Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-50286
Dokumentdato : 27.09.2016

Asyl. Iran. Konvertitt. Troverdighet.

Gyldligheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl og etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket. Ankende part, som er fra Iran, hadde konvertert fra islam til kristendommen. Lagmannsretten kom i motsetning til Utlendingsnemnda og tingretten til at utlendingen er reell konvertitt, slik at han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin konvertering som medfører behov for beskyttelse. Utlendingsnemndas vedtak og beslutninger er således ugyldige.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl og etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket.

Om sakens bakgrunn heter det i Oslo tingretts dom av 27. januar 2015:

A, heretter også benevnt som saksøkeren, er etnisk azeri fra Iran. Han søkte om beskyttelse i Norge 14. juni 2010, og opplyste å ha kommet til landet noen dager tidligere. Registreringsskjema og egenerklæring ble fylt ut 15. juni 2010, og asylintervju ble gjennomført 9. juli 2010. Politiet mottok det iranske identitetsbeviset kart e-melli i original 15. juli 2010.

Som grunnlag for søknaden om beskyttelse oppga klageren at han var politisk aktivist og forfulgt av myndighetene. Han oppga å være tidligere straffedømt for agitasjon mot systemet samt for å ha forstyrret den nasjonale sikkerhet, og fryktet ny fengsling og henrettelse ved retur. Saksøkeren anførte videre at han som aserbajdsjaner i Iran var utsatt for diskriminering, og at dette også ga krav på opphold.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden i vedtak av 28. august 2010 under henvisning til at sentrale deler av saksøkerens forklaring ikke fremstod som troverdig, og at situasjonen for azerier i Iran heller ikke ga grunnlag for opphold.

Vedtaket ble påklaget og UDI ga vedtaket utsatt iverksettelse. I skriv fra saksøkerens daværende advokat mottatt av UDI 11. oktober 2010, ble det som bevis for saksøkerens asylhistorie, fremlagt straffedom og bevis for kausjonsstillelse fra Iran. Verifiseringsrapport utarbeidet av Norges ambassade i Teheran i februar 2011, konkluderte med at ingen av dokumentene var ekte.

UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre vedtaket som ble sendt UNE for klagebehandling.

I skriv av 1. november 2011 ble det opplyst at saksøkeren hadde konvertert fra islam til kristendommen. Vedlagt var dåpsattest og dokumenter som bekreftet kristen aktivitet.

Ved vedtak av 21. august 2013 konkluderte UNE med at det verken forelå beskyttelsesbehov etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller bokstav b. UNE viste til at dokumentene saksøkeren hadde fremlagt var falske, og anså det ikke som tilstrekkelig bevist at saksøkeren hadde vært fengslet og senere straffedømt i Iran. UNE la derimot til grunn at saksøkeren muligens hadde deltatt i demonstrasjoner og vært politisk aktiv for gruppen «Azerbajan» og til fordel for Moussavis valgkamp, men at dette ikke utgjorde grunnlag for beskyttelse. Når det gjaldt konverteringen stilte UNE spørsmål ved om det var tale om en reell konvertering eller en bekvemmelighetskonvertering. Idet konklusjonen var at saksøkeren uansett ikke risikerte forfølgelse i Iran, ble det ikke tatt stilling til om konverteringen var reell.

I begjæring av 9. desember 2013 ble vedtaket anmodet omgjort. Begjæringen var ført i pennen av B, internasjonal leder i IMI kirken. B møtte også som vitne under hovedforhandlingen i tingretten.

UNE nektet omgjøring av vedtaket i beslutning av 14. januar 2014.

Ny omgjøringsbegjæring ble fremsatt 15. mai 2014 og i brev av 25. mai ble det sendt inn supplerende opplysninger om saksøkerens kristne aktivitet, herunder at han hadde eksponert sin tro på Facebook.

I beslutning av 22. juli 2014 fastholdt UNE at det ikke forelå oppholdsgrunnlag etter de anførte bestemmelsene. UNE viste til at det å ha konvertert til kristendommen ikke i seg selv innebar noen risiko for forfølgelse og videre at saksøkeren ikke kom til å praktisere sin tro på en måte som ville føre til forfølgelse.

Stevning og begjæring om midlertid forføyning innkom Oslo tingrett 6. oktober 2014. Tilsvar ble mottatt 6. november 2014.

På bakgrunn av stevningen vurderte UNE nok en gang omgjøring, men avslo dette i beslutning 24. oktober 2014.

Oslo tingrett avsa dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

  3. A betaler 75 000 - syttifemtusen - kroner i sakskostnader til staten ved Utlendingsnemnda, innen 2 - to - uker etter forkynning av dommen.

A anket dommen og forføyningssaken til Borgarting lagmannsrett. I forføyningssaken avsa lagmannsretten den 29. mai 2015 kjennelse med slik slutning:

  1. Anken forkastes

  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 2 500 - totusenfemhundre - kroner til staten v/Utlendingsnemnda inne to - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.

Ankeforhandling i hovedsaken er holdt 1. og 2. september 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Knut Olaf Eldhuset, og avga forklaring. For staten v/Utlendingsnemnda møtte seniorrådgiver Rolf Thore Thomassen og statens prosessfullmektig, advokat Alexander Venås. Det ble avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.


Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er feil så vel i forhold til faktum som lovanvendelsen.

A konverterte til kristendommen i 2011. Han er døpt, har gjennomgått Alpha-kurs og IMI-kirkens bibelskole Acta. Han underviser nå på Alpha-kurs og har en aktiv rolle i menigheten. Han er en åpen og misjonerende kristen som forteller andre hva han har opplevet. Han har oppsøkt asylmottak, invitert asylsøkere til kirken og underviser om kristendommen på farsi. Han har lagt ut kristne tekster på sin Facebook-side. Han har også forsøkt å omvende sine kusiner i Iran.

As far er pensjonert offiser fra hæren i Iran. Han har en streng islamsk tro og tar sterk avstand fra sønnens konvertering. Faren vil ikke lenger ha noe med A å gjøre. Det er grunn til å frykte at faren vil anmelde sønnen til myndighetene om han blir sendt tilbake til Iran.

A vil ikke kunne skjule sin tro ved en eventuell retur til Iran. Han vil søke å bli en del av en hjemmekirke og vil fortsette sin misjonerende virksomhet. Han vil ikke kunne fornekte sin tro.

A bestrider at han har svekket generell troverdighet. To dokumenter han la frem viste seg å være falske. Han hadde imidlertid fått oversendt dokumentene fra sine foreldre. Han fastholder at myndighetene krevde kausjon i foreldrenes hus for at han kunne slippe ut av fengsel. Han fastholder videre at han fikk to rettsinnkallinger. Han ba foreldrene om å oversende disse, men de fant dem ikke. Foreldrene brøt kontakten med A for om lag ett år siden, de har flyttet og det er i dag ikke mulig for ham å fremskaffe dokumentene.

A er en reell konvertitt og har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28.

Subsidiært anføres at A har krav på opphold på politisk grunnlag, jf. søknaden ved ankomsten til Norge.

A har lagt ned slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 21. august 2013 samt etterfølgende beslutninger av 14. januar 2014, 22. juli 2014 og 24. oktober 2014 kjennes ugyldige.

  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilpliktes å betale saksens fulle omkostninger for lagmannsretten og tingretten.


Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas vedtak og beslutninger er gyldige. A har ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b, verken på bakgrunn av sin religiøse tro eller politiske virksomhet.

Utlendingsnemnda har ikke tatt stilling til om A er en reell konvertitt da det ikke har avgjørende betydning for utfallet av saken. A vil uansett ikke vil bli forfulgt i Iran.

Utlendingsnemndas syn kommer tydelig frem i beslutningen av 22. juli 2014. Her fremgår det bl.a.:

Landinformasjon
Konvertering fra islam til kristendommen er i utgangspunktet forbudt i Iran som er en islamsk republikk. Det finnes imidlertid kristne fellesskap i Iran, bestående av så vel etniske kristne, som av konvertitter. I iransk tradisjon er det et skarpt skille mellom offentlig og privat sfære. Innenfor den private sfære er spillerommet for ulike livsstiler stort, også med hensyn til religionsfriheten.

[...]

Det er teoretisk mulig for muslimske menn å bli dømt til døden for å ha konvertert. I praksis er det imidlertid ikke kjent at noen har blitt dømt og henrettet for å ha konvertert til kristendommen siden en kristen, høyprofilert pastor ble dømt og henrettet i 1990. Det er enkelte kjente tilfeller av utenomrettslige drap på kristne ledere i Iran også etter dette, jf. Landinfos temanotat. Det er kjent at konvertitter har blitt arrestert og idømt fengselsstraff de siste årene.

[ ... ]

De som er utsatt for reaksjoner fra myndighetene som avhør, arrestasjon, trakassering og trusler, er spesielt ledere og medlemmer av kristne menigheter som driver utadrettet virksomhet. Varigheten av fengselsopphold varierer, men den overveiende andelen av arrestasjoner har vært av kort varighet, jf. Landinfos temanotat. I noen få tilfeller har fengslingen vart i flere måneder og enkelte kristne har blitt dømt til flere års fengsel. Christian Solidarity Worldwide rapporterte i 2009 om at fysisk mishandling og tortur under forvaring sjelden ble rapportert, jf. [ ... ], men det vises til enkelttilfeller av slik dårlig behandling i Landinfos temanotat.

UNEs praksis
På bakgrunn av tilgjengelig landinformasjon, jf. overfor, legger UNE til grunn at konvertitter ikke risikerer forfølgelse i Iran på generelt grunnlag. Dette betyr at å ha konvertert til kristendommen ikke i seg selv innebærer noen risiko for forfølgelse.

Da iranske konvertitter ikke risikerer forfølgelse i Iran på generelt grunnlag, har individuelle og konkrete forhold vært avgjørende i vurderingen av om UNE tror utlendingen risikerer forfølgelse ved retur til Iran. Med andre ord: Det må mer til.

I vurderingen er det blant annet lagt til grunn at konvertitter som har en ledende stilling i et kristent miljø, som har utadrettet misjonerende aktivitet eller som på annen måte er sterkt profilert som konvertitt vil kunne risikere forfølgelse ved retur til Iran. UNEs vurdering i den enkelte sak har tatt utgangspunkt i hvordan utlendingen vil praktisere sin tro ved retur, på bakgrunn av opplysninger om hvordan han/hun har praktisert sin tro i Norge. Asylsøkere som bare har hatt beskjeden kristen aktivitet i Norge, eller som har manglet kunnskaper til å lære opp andre i den kristne tro, vil i henhold til UNEs praksis i utgangspunktet ikke risikere forfølgelse.

I henhold til UNEs praksis, utviklet gjennom en rekke nemndsmøter, innebærer ikke konvertering til kristendommen eller alminnelig praktisering av kristendommen risiko for forfølgelse ved retur. UNE mener at en iransk konvertitt kan returnere til Iran såfremt man kan anta at han/hun vil utøve sin religion innenfor de sosiokulturelle rammene i Iran. Det har ikke blitt ansett som forfølgelse at en konvertitt som returnerer til hjemlandet, må finne seg i at den religiøse aktiviteten begrenses sammenlignet med i Norge som følge av de sosiokulturelle rammene i Iran.

Konkret vurdering
UNE har i vedtak av 21.08.2013 vurdert om A risikerer forfølgelse ved retur til Iran på bakgrunn av sin konvertering og kristne tro. Det ble i vurderingen tatt utgangspunkt i hvordan han har praktisert sin tro i Norge, jf. praksis slik vist til ovenfor. Det ble tatt en konkret sannsynlighetsvurdering av hva han rent faktisk kommer til å gjøre, ikke en normativ vurdering av hva han kan gjøre eller med rimelighet bør gjøre for å unngå forfølgelse.

På bakgrunn av opplysningene i saken la UNE til grunn at A praktiserer sin tro i Norge gjennom deltakelse i gudstjenester, møter i menigheten og undervisning ved bibelskole, og fant ikke at han kommer til å opptre på annen måte ved retur.

[ ... ]

Staten v/Utlendingsnemnda fastholder dette syn. Det pekes i denne forbindelse også på at A ved fremleggelse av falske dokumenter i asylsaken, ved manglende dokumentasjon av påstander om kausjon og rettsinnkallinger, samt ved inkonsistent forklaring om morens religion har svekket generell troverdighet.

A har ikke rett til asyl på politisk grunnlag. På bakgrunn av hans svekkede troverdighet kan ikke den opprinnelige asylforklaringen legges til grunn. Utlendingsnemnda har korrekt kommet til at A har bedrevet beskjeden politisk aktivitet som ikke kan gi grunnlag for beskyttelse.

Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.

  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrettsbehandlingen.


Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten har kommet til at A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin konvertering fra islam til kristendommen, og at han har behov for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Utlendingsnemndas vedtak og beslutninger er således ugyldige.

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b lyder:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 151 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

For at det skal foreligge en «forfølgelse» må handlingene utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, jf. utlendingsloven § 29. I Borgarting lagmannsretts dom LB-2012-147989 uttalte lagmannsretten, etter å ha gjennomgått lovens forarbeider og Vevstads kommentarutgave til utlendingsloven, at «lagmannsretten legger etter dette til grunn at for eksempel arrest uten saklig grunn, kortvarige fengslinger uten alvorlige fysiske overgrep eller sporadisk diskriminering ikke er å anse som «forfølgelse» i lovens forstand». Denne lagmannsrett er enig i dette.

A søkte opprinnelig om asyl på politisk grunnlag. Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet 28. august 2010. A påklaget vedtaket til Utlendingsnemnda. Før klagen var ferdig behandlet, informerte As advokat i brev til Utlendingsnemnda av 1. november 2011 om at A hadde konvertert fra islam til kristendommen.

Utlendingsnemnda avslo klagen ved vedtak av 21. august 2013. Nemnda konkluderte med at det ikke forelå beskyttelsesbehov verken på politisk eller religiøst grunnlag.

Utlendingsnemnda avslo den 14. januar 2014 og 22. juli 2014 begjæringer om omgjøring av vedtaket. Nemnda vurderte omgjøring ved varsel om stevning, men kom til at det ikke var grunnlag for omgjøring.

A har så vel for tingretten som for lagmannsretten prinsipalt anført at det foreligger rett til asyl av religiøse grunner. Subsidiært opprettholdes kravet om asyl på politisk grunnlag.

Lagmannsretten behandler først det prinsipale grunnlaget. Det sentrale spørsmålet her er om A ved retur til Iran har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin religion, herunder konverteringen fra islam til kristendommen. Vurderingen er todelt. Retten må først ta stilling til sakens faktum, og deretter vurdere om det på bakgrunn av det fastlagte faktum foreligger risiko for forfølgelse.

Høyesterett har Rt-2011-1481 gjennomgått de krav som stilles til bevis i slike saker. Høyesterett uttaler her i avsnitt 39 flg.:

(39) Utvalget som forberedte 2008-loven konkluderte med at bevisvurderingen i beskyttelsessaker må foretas ut fra en konkret helhetsvurdering. Siden det ikke vil kunne angis en generell og fastlagt terskel for beviskravet, egner dette seg ikke for nærmere lovregulering. Departementet slutter seg til dette på side 88, og tilføyer at utlendingens generelle troverdighet er ett av elementene som det er naturlig å vektlegge i den samlede vurderingen.

(40) Samtidig gir departementet uttrykk for at tvilen som utgangspunkt må komme søkeren til gode så lenge konsekvensene av en uriktig avgjørelse om retur kan innebære at søkeren blir utsatt for forfølgelse. Norske myndigheter har derfor bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

(41) Videre er det ifølge departementet i utgangspunktet søkeren som har ansvaret for å sannsynliggjøre sine anførsler så langt det er mulig. Myndighetene må kunne kreve at han legger frem de opplysningene han kan om relevante forhold. Samtidig har myndighetene etter forvaltningsloven § 17 selv plikt til å påse at saken er best mulig opplyst før vedtak treffes.

(42) Avslutningsvis bemerker departementet at ved vurderingen av om det er frykt for forfølgelse må det opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende må være om risikoen er reell. Risikovurderingen skal skje på vedtakstidspunktet.

(43) I spesialmotivene til § 28 er dette oppsummert slik på side 414:

«Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell.»

(44) Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og - etter 2008-loven - også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Med dette som utgangspunkt går lagmannsretten over til å se på de konkrete forholdene i saken.

Om kristnes situasjon i Iran har lagmannsretten fått fremlagt Noas' rapport «Tro, håp og forfølgelse» fra 2014, rapport fra Åpne Dører av 12. januar 2016 og Landinfos temanotat «Iran: Kristne og konvertitter» av 7. juli 2011. Lagmannsretten har også hørt vitneforklaringer fra faglig leder i Åpne Dører, Stig Magne Heitmann og fra seniorrådgiver Are Hovdenak i Landinfo.

Slik lagmannsretten oppfatter rapportene og vitneforklaringene er det stor enighet om hovedtrekkene. Lagmannsretten oppfatter det videre slik at den beskrivelse av kristne konvertitters situasjon i Iran som gis i Utlendingsnemndas vedtak av 22. juli 2014, og som er tatt inn under ankemotpartens anførsler tidligere i dommen, i stor grad samstemmer med dette.

Hovdenak forklarte at ca. 99 % av Irans befolkning er muslimer. Kristendom, jødedom og zoroastrisme er lovlige og aksepterte religioner i følge den iranske grunnloven. De etablerte kirkene har i stor grad innordnet seg de begrensninger som gjelder for ikke-muslimsk religionsutøvelse, og får derfor operere med lite innblanding fra myndighetenes side. Hovdenak anslo at det var mer enn 100 000 personer som var medlem av de etablerte kristne kirkene.

Frafall fra islam (apostasi) og evangelisering overfor muslimer er imidlertid strengt forbudt og kan medføre dødsstraff. Hovdenak opplyste at siste dødsdom som var fullbyrdet var fra 1990. Det hadde vært noen dødsdommer senere, men disse er ikke fullbyrdet.

Hovdenak anslo at det var om lag 10 000 konvertitter fra islam til kristendommen i Iran. Konvertitter får ikke adgang til de etablerte kirkesamfunn. De utøver sin religion i stor utstrekning i såkalte hjemmekirker, dvs. at en privatperson inviterer gjester eller tilhengere hjem til seg for å delta i bønn, forkynnelse eller studier. Hjemmekirkene er ikke registrert eller godkjent av iranske myndigheter. Landinfo skriver i sitt temanotat på side 11 at «ifølge en iranskfødt pastor i Norge [..], er hjemmekirker små uoffisielle menigheter med 10-15 medlemmer som møtes hos hverandre for å holde private gudstjenester eller studere bibelen. Disse driver ulik grad av aktiv evangelisering utad. Når det innlemmes nye medlemmer, opererer man med interne passord for å hindre infiltrering fra statlig etterretning, noe som hele tiden oppleves som en reell risiko.»

Det fremgår av Landinfos problemnotat på side 14 at det i følge iransk religiøs tradisjon er forskjell på lovbrudd som begås i det offentlige rom og det som skjer skjermet av privatlivets fred. Forhold som strider mot islam og som forekommer i det offentlige rom må straffes, mens det som skjer innenfor den private sfære, og dermed i det skjulte, i større grad tolereres.

I notatet på side 15 heter det:

Problemer med myndighetene har tradisjonelt oppstått i forhold til utadretten og evangeliserende virksomhet rettet mot muslimer. Enhver kristen (født kristen eller konvertitt) som er aktiv misjonerende overfor muslimer og for eksempel deler ut kristen litteratur, risikerer problemer på arbeidsplassen og i lokalmiljøet. Ikke bare med myndighetene, evangelisering vil sannsynligvis bli sett på som uhørt og sosiokulturelt uakseptabelt av de fleste iranere. Og hvis slike forhold blir anmeldt, risikerer vedkommende overvåking, alvorlig tiltale og rettssak.

Hovdenak og Heitmann forklarte at iranske myndigheter overvåket kristelig aktivitet utenfor de lovlige kirkene, og at myndighetene har hatt en rekke raid mot disse, gjerne i forbindelse med jul og påske. Ved raid mot en hjemmekirke vil deltakerne bli arrestert og pc-er og mobiltelefoner vil bli beslaglagt. Noen i gruppen vil bli løslatt raskt, etter timer og dager, mens andre vil kunne få en rettsprosess mot seg. Hovdenak opplyste at det er vanlig med fengsel fra noen måneder til flere år. Hovedmønstret er at de som får dom mot seg er de som anses for å ha en sentral rolle i organiseringen av hjemmekirken, pastoren eller de som har møtet hjemme hos seg. Han opplyste at de som har den organisatoriske rollen får lengst fengsel.

Hovdenak forklarte videre at de som slapp fri ofte måtte skrive under på en erklæring om at de ville gå tilbake til islam. Dersom man likevel fortsatte med deltagelse i folkekirken og ble anholdt på nytt, ville man kunne få en dom for dette. Hovdenak opplyste at man hadde eksempler på at det var idømt straff på to års fengsel.

En FN-rapport fra mars 2015 oppga antall fengslede kristne i Iran til 92. Året før var tallet 48. US State Department anslo at 550 kristne var arrestert fra 2010 til 2015. Hovdenak anslo antall fengslinger de siste årene til mellom 50 og 100. I august i år ble 40 personer arrestert. Han opplyste at mange av konvertittene har dommer fra to, tre års fengsel opp til seks år.

Hovdenak var av den oppfatning at det som er skrevet i temanotatet fra 2011 fortsatt har gyldighet i dag.

Hovdenak opplyste at man etter valget i 2013 hadde ventet en bedring av menneskerettighetssituasjonen. Tallet på dødsdommer gikk imidlertid ikke ned. Det har vært en økning i henrettelser.

Vitnet Heitmann, fra Åpne Dører, forklarte at forholdene for kristne konvertitter var blitt forverret etter at Hassan Rouhani ble valgt til president i 2013.

Lagmannsretten går etter dette over til å vurdere As situasjon.

Utlendingsnemnda har ikke tatt stilling til om A er en reell konvertitt, da nemnda var av den oppfatning at «det ikke har avgjørende betydning for utfallet i saken». Lagmannsretten viser til Utlendingsnemndas vedtak av 21. august 2013. Staten v/ Utlendingsnemnda har anført at heller ikke lagmannsretten skal ta stilling til om A har et personlig kristent livssyn. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Etter lagmannsrettens oppfatning vil det i denne konkrete saken være av vesentlig betydning ved vurderingen av hvorledes A vil opptre ved en retur til Iran om han er reell konvertitt eller ikke.

Staten v/Utlendingsnemnda har anført at A har svekket generell troverdighet. Staten viser bl.a. til at han har erkjent å ha fremlagt falske dokumenter i forbindelse med sin asylsøknad, til at han gjentatte ganger har sagt at han skal fremlegge to rettsinnkallinger fra iransk domstol uten at han har gjort det, ved at hans opplysninger om at foreldrene måtte stille kausjon for hans løslatelse ikke kan være riktig og ved uoverensstemmelser i forklaringer om morens tro.

Det er på det rene at dokumentet som er utgir seg som utskrift av dom fra Den islamske revolusjonsdomstolen i Ormieh er falsk. Det samme gjelder et dokument som bekrefter løslatelse fra fengsel mot kausjon. Dokumentene er fremlagt av A, og han har i ettertid sagt at han er enig i at dokumentene er falske. Om dette heter det i tingrettens dom på side 10:

Saksøkerens generelle troverdighet er svekket som en følge av at det i forbindelse med den opprinnelige asylsøknaden ble lagt frem falske dokumenter. Under hovedforhandlingen erkjente saksøkeren at dokumentene var falske og forklarte videre at han i en samtale han hadde med sin far noen dager etter at verifiseringsrapporten forelå, hadde forstått dette. Likevel opprettholdt han ved tre anledninger anførselen om at dokumentene var ekte, senest i stevningen til Oslo tingrett.

I lagmannsretten har A forklart at han hadde bedt familien sin om å finne dokumentene og sende dem til ham. Han leste dokumentene da han fikk dem og overleverte dem til advokaten sin. A forklarte videre at etter at Utlendingsdirektoratet la frem rapport om at dokumentene var falske, kontaktet han familien, som fortalte at de ikke hadde funnet dokumentene han hadde bedt om og at de hadde måttet bestikke noen for å skaffe dem. A sa at han var veldig lei seg for dette.

A uttalte seg om dokumentene til Utlendingsdirektoratet i brev av 26. april 2011. Han innledet med at «[D]et er vanskelig å forstå hva som jeg skal si om disse kommentarene fra ambassaden». Han opplyste at han hadde fått dokumentene fra sin far som hadde fått dem fra domstolen i Iran. A var uenig i at dokumentene var falske. Han ble løslatt mot kausjon fordi faren stilte skjøtet på huset i pant. Han fikk ikke endelig dom og var løslatt mot kausjon da han rømte.

Vitne B forklarte i forbindelse med sin omtale av A at han hadde vært vitne til den sorgen A opplevde da han oppdaget at dokumentene var falske.

Mht. kausjonen fremgår det av ambassadens verifiseringsrapport av 23. februar 2011 at kausjonsinstituttet er forbeholdt saker der det ennå ikke er avsagt dom fra første instans. Det heter videre at «[D]ersom noen skal løslates midlertidig etter at dom er avsagt i første instans, for eksempel i påvente av at ankesaken skal behandles, omtales dette som en løslatelse på permisjon».

A har hele tiden anført at han ble løslatt fordi faren stilte kausjon.

Are Hovdenak fra Landinfo sa i sin vitneforklaring at bruk av kausjon ved løslatelse er mye brukt ved iranske domstoler. Dette gjaldt særlig i etterforskningsfasen, men det ble også brukt ved permisjoner.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av den oppfatning at man ikke kan se bort fra at det forholder seg slik A har forklart. Hans forklaring underbygges av Bs observasjon av As reaksjon på opplysningene om at dokumentene var falske og Hovdenaks opplysning om at kausjon også benyttes ved permisjoner.

For så vidt angår de to rettsinnkallingene har A forklart at han i sin tid spurte foreldrene om å sende ham disse. Foreldrene sa at de hadde lett etter dem, men at de ikke kunne finne dem. As far brøt kontakten med A for om lag ett år siden, og A har ikke kunnet be om dem på nytt. Han opplyste at foreldrene hadde flyttet.

Lagmannsretten kan vanskelig se at det ikke kan forholde seg slik A forklarer.

A opplyste i asylintervjuet at hans far er shiamuslim, og at moren hans er sunnimuslim. Statens prosessfullmektig uttalte i prosedyren at det var påfallende at faren var shiamuslim mens moren var sunnimuslim. Det har ikke vært noen bevisførsel omkring dette, ut over at det har fremkommet at faren er svært religiøs. Lagmannsretten har således ikke noe grunnlag for å vurdere dette spørsmålet. Staten reagerte videre på at B skrev i omgjøringsbegjæringen at As mor var kristen. Dette måtte ha kommet fra A - og var i strid med opplysningene A ga i asylintervjuet. B kommenterte dette i sin forklaring med at hustruen måtte ta ektemannens religion, og at moren kom fra en kristen tradisjon.

A har i lagmannsretten forklart at det B skrev om morens religion berodde på en språklig misforståelse. Det A mente var at morens slektninger var kristne. Han forklarte at hans kontakt med kristendommen i Iran var gjennom morens familie. Morens onkel er gift med en kvinne som er kristen.

Lagmannsretten kan vanskelig se at de foreliggende opplysninger gir grunnlag for mistanke om at A har forklart seg bevisst uriktig om morens religiøse tilknytning.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det er sannsynliggjort at A har en svekket generell troverdighet.

A var ateist da han forlot Iran. Han forklarte i lagmannsretten at han kom i kontakt med kristendommen i Norge i 2010 på det midlertidige mottaket han bodde på. Han ble der kjent med en nykonvertitt som het C, en person han beskrev som veldig troende. De diskuterte ofte generelt om religioner. A forklarte at han tenkte at mange religioner var like. Før han forlot mottaket for å flytte til et mottak i Stavanger, fikk han en bok som inneholdt Lukas evangeliet av C. A forklarte at han etter en stund forsøkte å lese den, men at han ikke skjønte noe. Han fant en bibel på det nye mottaket. Han leste hele.

A forklarte at han i begynnelsen av sommeren 2011 fikk vite at C var overført til Haugesund. C invitert ham dit en helg, og søndagen gikk de i kirken. Det var en prest som forklarte og en tolk som oversatte. A fortalte at han endelig hadde funnet et sted der han kunne få svar på de spørsmål han hadde stilt seg da han leste boken.

A forklarte at han dro til Haugesund og kirken der flere ganger, og at kristendommen etter hvert fikk stor betydning for ham. Det virket fornuftig, og han fikk til slutt troen. Han følte seg samtidig som en synder, og det var derfor han følte at han ville bli døpt. Presten satte ham i kontakt med B i IMI-kirken i Stavanger.

A gikk til dåpsundervisning i Haugesund nordre misjonskirke. Han gikk samtidig i IMI-kirken i Stavanger. Det fremgår av attest av 20. september 2011 fra IMI-kirken at A de fire siste ukene hadde gått regelmessig i menigheten. Han gikk på språkskole på mandager, på Alpha kurs på torsdager og på gudstjeneste på søndager.

A ble døpt 30. oktober 2011.

Prest i IMI-kirken, B, forklarte i lagmannsretten at han i denne perioden hadde flere samtaler med A. IMI-kirken er restriktive med dåp, men B var ikke i tvil om at A var klar for dåpen. Han forklarte at IMI-kirken generelt er skeptiske fordi det er mange useriøse som «faker» at de er kristne for å få bli i Norge. Mange useriøse vil avsløre seg i etterkant.

A var student ved Acta IMI-kirkens bibelskole skoleåret 2012 til 2013.

A forklarte at han for ett år siden begynte å forkynne kristendommen for andre. Han forklarte at det å forkynne kristendom er en ordre fra Gud. Han oppsøkte et asylmottak for å tale om bibelen. Etter at han var blitt kjent med noen, sluttet andre seg til. Det ble ordnet med buss fra mottaket til et hotell i nærheten av kirken. A holdt der Alfa kurs for dem. Det var 14 personer som deltok på kurset.

A forklarte at det dessverre var et midlertidig mottak, og at alle er flyttet. Han hadde imidlertid «funnet en del afghanere» som skal starte på kurs i neste uke. A forklarte at han ser det som en plikt å fortelle om kristendommen til andre.

A har en facebook-side. Utskrift er fremlagt for lagmannsretten. A forklarte at han skriver om kristendommen, tar inn vers fra bibelen og skriver om nykonvertitter i Iran. Han skriver mest på farsi men også på norsk.

A fortalte at han opplever kristendommen som en gave fra Gud. Bibelen er en glad og god nyhet. På samme måte som en som har vunnet i Lotto eller en som har fått barn vil dele dette med andre, vil A dele gaven fra Gud. Han forklarte at for han så var ikke kristendommen bare en religion, men en slags forbindelsen «mellom han og Guden som har kommet til oss via sin sønn». Under islam var A som en død person, en slave.

B forklarte at han hadde fulgt A siden A kom til IMI-kirken for fem år siden. Han hadde vært sammen med ham minst en dag i uken. Han beskrev A som en person med dybde i sin kristendom. En misjonerende kristen, som ikke kan la vær å fortelle hva han har hørt. A viser lettelse over å være kommet ut av islams regler og religion, og takknemlig for å ha lært at kristendommen er en relasjon. Den enorme oppdagelsen gjør at han ikke klarer å la vær å misjonere. B beskrev A som nesten dumdristig når han går inn i islamske miljøer og snakker om Gud og Jesus.

B forklarte at A i den første tiden brukte mye tid på å lære norsk. Han begynte på Alfa kurs og ble veldig fort en del av teamet. A ble etter hvert lærer i den kristne tro. I flere kull har A fortalt om sin vandring fra islam til ateisme til den kristne tro. A er veldig uredd i sin bekjennelse.

B fortalte at A «jevnt og trutt» profilerte seg som kristen. I 2015 fikk han IMI-kirkens frivillighetspris for sin velvillighet og misjonering.

Lagmannsretten er etter bevisføringen overbevist om at A er en reell konvertitt. Lagmannsretten viser til hans store engasjement over fem år. Et engasjement som spenner fra selv å tilegne seg kunnskaper om kristendom til å fortelle om kristendommen til andre. Lagmannsretten viser videre til at A gjennom flere år har undervist på Alfa kurs på norsk og farsi, og at han oppsøker islamske miljøer for å fortelle om Gud. I tillegg til den faktiske aktivitet som er dokumentert gjennom fem år, legger lagmannsretten stor vekt på forklaringen og vurderingen til B, som har fulgt A tett disse årene.

Lagmannsretten oppfatter As overbevisning om den kristne tro så sterk at han ved retur til Iran ikke vil kunne holde en lav profil om denne. Det er sannsynlig at han vil søke å bli del av en folkekirke, og det er etter rettens vurdering sannsynlig at han vil fortsette med sin misjonering blant muslimer, i tråd med den plikt han føler til å fortelle om Gud.

Om A skulle bli pågrepet, er det etter lagmannsrettens vurdering lite sannsynlig at han vil fornekte Gud og si seg villig til å gå tilbake til islam, jf. Hovdenaks forklaring om myndighetenes praksis. Det er etter rettens vurdering enda mindre sannsynlig at A ikke vil oppsøke folkekirken igjen, og det kan eller ikke ses bort fra at han vil kunne få en rolle i organiseringen av en hjemmekirke. Det vises her til As uttalte kristne aktivitet i Norge, og hans aktive rolle i IMI-kirkens arbeid. Slik retten ser det er det en nærliggende og reell fare for at A vil bli pågrepet og fengslet i Iran på grunn av sin religiøse aktivitet. På bakgrunn av Hovdenaks forklaring legger lagmannsretten til grunn at en A står overfor en fare for å bli idømt flere års fengselsstraff.

Lagmannsretten er av den oppfatning at Utlendingsnemndas vedtak av 21. august 2013 og beslutninger av 14. januar 2014, 22. juli 2014 og 24. oktober 2014 er ugyldige.

Lagmannsretten tar etter dette ikke stilling til om A også har behov for beskyttelse på politisk grunnlag.

A har vunnet saken og har krav på erstatning av sine sakskostnader for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første, jf. annet ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig helt eller delvis å frita for erstatningsplikten etter bestemmelsens tredje ledd.

Advokat Eldhuset har krevd erstattet sakskostnader for lagmannsretten med til sammen 103 500 kroner inklusive merverdiavgift. I tillegg kommer rettsgebyr for lagmannsretten med 23 220 kroner for hovedsaken samt for forføyningssaken 5 160 kroner. Det er krevd erstatter reise- og oppholdsutgifter etter statens satser, hvilket utgjør 15 610 kroner.

Samlede omkostninger for lagmannsretten er etter dette 147 490 kroner. Advokat Venås er kjent med kravet og har ikke fremsatt innsigelser. Omkostningene anses nødvendig, og det har etter sakens betydning for A vært rimelig å pådra dem, jf. § 20-5. Lagmannsretten tar kravet til følge.

Ved avgjørelsen av omkostningene for tingretten skal lagmannsrettens resultat legges til grunn, jf. tvisteloven § 20-9. A har rett til erstatning av sine sakskostnader fra staten v/Utlendingsnemnda, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig helt eller delvis å frita for erstatningsansvaret etter bestemmelsens tredje ledd.

Advokat Eldhuset har krevd erstattet omkostninger for tingretten med 102 813 kroner inklusive merverdiavgift. Advokat Venås er kjent med kravet og har ikke fremsatt innsigelser. Omkostningene anses nødvendig og det har etter sakens betydning for A vært rimelig å pådra dem, jf.§ 20-5. Kravet tas til følge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 21. august 2013 samt etterfølgende beslutninger av 14. januar 2014, 22. juli 2014 og 24. oktober 2014 kjennes ugyldige.

  2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda 250 303 - tohundreogfemtitusetrehundreogtre - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-50286 Asyl. Iran. Konvertitt. Troverdighet. (22.11.2016)

    Gyldligheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl og etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket. Ankende part, som er fra Iran, hadde konvertert fra islam til kristendommen. Lagmannsretten kom i motsetning til Utlendingsnemnda og tingretten til at utlendingen er reell konvertitt, slik at han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin konvertering som medfører behov for beskyttelse. Utlendingsnemndas vedtak og beslutninger er således ugyldige.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo