Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-46001
Dokumentdato : 07.12.2015

Utlendingsrett. Tilbakekall av status som flyktning. Utvisning. Internflukt. Utlendingsloven § 37, § 67, § 28.

En mann fra Tsjetsjenia som hadde fått innvilget asyl i Norge, ble dømt for et straffbart forhold. Utlendingsmyndighetene tilbakekalte hans status som flyktning, jf. utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e, og traff vedtak om utvisning og innmelding i Schengen informasjonsssystemer, jf. utlendingsloven § 67. I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at det ikke ville være trygt for utlendingen å bosette seg i noen del av den russiske føderasjonen. Vilkårene for internflukt var da ikke oppfylt. Vedtakene ble kjent ugyldige.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 21. mars 2014 om tilbakekall av flyktningstatus og vedtak av 21. mai 2014 om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystemer samt etterfølgende beslutning av 2. juli 2014 om ikke å omgjøre vedtakene.

1 Framstilling av saken

A er født 0.0.1980 og er russisk statsborger. Han søkte asyl i Norge i 2008 og fikk innvilget søknaden ved vedtak av 28. oktober 2009. Asylgrunnlaget var forfølgelse fra tsjetsjenske myndigheter i forbindelse med at han ble fengslet og dømt i 2005 for overtredelser av terrorbestemmelser i den russiske straffeloven. Han ble også forfulgt etter at han ble løslatt etter endt soning i 2007.

Ved Drammen tingretts dom av 28. februar 2011 ble A dømt til fengsel i 60 dager for å ha begått seksuelle handlinger mot en person som var 14 år, trussel og legemsfornærmelse (straffeloven (1902) § 200 andre ledd første punktum, § 227 første straffalternativ og straffeloven § 228 første ledd).

Etter forhåndsvarsel traff Utlendingsdirektoratet 29. oktober 2012 vedtak om å kalle tilbake As flyktningstatus i medhold av utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. Den 30. oktober 2012 traff Utlendingsdirektoratet vedtak om avslag på søknad om ny oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 61, samt vedtak om utvisning med innreiseforbud i fem år, jf. utlendingsloven § 67 første ledd bokstav b, jf. § 71 andre ledd.

A påklaget vedtakene til Utlendingsnemnda 4. desember 2012.

Utlendingsnemnda traff vedtak i saken om tilbakekall av As status som flyktning 21. mars 2014. Vedtaket ble truffet av nemndsleder alene i medhold av utlendingsloven § 78 tredje ledd første punktum. Klagen ble ikke tatt til følge. Utlendingsnemnda fant i likhet med Utlendingsdirektoratet at vilkårene for tilbakekall etter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e var oppfylt. Nemnda mente at A ikke lenger kan nekte å nyte godt av beskyttelse fra Russland, fordi de forholdene som førte til at han ble anerkjent som flyktning ikke lenger er til stede. Det ble lagt vekt på at de forholdene som begrunnet asylvedtaket ligger langt tilbake i tid. Utlendingsnemnda mente i likhet med Utlendingsdirektoratet at etterforskningslederen på As sak, C, sannsynligvis ikke var så aktiv lenger, og derfor ikke representerte noen trussel mot ham. Utlendingsnemnda fant at det likevel forelå en generell risiko for at A kunne bli anholdt på nytt og utsatt for tortur dersom han ble returnert til Tsjetsjenia. Vilkårene for å henvise ham til internflukt til de øvrige delene av den russiske føderasjonen var imidlertid oppfylt, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd. Tilbakekall etter § 37 ble ikke ansett for et uforholdsmessig inngrep.

Utlendingsnemnda tok heller ikke klagen over vedtaket om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem til følge. I medhold av utlendingsloven § 78 tredje ledd traff nemndsleder alene vedtak i saken 21. mai 2014.

I samsvar med praksis i slike saker behandlet Utlendingsnemnda As varsel om søksmål som en begjæring om omgjøring, men fant ved beslutning av 2. juli 2014 at det ikke forelå grunnlag for å omgjøre vedtakene.

A tok ut søksmål for Oslo tingrett med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak var ugyldige. Staten v/Utlendingsnemnda leverte tilsvar og påsto seg frifunnet. Hovedforhandling ble holdt 10. og 11. desember 2014.

Oslo tingrett avsa dom den 30. januar 2015 med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale staten ved Utlendingsnemnda sine saksomkostninger med 75.000 - syttifemtusen - kroner.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt over to og en halv dag fra 11. til 13. november 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For staten møtte advokat Sandnes. Seniorrådgiver i Utlendingsnemnda Silje Dalsbotten Aass var til stede under hele ankeforhandlingen i medhold av tvisteloven § 24-6 andre ledd og avga forklaring. Det ble for øvrig avhørt fem vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

2 Partenes påstander og påstandsgrunnlag

2.1 A har i hovedtrekk anført:

Vilkårene for å tilbakekalle As status som flyktning er ikke oppfylt.

Det har ikke skjedd noen endringer i Tsjetsjenia og Russland som gjør at de forholdene som gjorde at A fikk asyl, ikke lenger er til stede. Myndighetene er de samme, man har den samme lavintensive væpnede konflikten, og de samme krenkelsene av menneskerettighetene finner sted. Utlendingsdirektoratet har lagt til grunn at etterforskningsleder C ikke lenger er aktiv og derfor ikke utgjør noen trussel mot A, men dette er spekulasjoner. Landinformasjonen fra Landinfo, Helsingforskomiteen og russiske menneskerettsorganisasjoner viser at situasjonen heller har forverret seg for personer som A.

Det vil ikke være trygt for A å returnere til Tsjetsjenia eller Russland. Han tilhører en særlig sårbar gruppe fordi han tidligere er straffedømt for overtredelse av terrorlovgivningen og på grunn sin tilknytning til opprørsbevegelsen og sentrale opprørere, som brødrene B. Det er sannsynlig at han er føderalt etterlyst fordi myndighetene har fabrikkert en sak mot ham. Ved retur til Russland er det da sikkert at han vil bli videresendt til Tsjetsjenia, hvor han risikerer fengsling og tortur. A står på liste over terrorister og hans familie er blitt oppsøkt av myndighetene som søker etter ham. Selv om han ikke skulle være føderalt etterlyst, risikerer han at tsjetsjenske myndigheter fabrikkerer en sak mot ham etter retur slik at han blir etterlyst, pågrepet og sendt til Tsjetsjenia, eller han kan bli utsatt for kidnapping eller bli drept. Han kan også være etterlyst internt i politiet ved en såkalt operativ etterlysning. Det er derfor en reell risiko for at A vil bli utsatt for forfølgelse dersom han returneres til Russland. Vilkårene for internflukt er derfor ikke oppfylt. Tsjetsjenia er en del av den russiske føderasjonen, og A forfølges av myndighetene. Det er ikke noe trygt sted for ham i den russiske føderasjonen. Det er lagt til grunn i flere av Utlendingsnemndas vedtak at internflukt ikke er noe alternativ for personer som risikerer forfølgelse ved retur til Tsjetsjenia.

Det er mange saksbehandlingsfeil ved Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall. Begrunnelsen er mangelfull. Det framgår ikke av det opprinnelige asylsvedtaket hvilke faktiske omstendigheter innvilgelsen av asyl bygget på. Det er derfor uklart hvilke omstendigheter Utlendingsnemnda mener har endret seg. Flere omstendigheter av betydning for forfølgelsesrisikoen er ikke nevnt i vedtaket, og det er derfor ikke mulig å prøve om nemnda har vurdert disse forholdene. Nemnda har lagt feil faktum til grunn for sin risikovurdering, og heller ikke oppfylt sin utredningsplikt. Saksbehandlingsfeilene kan ha virket inn på vedtakets innhold.

Dersom tilbakekallsvedtaket er ugyldig, vil utvisningsvedtaket også være uforholdsmessig og ugyldig. Uavhengig av dette er utvisningsvedtaket uforholdsmessig på grunn av hensynet til As to barn, som er sterkt knyttet til ham.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 21. mars 2014 om tilbakekall av tidligere gitte tillatelser samt utlendingsnemndas vedtak av 21. mai 2014 om varig utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS) samt beslutning av 2. juli 2014 om å nekte omgjøring kjennes ugyldige.
  2. Staten dømmes til å betale sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

2.2 Staten ved Utlendingsnemnda har i hovedtrekk anført:

Vedtakene om utvisning og tilbakekall av asyl er gyldige.

Vilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 67 første ledd b er oppfylt, og vedtaket er ikke uforholdsmessig.

Det bestrides ikke at dersom tilbakekallsvedtaket er ugyldig fordi det anses for utrygt for A å returnere til Russland, så er det lagt til grunn et faktum knyttet til fare for retur som kan ha virket inn på utvisningsvedtakets innhold slik at også dette vil være ugyldig. I relasjon til utvisningsvedtaket har det imidlertid ingen betydning om det foreligger endrede forhold i Russland, noe som er et vilkår etter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. Ved utvisning er det bare spørsmål om retur vil være trygt.

Det bestrides ikke at det er en reell risiko for at A kan bli utsatt for forfølgelse om han returneres til Tsjetsjenia.

Vilkårene for internflukt er imidlertid oppfylt. Han kan bosette seg andre steder i den russiske føderasjonen.

Det er trygt for de som ikke er etterlyste opprørere eller personer som har begått alvorlig kriminalitet å returnere til Russland. Det er ingen holdepunkter for at A er føderalt etterlyst, han er ikke medlem av en opprørsgruppe og har ikke en slik tilknytning til sentrale opprørere at myndighetene har noen interesse for ham. Det må legges til grunn at han er dømt for et mindre alvorlig forhold, ulovlig våpenbesittelse, og han har sonet sin straff ferdig. Han står ikke lenger på Rusfinmonitors liste, som for øvrig ikke er en «terroristliste», men en liste over personer og instanser, som er undergitt økonomiske sanksjoner. Opplysningene om irregulære bortføringer gjelder noen få personer, som var stridende opprørere. Det foreligger ingen reell risiko for at A vil bli forfulgt ved retur til Russland.

De øvrige vilkårene for å henvise A til internflukt er oppfylt. Hele den russiske føderasjonen er faktisk og rettslig tilgjengelig for ham, og det er ikke urimelig å henvise ham til å ta opphold der. Det bor svært mange tsjetsjenere i det øvrige Russland, for eksempel i Moskva.

Hensynet til barna kan ikke medføre at utvisningsvedtaket er uforholdsmessig. Barna er unnfanget og født etter at A hadde fått varsel om mulig utvisningsvedtak, og han hadde derfor ingen berettiget forventning om å kunne leve med sin familie i Norge. A er dømt for seksuelle overgrep mot en mindreårig, og dette må veie tyngst i forholdsmessighetsvurderingen.

Det hefter ingen saksbehandlingsfeil ved Utlendingsnemndas vedtak

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

3 Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten er kommet til at anken fører fram.

3.1 Problemstillinger og rettslige utgangspunkter

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av om å tilbakekalle As status som flyktning i medhold av utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e og av vedtak om å utvise ham fra landet i medhold av utlendingsloven § 67 første ledd bokstav b samt etterfølgende beslutning om ikke å omgjøre vedtakene.

Domstolen prøver fullt ut om lovens vilkår for tilbakekall og utvisning er oppfylt. Prøvingen skjer på grunnlag av faktum på vedtakstidspunktet, men slik at det er adgang til å ta hensyn til etterfølgende faktum som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet. Skjæringstidspunktet for relevant faktum er 2. juli 2014, som er datoen for beslutningen om ikke å omgjøre vedtakene. Etterfølgende faktum er ikke noen aktuell problemstilling i saken her.

Når det gjelder hvilke krav til sannsynlighet som gjelder for bevis- og risikovurderingen i asylsaker, har dette i saken her primært betydning for spørsmålet om A i dag er føderalt etterlyst i Russland. Lagmannsretten redegjør derfor for sitt syn på hvordan disse kravene skal anvendes i tilknytning til sin drøftelse av dette spørsmålet nedenfor.

Det er ubestridt at grunnvilkåret for utvisning etter utlendingsloven § 67 første ledd bokstav b er oppfylt. A ble den 28. februar 2011 dømt til fengsel i 60 dager for overtredelse av blant annet straffeloven (1902) § 200 andre ledd første punktum. Bestemmelsen har en strafferamme på fengsel inntil tre år.

Slik saken står for lagmannsretten, er det helt sentrale spørsmålet ved gyldighetsvurderingen for begge vedtak om A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse dersom han returneres til Russland. Dersom A fortsatt omfattes av inklusjonskriteriene etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, vil ikke vilkårene for å tilbakekalle hans asylstatus etter § 37 første ledd bokstav e være oppfylt. Utvisningsvedtaket vil da på bygge på en uriktig faktisk forutsetning av avgjørende betydning for vedtakets innhold, og vil derfor være ugyldig.

Partene er enige om at det er en reell risiko for at A vil bli utsatt for vilkårlig fengsling og tortur, dersom han returneres til Tsjetsjenia. Lagmannsretten legger dette til grunn. Spørsmålet er derfor om det er trygt for ham å ta opphold i andre deler av den russiske føderasjonen, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd.

3.2 Vedtaket om tilbakekall av status som flyktning

Utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e

Etter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e kan status som flyktning tilbakekalles dersom utlendingen

 ikke lenger kan nekte å nyte godt av beskyttelse fra det landet utlendingen er borger av, fordi de forholdene som førte til at utlendingen ble anerkjent som flyktning etter § 28 eller beskyttelse etter § 34 ikke lenger er til stede [ ... ]

I § 37 andre ledd er det oppstilt et tilleggsvilkår. Tilbakekall etter § 37 første ledd bokstav e skal ikke skje «dersom utlendingen kan påberope seg tvingende grunner i forbindelse med tidligere forfølgelse for å avvise beskyttelse fra det landet utlendingen har statsborgerrett».

Bestemmelsen inkorporerer flyktningkonvensjonen artikkel 1 C nr. 5 om opphør av flyktningstatus som følge av endrede forhold i flyktningens hjemland. I Rt-2010-858 kom Høyesterett til at også endringer i utlendingens personlige forhold som hadde betydning for beskyttelsesbehovet var omfattet av bestemmelsen. Dette er ikke en aktuell problemstilling i saken her.

I norsk praksis gjøres det nesten aldri bruk av opphørsgrunnene i flyktningkonvensjonen om endringer i flyktningens hjemland med unntak for i utvisningstilfellene, jf. redegjørelsen for praksis i forarbeidene til utlendingsloven, Ot.prp.nr.75 (2006 -2007) pkt. 5.7.1. Seniorrådgiver Aass fra Utlendingsnemnda bekreftet i sin forklaring at dette fortsatt er praksis.

Staten har anført at det ikke gjelder vilkår om endrede forhold i flyktningens hjemland i utvisningstilfellene. Anførselen har støtte i NOU 2004:20 side 140 flg., se særlig side 142. Der har utvalget under henvisning til forvaltningspraksis lagt til grunn at det i utvisningstilfellene er tilstrekkelig at utlendingen ikke lenger omfattes av inklusjonsvilkårene for flyktningstatus i flyktningkonvensjonen artikkel 1 A (2), som er inkorporert i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Staten anfører imidlertid at det foreligger endrede forhold i saken her, noe som bestrides fra As side. For lagmannsretten kommer ikke problemstillingen på spissen, idet lagmannsretten er kommet til at det er en reell risiko for at A vil bli utsatt for forfølgelse på grunn av de forholdene som førte til at han fikk asyl i Norge. A har derfor fortsatt krav på beskyttelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det er derfor ikke nødvendig for lagmannsretten å vurdere dette lovanvendelsesspørsmålet nærmere.

Det opprinnelige asylgrunnlaget

I den konkrete vurderingen har lagmannsretten tatt utgangspunkt i de omstendighetene som førte til at A fikk innvilget asyl i Norge.

I sitt asylintervju forklarte A at han ble pågrepet den 2. mars 2005 sammen med sin fetter. De kjørte bil, og i bilen ble det funnet et maskingevær. A sa i asylintervjuet at han ikke hadde vært medlem av eller hatt tilknytning til politiske, religiøse eller andre organisasjoner. Maskingeværet tilhørte fetteren, men A trodde fetteren hadde tillatelse til å besitte det fordi han var politimann. A ble likevel anklaget for å ha deltatt i terrorvirksomhet, og ble utsatt for tortur under avhør med sikte på å presse fram en tilståelse. Anklagen gjaldt den russiske straffeloven § 317 - overfall av tjenestemenn fra FSP, § 209 - deltakelse i bande og § 222 tredje punktum - besittelse av våpen. Til tross for tortur nektet A å underskrive en forelagt tilståelse. Under saken mot ham ble det framlagt en tilståelse med falsk underskrift. As advokat fikk domstolen til å beslutte en skriftanalyse. Denne konkluderte med at underskriften ikke var As. Etter dette ble A dømt etter mildere straffebestemmelser. Familien betalte bestikkelser til statsadvokaten, dommeren og advokatene. Utfallet av rettsaken er gjengitt slik i asylintervjuet:

§ 317 (FSB): Mangel på bevis, UG [Under gjennomlesning] Ikke bevist.

§ 209 (fengselsstraff 8-19 år, bandegruppering). Omgjort til § 208 ulovlig bevæpnet gruppering. (6-10 måneder fengsel)

§ 222 3, gjort om til pkt 2: 2 - 4 års fengselsstraff

[ ... ]

Dommeren forkynte dommen: 2 år og 6 måneder. 6 måneder er minimalstraff for § 208. Og to år etter § 222 2.

Dommen falt i desember 2006. A forklarte at han etter domfellelsen ble truet av hovedetterforskeren i saken, C. A sonet fengselsstraffen fram til 31. august 2007, det meste av tiden i Orenburg fengsel utenfor Tsjetsjenia. Etter løslatelsen ble han oppsøkt og bortført av personer fra påtalemyndigheten tre ganger og utsatt for tortur. I forbindelse med dette møtte han C igjen, og ble truet av ham. Etter den siste bortføringen i oktober 2007 gikk han i skjul, og levde slik inntil han reiste fra Russland i august 2008. I denne perioden sendte myndighetene flere innkallinger som familien hans mottok. Familien hans ble også oppsøkt og trakassert, blant annet ble hans yngste bror pågrepet.

Den russiske straffeloven § 222 andre ledd omhandler blant annet ulovlig våpenbesittelse, se nærmere nedenfor.

Det framgår av Landinfos temanotat, Nord-Kaukasus: Etterlysninger (2013) at den russiske straffeloven § 209 omhandler såkalt bandittvirksomhet, og har en strafferamme på 8 - 20 års fengsel. § 208 første ledd omhandler organisering av illegal gruppe, og har en strafferamme på 2-7 års fengsel. § 208 andre ledd omhandler bistand til illegal gruppe, og har en strafferamme på 6 måneder til 5 års fengsel. Overtredelse av § 208 første ledd og § 209 faller inn under kategorien «alvorlige» kriminelle handlinger mens overtredelse av § 208 andre ledd faller i kategorien «medium alvorlige» kriminelle handlinger.

På bakgrunn av As opplysninger om strafferammen for de forholdene han ble dømt for, legger lagmannsretten til grunn at han ble dømt for overtredelse av den russiske straffeloven § 208 andre ledd, bistand til illegal gruppe, i tillegg til § 222 andre ledd, ulovlig våpenbesittelse.

A ble innvilget asyl den 28. oktober 2009. I vedtaket er det ikke gitt noen begrunnelse utover en henvisning til at han «anses som flyktning i henhold til loven [utlendingsloven 1988] § 16 første ledd, jf. Flyktningkonvensjonen artikkel 1 A».

Lagmannsretten antar at Utlendingsdirektoratet i alle fall i det vesentligste har lagt As asylforklaring til grunn.

I forbindelse med tilbakekallssaken har utlendingsmyndighetene også lagt hovedpunktene i As asylsforklaring til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort, det vil si at forklaringen i alle fall er blitt ansett som noenlunde sannsynlig, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46. I Utlendingsnemndas vedtak heter det om det opprinnelige asylgrunnlaget:

På bakgrunn av klagerens forklaring og innsendt dokumentasjon legger UNE til grunn at klageren ble dømt for ulovlig våpenbesittelse etter russisk straffelov § 222 annet ledd i 2005. Klageren ble dømt til fengsel i 2 år og 6 måneder. Han satt fengslet i 2 år og 5 måneder, frem til høsten 2007.

Med utgangspunkt i klagerens forklaring finner UNE det noenlunde sannsynlig at klageren ble trakassert av den russiske etterforskningslederen C i tiden etter at han ble løslatt høsten 2007.

Lagmannsretten er enig i dette, og vil tilføye følgende:

Lagmannsretten mener at det må legges til grunn som sikkert at A ble dømt for ulovlig våpenbesittelse etter russisk straffelov § 222 andre ledd, og at hans forhold av tsjetsjenske politi- og påtalemyndigheter ble satt i sammenheng med svært alvorlig opprørsvirksomhet. Det er framlagt en etterlysning av tsjetsjeneren B som er sendt fra det russiske riksadvokatembetet til det norske justisdepartementet. Etterlysningen er datert 23. september 2008, og det framgår at B er siktet for overtredelse av den russiske straffeloven § 163 første ledd og § 317, utpresning og drapstrusler mot tjenestemann i rettsbevarende organer. I en beslutning om fengsling av B, som er vedlagt etterlysningen, framgår det at siktelsen for overtredelsen av § 317 gjelder et bombeattentat mot en visestatsadvokat i X distriktet. Etter redegjørelsen for sakene mot B er det avslutningsvis i siktelsen referert til saken mot A og hans fetter, F:

Straffesak nr. 48516 mot F og A ble anlagt 02.03.05 i etterforskningsavdelingen ved X politistasjon og gjelder brudd på Russlands straffelov § 222, annen ledd, nemlig ulovlig anskaffelse, oppbevaring, transport og besittelse av våpen, ammunisjon og eksplosiver.

Et annet skriv som er vedlagt etterlysningen er signert av en statsadvokat ved Riksadvokatembetet og inneholder en oversikt over etterforskningen. Her framgår det at F og A ble besluttet varetektsfengslet den 2. mars 2005, og at de ble siktet for brudd på Russlands straffelov § 222 andre ledd den 3. mars 2005. Deretter framgår det:

23.03.05 ble straffesak nr. 38659 [sak mot B for overtredelse av den russiske straffeloven 163, 317 og 205] og straffesak nr. 48516 [sak mot F og A] samlet i én straffesak nr. 38659. 19.07.2005 ble det forholdet i straffesak nr. 38659 som gjelder anklage av F og A for brudd på Russlands straffelov § 222, annen ledd, skilt ut egen straffesak under nr. 618444, slik at man kunne avslutte innledende etterforskning og sende saken til retten for pådømmelse.

Den øvrige delen av oversikten gjelder Bs sak.

Lagmannsretten antar at det er disse dokumentene som har ført til at Utlendingsnemnda har lagt til grunn at A bare er dømt for overtredelse av § 222 andre ledd. Lagmannsretten for sin del finner det mest sannsynlig at A også ble dømt for overtredelse av § 208 slik han selv har forklart. Lagmannsretten finner det ikke avgjørende at bare § 222 er nevnt i fengslingsbeslutningen og oversikten fra Riksadvokaten, og viser til at overtredelsen av straffeloven § 222 synes å være det alvorligste forholdet han er dømt for, jf. As opplysning om strafferammene for de to overtredelsen og utmålingen av straffen. Det er i så fall ikke påfallende at bare dette er nevnt i den kortfattede henvisningen til As sak i dokumentene. Man kan uansett ikke legge til grunn som mest sannsynlig at disse dokumentene som primært gjelder B, er uttømmende med hensyn til As sak. Som lagmannsretten kommer tilbake til, legger retten større vekt på at A gjennom disse dokumentene knyttes til den langt mer alvorlige saken mot B.

Dokumentene som er vedlagt den offisielle etterlysningen av B, verifiserer en sentral del av As opprinnelige asylforklaring og bidrar etter lagmannsrettens syn til å styrke hans generelle troverdighet for så vidt gjelder denne.

På grunnlag av As opprinnelige asylforklaring legger lagmannsretten videre til grunn som mest sannsynlig at han ble utsatt for tortur under etterforskningen, og i alle fall som noenlunde sannsynliggjort at han opprinnelig ble anklaget for alvorligere straffbare forhold knyttet til opprørsvirksomhet. Når forholdene ble nedsubsumert synes det dels å skyldes at den falske tilståelsen ble avvist som bevis, dels bestikkelser. I ovennevnte oversikt fra Riksadvokaten framgår det at siktelsen for brudd på § 222 andre ledd ble tatt ut dagen etter pågripelsen, og det kan tale for at A har overdrevet omfanget av straffeforfølgningen mot ham. Som nevnt dreier det seg imidlertid om kortfattede henvisninger til A i dokumenter som primært gjelder B. Lagmannsretten mener derfor at man må være varsom med å tillegge dem for stor vekt ved vurderingen av hvilke anklager som under etterforskningen har vært rettet mot A. Det framgår at sakene i en periode på to og en halv måned var samordnet uten at det er gitt nærmere opplysninger om bakgrunnen for dette. Irregulære forhold, som bruk av falske tilståelser og bestikkelser, vil heller ikke framkomme i offentlige dokumenter. Lagmannsretten er derfor kommet til at As forklaring må legges til grunn som noenlunde sannsynlig også med hensyn til de opprinnelige anklagene. Dette er omstendigheter som etter lagmannsrettens syn får en viss, men ikke avgjørende betydning ved vurderingen av hvilken risiko han vil være utsatt for ved en retur til Russland i dag, se nærmere nedenfor. As forklaring om at saken var fabrikkert, bruk av tortur under avhør og bruk av bestikkelser for å oppnå en mildere strafferettslig bedømmelse er i samsvar med generell landinformasjon.

Lagmannsretten legger også til grunn som noenlunde sannsynlig at A etter løslatelsen ble oppsøkt og bortført av flere myndighetspersoner og utsatt for vold i den forbindelse. Til sammen ble han utsatt for slik vilkårlig pågripelse tre ganger. Etter lagmannsrettens syn er det ikke grunnlag for å knytte denne forfølgelsen til etterforskningsleder Cs person i en slik grad som Utlendingsnemnda synes å gjøre, se nærmere nedenfor om dette.

Nye omstendigheter i forbindelse med tilbakekalls- og utvisningssaken

Lagmannsretten går så over til å redegjøre for sitt syn på de nye omstendighetene som er påberopt fra As side i forbindelse med tilbakekalls- og utvisningssaken. Det er særlig tre forhold som har stått sentralt i saken: For det første er det spørsmål om A er føderalt etterlyst fordi det er opprettet en ny straffesak mot ham i Tsjetsjenia. For det andre er det spørsmål om hvilken tilknytning han har hatt til organisert opprørsvirksomhet, spesielt en gruppe ledet av B. For det tredje har det vært spørsmål om A står på lister over personer som anses for å være terrorister.

Ved vurderingen av hvilket faktum som skal legges til grunn for risikovurderingen gjelder det i utgangspunktet et krav om at faktum må være noenlunde sannsynliggjort, se nærmere nedenfor om lagmannsrettens syn på bevis- og risikokrav i tilbakekallssakene.

Lagmannsretten er enig med Utlendingsnemnda i at As troverdighet i tilbakekalls- og utvisningssaken er vesentlig svekket som følge av de opplysningene han har gitt i forbindelse med denne.

Lagmannsretten viser for det første til at det er klart sannsynlig at de dokumentene som A har framlagt for å underbygge at han er føderalt etterlyst på grunn av en ny fabrikkert sak er falske. Dette gjelder en beslutning om siktelse datert 23. januar 2010, en beslutning om ettersøking av mistenkt av 30. januar 2010 og en beslutning om opprettelse av straffesak datert 21. januar 2010 (i oversettelsen feil angitt til 2012). Straffesaken gjelder samme forhold som A er dømt for, men med anvendelse av de strengere bestemmelsene § 317 og § 209 i den russiske straffeloven. A har forklart at hans søster og mor fikk disse dokumentene fra en advokat i Groznyi, som sendte dem til ham per e-post fra en internettkafé. Den oppgitte advokaten, D, har forklart seg gjennom skype i lagmannsretten.

Det er imidlertid flere omstendigheter som gjør at lagmannsretten ikke finner det sannsynlig at disse dokumentene er ekte.

For det første ble dokumentene framlagt først etter at Utlendingsdirektoratets vedtak om tilbakekall og utvisning forelå. Dette er ikke i seg selv et vektig moment i denne saken, men når forklaringer suppleres etter negativt vedtak gir det generelt grunn til å vurdere de nye opplysningene kritisk og være oppmerksom på muligheten for strategisk tilpasning. For det andre oppga A at dokumentene var innhentet hos en advokat med et annet navn enn advokat D da han ble spurt av Utlendingsnemnda om hvem som hadde skaffet ham dokumentene. Først da han ble konfrontert med at en person med dette navnet ikke var registrert som advokat i Tsjetsjenia eller den russiske føderasjonen for øvrig, oppga han advokat D som kilden. Han forklarer nå at hans mor misforsto navnet, men dette framstår som helt usannsynlig all den tid det ifølge hans forklaring var moren og søsteren som oppsøkte advokaten for å be om b stand i forbindelse med As sak i Norge. For lagmannsretten forklarte også advokat D at han bare hadde mottatt og videreformidlet beslutningen om å reise straffesak, og aldri hadde sett de andre dokumentene. Dette er uforenlig med As forklaring. I seg selv kunne advokat D' forklaring forklares med at han ikke husker hendelsen. Sett i sammenheng med at det først ble gitt uriktige opplysninger om kilden til dokumentene, blir hans forklaring likevel ytterligere et moment som tilsier at det dreier seg om fabrikkerte bevis. I tillegg kommer at den norske utlendingsattacheen i Moskva gjennom en uavhengig kilde, en advokat i en russisk menneskerettsorganisasjon, har fått opplyst at vedkommende ikke kjente til saker hvor påtalemyndigheten i Tsjetsjenia gjenopptar straffeforfølgelse mot samme person for et straffbart forhold vedkommende allerede har sonet straff for. Myndighetene vil da basere saken på et nytt straffbart forhold. Lagmannsretten forstår denne uttalelsen slik at fordi lovgivningen hindrer ny forfølgelse av samme straffbare forhold, vil påtalemyndigheten også ved fabrikkering av saker basere den nye saken på et nytt straffbart forhold. Det kan vel tenkes at det er et annet faktum som legges til grunn ved en strengere subsumsjon slik at forholdet endrer sin identitet, men lagmannsretten har ikke noe grunnlag for å vurdere dette nærmere. Det er heller ikke nødvendig. Bruk av falske dokumenter og bestikkelser er vanlig i Tsjetsjenia, og denne type dokumenter har derfor generelt liten notoritet. Omstendighetene knyttet til framleggelsen av dokumentene i saken her, og særlig den uriktige opplysningen om kilden, tilsier med klar sannsynlighetsovervekt at de ikke er ekte. I dette tilfellet kan ikke advokat D forklaring føre til en annen vurdering.

Det andre forholdet som etter lagmannsrettens vurdering svekker As troverdighet i tilbakekallssaken, er at han delvis har forklart seg i strid med sin tidligere asylforklaring og delvis har supplert denne.

I asylforklaringen oppga A at han ikke tilhørte noen politisk gruppe eller annen organisasjon, se ovenfor. Han forklarte at han trodde fetteren hadde tillatelse til å besitte våpenet og anså seg som uskyldig dømt etter en fabrikkert anklage.

Etter at tilbakekallssaken kom opp, har A forklart at han var en del av eller i alle fall hadde sterkere tilknytning til en opprørsgruppe enn hva han forklarte i asylsaken. Denne gruppen skal bestå av brødrene E og B, fetteren F, G og H. Han hevder nå også at B var med i bilen da han og fetteren ble pågrepet, men at han klarte å rømme. Videre har han forklart at han bisto opprørerne med mat og medisiner.

E er død. Etter det opplyste ble han sannsynligvis bortført på irregulært vis av tsjetsjenske myndigheter i Baku i Aserbadjan og deretter drept og kastet fra et helikopter over Tsjetsjenia. B bor i Norge, og ble som redegjort for ovenfor begjært utlevert av russiske myndigheter i september 2008. Norske myndigheter har ikke etterkommet den russiske utleveringsbegjæringen. F er bosatt i Polen, mens det ikke foreligger opplysninger om Hs oppholdssted.

Lagmannsretten ser at det er en mulighet at A ikke ønsket å knytte seg selv for tett til en bande ledet at brødrene B som er profilerte tsjetsjenske opprørere, i en situasjon hvor utfallet av asylsøknaden var usikkert. Hvis opplysningene er riktige, må han likevel ha forstått at dette var opplysninger av stor betydning for hans asylsøknad, noe som med tyngde taler mot at han skulle ha holdt dem skjult. Opplysninger som framsettes i strid med eller til supplering av tidligere gitte opplysninger i asylsaker, vil lett framstå som en tilpasning for å styrke asylgrunnlaget, spesielt når de framsettes etter tidligere negative vedtak, jf. Rt-2011-1483 [skal vel være Rt-2011-1481, Lovdata anm.] med videre henvisninger til forarbeidene og FNs Høykommissær for Flyktningers håndbok for å fastsette flyktningers rettsstilling, se avsnittene 38 til 46. På tilsvarende vis er det grunn til å se med atskillig skepsis på nye opplysninger som A har framsatt etter at han ble kjent med at han kunne bli utvist. Lagmannsretten finner det ikke noenlunde sannsynlig at A har vært medlem av en opprørsgruppe eller at E var med bilen da han og F ble pågrepet. I denne vurderingen er det også lagt vekt på at A ikke ble dømt for å ha deltatt i en bande (den russiske straffeloven § 209) eller organisering av opprørsgruppe (§ 208 første ledd), men for bistand til opprørsgruppe (§ 208 andre ledd).

Lagmannsretten går så over til å vurdere om det må legges til grunn for risikovurderingen at A er føderalt etterlyst i Russland. Det er enighet mellom partene om at hvis det foreligger en føderal etterlysning, må det legges til grunn at A vil bli sendt videre til Tsjetsjenia dersom han returneres til Russland. Alle som ankommer Russland blir grundig kontrollert på flyplassen, og det vil framkomme gjennom registersøk at A er etterlyst.

Utlendingsmyndighetene har i sine vedtak lagt svært stor vekt på om A er etterlyst, og staten har i sine anførsler for lagmannsretten gjort gjeldende at dette er avgjørende for om det er en reell risiko for forfølgelse ved retur. Lagmannsretten mener at staten ved risikovurderingen har lagt for stor vekt på om det per i dag foreligger en føderal etterlysning, og kommer tilbake til dette nedenfor. Fordi en føderal etterlysning utvilsomt vil innebære at det foreligger en stor risiko for forfølgelse, vil likevel lagmannsretten først ta stilling til dette, og knytter først noen bemerkninger til hvilke krav til sannsynlighet som vil gjelde for denne vurderingen.

Staten har med henvisning til Rt-2011-1481 anført at spørsmålet om det foreligger en føderal etterlysning er en del av As asylgrunnlag, hvor det er A som i utgangspunktet må sannsynliggjøre faktum, men slik at det gjelder et lempet beviskrav - noenlunde sannsynlig - så fremt han generelt bedømmes som troverdig.

A på sin side har anført at dette spørsmålet er en del av risikovurderingen, hvor det gjelder langt lavere krav til sannsynlighet for forfølgelse. En reell risiko er nok.

Bevis- og risikokravene i asylretten er behandlet i forarbeidene til utlendingsloven. Drøftelsene der bygger i stor grad på FNs Høykommissær for flyktningers håndbok om prosedyrer og kriterier for å fastsette flytningers rettsstilling.

I NOU 2004:20 punkt 6.2.4.1 er det uttalt følgende om hva som hører inn under henholdsvis bevisvurderingen og risikovurderingen:

Beviskravet gjelder sannsynliggjøringen av sakens faktum, i praksis knyttet opp mot søkerens egen forklaring om hvem han eller hun er, hva han eller hun har vært utsatt for og om forholdene generelt i hjemlandet, holdt opp mot andre opplysninger som måtte foreligge i saken. Risikokravet gjelder hvor stor grad av sannsynlighet som - med utgangspunkt i det fastlagte faktum - skal kreves for at risikoen faktisk vil materialisere seg i overgrep mot søkeren dersom han eller hun returneres til hjemlandet. Beviskrav og risikokrav vil i praksis ofte bli vurdert i sammenheng.

I Gyldendal Rettsdata note 87 omtaler Terje Einarsen dette skillet mellom bevisspørsmål og risikovurdering slik:

I anvendelsen av asylreglene er det viktig å skille mellom bevisspørsmål knyttet til faktum (hva har skjedd) og den farevurdering som normalt står sentralt (hva vil kunne skje).

Det følger av forarbeidene at det ikke kan stilles for strenge krav til sannsynliggjøring av faktum, se bl.a. Ot.prp.nr.75 (2006 -2007) punkt 5.2.3.4

Det er en særegenhet ved asylsaker at de ofte må avgjøres på grunnlag av mangelfulle bevis. Opplysninger fra søkeren vil i praksis ofte være ukontrollerbare, og den bakgrunnsinformasjon som foreligger, kan være mangelfull og av usikker kvalitet. Det må derfor foretas en helhetlig fri bevisbedømmelse. Foreligger det tvil om bedømmelsen vil tvilen som utgangspunkt komme søkeren til gode så lenge konsekvensene ved en uriktig avgjørelse om retur kan innebære at asylsøkeren blir utsatt for forfølgelse. Norske myndigheter har bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

I utgangspunktet er det søkeren som har ansvaret for å sannsynliggjøre sine anførsler så langt dette er mulig. Myndighetene må kunne kreve at den som påberoper seg beskyttelsesreglene, legger frem de opplysninger vedkommende kan om relevante forhold. Samtidig følger det av forvaltningsloven § 17 at forvaltningen har en plikt til å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.

Videre er det framhevet at utlendingens generelle troverdighet har betydning for bevisvurderingen, jf. også punkt 5.2.3.1 hvor det er vist til FNs Høykommissær for flyktningers håndbok hvor det er framgår at «tvilen [bør] komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig».

Når det gjelder risikovurderingen, framgår det i punkt 5.2.3.4 at det «må det opereres med en betydelig lavere terskel enn et krav om sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende er [ ... ] om risikoen er reell».

I spesialmerknadene til § 28 er bevis- og risikokravene oppsummert slik:

Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, og tvil skal komme søkeren til gode. Det må foretas en helhetlig bedømmelse av alle relevante faktiske forhold og anførsler. Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell.

I Rt-2011-1481 avsnitt 45 har Høyesterett oppsummert beviskravet i asylretten slik:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

I avsnitt 46 gis det deretter retningslinjer for vurderingen av søkerens asylforklaring.

På denne bakgrunn legger lagmannsretten til grunn at det vil gjelde følgende krav til sannsynlighet ved vurderingen av om det foreligger en føderal etterlysning:

Uttalelsene i forarbeidene og i Rt-2014-1481 [skal vel være Rt-2011-1481, Lovdata anm.] gjelder vurderingen av utlendingens asylsøknad etter utlendingsloven § 28. I asylsakene vil det i utgangspunktet være utlendingen som har ansvaret for å sannsynliggjøre sine anførsler, men slik at vedkommende nyter godt av et lempet beviskrav, såfremt han har gjort det han kan for å opplyse saken og generelt framstår som troverdig. Dette skyldes både den vanskelige bevissituasjonen - det er i mange tilfeller umulig for å asylsøkeren å bevise sine anførsler om faktum utover egen forklaring - og risikoen for forfølgelse ved en avgjørelse i gal retning.

Etter lagmannsrettens syn er ikke den rettslige situasjonen helt den samme i tilbakekalls- og utvisningstilfellene. I disse sakene er det staten som ønsker en endring i rettstilstanden, og som i utgangspunktet må ha bevisbyrden for at lovens vilkår er oppfylt. Asylsøkerens forklaring og generelle troverdighet vil derfor som regel ikke stå like sentralt som ved vurderingen av hans asylsøknad. Det er staten som må sannsynliggjøre at det foreligger endrede forhold, og at det er trygt å returnere. Når utlendingen fremmer anførsler om nye faktiske forhold og ny dokumentasjon i forbindelse med tilbakekalls- og utvisningssaken, må likevel utgangspunktet være at det er han som i tilstrekkelig grad må sannsynliggjøre at det forholder seg som han anfører, og at dokumentasjonen er ekte.

Med disse forbeholdene gir uttalelsene i forarbeidene og Rt-2011-1481 likevel veiledning for hvilke krav som skal stilles til sannsynlighet under bevis- og risikovurderingen. Når det gjelder hvilket faktum som skal legges til grunn ved risikovurderingen, vil de samme hensyn knyttet til bevissituasjonen og konsekvensene av en uriktig avgjørelse gjøre seg gjeldende som ved vurderingen av asylsøknaden. Lagmannsretten legger derfor til grunn at utlendingen må nyte godt av det samme lempede beviskravet som ved asylvurderingen. Det innebærer at det i utlendingens favør skal legges til grunn det faktum som anses som noenlunde sannsynlig, og at tvil ved bevisbedømmelsen skal komme ham til gode. Ved risikovurderingen må det på tilsvarende måte være tilstrekkelig at det bedømt med utgangspunkt i det faktum som legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort, foreligger en reell risiko for forfølgelse.

Anvendt på faktum i vår sak innebærer dette etter lagmannsrettens syn følgende:

Spørsmålet om det foreligger en føderal etterlysning må etter lagmannsrettens syn vurderes som en del av hvilket faktum som skal legges til grunn for risikovurderingen. Lagmannsretten har merket seg at Utlendingsnemnda i flere avgjørelser synes å ha lagt til grunn at dette spørsmålet er en del av risikovurderingen, og har brukt uttrykk som «mulig» eller «reell risiko» knyttet til eksistensen av en føderal etterlysning. Bildet er imidlertid ikke entydig, og det er ikke alltid klart om det er faktum eller risikoen for forfølgelse som vurderes. I praksis er det heller ikke alltid lett å holde disse spørsmålene fra hverandre, og bevis- og risikokrav vurderes ofte i sammenheng, jf. sitatet fra NOU 2004:20 punkt 6.2.4.1 ovenfor. Det grunnleggende bevistemaet er jo hvilken risiko utlendingen løper for forfølgelse dersom han returneres til hjemlandet. Etter lagmannsrettens syn er likevel spørsmålet om det foreligger en føderal etterlysning etter sin art et faktisk bevisspørsmål og ikke en prognostisk vurdering av risiko. Det er derfor best i samsvar med uttalelsene i forarbeidene å vurdere spørsmålet som en del av det faktiske grunnlaget for risikovurderingen. Utgangspunktet vil derfor være at det må være noenlunde sannsynlig at det foreligger en føderal etterlysning.

Uttrykket «noenlunde sannsynlig» gir imidlertid heller ingen entydig terskel for beviskravet. Ved vurderingen av hvilke krav til bevis som konkret kan stilles må man etter lagmannsrettens syn for det første se hen til at det i praksis være umulig for A å bevise om det foreligger en slik etterlysning når denne ikke er gjort kjent for ham. Norske myndigheter vil heller ikke ha mulighet for verifisere om eller avkrefte at han er etterlyst. Svetlana Gannusjkina fra den russiske menneskerettsorgansiasjonen «Civic Assistance Committee» forklarte at det var umulig å finne ut om det foreligger en føderal etterlysning i As tilfelle. For det andre vil konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i As disfavør spille inn. Hvis det skulle foreligge en føderal etterlysning i As tilfelle, vil han med høy grad av sannsynlighet bli videresendt til Tsjetsjenia, hvor det er enighet om at han risikerer vilkårlig fengsling, tortur og i verste fall å bli drept. Denne bevis- og risikosituasjonen får betydning for hva som skal til for at det skal være tilstrekkelig sannsynlig - noenlunde sannsynlig - at det foreligger en føderal etterlysning. Lagmannsretten er henvist til å slutte fra andre tilstrekkelig sannsynliggjorte omstendigheter i utlendingens asylhistorie samt fra generell landinformasjon. Ved tvil om bedømmelsen må tvilen i utgangspunktet komme A til gode, jf. uttalelsene Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 5.2.3.4 som er sitert ovenfor.

Som redegjort for ovenfor har lagmannsretten kommet til at det ikke kan legges til grunn at de dokumentene A har framlagt i klagesaken er ekte. Det må derfor ses bort fra disse ved bevisvurderingen. Det at A har framlagt det som med stor grad av sannsynlighet er falske dokumenter svekker hans generelle troverdighet i klagesaken. Det samme gjør deler av hans forklaring som skiller seg fra hans opprinnelige asylforklaring. Etter lagmannsrettens syn innebærer likevel ikke dette at man ved vurderingen av om det foreligger en føderal etterlysning generelt skal legges et skjerpet beviskrav til grunn. Etter lagmannsrettens syn får ikke As manglende troverdighet knyttet til dokumentene noen betydning for i hvilken grad andre omstendigheter i saken gjør det sannsynlig at det foreligger en føderal etterlysning eller ikke. Det må antas at heller ikke A vet om det foreligger en etterlysning, og det er staten som må sannsynliggjøre at vilkårene for tilbakekall av asylstatus er oppfylt. Dette er en annen rettslig og faktisk situasjon enn når søkerens asylforklaring ikke er troverdig i en situasjon hvor det påhviler ham å sannsynliggjøre sitt asylgrunnlag i tilstrekkelig grad, og man ofte ikke har annet å bygge på enn hans forklaring.

Lagmannsretten går så over til den konkrete vurderingen:

En føderal etterlysning krever at det foreligger et formelt grunnlag, jf. Landinfos temanotat, Nord-Kaukasus: Etterlysninger, 2013, side 673. Lagmannsretten har forstått det slik at dette innebærer at det må foreligge en rettslig kjennelse, noe som forutsetter at det er opprettet en ny straffesak mot A.

A er dømt for overtredelser av den russiske straffelovens bestemmelser knyttet til terrorlovgivningen, straffeloven § 222 andre ledd og § 208 andre ledd, som er «medium alvorlige» forbrytelser, jf. ovenfor. Han ble løslatt etter å ha sonet straffen ferdig. Etter løslatelsen ble A forfulgt av personer fra politi- og påtalemyndigheten ved tre anledninger. Det er kjent landkunnskap at påtalemyndigheten fabrikkerer saker i Tsjetsjenia, og tidligere straffedømte med faktisk eller antatt tilknytning til opprørsbevegelsen vil være en utsatt gruppe for slik vilkårlig forfølgning. Det er likevel ikke holdepunkter for at det ble reist en ny, fabrikkert sak mot A etter løslatelse.

Ettersom A har forlatt Russland er det mulig at en ny straffesak senere kan være reist mot ham uten at kjenner til det jf. Gannusjkinas forklaring. A har selv vist til at han står på Rusfinmonitors liste over personer som er undergitt økonomiske sanksjoner. A sto på denne listen i 2011, men det er avklart for lagmannsretten at han er strøket av denne listen slik Utlendingsnemnda la til grunn. Listen fra 2011 er imidlertid gjengitt på flere andre nettsteder, slik at den fremdeles er tilgjengelig. Etter lagmannsrettens syn er det lite sannsynlig at han hadde blitt strøket av listen dersom han var føderalt etterlyst for brudd på terrorlovgivningen.

A har til støtte for at det foreligger en føderal etterlysning også anført at myndighetene har oppsøkt hans familie og spurt etter ham, både før og etter Utlendingsnemndas vedtak i tilbakekalls- og utvisningssaken. As bror, som er bosatt i Norge, har i lagmannsretten forklart at deres mor har uttalt seg om dette. Lagmannsretten finner at disse opplysningene fra As nærmeste familie, som er framkommet etter at det ble klart at utvisning var aktuelt, ikke kan tillegges nevneverdig vekt. As svekkede troverdighet bidrar ytterligere til å svekke bevisverdien av familiens forklaringer. Lagmannsretten finner heller ikke å kunne legge vekt på at Gannusjkina i sin erklæring av 10. januar 2013 skriver at familien er blitt oppsøkt av forskjellige militær- og politimyndigheter de seneste månedene, sist gang høsten 2012. Det er uklart hvilke kilder denne opplysningen bygger på. Til tross for at Gannusjkina forklarte at organisasjonen generelt foretar undersøkelser hos uavhengige kilder, framstår erklæringen på dette punktet som basert på familiens opplysninger. Erklæringen kan derfor ikke tillegges noen selvstendig vekt på dette punktet.

Lagmannsretten legger heller ikke til grunn As opplysninger om at han har tilhørt eller i alle fall hatt en sterk tilknytning til brødrene Bs bande, jf. bemerkningene ovenfor om dette. I den framlagte erklæringen fra Helsingforskomiteen er dette lagt til grunn, men også her er det uklart hvilke kilder saksbehandleren i Helsingforskomiteen har hatt utover A selv.

Det er heller ingen holdepunkter for at tsjetsjenske myndigheter anser ham for å være en sentral opprører eller har opprettet en ny sak mot ham på det grunnlaget. Selv om As navn er nevnt i utleveringsbegjæringen rettet mot B, er det ikke fremmet noen utleveringsbegjæring mot A. Omtalen av hans straffbare forhold i begjæringen taler for at dette anses for å være oppgjort av russiske myndigheter.

Etter en samlet vurdering av bevisene finner lagmannsretten at det ikke er noenlunde sannsynlig at det foreligger en føderal etterlysning av A per i dag. Det er etter lagmannsrettens syn ikke omstendigheter i saken som skaper en slik tvil om spørsmålet at den måtte komme A til gode.

Det kan heller ikke legges til grunn som noenlunde sannsynlig at det foreligger en lokal etterlysning i Tsjetsjenia. Vurderingen blir i det vesentlige den samme som for en føderal etterlysning.

Lagmannsretten vil imidlertid framheve at det også eksisterer et system i Russland med såkalte «operative etterlysninger». Ifølge Landinfos temanotat om etterlysninger, jf. ovenfor, er dette registrering av personer som er «operativt interessante» for politiet fordi de gjennom etterforskning av straffesaker eller som følge av bl.a. informasjon fra kilder kan knyttes til straffbare forhold, se side 10 flg. Operativ etterlysning gir ikke rett til pågripelse av personen.

På side 11 i notatet framgår det:

Ifølge en diplomatkilde (2013d) inneholder russiske politiorganers databaser navn på svært mange personer bl.a. som følge av utbredt overvåkning. Det er heller ikke uvanlig med overvåking og søk etter personer som på en eller annen måte har kommet i myndighetenes søkelys eller som er interessante for myndighetene. Som en følge av dette er det nærliggende å tro at det er et stort antall personer som er operativt interessante etterlyste, uten at det nødvendigvis tas operative eller rettslige skritt mot alle disse.

Straffedommen, den tidligere oppføringen på Rusfinmonitors liste og tilknytningen til den ikke avsluttede saken mot B, gir konkrete holdepunkter for at A kan være i tsjetsjenske politimyndigheters søkelys, for eksempel fordi de ønsker å avhøre ham om Bs forhold, eller fordi de mistenker ham for å ha spilt en større rolle i opprørsvirksomhet enn hva han er dømt for. Det vil være umulig for A å finne ut om han er operativt etterlyst eller ikke. Når det ses hen til at det er norske myndigheter som må føre bevis for at det er trygt å returnere, og at tvil skal komme A til gode, finner lagmannsretten at det må legges til grunn som noenlunde sannsynlig at A er operativt etterlyst, det vil si internt registrert hos russiske politiorganer som en operativt interessant person.

Lagmannsretten vil tilføye at selv om det legges til grunn at A ikke er operativt etterlyst, må det legges til grunn at det er enkelt gjennom søk mot andre registre og kilder for myndighetene å avdekke at A er dømt for brudd på terrorlovgivningen samt hans tilknytning til Bs sak. Som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor, gjennomføres det grundige undersøkelser av personer som ankommer Russland, og også av russiske borgere i flere andre sammenhenger. Det er derfor ikke avgjørende for lagmannsrettens risikovurdering om A er operativt etterlyst.

Risikovurderingen

Lagmannsretten går så over til å vurdere om A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse dersom han returneres til Russland. Ved denne risikovurderingen kreves langt mindre enn sannsynlighetsovervekt. Risikoen må være reell, jf. Ot.prp.nr.75 (2007-07) punkt 5.2.3.4. En fjern eller hypotetisk risiko er ikke tilstrekkelig.

Lagmannsretten finner grunn til å ta utgangspunkt i at det ikke er omtvistet at det er en reell risiko for at A vil bli forfulgt i Tsjetsjenia. De forhold som førte til at A fikk asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er derfor fortsatt til stede. Utlendingsnemnda skriver dette om situasjonen for A i Tsjetsjenia:

I likhet med UDI mener UNE at det er lite trolig at etterforskningslederen C vil utvise tilsvarende interesse for klageren i dag som da han ble løslatt i 2007, for vel 7 år siden. Det vises dessuten til «tsjetsjeniseringen» av konflikten, hvor føderale myndighetspersoner er erstattet med tsjetsjenere i alle sentrale maktposisjoner. Dette tilsier at C neppe har en rolle i dagens myndighetsstrukturer som tilsier at han kan utgjøre en trussel for klageren.

I følge landinformasjon kan det imidlertid foreligge en generell risiko for å bli anholdt for personer som har vært dømt for brudd på russisk straffelovs bestemmelser knyttet til terrorisme, herunder §§ 208 og 222. Memorial hevder at en person som tidligere har vært medlem av opprørsbevegelsen i myndighetenes øyne alltid [vil] være en upålitelig person, til tross for at dom er avtjent og personen i prinsippet har gjort opp for seg. En slik person vil ikke kunne gå over til det sivile liv etter endt dom. Den eneste muligheten til å få beskyttelse er å begynne å jobbe for J. Det vises til Landinfo Respons Tsjetsjenia: Pågripelser etter løslatelse, 24. august 2010. Klageren har vært dømt for å tilhøre en ulovlig væpnet gruppering. Han kan derfor tilhøre en gruppe som kan være gjenstand for mistenkeliggjøring av myndighetene i Tsjetsjenia. Ifølge landinformasjon kan anholdelser i Tsjetsjenia regelmessig medføre tortur og brudd på EMK. art. 3.

Etter bevisførselen for lagmannsretten kan lagmannsretten slutte seg til Utlendingsnemndas vurdering av den generelle risikoen i Tjsetsjenia for personer som har vært dømt for brudd på terrorlovgivningen. Lagmannsretten er imidlertid ikke enig med Utlendingsnemnda i at det kan legges til grunn at C ikke lenger utgjør noen trussel mot A. Staten har ikke tilbudt noen bevis som gir grunnlag for å trekke slutninger om Cs stilling eller virksomhet i tsjetsjenske myndighetsstrukturer i dag. Viktigere er det imidlertid at det etter lagmannsrettens syn er de tsjetsjenske myndighetene, og ikke en enkeltperson, som har stått bak forfølgelsen av A. Det er derfor ikke grunnlag for å knytte risikoen for framtidig forfølgelse så sterkt til Cs person som Utlendingsnemnda synes å gjøre.

Staten har imidlertid anført at A nå kan henvises til internflukt i øvrige deler av den russiske føderasjonen, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd. Vilkårene for å henvise til internflukt er at området må være faktisk og rettslig tilgjengelig og trygt for søkeren. Dessuten må det ikke være urimelig å henvise til internflukt.

Det springende punktet i saken her er om det vil være trygt for A å returnere til den russiske føderasjonen utenfor Tsjetsjenia.

Som redegjort for ovenfor har Utlendingsdirektoratet bare gitt en summarisk begrunnelse for det opprinnelige asylvedtaket. Det er derfor ikke kjent hvorfor internflukt ikke ble vurdert som et alternativ den gangen.

Lagmannsretten har som nevnt ikke funnet det nødvendig å ta stilling til om det kreves endrede forhold etter § 37 i utvisningssaker, men vurderer direkte om det vil være trygt for A å returnere i dag, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd, jf. § 28 første ledd bokstav a.

Utlendingsnemndas vedtak må etter lagmannsrettens syn forstås slik at det er tiden som har gått fra løslatelsen, synet på Cs rolle i forfølgningen samt det forhold at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at A er føderalt etterlyst som til sammen gjør at nemnda vurderer det som trygt for A å bosette seg i andre deler av den russiske føderasjonen. I denne vurderingen har Utlendingsnemnda lagt avgjørende vekt på at det ikke kan legges til grunn at A er etterlyst:

Som borger av Russland kan klageren imidlertid bosette seg i øvrige deler av Den russiske føderasjonen. Det vises til at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren er etterlyst for straffbare forhold, hverken lokalt eller føderalt. Han figurerer heller ikke på en liste over personer som er gjenstand for økonomiske sanksjoner. Det forhold at klagerens navn fremkommer i en utleveringsbegjæring knyttet til en annen person, tilsier ikke at klageren er etterlyst.

Staten har for lagmannsretten anført at det bare er tsjetsjenske personer som er etterlyst for alvorlige straffbare forhold eller profilerte opprørere som risikerer forfølgelse ved retur til Russland, enten ved at de blir formelt pågrepet og sendt til Tsjetsjenia på grunn av en føderal etterlysning eller ved bortføring eller drap. Til støtte for dette har staten påberopt seg Landinfos temanotater og forklaringen til landrådgiver Marit Mageli.

Som redegjort for ovenfor, er det ingen tvil om at eksistensen av en føderal etterlysning innebærer at en returnert tsjetsjener med høy grad av sannsynlighet vil bli videresendt til Tsjetsjenia, hvor det ikke er omtvistet at han risikerer å bli utsatt for alvorlige overgrep. Det er heller ikke omtvistet at profilerte opprørere utgjør en høyrisikogruppe.

Når det gjelder A, må vurderingen etter lagmannsrettens syn ta utgangpunkt i at han er dømt for brudd på terrorlovgivningen, og at tsjetsjenske myndigheter knytter ham til Bs sak. Dette er omstendigheter som sammenholdt med generell landinformasjon etter lagmannsrettens syn innebærer at han vil være i en utsatt posisjon både overfor tsjetsjenske og russiske myndigheter. Det er også rimelig å anta at det bidrar til å gjøre ham utsatt at han returneres etter et asylopphold i utlandet. Lagmannsretten mener at denne vurderingen har støtte både i informasjonen fra Landinfo, se nærmere nedenfor, og forklaringene til Gannusjkina og Aage Borchgrevink fra Den norske Helsingforskomiteen. Lagmannsretten forsto heller ikke Mageli slik at hun ga uttrykk for at personer i As posisjon ikke var utsatt for risiko. Hun framholdt imidlertid at man ikke har full og sikker kunnskap om risikosituasjonen for bestemte grupper.

Mageli forklarte at det gjennomføres grundige undersøkelser av de som kommer til Russland, både russiske borgere og utlendinger. Det søkes blant annet i etterlysningsregistrene. I Landinfos temanotat om etterlysninger framgår det på side 8 at også ved utstedelse av innenriks- og utenrikspass, bostedsregistrering, registrering av fast eiendom eller bil, blir personopplysninger kontrollert opp mot etterlysningsregistrene. Lagmannsretten legger som nevnt ikke til grunn at A er formelt etterlyst, verken lokalt eller føderalt. Lagmannsretten mener imidlertid at det er mest sannsynlig at russiske myndigheter gjennom søk i ulike kilder vil avdekke at A er dømt for brudd på terrorlovgivningen samt hans tilknytning til B. Som redegjort for ovenfor, mener lagmannsretten også at det må legges til grunn at A er operativt etterlyst, uten at det får avgjørende betydning for risikovurderingen.

De forholdene som A er dømt for anses som alvorlige brudd på terrorbestemmelsene selv om de ikke er blant de mest alvorlige («medium alvorlige»). Det kan ikke legges til grunn at A har deltatt i en opprørsgruppe. Det er imidlertid på det rene at straffesaken mot ham i en periode ble behandlet som en del av et større sakskompleks som omhandlet de alvorlige anklagene mot B, og at tsjetsjenske myndigheter således har knyttet hans forhold til Bs opprørsvirksomhet. Ved risikovurderingen er det myndighetenes oppfatning av ham som er avgjørende, jf. utlendingsloven § 30 andre ledd. Selv om det ikke er holdepunkter for at myndighetene ser på A som noen sentral person i opprørsvirksomheten, mener lagmannsretten at hans tilknytning til Bs sak tilsier at han er i tsjetsjenske myndigheters søkelys. Som nevnt ovenfor kan de mistenke ham for alvorligere forhold enn han er dømt for, eller de kan mene at han har en tilknytning til eller kunnskap om opprørsvirksomheten som gjør at de i alle fall ønsker å avhøre ham om B.

Etter lagmannsrettens syn er det en reell risiko for at tsjetsjenske myndigheter vil bli kjent med at A er kommet tilbake til Russland, og at de de vil søke å få ham overført til Tsjetsjenia. Den mest nærliggende framgangsmåten vil da være at dette gjøres formelt ved at det opprettes en straffesak mot ham for brudd på terrorbestemmelser av en slik alvorlighetsgrad at det gir grunn for direkte føderal etterlysning. Alle de sakkyndige vitnene har forklart at fabrikkering av straffesaker er et vanlig problem i Tsjetsjenia. I Landinfos temanotat Tsjetsjenia: Tsjetsjenske myndigheters reaksjoner mot opprørere og personer som bistår opprørere, 2012, framgår følgende på side 21:

En rekke kilder Landinfo har snakket med mener at fabrikkering av straffesaker er et problem i Tsjetsjenia. Det er særlig personer som har en eller annen forbindelse til opprørere som kan få fabrikkert en sak mot seg. Dette har sammenheng med at myndighetene må fylle opp «kvoter» på antall dømte personer. Ifølge en tsjetsjensk menneskerettsorganisasjon (møte, 2009) legges det sterke føringer ovenfra på dømmende myndigheter i saker rettet mot opprørere. Myndighetene har et større press på seg for å få folk dømt i saker som gjelder terrorbestemmelsene i straffelovens § 28 og § 209, enn ved andre forbrytelser.

Ifølge en menneskerettighetsaktivist og medarbeider i en internasjonal tankesmie (intervju i Moskva, november 2011) kan fabrikkering av saker skje overfor blant annet klassekamerater og slektninger av opprørere. I en fabrikkert sak vil det ofte bli utformet tiltale for brudd på § 208. [ .. ]

Hvis det utstedes en føderal etterlysning på grunnlag av en rettslig beslutning i en fabrikkert sak, må det legges til grunn at russiske myndigheter vil pågripe A og overføre ham til Tsjetsjenia. Etter russisk lov skal straffesaker prøves på det stedet det straffbare forholdet fant sted. Utlendingsdirektoratet la til grunn at russiske myndigheter ikke ville imøtekomme en utleveringsbegjæring, men lagmannsretten kan ikke se at staten har underbygget en slik påstand. Lagmannsretten mener videre at menneskerettsorganisasjoner ikke kan beskytte A mot en føderal etterlysning på grunnlag av en fabrikkert sak. Gannusjkina og Borchgrevink var klare på dette punktet i sine forklaringer.

For lagmannsretten forklarte Gannusjkina og Borchgrevink også at menneskerettsorganisasjoner mener at det skjer vilkårlige bortføringer og drap av personer som tsjetsjenske myndigheter anser for å være en trussel. Mageli og Aass forklarte også at de kjenner til rapporter om dette, men det er uklarheter rundt hva som har skjedd med disse personene. Det er også nevnt at russiske politimyndigheter fabrikkerer straffesaker mot personer fra Tsjetsjenia, for eksempel ved å plante narkotika på dem. Ifølge Landinfos notat Respons Russland: Myndighetsbeskyttelse i øvrige Russland for personer fra Nord-Kaukasus, 2014, er dette Landinfos inntrykk at dette fremdeles skjer, men sjeldnere enn før. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å vurdere hvor stor risikoen er for at A blir utsatt for slike overgrep.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at det er en reell risiko for at A vil bli utsatt for forfølgelse dersom han returneres til andre deler av den russiske føderasjonen ved at tsjetsjenske myndigheter etterlyser ham og får ham overført til Tsetsjenia basert på en fabrikkert sak. Den russiske straffedommen og hans tilknytning til Bs ikke avsluttede sak gir konkrete holdepunkter for at det er en reell risiko for dette. Det er stor risiko for at vil bli utsatt for tortur i fengsel i Tsjetsjenia.

Etter dette er lagmannsrettens konklusjon at vedtaket om tilbakekall av As status som flyktning er ugyldig.

3.3 Vedtaket om utvisning

Det vises til punkt 3.2 ovenfor. Når vedtaket om tilbakekall av status som flyktning er ugyldig fordi det ikke er trygt for A å returnere til Russland, har Utlendingsnemnda lagt en feil faktisk forutsetning til grunn for utvisningsvedtaket. Dette har åpenbart hatt betydning for forholdsmessighetsvurderingen.

Etter dette er lagmannsrettens konklusjon at vedtaket om utvisning er ugyldig.

4 Konklusjon og sakskostnader

Etter dette må utlendingsnemndas vedtak av 21. mars 2014 om tilbakekall av flyktningstatus, vedtak av 21. mai 2014 om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystemer, samt etterfølgende beslutning av 2. juli 2014 om ikke å omgjøre vedtakene kjennes ugyldige.

A har vunnet saken fullt ut og har krav på erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første, jf. andre ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som tilsier at det gjøres unntak fra lovens hovedregel.

Advokat Løken har levert omkostningsoppgave med krav om salær med 264 000 kroner inkludert merverdiavgift. I tillegg kommer utlegg med 4050 kroner samt ankegebyret med 25 800 kroner, til sammen 293 850 kroner.

Staten har anført salærkravet er for høyt, og mener at det er medgått for mye tid under saksforberedelsen.

Advokat Løken har i sakskostnadsoppgaven oppgitt at det er medgått 59 timer under saksforberedelsen etter inngivelsen av anken. Saken har vært av stor betydning for A, og det må aksepteres at det har medgått en del tid til forberedelse, blant annet i forhold til vitner. Lagmannsretten finner likevel at det er brukt for mye tid til saksforberedelsen når det tas i betraktning at advokat Løken også førte saken for tingretten, og at han også der har krevd et salær i samme størrelsesorden, se nedenfor. På den bakgrunn mener lagmannsretten at det burde vært brukt mindre tid på forberedelser for lagmannsretten. Salæret settes etter dette skjønnsmessig til 77 timer à 2200 kroner, altså 169 400 kroner, med tillegg av merverdiavgift 42 350 kroner, til sammen 211 750 kroner. A tilkjennes etter dette sakskostnader for lagmannsretten med 241 600 kroner.

Det følger av tvisteloven § 20-9 andre ledd at lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn for avgjørelsen av sakskostnader for tingretten. A har da krav på erstatning for sine sakskostnader også for tingretten. Advokat Løken leverte salæroppgave med krav om salær på 285 875 kroner inkludert merverdiavgift for tingretten. I tillegg kommer utlegg med 17 125 kroner samt reiseutgifter til vitner med 5034 kroner, til sammen 308 034 kroner. Advokat Sandnes opplyste at staten hadde innvendinger til salærets størrelse. Lagmannsretten anser det arbeidet som har medgått til saksforberedelsen etter stevning, til sammen 55 timer, som noe høyt, men er likevel kommet til at arbeidet har vært nødvendig og rimelig for å ivareta A interesser i saken på en forsvarlig måte, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Kravet legges derfor til grunn. I tillegg kommer rettsgebyret med 6880 kroner. Kostnadene for tingretten fastsettes etter dette til 314 914 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 21. mars 2014, vedtak av 21. mai 2014 og beslutning av 2. juli 2014 er ugyldige.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 241 600 - tohundreogførtientusensekshundre - kroner til A innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
  3. I sakskostnader for tingretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 314 914 - trehundreogfjortentusennihundreogfjorten - kroner til A innen to uker fra forkynnelsen av dommen. 

 

 

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2015-46001 Utlendingsrett. Tilbakekall av status som flyktning. Utvisning. Internflukt. Utlendingsloven § 37, § 67, § 28. (05.01.2016)

    Saken gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om tilbakekall av flyktningstatus og vedtak om utvisning. En mann fra Tsjetsjenia som hadde fått innvilget asyl i Norge ble dømt for et straffbart forhold. Hans status som flyktning ble tilbakekalt, jf. utlendingsloven § 67. I motsetning til tingretten kom lagmannsretten frem til at det ikke ville være trygt for utlendingen å bosette seg i noen del av den russiske føderasjonen. Vilkårene for internflukt var ikke oppfylt og vedtakene ble kjent ugyldige.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo