Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-41670
Dokumentdato : 03.06.2015

Asyl/beskyttelse. Anførsler om tortur ikke lagt til grunn som sannsynliggjort. Sudan.

Etter en gjennomgang av bevisene i saken, kom lagmannsretten - som UNE og tingretten - til at klagers forklaring ikke var noenlunde sannsynliggjort. Klager hadde anført at han blant annet ble torturert da han nektet å være spion, og at han så vidt unnslapp Darfur-styrkene da han hadde bodd i hovedstaden.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 30. august 2010 og senere beslutninger av 17. desember 2013 og 13. mai 2014 der ankende parts søknad om asyl ble avslått. Denne avgjørelsen gjelder en begjæring om midlertidig forføyning i saken.

A (A) tok ut søksmål for Oslo tingrett om vedtakenes gyldighet. Ved Oslo tingretts dom og kjennelse av 2. januar 2015 ble staten ved Utlendingsnemnda frifunnet. Samtidig forkastet tingretten en begjæring om midlertidig forføyning knyttet til utsatt iverksettelse av vedtaket.

A anket Oslo tingretts dom og kjennelse til lagmannsretten 5. februar 2015. Anken ble imøtegått i statens anketilsvar av 24. februar 2015. I planleggingsmøtet 27. mars 2015 var partene enige om å behandle kravet om midlertidig forføyning samtidig med hovedkravet. Ankeforhandling er berammet til 24. november 2015.

Ved prosesskriv av 30. april 2015 har A krevd en umiddelbar avgjørelse av spørsmålet om midlertidig forføyning med henvisning til at A ble pågrepet 28. april 2015 og sitter fengslet på Trandum utlendingsinternat med henblikk på uttransportering. Det ble anmodet om skriftlig behandling da det er fare ved opphold, jf. tvisteloven § 32-7 annet ledd. Staten ga bemerkninger til begjæringen i prosesskriv av 4. mai 2015. Lagmannsretten meddelte deretter at kravet om midlertidig forføyning vil bli avgjort etter skriftlig behandling. Partene har sendt inn ytterligere merknader i prosesskriv av 10. og 11. mai 2015.

Nærmere om sakens bakgrunn

I tingrettens dom side 2-4 er det gitt en saksfremstilling som ingen av partene har bestridt for lagmannsretten. Denne gjengis derfor i sin helhet:

Saksøker A søkte om asyl 19.6.2009. Han var da 35 år gammel. Ifølge ankomstregistreringen 19.6.2009 opplyste han at han er født i Al Fashir (videre benevnt Al Fasher) i Sudan og oppga at siste oppholdssted var Mallit bydel i Al Fasher i provinsen Nord-Darfur, at morsmålet er arabisk, at han er kristen og har etnisktilhørighet Bari. Ifølge politirapporten opplyste saksøker bl.a. at han ville bli fengslet og drept om han ble sendt tilbake til Sudan både fordi han ble ansett å være desertør fra militæret og fordi han nektet å spionere på utenlandske hjelpeorganisasjoner mens han var frivillig lærer i [kirke] kirken og i en flyktningeleir (heretter omtalt som «Abu Shouk» eller «flyktningleiren»). Saksøker uttalte at «Begge stedene er i al-fashir by».

I en egenerklæring av 23.6.2009 opplyste saksøker at moren er muslim fra stammen Riziqat mens faren er kristen fra Bari stammen. Saksøker trodde foreldrene hadde flyktet til Tsjad. Det fremgår av egenerklæringen at faren er fra sør i Sudan og møtte saksøkers mor fra Al Fasher og slo seg ned der. Saksøker utdypet asylgrunnlaget og fortalte at han hadde arbeidet som frivillig i «Alshawk flyktningleir i Al Fasher« og at han «begynte å undervise i engelsk på [skole1] skole og jeg tolket noen ganger for funksjonærene i de utenlandske organisasjonene«. Han gjentok at han ble torturert da han nektet å være spion og fortalte at han så vidt unnslapp Darfur-styrkene da han hadde bodd i hovedstaden.

I asylintervjuet av 16.6.2009 utdypet saksøker informasjonen. Vedrørende hva han gjorde da han kom tilbake til Al Fasher etter å ha avsluttet universitetsstudier i Omdurman sa han:

... der begynte jeg å jobbe som lærer i [skole2] skole og underviste i engelsk språk, samtidig som jeg jeg jobbet som tolk i Al-Shuk flyktningeleir, der var det mange frivillige organisasjoner fra utlandet det trengte noen som kunne tolke for dem.»

På spørsmål om når han dro til Al Fashir for å jobbe uttalte saksøker:

«Jeg dro til Al-Fashir på slutten av 2002 og fra 2003 og frem til 2007 jobbet jeg. Jeg gjør oppmerksom på at jeg kombinerte to jobber i denne perioden, på dagtid på skolen og etter dette jobbet jeg som tolk i Al-Shouk flyktningleir.«

Følgende spørsmål og svar ble gitt vedrørende flyktningleirens beliggenhet:

«Hvor eksakt ligger Al-Shuk flyktningeleir?

Det ligger nord for Darfur, nei jeg mener det ligger Nord for Al-Fasher by.

Kan du være mer presis?

Ja, det ligger i nærheten av Mellit.

Hvor langt fra AL-Fashir ligger Al-Shok leieren i kilometer?

Hvor mange kilometer der var, det er vanskelig hvis man kjører tar det seks timer å komme dit fra Al-Fashir.

Hvilken himmelretning ligger det hvis man tar utgangspunkt i Al-Fashir

Det ligger nordover i retting Mellit, men Mellit ligger ikke rett nord for Al-Fashir

Har du vært i Mellit?

Nei

...

Var flyktningleiren nærmere Mellit eller var den nærmere Al-Fashir?

Jeg tror den var nærmere Al-Fashir en den er til Mellit.»

Saksøker fortalte at han hadde jobbet som tolk for Leger uten grenser fra 2003 til 2005. Han fikk også en del spørsmål om byen Al Fasher. Under asylintervjuet la saksøker frem kopi av et vitnemål fra [skole] som han sa var en videregående skole i Khartoum. Han fortalte at han tok skolen som privatist etter å ha strøket i arabisk i Al Fasher.

Utlendingsdirektoratet («UDI») avslo 24.8.2009 asylsøknaden bl.a. under henvisning til at man fant det lite trolig at saksøker kommer fra Al Fasher i Darfur og at han hadde arbeidet som tolk i Abu Shouk flyktningleir utenfor byen. Dermed ble det heller ikke lagt til grunn at han ble forsøkt tvangsrekruttert av sikkerhetstjenesten. UDI la heller ikke til grunn at han var forfulgt som følge av ikke-fullført militærtjeneste, og bemerket at desertering fra militærtjeneste i alle tilfeller ikke er noe som i seg selv gir grunnlag for vern.

Saksøker påklaget vedtaket 15.9.2009. Han opplyste at foreldre flyttet til Tsjad i 2009 og at han ikke hadde dokumentasjon på skolegang i Al Fasher da det forsvant da familien flyktet fra hjembyen og at hans begrensede lokalkunnskap hadde sammenheng med at han bodde på et militært område med andre blandingsekteskap familier, at familiene ikke ble akseptert av innbyggere i byen og at han som barn levde isolert uten venner da han vokste opp som kristen i et muslimsk område. Det samme området bodde han som voksen. Ifølge klagen ble saksøker kjørt til flyktningleiren med bil på trygg vei, som tok 6 timer. Han fortalte videre at han ikke jobbet de samme dagene på skolen som i flyktningleiren. Da han jobbet i leiren, reiste han en dag, jobbet der og overnattet to netter før han reiste tilbake.

UDI fastholdt sitt vedtak ved beslutning av 4.11.2009.

UNE fastholdt avslaget 30.8.2010. Vedtaket ble bl.a. begrunnet med at UNE ikke la til grunn at saksøker hadde den anførte tilknytningen til Darfur. UNE uttalte at det verken kunne legges til grunn at saksøker etter endt studietid hadde bodd og jobbet i Al Fasher, arbeidet som tolk i flyktningleiren eller blitt forsøkt tvangsrekruttert som spion. UNE la heller ikke til grunn at saksøker var utsatt for straff pga manglende fullført militærtjeneste.

I 2011 ble Sudan delt i to land, Sudan i nord og Sør Sudan i sør. Majoriteten i Sudan er muslimsk, mens majoriteten i Sør Sudan er kristen.

I omgjøringsbegjæring av 22.8.2013 anførte saksøker bl.a. at det forelå feil ved vedtaket ved at saksøker ikke var blitt språktestet og fordi beviskrav ikke var brukt riktig. Det ble vist til at saksøker hadde opplevd pågang fra en person som i juni 2013 ble domfelt i Oslo tingrett for flyktningespionasje, at det måtte settes i sammenheng med klagers engasjement i den sudanske foreningen og at pågangen generelt sett underbygger saksøkers asylanførsler. Det ble også anført at saksøkers far ble drept som følge av saksøkers kontakt med spionen og at situasjonen for kristne i Sudan er forverret.

Etter å ha innhentet opplysninger om saksøkers aktivitet i Norge og hans styremedlemskap i Sudansk forening [sted], avslo UNE 17.2.2013 omgjøringsanmodningen. UNE viste til at foreningen ifølge saksøker ikke har en politisk profil, men fokus på sosiale og kulturelle aspekter. UNE viste til troverdighetsbrister i saksøkers forklaring vedrørende tilknytning til Darfur og bemerket at språktest ikke var egnet til å sannsynliggjøre at saksøker er fra Darfur. UNE kunne ikke se at pågangen fra spionen indikerte at saksøker var utsatt for forfølgelse og festet ikke lit til at saksøkers far døde som følge av saksøkers kontakt med spionen. UNE fant heller ikke at situasjonen for kristne er tilstrekkelig vanskelig og bemerket at kristne utgjør majoriteten i Sør Sudan

Ved kjennelse 20.1.2014 avslo Oslo Byfogdembete saksøkers begjæring om ikke å effektuere UNEs vedtak før det foreligger rettskraftig dom.

Saksøker varslet 2.5.2014 UNE om at det ville bli tatt ut stevning om vedtaket ikke ble omgjort og viste til resultatet av språktesten man hadde innhentet.

Konklusjonen i testen er at saksøker på morsmålsnivå snakker arabisk slik man gjør i Darfur. Det fremgår at dialekten tilsier at han tilhører et språksamfunn i Habila i Darfur, en by på grensen til Tsjad. Språktestfirmaet brukes av norske og svenske utlendingsmyndigheter og holder høy kvalitet.

Ved beslutning 13.5.2014 fasthold UNE avslaget og ga ikke utsatt iverksettelse.

Som nevnt ovenfor, ble A pågrepet 28. april 2015. Han sitter fengslet på Trandum utlendingsinternat. Det er videre opplyst at politiets utlendingsenhet tok A med i møter med representanter for sudanske myndigheter 5. og 6. mai 2015. Formålet synes å ha vært en avklaring/bekreftelse av identitet og mulighetene for retur til Sudan. Det foreligger ingen nærmere opplysninger om eller når det forventes avklaringer og svar fra sudanske myndigheter. Heller ikke er det oppgitt noen antatt dato for eventuell utsendelse.

Partenes påstander og påstandsgrunnlag

Ankende part, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Kravet om at UNEs vedtak er ugyldig, er tilstrekkelig sannsynliggjort. Videre er det nødvendig med utsatt iverksettelse for å avverge en vesentlig skade eller ulempe, slik at det foreligger sikringsgrunn etter tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav b). Det er dessuten fare ved opphold, slik at det må besluttes en midlertidig forføyning selv om hovedkravet ikke er sannsynliggjort, jf. § 34-2 annet ledd.

Vedrørende hovedkravet har UNE og tingretten lagt til grunn feil terskel for sannsynlighet i risikovurderingen. Det er ikke bevist at A har gitt uriktige opplysninger om byen Al-Fasher. Siden UNE og tingretten mener at A ikke er fra Darfur, slik som han hevder, har dette medført den følgefeil at han heller ikke er blitt trodd på sin forklaring om at han er forfulgt.

A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved en eventuell retur til Sudan, og oppfyller vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd. Dels er han forfulgt som følge av sitt arbeid i en flyktningeleir der han nektet å være myndighetenes spion, dels risikerer han straff på grunn av manglende fullført militærtjeneste, og dels fordi det er utrygt for kristne i Sudan. Han har gitt tilstrekkelige opplysninger om hjembyen. Videre har A fremlagt originale ID-dokumenter som styrker hans troverdighet. Også forhold etter at A kom til Norge, blant annet deltagelse i sudansk forening, styrker hans forklaring om at han er fra Darfur. I tillegg underbygges dette av resultatet fra språktesten. Siden UNE og tingretten ikke har trodd på As forklaring om at han er fra Darfur, har han heller ikke blitt trodd på at han er forfulgt.

As asylforklaring fremstår som noenlunde sannsynlig, og skal da legges til grunn.

UNEs vedtak bygger på feil faktum, og det kan ha fått avgjørende betydning for resultatet. Vedtaket er da ugyldig.

Ved et gyldig vedtak ville A ha blitt anerkjent som flyktning i 2010. Det er da ikke avgjørende om han i dag kunne ha fått statsborgerskap i Sør-Sudan. En endring i flyktningstatus må skje via reglene om opphør. Vilkårene for opphør er ikke oppfylt.

Uansett har A krav på beskyttelse på grunn av etterfølgende forhold og aktiviteter i Norge. Det vises blant annet til at han ble kontaktet av en flyktningespion. For A er det ikke trygt å returnere til Sudan eller Sør-Sudan.

Vedrørende kravet til sikringsgrunn vises det til at As liv og sikkerhet er i fare dersom han blir uttransportert til Sudan, slik at det er nødvendig med en midlertidig forføyning for å avverge vesentlig skade eller ulempe. A ble pålagt å reise ut innen 28. september 2010. UNE vil ikke samtykke til utsatt iverksettelse. Han ble pågrepet 28. april 2015 og fengslet. A er også blitt fremstilt for sudanske myndigheter, noe som har styrket risikoen for represalier ved retur. Det er uansett fare ved opphold selv om hovedkravet ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort.

A har nedlagt slik påstand:

  1. Staten pålegges å ikke effektuere UNEs vedtak inntil rettskraftig dom foreligger i hovedsaken.
  2. Ankende part tilkjennes saksomkostninger.

Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Verken hovedkravet eller sikringsgrunnen er sannsynliggjort. Tvisteloven § 34-2 annet ledd er en unntaksregel som ikke er anvendelig i denne saken. Det følger av rettspraksis at bestemmelsen har begrenset anvendelse på utlendingsrettens område, jf. blant annet RT-1983-1551 og RT-1997-112. Det foreligger ikke en slik kvalifisert fare som kreves etter denne bestemmelsen.

UNEs vedtak er gyldig. Tingrettens dom er riktig. I dommen er det lagt til grunn et korrekt beviskrav knyttet til asylforklaringen og påstått risiko ved retur.

Det er ikke troverdig når A hevder å være fra Al-Fasher i Darfur. Han har både gitt uriktige opplysninger om stedet, og har påfallende mangler på kunnskap om stedet. Det foreligger videre selvmotsigelser om geografiske opplysninger. Også for øvrig har A gitt uriktige og motstridende opplysninger om blant annet militærtjenesten og sitt påståtte arbeid som tolk. De fremlagte ID-dokumentene, som først ble fremlagt på et sent stadium, knytter ikke A til Darfur. Språktesten kan ikke tillegges noen avgjørende vekt. UNEs vedtak står seg som gyldig når A ikke har gitt en troverdig forklaring, og det ikke kan legges til grunn at han er fra Darfur. Hans forklaring om påstått risiko ved retur eller hans anførsler om grunnlaget for asyl kan da heller ikke legges til grunn. Dette gjelder både anførsler om forfølgelse på grunn av arbeid i flyktningeleiren eller desertering fra militæret. Det sistnevnte gir uansett ikke grunnlag for beskyttelse i denne saken. Situasjonen for kristne i Sudan gir ikke grunnlag for beskyttelse etter utlendingsloven § 28.

Heller ikke As aktiviteter i Norge gir rett på beskyttelse. Han har dessuten krav på statsborgerskap i Sør-Sudan.

Sikringsgrunnen er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort. A hadde en frist for utreise i september 2010. Han har siden oppholdt seg ulovlig i Norge. Han ble både da og senere opplyst om at han risikerte pågripelse og tvangsretur dersom han ikke reiste frivillig. Det er ikke riktig at involveringen av sudanske myndigheter for å avklare mulighet for retur, har gitt noen økt risiko ved retur. Politiets utlendingsmyndighet har fulgt vanlige prosedyrer.

Staten har nedlagt slik påstand:

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten har avgjort saken etter skriftlig behandling i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 29-15 første ledd. Ankende part har begjært skriftlig behandling, og ankemotparten har ikke hatt innvendinger til en slik fremgangsmåte. Det er videre av betydning å få en rask avgjørelse av spørsmålet siden ankende part er pågrepet og fengslet med tanke på utsendelse. Lagmannsretten kan ikke se at hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang tilsier muntlig forhandling.

Lagmannsretten har i likhet med tingretten kommet til at A verken har sannsynliggjort et krav eller en sikringsgrunn. Heller ikke er det grunnlag for å beslutte en forføyning på grunnlag av fare for opphold etter tvisteloven § 34-2 annet ledd. Begjæringen om midlertidig forføyning tas dermed ikke til følge, og anken over tingrettens kjennelse forkastes.

Om kravet er sannsynliggjort

Lagmannsretten vil først redegjøre for sitt syn på hovedkravet, dvs. om UNEs vedtak er ugyldig. Det følger av tvisteloven § 34-2 første ledd at midlertidig forføyning normalt bare kan besluttes dersom kravet er sannsynliggjort.

I tingrettens dom side 10-11 er det lagt til grunn følgende rettslige utgangspunkt for vurderingen:

Vedrørende risikoen for at saksøker vil havne i en forfølgelsessituasjon ved en retur til hjemlandet stilles ikke krav om at overgrep mest sannsynlig vil inntreffe. Høyesterett uttalte i Rt-2011-1481 følgende om beviskrav for forfølgelsesgrunnlag:

«Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.»

Vedrørende risikovurderingen, altså hva som kan skje om saksøker sendes til hjemlandet, opererer man med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Høyesterett viste i nevnte dom til departementets vurderinger i forarbeidene til dagens utlendingslov:

«Avslutningsvis bemerker departementet at ved vurderingen av om det er frykt for forfølgelse må det opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende må være om risikoen er reell. Risikovurderingen skal skje på vedtakstidspunktet.

Retten ser først på om vedtaket kan være ugyldig som følge av at UNE la til grunn at saksøker ikke er fra Al Fasher i Darfur. Retten er enig med UNE i at kunnskap om stedet man sier man kommer fra på tidspunktet søknaden om asyl fremmes er best egnet til å belyse hvorvidt man faktisk kommer fra dette stedet.

Lagmannsretten mener tingretten her har lagt til grunn et riktig rettslig utgangspunkt. Hovedspørsmålet er om As asylforklaring fremstår som noenlunde sannsynlig. I den vurderingen er hans generelle troverdighet et relevant moment. Videre er det slik at endringer eller suppleringer av forklaringen i ettertid, som ikke kan begrunnes på en tilfredsstillende måte, vil kunne bidra til å svekke troverdigheten.

I likhet med tingretten mener lagmannsretten at det foreligger både uriktige opplysninger og påfallende mangel på opplysninger fra As side om byen Al-Fasher i Darfur når dette vurderes i lys av hans forklaring om oppvekst og senere opphold i byen. Det vises her til den grundige og detaljerte gjennomgangen av disse forholdene på side 11-14 i tingrettens dom som lagmannsretten kan tiltre. Opplistingen på side 4 i anken endrer ikke på denne vurderingen. Heller ikke kan lagmannsretten se at det som er påberopt i anken, jf. særlig side 4-5, og for øvrig for lagmannsretten, er egnet til å gi en tilfredsstillende forklaring på de uriktige og mangelfulle opplysningene som A ga til utlendingsmyndighetene. Lagmannsretten er derfor enig i tingrettens oppsummering på side 14:

Basert på ovennevnte finner retten at saksøker ikke er troverdig når han sier at han er fra Al Fasher i Darfur, og kan ikke se at UNE har tatt feil når man har basert vedtakene på at saksøker ikke er fra Al Fasher i Darfur.

Lagmannsretten er videre enig med tingretten i at A har gitt uriktige og motstridende opplysninger knyttet til sitt påståtte arbeid som tolk. Det kan derfor ikke legges til grunn at han har arbeidet som tolk i flyktningeleiren. Igjen kan lagmannsretten tiltre de vurderingene som fremgår av tingrettens dom side 14-15 om blant annet mangelfulle opplysninger om leirens geografiske beliggenhet og motstridende forklaringer om reiseavstand. Det som er fremholdt om Leger uten grenser på side 9 i stevningen, endrer ikke på denne vurderingen.

Lagmannsretten kan ikke se at de fremlagte ID-dokumentene underbygger at A er fra Darfur. Med unntak av skolebeviset fra en skole i Khartoum, som ble fremlagt under asylintervjuet, er dokumentene fremlagt i ettertid. Av dokumentene er bare det såkalte fødselsbeviset utstedt i Darfur. Som fremhevet av tingretten, er fødselsdatoen 1. januar skrevet med trykte bokstaver og årstallet skrevet for hånd. Det er bare årstallet som stemmer med As fødselsdato. At A har fremlagt originale dokumenter, og ikke kopier, kan ikke i seg selv tillegges noen vekt når dokumentene ikke underbygger hans forklaring.

Lagmannsretten kan se at språktesten - som plasserer A i Darfur - er et moment som underbygger at han er fra Darfur. Likevel er dette samlet sett - og vurdert i lys av øvrige momenter - ikke noe tungtveiende moment. Det kan her vises til tingrettens vurdering av språktesten på side 15 i dommen:

Retten bemerker at utfallet av språktesten ikke endrer rettens vurdering i en situasjon hvor saksøker vet så lite om den anførte hjembyen, gir åpenbart gale opplysninger om geografiske forhold og andre forhold relatert til Al Fasher og presenterer motstridende historikk. Retten bemerker at saksøkers dialekt-karakteristika er tilstede i et større område og at saksøker konsekvent har opplyst at hans mor kommer fra Darfur og at det er et annet område enn hans far kom fra, slik at det uavhengig av hvor familien har bodd ikke fremstår unaturlig at han på morsmålsnivå kan snakke som sin mor. Barn som har foreldre fra andre landsdeler, eller som har flyttet, vil ofte dra med seg dialekter og snakke annerledes enn dialekten som snakkes i omgivelsene. Retten anser det som en vitterlig kjensgjerning at det ikke er uvanlig å beherske mer enn en dialekt på morsmålsnivå om man har en slik bakgrunn. I en situasjon som den nevnte og hvor saksøker utvilsomt har anlegg for språk, kan retten således ikke se at språktesten kan endre rettens konklusjon om at saksøker ikke er fra Al Fasher i Darfur [...]

Lagmannsretten kan i hovedsak tiltre denne vurderingen.

Det som er fremholdt på side 6 i anken om at A bare har norske og sudanske venner i Norge, kan ikke medføre en annen vurdering av As tilknytning til Darfur.

På bakgrunn av lagmannsrettens vurdering av troverdigheten av As forklaring om hans påståtte opphav i Darfur, kan lagmannsretten heller ikke se at det er troverdig eller noenlunde sannsynlig at A er forfulgt på grunn av ikke fullført militærtjeneste. Det vises her til gjennomgangen ovenfor og vurderingene på side 15-16 i tingrettens dom som også er dekkende for lagmannsrettens syn. Lagmannsretten kan heller ikke se at As aktiviteter i Norge skaper noe grunnlag for forfølgning eller medfører noen risiko ved retur til Sudan. At A skal ha blitt fulgt av en flyktningespion, endrer ikke på denne vurderingen.

Lagmannsretten kan ikke se at det har fremkommet noen nye opplysninger som tilsier en endret vurdering av de kristnes situasjon i Darfur. Det vises til tingrettens vurdering på side 17 i dommen:

[ ... ] retten [kan] videre ikke se at UNE tok feil da man la til grunn at kristne i Sudan ikke utsettes for noe som etter utlendingsloven vil karakteriseres som forfølgelse [ ... ]

Det dokumentet som er fremlagt i ankende parts prosesskriv av 11. mai 2015, endrer ikke på denne vurderingen.

Samlet sett finner derfor lagmannsretten at As asylforklaring ikke fremstår som noenlunde sannsynlig. Det var derfor ikke uriktig da UNE la til grunn at A ikke var fra Darfur. Heller ikke var det uriktig at det ikke er påvist noe beskyttelsesbehov etter utlendingsloven § 28. UNE har ikke lagt til grunn feil faktum som kan ha hatt betydning for utfallet av vedtaket. Det foreligger ingen rettsanvendelsesfeil. UNEs vedtak er følgelig gyldig. Lagmannsretten kan ikke se at det er avgjørende for vedtakets gyldighet om A nå kan eller vil bli statsborger av Sør-Sudan.

Lagmannsretten har dermed kommet til at A ikke har sannsynliggjort et krav.

Om sikringsgrunnen er sannsynliggjort og fare ved opphold

Etter lagmannsrettens vurdering er det risikoen for forfølgelse som utgjør den påberopte sikringsgrunnen i henhold til tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav b). Vurderingen av kravet og sikringsgrunnen er i det alt vesentlige sammenfallende. Dette innebærer at sikringsgrunnen ikke er sannsynliggjort.

Det er ikke påberopt at en utsendelse vil medføre vanskeligheter med å følge opp ankesaken. Lagmannsretten kan se at en snarlig retur til Sudan vil kunne medføre visse praktiske utfordringer for A i den videre oppfølgingen av ankesaken. Dette kan imidlertid ikke i seg selv være tilstrekkelig til å utgjøre sikringsgrunn slik denne saken ligger an. Det kan i den forbindelse vises til blant annet Borgarting lagmannsretts kjennelse av 11. mars 2015 (LB-2015-2338).

A har påberopt at det er fare ved opphold, og at det av den grunn bør besluttes midlertidig forføyning selv om kravet ikke er sannsynliggjort, jf. tvisteloven § 34-2 annet ledd. Dette er imidlertid en unntaksregel som kommer til anvendelse i de tilfellene der sikringsgrunnen er sannsynliggjort. Det er ikke tilfelle i denne saken. Alene av den grunn kan bestemmelsen ikke få anvendelse.

I tillegg vil lagmannsretten fremheve at § 34-2 annet ledd er en unntaksregel som først og fremst tar sikte på saker om formuesverdier, og etter bestemmelsen kreves det en kvalifisert grad av fare. Det vises til avgjørelsen inntatt i Rt-1997-112, Schei m.fl. «Tvisteloven. Kommentarutgave» side 1243 og flertallets uttalelser i LB-2012-143683. Bestemmelsen har liten anvendelse på utlendingsrettens område. Om det foreligger tilstrekkelig «fare» må avgjøres etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, der også sannsynlighetsgraden for hovedkravet må hensyntas, samt konsekvensene av en avgjørelse i den ene eller annen retning, jf. Ot.prp.nr.65 (1990-1991) side 293. Etter lagmannsrettens syn foreligger det ingen slik fare som angitt i § 34-2 annet ledd. Det vises til vurderingen av hovedkravet ovenfor.

Sakskostnader

Det følger av tvisteloven § 32-2 at lovens kapittel 20 gjelder tilsvarende ved spørsmål om midlertidig sikring. Krav på sakskostnader tilknyttet forføyningssaken skal avgjøres særskilt, jf. § 20-8.

Staten har fått medhold fullt ut i spørsmålet om midlertidig forføyning. I henhold til § 20-2 første ledd, jf. § 20-8 første ledd, har staten som hovedregel krav på full erstatning av sine sakskostnader. Lagmannsretten har vurdert om unntaksregelen i § 20-2 tredje ledd kan komme til anvendelse. Selv om saken er av stor velferdsmessig betydning for A, og det er stor ulikhet i styrkeforholdet mellom partene, kan lagmannsretten likevel ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A for erstatningsansvaret. Lagmannsretten vil blant annet vise til at A tapte hovedsaken for tingretten, og at det i ankeomgangen så langt ikke har kommet frem nye opplysninger av betydning. Dessuten har A tidligere forgjeves begjært midlertidig forføyning både for tingretten og Oslo byfogdembete. Selv om situasjonen nå er endret ettersom han er pågrepet og utsendelse kan skje i nær fremtid, medfører ikke dette en annen vurdering av unntaksregelen i § 20-2 tredje ledd.

Advokat Hovda har fremsatt et salærkrav på 13 000 kroner med tillegg av merverdiavgift, i alt 16 250 kroner. Kravet fremstår som rimelig ut i fra det nedlagte arbeidet. Oppgaven legges til grunn.

Slutning

  1. Anken over Oslo tingretts kjennelse forkastes.
  2. A betaler innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse 16 250 - sekstentusentohundreogfemti - kroner i sakskostnader for lagmannsretten til staten ved Utlendingsnemnda.
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-41670 Asyl/beskyttelse. Anførsler om tortur ikke lagt til grunn som sannsynliggjort. Sudan. (25.06.2015)

    Borgarting lagmannsrett mente i denne saken at klagerens forklaring om sitt beskyttelsesbehov ikke var noenlunde sannsynliggjort. UNE hadde ikke lagt til grunn feil faktum som kunne ha hatt betydning for utfallet av vedtaket, og det forelå ingen rettsanvendelsesfeil. Retten kom da til at UNEs vedtak var gyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo