Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-68567
Dokumentdato : 16.12.2015

Beskyttelse (asyl). Konvertitt. Iran.


Iransk asylsøker fikk ikke medhold i at vedtak om avslag på beskyttelse (asyl), jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, var ugyldig. Han hadde konvertert til kristendommen, men ville som vanlig medlem i en iransk hjemmekirkemenighet etter flertallets syn ikke risikere forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand. Mindretallet mente det var en nærliggende risiko for forfølgelse.


Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl for iransk statsborger og gyldigheten av senere beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket.

A, f. 0.0.1976, er iransk statsborger. Han kom til Norge og søkte asyl 29. januar 2003. Han oppga som asylgrunnlag blant annet at han hadde blitt arrestert etter å ha deltatt i demonstrasjoner og at han var etterlyst og kom til å havne i fengsel ved retur til Iran.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo asylsøknaden ved vedtak 13. august 2004. UDI fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A ved retur ville bli utsatt for reaksjoner fra iranske myndigheter som ville utgjøre forfølgelse i utlendingslovens forstand. A påklaget vedtaket.

I februar 2005 opplyste A overfor utlendingsmyndighetene at han hadde konvertert til kristendommen. Han la frem bekreftelse fra Trondheim baptistkirke av 3. januar 2005 hvor det fremgikk at han var blitt døpt der 26. desember 2004. A forlot Norge, og ble returnert fra Tyskland 19. desember 2005 i henhold til Dublin-forordningen.

Ved vedtak 9. mai 2006 tok Utlendingsnemnda (UNE) ikke As klage til følge. UNE fant ikke As asylforklaring tilstrekkelig sannsynliggjort, og fant at A ikke oppfylte vilkårene for asyl uansett om asylforklaringen kunne legges til grunn. UNE fant det videre usannsynlig at hans konvertering til kristendommen ville medføre forfølgelse i Iran.

A har fremsatt flere omgjøringsbegjæringer, som alle er blitt avslått. Saken her gjelder gyldigheten av UNEs vedtak 9. mai 2006, samt gyldigheten av UNEs omgjøringsbeslutninger 5. september 2012, 14. mars 2014 og 1. august 2014.

A tok 19. august 2014 ut stevning for Oslo tingrett med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak 9. mai 2006, 31. mars 2012, 5. september 2012 og 14. mars 2014 kjennes ugyldige. Påstanden ble for tingretten senere endret til at UNEs vedtak om avslag på asyl 9. mai 2006 og vedtak 5. september 2012, 14. mars 2014 og 1. august 2014 om ikke å omgjøre vedtakene, kjennes ugyldige. Staten innga tilsvar og påsto seg frifunnet.

Oslo tingrett avsa 24. mars 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A betaler i sakskostnader til staten ved Utlendingsnemnda 98 750 - nittiåttetusensyvhundreogfemti - kroner, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

A har i rett tid anket dommen. Ankeforhandling er holdt 9. -10. desember 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig advokat Jostein Løken og avga forklaring. Staten ved Utlendingsnemnda var representert ved sin prosessfullmektig advokat Kenneth Høgevold og rådgiver Siri Kathrine Nesse. Det ble avhørt seks vitner og gjennomgått skriftlig dokumentasjon.

For lagmannsretten gjelder saken bare spørsmålet om A risikerer forfølgelse i Iran på grunn av sin konvertering til kristendommen og sin religionsutøvelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. For tingretten anførte A også at han hadde rett til opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38, men denne anførselen er ikke opprettholdt for lagmannsretten.

Ankende part, A, har i det vesentlige anført:

A risikerer forfølgelse ved retur til Iran. Vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b er derfor oppfylt.

Det er flere risikofaktorer knyttet til As konvertering og religionsutøvelse som samlet medfører at han står i fare for forfølgelse. Allerede i asylintervjuet opplyste A at han var blitt anklaget for apostasi (frafall fra islam). A er en aktiv kristen, som har deltatt i kristne møter over flere år. Han har delt det kristne budskapet med andre, blant annet ved å avgi vitnesbyrd på møter og å fortelle om Jesus til andre på asylmottaket, også til muslimer. Han har en facebook-side med kristent innhold. Hans religiøse overbevisning er sterk. Han har vært aktiv i flere menigheter over en periode på 11 år. Familien i Iran har vendt seg fra ham på grunn av konverteringen.

I henhold til bibelens ord kan man ikke utøve sin religion i enerom. Bibelens budskap deles med andre i et kristent fellesskap. Det er kjent at iranske myndigheter driver spionasje mot flyktninger, og overvåker internett og sosiale medier. De kan være kjent med at A er en reell og aktiv konvertitt. Man vet ikke hva som vil skje ved retur av en reell konvertitt til Iran. Landinfo har ikke sikker kunnskap om dette. Landinfo har heller ikke sikker kunnskap om antall kristne i Iran. A står i fare for å bli forhørt og pågrepet allerede ved ankomst til flyplassen ved retur til Iran.

Frafall fra islam regnes som høyforræderi i Iran og er belagt med dødsstraff. Frafall fra islam har også sivilrettslige konsekvenser, som tap av arverett og eiendomsrett. Det fremgår av utlendingsloven § 29 annet ledd bokstav b at diskriminerende lovgivning kan være forfølgelse i lovens forstand.

Det følger videre av utlendingsloven § 30 at deltakelse i privat gudsdyrkelse er en vernet form for religionsutøvelse. Det følger av Rt-2012-494 at en asylsøker er vernet mot å måtte praktisere sin religion i skjul ved retur til hjemlandet.

UNE har bygget sitt vedtak på feil faktum når nemnda har lagt til grunn at det bare er konvertitter som driver utadrettet virksomhet eller ledende personer i hjemmekirker som kan være utsatt for forfølgelse. Også vanlige medlemmer i hjemmekirker er utsatt for forfølgelse. Dette fremgår av notater fra Landinfo 1. mars 2011 og 7. juli 2011 der det heter at «[l]edere og medlemmer av kirkesamfunn som driver utadrettet virksomhet og medlemmer av hjemmekirker er spesielt utsatt i Iran». Det fremgår av vitneforklaringer og rapporter at det flere ganger har vært arrestasjoner av alle deltakere i hjemmekirker. De arresterte har blant annet blitt utsatt for betydelig psykisk belastning, de løper risiko for tortur, og de har blitt pålagt å frasi seg sin kristne tro, noe som er meget inngripende. De løslatte kan måtte leve videre i usikkerhet om hva myndighetene vil gjøre videre med sakene deres.

Etter forvaltningsrettslige prinsipper er terskelen lav for at feil faktum kan lede til at et vedtak blir ugyldig.

UNEs vedtak er dessuten mangelfullt begrunnet. UNE har ikke sett hen til utlendingsloven § 29 om hva som utgjør forfølgelse. Det foreligger også brudd på utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17 fordi UNE ikke har forstått Landinfos rapporter riktig.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl, datert 9. mai 2006, samt beslutninger, datert 5. september 2012, 14. mars og 1. august 2014, om å nekte å omgjøre vedtakene og beslutningene, kjennes ugyldige.
  2. Staten dømmes til å betale sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i det vesentlige anført:

Hovedspørsmålet i saken er om A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran som følge av sin konvertering til kristendommen, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Antakelser om forfølgelsesfare som bygger på spekulasjoner kan ikke legges til grunn. UNE har lagt til grunn at As konvertering er reell. Spørsmålet er hvordan han vil leve ut sin kristne tro etter retur til Iran og hvilken risiko dette vil medføre for ham. Domstolene bør utvise tilbakeholdenhet med å overprøve risikovurderingene til utlendingsmyndighetene der de fremstår som forsvarlige og det ikke er fremkommet nye opplysninger for retten.

Ikke enhver forfølgelsesfare er relevant. Etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a er det et krav at forfølgelsen må utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter. Risiko for mindre alvorlige krenkelser er ikke tilstrekkelig. Utlendingsloven § 30 definerer hva som er religion, ikke hva som utgjør forfølgelse. At man ikke kan misjonere i hjemlandet er ikke tilstrekkelig til å få asyl, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84.

A ble døpt i Trondheim bare tre dager etter at han ble kjent med menigheten der. Det skjedde etter at UDI hadde truffet vedtak om avslag etter det først oppgitte asylgrunnlaget. A har ikke hatt en ledende rolle i de menighetene han har deltatt i. Han har hatt en beskjeden kristen aktivitet som har vært lite utadrettet.

Ved retur til Iran må det legges til grunn at A fortsatt vil praktisere sin tro privat, eventuelt innenfor et mindre kristent fellesskap. Det må legges til grunn at han vil forholde seg til de sosiokulturelle rammene i Iran, der det ikke forekommer at noen misjonerer ute i det offentlige rom, men at han eventuelt vil søke seg til en hjemmekirke. Risikoen for kortvarig fengsling for medlemmer av hjemmekirker er ikke en slik alvorlig krenkelse som kreves etter utlendingsloven § 28 og flyktningkonvensjonen. Vitnet fra Landinfo kjente ikke til noen returnerte konvertitter som har fått problemer etter retur. Iran praktiserer ikke dødsstraff for apostasi. Iranske myndigheter er ikke generelt interessert i konvertitters aktiviteter i utlandet, men er interessert i aktiviteter som kan utgjøre en trussel mot regimet. Ved ankomst til flyplassen kan hjemvendte iranere få bot for ulovlig utreise. Dette er ikke en alvorlig krenkelse som gir rett til beskyttelse.

UNEs vedtak 9. mai 2006 og omgjøringsbeslutningene er gyldige. Det kan være at UNEs henvisninger til Landinfos rapporter når det gjelder risikoen for medlemmer av hjemmekirker er upresise. Det betyr ikke at UNE har bygget på feil faktum. I omgjøringsbeslutningen 5. september 2012 fremgår det at UNE har lagt til grunn at også vanlige medlemmer av hjemmekirker er spesielt utsatt for reaksjoner fra iranske myndigheter.

Prinsippene for vurderingen av homofilisaker som fremgår av Rt-2012-494 kommer ikke til anvendelse i konvertittsaker.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a har en utlending rett til asyl dersom utlendingen har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av blant annet religion, og er ute av stand til, eller på grunn av frykten for forfølgelse, uvillig til å påberope seg hjemlandets beskyttelse. Etter § 28 første ledd bokstav b har også utlendinger som uten å falle inn under bokstav a står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved retur til hjemlandet, krav på beskyttelse. Det følger av utlendingsloven § 29 første ledd at for at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse etter § 28 første ledd bokstav a, må de enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter. Etter § 29 første ledd bokstav b er handlinger også forfølgelse dersom de utgjør flere forskjellige tiltak som til sammen er så alvorlige at de berører noen på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i § 29 første ledd bokstav a.

Det hovedspørsmål lagmannsretten skal ta stilling til, er om A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin konvertering til kristendommen dersom han returneres til Iran.

Ved overprøvingen av et vedtak om avslag på asyl etter utlendingsloven § 28 har domstolen full prøvingsadgang. Det har vært lagt til grunn i lagmannsrettspraksis at domstolene bør vise en viss tilbakeholdenhet ved prøvingen av utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger der disse fremstår som forsvarlige og det ikke er kommet til nye opplysninger under domstolsbehandlingen.

Gyldigheten av UNEs vedtak 9. mai 2006 skal avgjøres etter utlendingsloven 1988 (§ 17 første ledd jf. § 16 første ledd), mens gyldigheten av de senere omgjøringsbeslutningene reguleres av utlendingsloven 2008. Lagmannsretten legger til grunn at de rettslige vurderingstemaene i saken her vil bli de samme etter begge lover. Noe annet er heller ikke anført av partene.

Ved vurderingen er det faktum på vedtakstidspunktet - dvs. tidspunktet for den siste av UNEs omgjøringsbeslutninger - som skal legges til grunn, men retten kan legge vekt på bevis som er kommet til senere, i den grad de kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet. «Skjæringstidspunktet» i saken her er 1. august 2014. Eventuell ny landinformasjon kan tas i betraktning ved vurderingen av frykten for forfølgelse.

Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a kreves det at utlendingen har «en velbegrunnet frykt for forfølgelse» for å kunne anerkjennes som flyktning og få asyl. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at utlendingen vil bli forfulgt ved retur til hjemlandet, men det må være en reell risiko for forfølgelse. Det er ikke tilstrekkelig med en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 86 og 88.

Ikke ethvert overgrep fra myndighetenes side vil anses som «forfølgelse» etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Frykten for forfølgelse må relatere seg til alvorlige overgrep. Om grensen nedad mot mindre alvorlige reaksjoner heter det i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 415:

«Mindre inngripende reaksjoner som å bli brakt inn til politiet for så å bli løslatt, ulike former for diskriminering mv, vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Forhold som hver for seg ikke er alvorlig nok til å karakteriseres som forfølgelse kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse. Også diskriminering som gir alvorlig utslag for den det gjelder, som for eksempel på bakgrunn av etnisitet å bli utestengt fra livsnødvendige helsetjenester man er avhengig av eller hindret i muligheten til å livnære seg selv, vil etter omstendighetene kunne anses som forfølgelse.»

Utlendingsnemnda har i sine vedtak lagt til grunn at A har konvertert til kristendommen. A har i sin forklaring for lagmannsretten beskrevet at han fra 2004 til idag har deltatt på møter i flere menigheter i Norge, blant annet i Trondheim baptistkirke, Fræna pinsemenighet, Volda pinsemenighet, Oslo kristne senter, pinsemenigheter i Molde og Kristiansund og Tingvoll frimenighet. Det er tale om evangeliske kirkesamfunn. A har forklart at han i tillegg har studert bibelen på egen hånd, og at han har arrangert noen kristne møter på asylmottaket der han bor. Han har også invitert med noen muslimer til kristne møter. Han har i de siste to årene publisert kristent materiale på sin facebook-side, i form av blant annet bilder og bibelvers. Hans ektefelle er også iransk konvertitt. Hun har for øvrig fått opphold i Norge. Vitnet B, som er pastor i to andre pinsemenigheter (hvor A ikke har deltatt) har forklart at han har møtt A to ganger på kristne møter siden 2011 og har hatt flere telefonsamtaler med ham. B har inntrykk av at A har en sterk kristen tro og et sterkt kristent engasjement. Vitnet C fra Fræna pinsemenighet har forklart at A fra 2011 til idag har deltatt på noen møter i Tingvoll frimenighet og Fræna pinsemenighet der vitnet har vært til stede. C har også vært til stede på en hjemmesamling hos A hvor deltakerne delte sine trosopplevelser. Også på andre møter har A delt vitnesbyrd om hvordan han fant troen. C oppfattet A som en hengitt troende som ønsker å dele det han har opplevd med folk rundt seg. Bortsett fra bekreftelsen om dåpen fra Trondheim baptistkirke er det få tidsnære bevis som kaster lys over det nærmere omfanget av As kristne trosutøvelse frem til 2011.

Det avgjørende for vurderingen av forfølgelsesfaren er hvordan det må påregnes at A vil praktisere sin religion etter retur til Iran, og hvilken fare som er forbundet med en slik trosutøvelse.

Lagmannsretten finner det ikke sannsynlig at A vil drive misjonsvirksomhet i det offentlige rom i Iran. Dette skyldes både at han ikke har drevet slik misjonsvirksomhet i Norge, og at det på bakgrunn av forklaringen fra vitnet Wiborg fra Landinfo må legges til grunn at kristen forkynning ikke skjer i det offentlige rom i Iran, grunnet forskjellige sosiokulturelle forhold. Lagmannsretten finner det sannsynlig at A vil søke å komme i kontakt med andre kristne innenfor den evangeliske trosretning i Iran. På bakgrunn av bevisførselen om kirkesamfunnene i Iran må det legges til grunn at det da kun er hjemmekirker som det kan være aktuelt for ham å oppsøke.

Ved den videre vurdering av forfølgelsesfaren har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommerne Løvold og Vikanes, finner det ikke sannsynlig at A vil innta en ledende posisjon i et iransk hjemmekirkemiljø. Det fremtrer som mest sannsynlig at A vil fortsette å utøve sin religion på den måten han har gjort i Norge, dels ved egen lesning i bibelen, og dels ved deltakelse i møter i hjemmekirker, forutsatt at han lykkes å få innpass i en slik.

På bakgrunn av vitneforklaringene fra Wiborg og Martinsen fra NOAS må det legges til grunn at man ikke har sikre opplysninger om antall kristne konvertitter i Iran og dermed heller ikke om hvor stor andel av konvertittene som har opplevd noen form for reaksjoner fra myndighetenes side.

Det er i flere lagmannsrettsdommer lagt til grunn at «vanlige» medlemmer i hjemmekirker i Iran ikke risikerer forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand. Dette gjelder selv om hjemmekirkene er ulovlige etter iransk rett. Det vises til Borgarting lagmannsretts dommer 26. september 2013 (LB-2012-147989), 10. juni 2014 (LB-2013-112800), 1. juli 2014 (LB-2013-149889), 25. juni 2015 (LB-2014-206175) og 16. november 2015 (LB-2014-169798).

Flertallet finner at det ikke er fremkommet opplysninger under bevisføringen i saken her som tilsier en annen vurdering av forfølgelsesfaren for «vanlige» medlemmer av hjemmekirker i Iran. Flertallet finner heller ikke at det foreligger spesielle forhold ved As situasjon som gjør ham mer utsatt enn andre hjemvendte konvertitter.

På bakgrunn av landinformasjonen som er kommet frem under ankeforhandlingen legger flertallet til grunn at konvertering til kristendommen i seg selv ikke medfører risiko for forfølgelse fra iranske myndigheter eller andre grupper, og at iranske konvertitter kan returnere til Iran såfremt de utøver sin religion innenfor de sosiokulturelle rammene i Iran.

Ifølge iransk religiøs tradisjon er det forskjell på lovbrudd som begås i det offentlige rom og det som skjer i den private sfære. Forhold som strider mot islam og som forekommer i det offentlige rom må straffes, mens det som skjer innenfor den private sfære, i det skjulte, i større grad tolereres. Så lenge islamske regler og verdier ikke utfordres eller krenkes på en synlig måte, vil iranske myndigheter ikke intervenere i borgernes private sfære.

Frafall fra islam (apostasi) er på bakgrunn av islamsk rett belagt med dødsstraff i Iran, men dødsstraffen praktiseres ikke.

Hjemmekirkene er ulovlige menigheter, idet Iran ikke har organisasjonsfrihet og myndighetene ikke har gitt tillatelse til hjemmekirkenes virksomhet.

Det fremgår både av rapporter fra Landinfo og av vitneforklaringene fra Wiborg og Martinsen at det forekommer razziaer mot hjemmekirker, hvor alle tilstedeværende blir pågrepet og arrestert. Vitnet Martinsen har forklart at iranske kilder har opplyst at det har vært flere razziaer mot hjemmekirker i 2015, senest for få uker siden. Også vitnet Heitmann fra organisasjonen «Åpne dører» har hørt om flere razziaer mot hjemmekirker i 2015. Landinfos rapporter og vitnet Wiborg opplyser at medlemmer av kirkene risikerer å bli forhørt, utsatt for betydelig psykisk press og at de kan bli presset til å frasi seg sin kristne tro før løslatelse. Det har forekommet tilfeller der ledende personer i hjemmekirker, organisatorer og personer som har vært domfelt tidligere, har vært fengslet over flere år, mens de andre medlemmene blir løslatt etter kort tid.

Flertallet bemerker at reaksjonene vanlige medlemmer dermed risikerer, ikke innebærer «forfølgelse» i utlendingslovens forstand. På bakgrunn av bevisføringen for lagmannsretten må det legges til grunn at Landinfo ikke kjenner til tilfeller der vanlige medlemmer av hjemmekirker (som ikke er tidligere domfelt eller også mistenkt for andre forhold) har vært fengslet i lengre tid. Det kan ikke utelukkes at det kan ha forekommet. Dette innebærer likevel slik flertallet ser det, ikke en reell risiko for at A kan bli utsatt for overgrep i konvensjonens forstand ved retur til Iran, men i høyden en fjern mulighet. En fjern mulighet for forfølgelse er ikke tilstrekkelig til at han kan anses som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og flyktningkonvensjonen.

Det må legges til grunn at konvertitter også kan bli utsatt for sivilrettslig diskriminering, herunder tap av arverett og pensjonsrettigheter. Heller ikke dette er inngrep av slikt alvor som isolert sett eller sett i sammenheng med risikoen for kortvarig fengsling utgjør fare for forfølgelse i lovens forstand.

Når det spesielt gjelder Borgarting lagmannsretts dom 23. februar 2015 (LB-2014-66966) som er fremhevet fra As side, bemerker flertallet at det her var funnet grunn til å anta at asylsøkerens aktiviteter var fanget opp av iransk etterretning gjennom en årrekke.

Fra As side er det spesielt fremhevet at UNE har lagt til grunn feil faktum fordi UNE ikke bygger på det som sies i Landinfos rapporter om at «[l]edere og medlemmer av kirkesamfunn som driver utadrettet virksomhet og medlemmer av hjemmekirker er spesielt utsatt i Iran.» Flertallet bemerker at dette sitatet må forstås slik at medlemmer av hjemmekirker er utsatt for arrestasjoner, men det kan ikke forstås som et utsagn om at vanlige medlemmer er spesielt utsatt for overgrep i flyktningkonvensjonens forstand, som langvarig fengsling. Flertallet finner derfor ikke at UNEs vedtak bygger på feil faktum, og kan heller ikke se at vedtakene er mangelfullt begrunnet. Det foreligger heller ikke brudd på utredningsplikten.

Flertallet finner, på bakgrunn av den samlede bevisførselen, at det er svært liten sannsynlighet for at et «vanlig» medlem av en iransk hjemmekirke vil kunne bli utsatt for andre inngrep fra iranske myndigheters side enn kortvarig fengsling med forhør, og at de vil kunne risikere å måtte erklære at de frasier seg sin kristne tro før de løslates. De vil også kunne bli utsatt for et betydelig psykisk press i forbindelse med fengslingen. Faren for slike reaksjoner kan ikke anses for å utgjøre alvorlige overgrep som er vernet etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

A har anført at han ved retur til Iran vil bli pågrepet allerede på flyplassen. Flertallet legger på bakgrunn av forklaringen fra Wiborg til grunn at personer som har forlatt Iran ulovlig, risikerer å bli kortvarig pågrepet på flyplassen og blir ilagt en mindre bot. Heller ikke dette er alvorlige overgrep. Videre finner flertallet det ikke sannsynlig at det at A fra 2013 har lagt ut kristent materiale på sin private facebook-side medfører fare for alvorlige overgrep ved retur.

Fordi flertallet ikke finner at det er reell risiko for andre reaksjoner fra myndighetene enn kortvarig fengsling og sivilrettslige reaksjoner, er heller ikke vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b oppfylt.

På denne bakgrunn er flertallet kommet til at anken må forkastes.

Mindretallet, ekstraordinær lagdommer Vik, finner ikke å kunne se bort fra at A etter en retur til hjemlandet risikerer slik forfølgelse som omhandlet i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a jf. § 29 første ledd bokstav a.

Risikoen for fysiske overgrep og frihetsberøvelse, potensielt gjentatt over tid, fremstår som såvidt nærliggende at den etter mindretallets syn gir grunnlag for en velbegrunnet frykt i utlendingslovens forstand. Det pekes i denne forbindelse spesielt på at hjemsendelse fra Norge etter så lang tid som 13 år, og As åpne kristne trosutøvelse i nesten like lang tid, er egnet til å vekke iransk etterretning og iranske myndigheters oppmerksomhet.

På bakgrunn av flertallets syn forkastes anken.

Staten ved Utlendingsnemnda har vunnet saken fullt ut, og har etter tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader. Flertallet mener det ikke foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra kostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd.

Advokat Høgevold har fremlagt en sakskostnadsoppgave med krav om dekning av salær med 98 750 kroner inklusive merverdiavgift. Kostnaden anses nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5, og sakskostnadsansvaret for lagmannsretten fastsettes i samsvar med oppgaven.

Etter tvisteloven § 20-9 annet ledd legger lagmannsretten sitt resultat til grunn ved vurderingen av krav på sakskostnader for tingretten. Staten har også for tingretten vunnet saken, og flertallet finner at det heller ikke når det gjelder kostnadsansvaret for tingretten foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra kostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd. For tingretten fremsatte statens prosessfullmektig krav om dekning av sakskostnader med 98 750 kroner, som i sin helhet utgjør salær inklusive merverdiavgift. Kostnaden anses nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5.

Dommen er avsagt med den dissens som fremgår foran.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 98 750 - nittiåttetusensjuhundreogfemti - kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynningen av denne dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-68567 Beskyttelse (asyl). Konvertitt. Iran. (30.01.2016)

    Iransk asylsøker fikk ikke medhold i at vedtak om avslag på beskyttelse (asyl), jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, var ugyldig. Han hadde konvertert til kristendommen, men ville som vanlig medlem i en iransk hjemmekirkemenighet etter flertallets syn ikke risikere forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand. Mindretallet mente det var en nærliggende risiko for forfølgelse.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo