Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-38020
Dokumentdato : 22.06.2015

Asyl/beskyttelse. Utl. § 28. Politisk aktivitet i Iran og i Norge.

To søstre fra Iran hadde fått avslag på søknad om politisk asyl på grunnlag av ulovlig partipolitisk aktivitet i Iran og fortsatt politisk aktivitet etter at de kom til Norge (sur place). I motsetning til UNE og tingretten fant lagmannsretten søstrenes forklaring om politisk aktivitet i Iran troverdig, og at forklaringene måtte legges til grunn for vurderingen av forfølgelsesrisikoen. UNEs vedtak bygde derfor på uriktig faktum. Ut fra sin bevisbedømmelse la lagmannsretten til grunn at det forelå reell risiko for forfølgelse ved retur, og retten fant det uansett klart at feilen kunne ha virket inn på vedtakets innhold. UNEs siste beslutning om å nekte omgjøring ble kjent ugyldig. Generelle uttalelser om domsslutningen også skulle ha omfattet UNEs opprinnelige vedtak og tidligere beslutninger om å nekte omgjøring. Begjæring om midlertidig forføyning ble tatt til følge.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på søknad om asyl.

Bakgrunnen for søksmålet er ikke omtvistet og beskrevet slik i tingrettens dom:

«Søstrene A og B er iranske statsborgere. De ankom Norge 14. april 2010 og søkte da om asyl. Ved ankomst hadde søstrene ingen former for identifikasjonsdokumenter med seg. De har senere fremlagt iransk nasjonalt ID-kort (kart-e melli) som i følge politiets undersøkelser ikke synes å være falskt eller forfalsket.

I asylintervju 15. april 2010 opplyste søstrene at de søkte asyl fordi livene deres var i fare etter at myndighetene hadde avslørt at de har tilknytning til partiet Hizbe Kommunisti Kargary Hikmatist (senere angitt til Worker Communist Party Iran - Hekmatist, i det følgende benevnt «Hekmatist»).

Søstrenes far fikk politisk asyl i Norge i desember 2003. Sammen med sin mor og søsken søkte søstrene i 2004 om familiegjenforening, men dette ble kun innvilget til søstrenes mor og én mindreårig bror. En annen søster ble i 2011 gitt vern mot retur etter utlendingsloven § 28 og én søster har fått asyl i Østerrike.

Utlendingsdirektoratet («UDI») avslo søstrenes asylsøknad i vedtak datert 15. desember 2012 under henvisning til at de ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort en velbegrunnet frykt for forfølgelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det var heller ikke grunnlag for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b eller § 38.

Etter klage besluttet UDI 17. januar 2012 å gi utsatt iverksettelse inntil klagen var endelig avgjort, men fant ikke grunnlag for å omgjøre sitt tidligere vedtak i saken.

Søstrene klaget UDIs vedtak inn for Utlendingsnemnda («UNE»), som avslo klagen i vedtak datert 28. november 2013. I vedtaket opplyste UNE at de ikke har tatt stilling til om søstrenes oppgitte identitet kan legges til grunn fordi vilkårene for tillatelse uansett ikke anses oppfylt. UNE viste i den forbindelse til at søstrenes asylforklaringer fremstår med svekket troverdighet og at det ikke foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at de ved retur til Iran risikerer reaksjoner som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingsloven og flyktningekonvensjonens forstand. UNE fant heller ikke grunnlag for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b eller § 38. Frist for utreise ble satt til 1. januar 2014.

Søstrene begjærte omgjøring av vedtaket flere ganger, men omgjæringsbegjæringene ble avslått ved UNEs beslutninger av 10. desember 2013 og 20. februar 2014.

Ved stevninger datert 15. april 2014, innkommet retten 22. april 2014, tok søstrene ut søksmål for Oslo tingrett med påstand om at UNEs vedtak av 28. november 2013 for hver av de to søstrene samt beslutninger av 10. desember 2013 og 20. februar 2014 er ugyldige. Det ble også begjært midlertidig forføyning med krav om at de to vedtakene om avslag på vern av 28. november 2013 ikke kan effektueres før rettskraftig dom foreligger.

UNE besluttet 15. august 2014 å gi søstrene utsatt iverksettelse inntil dom i første instans foreligger.

Etter anmodning fra saksøkerne ble de to søstrenes saker forent til felles behandling og til felles avgjørelse, jf. tvisteloven § 15-6.»

Oslo tingrett avsa 10. desember 2014 dom i hovedsakene og kjennelse i forføyningssakene med slike slutninger:

I hovedsaken i sak nr. 14-068359TVI-OTIR/06

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

2. A betaler i sakskostnader til staten ved Utlendingsnemnda 46 875 - førtisekstusenåttehundreogsøttifem - kroner, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.


I hovedsaken i sak nr. 14-068361TVI-OTIR/06:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

2. B betaler i sakskostnader til staten ved Utlendingsnemnda 46 875 - førtisekstusenåttehundreogsøttifem - kroner, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.


I begjæringen om midlertidig forføyning i sak nr. 14-068359TVI-OTIR/06:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. A betaler i sakskostnader til staten ved Utlendingsnemnda 2 500 - totusenfemhundre - kroner, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.


I begjæringen om midlertidig forføyning i sak nr. 14-068361TVI-OTIR/06:

1.Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. B betaler i sakskostnader til staten ved Utlendingsnemnda 2 500 - totusenfemhundre - kroner, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.


Både B og A har anket avgjørelsene til Borgarting lagmannsrett. Ankene gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Sakene er forent til felles behandling og avgjørelse i lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt 2. - 4. juni 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. B og A møtte og ga forklaring. Det ble i tillegg hørt seks vitner og foretatt bevisførsel som fremgår av rettsboken.

Sakene står ellers i det alt vesentlige i samme stilling som for tingretten. Om saksforholdet for øvrig vises det derfor til tingrettens dom.

De ankende parter - B og A - har i det vesentlige anført:

UNEs vedtak bygger på uriktig bevisbedømmelse som har virket inn på vedtakenes innhold. Vedtakene er derfor ugyldige.

Vilkårene for å anerkjennes som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er oppfylt. Det er tilstrekkelig sannsynliggjort at det foreligger en reell fare for forfølgelse som følge av politisk overbevisning ved retur til Iran.

Beskyttelsesbehovet må vurderes med utgangspunkt i søkernes forklaringer. Forklaringene er troverdige, og søkerne har gjort det som kan forventes for å opplyse saken.

Det er særlig tre forhold som innebærer risiko for forfølgelse dersom de returneres.

For det første var de politisk aktive i Hekmatistpartiet før de forlot Iran. Aktiviteten besto i å dele ut løpesedler og bøker som beskrev partiets program og grunnsyn, verve nye medlemmer samt å søke opinionsdannelse mot regimet ved deltakelse i diskusjoner. Den direkte årsaken til at de måtte forlate landet, var at et medlem de hadde vervet, ble pågrepet. Hun må ha gitt opplysninger om de ankende parters aktivitet, siden huset deres ble ransaket av iranske myndigheter etter pågripelsen. Ved ransakingen har myndighetene tatt beslag i ulovlig partimateriale. Den politiske virksomheten er derfor kjent, og søstrene ville blitt pågrepet og måtte påregne lange fengselsstraffer dersom de hadde blitt værende i Iran.

For det annet har søstrene fortsatt aktiviteten for Hekmatistpartiet etter at de kom til Norge. På vedtakstidspunktet var de valgt til å lede partiets virksomhet i Norge, og de var også valgt til å være representanter på partikongressen som er partiets øverste organ. De har skrevet artikler som er publisert på partiets hjemmesider, og deltatt i politiske demonstrasjoner og på kurdiske TV-programmet. Forfølgelse på grunnlag av politisk aktivitet etter utreise er relevant beskyttelsesgrunn, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd.

For det tredje høyner det risikoen for å komme i myndighetenes søkelys at de kommer fra en kjent politisk familie. Faren er innvilget politisk asyl i Norge, og en søster er innvilget politisk asyl i Østerrike.

I Iran er organisert politisk virksomhet forbudt, og Hekmatistpartiet anses regimefiendtlig. Den politiske aktiviteten i Iran og Norge medfører derfor både hver for seg og samlet en reell risiko for at de bli pågrepet og utsatt for straff eller andre handlinger som innebærer forfølgning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, ved retur til Iran. I den grad den politiske aktiviteten ikke allerede er kjent for iranske myndigheter, vil den uansett bli avdekket i avhør og ved undersøkelser i forbindelse med innreise.

Gyldigheten av UNEs vedtak er ikke bestridt for så vidt gjelder vurderingen av beskyttelsesgrunnlag etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b og § 38.

Dersom anken i hovedsaken fører frem, er det enighet mellom partene om at vilkårene for midlertidig forføyning er oppfylt. Motsatt er det enighet om at vilkårene ikke er til stede dersom anken i hovedsaken ikke fører frem.

B og A har lagt ned slik påstand:

I hovedsaken:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 28.11.2013 og beslutninger av 10.12.2013 og 20.02.2014 for B, er ugyldige.

2. Utlendingsnemndas vedtak av 28.11.2013 og beslutninger av 10.12.2013 og 20.02.2014 for A, er ugyldige.

3. Saksomkostninger tilkjennes hver av saksøkerne.


I forføyningssaken:

1. Vedtakene om avslag på søknad om beskyttelse kan ikke effektueres før rettskraftig dom foreligger.

2. Saksomkostninger tilkjennes hver av saksøkerne.

 

Ankemotparten - Staten v/Utlendingsnemnda - har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak bygger på korrekt rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Det foreligger heller ingen andre gyldighetsmangler, og vedtakene er gyldige.

Vilkårene for å anerkjennes som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er ikke oppfylt. Det er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at det foreligger en reell fare for forfølgelse som følge av politisk overbevisning ved retur til Iran.

De ankende parters forklaringer fremstår med svekket troverdighet og kan ikke legges til grunn for vurderingen av beskyttelsesbehovet. Forklaringen om den politiske aktiviteten i Iran, og kjennskapen til Hekmatistpartiet ved innreise, er påfallende vage og uklare. De inneholder dessuten utelatelser, selvmotsigelser og tilpasning til nye opplysninger. Senere erklæringer og vitneutsagn fra representanter for Hekmatistpartiet kan heller ikke tillegges særlig vekt, siden de er gitt i ettertid av personer med tilknytning til de ankende parter, og dessuten fremstår svært generelle. Innholdsmessig fremstår de som en gjentakelse av de ankende parters anførsler, uten å gi opplysninger som kan etterprøves. Tidligere søknad om familieinnvandring til Norge hvor den nærmeste familien er bosatt, viser dessuten et sterkt ønske om å komme til Norge av andre grunner enn et reelt beskyttelsesbehov.

Selv om det legges til grunn at de ankende parter hadde tilknytning til Hekmatistpartiet før de forlot Iran, er det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at den politiske aktiviteten hadde et omfang som gjør at de var i myndighetenes søkelys før de forlot landet. Dette ville også være i strid med kjent landinformasjon. Hekmatistpartiet er kjent som et eksilparti, og det er ikke kjent for utlendingsforvaltningen at partiet har omfattende aktivitet i Iran.

Aktiviteten etter utreise har ikke hatt et omfang som gjør at de risikerer å havne i myndighetenes søkelys ved retur. Iranske myndigheter har i hovedsak fokus på politisk aktivitet innenfor landets grenser. Etter praksis skal det også en del til før politisk aktivitet etter utreise danner grunnlag for politisk beskyttelse, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd. Aktiviteten på vedtakstidspunktet hadde ikke et omfang som medfører en reell risiko for forfølgelse. Aktivitet etter vedtakstidspunktet er ikke relevant for vedtakets gyldighet, og må eventuelt påberopes som grunnlag for en ny begjæring om omgjøring.

Familiemedlemmers politiske aktivitet medfører ingen førhøyet risiko for forfølgelse siden det dreier seg om aktivitet av begrenset omfang, og som ligger til dels langt tilbake i tid.

Den politiske aktiviteten i Iran og Norge medfører etter dette verken hver for seg eller samlet en risiko for forfølgelse som omfattes av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Dersom anken i hovedsaken fører frem, er det enighet mellom partene om at vilkårene for midlertidig forføyning er oppfylt. Motsatt er det enighet om at vilkårene ikke er til stede dersom anken i hovedsaken ikke fører frem.

Staten v/Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

I hovedsaken:

1. Ankene forkastes.

2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes halvparten av sakskostnadene for lagmannsretten fra B.

3. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes halvparten av sakskostnadene for lagmannsretten fra A.


I forføyningssaken:

1. Begjæringene om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes halvparten av sakskostnadene for lagmannsretten fra B.

3. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes halvparten av sakskostnadene for lagmannsretten fra A. 

 

Lagmannsretten bemerker:

Saken gjelder gyldighetsprøving av vedtak om avslag på søknad om politisk asyl fordi vilkårene for å anerkjenne flyktningstatus etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a ikke anses å være oppfylt. Utlendingsloven § 28 første og annet ledd lyder slik:

«En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) [ ... ]

En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).»

UNE har i sine vedtak ikke funnet det tilstrekkelig sannsynliggjort at det foreligger velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av politisk overbevisning. Dette er et lovbestemt vilkår som gir rettskrav på asyl, jf. § 28 annet ledd, og lagmannsretten har full kompetanse til å prøve utlendingsforvaltningens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

De ankende parter gjør gjeldende at UNEs vedtak bygger på uriktig bevisbedømmelse som har virket inn på avgjørelsens innhold. Andre ugyldighetsgrunner er ikke påberopt.

Det faktiske grunnlaget for vurderingen av beskyttelsesbehovet må fastlegges ut fra en konkret helhetsvurdering basert på alt tilgjengelig bevismateriale, men hvor asylforklaringen og troverdigheten av denne nødvendigvis står sentralt.

Beviskravet er nærmere drøftet i Rt-2011-1481. I avsnitt 35-43 går førstvoterende gjennom sentrale rettskilder, før hun oppsummerer rettstilstanden slik i avsnitt 45 og 46:

«Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.»

Ved vurderingen av om det foreligger fare for forfølgelse, skal asylforklaringen med andre ord legges til grunn så langt den fremstår som «noenlunde sannsynlig», forutsatt at asylsøkeren har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Det kreves med andre ord ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig.

I dette ligger at tvil om faktiske forhold knyttet til asylgrunnlaget skal komme asylsøkeren til gode. De bærende hensynene bak regelen er at en flyktning sjelden vil ha mulighet for å føre bevis om den situasjonen han eller hun har flyktet fra. Samtidig anses konsekvensene av en uriktig avgjørelse i flyktningens disfavør mer alvorlig enn det motsatte.

Etter utlendingsloven § 28 fjerde ledd skal en asylsøker som hovedregel anerkjennes som flyktning etter § 28 første ledd også når beskyttelsesbehovet skyldes egne handlinger som er foretatt etter at asylsøkeren forlot hjemlandet. Bestemmelsen lyder slik:

«Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse.»

Når beskyttelsesbehovet er oppstått på grunn av handlinger flykningen har foretatt etter å ha forlatt hjemlandet, vil asylforklaringen stå noe mindre sentralt ved bevisbedømmelsen. Det er således større grunn til å kreve at flyktningen kan føre bevis for politisk aktivitet i Norge, enn at søkeren kan føre bevis for politisk aktivitet i landet han eller hun flyktet fra.

Endelig er det på det rene at vedtakets gyldighet skal vurderes ut fra faktum på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81 og 98. Det kan ikke vektlegges nye faktiske forhold som direkte og umiddelbart har rettslige følger (rettsfakta), men det kan vektlegges nye faktiske forhold som er egnet til å belyse om slike rettsfakta forelå på vedtakstidspunktet (bevisfakta), jf. avsnitt 50 i samme dom. Det er også adgang til å vektlegge nye bevismidler som kaster lys over faktum da vedtaket ble truffet.

Lagmannsretten går etter dette over til den konkrete bevisbedømmelsen knyttet til beskyttelsesbehovet som ligger til grunn for asylsøknadene.

De ankende parter har påberopt seg forbudt politisk aktivitet i Iran, fortsatt politisk aktivitet i det iranske eksilmiljøet etter at de forlot hjemlandet, samt bakgrunn fra en kjent politisk familie som grunnlag for at de risikerer forfølgelse ved retur til Iran.

Når det gjelder den påberopte politiske aktiviteten i Iran, har de forklart at de ble vervet som medlemmer i partiet sommeren 2008. De ble vervet av en venninne som de kjente godt, og som de stolte på. Vervingen skjedde med utgangspunkt i at de fikk boken Yek Donya-ye Behtar (En bedre verden). Boken beskriver partiets ideologiske grunnsyn, samt regler partiet ville innføre i samfunnet etter det islamske regimets fall. Begge har forklart at de over lang tid har sett problemer i det iranske samfunnet når det gjaldt arbeideres, kvinners og barns rettigheter, og at de særlig hadde sett hvordan religionen la grunnlaget for kvinnenes manglende rettigheter. Beskrivelsen av marxistisk ideologi var ny for dem. Ideologien er forbudt i Iran og ikke en del av undervisningen i skolen. Budskapet om et sekulært og klasseløst samfunn, likestilling mellom kvinner og menn og fordeling av samfunnets ressurser var derfor enkelt å slutte seg til, og de lot seg verve som medlemmer.

Organisert politisk virksomhet for partier som ønsker et ikke-islamsk styresett er ulovlig i Iran. Partiaktiviteten var derfor svært diskret. Via mobiltelefon med uregistrert simkort hadde de telefonkontakt med en navngitt person i utlandet som fortalte dem hva de skulle gjøre. Konkret fikk de beskjed om å dele ut løpesedler og eksemplarer av boken «En bedre verden» på kvinnedagen 8. mars og på arbeidernes dag 1. mai. De mottok materialet dagen før og oppbevarte dette hjemme over natten. Deretter delte de ut materialet ved å plassere det anonymt på steder hvor andre kunne finne det. I tillegg diskuterte de politiske spørsmål i lokalmiljøet. Dette foregikk svært diskret, ved at de forsiktig tilnærmet seg politiske temaer i samtaler. Dersom de fikk respons og vurderte det trygt, forsøkte de å informere om blant annet religionens betydning for kvinners stilling i Iran, siden kunnskapen om ulike politiske ideologier er lav. De lykkes i å verve fire venninner som de var helt trygge på at ikke ville angi dem. Disse ble medlemmer i partiet og opprettet sin egen kontakt med kontaktpersonen i utlandet. Andre oppnådde de ikke slik tillit til før de forlot landet, at de anså det trygt å gjøre direkte vervingsforsøk.

Av hensyn til sikkerheten til seg selv og andre hadde de ingen kontakt eller kommunikasjon med andre partimedlemmer i Iran. All kontakt skjedde via telefon til kontaktpersonen i utlandet. De hadde således svært begrenset kunnskap om partiets organisering og aktiviteter i Iran da de ankom Norge. Det eneste unntaket var en venninne som de navnga i asylintervjuet, og som de selv hadde vervet. På instruks fra kontaktpersonen i utlandet, var det hun som ga dem partimaterialet de skulle dele ut.

Den direkte foranledningen til at de flyktet fra Iran, og ikke lenger så det trygt å bli værende i landet, var at denne venninnen ikke møtte som avtalt for overlevering av flygeblader i forkant av kvinnedagen 8. mars 2010. Av frykt for at venninnen var pågrepet og kunne avsløre dem i avhør, flyktet de til Rezaie (Orumieh). Over telefon fikk de vite at iranske myndigheter hadde oppsøkt huset deres etter pågripelsen, og at de hadde beslaglagt deres personlige partimateriale som besto av ett eksemplar av boken «En bedre verden», samt tre ulike CD-er som blant annet inneholdt partitaler. Det ble også beslaglagt en PC, men denne inneholdt ikke partiinformasjon.

Ut fra dette mener de venninnen må ha «sprukket» i avhør. Det må derfor legges til grunn at myndigheten har opplysninger om at de deltok i ulovlig organisert partiarbeid for et politisk parti som anses regimefiendtlig. Det må videre legges til grunn at aktiviteten er dokumentert ved at partimaterialet som de skulle motta for videre utdeling, er beslaglagt hos venninnen. I tillegg har myndighetene fått mistanken bekreftet ved beslag hjemme hos dem selv. De mener derfor at de var i myndighetenes søkelys da de forlot Iran, og at de ville bli pågrepet, avhørt og straffet dersom de ikke hadde flyktet. Etter de ankende parters kunnskap var venninnen ikke løslatt av myndighetene sist de fikk opplysninger om dette for ca. ett år siden, fire år etter at hun ble pågrepet.

For sine vedtak har UNE lagt til grunn at de ankende parters asylforklaring fremstår med svekket troverdighet, og i denne forbindelse sluttet seg til UDIs begrunnelse i vedtakene av 15. desember 2011. Med utgangspunkt i denne svekkede troverdigheten går det frem av UNEs vedtak 28. november 2013 at utlendingsforvaltningen har lagt til grunn følgende i klagesaken:

«På bakgrunn av ovennevnte legger UNE klagerens forklaring delvis til grunn. UNE legger til grunn at hun kan ha hatt en viss tilknytning til WPI-Hekmatist. UNE anser det derimot ikke som tilstrekkelig sannsynliggjort at hun har utført aktiviteter for partiet i den utstrekning det er anført, og således ikke at hun reiste fra hjemlandet fordi hun er i myndighetenes søkelys.»

Lagmannsretten deler ikke denne oppfatningen. Slik retten ser det, er kjernen i søstrenes forklaring om beskyttelsesbehovet i det vesentlige sammenfallende og konsistent fra første forklaring som ble gitt til Politiets utlendingsenhet 15. april 2010, og frem til i dag.

Dette kan forklares med at forklaringene enten er samkjørte, eller at søstrene forteller sannheten om forhold de har opplevd. Dersom det hadde dreid seg om samkjørte forklaringer om oppdiktede forhold, er det etter lagmannsrettens syn likevel grunn til å forvente at de relativt omfattende asylintervjuene på ca. 6 ½ time for A, og ca. 4 ½ time for B, og ikke minst gjentatte forklaringer over en femårsperiode, ville avdekket større uoverensstemmelser enn det som er tilfellet i denne saken. At det er påpekt enkelte avvik i forklaringene om forhold som ligger helt i periferien for det beskyttelsesbehovet som søkerne må forventes å ha hatt et særlig fokus på å kommunisere til norske innvandringsmyndigheter, rokker etter lagmannsrettens syn ikke ved dette.

Som et eksempel på dette kan lagmannsretten ikke slutte seg til tingrettens vurdering av ulikheten i søstrenes asylforklaring om hvordan de formidlet telefonkontakt mellom de medlemmene som de vervet, og kontaktpersonen i utlandet. I asylintervjuet ble B stilt et hypotetisk spørsmål om hvordan hun ville gått frem for å verve han som foretok avhøret, og hun svarte at hun ville gitt ham telefonnummeret til kontaktpersonen i utlandet. I sitt asylintervju har A derimot forklart at de leverte de vervedes telefonnummer til kontaktpersonen i utlandet. I lagmannsretten har de opplyst at de videreformidlet telefonnummer begge veier, slik at kontaktpersonen i utlandet skulle vite hvem som ringte ham opp fra Iran. Om de nyrekrutterte skulle ringe selv eller bli oppringt, overlot de til dem selv å avgjøre ut fra en vurdering av egen sikkerhet.

Lagmannsretten kan ikke se at dette er et eksempel på en forskjell i de protokollerte asylforklaringene som svekker søstrenes generelle troverdighet. Begge har forklart at de vervet fire medlemmer til partiet, og at de formidlet telefonkontakt mellom disse og kontaktpersonen i utlandet. Når det gjelder den detaljerte rekkefølgen på hvordan telefonnumrene ble formidlet, og i Bs tilfelle som svar på et generalisert spørsmål om vervingsrutiner basert på en vervingshistorikk for fire venninner, gir ikke presisjonen i spørsmålstillingen grunnlag for å konkludere med at én av forklaringene er uriktige, eller at den senere utdypningen i retten indikerer en tilpasning av forklaringene.

I vurderingen av de ankende parters generelle troverdighet, har UNE videre vektlagt at de har forklart seg «svært kort og vagt, til tross for at [de] under asylintervjuet ble stilt en rekke konkrete spørsmål om sin tilhørighet til WPI-Hekmatist og om partiet generelt». På samme måte har tingretten vektlagt at de ikke kjenner til noen forkortelse for partinavnet, stiftelsestidspunkt eller nærmere organisasjon, og at de ville gitt en mer detaljert redegjørelse om innholdet i partiets program, bakgrunn og organisasjon dersom de hadde utøvet slik aktivitet i Iran som de hevder. Tingretten har i denne forbindelse lagt til grunn at aktiv medlemsverving og informasjonsspredning - særlig for et forbudt parti - normalt vil være et resultat av et sterkt politisk engasjement som er basert på kunnskap om sentrale forhold ved partiet.

Etter lagmannsrettens syn er dette både forklarlig og konsistent med deres egen forklaring og kjent landinformasjon. Slik retten ser det, ville det tvert i mot være påfallende dersom enkeltmedlemmer av et parti som drev politisk aktivitet som defineres som regimefiendtlig, hadde sittet på detaljert kunnskap om hvordan virksomheten i Iran var organisert. De har forklart at deres egen virksomhet besto av forsiktige forsøk på opinionsdannelse og informasjon lokalt, og at de vervet fire av sine nærmeste venner uten å ha videre kontakt med disse om deres arbeid for partiet. All kontakt med partiet skjedde direkte over telefon med en kontaktperson i utlandet, hvor virksomheten ble organisert fra. I lys av dette fremstår det som en unødvendig sikkerhetsrisiko for både søkerne og andre dersom de skulle hatt den type konkret kunnskap om partiet og organiseringen av virksomheten i Iran som utlendingsforvaltningen etterlyser. Mangel på slik kunnskap svekker etter rettens syn ikke forklaringen om at de arbeidet for lokal meningsdannelse mot en samfunnsordning de ønsket å endre.

Lagmannsretten kan ellers ikke se at lengden på asylforklaringene i seg selv indikerer manglende troverdighet. Asylintervjuene har foregått med tolk over henholdsvis 6 ½ og 4 ½ timer, og referatene er på henholdsvis 14 og 11 sider. Alle spørsmål synes besvart, og det går ikke frem av spørsmålsstillingen at søkerne er blitt oppfordret til å forklare seg mer utfyllende til de spørsmålene som er stilt. Det bemerkes i denne forbindelse at asylsøkeren selv vanskelig kan ha noen oppfatning om hvor detaljert forklaring som forventes gitt i et norsk asylintervju. Det er heller ikke gjort noen påtegning fra dem som gjennomførte avhørene, som indikerer påfallende mangel på detaljering av svarene.

I troverdighetsvurderingen har UNE ellers vektlagt at de ankende parter «ikke har opplyst om konkrete forhold som skulle tilsi at [de] var blitt avslørt av iranske myndigheter, foruten at venninnen var blitt arrestert». Dette er vanskelig å forstå. Det går tydelig frem av begge intervjuene at flukten skjedde som en direkte følge av at personen som skulle levere partimateriell til dem i forkant av kvinnedagen i 2010, ble pågrepet. Dette ga grunn til umiddelbar flukt til en annen by, og det går frem av forklaringene at hjemmet deres ble ransaket umiddelbart etter pågripelsen. Dette indikerer at pågripelsen av venninnen har avslørt deres aktivitet, og de har begge forklart at iranske myndigheter beslagla ulovlig partimateriale hjemme hos dem som kunne bekrefte partitilknytningen. I tillegg opplyste utenlandskontakten deres å ha foretatt undersøkelser og at de var nødt til å forlate Iran.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se at forklaringene i seg selv inneholder selvmotsigelser, uklarheter, utelatelser eller senere tilpasninger og suppleringer som svekker den generelle troverdigheten av forklaringene om den politiske aktiviteten i Iran.

Det som fremstår helt avgjørende for utlendingsforvaltningens vedtak, synes å være at både UDI og UNE har lagt til grunn at Hekmatist er et eksilparti som ikke er aktive i Iran, og at forklaringen om den politiske aktiviteten i Iran derfor ikke er i overenstemmelse med kjent landinformasjon. I UNEs vedtak 28. november 2013 heter det således:

«UNE har vurdert klagerens anførsel om at UDI har tatt feil hva gjelder WPI-Hekmatists aktiviteter i Iran. Etter UNEs kunnskap er dette et opposisjonsparti som opererer i eksil, men ikke et kjent opposisjonsparti i Iran. Det foreligger heller ingen objektive kilder som indikerer at de er aktive i Iran. Det vises til at ingen av kildene UNE har tilgang til nevner WPI-Hekmatist som en spesielt utsatt gruppe i Iran, eller nevner partiet som en organisasjon med politisk aktivitet i landet. Kildene UNE bygger sin kunnskap på, omfatter blant annet rapporter fra Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo), ulike menneskerettighetsorganisasjoner, den norske ambassaden i Teheran og andre lands utenrikstjenester, samt opplysninger innhentet under egne reiser i området. Dersom det likevel er tilfellet at tilhengere av WPI-Hekmatist utøver noen form for politisk aktivitet i Iran, forutsetter UNE at slik aktivitet er svært begrenset. På bakgrunn av dette og opplysningene som er lagt til grunn i saken, er det ingen holdepunkter for at klageren har havnet i myndighetenes søkelys.»

Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at utlendingsforvaltningen har sannsynliggjort forutsetningen om at Hekmatist er et eksilparti som ikke har aktivitet i Iran av den typen som de ankende parter har forklart seg om.

Som det går frem av sitatet ovenfor, bygger UNEs forutsetning på «rapporter fra Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo), ulike menneskerettighetsorganisasjoner, den norske ambassaden i Teheran og andre lands utenrikstjenester, samt opplysninger innhentet under egne reiser i området». For lagmannsretten har staten ikke ført andre bevis for å belyse dette enn forklaringen fra seniorrådgiver i Landinfo, Are Hovdenak.

Slik lagmannsretten forsto Hovdenak, er det generelt vanskelig å verifisere illegale opposisjonspartiers aktivitet inne i Iran. Siden aktiviteten er ulovlig, foregår den kjente organiseringen i eksilmiljøer utenfor landet. I den grad eksilmiljøene opplyser om oppslutning og aktivitet inne i Iran, er dette vanskelig å kvalitetssikre gjennom uavhengige kilder, dels fordi uavhengige organisasjoner ikke får visum til landet, og dels fordi det innebærer en sikkerhetsrisiko for innbyggerne å snakke med slike organisasjoner. Det er ikke vanlig for eksilmiljøene å bekrefte tilknytning til arresterte personer, siden dette i seg selv vil bidra til forfølgning for ulovlig politisk aktivitet. I den grad partitilknytning bekreftes av eksilmiljøene, er dette gjerne etter fullbyrdelse av dødsstraff.

Lagmannsretten slutter av dette at de ankende parters forklaring om instruksjoner direkte fra eksilmiljøet i utlandet, og at de hadde liten kjennskap til partiets øvrige aktivitet i Iran, er forenlig med det man kjenner til om ulovlig politisk aktivitet i landet. Retten slutter videre at mangel på verifisert kunnskap om Hekmatistpartiets virksomhet i Iran, ikke er dokumentasjon for at partiet ikke er politisk aktive der. En slik aktivitet i Iran er dessuten bekreftet fra flere eksiliranere med verv i partiet som har gitt i forklaringer i retten. Hovdenak bekreftet at Landinfo er kjent med at Hekmatistpartiet selv hevder å ha aktivitet inne i Iran, selv om dette ikke har latt seg bekrefte av uavhengige kilder.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at de ankende parters forklaring om sin politiske aktivitet i Iran heller ikke er i strid med kjent landinformasjon.

I UDIs begrunnelse, som UNE har sluttet seg til, er det vektlagt at organisasjoner som utøver ulovlig politisk virksomhet inne i Iran gjennomgående gjør dette med svært stor forsiktighet. Direktoratet finner det derfor «lite sannsynlig» at søkerne skal ha oppbevart partimateriell hjemme, spesielt på bakgrunn av opplysningene de har gitt om at de fikk jevnlige besøk av myndighetene på grunn av farens politiske aktivitet og utreise til Norge.

Til dette bemerkes kort at enhver politisk aktivitet med formål om å innføre et ikke-islamsk styresett i Iran, nødvendigvis innebærer risiko. I lys av dette finner lagmannsretten det vanskelig å slutte seg til at forklaringen om å ha oppbevart partimateriell hjemme er «lite sannsynlig». Helt fra asylintervjuet har de ankende parter forklart at materialet som er beslaglagt hjemme hos dem, ikke har et omfang som i seg selv bekrefter organisert politisk aktivitet ved utdeling av partimateriale til andre. Det som var ment for utdeling, har de forklart at ble levert kort tid før det ble distribuert videre. Dette er i overenstemmelse med asylforklaringen, hvor det går frem at de forventet å motta materiale 6. mars 2010 som de skulle dele ut på kvinnedagen 8. mars 2010. Risikoen for at en tilfeldig ransaking på grunn av farens politiske aktivitet og utreise fra landet åtte år tidligere skulle finne sted akkurat de dagene de oppbevarte partimateriell for videre utdeling i hjemmet, synes ikke så stor at den i seg selv gjør forklaringen lite sannsynlig. Det vises i denne forbindelse til at de har forklart at ransakingene etter farens utreise var hyppigst de første årene etter at han reiste ut av landet, og at huset ikke hadde vært ransaket de siste årene før de selv forlot landet.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se at asylforklaringene fremstår med svekket troverdighet slik UNE har lagt til grunn. Forklaringene fremstår noenlunde sannsynlige, og de ankende parter synes å ha opplyst aktiviteten i Iran så langt det er rimelig og mulig.

Asylforklaringene må derfor legges til grunn for vurderingen av om de har en velbegrunnet frykt for forfølgelse som nevnt i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Beskyttelsesbehovet skal etter dette vurderes med utgangspunkt i asylforklaringen hva gjelder innhold og omfang av den politiske aktiviteten i Iran. Det samme gjelder den konkrete foranledningen for at de flyktet som følge av venninnens arrestasjon, påfølgende ransaking og beslag av partimateriale i deres eget hjem og partikontaktens opplysninger om at de måtte forlate landet.

Som ytterligere grunnlag for forfølgelsesrisiko ved retur har de ankende parter fremhevet fortsatt organisert politisk aktivitet i Hekmatistpartiet etter at de kom til Norge. Den politiske aktiviteten i Norge har vært hovedtema for senere omgjøringsbegjæringer frem til UNEs siste vedtak om ikke å omgjøre avslag på søknad om asyl den 20. februar 2014.

Som nevnt ovenfor er slik aktivitet som hovedregel relevant for vurderingen av beskyttelsesbehovet, jf. § 28 fjerde ledd. Staten har ikke anført at det bør gjøres unntak fra denne hovedregelen av grunner som nevnt i fjerde ledd annet punktum. Vedtakene bygger således ikke på at det hovedsakelige formålet med den politiske aktiviteten i Norge har vært å oppnå oppholdstillatelse.

Slik lagmannsretten ser det, er det uklart hvilken bevisvurdering som ligger til grunn for UNEs vedtak når det gjelder den politiske aktiviteten i Norge. Innholdet i den politiske aktiviteten synes i det vesentlige ikke bestridt. Vedtakene synes derimot å bygge på at aktiviteten ikke medfører forfølgelsesrisiko fordi de ankende parter ikke har ledende posisjoner i partiet, og fordi iranske myndigheter for øvrig ikke vil anse dem for å ha et potensial for å kunne mobilisere mot regimet ved retur.

Lagmannsretten legger derfor til grunn at de ankende parter er medlemmer i Hekmatist i Norge. Det anses videre godtgjort at de på vedtakstidspunktet hadde deltatt i politiske demonstrasjoner blant annet utenfor Irans ambassade i perioden 1. mai 2010 til 9. november 2013, og at bilder fra demonstrasjonene var tilgjengelige på www.youtube.com. Det er heller ikke bestridt at de hadde publisert en artikkel på internett som omhandlet forskjellene mellom Iran og Norge, og at de hadde underskrevet en kampanje mot en ny fosterlov i Iran som tillater at fosterforeldre gifter seg med sine fosterdøtre. Retten forstår det endelig slik at det ikke er bestridt at de ankende parter hadde deltatt på kurdiske TV-kanaler i programmer med politisk innhold, som også ligger tilgjengelig på internett. Innholdet og omfanget av dette på vedtakstidspunktet er imidlertid i liten grad dokumentert eller konkretisert for retten.

Lagmannsretten forstår det likevel slik at UNE ikke har funnet påstanden om lederverv i det norske partiet, samt representasjonsverv til partikongressen sentralt, tilstrekkelig sannsynliggjort gjennom erklæring fra partiet 17. januar 2014, jf. UNEs vedtak 20. februar 2014, hvor det fremgår at slike bekreftelser (generelt) ikke tillegges avgjørende vekt.

Lagmannsretten er enig med staten i at forklaringer fra vitner som på grunn av sin tilknytning til parten bevisst eller ubevisst kan forklare seg mer i samsvar med partenes interesser enn det er grunnlag for, generelt vil ha begrenset bevismessig vekt. Dette gjelder også skriftlige erklæringer og bekreftelser til fordel for parten når disse ikke understøttes av annen bevisførsel med større grad av notoritet eller mulighet for verifisering.

Et slikt generelt utgangspunkt kan likevel ikke innebære at domstolene må se bort fra denne type forklaringer og bekreftelser, dersom det ut fra en konkret og fri bevisvurdering er grunn til å tillegge dem vekt.

Ut fra de fremlagte erklæringene fra partiet, partenes egne forklaringer og vitneforklaringer fra personer i den sentrale partiorganisasjonen til Hekmatistpartiet i Sverige og London finner lagmannsretten det sannsynliggjort at de ankende parter ble valgt som to av tre medlemmer av den nasjonale «Management Committee» i Norge, og at dette er partiets ledelsesorgan for virksomheten her i landet. Det er videre opplyst at partiet har til sammen tolv medlemmer i Norge, inkludert medlemmene i ledelseskomiteen. Retten finner det videre sannsynliggjort at de ankende parter på vedtakstidspunktet var valgt som stemmeberettigede representanter for Norge på den sentrale partikongressen, som er partiets øverste organ. Lagmannsretten finner det endelig sannsynliggjort at disse vervene er gjort kjent via partiets nettsteder, slik at iranske myndigheter vil kunne kartlegge dette ved enkle undersøkelser dersom de ikke allerede har gjort det.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at UNEs vedtak bygger på uriktig bevisbedømmelse når nemnda legger til grunn at de ankende parter ikke hadde «ledende posisjoner» i partiet på vedtakstidspunktet. Om vervene er av en slik karakter, og om den norske organisasjonen er av en slik størrelse, at iranske myndigheter vil anse dem for å ha et potensial for å kunne mobilisere mot regimet ved retur, må vurderes som en del av den samlede forfølgelsesrisikoen, jf. nedenfor.

Som et tredje faktisk forhold som begrunner forfølgelsesrisiko, har de ankende parter anført at risikoen for å komme i myndighetenes søkelys er forhøyet fordi de kommer fra en politisk familie hvor faren og søsteren er innvilget politisk asyl på grunnlag av risiko for forfølgelse. Etter det retten forstår, er dette faktiske omstendigheter som ikke er bestridt av staten. Forholdene er vurdert av UNE i forbindelse med vurdering av forfølgelsesrisikoen. Det knytter seg således ikke feil ved UNEs bevisbedømmelse på dette punktet.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at UNEs bevisbedømmelse er uriktig når nemnda ikke har lagt asylforklaringene til grunn med hensyn til art, innhold og omfang av den politiske aktiviteten i Iran, samt den umiddelbare foranledningen til at de flyktet fra landet. Det er også uriktig bevisbedømmelse når nemnda legger til grunn at de ankende parter ikke hadde ledende posisjoner i partiet på vedtakstidspunktet.

UNEs vedtak bygger etter dette på et uriktig faktum, og spørsmålet er om dette kan ha virket inn på vedtakenes innhold.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at innholdet og omfanget av den politiske aktiviteten i Iran, samt sannsynligheten for at denne er kjent for iranske myndigheter, er helt sentrale forhold ved vurderingen av forfølgelsesrisikoen. Det samme gjelder de ankende parters posisjon og rolle i Hekmatistpartiet etter at de forlot landet.

Lagmannsretten tar videre utgangspunkt i at risikoen for forfølgelse i Iran primært gjelder personer som myndighetene vil oppfatte at har et potensial for å mobilisere mot regimet, og gjerne personer i ledende posisjoner, slik UNE har lagt til grunn i sitt vedtak. Dette synes likevel ikke å innebære at deltakelse i demonstrasjoner og annen partiaktivitet ikke kan resultere i menneskerettighetsbrudd, slik EMD har lagt til grunn blant annet i dom 18. november 2014 i saken M.A. mot Sveits (sak nr. 52589/13) avsnitt 56.

Ut fra forklaringen til seniorrådgiver i Landinfo, Are Hovdenak, legger retten til grunn at Hekmatistpartiet ble delt i to fraksjoner i 2011. Selv om omfanget av de to fraksjonenes oppslutning i og utenfor Iran ikke lar seg verifisere, må det legges til grunn at partiet har langt mer begrenset oppslutning enn for eksempel KDPI (Det demokratiske partiet i iransk Kurdistan) og det kommunistiske partiet Komalah som tradisjonelt har stått sterkt i de kurdiske områdene. De to Hekmatistfraksjonene antas å være små i Iran. Dette kan isolert sett tale for en mindre intens overvåkning fra iranske myndigheter.

På den annen side forsto lagmannsretten Hovdenak slik at Hekmatistpartiet anses mer regimefiendtlig enn for eksempel KDPI, som arbeider for økt selvstyre innenfor rammene av den islamske republikk. Hekmatistpartiet er et marxistisk parti som arbeider for å styrte det sittende regimet, avskaffe den islamske republikk og erstatte denne med en samfunnsordning som underkjenner religion og islamsk lov. Virksomheten er heller ikke begrenset til de kurdiske områdene. Det sittende regimet i Iran anser derfor etter all sannsynlighet Hekmatistpartiets politiske mål for å være langt mer alvorlig enn mange andre politiske partiers politiske mål, siden de direkte angriper det religiøse grunnlaget for dagens samfunnsordning, og derved selve religionen.

Lagmannsretten forsto videre Hovdenak slik at organisert partiarbeid vil kunne medføre straffer på flere års fengsel selv om aktiviteten er begrenset til utdeling av løpesedler og partimateriell. Iran har dessuten bygget opp et omfattende apparat for å følge med på internett. Det er imidlertid usikkert hva de prioriterer å følge med på av aktivitet i utlandet, og hva de har kapasitet til å følge med på. I rapport fra FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i Iran av 27. august 2014 avsnitt 27 er det rapportert om svært langvarige fengselsstraffer for blasfemisk og regimekritisk internettaktivitet i utlandet ved retur til Iran. Ut fra hva som er opplyst om forholdene i iranske fengsler, legger retten til grunn at soning vil kunne ses som forfølgelse i utlendingslovens forstand.

I tillegg kommer risiko for tortur og umenneskelig behandling under avhør for å avklare mistanke om ytterligere ulovlig politisk aktivitet fra de arresterte selv eller andre. Det vises i denne forbindelse til rapport fra FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i Iran av 18. mars 2014 avsnitt 56, hvor det er gitt følgende opplysninger basert på intervju med personer som har vært varetektsfengslet i Iran:

«In 90 per cent of cases, former detainees claimed that their interrogators had subjected them to psychological abuse, including prolonged solitary confinement, mock executions, threats to life, sexual harassment, threats to family members, harsh verbal abuse and threats of rape and other torture. Some 76 per cent also alleged that their interrogators physically abused them in the form of severe beatings to the head and body, often with a baton-like object. Some reported having been subjected to suspension and pressure positions, sexual molestation, electric shocks or burning. Some also reported having been transferred to general prison wards and shared cells after the investigation period, after which interrogations largely concluded. Some interviewees stated they were released shortly thereafter on bail.»

Også i følge Hovdenak er det rapportert relativt omfattende bruk av fysisk og psykisk mishandling i iranske fengsler. Dette er såpass mye rapportert at det er grunn til å tro at det forekommer relativt ofte, selv om de ikke har gode kilder på å bedømme omfanget.

Når det gjelder risikoen for å havne i myndighetenes søkelys ved retur, forstår retten det videre slik at iranske myndigheters overvåkning av eksilmiljøene er blitt intensivert etter presidentvalget i 2009, og at forholdene i realiteten ikke har bedret seg etter valget i 2013. Det antas at myndighetene driver asylspionasje også i Norge. Politisk aktivitet utenfor ambassadene må uansett forutsettes kjent for iranske myndigheter gjennom rapporter fra ambassadene. Det er således en risiko for at de ankende parters partiaktivitet i Norge er kjent for iranske myndigheter, og at den uansett vil avdekkes ved enkle internettsøk i forbindelse med avhør ved innreise i landet. Lagmannsretten legger til grunn at de ankende parter vil bli avhørt ved innreise i Iran, blant annet som følge av ulovlig utreise, slik EMD har lagt til grunn ut fra kjent landinformasjon i dom 9. mars 2010 i saken R.C. mot Sverige (sak nr. 41827/07) [EMD-2007-41827] avsnitt 56, jf. 35 og 36. Også Hovdenak bekreftet at innreise var et utgangspunkt for undersøkelser.

Ut fra lagmannsrettens bevisbedømmelse legger retten til grunn at det foreligger en reell risiko for forfølgelse ved retur til Iran. Lagmannsretten finner det uansett klart at UNEs uriktige bevisbedømmelse, kan ha innvirket på vedtakenes innhold.

Vedtakene er etter dette ugyldige, og ankene i hovedsaken tas til følge.

Domsslutningen begrenses likevel til å avgjøre gyldigheten av den siste beslutningen om å nekte omgjøring av tidligere avslag på søknad om asyl. Gyldigheten av denne beslutningen utgjør prosessuelt sett et selvstendig krav som kan bringes inn for domstolene, jf. Rt-2012-681. Beslutningen innebærer en full realitetsbehandling av asylsøknaden og erstatter tidligere avgjørelser der asylsøknaden er vurdert. De ankende parter har ikke lenger rettslig interesse i å få prøvd gyldigheten av tidligere vedtak og beslutninger, jf. Rt-2013-1101. Det er i denne forbindelse ikke grunn til å skille mellom vedtak om avslag på søknad om asyl og beslutninger om ikke å omgjøre slike vedtak, siden begge avgjørelser kan bringes inn for domstolene. Når lagmannsretten har funnet beslutningen om ikke å omgjøre vedtaket om avslag på søknaden om asyl ugyldig, forutsetter retten at UNE har en plikt til å vurdere omgjøring på nytt, jf. også Rt-2013-1101 avsnitt 23, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 88.

De ankende parter har sannsynliggjort hovedkravet som ligger til grunn for begjæringen om midlertidig forføyning. Lagmannsretten forstår det slik at staten ikke bestrider at sikringsgrunnen i så fall også er sannsynliggjort, jf. tvisteloven § 34-2.

Lagmannsretten forstår det videre slik at det er enighet mellom partene om at vilkårene for midlertidig forføyning er oppfylt når anken over hovedkravet har ført frem, jf. tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav b. Lagmannsretten legger dette til grunn.

UNE traff den 14. april 2015 beslutning om å gi vedtakene utsatt iverksettelse «inntil dom i ankeinstans foreligger». Det ble presisert for lagmannsretten at dette gjelder inntil lagmannsrettens dom foreligger. De ankende parter har derfor rettslig interesse i en avgjørelse av krav om midlertidig sikring frem til rettskraftig avgjørelse i hovedsaken.

Ankene i forføyningssaken tas etter dette til følge. Påstanden går ut på at vedtakene om avslag på søknad om beskyttelse «ikke kan effektueres» før rettskraftig dom foreligger. Tvisteloven § 34-3 første ledd bestemmer at en midlertidig forføyning kan gå ut på at «saksøkte skal unnlate, foreta eller tåle en handling». Lagmannsretten finner det derfor mer i samsvar med tvistelovens og utlendingslovens ordlyd å formulere slutningen slik at staten ved Utlendingsnemnda forbys å iverksette de omtvistede vedtakene før rettskraftig avgjørelse om vedtakenes gyldighet foreligger, jf. utlendingsloven § 90.

De ankende parter har vunnet både hovedsakene og forføyningssakene og har i utgangspunktet krav på full erstatning for saksomkostninger i begge instanser, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. § 20-9 annet ledd. Det foreligger ikke forhold som tilsier at staten bør fritas for omkostningsansvar etter unntaksbestemmelsene i § 20-2 tredje ledd.

Advokat Humlen har inngitt omkostningsoppgaver for lagmannsretten og tingretten.

For tingretten er det krevd erstattet saksomkostninger med 103 350 kroner i hovedsaken og 8 750 kroner i forføyningssaken for hver av de to partene. Beløpene består i det alt vesentlige av salær til prosessfullmektigen og inkluderer merverdiavgift. I tillegg kommer rettsgebyr med 2 150 kroner (2,5 R) for hver av begjæringene om midlertidig forføyning, jf. rettsgebyrloven § 15 annet ledd, og 6 880 kroner (5 + 6/2 R) for hver av de to søksmålene som var forent til felles behandling, jf. Rt-2005-434 avsnitt 24-25.

For lagmannsretten er det krevd saksomkostninger med 114 887 kroner for B og 114 959 kroner for A. Beløpene består i det alt vesentlige av salær til prosessfullmektigen og inkluderer merverdiavgift. Det er ikke spesifisert hvor stor del av beløpene som knytter seg til anken i forføyningssaken. Beløpet settes skjønnsmessig til 4 000 kroner inklusive merverdiavgift siden partene har vært enige om at utfallet av anken i hovedsaken vil være styrende for utfallet av anken i forføyningssaken. I tillegg kommer rettsgebyr med 5 160 kroner (6 R) for hver av ankene over kjennelsene i forføyningssakene, og med 23 220 kroner (24 + 6/2 R) i hver av ankene i hovedsaken.

Lagmannsretten finner salæret i utgangspunktet noe høyt i begge instanser. Bevisførselen i søksmålene fra de to ankende partene har i det alt vesentlige vært den samme, og sakene sto i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten. Under en viss tvil finner lagmannsretten likevel salæret for begge instanser innenfor det som må anses som nødvendig og rimelig å pådra for en betryggende utførelse oppdraget, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Sakene har stor velferdsmessig betydning, og prosessfullmektigen må innvilges en viss skjønnsmargin med hensyn til hvor mye arbeid som nedlegges for lagmannsretten når tingretten frifant staten etter tre dagers hovedforhandling. Saken synes dessuten noe mer arbeidskrevende enn det normale i asylsaker, blant annet som følge av vitneforklaringer fra personer som befinner seg i utlandet.

Saksomkostningskravet tas etter dette til følge for begge instanser.

I hovedsaken tilkjennes de ankende parter etter dette 110 230 kroner hver i omkostninger for tingretten. For lagmannsretten tilkjennes B 134 107 kroner og A 134 179 kroner. Samlede omkostninger for tingretten og lagmannsretten i hovedsaken utgjør etter dette 244 337 kroner til B og 244 409 kroner til A.

I forføyningssaken tilkjennes de ankende parter 10 900 kroner hver i omkostninger for tingretten og 9 160 kroner hver i omkostninger for lagmannsretten. Samlede omkostninger for tingrett og lagmannsrett i forføyningssaken utgjør etter dette 20 060 kroner til hver.

Dommen er enstemmig.

 Domsslutning:

1. Utlendingsnemndas beslutning 20. februar 2014 om ikke å omgjøre vedtak om avslag på søknad om asyl fra B, er ugyldig.

2. Utlendingsnemndas beslutning 20. februar 2014 om ikke å omgjøre vedtak om avslag på søknad om asyl fra A, er ugyldig.

3. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale 244 337 - tohundreogførtifiretusentrehundreogtrettisju - kroner til B i erstatning for saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

4. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale 244 409 - tohundreogførtifiretusenfirehundreogni - kroner til A i erstatning for saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.


Slutning i kjennelse:

1. Staten v/Utlendingsnemnds forbys å iverksette avslag på søknad om asyl fra B på grunnlag av beslutning 20. februar 2014, før rettskraftig avgjørelse om beslutningens gyldighet foreligger.

2. Staten v/Utlendingsnemnds forbys å iverksette avslag på søknad om asyl fra B på grunnlag av beslutning 20. februar 2014, før rettskraftig avgjørelse om beslutningens gyldighet foreligger.

3. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale 20 060 - tyvetusenogseksti - kroner til B i erstatning for saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.

4. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale 20 060 - tyvetusenogseksti - kroner til A i erstatning for saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.


 

Siste endringer
  • Ny: LB-2015-38020 Asyl/beskyttelse. Utl. § 28. Politisk aktivitet i Iran og i Norge. (10.07.2015)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om det forelå fare for forfølgelse for to iranske søstre som følge av politisk aktivitet. Lagmannsretten mente, i motsetning til tingretten, at søstrenes forklaring var troverdig og at den heller ikke var i strid med kjent landinformasjon. Søstrene fortsatte også sin politiske aktivitet i Norge, og retten la til grunn at det utgjorde en reell risiko ved retur. UNEs vedtak ble dermed kjent ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo