Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-37887
Dokumentdato : 30.05.2016

Utlendingsrett. Asyl. Politisk arbeid. Søknad. Avslått. Utlendingsloven § 28 første ledd.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak der søknad om asyl på grunnlag av politisk arbeid ble avslått av Utlendingsnemnda. Søkeren var fra Iran. Lagmannsretten kom til at det ikke forelå en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av politisk aktivitet i Iran, eller sur place aktivitet i Norge. UNEs vedtak var gyldig.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak av Utlendingsnemnda (UNE) om avslag på asyl samt avslag på etterfølgende omgjøringsbegjæringer, sist 14. oktober 2014.

A er født i 1984 og er iransk statsborger. Han er etnisk kurder og har vokst opp i X i Kurdistan i Iran. Han søkte asyl i Norge i november 2011. Som grunnlag for asylsøknaden gjorde han gjeldende at han som følge av politisk aktivitet for partiet Komala, risikerte forfølgelse i Iran.

Partiet Komala ble stiftet i 1969 og baserer seg på en kommunistisk/marxistisk ideologi, hvor målet er en selvstendig kurdisk stat. Partiet er splittet flere ganger. To av gruppene har hovedbase i hver sin leir utenfor Y by i Nord-Irak. Den delen av Komala det er tale om i denne saken, er den kurdiske delen av det iranske kommunistiske parti CPI.

Asylsøknaden ble avslått ved UNEs vedtak 3. februar 2012. UNE mente at A ikke kunne anses som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b. UNE mente videre at flere momenter bidro til å svekke hans troverdighet, og vesentlige deler av hans forklaringer kunne ikke legges til grunn.

Vedtaket er senere begjært omgjort flere ganger. I forbindelse med begjæringene om omgjøring er det gjort gjeldende at As politiske aktivitet for Komala i Norge (sur place-aktivitet) gir grunnlag for asyl. Det er i denne sammenheng også lagt frem flere erklæringer fra Komalas avdeling i Norge og Sverige, samt en dokumentarfilm som A skal ha laget før han forlot Iran. Det er også lagt frem kvittering på betaling av 500 000 rial fra As bror til justiskassen i Iran. I følge As forklaring gjelder kvitteringen betaling av bot for ulovlig utreise, hvor han også ble idømt betinget fengsel i to år. Begjæringene om omgjøring er ikke tatt til følge. Det siste vedtaket er fra 14. oktober 2014.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens fremstilling nedenfor.

A tok ut stevning for Oslo tingrett. Oslo tingrett avsa 26. november 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved UNE frifinnes.
  2. A dømmes til å erstatte staten ved UNEs sakskostnader med kr 61.875 - kronersekstientusenåttehundreogsøttifem.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 19. - 20. mai 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte og ga forklaring. Det ble avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak 3. februar 2012 om avslag på søknad om asyl og senere avslag på begjæring om omgjøring, sist 14. oktober 2014, er ugyldig.

UNE har gjort feil ved rettsanvendelsen og lagt feil faktum til grunn når det er konkludert med at A kan vende tilbake til Iran uten å bli utsatt for forfølgelse eller risiko for å bli drept, eller bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling. Det anføres at A må anses som flyktning etter utlendingsloven § 28 bokstav a. Bestemmelsen i § 28 bokstav b påberopes ikke.

A kommer fra en familie som har drevet med langvarig politisk aktivitet mot det iranske regimet. Han har vært aktiv for Komala i Iran, og denne aktiviteten har fortsatt i Norge. Han oppsøkte partiet etter en husransakelse, hvor han ble tatt inn til avhør av etterretningstjenesten og misbrukt seksuelt. Dette skjedde på grunn av familiemedlemmers politiske aktivitet. Han oppholdt seg ved Komalas leir i Nord-Irak i 15 dager. Han bidro deretter til pengeinnsamling for partiet og laget dokumentarfilm om Irans narkotikapolitikk. Filmen er sendt på Komala-TV. Filmen er kontroversiell og regimefientlig. Ett av budskapene i filmen er at iranske myndigheter anklages for å legge til rette for narkotikainnførsel i Kurdistan med det formål å holde ungdommen nede og borte fra politikk. As forklaring om hans aktiviteter i Iran fremstår som noenlunde sannsynlige. Det samme gjelder at disse aktivitetene er kjent for iranske myndigheter. As forklaring må legges til grunn.

Den forklaring A har gitt om politiske aktivitet i Norge må også legges til grunn. Det må videre legges til grunn at iransk etterretning er kjent med virksomheten. Det er allment kjent at bruken av tortur og henrettelser er utstrakt i Iran, og at iransk etterretning følger nøye med på politisk aktivitet i eksilmiljøene. Kurdere henrettes og fengsles på grunn av sin politiske overbevisning i økende grad.

I vurderingen må det ses hen til at A kommer fra en kjent opposisjonell familie, og at han er tidligere straffet for ulovlig utreise. Dette bidrar til at han er i iranske myndigheters søkelys.

A har nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 04.09.13 og beslutning av 14.10.14 er ugyldig.
  2. A tilkjennes omkostninger for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak 4. september 2013 om avslag på asylsøknad, og senere avslag på begjæringer om omgjøring, sist 14. oktober 2014, er gyldig.

Tingrettens vurderinger av saken er korrekt. Vedtaket bygger ikke på feil faktum eller feil rettsanvendelse.

A har ikke utøvet aktivitet, hverken i Iran eller Norge, som vil eksponere ham for forfølgelse ved retur til hjemlandet.

As forklaring om hans aktiviteter for partiet Komala, er ikke troverdig. Det er vanskelig å forstå at moren oppfordret ham til å engasjere seg politisk etter de belastninger han anfører å ha blitt utsatt for. Det er videre vanskelig å forstå at A valgte å engasjere seg i Komala uten å ha reflektert nærmere over partiets ideologi eller risikoen ved slikt engasjement. Det er ikke samsvar mellom As forklaring om reisen til Nord-Irak og kjent landinfo om opptak i organisasjonen. Forklaringen om at han ble straffedømt for ulovlig innreise er ikke troverdig. Verken i ankomstregistreringen eller i asylintervjuet forklarte han om dette til tross for direkte spørsmål. Opplysningene kom først da stevning ble tatt ut.

Forklaringen om pengeinnsamling for Komala er lite troverdig. Det er lite sannsynlig at A ville bruke en slik fremgangsmåte som han har beskrevet fordi dette ville være for risikabelt. Tingretten har vurdert filmen om narkotika i Kurdistan som temmelig ukontroversiell og upolitisk. Dette er en korrekt vurdering.

Tingretten har videre foretatt en korrekt vurdering av sur place-aktiviteten. Den aktiviteten A skal ha utøvet er ikke av en slik karakter at han risikerer forfølgelse ved retur.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til at anken må forkastes.

For lagmannsretten er spørsmålet om A har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Det som påberopes som grunnlag for asylkravet, er dels politisk aktivitet i hjemlandet før han reiste fra Iran, og dels politisk aktivitet i Norge (sur place). Staten har ikke påberopt at formålet med den politiske aktiviteten i Norge hovedsakelig har vært å oppnå oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd.

Utlendingsloven § 28 første ledd lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Det er forholdene på vedtakstidspunktet som er avgjørende for vurderingen, jf. plenumsdommen inntatt i Rt-2015-1388 (avsnitt 69-70). Når det skal fastlegges om det er sannsynliggjort en tilstrekkelig forfølgelsesfare etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, må det tas stilling til både søkerens asylhistorie - det vil si de forhold som påberopes som grunnlag for asyl - og til risikospørsmålet. Dette er to ulike vurderinger, jf. blant annet NOU 2004:20 «Ny utlendingslov» punkt 2.2.4.

Ved vurderingen av om det foreligger reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som «noenlunde sannsynlig», jf. Rt-2011-1481 avsnitt 45. I avgjørelsen oppsummerer Høyesterett bevis- og risikokravene slik (avsnitt 45-56):

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig å mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Det følger av dette at både søkerens generelle troverdighet og medvirkning til å opplyse saken har betydning for bevisvurderingen og den vekt asylforklaringen skal tillegges. Troverdighetsspørsmålet står sentralt ved vurderingen av As asylhistorie.

Politisk aktivitet i Iran

A fremla i september 2014 i forbindelse med begjæring om omgjøring, et dokument på farsi. I følge begjæringen var dette en kvittering for betaling av bot, som A var dømt til å betale sammen med to års betinget fengsel. Vedlagt begjæringen var også As egen redegjørelse. I følge redegjørelsen (udatert) skal A ha blitt dømt til to års betinget fengsel og til å betale 50 000 rial i bot da han kom tilbake fra sitt opphold i Nord-Irak i 2003. I følge redegjørelsen fortalte han ikke om straffen til utlendingsmyndighetene i Norge fordi han hadde mistet bevisene.

UNE sørget for å foreta en verifisering av dokumentet. Den norske ambassaden i Iran konkluderte med at dokumentet var ekte, og det fremgår at det er betalt 500 000 rial til det som tilsvarer statskassen i Iran. Det fremgår ikke av dokumentet hva innbetalingen gjelder, og om det er betaling av en bot. Det fremgår imidlertid at beløpet er betalt av As bror.

A har forklart for lagmannsretten at han fikk straff på grunn av ulovlig utreise til Irak. Dommen som innbetalingen bygger på, forsvant da han hadde vannlekkasje i en leilighet. Det kom vann på dokumentene, og de ble ødelagte. Han forklarte videre at han ikke fortalte om straffen til norske utlendingsmyndigheter dels fordi han ikke fikk spørsmål om dette, og dels fordi han ikke hadde noen bevis.

Lagmannsretten er enig med UNE og tingretten i at forklaringen om straffedommen svekker As generelle troverdighet. Det vises til UNEs redegjørelse i vedtaket om avslag på omgjøring 14. oktober 2014 side 3, som lagmannsretten tiltrer:

Videre mener UNE at det har formodningen mot seg at en så sentral opplysning fremsettes tilnærmet tre år etter at opprinnelig asylforklaring ble avgitt. UNE har merket seg forklaringen om at klageren antok at familien hadde mistet boten, og at han ikke ville opplyse UDI om forholdet uten å kunne gi dem bevis, men finner imidlertid ikke å kunne tillegge dette vekt. Det vises til at det er klagerens ansvar å underbygge sitt anførte asylgrunnlag, og at han flere ganger under asylprosessen har blitt oppfordret til å inngi relevante opplysninger. Det er også grunn til å stille spørsmål ved at klageren først tok rede på at familien hadde boten i sin besittelse så mange år i etterkant. Det er for øvrig ikke fremlagt noe dokumentasjon på at klageren er dømt til to års betinget fengsel.

Heller ikke for lagmannsretten er det noen holdepunkter for at A er dømt til to års fengsel i Iran. Hverken kvitteringen gir grunnlag for en slik slutning, eller As egen forklaring. Forklaringen om at straffedommen ble vannskadet på grunn av sprekk i et vannrør, fremstår som oppkonstruert og lite troverdig. Dette gjelder særlig når det ses hen til at forklaringen om straffedommen kommer nesten tre år etter asylforklaringen, selv om A fikk direkte spørsmål om han har vært anmeldt, tiltalt eller domfelt ved både ankomstregistreringen og under asylintervjuet. Forklaringen fra A er heller ikke i overensstemmelse med kjent landinformasjon. Det vises til forklaring fra landrådgiver Sidsel Wiborg. Det fremgår av hennes forklaring at domfellelse for ulovlig utreise pådømmes av Revolusjonsdomstolen i Iran, og at domstolen under ingen omstendigheter utleverer slike dommer til den domfelte.

At A har gitt en uriktig forklaring om at han er domfelt for ulovlig grensepassering, svekker i betydelig grad hans troverdighet. Dette må få betydning ved vurderingen av hans samlede forklaring, jf. sitatet ovenfor fra Rt-2011-1481.

Lagmannsretten er enig med UNE og tingretten i at det er en rekke elementer ved As forklaring om politisk virksomhet i Iran, som ikke fremstår som troverdig. Dette gjelder blant annet om hvordan han oppsøkte Komala i Nord-Irak og senere pengeinnsamling for partiet.

Lagmannsretten legger i likhet med UNE til grunn at A er tilhenger og sympatisør av Komala. Spørsmålet er hvilken rolle han har hatt for partiet mens han bodde i Iran. Lagmannsretten er enig med tingretten og UNE i at A da han bodde i Iran, ikke utøvde politisk virksomhet som kan gi ham et beskyttelsesbehov, og at hans asylforklaring ikke kan legges til grunn. Med forbehold om enkelte mindre forhold kan lagmannsretten slutte seg til de vurderinger som er gjort i tingrettens dom og i UNEs vedtak og senere avslag på omgjøring på dette punkt.

Som det fremgår ovenfor, har A forklart at han etter husransakelse og seksuelt misbruk, reiste ulovlig til Nord-Irak, og meldte seg på kontoret til Komala. På grunn av familiebakgrunnen ble han raskt akseptert, men fikk etter noen dager beskjed om at han ikke kunne være på basen på grunn av dårlig syn. Dette mener han selv var en fordekt begrunnelse, og at den egentlige begrunnelsen var at de hadde oppdaget at han var misbrukt. Etter om lag 15 dager på basen reiste han til Teheran, og var der i ca. to måneder får han returnerte til X. Han tok kontakt med en mulig giver i Teheran for å skaffe penger til partiet, og han hadde fått et telefonnummer til partiet som han skulle bruke når hadde samlet inn penger.

Lagmannsretten slutter seg til tingretten og UNEs vurdering hvor det legges til grunn at den fremgangsmåte A mener at han har benyttet da han søkte seg til partiet, fremstår som lite sannsynlig. Det samme gjelder hans forklaring om pengeinnsamling. Det vises til vedtaket 4. september 2013 side fire:

Videre er UNE enig med UDI i at det fremstår som lite sannsynlig at klageren enkelt og raskt ble innlemmet i partiets aktiviteter i Iran og utsatte partiets øvrige medlemmer for å bli avslørt, da han nylig hadde vært i myndighetenes søkelys. UNE mener klagerens opplysninger ikke samsvarer med de strenge forsiktighetsregler som gjelder for partiets virksomhet i Iran.

UNE tiltrer UDIs begrunnelse i sin helhet når det gjelder klagerens anførsel om at han har utført politisk arbeid for Komala i form av pengeinnsamling til partiet fra en navngitt rik person. UDI mente fremgangsmåten fremstod som svært risikabel opptreden både for klageren og for den navngitte personen, og at «det har formodningen mot seg at partiet ikke opplyste søkeren om hvilke personer det var trygt å kontakte vedrørende dette, men overlot til søkeren å finne ut av det selv, og slik utsette seg og partiet for risiko».

Lagmannsretten slutter seg til denne vurderingen. Lagmannsretten viser i tillegg til forklaring fra Wiborg på dette punkt. Det fremgår her at det er omfattende opptakskriterier i partiet, at partiet er forsiktige med å ta opp nye medlemmer, og at nye medlemmer normalt holdes avsondret fra leiren i et par måneder slik at partiet kan gjøre nærmere undersøkelser for avdekke mulige provokatører/spioner fra iranske etterretning.

Som det fremgår ovenfor, begjærte A i juni 2014 vedtaket omgjort. Vedlagt begjæringen fulgte en CD med film- og bildematerialet. I tillegg ble det lagt frem bilder som viser aktiviteter i tilknytning til partiet i Norge, jf. nærmere om dette nedenfor. Den aktuelle filmen er en dokumentarfilm om narkotikaproblemer i Kurdistan. Det er ubestridt at filmen er vist på Komala-TV. A ble på filmen intervjuet. Han oppholdt seg da i Norge. A har for lagmannsretten forklart at han har laget filmen, og at budskapet i filmen er å få frem at årsak til stoffmisbruk i Kurdistan er at myndighetene legger til rette for innførsel. Dette gjør myndighetene for å skape avhengighet og holde ungdommen unna politikk. Det er ikke bestridt av staten at dette er noe som formidles i filmen.

Lagmannsretten er enig med tingretten og UNE i at det som er fremlagt, hverken isolert sett eller sett i sammenheng med de øvrige momentene som er anført som grunnlag for beskyttelse, ikke er av en slik art at A har et beskyttelsesbehov. Det vises til vedtaket 26. juni 2014 side 2 tredje avsnitt som lagmannsretten tiltrer:

Hva gjelder intervjuet og reportasjen om stoffmisbrukere i Iran, så må denne ses i lys av at det er svært mange som deltar i regimekritisk aktivitet i Norge, lar seg eksponere på eksilkanaler som for eksempel Komola-TV, og svært mange publiserer filmklipp av seg selv mens de ytrer seg mer eller mindre regimekritisk på nettsteder som youtube. Enhver eksponering på kurdisk eksil-tv og/eller på internett for øvrig, vil etter UNEs oppfatning ikke utløse en risiko for forfølgelse. Klagerens uttalelse under intervjuet fremstår ikke annerledes enn flertallet av de som opptrer på iranske eksilkanaler og på youtube. Uttalelsene sett ut fra sin art og sitt innhold vil etter UNEs vurdering ikke medføre reaksjoner ved retur. Han fremstår ikke som en drivkraft og ikke som en person som vil mobilisere noe motstand mot regimet dersom han returnerer til Iran. Det foreligger altså ingen grunn til å tro at han er i iranske myndigheters søkelys. Heller ikke ved en kumulativ vurdering av anførslene som er lagt til grunn i saken finner UNE at det foreligger noen risiko for forfølgelse ved retur til Iran.

Lagmannsretten slutter seg til denne vurderingen. Lagmannsretten viser i tillegg også her til forklaringen fra Wiborg, hvor det fremgår at irans narkotikapolitikk er omdiskutert og hyppig debattert. Landet har et betydelig narkotikaproblem, med mange millioner misbrukere. Dette er forhold iranske myndigheter er godt kjent med. Som følge av dette samarbeider landet tett med FN for utarbeidelse av hjelpeprogram og opprettelse av rehabiliteringsklinikker. Det er etter lagmannsrettens mening ingen holdepunkter for at de uttalelsene A kommer med i filmen, vil lede til forfølgelse fra iranske myndigheter.

Forut for det opprinnelige vedtaket hadde A utelukkende påberopt politisk virksomhet i Iran som grunnlag for asyl. Det er senere lagt frem bevis som i følge A skal dokumentere den politiske virksomheten i Iran, og som UNE har vurdert ved to begjæringer om omgjøring. Det følger av lagmannsrettens vurderinger ovenfor at det opprinnelige vedtaket isolert sett er gyldig. Det samme gjelder de etterfølgende avgjørelsene om å nekte omgjøring av det opprinnelige vedtaket når det gjelder vurderingen av politisk virksomhet i Iran. Det er videre spørsmål om As politiske virksomhet i Norge innebærer at de etterfølgende avgjørelsene om å nekte omgjøring er ugyldig.

Politisk aktivitet i Norge

Staten har ikke bestridt at A har utvist politisk aktivitet i Norge, og det foreligger ingen vesentlig uenighet om innholdet i denne aktiviteten. Den sentrale vurderingen i denne sammenheng er hvilken risiko som foreligger for A ved en eventuell retur til Iran.

Ved risikovurderingen er det ikke tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep vil skje ved retur. Det må foreligge en reell grunn til å frykte forfølgelse. Det gjelder imidlertid ikke noe krav om sannsynlighetsovervekt, jf. NOU 2004:20 «Ny utlendingslov» (side 119-120).

Tingretten har oppsummert As politiske aktivitet i Norge slik:

Det er enighet om at A har deltatt på demonstrasjoner i Norge mot regimet i Iran. Han har eksempelvis gått i 1. mai og 8. mai-tog til støtte for kommunistpartiet i Iran, han har deltatt i 35 års-jubileet for stiftelsen Komala, og deltatt i demonstrasjoner utenfor Stortinget og Den iranske ambassaden i Oslo til støtte for fengslede i Iran.

Lagmannsretten anser denne oppsummeringen dekkende, og tilføyer at A har lagt frem flere erklæringer fra Komala hvor det blant annet fremgår at han er sympatisør av partiet. Han har ingen formelle verv eller lederoppgaver for partiet.

UNE har i vedtaket 17. mars 2014 begrunnet avgjørelsen om å nekte omgjøring av det opprinnelige vedtaket, slik:

Ut fra sakens opplysninger kan ikke UNE se at utlendingen har utmerket seg på en slik måte at han ved retur til Iran på bakgrunn av denne aktiviteten, vil risikere reaksjoner fra iranske myndigheter som kan karakteriseres som forfølgelse i lovens eller konvensjonens forstand. Den omstendighet at det i Norge - i likhet med Europa for øvrig - er stadig flere aktører som søker å markere seg offentlig blant annet gjennom deltakelse i politiske partier som Komala og CPI, er i seg selv et forhold som gjør at iranske myndigheter, i den grad de følger med, antas å måtte konsentrere seg om de aktørene som anses å være drivkrefter på denne arenaen.

Denne vurderingen er fulgt opp i vedtaket 26. juni 2014 om å nekte omgjøring. Som lagmannsretten også har gjengitt ovenfor fra dette vedtaket, la UNE her til grunn at A «fremstår ikke som en drivkraft og ikke en person som vil mobilisere noe motstand mot regimet dersom han returnerer til Iran».

Ved prøvingen av UNEs risikovurdering, finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til tingrettens dom side 9 flg:

Retten mener at aktivitetene ikke har vært av en slik karakter eller av et slikt omfang at det foreligger noen reell risiko for forfølgelse eller overgrep ved retur.

Retten bygger sin vurdering på Landinfo. Det er ikke tvil om at det kan medføre strenge reaksjoner fra iranske myndigheter å være politisk aktiv i partier som Komala. Derimot er det å sympatisere med partiet eller kurdernes kamp for økte politiske rettigheter ikke nok for å få problemer med myndighetene. Det skyldes at sympatisørene er for mange. Det store flertallet av den kurdiske befolkningen i Iran støtter kurdernes sak og er i mot regimet i Teheran. Hvis man derimot blir «arrestert og myndighetene har kjennskap til at man har hatt kontakt med eller drevet politisk aktivitet for Komala, vil vedkommende ha et alvorlig problem», jf. landinfos temanotat Iran/Irak: Iransk-kurdiske partier i Nord-Irak, 8. oktober 2010.

Når det gjelder forfølgelse av eksil-iranere, er terskelen høyere. Det skyldes at så mange som 4-5 millioner iranere er bosatt utenfor Iran. Deres politiske ståsted er fragmentarisk, og regimekritiske ytringer forekommer i enormt omfang gjennom mange ulike kanaler. Blant disse er Facebook, Twitter, blogger, kringkasting og demonstrasjoner. Iranske myndigheter har ikke ressurser eller praktisk mulighet til å holde oversikt over alle disse kanalene og hvem som ytrer seg der. I tillegg kommer at myndighetene er vel kjent med at en del eksil-iranere ytrer seg regimekritisk for å få asyl, og at politiske partier i eksil har en tendens til å overdrive egen innflytelse og aktivitet. Derfor er den utenlandske opposisjonen langt mindre relevant for iranske myndigheter enn den hjemlige.

Lagmannsretten slutter seg til denne vurderingen. I lys av den forklaringen som Wiborg ga til lagmannsretten, anses As aktiviteter å være for beskjedne til å vekke myndighetenes interesse.

A har videre for lagmannsretten forklart seg om det han oppfatter som trusler fra ukjente personer. Han har forklart at han har mottatt «truslene» på Facebook etter tingrettens dom. Dette er nye opplysninger for lagmannsretten, og A anfører at dette viser at han var i myndighetenes søkelys før han reiste fra Iran. Det er noe uklart for lagmannsretten hva truslene skal dreie seg om. Lagmannsretten kan uansett ikke se at det som her er kommet frem for retten tilsier at hans asylforklaring om at han ble forfulgt i Iran likevel er noenlunde sannsynlig, og at det foreligger noen reell risiko for forfølgelse.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det ikke foreligger reell fare for forfølgelse eller overgrep ved retur, som nevnt i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Anken må etter dette forkastes.

Sakskostnader

Staten har vunnet saken for begge instanser og har krav på dekning av sine sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Selv om det er en sak mot staten av stor velferdsmessig betydning for A, foreligger det etter lagmannsrettens syn ikke tungtveiende grunner som gir grunn til å frita for erstatningsansvar etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Det er etter rettspraksis ikke noe generelt utgangspunkt at en asylsøker fritas for ansvar for sakskostnader i sak mot staten om gyldigheten av asylvedtaket, se for eksempel Borgarting lagmannsretts dom LB-2012-147989, med videre henvisninger til Rt-2012-209 avsnitt 17.

Advokat Amund Hol Steinsvik har på vegne av staten krevd dekket 81 250 kroner inkludert mva. Lagmannsretten finner at slike kostnader har vært nødvendige og legger oppgaven til grunn.

Det er ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens omkostningsavgjørelse.

 

 Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner til staten ved Utlendingsnemda innen to uker fra forkynnelse av dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-37887 Utlendingsrett. Asyl. Politisk arbeid. Søknad. Avslått. Utlendingsloven § 28 første ledd. (15.06.2016)

    Saken gjelder gyldigheten av vedtak der søknad om asyl på grunnlag av politisk arbeid ble avslått av Utlendingsnemnda. Søkeren var fra Iran. Lagmannsretten kom til at det ikke forelå en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av politisk aktivitet i Iran, eller sur place aktivitet i Norge. UNEs vedtak var gyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo