Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-34590
Dokumentdato : 09.02.2016

Utlendingsrett. Utvisning. Uforholdsmessighet. Utlendingsloven § 70.

Saken gjaldt overprøving av Utlendingnemndas vedtak. Det var spørsmål om utvisning på fem år måtte anses som uforholdsmessig etter utlendingsloven § 70. Det var ikke omtvistet at de objektive vilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b, var oppfylt. Utlendingen kom til Norge fra Kosovo rett før han fylte 12 år i 1987 sammen med foreldrene og fire søsken. Han var gift og hadde fire barn. Utlendingen hadde sterk tilknytning til Norge, men han hadde også en viss tilknytning til Kosovo. Utlendingen var straffdømt en rekke ganger, også for alvorlige lovbrudd. I likhet med tingretten, kom lagmannsretten til at utvisningen ikke var uforholdsmessig i dette tilfellet. UNEs vedtak var derfor gyldig.

Saken gjelder overprøving av Utlendingsnemndas vedtak.

Vedtaket ble truffet 27. juni 2014 og gjelder utvisning av borger av Kosovo, A. Utvisningen ble gitt med fem års innreiseforbud til Norge og med innmelding i Schengen Informasjonssystem (SiS), jf utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b. Det er ikke omtvistet mellom partene at de objektive vilkårene for utvisning etter denne bestemmelsen er oppfylt. Spørsmålet i saken er om utvisningen må anses som uforholdsmessig etter utlendingsloven § 70.

Partene er enige om følgende innledende saksfremstilling i tingrettens dom:

Saksøker A kom til Norge med foreldre og fire søsken 12 september 1987 og søkte om politisk asyl. Han er født 0.0.1975, og var således ca 11 år 11 mnd på søknadstidspunktet. Søknaden ble avslått 9 august 1988, men delvis omgjort idet oppholdstillatelse på humanitært grunnlag ble innvilget 23 januar 1989.

De første månedene ble As familie bosatt midlertidig en rekke steder i Norge; [adresse] i Oslo, Geilo, Ål, og tilbake til [adresse] hvor julen 1987 ble tilbrakt. I 1988 bodde de åtte mnd på Stokmarknes frem til asylsøknaden ble avslått i august, hvorpå de ble flyttet til Oslo hvor de dels bodde på Gyldenløve hotell og dels i [adresse]. Etter at opphold på humanitært grunnlag ble innvilget i januar 1989, valgte familien å bosette seg i X. A har forklart at han ikke trivdes i X som han opplevde som en stor by, og har beskrevet tiden i X som preget av svært høyt skolefravær, en opplevelse av å bli mobbet og være utenfor uten venner, gryende kriminalitet, og kontakt med barnevernet.

A flyttet alene fra X til Y i februar - mars 1991; han var da ca 15 ½ år gammel. Familien flyttet etter tre måneder senere. Han fullførte utdanning som bilmekaniker i Y i skoleårene 1991 - 94, og pådro seg sin første straffereaksjon 15 desember 1992 (betinget fengsel og bot) for tyveri fra motorvogn. As søknad om norsk statsborgerskap ble avslått 21 august 1995 på grunn av straffedommen fra 1992 og to bøter av 1995, og «karantene» for ny søknad ble satt til 30 mai 1998. Så vidt vites søkte ikke A flere ganger om norsk statsborgerskap. Hans foreldre og søsken har derimot blitt norske borgere.

I tiden fra 1994 til ca 2001 hadde A registrert adresse hos sine foreldre i Y, selv om han reelt bodde i Z mye av tiden. Han arbeidet både som pizzasjåfør, renholder og reparatør; men aldri utover åtte - ni måneder i hver stilling, og var ellers arbeidsledig. I tillegg pådro han seg i denne perioden seks nye domfellelser; for fartsoverskridelser og kjøring uten førerkort, tyveri fra motorvogn og bolig, heleri, kjøp/bruk av narkotika (hasjisj og kokain), falsk anklage om politivold, og dokumentfalsk.

A flyttet alene til Oslo-området ca 2002. Han arbeidet først som renholder, og var så arbeidsledig før han ble tilknyttet -- tolketjeneste og arbeidet som tolk på sykehus, hos domstolene mv i perioden 2002 - 2004, inntil oppdragene som rettstolk opphørte fordi han var tidligere straffet. Deretter var han selvstendig næringsdrivende en periode, før han arbeidet som sjåfør i 2008 og også i 2012. I perioden fra oktober 2003 til september 2008 pådro A seg ytterligere fem domfellelser; for fartsoverskridelse og kjøring uten førerkort, heleri, tyverier av blant annet store kvanta diesel, og innførsel av flere tusen liter øl.

17 august 2007 vurderte UDI å utvise A på grunn av hans straffedommer av 28 januar 2004 og 25 august 2005, men henla saken både fordi de objektive vilkår for utvisning ikke var oppfylt, og fordi ettårsfristen fra løslatelse for vedtak var utløpt. Beslutningen gjør oppmerksom på at utvisning «... vil bli vurdert på nytt dersom utlendingen begår nye straffbare handlinger». A har anført at han ikke ble informert om henleggelsen i 2007.

A traff sin kone i denne perioden. Hun er opprinnelig fra Kosovo slik som ham, men kom til Sverige 9 ½ år gammel og til Norge 12 år gammel, hvor hun har bodd siden 1992. Hun er norsk statsborger. De giftet seg 21 september 2012. De har tre barn, født henholdsvis 0.0.2003, 0.0.2005 og 0.0.2007. I tillegg er hun nå gravid med termin ca 0.0.2015. Også As tre barn er norske statsborgere.

27 september 2010 vurderte UDI for andre gang å utvise A på grunn av hans straffedom av 1 september 2008, men henla saken selv om de objektive vilkår for utvisning denne gang var oppfylt. Utvisning ble vurdert som uforholdsmessig på grunn av As tre barn og lang botid. Beslutningen gjorde oppmerksom på at utvisning hadde blitt vurdert en gang før, og at tidligere straffbare forhold vil utgjøre et skjerpende moment i forholdsmessighetsvurderingen ved eventuelle nye straffbare forhold. A ble informert om henleggelsen i 2010.

13 september 2011 ble A dømt av Oslo tingrett for medvirkning til grovt bedrageri forøvet 20 juli 2010 ved at en falsk fullmakt ble benyttet til å overføre til sammen 89,2 millioner kr fra en bankkonto i Nordea bank til Dubai ( heretter «Nordea-saken»). Av disse er 62,3 millioner kr fortsatt ikke kommet til rette. Etter anke fastsatte Borgarting lagmannsrett As straff til tre års fengsel ved dom 1 juni 2012 [LB-2011-201182]. Høyesteretts Ankeutvalg nektet As anke over straffutmålingen fremmet den 31 august 2012 [HR-2012-1711-U].

4 september 2012 ble A dømt av Oslo tingrett for medvirkning til tre grove bedragerier, to tilfeller av forsøk på grovt bedrageri, ett simpelt bedrageri og ett tilfelle av dokumentfalsk forøvet i tiden 8 mars 2008 - 16 oktober 2008; dvs ca to år før Nordea-bedrageriet ble utført. Beløpsmessig omfattet denne domfellelsen fullbyrdete bedragerier av ca 1,5 millioner kr og forsøk på ytterligere ca 900 000 kr. Straffen ble fastsatt til 6 mnd fengsel som en særskilt straff i tillegg til lagmannsrettens dom i Nordea-saken, jf straffeloven § 64. Anke ble nektet fremmet av lagmannsretten 24 oktober 2012, og videre anke ble forkastet av Høyesteretts Ankeutvalg 18 januar 2013 [HR-20143-106-U]

Etter forhåndsvarsel om forberedelse av utvisningssak 1 mars 2013 besluttet UDI den 3 juli 2013 utvisning av A fra Norge og Schengen-området med fem års innreiseforbud. Vedtaket ble påklaget 4 august 2013. Klagen ble ytterligere begrunnet 21 august og 16 september 2013.

UNE opprettholdt vedtaket den 27 juni 2014 (heretter «Vedtaket»). Vedtaket ble sendt politiet for fastsettelse av utreisefrist, «fortrinnsvis ved løslatelse». Samme dag ble A prøveløslatt med vilkår om meldeplikt og en resttid på 1 år 62 dager etter de to bedrageridommene. Dertil tok A samme dag også ut stevning i denne sak om Vedtakets gyldighet og begjærte midlertidig forføyning med krav om utsatt iverksettelse av Vedtaket. UNE ga den 7 juli 2014 utsatt iverksettelse av Vedtaket til tilsvarsfristens utløp 18 august 2014.

8 september 2014 holdt Oslo tingrett rettsmøte som fjernmøte til behandling av kravet om midlertidig forføyning. Det kom frem i møtet at As kone var gravid. Det var enighet om at A skulle fremme ny begjæring om utsatt iverksettelse for UNE og at forføyningssaken for tingretten skulle utsettes. 19 september 2014 besluttet UNE å ikke gi utsatt iverksetting av Vedtaket. Ved kjennelse av 30 september 2014 avslo Oslo tingrett begjæringen om midlertidig forføyning på grunn av manglende sikringsgrunn. A ble sendt ut av Norge den 18 oktober 2014. Han hadde da hatt opphold i Norge i drøyt 27 år.

 Oslo tingrett behandlet i desember 2014 spørsmålet om gyldigheten av UNEs vedtak av 27. juni 2014. Tingretten avsa 5. januar 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 26. og 27. januar 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte ved sine prosessfullmektiger. A forklarte seg og fulgte hele ankeforhandlingen fra Kosovo via Skype. For staten fulgte rådgiver i UNE, Kristine Aasheim, forhandlingene, men avga ikke forklaring. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Vedtaket om utvisning av 27. juni 2014 er ugyldig. Vilkårene for utvisning og fastsettelse av innreiseforbud i fem år er ikke til stede. Tingretten har gjort en uriktig vurdering av faktum i saken opp mot det rettslige grunnlaget i utlendingsloven § 70.

UNE har foretatt en uriktig forholdsmessighetsvurdering sett opp mot de straffbare forholdenes alvor sammenholdt med betydningen for A selv, hans tilknytning til riket og hensynet til hans familie. Det vil i dette tilfellet være uforholdsmessig å utvise A.

De straffbare forholdene som det er vist til i UNEs vedtak, er ikke av en slik alvorlighetsgrad eller gjentakende art at de kan begrunne en utvisning av A sett hen til forholdene ellers. De straffbare forholdene må videre ses i sammenheng med As situasjon og utvikling gjennom barne- og ungdomsårene i landet, noe som utløser samfunnsansvar for Norge. Kriminaliteten som A er domfelt for, ligger ikke i kjerneområdet for utvisningsinstituttet. Mange av domfellelsene ligger langt tilbake i tid. Disse må tillegges mindre vekt i utvisningssammenheng da dette er kriminalitet av en lav alvorlighetsgrad. Disse forholdene ville ikke ha medført utvisning av A verken enkeltvis eller samlet.

As unge alder ved ankomst og sterke tilknytning til riket, samt manglende tilknytning til Kosovo, tilsier også at en utvisning er uforholdsmessig. Som hovedregel er det uforholdsmessig å utvise personer som kom til Norge før fylte 12 år. Dette fremgår av utlendingslovens forarbeider. Det må tillegges større vekt at A har 27 års botid i Norge. Han er godt integrert i samfunnet. Han har vært aktiv i yrkeslivet gjennom flere år. Han hadde fast arbeid etter siste soning på Bastøy fengsel helt frem til vedtaket om utvisning.

Videre vises det til As familiesituasjon og hans fire barn i Norge. Det yngste barnet ble født 0.0.2015. Det er ikke tatt tilstrekkelig hensyn til vurderingen rundt barnets beste og opprettholdelse av familiesituasjonen. Det kan ikke utelukkes at barnas negative utviklingstrekk kan knyttes til utsendelse av A. Familie og venner kan ikke avlaste As ektefelle gjennom utvisningsperioden. Det samme gjelder bistand fra det offentlige.

Ved et utvisningsvedtak må det gjøres en avveining av det straffbare forholdet opp mot utvisning som inngrep i retten til familieliv, jf EMK artikkel 8. Konsekvensene for familien vil her være et relevant moment. I realiteten vil det være uansvarlig for As ektefelle å flytte med barna til Kosovo. Vedtaket innebærer en reell familiesplittelse. Økonomiske begrensninger innebærer at familien ikke kan reise regelmessig til Kosovo på besøk. Det yngste barnet vil i de første leveårene vokse opp uten å kjenne sin far. Dette må vektlegges i retning av at vedtaket er uforholdsmessig.

Et innreiseforbud på fem år er uansett for strengt. Et innreiseforbud på to år vil ivareta hensynet bak utvisningsreglene. Vedtaket må også av denne grunnen kjennes ugyldig.

A har nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 27. juni 2014 oppheves.
  2. Staten v/UNE tilpliktes å betale sakens omkostninger.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er korrekt. Tingretten har foretatt en grundig og balansert avveining av alle momentene i saken. Utvisningsvedtaket er gyldig. Vilkårene for utvisning med innreiseforbud i fem år er oppfylt. Det er tatt hensyn til As situasjon ved at det ikke er truffet vedtak om varig innreiseforbud. A er utvist på grunnlag av gjentatte og meget alvorlige straffbare handlinger. Verken hensynet til utlendingen selv, hans tilknytning til riket eller hensynet til hans familie tilsier at vedtaket er uforholdsmessig, jf utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b, jf § 70. Vedtaket er ikke i strid med EMK artikkel 8 eller barnekonvensjonen artikkel 3.

Det må legges særskilt vekt på at As kriminalitet samlet sett må anses som spesielt alvorlig i utvisningssammenheng. A har en svakere integrering i det norske samfunnet enn hans samlede oppholdstid tilsier. Han har tilknytning til Kosovo. Mye av kriminaliteten er begått i voksen alder. Utvisningen er derfor ikke uforholdsmessig overfor ham under synsvinkelen at han ikke har fått god nok oppfølging etter at han ankom til Norge. Det foreligger ikke omstendigheter som tilsier at belastningen på barna eller ektefellen er ekstraordinær, og en utvisning er derfor heller ikke uforholdsmessig overfor dem.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for både tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og kan i hovedsak slutte seg til tingrettens grundige avgjørelse. Lagmannsretten vil særskilt bemerke:

Det legges til grunn at retten har full prøvningsrett og at det i utgangspunktet er forholdene på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn.

A er utvist fra riket i medhold av utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b. Bestemmelsen gir hjemmel for å utvise en utlending med permanent oppholdstillatelse når utlendingen for mindre enn et år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til en fengselsstraff i to år eller mer. Det er som nevnt ikke bestridt at vilkårene etter denne bestemmelsen er oppfylt.

A har anført at utvisningen er uforholdsmessig etter utlendingsloven § 70. Bestemmelsen fastsetter at en utlending ikke kan utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som gjelder barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Uttrykket «forholdets alvor» i utlendingsloven § 70 omfatter både straffebudets strafferamme og den idømte straff. Ved spørsmål om utvisning på grunn av sonet eller ilagt straff, vil faktisk utmålt straff være et moment som tas med i vurderingen av forholdsmessigheten, jf Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 291-292. I forarbeidene er det pekt på at lovreglene om utvisning skal virke allmennpreventivt. Det heter i forarbeidene at myndighetene «må være tydelige på» at kriminelle handlinger kan føre til utvisning fra riket. Utvisning skal bidra til respekt for norske lover og regler. Den europeiske menneskerettsdomstolen har i saken Maaouia mot Frankrike fra 1998 fastslått at utvisning ikke er å anse som straff i henhold til EMK artikkel 6 nr. 1.

I forarbeidene, Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 291-292, er det gitt eksempler på straffbare handlinger som må vurderes som «alvorlige i utvisningssammenheng». Her er nevnt gjentatt kriminalitet, alvorlig narkotikakriminalitet, grov ranskriminalitet, organisert kriminalitet, menneskehandel, overgrep mot mindreårige og terrorvirksomhet i tillegg til vold i nære relasjoner og annen grov vold. Denne oppregningen er ikke uttømmende, og lagmannsretten legger til grunn at også grove bedragerier er en type kriminalitet som vurderes som spesielt alvorlig i utvisningssammenheng. Uansett er det i saken her tale om gjentatt kriminalitet.

Det er i lovens forarbeider understreket at selv om utlendingen har en meget sterk tilknytning til riket, vil det ofte være grunnlag for utvisning dersom utlendingen er straffet for alvorlige straffbare handlinger. Det skal også legges vekt på om det er tale om gjentatt kriminalitet. En slik rettsoppfatning er lagt til grunn i Høyesteretts praksis, jf blant annet Rt-2000-591. Her er det på side 600 blant annet uttalt at «det ved meget alvorlig kriminalitet skal svært mye til før det kan bli tale om å anse en utvisning som et «uforholdsmessig tiltak» i lovens forstand». Det er også påpekt at en slik forståelse er «vel forenlig med EMDs og Høyesteretts praksis etter EMK art. 8 nr. 2». Avgjørelsen knytter seg til tidligere § 30 tredje ledd i utlendingsloven 1988, men denne bestemmelsen svarer til någjeldende § 70 første ledd. Det kan også vises til Rt-2007-667, særlig til avsnitt 34, hvor det er påpekt at det ved meget alvorlig kriminalitet skal «svært mye til» for at en utvisning blir ansett som et uforholdsmessig tiltak.

Det fremgår av redegjørelsen ovenfor at A er straffedømt en rekke ganger i årene 1992-2012 (14 ganger totalt). Han har hatt en lang kriminell løpebane. Det er til dels tale om alvorlige lovbrudd. Han er dømt mange ganger for vinningsforbrytelser (herunder helerier) og vegtrafikkovertredelser. I 1998 ble han dessuten dømt blant annet for narkotikaovertredelser. A er også bøtelagt 10 ganger.

Spesielt alvorlig er det at A i 2012 ble straffedømt to ganger blant annet for grove bedragerier. I juni 2012 ble han i Borgarting lagmannsrett dømt til ubetinget fengsel i tre år i den såkalte Nordea-saken. I den andre saken fra september 2012 ble A dømt i Oslo tingrett til ubetinget fengsel i seks måneder. I Nordea-saken ble A også dømt solidarisk ansvarlig, sammen med fire andre domfelte, til å betale erstatning til banken med over 62 millioner kroner. I den andre straffesaken fra 2012 ble A dømt til å betale erstatning til DNB med nesten 650 000 kroner og til Ressursbank AB med ca 31 000 kroner.

I Nordea-saken la lagmannsretten til grunn at A hadde utført «... oppgaver som har tilskyndet planleggingen av gjennomføringen av grovt bedrageri.» Videre er det fastslått i lagmannsrettens dom at A var kjent med «... hvordan bedrageriet i grove trekk var planlagt, og at det ville dreie seg om store beløp», og lagmannsretten la ved straffutmålingen til grunn at As forsett omfattet «... et beløp i størrelsesorden 10 til 15 millioner kroner.» Det fremgår av dommen at A hadde som oppgave å engasjere D til å være den som skulle møte i banken og utføre urettmessige overføringer fra en konto. Både i Nordea-saken og i bedragerisaken pådømt av Oslo tingrett, ble de straffbare handlingene foretatt etter omfattende planlegging og ved samarbeid mellom flere involverte personer. I Nordea-saken fant imidlertid lagmannsretten, i motsetning til tingretten, ikke grunnlag for å dømme etter straffeloven (1902) § 60 a om «organisert kriminell gruppe» slik påtalemyndigheten la ned påstand om. Straffeloven § 60 a var ikke aktuell i den andre bedragerisaken fra 2012.

I saken fra september 2012 fant tingretten det bevist at A hadde engasjert C «til å være den som i førstelinje utførte bedrageriene». A hadde sammen med B skaffet falske id-kort og falske dokumenter til bruk ved gjennomføring av bedrageriene. Det ble også funnet bevist at A hadde hatt en koordinerende rolle ved de enkelte bedrageriene i samarbeid med B. Det kan nevnes at i Nordea-saken ble B dømt til fengsel i fem år og ni måneder. Som det fremgår av dette, har A over tid samarbeidet med flere personer som har begått alvorlige straffbare handlinger.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at As samlede kriminalitet må anses som spesielt alvorlig i utvisningssammenheng. Dette trekker sterkt i retning av at vedtaket om utvisning ikke er uforholdsmessig og dermed er gyldig.

Lagmannsretten legger til grunn at A har vært kjent med at UDI har vurdert å utvise ham på grunn av hans straffedommer. A har opplyst at han ikke ble informert om UDIs henleggelse i 2007, men det er vanskelig å feste lit til dette. Det forutsetter i tilfelle at Politiets utlendingsenhet ikke har oppfylt sin plikt til å underrette A om henleggelsen, jf UDIs brev av 17. august 2007. En slik unnlatelse kan ikke legges til grunn uten at det er fremlagt konkrete holdepunkter for det. Om A har vært kjent med henleggelsen i 2007 eller ikke, har uansett ingen avgjørende betydning for lagmannsrettens vurdering.

A kom til Norge før han hadde fylt 12 år, og han har bodd her lenge. Selv om det i følge forarbeidene til utlendingsloven forekommer svært sjelden at personer som kom til Norge «før 12-årsalderen» bør utvises, gjelder det ikke noe absolutt forbud mot utvisning i slike saker, jf Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 294. Det er her nevnt at det finnes eksempler på at det er blitt fattet vedtak om utvisning også av utlendinger som kom til landet før fylte 10 år. I As tilfelle var han som nevnt 11 år og ca 11 måneder da han kom til Norge første gangen.

Det er enighet mellom partene om at A har en sterk og langvarig tilknytning til Norge. Ved siden av at han var nesten 12 år da han kom til Norge, har han bodd i landet i ca 27 år da han ble uttransportert i oktober 2014. A snakker norsk og har arbeidet i Norge gjennom flere perioder. På den annen side har A vist at han ikke evner å rette seg etter norske lover og regler, og han har på denne måten vist en manglende vilje til å tilpasse seg forholdene i Norge. A har i lagmannsretten forklart at han ikke ønsker å bo i Kosovo på grunn av korrupsjon og at «samfunnet ikke fungerer». Samtidig har han i Norge medvirket til å begå alvorlige straffbare handlinger, blant annet grove bedragerier som undergraver det norske bankvesenet og tilliten til norske banker. Mer enn 62 millioner kroner er ikke kommet til rette.

As ektefelle og fire barn bor i Norge og er norske statsborgere. Hans foreldre og søsken bor også i Norge og er norske borgere. Ektefellen har vært i fast arbeid og synes godt integrert i landet. Lagmannsretten legger til grunn at A har deltatt aktivt i oppdragelsen av barna og har deltatt i barnas skole- og fritidsaktiviteter. Det legges også til grunn at han har hatt regelmessig kontakt med ektefellen og barna selv om han har sittet i fengsel i flere perioder. Relasjonen til barna synes etter det opplyste ikke særlig svekket som følge av de ulike fengselsoppholdene.

Etter lagmannsrettens oppfatning må det legges til grunn at A også har en viss tilknytning til hjemlandet Kosovo, selv om tilknytningen til Norge er sterkere. Han kan språket og har skolegang fra Kosovo frem til han var nesten 12 år. Både A selv og ektefellen har bakgrunn fra kulturen i Kosovo. Han har en tante i Kosovo. A har for øvrig opplyst at han også har familie i England, Frankrike, Sverige og Tyskland. Han har vært flere ganger i Kosovo etter 2001, ca annet hvert år. Dette har først og fremst vært i forbindelse med fornyelse av pass. Han har forklart at varigheten har vært to til tre uker av gangen. Han var også i Kosovo i juli 2010 da bedrageriene i Nordea-saken ble gjennomført. Han har opplyst at han på denne tiden prøvde å bistå med investering i et boligprosjekt i Kosovo. Det er ikke klarlagt nøyaktig hvor lenge han var i Kosovo i denne forbindelsen.

I vurderingen skal det tas særskilt hensyn til barnas beste og til familiesituasjonen. I utlendingsloven § 70 heter det at barnets beste skal være et «grunnleggende hensyn». A har også vist til Grunnloven § 104 annet ledd som fastslår det samme ved «handlinger og avgjørelser som berører barn». Etter EMK artikkel 8 nr. 1 har den enkelte rett til respekt for sitt familieliv og privatliv, jf Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 15.3 side 283. Etter omstendighetene vil bestemmelsen begrense myndighetenes adgang til å utvise utlendinger fordi den utviste og familien splittes.

I forarbeidene til utlendingsloven, Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 292 fremgår det at hensynet til barnets beste likevel ikke vil være til hinder for at andre hensyn kan få avgjørende betydning i den enkelte sak. Det er pekt på at dersom utlendingen har gjort seg skyldig i grov kriminalitet, kan dette bli avgjørende for spørsmålet om utvisning selv om hensynet til barnets beste taler mot utvisning. Videre er det i forarbeidene anført at varig utvisning kan anses uforholdsmessig, men at tidsbegrenset utvisning ikke anses uforholdsmessig «etter en konkret vurdering av forholdets alvor opp mot utlendingens tilknytning til Norge, hensynet til barna mv ... ».

As har fire barn født i henholdsvis 2003, 2005, 2007 og 2015. Han og ektefellen har felles foreldreansvar for barna. Lagmannsretten legger til grunn at A har bodd sammen med de tre eldste barna i hele oppveksten. Det er opplyst at datteren som er født i 2005, har endret atferd på skolen etter at A ble sendt ut av landet. Hun er mye sint og er i konflikt med lærerne. Hun skal ha sagt til rektor på skolen at hun ønsket å ta sitt eget liv, men det er ikke fremlagt ytterligere opplysninger om hvordan dette eventuelt skal ha blitt sagt og i hvilken sammenheng. Det er opplyst at skolen har hatt samtaler med moren og datteren, men at det ikke er iverksatt andre hjelpetiltak. Det er også opplyst at sønnen født i 2007 har grått mye, at han er trassig og spør når faren kommer tilbake. Moren leste opp i lagmannsretten et brev fra sønnen til dommerne om at faren må få komme hjem. Hun opplyste at sønnen har vært noe roligere etter at han hadde skrevet brevet.

Det er ikke tvil om at utvisningen av A er en betydelig belastning for hans nærmeste familie og at hensynet til barnas beste taler mot at A skal utvises. Han har vært nært knyttet til de tre eldste barna i hele deres oppvekst, jf ovenfor. Han kan ikke lenger være en avlastning for barnas mor ved skole- og fritidsaktiviteter osv. Dette har enda større betydning etter at den minste sønnen ble født i april 2015. Det er opplyst at ektefellen har syke foreldre som ikke kan være til særlig avlastning. Heller ikke hennes søster kan hjelpe til i særlig grad. Slike belastninger er ikke i seg selv tilstrekkelig til å si at en utvisning er et uforholdsmessig tiltak, jf Rt-2005-229 avsnitt 52. I denne avgjørelsen påpeker Høyesterett at en utvisning vil gripe inn i et etablert familieliv på en belastende måte så vel økonomisk, som følelsesmessig og sosialt, og lett medføre psykiske problemer. Det gjelder ikke minst når en familie skilles som følge av utvisning. Det er imidlertid ikke i seg selv avgjørende. For at utvisningen skal fremstå som et uforholdsmessig tiltak, må det kreves «uvanlig store belastninger», jf Rt-2007-667 avsnitt 34 med henvisning også til dommen i Rt-2005-229 avsnittene 35 og 36.

A har blant annet vist til avgjørelsen i Rt-2009-546 hvor Høyesterett kom til at et vedtak om utvisning fra Norge til Chile var uforholdsmessig og dermed ugyldig. Til tross for at utlendingen var dømt for alvorlige straffbare handlinger i Norge, ble Høyesterett stående ved at hans lave alder ved atkomst til Norge og manglende tilknytning til Chile, førte til at vedtaket om utvisning var uforholdsmessig overfor ham. Utlendingen hadde komme til Norge som niåring og det ble lagt til grunn at han hadde liten tilknytning til sitt hjemland. Utlendingen hadde hatt sammenhengende lovlig opphold i Norge i 12 år. Etter dette hadde oppholdet i det vesentlige ikke vært lovlig og ble derfor tillagt mindre vekt. Saken gjaldt utvisning på grunn av alvorlig voldskriminalitet. De straffbare handlingene som er begått av A, kan sies å være av noe mindre alvorlig karakter.

A har også vist til avgjørelsen i Rt-2015-93 som gjaldt utvisning av en kenyansk kvinne som oppholdt seg ulovlig i Norge etter å ha fått avslag på asylsøknad. Kvinnen var eneste omsorgsperson for en datter som var norsk statsborger. Også i denne saken ble utvisningsvedtaket kjent ugyldig, men saken er lite sammenliknbar med nærværende sak. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på 2015-saken.

I en samlet vurdering av forholdsmessigheten av utvisningen, er lagmannsretten kommet til at utvisningen i fem år ikke kan anses som et uforholdsmessig tiltak i dette tilfellet. Det er lagt stor vekt på at As kriminalitet må anses som meget alvorlig i utlendingslovens forstand. Han er domfelt en rekke ganger. De straffbare forholdene har økt i alvorlighetsgrad i de senere årene.

Etter praksis i UDI, jf rundskriv RS 2010-024 punkt 7.2.5, skal det vurderes varig innreiseforbud ved grovt bedrageri etter straffeloven (1902) § 271 med strafferamme inntil seks år. Det er opplyst at utvisningen av A likevel ble satt til fem år hovedsakelig av hensyn til As ektefelle og barn. Dette trekker i retning av at utvisningen, som er gjort tidsbegrenset, ikke kan anses som uforholdsmessig.

De mest alvorlige straffbare handlingene kan ikke anses som ungdomskriminalitet. A var voksen da disse ble utført, og han må selv ta ansvaret for sine straffbare handlinger. Uttalelser i Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 24 om at «det norske samfunn må ta et større ansvar for den kriminelle løpebane når utlendingen har hatt sin barndom i Norge», må antas først og fremst å ta sikte på ansvar for ungdomskriminalitet, jf Rt-2009-1432 avsnitt 40.

Utvisningen er utvilsomt belastende for As barn, men utfordringene er ikke spesielt alvorlige eller av uvanlig art. Slik saken er opplyst for lagmannsretten, kan ikke problemene anses som uvanlig belastende. A kan i hele utvisningsperioden holde kontakt med barna gjennom internett og telefon. Det er opplyst at A etter utvisningen har truffet ektefellen og de to guttene høsten 2015, og at de to jentene besøkte faren sin i juleferien 2015. Det må legges til grunn at det vil være mulig å fortsette med slike besøk fra tid til annen. As ektefelle har til nå valgt ikke å ville flytte til Kosovo med barna i den resterende delen av utvisningsperioden. Slik flytting er fullt mulig, selv om det ikke vil være heldig for barnas skolegang og tilknytning til venner og nærmiljø ellers.

As ektefelle er ressurssterk og godt integrert i det norske samfunnet. Hun vil fortsatt kunne gi barna en fullt ut forsvarlig omsorg. Om nødvendig vil hun kunne få hjelp av det offentlige hjelpeapparatet dersom familie og venner ikke kan tre støttende til i tilstrekkelig utstrekning. Det er opplyst at ektefellen så langt ikke har kontaktet offentlige myndigheter for å få hjelp.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at vedtaket om utvisning i fem år og innmelding i SIS ikke er uforholdsmessig. Lagmannsretten finner at utvisningen i dette tilfellet heller ikke representerer et brudd på EMK artikkel 8 eller barnekonvensjonen. Grunnloven § 104 kan heller ikke anses overtrådt.

Vedtaket er dermed gyldig, og anken må forkastes.

Staten v/UNE har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd, jf annet ledd, rett til erstatning av motparten for sine sakskostnader i lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd eller etter § 20-4.

Advokat Halldis Winje har på vegne av staten v/UNE fremlagt en sakskostnadsoppgave for kostnader til ankebehandlingen på i alt 53 125 kroner som utgjør salær inklusive merverdiavgift. Det er ikke fremkommet innvendinger til kravet, og lagmannsretten legger det til grunn, jf tvisteloven § 20-5.

I tingretten ble A fritatt fra å betale statens sakskostnader med hjemmel i lempningsregelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, jf tingrettens drøftelse av sakskostnadsspørsmålet. Lagmannsretten finner at det foreligger tungtveiende grunner som taler for å frita A fra å betale sakskostnadene i tingretten og slutter seg til tingrettens vurdering og konklusjon. Det gjøres derfor ingen endring i tingrettens sakskostnadsavgjørelse. Dette kommer til uttrykk i domsslutningen punkt 1 ved at anken forkastes.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 53 125 - femtitretusenetthundreogtjuefem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-34590 Utlendingsrett. Utvisning. Uforholdsmessighet. Utlendingsloven § 70. (17.02.2016)

    Saken gjaldt overprøving av Utlendingnemndas vedtak. Det var spørsmål om utvisning på fem år måtte anses som uforholdsmessig etter utlendingsloven § 70. Utlendingen kom til Norge fra Kosovo rett før han fylte 12 år. Han var gift og hadde fire barn. Utlendingen hadde sterk tilknytning til Norge, men han hadde også en viss tilknytning til Kosovo. Utlendingen var straffedømt en rekke ganger, også for alvorlige lovbrudd. I likhet med tingretten, kom lagmannsretten til at utvisningen ikke var uforholdsmessig i dette tilfellet. UNEs vedtak var derfor gyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo