har forklart seg detaljert om pengeinnsamlingen. Hendelsen og hans rolle i forbindelse med gaveoverrekkelsen underbygges av flere vitner, herunder C. Det er ikke grunnlag for å trekke Cs vitnemål i tvil. Staten har ikke bestridt at A - i forbindelse med løslatelsen fra fengsel i 2006 - undertegnet på et papir som forpliktet ham til ikke å være aktiv i regimekritiske partier. Dette kan forklare hvorfor det ble utstedt en arrestordre på ham i 2007. Verifiseringsrapporten fra den norske ambassaden kan ikke tillegges avgjørende vekt. Den ble skrevet to år etter hendelsen, og ERCHO hadde på dette tidspunktet trappet kraftig ned på sin aktivitet. A hadde et godt liv i Etiopia før han flyktet. Han hadde ingen grunn til å flykte fra landet utover hans politiske engasjement og truslene fra myndighetene.

As politiske engasjement i Norge er reelt. Han var politisk aktiv lenge før Norge og Etiopia inngikk en returavtale i 2012. Kort tid etter at han kom til Norge, meldte han seg inn i DCESON. Han var også innmeldt i Ginbot 7 før returavtalen ble inngått. Ginbot 7 er et ulovlig parti og anses som en terroristorganisasjon av etiopiske myndigheter. A er synlig i møter og under demonstrasjoner. Spesielt hendelsen i Stavanger skiller seg ut. Det er på det rene at bilder og film fra da han henger et flagg over det etiopiske flagget, er lagt ut på YouTube og kringkastet på etiopisk TV. Etiopiske myndighetspersoner var til stede og overvar hendelsen. Det er gode holdepunkter for at etiopiske myndigheter har søkelyset rettet mot ham. Eventuell tvil om dette skal uansett komme A til gode. Alle kilder NOAS har vært i kontakt med i forbindelse utarbeidelsen av rapporten «13 months of sunshine? Rapport fra NOAS' faktasøkende reise til Etiopia 2012», mener at politisk aktivitet for ulovlige opposisjonspartier i Norge vil kunne få konsekvenser ved retur til Etiopia.

Det er godtgjort et hovedkrav og en sikringsgrunn, og tingrettens vurdering i forføyningssaken er riktig.

Det er nedlagt følgende påstand:

I hovedsaken:

Anken forkastes.

I sak om midlertidig forføyning:

Anken forkastes.

Saksomkostninger:

A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken:

Problemstilling og konklusjon

Spørsmålet for lagmannsretten er om A har rett til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Bestemmelsen lyder:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen
a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967 (...)

Konkret er spørsmålet om A - dersom han returneres til hjemlandet - har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin politiske oppfatning.

Lagmannsretten har som tingretten kommet til at UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger er ugyldige. Lagmannsretten mener UNE har lagt feil faktum til grunn, og at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at det ble utstedt en arrestordre på A i 2007.

Rettslige rammer for vurderingen

Lagmannsretten vil først gjøre rede for det rettslige grunnlaget for prøvingen av gyldigheten av UNEs vedtak og beslutninger.

I asylsaker har domstolene full prøvingsrett, og kan prøve alle sider av forvaltningens vedtak. Det bør likevel utvises en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger. Lagmannsretten finner støtte for et slikt rettslig utgangspunkt i flere rettsavgjørelser, blant annet i Borgarting lagmannsretts avgjørelse 26. september 2013 (LB-2012-147989).

Utgangspunktet er at retten må legge til grunn de faktiske forhold på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81, 92 og 98. Det betyr at skjæringstidspunktet for relevante fakta i saken er 20. mars 2014, da UNE traff siste beslutning i omgjøringssaken. Det er imidlertid i en viss utstrekning adgang til å ta hensyn til opplysninger (bevis) som har kommet frem senere og som kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2009-851 avsnitt 48.

A har anført at han risikerer langvarig fengselsopphold og tortur ved retur til hjemlandet. Det er ikke tvilsomt at dette er handlinger som anses som «forfølgelse» etter § 28 første ledd bokstav a, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a, hvor det fremgår at det foreligger forfølgelse når handlinger enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter. Dette er heller ikke bestridt av staten. Om frykten er «velbegrunnet» beror på en fremtidsrettet og objektiv vurdering av risikoen for krenkelse ved retur. Det avgjørende er om risikoen for forfølgelse er reell.

Ved vurderingen etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a må lagmannsretten vurdere hvilket faktum som skal legges til grunn for asylgrunnlaget, som asylsøkerens identitet og bakgrunn, påberopt forfølgelsesgrunnlag og forholdene i hjemlandet (ofte kalt «bevisvurderingen» eller «troverdighetsvurderingen»). I praksis er søkerens asylforklaring sentral i vurderingen og må vurderes opp mot øvrige opplysninger i saken. På grunnlag av det fastlagte faktum, må lagmannsretten deretter vurdere hvilken risiko for overgrep som foreligger dersom asylsøkeren blir returnert til hjemlandet (ofte kalt «risikovurderingen»).

I Rt-2011-1481 har Høyesterett gjennomgått de relevante rettskildene og gitt en grundig redegjørelse for hvilke bevis- og risikokrav som gjelder ved vurderingen etter § 28 første ledd bokstav a. I dommens avsnitt 37 og 38 er det uttalt:

(37) I forarbeidene til 2008-loven, Ot.prp.nr.75 (2006-2007), gjennomgår departementet bevis- og risikokravene etter tidligere rett på side 85: Det skal foretas en fri bevisvurdering. Innholdet av søkerens forklaring, om den er detaljert eller overflatisk, sammenhengende eller motstridende, og dens forhold til andre kjensgjerninger, vil ha betydning. Er det fremlagt dokumentasjon, må ektheten og betydningen av dette vurderes. Vurderingen blir så om søkerens anførsler etter en totalvurdering anses tilstrekkelig sannsynliggjort til å bli lagt til grunn, og om det dermed foreligger en tilstrekkelig grad av forfølgelsesfare.

(38) Departementet viser blant annet til FNs Høykommissær for Flyktningers håndbok om prosedyrer for å fastsette flyktningers rettsstilling, der det heter:

«Etter at søkeren har gjort et oppriktig forsøk på å underbygge sin historie, kan det fortsatt være manglende bevis for deler av hans utsagn. Som forklart ovenfor (punkt 196), er det knapt mulig for en flyktning å 'bevise' alle forhold i sin sak. Skulle dette ha vært et krav, ville utvilsomt majoriteten av alle flyktninger ikke blitt anerkjent. Det er derfor ofte nødvendig å la tvilen komme søkeren til gode.Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i strid med allment kjente fakta.»

I avsnitt 41 bemerket Høyesterett at departementet ved vurderingen av om det er frykt for forfølgelse hadde påpekt at det må opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Høyesterett viste i denne sammenhengen til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 414 hvor bevis- og risikokravene er forklart på følgende måte:

Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell.

Høyesterett oppsummerte rettstilstanden med hensyn til bevis- og risikokravene i avsnitt 45 og 46:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Det fremgår av uttalelsene i forarbeidene og Høyesteretts oppsummering av disse at det lempede beviskravet dels er begrunnet i risikoen for alvorlige overgrep ved retur, og dels i den vanskelige bevissituasjonen asylsøkerne som regel vil befinne seg i. Det er den bevistvilen som ofte vil foreligge som følge av manglende mulighet til å dokumentere sin historie, som gir grunn til å lempe beviskravet, jf. sitatet fra FNs Høykommissær for flyktninger. Forutsetningen for at en slik bevistvil skal komme asylsøkeren til gode, er imidlertid at han selv så langt det er rimelig og mulig har medvirket til å opplyse saken, og at han fremstår som generelt troverdig.

Foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse?

UNE har lagt til grunn As asylhistorie med unntak av den påståtte arrestordren etter gaveoverrekkelsen til Birtukan Mideksa i 2007.

Lagmannsretten finner at A har bidratt til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Hans asylforklaringer er relativt detaljerte og sammenhengende. Det er ikke avvik i forklaringene på vesentlige punkter. Det er ikke unaturlig at asylsøkerens forklaring til en viss grad suppleres og utdypes i asylintervjuet sammenliknet med opplysninger som ble gitt ved ankomstregistreringen. Hans forklaringer bærer ikke preg av tilpasninger for å styrke asylgrunnlaget.

Staten har gjort et poeng av at A ikke har oppgitt noen detaljer om reiseruten til Norge og heller ikke fremskaffet identitetspapirer. Det er momenter som ofte trekkes frem i vurderingen av asylsøkerens troverdighet, men kan i seg selv ikke være avgjørende dersom asylhistorien generelt fremstår som troverdig.

A har forklart seg detaljert om pengeinnsamlingen, om hvor og under hvilke omstendigheter gaveoverrekkelsen fant sted og om hvem som var til stede.

Staten har innvendt at gaveoverrekkelsen ikke var et arrangement som naturlig ville føre til utstedelse av en arrestordre. Mideksa var løslatt på dette tidspunktet, og hendelsen fikk lite oppmerksomhet i Etiopia og i diasporaen. Det er vist til verifiseringsrapporten 2. desember 2009 fra den norske ambassaden i Addis Abeba. Ambassaden innhentet informasjon fra menneskerettighetsorganisasjonen ERCHO, som kjente til gaveoverrekkelsen til Mideksa og til at en eller to personer ble arrestert. De arresterte ble imidlertid løslatt etter få timer i avhør. Ambassaden var ikke kjent med andre konsekvenser i kjølvannet av overrekkelsen og anså det som lite sannsynlig at deltakelse i arrangementet kunne føre til at søker ble etterlyst i Etiopia.

Lagmannsretten er enig i at verifiseringsrapporten er egnet til å svekke sannsynligheten for at det ble utstedt en arrestordre på A. Landrådgiver Dag Petterson fra Landinfo forklarte at etiopiske myndigheter primært er interessert i personer som kan mobilisere andre til militær eller voldelig motstand eller som fremstår som karismatiske lederskikkelser som virker samlende i kampen mot det sittende regimet. A synes ikke å falle inn i noen av kategoriene. Også dette underbygger at etiopiske myndigheter ikke kan ha oppfattet A som en trussel.

Lagmannsretten har likevel kommet til at As forklaring om arrestordren fremstår som noenlunde sannsynlig.

Landrådgiver Petterson forklarte at det først og fremst var unge fra middelklassen som ledet an i opprøret i 2005. Mideksa var sentral i den sammenheng. Hun representerte noe nytt og appellerte spesielt til den yngre generasjonen. Den gamle eliten ble skjøvet til side. Lagmannsretten legger etter bevisføringen til grunn at pengeinnsamlingen og gaveoverrekkelsen startet som et grasrotengasjement, først og fremst blant unge tilhengere av CUD, og som utviklet seg til å bli et større politisk møte. Det vises til Cs forklaring om dette. I lys hold fremstår det ikke som unaturlig at A hadde en sentral rolle i arrangementskomitéen.

C forklarte at A, sammen med de øvrige komitémedlemmene, hadde ansvaret for gaveoverrekkelsen til Mideksa. C var bindeledd mellom komitéen og ledelsen i partiet og hadde kontakt med A daglig under forberedelsene til arrangementet. Seremonien gjaldt gaveoverrekkelsen, men partimedlemmene benyttet anledningen til å holde en politisk debatt i salen. Han mener det var opp mot 1000 mennesker til stede, og at flere måtte oppholde seg utenfor lokalet. Han anslo at et tyvetalls personer ble arrestert og forklarte at alle i komitéen ble etterlyst i etterkant av møtet, også A. Cs forklaring underbygger As asylhistorie.

Staten har anført at Cs forklaring ikke kan tillegges særlig vekt siden han ble avhørt på telefon. Han kan ikke med sikkerhet bekrefte at han kjenner denne sakens A. Det er også anført at C har interesse i saken.

Lagmannsretten er ikke enig i at Cs forklaring har begrenset vekt. Lagmannsretten legger etter bevisføringen til grunn at A ikke var kjent med at C hadde fått asyl i Norge og nå bor på Vestlandet. Cs navn kom tilfeldig opp på spørsmål fra rettens leder til styrelederen i DCESON, Yohannes Gethanun Alemus, under hans vitneforklaring. Alemus forklarte at han kjente til innsamlingsaksjonen og gaveoverrekkelsen til Mediksa, blant annet gjennom en slektning i Bergen ved navn C. C ble ført som telefonvitne neste dag, etter at prosessfullmektigene sammen hadde kontaktet ham etter første rettsdag. C bekreftet i sin forklaring for lagmannsretten at han ved denne kontakten hadde stilt A flere kontrollspørsmål, og at A i saken her er den samme som den A han kjente i Etiopia og i sin tid hadde vervet til CUD. Han bekreftet også at han ikke har hatt kontakt med A siden gaveoverrekkelsen i 2007.

Lagmannsretten finner Cs forklaring troverdig. At det er enkelte forskjeller mellom hans og As forklaring om antallet personer som var til stede under gaveoverrekkelsen og hvem som ble arrestert, endrer ikke på dette. Cs forklaring for lagmannsretten stemmer relativt godt med forklaringen A har gitt om «C», hvordan han ble vervet til CUD og omstendighetene rundt gaveoverrekkelsen.

I vurderingen av om As forklaring om arrestordren er troverdig, legger lagmannsretten også en viss vekt på at A - ved løslatelsen fra fengsel i 2006 - hadde undertegnet et papir der han forpliktet seg til å avstå fra all regimekritisk aktivitet. I et slikt lys fremstår det ikke som usannsynlig at det ble utstedt en arrestordre på A etter et arrangement for en løslatt opposisjonspolitiker og som utviklet seg til å bli et politisk møte. På grunnlag av verifiseringsanmodningen fra UNE 25. august 2009 er det ikke noe som tyder på at ambassaden var kjent med at A hadde sittet i fengsel og forpliktet seg som beskrevet. At A ikke har fremlagt arrestordren, svekker etter lagmannsrettens syn ikke troverdigheten av hans forklaring om arrestordren.

Det kan innvendes at ERCHO ville ha hatt kjennskap til det dersom arrangementet førte til utstedelse av arrestordre. På den annen side kan det ikke legges til grunn at ERCHO hadde kunnskap om alle arrestordrer på den tiden. Lagmannsretten kan heller ikke se bort fra at ERCHO - som i følge landrådgiver Pettersson hadde skåret kraftig ned på sin virksomhet i 2009 - ikke hadde full oversikt over en hendelse som fant sted to år tidligere. Tvil omkring dette bør uansett komme A til gode.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at det er noenlunde sannsynliggjort at det ble utstedt en arrestordre på A i forbindelse med pengeinnsamlingen og gaveoverrekkelsen til Mideksa i 2007. UNE har derfor lagt til grunn feil faktum vedrørende søkerens asylhistorie. Feilen utgjør en så vesentlig del av nemndas begrunnelse for avslaget, at man må regne med at feilen kan ha øvet innflytelse på avgjørelsens innhold. UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger er derfor ugyldige. Som det fremgår ovenfor under gjengivelsen av statens anførsler, har også staten vært enig i at UNEs vedtak må oppheves, dersom lagmannsretten konkluderer med at vedtaket er basert på feil faktum.

Forføyningssaken

Midlertidig forføyning kan bare besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd jf. § 34-1 første ledd bokstav b. Vurderingen av om kravet er sannsynliggjort, sammenfaller med spørsmålet om det foreligger grunnlag for asyl etter utlendingsloven § 28. Lagmannsretten har kommet til at UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger er ugyldige. Hovedkravet er følgelig sannsynliggjort.

Er hovedkravet sannsynliggjort, er det videre klart at det foreligger sikringsgrunn. Dette bestrides heller ikke av staten.

Sakskostnader

A har vunnet så vel hovedsaken som forføyningssaken og har etter tvisteloven § 20-2 krav på full erstatning fra den ankende part for sine sakskostnader så langt disse har vært rimelige og nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Lagmannsretten har vurdert unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, men kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita den ankende part for kostnadsansvaret.

Advokat Maria Theresia Thier har krevd sakskostnader med totalt 81 237,50 kroner inklusive merverdiavgift, hvorav 6 062,50 kroner utgjør kostnadene for arbeidet med forføyningssaken. Det var ikke innvendinger til beløpet. Lagmannsretten finner at kostnadene er nødvendige og rimelige, og fastsetter sakskostnadene til dette beløpet, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

A har for lagmannsretten fått innvilget fri sakførsel. Utover egenandelen på 4 850 kroner blir hans sakskostnader dekket fullt ut av det offentlige gjennom rettshjelpsordningen. Det fremgår forutsetningsvis av Rundskriv G-12/2005 om fri rettshjelp avsnitt 7.2 at det i tilfelle hvor en part har fri rettshjelp, og motparten er et departement eller annen etat som blir finansiert over statsbudsjettet, ikke skal avises dom om sakskostnader til det offentlige. Det vises også til Rt-2006-1129. A tilkjennes sakskostnader for så vidt gjelder egenandelen.

Når det gjelder sakskostnadene for tingretten, skal lagmannsrettens resultat legges til grunn for avgjørelsen, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Lagmannsretten gjør ingen endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse. Den omfattes av forkastelsen av ankene.

***

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Slutning i dom og kjennelse

  1. Ankene forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda til A 4 850 - firetusenåttehundreogfemti - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-24241 Beskyttelse. Ugyldig vedtak på grunn av at feil faktum var lagt til grunn. Etiopia. (02.06.2015)

    Saken gjaldt en etiopisk borger som hadde søkt om asyl i Norge på grunn av politisk aktivitet. Borgarting lagmannsrett kom til samme resultat som tingretten hadde gjort. Retten mente at UNE hadde lagt feil faktum til grunn for vedtaket, og vedtaket om avslag på søknaden om beskyttelse og de etterfølgende beslutningene var derfor ugyldige.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo