Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-73640
Dokumentdato : 14.12.2015

Utlendingsrett. Oppholdstillatelse. Utlendingsloven § 46.

Oppholdstillatelse for enslig mor eller far med barn over 18 år i Norge. Mor sannsynliggjorde ikke at hun ikke hadde barn i Iran. Hun fikk avslag på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 46. Det ble ikke lagt vekt på behovene og ønskene sønnen i Norge hadde. Uttalelser om prøvingsadgang og sannsynliggjøring.

Saken gjelder gyldighet av Utlendingsnemndas vedtak der søknad fra A om familiegjenforening ble endelig avslått.

A, heretter også bare A, er iransk statsborger. Hun er født 0.0.1942 og er iransk statsborger. Hun er enke og har tre barn. Den eldste er B, og han er bosatt i Norge. Han flyktet fra Iran. Han er tannlege og har praksis på X. Hun har en datter som bor i Canada. A har også en sønn, C, men hun har ikke kontakt med ham og vet ikke hvor han oppholder seg.

A fikk visum til Norge for ni måneder å besøke sin sønn B. Dette løp ut 22. februar 2012. Hun reiste fra landet innen utreisefristen og kom tilbake sommeren 2012 med nytt visum. Dette var gyldig fra 16. juni 2012 til 28. september 2012. Den 10. juli 2012 ble hun alvorlig skadet i en trafikkulykke. Den 17. oktober 2012 fremmet hun en søknad overfor det lokale politikammer om oppholdstillatelse for familiegjenforening. Hun oppga sønnen B som referanseperson som hun ville gjenforenes med.

Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 22. februar 2013 på formelt grunnlag, og det ble henvist til at søknaden ikke kunne fremmes fra Norge. Hun klaget på vedtaket den 1. april 2013. Hun kom med opplysninger om sin helsetilstand og opplysninger for å sannsynliggjøre at hun ikke har en sønn i Iran. Utlendingsdirektoratet tok saken opp til realitetsbehandling. Søknaden ble avslått 6. februar 2014. Det ble vist til at vilkårene for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 46 (oppholdstillatelse for enslig mor eller far med barn over 18 år i Norge) ikke var oppfylt og at det heller ikke var grunnlag for opphold etter utlendingsloven § 49 (familieinnvandring i andre tilfeller) eller § 38 (sterke menneskelige hensyn).

Den 13. februar 2014 klaget A på vedtaket. Direktoratet ga samtykke til utsatt iverksettelse, og saken ble sendt til Utlendingsnemnda den 2. mai 2014. Den 20. mai 2014 tok A ut stevning mot staten v/Utlendingsnemnda med krav om at vedtaket var ugyldig. Nemnden avslo klagen den 18. juni 2014. A fremmet begjæring om omgjøring den 22. september 2014, og utreisefristen ble utsatt til 10. november 2014.

Ved Oslo tingretts dom av 15. oktober 2014 ble Utlendingsnemndas vedtak av 18. juni 2014 kjent ugyldig, og begrunnelsen var at det var mangelfull begrunnelse.

Utlendingsnemnda tok saken opp til ny vurdering. Klagen ble ikke tatt til følge, og nemnden fattet et nytt negativt vedtak 5. november 2014.

Den 17. november 2014 tok A ut ny stevning mot staten v/Utlendingsnemnda med krav om at vedtaket av 5. november 2014 var ugyldig. Hun krevet også midlertidig forføyning med krav om å få bli til det forelå rettskraftig dom i hovedsaken. Hun krevet også omgjøring av vedtaket av 5. november 2014.

Oslo tingrett avsa den 19. desember 2014 kjennelse i saken om midlertidig forføyning. Begjæringen ble ikke tatt til følge.

Oslo tingrett avsa 12. mars 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A betaler sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda med 40.350,- - førtitusentrehundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Den 8. april 2015 avslo Utlendingsnemnda begjæringen om omgjøring. Utreisefristen ble utsatt, og A reiste fra Norge i juni 2015.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 27. november 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Prosessfullmektigene møtte. A oppholder seg i Iran. Hun avga forklaring over telefon, og under størstedelen av forhandlingene var det åpen telefonforbindelse til henne. Det var tolk til stede hele tiden. Hennes sønn, B var til stede under størstedelen av forhandlingene. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Det er nedlagt slik påstand:

Avslaget på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 46 er ugyldig. Det foreligger feil i faktum vedtaket bygger på, og dette har hatt betydning for vedtaket innhold. Det vises særlig til at man legger til grunn at sønnen C er i Iran. Det foreligger videre rettsanvendelsesfeil ved at nemnda har lagt en for streng norm til grunn når det gjelder sannsynliggjøring av at man ikke har barn i hjemlandet. Det foreligger saksbehandlingsfeil. Nemnda har uriktig lagt til grunn at Iran er et samfunn med et velfungerende folkeregister og har ikke undersøkt dette godt nok.

Avslaget på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 49 er også ugyldig. Det foreligger også her feil i faktum, feil rettsanvendelse og feil i saksbehandlingen.

Avslaget på oppholdstillatelse etter § 38 er ugyldig. Vedtaket bygger på uriktig faktum. As helse er markert dårligere enn forvaltningen har lagt til grunn. Forvaltningen har ikke undersøkt tilstrekkelig om dette, og det foreligger saksbehandlingsfeil. Forvaltningen har ikke lagt vekt på situasjonen til B. Det er ikke foretatt riktige avveininger.

A har fortsatt store skader etter ulykken 10. juni 2012. På venstre fot et det behov for ny operasjon. Hun har dårlig gangfunksjon og store smerter på høyre fot. Hun har funksjonsnivå på linje med en pasient med kols av tredje grad. Hun har brokk med fare for utposninger med alvorlige komplikasjoner om hun ikke raskt opereres ved anfall. Dette gjør at hun ikke kan ta lengre flyreiser.

Hun har lagt ned slik påstand:

  1. UNEs vedtak 8. april 2015 er ugyldig.
  2. Staten plikter å betale sakens omkostninger i begge instanser.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Retten har full prøvelsesadgang for spørsmålet om sønnen C fortsatt er i Iran. Det er vanlig sannsynlighetsovervekt som er avgjørende. Det er begrenset prøvelsesadgang for spørsmålet om opphold etter de skjønnsmessige bestemmelsene i utlendingsloven § 49 og § 38.

I tilknytning til utlendingsloven § 46 og forståelsen av denne anføres særlig at det ikke er av betydning om slektningene faktisk har mulighet til å ta seg av vedkommende. Dette gjelder også der det er kulturelle forhold som gjør at de ikke kan gjøre det. Bakgrunnen for dette er betydelig innvandringspotensiale som knytter seg til bestemmelsen, se Ot.prp.nr.75 (2006 - 2007) side 221 og 222. Dette er en «kan-bestemmelse», men hvis man finner at vilkårene er oppfylt, fremgår det av forarbeidene at det normalt gis tillatelse.

Det er ikke sannsynliggjort at C er død eller har utvandret. Iran er et samfunn der folkeregisteret fungerer. Rettsanvendelse, faktum og saksbehandling knyttet til utlendingsloven § 46 er korrekt, og det er ikke grunnlag for ugyldighet.

Utlendingsloven § 49 og § 38 legger begge opp til en skjønnsmessig vurdering, jf. «sterke menneskelige hensyn». Det kan legges vekt på innvandringspolitiske hensyn. Domstolene kan ikke overprøve vurderingen i den konkrete sak, jf. Rt-2012-1985 særlig avsnitt 144. Til den konkrete vurderingen viser staten til at A kan få behandling i Iran. Det anføres også at de menneskelige hensynene i denne saken er mindre enn der terskelen er lagt i andre saker. Vedtaket er ikke grovt urimelig.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til at anken ikke fører frem og bemerker:

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 8. april 2015.

Utlendingsloven § 46

A har søkt om oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 46, oppholdstillatelse for enslig mor eller far med barn over 18 år i Norge. Dette er avslått av Utlendingsnemnda.

Utlendingsloven § 46 første ledd lyder:

Mor eller far til en referanseperson som nevnt i § 40 første ledd kan gis oppholdstillatelse dersom referansepersonen er søkerens barn over 18 år. Det er et vilkår at søkeren er over 60 år og uten ektefelle, samboer eller slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet.

Vedtaket av 8. april 2015 viser til vedtaket av 5. november 2014. Fra dette gjengis:

Ut fra dette mener UNE at kravet om å mangle slektninger etter lovens § 46 må vurderes rent objektivt, og at det avgjørende er om de faktisk bor eller ikke bor i klagerens hjemland.

Bestemmelsen legger videre opp til at det er klageren som må sannsynliggjøre at vilkårene er oppfylt.

I vurderingen av om de objektive vilkårene i lovens § 46 er oppfylt, gjelder et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det vil si at UNE skal legge til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig. Det stilles med andre ord ikke et absolutt krav om dokumentasjon for bevisvurderingen i § 46. UNE ser imidlertid at formuleringen i vedtaket av 18.06.2014 kan være egnet til å skape misforståelser rundt hvilket beviskrav som UNE har lagt til grunn.

For å kunne sannsynliggjøre at vilkårene i § 46 er oppfylt, vil partenes opplysninger, samt fremleggelse av dokumentasjon, fra for eksempel personregister i landet klageren kommer fra, være relevante momenter ved bevisvurderingen. Av UNEs praksis følger det at det som hovedregel vil måtte fremlegges dokumentasjon, feks i form av dødsattester og bekreftelse på utvandring, for at det kan legges til grunn som sannsynliggjort at klageren er uten slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet, jf. § 46. I sær gjelder dette for land med velfungerende personregistre. Bevisvurderingen beror på en helhetlig vurdering av samtlige momenter i saken, og avgjøres ut i fra hva som fremstår som mest sannsynlig.

UNE mener det i denne saken ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at vilkårene i lovens § 46 er oppfylt. Det vises til at det på bakgrunn av opplysningene i saken ikke fremstår som mest sannsynlig at klageren er uten slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet, det vil si at verken sønnen samt mulige barnebarn/oldebarn ikke er bosatt i Iran.

UNE har vurdert opplysningene om at klagerens sønn er oppgitt som forsvunnet. UNE har i denne forbindelse også vurdert de opplysninger som fremkom under domstolsbehandlingen, herunder at klageren ikke bestrider at hennes sønn kan befinne seg i Iran, men at hun ikke har hatt kontakt med ham på mange år. I følge det opplyste flyttet sønnen hjemmefra fordi klageren motsatte seg hans gifteplaner. Klageren har vært i kontakt med slektninger i Iran, men ingen har kunnet gi opplysninger om hvor sønnen befinner seg. Klageren skal også ha fått motstridende opplysninger om hvorvidt sønnen befinner seg i Iran eller ikke. Det kom også frem under domstolsbehandlingen at referansepersonen ikke har hatt kontakt med sin bror på 15-16 år, og at heller ikke hans venner i Iran kan opplyse hvor hans bror er.

Det bemerkes at det som utgangspunkt må legges til grunn at en person befinner seg i sitt hjemland dersom det ikke er opplysninger om noe annet - normalt ved at personen har falt bort eller emigrert. Opplysninger om at en person er forsvunnet vil i seg selv ikke være tilstrekkelig til å si at vedkommende ikke befinner seg i hjemlandet. Kontrollteknisk og resursmessig vil det være svært vanskelig for utlendingsmyndighetene å undersøke en slik påstand nærmere og det må her påligge klageren en bevisbyrde med å sannsynliggjøre at slektningen faktisk ikke oppholder seg i hjemlandet. Opplysningene som er gitt i denne saken er etter UNEs mening ikke egnet til å sannsynliggjøre at klagerens sønn ikke befinner seg i sitt hjemland. Det er heller ikke fremlagt noen form for dokumentasjon, for eksempel dødsattest, bekreftelse på utvandring, eller dokumentasjon på at sønnen er bosatt i utlandet, som i tilstrekkelig grad sannsynliggjør at klagerens sønn ikke lenger oppholder seg i hjemlandet.

UNE har vurdert den fremlagt bekreftelse fra venner og familie, men anser ikke denne som avgjørende dokumentasjon i denne sammenheng. Det vises til at bekreftelsen kun tilkjennegir at klagerens sønn brøt kontakten med sin familie og venner da han giftet seg for 15 år siden, og at ingen har opplysninger om hvorvidt han bor i Iran eller utlandet. Dokumentet sannsynliggjør således ikke at klagerens sønn befinner seg i utlandet, og at av kontrolltekniske årsaker vanskelig kan vurderes. Videre vises det til at erklæringen fra venner og familie normalt sett ikke kan tillegges avgjørende vekt, da de sjeldent kan betraktes som objektive og nøytrale uttalelser.

Hva gjelder fremlagte bekreftelse fra advokatfirma i Iran, hvor det fremkommer at folkeregisteret i henhold til iransk lov ikke kan gi ut opplysninger, samt til anførselen om at det er vanskelig å fremskaffe ytterligere dokumentasjon, bemerkes at dette ikke tillegges avgjørende vekt. I henhold til opplysninger gitt av Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon - Landinfo - er i Iran et dokumentsamfunn med et velfungerende apparat og faste prosedyrer hva gjelder dokumenter. I folkeregisteret vil blant annet nære familiemedlemmer, evt. fullmektiger, kunne få innsyn i persondokumenter. Det foreligger således etter UNEs mening, ikke overkommelige hindre for at klageren skal kunne få tilgang på folkeregistrerte opplysninger om sin sønn.

Slik UNE forstår opplysningene i saken har klageren og familien, mens klageren har holdt seg i Norge, forsøkt å innhente opplysninger om klagerens sønn gjennom e- post til den iranske ambassaden i Oslo (ubesvart), samt gjennom bekreftelse far venner og et advokatfirma i Iran. Etter UNEs syn er dette ikke tilstrekkelig, sett hen til de mulighetene som finnes for å fremskaffe opplysninger om familiemedlemmer i Iran. Som tidligere nevnt finner heller ikke UNE at opplysningene som fremkommer av de aktuelle dokumentene er egnet til å tilstrekkelig sannsynliggjøre at klagerens sønn befinner seg i utlandet. At klageren på disse tidspunktene, og per tidspunkt, befinner seg i Norge, tilsier ikke en annen vurdering. Klageren har ved flere anledninger oppholdt seg i hjemlandet siden sønnen brøt kontakten, og har således hatt anledning til på et langt tidligere tidspunkt å undersøke nærmere sønnens oppholdssted. UNE legger også til grunn at klageren ved retur til Iran vil ha mulighet til å kontakte iranske myndigheter/folkeregister for nærmere opplysninger om sin sønn. Det bemerkes også hun i følge Landinfo, vil ha mulighet til å få sin sønn etterlyst offentlig, for deretter å få vedkommende erklært som død.

UNE har således etter en helhetlig vurdering av sakens momenter, inkludert opplysninger fremkommet under domstolsbehandlingen, kommet til at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren er uten slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet. Selv om rettens anmerkninger legges til grunn er det etter UNEs syn ikke grunnlag for å innvilge en tillatelse i denne saken.

Vilkårene etter utlendingsloven § 46 er ikke oppfylt.

Når det gjelder rettsanvendelsen, har retten full prøvelsesadgang. Det fremgår av forarbeidene til loven at det er uten betydning om slektningene faktisk har mulighet til å ta seg av vedkommende. Dette gjelder også der det er kulturelle årsaker som gjør at slektningene ikke kan ta seg av søkeren. Det knytter seg betydelig innvandringspotensiale til bestemmelsen, og det er grunnen til at slike forhold ikke skal vektlegges, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 221 og 222. Lagmannsretten bemerker at det på denne bakgrunn ikke er aktuelt med noen utvidende fortolkning av bestemmelsen, og lagmannsretten finner at nemnden legger riktig forståelse av loven til grunn.

De alminnelige prinsipper for bevisvurdering er også rettsanvendelse. Det fremgår av nemndens vedtak at det mest sannsynlige faktum må legges til grunn, alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det fremgår også av vedtaket av det er søkeren som må sannsynliggjøre at grunnlaget for at søknaden foreligger. Lagmannsretten finner at dette er riktig. Lagmannsretten har etter dette kommet til at anførslene om rettsanvendelsesfeil i tilknytning til avslaget etter utlendingsloven § 46 ikke fører frem.

Når det gjelder bevisvurderingen, hvorvidt lovens vilkår er oppfylt, har også retten full prøvelsesadgang. Men domstolen bør være forsiktig med å sette til side utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger. Det vises til Borgarting lagmannsretts dom 19. januar 2009 (LB-2008-124644) der det står:

Det bør likevel utvises en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger der disse vurderingene fremstår som forsvarlige, og det ikke er fremkommet nye opplysninger eller sakkyndighetsvurderinger under domstolsbehandlingen. Dels vil utlendingsmyndighetene ha bred erfaring som i utgangspunktet gir dem spesielle forutsetninger for å vurdere søkerens forklaring opp mot andre fakta, dels vil de også ha bedre forutsetninger for å vurdere de mer generelle opplysningene i saken opp mot annen landkunnskap.

Faktum skal vurderes på bakgrunn av situasjonen ved vedtaket, det vil si 8. april 2015.

Partene er uenige om vilkåret om at A ikke har slektninger i rett nedstigende linje i Iran er oppfylt. Det aktuelle er om sønnen C er Iran eller ikke. A og C har ikke hatt kontakt siden 1999/2000. Det oppstod da en uenighet mellom ham og moren. Så vidt lagmannsretten forstår er bakgrunnen for uenigheten at han fortalte at han ønsket å gifte seg. Moren mente at kvinnen han ønsket å gifte seg med ikke var passende for ham. Noe av begrunnelsen var at C var ingeniør, og hun var datter av en bygningsarbeider. C har heller ikke hatt kontakt med sin bror B i Norge eller søsteren i Canada etter dette.

Det foreligger ikke opplysninger om at C er død eller utvandret. A opplyser at hun har kontaktet folkeregisteret i Iran for å få opplysninger om ham. B har forklart at han har kontaktet Irans ambassade i Norge for å få opplysninger om broren. B har vist til at han selv var politisk forfulgt i Iran. Han vet ikke om broren også var politisk aktiv, men det kan ikke utelukkes, og da er det lite sannsynlig at man får opplysninger. Vitnet Hovdenak fra Landinfo har forklart at Iran har et velfungerende folkeregister. Han har forklart at opplysninger om dødsfall er offentlige, mens opplysninger om bosted anses som private og bare gis ut der det foreligger berettiget interesse. Lagmannsretten legger stor vekt på forklaringen fra Hovdenak. A har ikke utelukket at C er i live i Iran. Ankende part har ikke undersøkt om det finnes institusjoner som forestår ettersøkning av personer i Iran, f.eks. Røde Halvmåne.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at Utlendingsnemnda har lagt til grunn korrekt faktum når den har funnet at C er i Iran og at vilkåret etter utlendingsloven § 46 ikke er oppfylt. Lagmannsretten slutter seg til de vurderinger nemnden har gjort og som er gjengitt ovenfor. Lagmannsretten bemerker at en mulig grunn til at familien ikke finner opplysninger om ham eller oppnår kontakt er at han ikke ønsker det.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger feil ved begrunnelsen eller andre deler av saksbehandlingen for så vidt angår avslaget etter utlendingsloven § 46. Denne delen av vedtakene er gyldig.

Utlendingsloven § 49 og § 38

A søkte også om oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 49 og § 38. Begge bestemmelsene gjelder «sterke menneskelige hensyn». § 49 første og annet ledd lyder:

Dersom sterke menneskelige hensyn tilsier det, kan oppholdstillatelse også gis til andre familiemedlemmer enn nevnt i § 40 til § 53, og det kan gjøres unntak fra vilkår knyttet til referansepersonens1 status.

Ved vurderingen av om oppholdstillatelse bør innvilges, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn.

§ 38 første, annet og fjerde ledd lyder:

Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen1 har særlig tilknytning til riket.

For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant annet legges vekt på om

...

  1. det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket,
  2. det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse, eller

...

Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn, herunder

  1. mulige konsekvenser for omfanget av søknader på liknende grunnlag,
  2. de samfunnsmessige konsekvensene,
  3. hensynet til kontroll, og
  4. hensynet til respekten for lovens øvrige regler.

Avgjørelser etter utlendingsloven § 49 og § 38 ligger under forvaltningens frie skjønn, og domstolenes prøvingsrett er begrenset til å prøve forvaltningens rettsanvendelse, saksbehandlingen og om vedtaket bygger på riktig faktum. Det konkrete skjønnet kan domstolene ikke prøve utover å kontrollere om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet ikke framstår som åpenbart urimelig, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 142 og Rt-2012-1025 avsnitt 68.

Begge paragrafene angir at det kan legges vekt på innvandringsregulerende hensyn. I vedtaket av 5. november 2014 side 7 - 8 er det gjort rede for dette, og lagmannsretten kan ikke se at den rettsoppfatning det gjøres rede for er uriktig eller at det på annen måte foreligger rettsanvendelsesfeil.

A har fortsatt store plager etter ulykken i 2012. Hun har problemer med begge føttene. Videre har hun brokk. I forbindelse med dette kan det oppstå komplikasjoner som må opereres raskt. Lagmannsretten kan ikke se at nemnden har lagt til grunn uriktig forståelse av faktum når det gjelder hennes helse. Etter forvaltningspraksis er det imidlertid bare ved akutt og livstruende helseproblemer det gis opphold etter disse bestemmelsene. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger uriktige vurderinger av faktum her.

Ulykken skjedde i Norge mens A var her på lovlig opphold. Dette er ikke tillagt avgjørende vekt av nemnden. Lagmannsretten kan ikke se at det er uriktig og bemerker for øvrig at den konkrete avveiningen ikke kan prøves av domstolene.

A bor i sitt eget hus, men har vanskelig for å greie seg. Hun får matvarer bragt fra den lokale kjøpmannen, men hun opplyser at hun spiser mest kald mat. De generelle levevilkårene for A må antas å være bedre i Norge enn i Iran, men det er tillagt begrenset vekt av nemnden. Lagmannsretten kan ikke se at det er uriktig og bemerker for øvrig at den konkrete avveiningen ikke kan prøves av domstolene.

B opplever situasjonen som svært belastende. Han vil gjerne hjelpe sin mor. Han har forklart at etter iransk tradisjon har eldste sønn ansvaret for å ta hånd om sine foreldre. Han har også forklart at han er alene i Norge og gjerne vil at moren også skal være her. Dette er det ikke lagt vekt på av nemnden. Lagmannsretten kan ikke se at det er uriktig og bemerker for øvrig at den konkrete avveiningen ikke kan prøves av domstolene.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke foreligger feil ved det faktum som er lagt til grunn. Den konkrete skjønnsutøvelsen kan ikke prøves, og vedtaket om å nekte oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 49 og 38 fremstår ikke som grovt urimelig.

Lagmannsretten bemerker at A har en datter i Canada. Det var opplysninger i saken om at A kunne få oppholdstillatelse der. Det er en lang flyreise dit, og det kan være vanskelig i hennes helsetilstand. Men lagmannsretten antar at det neppe vil være umulig å gjennomføre en reise dit om det skulle bli aktuelt.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger feil ved begrunnelsen i tilknytning til utlendingsloven § 49 og § 38 eller at det her foreligger andre saksbehandlingsfeil. Det foreligger etter dette ikke feil ved den delen av vedtakene som gjelder avslag på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 49 og § 38.

Anken over tingrettens dom punkt 1 har etter dette ikke ført frem, og den forkastes.

Saksomkostninger

Staten har vunnet saken og har krevet tilkjent saksomkostninger. Det tilkjennes etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Unntaksreglene er vurdert, men disse kommer ikke til anvendelse.

Statens prosessfullmektig krever 48 875 kroner i saksomkostninger, inkludert merverdiavgift. Lagmannsretten legger det til grunn.

Lagmannsretten skal også prøve tingrettens saksomkostningsoppgave, og lagmannsrettens resultat skal legges til grunn, jf. tvisteloven § 20-9. Staten har vunnet saken og skal tilkjennes saksomkostninger i tråd med tvisteloven § 20-2 første ledd. For tingretten krevet statens prosessfullmektig 40 350 kroner, og lagmannsretten legger det til grunn. Anken over tingrettens dom punkt 2 forkastes, og hele anken blir å forkaste.

 

Dommen er enstemmig.

 

 Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. A betaler 48 875 - førtiåttetusenåttehundreogsyttifem - kroner til staten v/Utlendingsnemnda i saksomkostninger for lagmannsretten innen to uker fra forkynnelse av dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-73640 Utlendingsrett. Oppholdstillatelse. Utlendingsloven § 46. (29.12.2015)

    Saken gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak der søknad om familiegjenforening ble endelig avslått. Mor søkte om oppholdstillatelse om familiegjenforening med sin voksne sønn i Norge etter utlendingsloven § 46. Det var ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at hun ikke hadde barn i hjemlandet. Videre hadde hun store plager etter en bilulykke i 2012, men det ble ikke lagt vekt på at sønnen opplevde situasjonen som belastende og ønsket å ha sin mor her slik at han kunne hjelpe henne.  Søknaden ble også avslått på sterke menneskelige hensyn etter utlendingsloven § 38 og § 49.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen