Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-41670-2
Dokumentdato : 12.01.2016

Utlendingsrett. Asyl. Grunnlag for beskyttelse. Utlendingsloven § 28 første og fjerde ledd og § 73.

Asylsøker fra Sudan fikk ikke medhold i at Utlendingsnemndas (UNE) avslag på asyl var ugyldig. Lagmannsretten kom til at UNE hadde lagt riktig faktum til grunn ved vurderingen av hvor i Sudan asylsøkeren kom fra, og var enig med UNE i at det ikke var grunnlag for asyl, jf. utlendingsloven § 28 første ledd. Lagmannsretten kom også til at asylsøkerens aktivitet i Norge (Sur place) ikke ga grunnlag for beskyttelse, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd, eller at han ville være utsatt for forfølgelse som kristen ved retur til Sudan.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om å avslå søknad om asyl.

Sakens bakgrunn

Ankende part, A, søkte om asyl 19. juni 2009. Han var da 35 år gammel. Ifølge ankomstregistreringen samme dag opplyste han at han er født i Al Fashir (heretter El Fasher) i Sudan. Han oppga at siste oppholdssted var Mallit bydel i provinsen Nord-Darfur, at morsmålet er arabisk, at han er kristen og at hans etniske tilhørighet er Bari. Han opplyste også at foreldrene bodde i Mallit bydel i Nord-Darfur. Ifølge politirapporten samme dag forklarte A at han etter videregående skole studerte engelsk språk og litteratur i tre år på Juba universitet, og at han deretter studerte informatikk på Omdurman private universitet. Som asylgrunn oppga A at han ville bli fengslet og drept om han ble sendt tilbake til Sudan. Han viste både til at han ble ansett å være desertør fra militæret, og at han hadde nektet å spionere på utenlandske hjelpeorganisasjoner mens han var frivillig lærer i «[kirke]» kirke og i en flyktningeleir (heretter Al Shouk eller flyktningleiren), som begge lå i El Fasher.

I egenerklæringen avgitt den 23. juni 2009 opplyste A at moren er muslim fra stammen Riziqat, mens faren er kristen fra stammen Bari. Bari-stammen har sin opprinnelse i det som i dag er Sør-Sudan. A oppga at han hadde hørt at foreldrene hadde flyktet til Tsjad, som grenser til Sudan i vest. Det framgår av egenerklæringen at faren er fra sør i Sudan (egenerklæringen er avgitt før Sør-Sudan ble egen stat) og har jobbet i militæret. Faren møtte As mor, som er fra El Fasher, da han jobbet i Darfur. De slo seg ned i El Fasher. A utdypet opplysningene i ankomstregistreringen om asylgrunnlaget, og forklarte at han hadde arbeidet som frivillig i «Alshawk flyktningleir i Al Fasher», at han «begynte å undervise i engelsk på [skole1] skole», og at han «tolket noen ganger for funksjonærene i de utenlandske organisasjonene». Han opplyste at han arbeidet i flyktningeleiren i perioden 2003-2005. A gjentok at han ble torturert da han nektet å være spion.

I et omfattende asylintervju 16. juli 2009 utdypet A informasjonen ytterligere. Han forklarte at da han var ferdig med universitetsstudiene i Omdurman og flyttet til El Fasher, begynte han å jobbe som lærer i [skole2] skole og underviste i engelsk språk. Samtidig jobbet han som tolk i Al-Shouk flyktningleir. A fortalte at han hadde jobbet som tolk for Leger uten Grenser fra 2003 til 2005, og at han ikke hadde jobbet for andre organisasjoner. Han fikk betalt et månedlig honorar for arbeidet. Han fortalte videre at sikkerhetstjenesten tok kontakt med ham to måneder etter at han begynte å jobbe i flyktningleiren, trolig i februar 2003. Han forklarte at sikkerhetstjenesten krevde at han «måtte forsyne dem med informasjoner om de forskjellige org. Hva de drev med og hvor de egentlig kom fra». Ifølge A nektet han å gjøre dette. Han fikk deretter to ukers betenkningstid, men han møtte ikke opp hos sikkerhetstjenesten etter to uker. Sikkerhetstjenesten traff ham på gata «en dag», og han forklarte i intervjuet at torturen skjedde da som følge av at han fortsatt ikke ville samarbeide.

Om sitt forhold til militæret forklarte A i asylintervjuet at han ble plukket ut til å bli sportsutøver i militæret da han var ferdig med skolen. Han fikk deretter beskjed om at han måtte dra til militær trening i Al-Markhiyat treningsleir. Etter 45 dagers hard trening forklarte A at han ble sliten og mistet synet. Han ble innlagt på sykehus, og det ble bestemt at «det var nok trening på meg og at jeg kunne gå». Han fortsatte deretter med sportstrening i militæret og meldte seg for generalkommandoen hver femtende dag fram til 2002. A ble forespeilet at militærsportavdelingen skulle søke fritak for militærtjenesten for ham. A forklarte i intervjuet at han ikke fikk fritak «fordi jeg ikke fullførte pliktene mine, jeg deltok i militære konkurranser men har ikke fortsatt videre med dem. Det er derfor at jeg fikk høre at jeg var etterlyst». Etterlysningen fikk han høre om i 2005 av en venn. På spørsmål om militæret har kontaktet ham etter 2002 svarte A at han ble innkalt på nytt i januar 2009. Dette fikk han beskjed om via utdanningsdepartementet, som han oppsøkte for å få utstedt nytt vitnemål fra videregående skole. Utdanningsdepartementet har kontakt med sikkerhetstjenesten og «de spurte meg om jeg hadde gjennomført militærtjenesten hvorpå jeg sa nei, da fikk jeg beskjed at sikkerhetstjenesten ville at jeg skulle inn til militærtjeneste».

A ble i intervjuet oppfordret til å fortelle seg detaljert om El Fasher. Han fikk en rekke oppfølgingsspørsmål med det formål å avdekke hvor god kjennskap han hadde til byen. Under intervjuet la A fram kopi av et vitnemål fra [skole], som han sa var en videregående skole i Khartoum. Han fortalte at han tok skolen som privatist etter å ha strøket i arabisk i El Fasher.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo asylsøknaden 24. august 2009 blant annet under henvisning til at UDI fant det lite trolig at A kommer fra El Fasher i Darfur, og at han hadde arbeidet som tolk i Al Shouk flyktningleir utenfor byen. Dermed ble det heller ikke lagt til grunn at han ble forsøkt tvangsrekruttert av sikkerhetstjenesten. UDI la heller ikke til grunn at han var forfulgt som følge av ikke-fullført militærtjeneste, og bemerket at desertering fra militærtjeneste i alle tilfeller ikke er noe som i seg selv gir grunnlag for vern.

A klaget over vedtaket 15. september 2009, og anførte at UDI hadde lagt til grunn feil faktum og feil rettsanvendelse. Han opplyste i klagen at foreldrene flyttet til Tsjad i 2009, og at han ikke hadde dokumentasjon på skolegang i El Fasher fordi den forsvant da familien flyktet fra hjembyen. Det at han hadde begrenset lokalkunnskap hevdet han hadde sammenheng med at han bodde på et militært område med andre familier bestående av blandingsekteskap (kristen/muslim). Disse familiene ble ikke akseptert av innbyggerne i byen, som lå i et muslimsk område. Som kristent barn levde han derfor isolert uten venner. Han bodde i det samme området som voksen i de periodene han var i El Fasher. Ifølge klagen ble A kjørt til flyktningleiren med bil på trygg vei, en reise som tok 6 timer. Av klagen framgår videre at han ikke jobbet de samme dagene på skolen som i flyktningleiren. Da han jobbet i leiren, reiste han en dag, jobbet der og overnattet to netter før han reiste tilbake. Han opplyste videre at tolkearbeidet i flyktningleiren var ulønnet. I forbindelse med klagen la A fram et militært ID-kort.

UDI fastholdt sitt vedtak ved beslutning av 4. november 2009 og samtykket i utsatt iverksettelse.

Utlendingsnemnda (UNE) fastholdt avslaget i vedtak 30. august 2010. Før UNEs vedtak hadde A lagt fram kopi av et sudansk nasjonalt ID-kort og bekreftelse fra «Age Estimation Board» fra Ministry of Health i Sudan.

UNE baserte vedtaket på at A ikke hadde slik tilknytning til Darfur som han anførte, og la under tvil til grunn at han kommer fra Sudan. UNE uttalte at det verken kunne legges til grunn at A etter endt studietid hadde bodd og jobbet i El Fasher, at han hadde arbeidet som tolk i flyktningleiren eller blitt forsøkt tvangsrekruttert som spion. UNE la heller ikke til grunn at A var utsatt for straff på grunn av manglende fullført militærtjeneste. Om ID-dokumentene uttalte UNE at de ikke hadde tilstrekkelig notoritet til at de kunne legges til grunn.

A begjærte vedtaket omgjort 27. september 2010, med supplerende anførsler 16. desember 2010. Han viste særlig til at det kan ha påvirket saken at det ble brukt arabisk tolk som ikke var fra Sudan under tolkingen i asylintervjuet, og at det ikke var mulig å leve som kristen i hjemlandet.

I vedtak 27. januar 2011 kom UNE til at vilkårene for omgjøring ikke var til stede. UNE fant det påfallende at det først på det aktuelle stadiet av saksbehandlingen ble stilt spørsmålstegn ved tolkingen. Om hans situasjon som kristen la UNE til grunn at «diskrimineringen av ham ikke er på et nivå som når opp til konvensjonens definisjon av forfølgelse».

I juli 2011 ble Sudan delt i to land, Sudan i nord og Sør-Sudan i sør. Majoriteten i Sudan er muslimsk, mens majoriteten i Sør-Sudan er kristen.

I en ny omgjøringsbegjæring av 22. august 2013 anførte A blant annet at det forelå saksbehandlingsfeil ved at han ikke var blitt språktestet, og at beviskravet ikke var brukt riktig. Det ble også vist til nye opplysninger om at A hadde opplevd pågang fra en person som i juni 2013 ble domfelt i Oslo tingrett for flyktningespionasje, at dette måtte settes i sammenheng med klagers engasjement i den sudanske foreningen, og at pågangen generelt sett underbygget As asylanførsler. Det ble også anført at As far ble drept som følge av As kontakt med spionen, og at situasjonen for kristne i Sudan var forverret.

Etter å ha innhentet opplysninger om As aktivitet i Norge og hans medlemskap i «Sudansk forening i [sted]», avslo UNE omgjøringsanmodningen i vedtak 17. desember 2013. UNE viste til at foreningen ifølge A ikke har en politisk profil, men fokus på sosiale og kulturelle aspekter. UNE viste til troverdighetsbrister i As forklaring om tilknytningen til Darfur og bemerket at språktest blant annet av den grunn ikke var egnet til å sannsynliggjøre at A er fra Darfur. UNE kunne ikke se at pågangen fra spionen indikerte at A var utsatt for forfølgelse, og festet heller ikke lit til opplysningene om at hans far døde som følge av As kontakt med spionen. UNE fant heller ikke at situasjonen for kristne er tilstrekkelig vanskelig, og bemerket at kristne utgjør majoriteten i Sør-Sudan.

Ved kjennelse 20. januar 2014 avslo Oslo byfogdembete As begjæring om ikke å effektuere UNEs vedtak før det foreligger rettskraftig dom.

A varslet 2. mai 2014 UNE om at det ville bli tatt ut stevning om vedtaket ikke ble omgjort. Han viste til resultatet av en innhentet språktest. Konklusjonen i testen er at A «belongs to an Arabic linguistic community featured in Darfur ...».

Ved beslutning 13. mai 2014 fastholdt UNE avslaget og ga ikke utsatt iverksettelse.

A tok deretter ut stevning med krav om at UNEs vedtak i saken kjennes ugyldige og krav om midlertidig forføyning med pålegg om at vedtaket ikke effektueres før rettskraftig dom foreligger i hovedsaken. Oslo tingrett avsa 2. januar 2015 dom og kjennelse med slike slutninger:

Domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A betaler innen to uker fra dommens forkynnelse til Staten ved Utlendingsnemnda erstatning for sakskostnader med 71 250 - syttientusentohundreogfemti - kroner. 

Kjennelsesslutning:

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  2. A betaler innen to uker fra forkynning av kjennelsen til Staten ved Utlendingsnemnda erstatning for sakskostnader med 10 000 - titusen - kroner.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen og kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Det ble den 3. juni 2015 [lb-2015-41670-1] avsagt kjennelse med slik slutning i forføyningssaken:

  1. Anken over Oslo tingretts kjennelse forkastes.
  2. A betaler innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse 16 250 - sekstentusentohundreogfemti kroner - i sakskostnader for lagmannsretten til staten ved Utlendingsnemnda.

Ankeforhandling er holdt 24. - 26. november 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Staten møtte med sin prosessfullmektig. Førstekonsulent Åse Marie Vangberg var til stede under hovedforhadnlingen, jf. tvisteloven § 24-6 andre ledd. Vangberg forklarte og fire andre vitner forklarte seg. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

Dommen er ikke avsagt innen 4-ukersfristen i tvisteloven § 19-4 femte ledd. Det skyldes stor arbeidsmengde og juleferien.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak av 30. august 2015, og de etterfølgende beslutningene av 17. desember 2015 og 13. mai 2015, er ugyldige. UNEs vedtak bygger på uriktig faktum, og feilen har vært bestemmende for vedtakets innhold. UNEs rettsanvendelse er også feil. Det er lagt til grunn for lav terskel ved sannsynlighetsvurderingen av om hans asylforklaring, herunder hans opplysninger om egen identitet, er riktig.

A har krav på anerkjennelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. flyktningkonvensjonen art. 1 A. Vurderingstemaet i saken er om As asylforklaring er «noenlunde sannsynlig», jf. Rt-2011-1485 avsnitt 45 [skal vel være Rt-2011-1481 avsnitt 45, Lovdatas anm.]. Det bestrides at denne lavere bevisterskelen bare gjelder når asylsøkeren er generelt troverdig. Troverdigheten av forklaringen kan imidlertid anses så svekket at kravet til noenlunde sannsynlig ikke er oppfylt. Domstolene har full adgang til overprøving av UNEs vedtak, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 48.

UNE tar feil når det legges til grunn at A ikke er fra regionen Darfur i Sudan, slik han har forklart. Slik tilknytning er tilstrekkelig sannsynliggjort. Ved vurderingen må det tas utgangspunkt i språktesten datert 30. april 2014. Den er det eneste klare objektive bevis om hans tilhørighet. Det sentrale ved språktesten er at den plasserer As arabiske dialekt i Darfur, og ikke at den knytter ham til Habila i Vest-Darfur.

Den øvrige bevisførselen gir ingen klare konkrete holdepunkter for en konklusjon i strid med språktesten. Både vitnene D og C plasserer hans dialekt i Darfur. Asylintervjuet inneholder en rekke korrekte opplysninger om El Fasher. Det må ved vurderingen av opplysningene tas hensyn til at El Fasher ikke kan sammenliknes med Oslo eller vestlige byer. Generelt må det også legges til grunn at asylintervjusituasjonen er forbundet med stress, og at det kan knytte seg flere feilkilder til innholdet, blant annet tolkingen. Det erkjennes at identitetsdokumentene ikke har god nok notoritet, men A har gjort sitt beste for å framskaffe slike dokumenter, jf. utlendingsloven § 93 fjerde ledd. De skal likevel anses som en del av helhetsvurderingen, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 52.

Asylhistorien for øvrig inneholder visse uklarheter, men kjernen i hans forklaring om frykt for militæret og sikkerhetstjenesten har hele tiden vært den samme. Det kan være både personlige og kulturelle årsaker til uklarhetene. Det bestrides at As troverdighet er så svekket at hans asylforklaring ikke kan legges til grunn.

As situasjon som ikke-araber fra Darfur tilsier at han skulle ha vært anerkjent som flyktning, jf. UNHCRs retningslinjer om sudanesiske asylsøkere fra Darfur fra februar 2006. Disse retningslinjene skal veie tungt, jf. NOU 2004:20 Ny utlendingslov side 102. A har videre unndratt seg militærtjeneste og unnlatt å ville spionere for sikkerhetsmyndighetene. Dette er sett fra myndighetenes side en politisk handling. Det er den tillagte politiske oppfatningen som er avgjørende for vurderingen etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Dersom lagmannsretten kommer til at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at A er fra Darfur, foreligger det en feil ved det faktum som UNE har lagt til grunn som kan ha innvirket på vedtaket, jf. forvaltningsloven § 41. Lagmannsretten trenger i så fall ikke vurdere om han oppfyller flyktningevilkårene.

Subsidiært anføres at A uansett har krav på vern, jf. utlendingsloven § 73 og § 28, jf. § 28 fjerde ledd på grunn av forhold som delvis har oppstått mens han har bodd i Norge (sur place). A er kristen, og forholdene for kristne er vanskelig flere steder i Sudan. A har videre hatt kontakt med den sudanske spionen B i Norge ved blant annet å sende ham sitt asylintervju. A er også aktiv i styret i Sudansk forening i Norge, som blant annet jobber med å styrke kvinners rettigheter. Det må foretas en kumulasjon av risikomomentene, jf. LB-2012-72422. Det har UNE ikke gjort, og UNEs vedtak er derfor uansett ugyldig.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. UNEs vedtak av 30.08.2010, og UNEs etterfølgende beslutninger av 17.12.2013 og 13.05.2014 om ikke å omgjøre vedtaket, er ugyldige.
  2. Ankende part tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak er gyldig. A har ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28. UNE har ikke lagt feil faktum til grunn for vedtaket.

I utgangspunktet har domstolene full adgang til å prøve om vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 er til stede. Det bør imidlertid utvises en viss tilbakeholdenhet med overprøving av UNEs erfaring og innsikt særlig knyttet til vurdering av identitet og landkunnskap om Sudan, jf. Rt-1991-586 og blant annet LB-2012-147998.

Det er asylsøkeren som har bevisbyrden for at vilkårene for asyl er oppfylt, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88. Kravet til bevis innebærer i utgangspunktet at det er tilstrekkelig å anse asylsøkerens forklaring som noenlunde sannsynlig. Bruk av dette senkede beviskravet forutsetter at asylsøkeren framstår som generelt troverdig, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 35-41 og LB-2011-23448. Hvilket beviskrav som anvendes er imidlertid ikke avgjørende for utfallet av saken, fordi asylgrunnlaget uansett ikke er noenlunde sannsynliggjort.

Prinsipalt anføres at As oppgitte identitet ikke kan legges til grunn, inkludert hans opplysninger om at han er fra El-Fasher i Darfur. I asylintervjuet hadde han få opplysninger om byen han hevder å ha vokst opp i, og han svarte lite presist på oppfølgingsspørsmål. Det eneste identitetsdokumentet som er utstedt i El Fasher er Age Estimation Board, og det er datert etter UDIs avslag på asylsøknaden. Opphavet til de øvrige identitetsdokumentene er uklart. Språktesten er ett av flere momenter ved vurderingen av hjemsted, men primærkilden er asylsøkeren selv. Staten kjenner ikke framgangsmåten ved testen, og den må også vurderes ut fra de generelle begrensningene som gjelder ved slike tester. Testen konkluderer for øvrig med at A er fra Habila i Darfur.

Dersom lagmannsretten legger As opplysninger om identitet og tilknytning til El Fasher til grunn, anføres at han ikke har sannsynliggjort sitt asylgrunnlag i tilstrekkelig grad. Det kan ikke legges til grunn at A har arbeidet i flyktningleiren Al-Shouk utenfor El Fasher, eller at han av den grunn var i sikkerhetsmyndighetenes søkelys. Han har gitt feilaktige og mangelfulle opplysninger om arbeidet i leiren, og han har endret og bygget ut sin forklaring i tingretten og lagmannsretten. As forklaring om flyktningleiren svekker også hans troverdighet om egen identitet. Det kan heller ikke legges til grunn at A er ettersøkt på grunn av unnlatt tjeneste eller at han er forfulgt av militæret.

UNE har lagt til grunn at A er kristen, men hans religion gir ham heller ikke en velbegrunnet frykt for forfølgelse, selv om kristne kan oppleve diskriminering i Sudan. Situasjonen i krigssoner i Sudan er ikke representative for hele Sudan. Det vises til forklaringen til vitnet fra Landinfo.

As aktivitet i Norge etter utreise fra Sudan (sur place) gir ikke grunnlag for vern, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd. Den sudanske spionen B samlet informasjon om utstrakt politisk aktivitet. A har verken vært politisk aktiv i Norge eller i Sudan. Sudansk forening er ikke engasjert i politikk.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Som det framgår ovenfor, har UNE fattet flere vedtak i saken. For ordens skyld bemerkes innledningsvis at det er det siste vedtaket av 13. mai 2014 om ikke å omgjøre avslaget på asyl, som skal prøves av domstolene, jf. Rt-2013-1101.

Lagmannsretten skal vurdere om A oppfyller kriteriene for å få asyl etter utlendingsloven § 28. Lagmannsretten vurderer først om han skal anses som flyktning etter bestemmelsens første ledd bokstav a, som lyder:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, ...

Konkret er spørsmålet for lagmannsretten om A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin politiske oppfatning om han returneres til hjemlandet Sudan.

Domstolene har i utgangspunktet full prøvingsrett ved vurderingen av om vilkårene for asyl er oppfylt, slik at alle sider av vedtaket kan prøves fullt ut, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 48. Etter ankeforhandlingen i lagmannsretten avsa Høyesterett imidlertid en dom i plenum 18. desember 2015 (HR-2015-02524), hvor det blant annet ble tatt stilling til domstolenes prøvingskompetanse ved vurderingen av urimelighetskriteriet i utlendingsloven § 28 femte ledd. Høyesteretts flertall uttalte i avsnitt 247 at domstolene i utgangspunktet har full prøvingskompetanse, men at det er «grunn til å vise tilbakeholdenhet». Det ble vist til UNEs betydelige «erfaring og kompetanse, ikke minst når det gjelder landfaglige spørsmål». Lest i sammenheng med premissene for øvrig (avsnitt 214-246), er det lagmannsrettens syn at dette også skal legges til grunn ved vurderingen av utlendingsloven § 28 første ledd og fjerde ledd, som er de aktuelle bestemmelsene i vår sak.

Ved vurderingen etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a må lagmannsretten vurdere hvilket faktum som skal legges til grunn med hensyn til asylgrunnlaget. Dette omfatter asylsøkerens identitet og hans bakgrunn, påberopt forfølgelsesgrunnlag og forholdene i hjemlandet. I praksis står asylsøkerens forklaring sentralt. Denne må vurderes og ses i sammenheng med andre opplysninger i saken. Det er faktum slik dette forelå på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn for prøvingen, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 98.

Det er asylsøkeren som har bevisbyrden for at han oppfyller kravene for å bli ansett som flyktning. Etter rettspraksis, med videre henvisning til forarbeidene til utlendingsloven, framgår det imidlertid at kravene til bevisets styrke er betydelig lavere enn det vanlige kravet til sannsynlighetsovervekt i sivile saker. Høyesterett har i Rt-2011-1481 avsnitt 45 uttalt at asylforklaringen skal «legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning». Hvorvidt dette betyr at det lave beviskravet først kommer til anvendelse dersom asylsøkeren generelt framstår som troverdig, eller om hans generelle troverdighet bare har betydning for om forklaringen er noenlunde sannsynlig, framstår for lagmannsretten som en distinksjon uten praktisk betydning for bevisvurderingene i saken her og drøftes derfor ikke nærmere.

UNE har i sitt vedtak lagt til grunn at A ikke er fra El Fasher i Darfur, og at det er tvil om hans identitet. Som følge av at han ikke anses å ha bodd i El Fasher, har UNE ikke lagt til grunn at han jobbet i flyktningleiren, og dermed heller ikke at han ble forsøkt tvunget til å arbeide for sikkerhetstjenesten. UNE har heller ikke lagt til grunn at A skulle være ettersøkt for unnlatt tjenestegjøring i militæret. A har anført at vedtaket må kjennes ugyldig som følge av at feil faktum er lagt til grunn.

Lagmannsretten tar først stilling til opplysningene om As tilknytning til El Fasher i Darfur. På bakgrunn av opplysningene til vitnet Geir Juel Skogseth fra Landinfo, legger lagmannsretten til grunn at El Fasher er en stor by i Darfur, som igjen er en region på størrelse med Frankrike. Av de framlagte kartene i saken framgår videre at Darfur er delt inn i blant annet Nord-Darfur, hvor El Fasher ligger, og Vest-Darfur.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i As egne opplysninger i asylforklaringen om at han er født og oppvokst i El Fasher. Han har selv forklart at han gikk på skole i El Fasher til han var 18 år, og at han siden arbeidet der fra ca. 2003 til 2009. Samlet botid i El Fasher blir da ca. 23-24 år, herunder de to siste årene fram til 2009, da han forlot Sudan. De to siste årene forklarte han i lagmannsretten at han pendlet mellom El Fasher og Khartoum, og at han jobbet for ulike oppdragsgivere med IT-relaterte oppdrag.

Med dette utgangspunktet er det lagmannsrettens syn at A i sin asylforklaring har gitt uttrykk for svært beskjeden kunnskap om det han hevder er sin egen by. Tingretten har i sin dom på side 11-13 gjengitt store deler av hans asylforklaring om El Fasher, og lagmannsretten viser til denne. A svarte tilnærmet korrekt på spørsmål om flyplassens beliggenhet når han sier den ligger i nord-vest. Ifølge det framlagte kartet ligger den i vest. Han kunne imidlertid ikke svare på om flyplassen lå i selve byen. På andre spørsmål om beliggenheten til bydeler og sentrale steder i El Fasher, som f.eks. hvor byens eneste universitet ligger, svarte han svært vagt. Han har kjennskap til en markedsplass og navnet på den bydelen han sier han vokste opp i, hvilke bydeler han har gått på skole i og enkelte andre forhold. På spørsmål om hvor byens fotballstadion ligger svarte han «Al-Muthalat» nord-øst i byen. Ifølge den rapporten A selv har innhentet fra en kristen organisasjon ved navn Open Doors for å verifisere sine egne opplysninger, skal dette være korrekt navn og plassering på fotballstadion i Omdurman - Khartoum.

Vel så påfallende som enkelte feil og unøyaktigheter i forklaringen om El Fasher er fraværet av utfyllende opplysninger om byen når det blir stilt helt åpne spørsmål, samtidig som betydningen av å fortelle om byen blir understreket av intervjueren. For en mann med flere års universitetsutdannelse, og som skal ha vært så mobil at han har pendlet mellom Khartoum og El Fasher, framstår det som lite overbevisende at han ikke har mer kjennskap til byen. A har forklart at oppveksten i et militært område, og som barn i et blandingsekteskap, begrenset hans bevegelsesfrihet. Dette forklarer etter lagmannsrettens syn imidlertid ikke hvorfor han som voksen ikke kan redegjøre nærmere for byen.

For lagmannsretten har A ført to vitner som han har blitt kjent med i Norge og som opprinnelig kommer fra Sudan. Det ene vitnet, C, forklarte at han hadde truffet A i Omdurman på et felles treningsanlegg for politiet og militæret. Han visste ikke hvor i Sudan A var fra, men mente at han hørte på dialekten at A var fra Darfur. Han kunne imidlertid ikke huske om A snakket annerledes enn ham selv, som er fra Nuba-fjellene, da de møttes i Sudan. Det andre vitnet, D, som er fra Nord-Darfur, mente også at dialekten til A var fra Darfur. Han forklarte videre at A hadde sagt at vitnets familie var nabo med As familie. D hadde imidlertid aldri fått dette bekreftet fra sine søsken. Ettersom Ds far ifølge vitnet drev med jordbruk og flyttet mellom sine fire koner, er det etter lagmannsrettens syn imidlertid lite trolig at familiene var naboer i et militært område. Slik lagmannsretten ser det tilfører ikke disse vitneforklaringene konkrete opplysninger som kan legges til grunn for vurderingen av hvor i Sudan A kommer fra. Om As arabiske dialekt kommer fra Darfur, og i så fall hvilken betydning det har, vises det til lagmannsrettens kommentarer nedenfor.

For å klarlegge sin identitet og bakgrunn har A i løpet av utlendingsmyndighetenes saksbehandling lagt fram fire identitetsdokumenter; et skolebevis, et militært treningskort, et «Age Estimation Board» og et sudansk identitetskort. Skolebeviset, som ble lagt fram under asylintervjuet, er det eneste dokumentet han la fram før UNEs vedtak 24. august 2009. Etter lagmannsrettens syn er disse dokumentene lite egnet til å underbygge at A er fra El Fasher.

A hadde ikke med seg identitetsdokumenter da han kom til Norge, noe han i asylregistreringen forklarte med at faren hans tok vare på dem, og at «det oppsto et problem med sikkerhetstjeneste i al-fashir, og jeg måtte forlate området uten å varsle foreldrene mine». A forklarte imidlertid i den samme asylregistreringen at han hadde fått penger til reisen av en fjern onkel, noe som var mulig fordi han «hadde planlagt reisen i forveien, men jeg kunne ikke avsløre den». På spørsmål i lagmannsretten om hvorfor han ikke la fram dokumentene tidligere, svarte han at identitetsdokumentene lå hos en kamerat, mens andre dokumenter lå hos foreldrene. Lagmannsretten mener det er lite sammenheng i As forklaring om hvorfor han ikke hadde med seg identitetsdokumenter til Norge. Det svekker hans troverdighet at han ikke gir noen begrunnelse for hvorfor han først nå forklarer at identitetsdokumentene var hos en kamerat og ikke hos faren. Fordi A i asylintervjuet forklarte at foreldrene flyktet til Tsjad før han forlot Sudan, og det ifølge hans klage av 15. september 2009 ikke hadde vært kontakt med foreldrene siden de dro, mener lagmannsretten at den endrede forklaringen mest sannsynlig skyldes at det ellers er vanskelig å forklare hvordan han senere fikk tak i disse identitetsdokumentene.

Når det gjelder bevisverdien av selve dokumentene, mener lagmannsretten at den er begrenset. Notoriteten om dokumentenes opprinnelse er lav, og de knytter A i liten grad til El Fasher. Det nasjonale identitetsdokumentet er utstedt i Wad Madani, som er en by like ved Khartoum. A har i lagmannsretten forklart utstedelsesstedet med at det ikke er noe kontor for utstedelse av identitetskort i El Fasher. Uansett forklaringen på hvorfor utstedelsesstedet ligger langt fra El Fasher, er det ikke noe ved dokumentet som knytter A til El Fasher. I dokumentet står det for øvrig at As siste navn, etter A, er xxx, som ifølge A skyldes at moren hans kalte ham det. Skolebeviset fra en «secondary school» ved navn [skole] i Khartoum, knytter heller ikke A til El Fasher. A forklarte i lagmannsretten at han ikke fikk godkjent vitnemålet fra skolegangen i El Fasher, fordi han ikke tok islam/religion der. Derfor måtte han ta ny eksamen i Khartoum med islam. Det sentrale for lagmannsretten er imidlertid at A ikke har noen form for dokumentasjon som underbygger at han har hele sin tidligere skolegang i El Fasher. Det eneste dokumentet som har El Fasher som utstedelsessted er et «Age Estimation Board» fra Federal Ministry of Health. Dato for utstedelsen er 9. desember 2009, som er flere måneder etter at UDI avslo asylsøknaden. A forklarte i lagmannsretten at en kamerat i sikkerhetstjenesten hjalp ham med å få utstedt dokumentet, som ikke var basert på personlig oppmøte. Både tidspunktet for framleggelsen av dokumentet, og måten det har blitt til på, tilsier at lagmannsretten ikke legger vekt på det.

A har framholdt at språktesten datert 30. april 2014 er det avgjørende beviset for at han er fra Darfur. Lagmannsretten legger til grunn som uomtvistet at språktesten er analysert av et anerkjent firma, som blant annet brukes av norske og svenske utlendingsmyndigheter. Analysen er basert på et 20 minutters opptak gjort av As daværende advokat. Konklusjonen i språktesten er at den «with certainty» er konsistent med at A er fra Darfur. Det framgår også at språktesten tilsier at han tilhører «a lingusitic community featured in Habila, Darfur». Habila ligger i Vest-Darfur ved grensen til Tsjad. Det følger av dette at As språk knytter ham til Darfur, men at testen mer spesifikt knytter ham til Habila og ikke El Fasher. I rapporten pekes det på generelle begrensninger (limitations) ved bruken av den, blant annet at man må se hen til om den aktuelle personen har vært «socialized in particularly heterogenous environments», og at resultatet ikke er til hinder for at han også kan snakke på andre måter. Lagmannsretten mener at konklusjonen på språktesten er et moment ved vurderingen av hvor A kommer fra, men kan ikke se at den på noen avgjørende måte knytter ham til El Fasher. Lagmannsretten viser for det første til at den knytter ham til en by i Vest-Darfur. Videre bemerkes at A har forklart at hans mor, som han har vokst opp med, er fra Darfur. Dette kan forklare at han behersker en dialekt fra Darfur. Lagmannsretten viser også til at A framstår med anlegg for språk. Han har studert språk/engelsk på universitetsnivå og behersker norsk såpass godt at hovedforhandlingen i tingretten ble gjennomført på norsk. På denne bakgrunn får ikke språkanalysen, sett i sammenheng med den øvrige bevisførsel om As geografiske tilknytning, avgjørende betydning for lagmannsrettens konklusjon.

Lagmannsretten har på bakgrunn av drøftelsen ovenfor kommet til at A ikke har gjort det noenlunde sannsynlig at han er fra El Fasher. Det er da heller ikke grunnlag for å konkludere med at han er fra noe annet sted i Darfur. UNEs vedtak kan derfor ikke anses ugyldig som følge av at UNE har lagt dette faktum til grunn.

Lagmannsretten mener at A heller ikke har gjort det noenlunde sannsynlig at han arbeidet i flyktningleiren Al-Shouk utenfor El Fasher. For det første har lagmannsretten, som det framgår ovenfor, kommet til at A ikke er vokst opp i El Fasher, slik at hans troverdighet på dette punkt er liten. As opplysninger om flyktningleiren og hans arbeid der er også lite konkrete og svært ufullstendige. Selv om han hevder å ha jobbet for, og mottatt honorar av, Leger uten grenser i tre år, framgår det av asylintervjuet at han bare husket navn på én person han har arbeidet med. A har heller ikke framlagt noen form for dokumentasjon på at han har arbeidet for Leger uten grenser. Han har heller ikke framskaffet noe dokumentasjon på at han i denne perioden arbeidet på [skole2] skole. Det har heller ikke vitnet E klart. Han forklarte i lagmannsretten at han hadde snakket med en person ved skolen som ikke sa noe om A, men som opplyste at han som jobbet der i den aktuelle perioden hadde flyktet til Nuba-fjellene.

As ulike forklaringer om flyktningeleirens beliggenhet, reisemåte og reisetid mellom El Fasher og leiren, og hvor mye han arbeidet, gjør også at lagmannsretten har vanskelig for å feste lit til at han faktisk har jobbet der. I asylintervjuet sa han at leiren lå nord for El Fasher i retning Mellit, og at det tok seks timer med bil å kjøre dit. Partene synes for tingretten å ha blitt enige om at det er 13 km mellom El Fasher og leiren. I tingretten forklarte A at det tok 6 timer med hest og kjerre på trygge veier, som innebar bruk av omveier. Han fastholdt i lagmannsretten at han kjørte med hest til leiren. Selv om man legger til grunn at det kan være kontrollposter og landeveisrøvere i området mellom El Fasher og flyktningeleiren, framstår det som lite sannsynlig at A ville ha angitt distansen på 13 km i form av 6 timers reisetid med bil, eller eventuelt hest og kjerre, uten noen nærmere forklaring på tidsbruken. Lagmannsretten får det klare inntrykk at A i asylintervjuet har dårlig kjennskap til hvor langt fra El Fasher flyktningleiren ligger. Dette understøttes av at han også sier at det ikke var andre flyktningleirer i området. For lagmannsretten er det lagt fram kart som viser at det er tre leire like nord for El Fasher.

A har også gitt ulike forklaringer i asylintervjuet, i klagen av 15. september 2009 og i tingretten på hvor mye han jobbet i flyktningleiren, når han jobbet og om han overnattet. I lagmannsretten forklarte han at han jobbet bare én - to ganger i måneden i leiren og ikke to - tre timer per uke, som han sa i tingretten. Han redegjorde ikke nærmere for bakgrunnen for sine ulike framstillinger. A viste imidlertid generelt til at han var sliten under asylintervjuet. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på detaljer i disse forklaringene, men nøyer seg med å vise til framstillingen i tingrettens dom på side 15. Lagmannsretten kan ikke se at forskjellene i As forklaringer i særlig grad kan forklares med feil i tolkingen, at A var sliten eller andre misforståelser. Lagmannsretten mener derfor at hans troverdighet svekkes av glidningen i forklaringene gjennom de ulike stadiene av saken.

Lagmannsretten mener etter dette at det ikke er noenlunde sannsynlig at A arbeidet i Al Shouk flyktningeleir. Lagmannsretten mener av denne grunn at det heller ikke er noenlunde sannsynlig at han ble forsøkt vervet av den sudanske sikkerhetstjenesten for å drive etterretningsarbeid i flyktningleiren.

A har også anført at han er forfulgt av militæret, fordi han har unndratt seg militærtjeneste. I asylforklaringen fortalte A at han drev sportstrening i militæret og meldte seg for generalkommandoen fram til 2002, det vil si sju år før han forlot Sudan, se redegjørelsen innledningsvis. A forklarte videre at han var etterlyst fordi han ikke fulgte opp sine militære plikter. Basert på hans egen asylforklaring legger lagmannsretten til grunn at han ikke selv har mottatt noen innkalling til militæret, eller selv sett noen etterlysning. A bekreftet også i lagmannsretten at han ikke hadde mottatt noen innkalling eller fått noe pålegg om å møte opp til militærtjeneste etter 2002. Han forklarte også at han hadde snakket med noen lagmannsretten oppfattet som kontakter i militærsportavdelingen om at de skulle hjelpe ham hvis han skulle bli innkalt. I asylintervjuet forklarte han at en kamerat i 2005 hadde fortalt at han var etterlyst av militæret.

Lagmannsretten mener det er lite sannsynlig at A faktisk var etterlyst av militæret. I hvert fall er det ingen holdepunkter for at militæret har nedlagt noen innsats i å få tak i ham i årene som fulgte fram til han fire år senere forlot Sudan. I asylintervjuet forklarte han videre, slik det framgår av redegjørelsen innledningsvis, at Utdanningsdepartementet i 2009 hadde sagt at sikkerhetstjenesten ville at han skulle inn til militærtjeneste. Lagmannsretten er ikke kjent med hvilket samarbeid som måtte være mellom Utdanningsdepartementet, sikkerhetstjenesten og militæret i Sudan, men bemerker at det heller ikke i 2009 er noen holdepunkter for at militæret har prøvd å få tak i A. Lagmannsretten har dessuten ovenfor lagt til grunn at sikkerhetspolitiet ikke var ute etter A. Lagmannsretten bemerker videre at A selv forklarte i lagmannsretten at han fra 2007 til 2009 levde et vanlig liv med pendling mellom El Fasher og Khartoum, som etter lagmannsrettens syn tilsier at han ikke kan ha vært vanskelig å finne dersom han var forfulgt av militæret. Det vises også til at familien hadde nære kontakter til militæret gjennom farens arbeid og sitt bosted. Lagmannsretten ser ikke grunn til å vurdere de nye opplysningene A ga i tingretten om at han meldte seg for militæret i Khartoum hver annen uke fram til 2008/2009. De ble i liten grad berørt i hans forklaring for lagmannsretten. Lagmannsretten nøyer seg med å bemerke at det framstår som uklart hvorfor disse opplysningene først ble gitt på dette stadiet av saken, og at opplysningene taler for at militæret ikke hadde behov for å etterlyse ham.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det er noenlunde sannsynliggjort at A er ettersøkt av militæret.

Når lagmannsretten har kommet til at A verken er forsøkt vervet til å spionere for sikkerhetstjenesten eller er ettersøkt av militæret, gir de opprinnelig anførte asylgrunnene ikke grunnlag for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Subsidiært har A anført at han uansett har krav på vern fordi hans aktivitet i Norge gir ham beskyttelsesbehov, og fordi han er kristen og risikerer overgrep ved retur, jf. utlendingsloven § 28 og § 73, jf. § 28 fjerde ledd.

Ved vurderingen av risikoen for forfølgelse ved retur til hjemlandet følger det av Rt-2011-1481 avsnitt 42 om bevisvurderingen at «det må opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende må være om risikoen er reell». Det framgår videre av avsnitt 40 at det er norske myndigheter som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

Lagmannsretten vurderer først As aktiviteter i Norge. Utlendingsloven § 28 fjerde ledd, lyder slik:

Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse.

A har vist til at hans aktivitet som styremedlem med særlig ansvar for PR i Sudansk forening tilsier at han har et beskyttelsesbehov. Basert på As forklaring legger lagmannsretten til grunn at foreningen ikke driver med politisk aktivitet, men først og fremst har en sosial og kulturell profil. Det er etter lagmannsrettens syn ingenting ved denne organisasjonen som tilsier at et medlemskap i seg selv skal påkalle sudanske myndigheters oppmerksomhet. A har heller ikke forklart om noen form for politisk aktivitet fra hans side eller andre forhold som skulle tilsi at sudanske myndigheter skulle oppfatte at han er politisk aktiv.

A har derimot forklart at han har hatt kontakt med B, en sudansk borger som ble dømt av Oslo tingrett i juni 2013 for såkalt flyktningespionasje, jf. straffeloven § 91 a. B stilte ifølge A mange spørsmål til sudanere i [sted], som gjorde et de ble redde. Selv om dette legges til grunn, er det ikke særlige holdepunkter for at A har blitt viet en oppmerksomhet fra Bs side som vil føre til fare for forfølgelse for A. Det framgår av dommen at B særlig rapporterte om politisk aktivitet, og i den grad det er vist til rapportering om deltakelse i foreninger, er det andre navn enn A sitt som det er rapportert om. Vitnet fra Landinfo forklarte også at selv om sudanske myndigheters etterretning mot egne borgere i utlandet er alvorlig, og at myndighetene er «kraftig hårsåre», framholdt han at myndighetenes interesse gjelder de som har mobiliseringskraft på andre og de som kan rapportere om ferske overgrep mot sivilbefolkningen. Selv om A skulle ha vist B asylintervjuet sitt slik han hevder, tilhører ikke A noen av disse kategoriene.

I 2013 opplyste A at faren hans hadde dratt tilbake fra Tsjad til Sudan i ca. 2012, og at han da ble drept og torturert av myndighetene. A satte det i sammenheng med hva B hadde funnet ut om ham. For lagmannsretten har A utdypet historien om faren og forklart at sikkerhetsmyndighetene skal ha spurt faren om A. A forklarte videre at det var en venn med norsk pass som hadde fortalt ham dette, og at han ellers ikke har kontakt med noen i Sudan. Lagmannsretten kan ikke feste lit til disse opplysningene. At As uidentifiserte venn med norsk pass skal ha fått opplysninger om hva sikkerhetsmyndighetene spurte faren hans om før de torturerte ham til døde, framstår som svært usannsynlig. Det er også vanskelig å forstå at B kan ha rapportert opplysninger om A som skulle tilsi at faren ble behandlet på denne måten. Sammenfallet i tid mellom avdekkingen av B som flyktningespion og opplysningene om at faren var pågrepet og drept, er også påfallende. Lagmannsretten viser dessuten til at As troverdighet generelt er svekket som følge av de øvrige opplysningene han har gitt om sin bakgrunn, og som lagmannsretten ikke har funnet noenlunde sannsynliggjort.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at A ikke har drevet med noen aktiviteter i Norge (sur place), som tilsier at han utsettes for noen risiko ved retur til Sudan.

Etter dette gjenstår spørsmålet om A risikerer forfølgelse som kristen. Lagmannsretten legger til grunn at A er kristen, og at han har deltatt i menighetsaktiviteter i [sted]. A hadde på vedtakstidspunktet ikke gitt opplysninger som tilsa at han risikerte forfølgelse som kristen. Lagmannsretten legger til grunn at det er mange kirker i Khartoum, men at situasjonen har forverret seg for de kristne som gruppe i Sudan etter delingen mellom Sudan og Sør-Sudan. Dette er i samsvar med redegjørelsen fra vitnet fra Landinfo. Han viste også til at Sudan er en stat basert på sharia-lovgivning, men ikke slik som f.eks. Saudi-Arabia eller IS. De innførte restriksjonene om f.eks. kvinners klesdrakt rammer både kristne og muslimer. Han forklarte videre at de kristne har problemer med å praktisere sin religion ved for eksempel å bygge nye kirker eller skoler. At de kristne har møtt problemer og forfølgelse framgår også av at Sudan i 2015 kom inn på Open Doors' World Watch List som nr. 6 av de land i verden hvor det er vanskeligst å være kristen. Det er redegjort nærmere for situasjonen i en rapport fra Open Doors Africa Service Team i 2015, som A har lagt fram. I rapporten framgår det at det utøves vold og drap mot kristne i enkelte regioner i Sudan (Sør-Kordofan, Blå Nilen, Darfur og Nuba-fjellene).

Det er ikke slik at enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter utgjør forfølgelse i lovens forstand, jf. Ot. prp. Nr. 75 (2006-2007) side 84, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a. Det sies videre samme sted at «krenkelse av religionsfriheten i form av begrensninger i adgangen til å drive misjonering i hjemlandet» ikke «uten videre vil gi rett til internasjonal beskyttelse». Selv om de kristne har fått det verre i Sudan de senere årene, er det etter lagmannsrettens syn ikke reell fare for at A vil bli utsatt for slik alvorlig forfølgelse som gir grunnlag for beskyttelse. Overgrepene det er redegjort for i rapporten fra Open Doors er begrenset til noen regioner, som blant annet ikke omfatter Khartoum-området. Det har ikke kommet fram opplysninger om at A har drevet misjonering eller annen spesiell utadrettet aktivitet som kristen i Sudan, eller at noen forventer slik aktivitet fra hans side. Lagmannsretten har etter dette kommet til at A ikke er utsatt for en reell risiko for forfølgelse ved en retur til Sudan

Foranlediget av As anførsel om at det må foretas en samlet vurdering av risikomomentene ved retur, bemerker lagmannsretten at det ikke er grunnlag for en slik vurdering i denne saken. Som det framgår ovenfor er det bare hans kristne tro som utgjør et slikt risikomoment ved retur.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det verken er lagt til grunn feil faktum i vedtaket eller at det er feil ved rettsanvendelsen. Vedtaket er derfor gyldig, og anken har ikke ført fram.

Sakskostnader

Staten ved Utlendingsnemnda har vunnet saken og har krav på å få erstattet sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2. Det foreligger ikke grunner som gjør det rimelig å frita A fra kostnadsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav b.

Advokat Eli Husjord har lagt fram en sakskostnadsoppgave for lagmannsretten på 81 250 kroner, inkludert merverdiavgift, som i sin helhet utgjør salær. Lagmannsretten mener kostnadene har vært nødvendige og legger oppgaven til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

 

Dommen er enstemmig.

 

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader betaler A 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner til Staten v/Utlendingsnemnda innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen.

 

 

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2015-41670-2 Utlendingsrett. Asyl. Grunnlag for beskyttelse. Utlendingsloven § 28 første og fjerde ledd og § 73. (19.01.2016)

    En asylsøker fra Sudan fikk ikke medhold i at UNEs avslag på asyl var ugyldig. Lagmannsretten kom til at UNE hadde lagt riktig faktum til grunn ved vurderingen av hvor i Sudan asylsøkeren kom fra, og var enig med UNE i at det ikke var grunnlag for asyl, jf. utlendingsloven § 28 første ledd. Lagmannsretten kom også til at asylsøkerens aktivitet i Norge (Sur place) ikke ga grunnlag for beskyttelse, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd, eller at han ville være utsatt for forfølgelse som kristen ved retur til Sudan.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen