Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-76927
Dokumentdato : 09.03.2016

Omgåelsesekteskap. Tilbakekall av tillatelser. Utvisning.


I likhet med tingretten fant lagmannsretten sannsynlighetsovervekt for at utlendingens hovedhensikt med ekteskapsinngåelsen med herboende kvinne med norsk statsborgerskap, var å etablere grunnlag for opphold i Norge, altså et omgåelsesekteskap eller proforma ekteskap. Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall av tillatelser og utvisning var derfor gyldige.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall av arbeids- og oppholdstillatelser, vedtak om utvisning samt beslutning om ikke å omgjøre vedtakene. Bakgrunnen for tilbakekallet og utvisningen er at Utlendingsnemnda la til grunn at ekteskapet inngått mellom ankende part og en herboende kvinne med norsk statsborgerskap, var et omgåelsesekteskap.

A, født i 1976, er tyrkisk statsborger fra provinsen Izmir i Tyrkia. Han inngikk i 1996 ekteskap i Tyrkia med en kvinne som heter B, og de fikk en datter i 1997.

A søkte sommeren 1998 om turistvisum for å besøke broren, C, i Norge. Politiets utlendingsenhet tok 1. september 1998 et referanseintervju av C, hvor han blant annet forklarte at han bodde alene i en hybel, men skulle flytte til en rekkehusleilighet i [adresse] i Oslo. Han opplyste at han var sammen med en kvinne som heter D, født i 1972, som han skulle flytte sammen med «om kort tid». De hadde fått en sønn 0.0.15 samme år.

D er fra Tyrkia, men er norsk statsborger.

A ble innvilget turistvisum og var i Norge på tre måneders besøk fra 21. oktober 1998. Etter oppholdet her dro A tilbake til Tyrkia, hvor han 2. juli 1999 reiste søksmål for tyrkisk domstol med krav om skilsmisse fra ektefellen B. De ble skilt ved dom av 14. september samme år.

A og D inngikk ekteskap 25. juli 2000 i Ankara. Samme dag søkte han om familiegjenforening med D via den norske ambassaden i Ankara. D ble intervjuet av Politiets utlendingsenhet 21. februar 2002. Her heter det bl.a.:

Ref. traff søker første gang i Tyrkia i 1997. Refs. familie har sommerhus i nærheten søkers familie. Søker var da separert fra sin ektefelle. De har 1 barn sammen. De bor i Tyrkia. Søker har ingen kontakt med dem.

Søker og ref. møttes i igjen i 1998. Søker var her på visum på 3 mnd. Han bodde da sammen med ref. på [adresse]. De har siden vært kjærester.

Ref. har hatt et forhold til søkers bror C. ...

Ref. og C fikk et nært forhold i slutten av 1996. Forholdet ble avsluttet i 1998. C ønsket ikke å ha barn med ref. Han har i ettertid gått tilbake til ekskona si.

(...)

... Forholdet var helt avsluttet da søker kom på visum til Norge. C har nå litt kontakt med sønnen sin. C godtar at broren har giftet seg med ref. Han valgte selv bort ref. til fordel for ekskona.

(...)

Søker ble skilt i slutten av året 1998. ...

(...)

Ved Utlendingsdirektoratets vedtak 12. mars 2002 ble A innvilget ett års arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. Tillatelsen ble fornyet ved Oslo politidistrikts vedtak 20. juni 2003 og 31. mars 2004. A fikk bosettingstillatelse i Norge ved Oslo politidistrikts vedtak 13. juli 2005.

A og D tok ut separasjon 23. oktober 2006, og skilsmisse ble innvilget 1. april 2008.

A inngikk 2. januar 2009 igjen ekteskap med sin tidligere kone B. Samme dag fremmet hun søknad om familiegjenforening med ektefellen via den norske ambassaden i Ankara. I forbindelse med søknadsprosessen ble A intervjuet av Politiets utlendingsenhet 11. mai 2009. I intervjuet forklarte han bl.a. følgende om hvordan han traff D:

Jeg var på besøk hos broren min i Oslo i 1998/1999. ... Jeg traff D i Oslo på en fest på Landteigåsen hos noen venner. Vi møttes mange ganger etter festen. ... Vi likte hverandre godt.

Hun kom til Tyrkia på ferie sommeren 2000. ...

... Vi giftet oss i Ankara. D er fra Ankara og hennes familie bor der. Hennes foreldre bodde i Norge.

Hun dro så tilbake til Norge.

Jeg flyttet til Norge 10. november 2001.

Om ekteskapet med D heter det i intervjuet bl.a.:

Det var veldig bra da jeg kom. ... Alt var bra frem til 2005. Vi begynte å tenke forskjellig. Vi fikk litt problemer og vi ble litt lei ettehvert. ... Vi tok en pause og prøvde igjen, men det samme skjedde. En tid bodde jeg på en annen adresse. ... D og jeg ble separerte 23.10.2006.

Om forholdet til hans første kone B og tiden etter ekteskapsinngåelsen, heter det bl.a.:

Vi hadde ingen kontakt i perioden jeg var gift med D. Jeg fikk informasjon om datteren min fra moren min som hjalp B. B og datteren vår hadde hele tiden kontakt med min familie. De var på besøk der under ID og også andre ganger. De bor sammen med Bs familie.

(...)

Jeg dro til Tyrkia på ferie i desember 2008.

... Jeg møtte B og datteren min på en kafe. ... Vi snakket sammen lenge og jeg tenkte at hun hadde ventet på meg og jeg sa at vi kunne prøve igjen hvis hun ville det. .. Hun ville prøve på nytt.

(...)

Familien sa til oss at vi måtte tenke oss om. De sa at hvis det skjer noe igjen vil de ikke passe på, men vi må klare oss selv.

(...)

... B har ikke endret adressen siden vi var gift første gangen. Hun har bodd hos sin familie, men ikke endret adressen.

Utlendingsdirektoratet forhåndsvarslet A 4. november 2010 om tilbakekall av hans permanente oppholdstillatelse og tidligere gitte tillatelser. Dagen etter sendte Utlendingsdirektoratet også forhåndsvarsel om utvisning fra Norge. Etter utlendingsmyndighetenes oppfatning hadde A «inngått proforma ekteskap med norsk borger, D, som ledd i en langsiktig strategi for å skaffe seg opphold i Norge».

Vedtak om tilbakekall av As oppholdstillatelser ble fattet av Utlendingsdirektoratet 27. august 2012. Samme dag traff Utlendingsdirektoratet vedtak om utvisning av A med varig innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem.

Begge vedtakene ble påklaget. Ved Utlendingsnemndas vedtak 30. oktober og 19. desember 2013 ble klagene ikke tatt til følge. Utlendingsnemnda fant etter en konkret helhetsvurdering at det var sannsynlighetsovervekt for at As hovedhensikt med ekteskapet med D var å etablere et grunnlag for opphold i Norge.

A varslet søksmål 21. desember 2013. Utlendingsnemnda behandlet varselet som en anmodning om omgjøring av vedtakene. Ved beslutning 14. januar 2014 ble vedtakene fastholdt. Videre ble utreisefristen, fastsatt til 17. januar 2014, opprettholdt.

Ved stevning til Oslo tingrett 4. februar 2014 reiste A søksmål mot staten v/Utlendingsnemnda med påstand om at nemndas vedtak var ugyldige.

Oslo tingrett avsa 29. august 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A betaler sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda med 81 250 - åttiéntusentohundreogfemti - kroner.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt 16. og 17. februar 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. A var representert ved sin prosessfullmektig. Staten v/Utlendingsnemnda møtte med sin prosessfullmektig og rådgiver Caroline Brein fra Utlendingsnemnda. A avga partsforklaring via Skype fra Tyrkia. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Partene er enige om at tvistetemaet i denne saken er om ekteskapet var reelt. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og staten har bevisbyrden og tvilsrisikoen. Vurderingen av formålet med inngåelsen av ekteskapet foretas på grunnlag av situasjonen på vigselstidspunktet, jf. Rt-2013-937. Som følge av umiddelbar bevisbedømmelse har domstolene normalt et bedre grunnlag for å vurdere troverdigheten og holdbarheten av parts- og vitneforklaringer enn forvaltningsorganet.

Det er ikke grunnlag for å tilbakekalle As oppholdstillatelser, og derved heller ikke grunnlag for utvisning av ham. Han har ikke gitt uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene vedrørende realiteten av ekteskapet med D. I dette tilfellet foreligger det ikke sannsynlighetsovervekt for at det dreier seg om et omgåelsesekteskap.

Når det gjelder den nærmere vurdering av ekteskapets realitet, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd, må det tas utgangspunkt i den bevispresumsjonsregelen som er oppstilt i lovforarbeidene, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) s. 61. Oppholdstillatelse må som regel gis hvis begge parter i et ekteskap hevder at det er reelt.

At det foreligger en atypisk situasjon, betyr ikke at ekteskapet ikke er reelt i utlendingslovens forstand, jf. Rt-2006-1657 avsnitt 44.

Både A og D forklarte for tingretten at ekteskapet var reelt. Det fremgår av tingrettens dom at D ga en troverdig forklaring. Hun var ikke i tvil om at A elsket henne og at han ikke ville ha klart å opprettholde et annet forhold parallelt med ekteskapet. De bodde sammen i seks år og hadde et normalt ekteskapelig samliv. Han engasjerte seg sterkt i Ds barn.

Aldersforskjellen mellom A og D er bare fire år. Det var ingen kommunikasjonsproblemer mellom dem. De er begge tyrkere og snakker samme språk.

Tidsmomentet taler sterkt for at det ikke dreier seg om noen planlagt strategi fra As side. Det vises til at det gikk lang tid fra de ble kjent og til ekteskapet ble inngått, og det gikk også lang tid mellom innvilgelse av permanent oppholdstillatelse og separasjonen.

Det må tillegges vekt at det var D - ikke A - som ville ut av ekteskapet. Han prøvde å redde forholdet.

Årsaken til samlivsbruddet er vesentlig her. Bruddet skyldtes Ds svært dårlige forhold til As mor. Dårlig forhold til svigermor er ingen uvanlig årsak til samlivsbrudd. Svigermoren var forutinntatt overfor D på grunn av hennes utenomekteskapelige forhold med C. Både parts- og vitneforklaringer viser at As mor er meget bestemt og at hun har utøvd et sterkt press her.

Det må ha betydning at ekteskapet med As første kone, B, var arrangert. Ekteskapet mellom dem var ikke basert på følelser, men var foreldrenes valg. Samlivet mellom A og B ble vanskelig i 1998 da A var ferdig med sine studier og flyttet sammen med B på heltid. Dette sammenfaller omtrent med det tidspunkt han fikk følelser for D. At det ble skilsmisse mellom ham og B i 1999, var således ingen unaturlig konsekvens.

Det må også tillegges vekt at samtidig med at A inngikk nytt ekteskap med B, hadde han et forhold til en thailandsk kvinne. I dag bor han ikke sammen med B.

Ved vurderingen av om ekteskapet med D var reelt, kan det ikke legges særlig vekt på at det er noen uoverensstemmelser mellom As og Ds forklaringer. Det er gått nærmere 20 år siden de ble kjent, og det er også lenge siden deres samliv opphørte. As intervju med Politiets utlendingsenhet i 2009 må vurderes i lys av at han forklarte seg uten tolk. Uansett har etterfølgende forhold bare betydning i den grad de er egnet til å kaste lys over forholdene på vigselstidspunktet.

Det er ikke overraskende at As venner gjennom de siste 10-11 år, som forklarte seg for tingretten, husker den thailandske kjæresten fra 2007-2011 bedre enn ektefellen fra 2000-2006.

As tilfelle passer ikke inn i det proforma-mønster som er avdekket i deler av Tyrkia. Det er ikke i Izmir, hvor A kommer fra, at det har vært vanlig med proforma skilsmisser i forbindelse med emigrasjon til Europa. I de fleste tilfellene som er avdekket, har det dreid seg om kurdiske menn fra Konyaprovinsen, og ofte er det inngått ekteskap med en mye eldre norsk kvinne.

I Tyrkia er det vanlig med arrangerte ekteskap, og den aktuelle bestemmelsen som er benyttet som grunnlag for skilsmissen mellom A og hans første kone, er den mest brukte skilsmissegrunn også ved reelle skilsmisser. Det er videre vanlig at familier utøver betydelig press for å unngå skilsmisser. At en reelt fraskilt kvinne med barn bosetter seg i nærheten av svigerforeldrene, forekommer også. Uansett har Landinfo i Norge lite informasjon om tyrkiske alevitter, som er det religiøse samfunn A og hans slekt tilhører. De har egne tradisjoner og skikker, og religionen skiller seg fra tradisjonell islam.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 30.10.2013 og vedtak av 19.12.2013, samt beslutning av 14.01.2014 kjennes ugyldig.
  2. Staten dømmes til å betale sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Det bestrides at Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall og utvisning, samt nemndas beslutning om ikke å omgjøre vedtakene, er ugyldige. Utlendingsnemnda fant sannsynlighetsovervekt for at A inngikk et omgåelsesekteskap med D i 2000.

As oppholdstillatelser er derfor innvilget på feil faktisk grunnlag. Det er et vilkår for tillatelsene at det inngåtte ekteskapet fremstår som reelt, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

Bevistemaet for hvorvidt det er et omgåelsesekteskap, er om ekteskapet er inngått hovedsakelig med det formål å etablere et grunnlag for opphold i Norge for søkeren, jf. Rt-2006-1657. Om ekteskapet oppleves reelt for referansepersonen, er uten betydning. Det avgjørende er søkerens motivasjon. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det er enighet om at staten har tvilsrisikoen for at et formelt inngått ekteskap ikke er reelt.

Selv om begge ektefeller hevder at ekteskapet er reelt, må det på vanlig måte foretas en konkret og samlet bedømmelse av bevisene, og på det grunnlag vurderes om det er sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet er proforma, jf. LB-2012-205643.

Det skal foretas en vurdering av de objektive forholdene ved tidspunktet for ekteskapsinngåelsen. Etterfølgende bevis er imidlertid ikke uten betydning når det gjelder spørsmål om hva som var intensjonen på vigselstidspunktet.

Forklaringer fra ektefellene, familie og venner har generelt liten bevisverdi. Ved motstrid har tidsnære nedtegnelser, som for eksempel politirapporter, vesentlig større bevisverdi enn opplysninger kommet til i ettertid og etter at tvist er oppstått, jf. Rt-1998-1565. Det må kunne forventes at ektefellene forklarer seg samsvarende på sentrale punkter. Uoverensstemmelser i forklaringene på slike punkter, blir derfor et viktig bevismoment.

Når det gjelder bevissituasjonen, er saken dårligere opplyst for lagmannsretten enn for tingretten. Det skyldes at ankende part har valgt å frafalle flere sentrale vitner. As nærmeste venner i Norge, som forklarte seg for tingretten, er frafalt. Videre har ankende part brukt mye tid på omtalen av As mor og det press hun angivelig skal ha utøvet. Heller ikke hun er ført som vitne for lagmannsretten.

Omgåelse av utlendingsloven ved å inngå ekteskap som ikke er reelle, er et økende problem. Innvandringspolitiske hensyn står sentralt ved vurderingen av om det dreier seg om et omgåelsesekteskap, jf. bl.a. LB-2009-190622. Tyrkia er det land hvor det avdekkes flest slike saker, og det gjelder ikke bare saker fra Konyaprovinsen. Det vises til forklaringen fra landrådgiveren i Landinfo.

Staten legger ikke til grunn at A og D har bodd sammen i seks år og hatt et normalt ekteskapelig samliv. Det legges kun til grunn at de formelt var gift i seks år. Det foreligger etter statens syn en rekke forhold som sannsynliggjør ar det dreier seg om et omgåelsesekteskap.

A kommer fra det land hvor man avdekker flest omgåelsesekteskap. Broren C opplyste allerede i 1998 at den ankende part vurderte å søke opphold i Norge. Videre kommer A fra en familie hvor flere slektninger har fått opphold her.

Tidssammenhengen og historikken i denne saken passer med andre proforma-saker fra Tyrkia. Omgivelsenes manglende kjennskap til ekteskapet med D er påfallende. Det fremgår av tingrettens dom at to av As nærmeste venner hadde nærmest ingen kjennskap til henne.

På flere punkter er det i saken her gitt svært motstridende forklaringer. Blant annet har A og D ikke forklart seg sammenfallende om deres første møte. Videre er det gitt ulike forklaringer i lagmannsretten fra A og hans bror C om hvor han bodde da han kom på turistvisum til Norge i 1998. Det er også påfallende at A i lagmannsretten ikke kunne svare konkret på når han og D bestemte seg for ekteskap. Dessuten er det gitt en rekke ulike forklaringer hva angår Bs bosted etter skilsmissen. De ulike forklaringene på dette punkt må etter statens syn sees i lys av at Utlendingsdirektoratet i forhåndsvarselet stilte spørsmål ved hvorfor B ikke hadde endret sin adresse etter skilsmissen.

I tillegg må det vektlegges at det er atypiske trekk ved denne saken - her gifter A seg med brorens kjæreste, som broren endog har et barn med.

A må anses for å ha hatt fortsatt kontakt med sin fraskilte ektefelle i Tyrkia under ekteskapet med D. Det vises til oversikten over hans opphold i hjemlandet. I perioden 2002-2007 var han hjemme i Tyrkia ca. 80-90 dager hvert år - totalt mer enn 500 dager. D var ikke med på noen av disse reisene, og de kan ikke forklares med foreldrenes sykdommer. Den fremlagte dokumentasjon viser at As mor kun var innlagt på sykehus 1 dag i denne perioden.

Opplysningene om at ekteskapet med B og gjengifte med henne ble inngått etter press fra As mor, var nye for tingretten, og de er ytterligere utdypet for lagmannsretten. Disse opplysningene står i motstrid til mer tidsnær dokumentasjon som As politiintervju. Landrådgiveren visste ikke om tilfeller hvor det benyttes press for å få tidligere skilte ektefeller til å gifte seg på ny.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader.

Lagmannsretten bemerker:

As arbeids- og oppholdstillatelser er tilbakekalt med hjemmel i utlendingsloven § 63 hvor det fremgår at midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan tilbakekalles «dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket». Utvisningsvedtaket er truffet med hjemmel i utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a som bl.a. bestemmer at utlendingen kan utvises når vedkommende «forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven».

A ble innvilget arbeidstillatelser og deretter permanent oppholdstillatelse i Norge på grunnlag av sitt ekteskap med D. Det sentrale spørsmål i saken er om dette ekteskapet var reelt. Partene er enige om at dersom det må anses som et såkalt omgåelsesekteskap, vil både Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall og nemndas vedtak om utvisning være gyldige. Ankende part har således ikke gjort gjeldende at utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor ham eller at det er andre feil ved vedtakene. Kommer lagmannsretten til at det er tale om et omgåelsesekteskap, vil det derfor ikke være nødvendig å foreta noen ytterligere vurderinger av Utlendingsnemndas vedtak.

Det følger av utlendingsloven § 40 første ledd bokstav a) at en søker som er ektefelle til en norsk statsborger som er bosatt i riket, har rett til oppholdstillatelse her. Etter bestemmelsens fjerde ledd kan imidlertid oppholdstillatelse nektes

dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.

Av Rt-2013-937 fremgår at det er utlendingens motivasjon på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen som er avgjørende, ikke en eventuell senere utvikling. Bevisvurderingen knytter seg derfor i saken her til situasjonen i 2000 da A og D inngikk ekteskap. Nyere bevis vil imidlertid kunne ha betydning i den grad de er egnet til å kaste lys over situasjonen på vigselstidspunktet.

Spørsmålet er etter dette om utsikten til å skaffe seg arbeids- og oppholdstillatelse fremsto som As hovedsakelige formål med ekteskapet på vigselstidspunktet. Bevistemaet kan formuleres som et spørsmål om han på dette tidspunkt ville ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede, jf. førstvoterendes uttalelse i Rt-2013-937 (avsnitt 34-35).

At ekteskapet eventuelt var alvorlig ment for D, kan ikke tillegges noen betydning, jf. Rt-2006-1657 (avsnitt 37). Det er søkerens - As - motiv for å inngå ekteskapet som er avgjørende.

I lovforarbeidene er det gitt anvisning på ulike momenter som kan være relevante ved vurderingen av om det dreier seg om et omgåelsesekteskap. Lagmannsretten viser her til tingrettens dom s. 9 hvor disse momentene er gjengitt. Oppregningen er ikke uttømmende. Som fremholdt i Rt-2013-937, avsnitt 37 må vurderingen tilpasses hvert enkelt tilfelle, og det må gjøres en samlet vurdering med utgangspunkt i objektive momenter.

Det er staten som har bevisbyrden for at As ekteskap med D var et omgåelsesekteskap. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. Rt-2006-1657 og Rt-2013-937. Staten vil ha tvilsrisikoen dersom det unntaksvis ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning.

Etter lagmannsrettens syn vil det ved bevisvurderingen være naturlig å legge størst vekt på tidsnære bevis, særlig i et tilfelle som dette hvor det er gått lang tid siden det omtvistede ekteskapet ble inngått. Slik lagmannsretten ser det bør det legges mindre vekt på forklaringer gitt etter at utlendingsmyndighetene ga forhåndsvarsel om tilbakekall og utvisning og det oppsto tvist om vedtakenes gyldighet. Som lagmannsretten kommer tilbake til, må det legges stor vekt på det inntrykket som politiets intervjuer med D og A etterlater.

Staten har fremholdt at det er atypiske trekk ved denne saken som taler for omgåelsesekteskap. Det er vist til at A giftet seg med brorens kjæreste, som broren endog hadde fått barn med. Lagmannsretten er enig i at dette er uvanlig, men bemerker at atypiske situasjoner kan forekomme uten at det derved vil være grunn til å stille spørsmål ved ekteskapets realitet.

A og D er begge fra Tyrkia, de har felles språk og aldersforskjellen mellom dem er bare fire år. Disse forhold kan synes å trekke i retning av et reelt ekteskap, men de får etter lagmannsrettens syn mindre vekt når de sees i sammenheng med norske utlendingsmyndigheters erfaringer med Tyrkia, som er det land hvor det avdekkes flest tilfeller av omgåelsesekteskap. Forklaringen under ankeforhandlingen fra landrådgiver Aslak Vardund i Landinfo viser at omgåelsesekteskap er et generelt problem i Tyrkiasakene, og at dette ikke bare gjelder saker fra Konyaprovinsen. Det som ifølge Vardund går igjen i Tyrkiasakene, er at tyrkiske menn gifter seg med kvinner med norsk statsborgerskap som de har truffet gjennom sin bekjentskapskrets i Norge. Den tyrkiske mannen er ofte gift i Tyrkia, men skiller seg formelt fra sin tyrkiske ektefelle før han inngår ekteskap med den norske borgeren. Etter at den tyrkiske mannen har oppnådd permanent opphold i Norge, skiller han seg fra den norske borgeren. Deretter gifter han seg igjen med den første konen og henter henne til Norge gjennom søknad om familiegjenforening.

A var gift i Tyrkia da han kom på tre måneders turistvisum til Norge i slutten av 1998. Forholdsvis kort tid etter at han i 1999 var tilbake i Tyrkia, dvs. 2. juli, reiste han søksmål ved tyrkisk domstol for å få skilsmisse fra sin ektefelle B. Skilsmisse ved dom ble gitt 14. september 1999. Han inngikk 25. juli 2000 nytt ekteskap med den norske borgeren D. Bosettingstillatelse ble innvilget 13. juli 2005, og han har selv - i politiintervjuet i 2009, jf. foran s. 3 - forklart at forholdet til D ble avsluttet i løpet av 2005. De ble formelt separert 23. oktober 2006 og skilt 1. april 2008. A giftet seg på ny med sin første kone mindre enn ett år senere, dvs. 2. januar 2009. Samme dag ble det søkt om familiegjenforening i Norge. Disse omstendigheter passer inn i det mønster som går igjen i Tyrkiasakene, jf. ovenfor. Slik lagmannsretten ser det underbygger dette at A i juli 2000 ikke ville ha inngått ekteskapet med D dersom utsikten til å skaffe seg arbeids- og oppholdstillatelse i Norge ikke hadde vært til stede.

At det foreligger forskjellige forklaringer på sentrale punkter, må etter lagmannsrettens syn også tillegges betydning ved vurderingen av ekteskapets realitet.

Det første møtet er en begivenhet som normalt huskes godt av parter som inngår ekteskap. A og D har imidlertid ikke forklart seg sammenfallende verken om når eller hvor de møttes første gang. Som det fremgår foran s. 2 ga D i politiintervjuet i 2002 uttrykk for at hun traff A første gang i Tyrkia i 1997 da hun var i sin families sommerhus, mens A i intervjuet med Politiets utlendingsenhet i 2009 (foran s. 3) forklarte at han traff henne på en fest i Oslo da han var på turistvisum her i 1998/1999. At sistnevnte intervju ble gjennomført uten tolk, er etter lagmannsrettens syn uten betydning. Det dreier seg ikke her om nyanseforskjeller ved de to forklaringene, men om opplysninger som er klart motstridende.

Ankende part frafalt D som vitne kort tid før ankeforhandlingen. Hun har derfor ikke avgitt forklaring for lagmannsretten. Imidlertid forklarte D seg for tingretten, og hun uttalte seg da blant annet om bakgrunnen for reisen til Tyrkia i 1997 og foranledningen til at hun da skal ha møtt A for første gang, jf. s. 10 i tingrettens dom:

Retten har merket seg at D, under referanseintervjuet hos PU i 2002, opplyste at hun møtte A for første gang i Tyrkia i 1997. I retten forklarte hun om bakgrunnen for reisen til Tyrkia og foranledningen til møtet med A. Tidlig i 1997 ble D uønsket gravid med C. C, som var sterkt presset av sin egen familie om å gjenoppta samlivet med sin ekskone, ba D om å ta abort. For å få ro til å fatte en beslutning reiste de til Tyrkia. Da de ankom Izmir leide C en leilighet til henne. Selv reiste han for å bo hos sine foreldre noen mil unna. Den påfølgende dagen sendte C broren A for å se til D. A ble hos henne i tre dager. D forklarte at de fikk en meget god kjemi og snakket godt sammen. Hun ble betatt, men det var ikke på dette tidspunktet tale om noe kjærlighetsforhold mellom dem.

Som påpekt av tingretten, viser denne forklaringen til såpass spesielle omstendigheter rundt Ds og As angivelige første møte at det ville være å forvente at begge parter - dvs. også A - husket dem godt. Ds opplysning i tingretten om at hun «tidlig i 1997» ble gravid med C, kan uansett ikke stemme. Lagmannsretten minner her om at hennes og Cs felles sønn først ble født 0.0.1998. Ds forklaring er for øvrig heller ikke i overensstemmelse med det C under ankeforhandlingen opplyste om det første møtet mellom broren A og D. Ifølge C reiste han og D som kjærester på ferie til Tyrkia, enten sommeren 1996 eller 1997. Foranledningen til at D da traff A, var at C inviterte broren til feriestedet for å være sammen med dem der i en ukes tid.

Lagmannsretten bemerker videre at A har gitt ulike forklaringer når det gjelder hvor han bodde da han var i Norge på turistvisum i 1998. Under ankeforhandlingen fortalte A at han ble hentet på flyplassen av D og at de deretter dro hjem til hennes bolig. I politiintervjuet i 2009 sa han imidlertid intet om dette. Tvert i mot må hans forklaring til politiet om at han møtte D på en fest og at de deretter så hverandre mange ganger, jf. foran s. 2, forstås slik at han ikke bodde samme sted som D. Slik lagmannsretten ser det er det her grunn til å legge størst vekt på As forklaring i intervjuet med Politiets utlendingsenhet, som dessuten er i tråd med brorens opplysninger under ankeforhandlingen. C forklarte for lagmannsretten at A bodde hos ham da A kom på turistvisum til Norge i 1998.

Det kan etter dette ikke legges til grunn at A og D har kjent hverandre allerede fra 1997, og alt tyder på at det var liten kontakt mellom dem før ekteskapsinngåelsen.

Etter lagmannsrettens syn er det også andre forhold som trekker i retning av at det dreier seg om et omgåelsesekteskap.

Det er påfallende at A på direkte spørsmål under ankeforhandlingen ikke kunne svare konkret på når spørsmålet om ekteskap mellom ham og D kom opp. Det må kunne forventes at parter som inngår reelle ekteskap kan si noe bestemt om når de besluttet å gifte seg. At ingen i deres nærmeste familier visste noe om at de inngikk ekteskap i Ankara, ifølge As egen forklaring, er etter lagmannsrettens syn også påfallende.

Videre gir As opphold i Tyrkia, mens han var gift med D, holdepunkter for at ekteskapet med henne ikke var reelt. Lagmannsretten viser her til As egen oversikt over opphold i hjemlandet. I perioden 2002-2007 var han hjemme i Tyrkia mellom 69 og 90 dager hvert år. D var ikke med på noen av disse reisene, og lagmannsretten kan, ut fra den fremlagte dokumentasjon, ikke se at disse lange oppholdene alene kan forklares med foreldrenes sykdommer. Lagmannsretten viser også til tingrettens dom s. 16 hvor det fremgår at moren i sin forklaring for tingretten uttalte at A nesten aldri var på besøk, og uansett aldri mer enn en-to dager i sammenheng.

Lagmannsretten har også merket seg landrådgiver Vardunds forklaring om at når en tyrkisk kvinne blir skilt, vil hun vanligvis ikke bli boende på samme adresse som før skilsmissen. Det er tradisjon for at kvinnens familie tar omsorgen for henne i en slik situasjon, og normalt vil hun da flytte tilbake til sin far eller en bror. Lagmannsretten legger til grunn - blant annet ut fra As forklaring under ankeforhandlingen - at han og B bodde hos hans familie da de giftet seg i 1996. I politiintervjuet i 2009 opplyste han at B og deres felles datter bodde hos hennes familie etter skilsmissen, men han ga samtidig uttrykk for at hun ikke hadde endret adressen (foran s. 4). Senere har A vedgått, blant annet i forbindelse med uttalelsen til Utlendingsdirektoratets forhåndsvarsel om tilbakekall, at B ikke bare fortsatt hadde adresse i svigerfamiliens hus, men at hun faktisk også bodde samme sted - dog i en annen boenhet i samme huskompleks.

I følge landrådgiver Vardund er det for øvrig vanlig at kvinnen krever å bli økonomisk underholdt hvis mannen vil skilles. I saker hvor det avdekkes at skilsmissen ikke var reell, ser Landinfo ofte at kvinnen ikke har krevd at mannen fortsatt underholder henne. Lagmannsretten bemerker at det av den tyrkiske skilsmissedommen fremgår at B ikke krevde underholdsbidrag verken for henne selv eller datteren.

Ankende part har med styrke hevdet at ekteskapet med B og gjengifte med henne ble inngått etter press fra hans familie, særlig hans mor. Lagmannsretten har merket seg at dette var nye opplysninger for tingretten. Morens angivelige press og påvirkning er ytterligere utdypet for lagmannsretten blant annet gjennom forklaringen fra As bror C og vitneforklaringen fra en slektning av dem, men moren selv er ikke ført som vitne. A ga en noe annen forklaring til politiet i 2009. Av denne fremgår intet om at gjengifte med B kom i stand som følge av morens press. Tvert i mot må hans politiforklaring forstås slik at han selv fant ut at han ville prøve på nytt med B, og at de sammen ble enige om dette, selv om familien var skeptisk (foran s. 3). Landrådgiver Vardund hadde for øvrig ikke hørt om tilfeller hvor det benyttes press for å få tidligere skilte ektefeller til å gifte seg på ny.

Endelig finner lagmannsretten det påfallende at to av As beste venner i Norge i sin forklaring for tingretten ga uttrykk for at de hadde liten kjennskap til D. Selv om ekteskapet ved tingrettens behandling var opphørt for mange år siden, kan ikke dette forklare vennenes manglende kjennskap til henne.

Ut fra en samlet vurdering finner lagmannsretten sannsynlighetsovervekt for at As hovedhensikt med ekteskapsinngåelsen med D, var å etablere grunnlag for permanent oppholdstillatelse i Norge, og at han ikke ville ha giftet seg med henne hvis ekteskapet ikke hadde gitt utsikt til en slik tillatelse.

Lagmannsretten har således kommet til at Utlendingsnemndas vedtak 30. oktober 2013 om tilbakekall av oppholdstillatelser og vedtaket 19. desember 2013 om utvisning, er gyldige. Også Utlendingsnemndas beslutning 14. januar 2014 om ikke å omgjøre vedtakene er gyldig.

Etter dette forkastes anken.

Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig med helt eller delvis fritak for kostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd. Selv om saken utvilsomt har stor velferdsmessig betydning for ankende part og det er forskjell i styrkeforholdet mellom partene, jf. § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav c, er dette ikke i seg selv tilstrekkelig til at den tapende part kan fritas for sakskostnadsansvaret, jf. Rt-2012-209 avsnitt 17. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om avgjørelsen av saken, og det kan ikke sees at saken har prinsipiell interesse.

Statens prosessfullmektig har fremlagt saksomkostningsoppgave der det kreves dekning av salær med kr 81.250 inkludert merverdiavgift. Ankende part har ikke kommet med innvendinger mot kravet. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn og finner at staten v/Utlendingsnemnda skal tilkjennes det oppgitte beløp som nødvendige kostnader.

Lagmannsrettens resultat skal legges til grunn også når det gjelder sakskostnadene for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-76927 Omgåelsesekteskap. Tilbakekall av tillatelser. Utvisning. (31.03.2016)

    I likhet med tingretten fant lagmannsretten sannsynlighetsovervekt for at utlendingens hovedhensikt med ekteskapsinngåelsen med herboende kvinne med norsk statsborgerskap, var å etablere grunnlag for opphold i Norge, altså et omgåelsesekteskap eller proforma ekteskap. Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall av tillatelser og utvisning var derfor gyldige.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen