Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-77168
Dokumentdato : 01.12.2015

Utlendingsrett. Omgåelsesekteskap. Tilbakekall av tillatelse. Utvisning. Utlendingsloven § 40. EMK art. 8.

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelse og utvisning. Ekteskapet som hadde dannet grunnlag for oppholdstillatelsen ble vurdert som inngått med omgåelseshensikt. Ekteparet hadde vært gift i fem og et halvt år da de ble forhåndsvarslet om tilbakekallet, og var fremdeles gift etter elleve år. Anført at ekteskapet var reelt på inngåelsestidspunktet, subsidiært at det hadde blitt reelt i løpet av tiden som hadde gått, og at det da var beskyttet av retten til familieliv etter EMK art. 8. Lagmannsretten kom til at utlendingens tidligere «religiøse» ekteskap besto da ekteskapet med den norske kvinnen ble inngått, og fortsatt besto på vedtakstidspunktet. Det var da klart sannsynlig at ekteskapet ble inngått med hovedsakelig formål å skaffe utlendingen grunnlag for opphold i Norge. Det var sannsynlig at ekteskapet heller ikke hadde blitt reelt på vedtakstidspunktet. Det hadde ingen betydning for vedtakets innhold at dette ikke ble vurdert på vedtakstidspunktet. Vedtakene var ikke ugyldige.

Saken gjelder overprøving av Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall av permanent oppholdstillatelse på grunn av at ekteskapet som hadde dannet grunnlag for oppholdstillatelsen ble vurdert som et omgåelsesekteskap, og vedtak om varig utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem.

Sakens bakgrunn

A er kurder født 0.0.1975 i landsbyen X i fylket [fylke] i provinsen [provins] i Tyrkia, der han også vokste opp. Den 27. august 1991 ble han «religiøst» viet med B. De var da begge 16 år gamle. De ble ikke formelt gift, og ekteskapet ble aldri registrert i offentlige registre. A og B fikk fire barn; sønnen C født 0.0.1992, sønnen D født 0.0.1994, datteren E født 0.0.1996 og sønnen F født 0.0.2001. I noen dokumenter er fødselsdatoen til den yngste sønnen oppgitt til 0.0.2002, noe lagmannsretten kommer tilbake til.

A meldte seg 14. mars 2002 ved Rogaland politidistrikt og søkte om asyl i Norge. I en udatert egenerklæring utfylt i forbindelse med asylsøknaden er det under overskriften «Din nåværende ekteskapelige stilling» krysset av for at han er gift og samboer, og oppgitt at ektefellen er B.

Den 24. mars 2002 trakk A asylsøknaden. Den 4. mai 2002 giftet han seg med G, født 0.0.1954. Han søkte om opphold på grunnlag av familiegjenforening med G, og han ble innvilget midlertidig oppholdstillatelse ved Utlendingsdirektoratets vedtak 28. juni 2002. A og G ble separert 25. september 2002 og skilt 27. november 2003. As oppholdstillatelse ble tilbakekalt 30. mars 2003.

Høsten 2002 flyttet A til Z i Møre og Romsdal. Der møtte han H. Hun ble graviødte 0.0.2003 datteren J H. A og H bodde aldri sammen, og A har hatt svært begrenset kontakt med datteren J. A søkte 26. august 2003 om oppholdstillatelse på grunnlag av familiegjenforening med J, men søknaden ble endelig avslått ved Utlendingsnemndas vedtak 26. august 2004.

I februar 2003 flyttet A til Y i Sogn og Fjordane. Etter kort tid møtte han I, født 0.0.1972. De ble etter hvert kjærester, og ble ifølge I samboere i september 2004. A hadde på det tidspunktet ikke oppholdstillatelse, og returnerte til Tyrkia 6. oktober 2004.

A og I giftet seg i Tyrkia 22. november 2004. Den 23. februar 2005 søkte A om arbeids- og oppholdstillatelse på grunnlag av familiegjenforening med I. Søknaden ble innvilget ved Utlendingsdirektoratets vedtak 15. juni 2005. Oppholdstillatelsen ble fornyet for ett år av gangen ved vedtak i juni 2006, juni 2007 og mai 2008. I mai 2008 begynte A i full stilling som maskinoperatør i Selstad AS i Y. Den 30. juni 2008 ble A innvilget bosettingstillatelse (permanent oppholdstillatelse), og den 4. november 2008 søkte han om norsk statsborgerskap.

Ifølge en utskrift fra det tyrkiske folkeregisteret ble de fire barna A har med B, registrert på ham den 31. august 2004. Sommeren 2008 søkte den eldste sønnen C om opphold i Norge på grunnlag av familiegjenforening med sin far. I den forbindelse ble det gjennomført et intervju med C 6. juli 2008, og et intervju med A 19. januar 2009. På bakgrunn av opplysninger som fremkom i disse intervjuene ba Utlendingsdirektoratet, via ambassaden i Ankara, om en verifisering av opplysninger om As familie i Tyrkia. I verifiseringsrapporten, datert 9. mars 2009, fremkom det opplysninger som stred mot opplysninger A hadde gitt tidligere, blant annet om hans forhold til B.

Den 16. februar 2010 ble det sendt forhåndsvarsel om tilbakekall av As permanente oppholdstillatelse, og om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem. Den 29. juli 2010 fattet Utlendingsdirektoratet vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelsen og avslag på søknaden om norsk statsborgerskap.

Vedtaket om tilbakekall av oppholdstillatelsen ble påklaget til Utlendingsnemnda, som i vedtak 6. juni 2012 opprettholdt Utlendingsdirektoratets vedtak. Utlendingsdirektoratets vedtak om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem ble opprettholdt ved Utlendingsnemndas vedtak 10. september 2014.

Ved stevning 18. juli 2014 til Oslo tingrett gikk A til søksmål ved Oslo tingrett mot staten ved Utlendingsnemnda med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak 6. juni 2012 om tilbakekall av den permanente oppholdstillatelsen kjennes ugyldig. Det var også krevd midlertidig forføyning om at han kunne oppholde seg i Norge til saken var rettskraftig avgjort. A ble imidlertid uttransportert til Tyrkia 7. november 2014, og dette kravet falt da bort. Under hovedforhandlingen for tingretten utvidet A påstanden til å omfatte ugyldighet av Utlendingsnemndas vedtak 10. september 2014 om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem.

Oslo tingrett avsa 12. mars 2015 dom med slik slutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda blir frifunne.
  2. A skal erstatte staten v/Utlendingsnemnda sine sakskostnader med 148.125 - eitthundreogførtiåttetuseneitthundreogtjugefem - kroner innan 2 - to - veker frå forkynninga av dommen her.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 27. og 28. oktober 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte ved sin prosessfullmektig og avga forklaring via Skype fra Tyrkia. Staten ved utlendingsnemnda møtte ved sin prosessfullmektig. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

På grunn av stor arbeidsbyrde er dommen ikke avsagt innen lovens frist.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Sakens hovedproblemstilling er om ekteskapet mellom A og I må anses som et omgåelsesekteskap i utlendingslovens forstand. Et ekteskap kan bare gi grunnlag for oppholdstillatelse dersom det er reelt, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

Etter bestemmelsen kreves det alminnelig sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet var å etablere grunnlag for opphold for søkeren, og at ekteskapet derfor ikke er reelt. I Rt-2006-1657 heter det at det kreves «bevis av vekt» når begge parter i et ekteskap hevder at det er reelt. Det er staten som har bevisbyrden og tvilsrisikoen, det vil si at det må legges til grunn at ekteskapet er reelt dersom staten ikke sannsynliggjør noe annet.

Det anføres at As hovedsakelige formål med ekteskapet var å leve sammen med I, ikke å få et grunnlag for opphold i Norge. Til støtte for dette vises det til at det er liten aldersforskjell mellom A og I. De har felles språk, ettersom han har jobbet her og gjorde det også før han traff henne. De feiret bryllupet i Tyrkia med As nærmeste familie og Is søster. De traff hverandre ca. halvannet år før bryllupet. De giftet seg relativt tidlig i forholdet, men dette var fordi A var sendt tilbake til Tyrkia og ekteskap var eneste mulighet for å fortsette samlivet. De er fortsatt gift, etter nesten elleve år, og har investert i et samliv sammen, blant annet ved å kjøpe bolig sammen. A har også vært en betydelig støtte for I etter at hun fikk omsorgen for sine tre særkullsbarn, og han har blitt en del av hennes familie. A forlot heller ikke I da han fikk permanent oppholdstillatelse i 2008.

Det kan på den annen side ikke legges vekt på at A hadde søkt om opphold på andre grunnlag før han traff I. Det kan ikke legges til grunn at ekteskapet med G ikke var reelt ment. Det var A som gikk fra G, ikke omvendt. Det kan heller ikke lastes A at han søkte om familiegjenforening med sin datter J, som han ønsket å ha kontakt med. Videre var bruddet mellom A og B reelt; dette manifesterte seg blant annet ved at B flyttet ut fra deres felles hjem og tilbake til sin familie, noe som er vanlig ved skilsmisser i Tyrkia.

Videre kan det ikke legges vekt på verifikasjonsrapporten innhentet av Utlendingsdirektoratet. Både den som har skrevet rapporten og informantene er anonymisert. Det kan skyldes æreskodeks at vitner i landsbyen fortalte at A og B fremdeles er gift. Det kan heller ikke legges vekt på det sønnen C fortalte om dette i sitt intervju med utlendingsmyndighetene. Dette kan skyldes tolkefeil, ettersom C ikke snakker tyrkisk.

På denne bakgrunn anføres prinsipalt at ekteskapet var reelt på inngåelsestidspunktet. Dersom retten skulle komme til at ekteskapet ble inngått med formål om å etablere grunnlag for opphold i riket for A, anføres subsidiært at ekteskapet ble reelt med årenes løp. På vedtakstidspunktet hadde derfor A etablert et reelt familieliv med I, som er beskyttet etter EMK artikkel 8. Bestemmelsen krever at det må vurderes om det er etablert et reelt familieliv på vedtakstidspunktet, og om vilkårene i artikkel 8 nr. 2 for å gjøre inngrep i dette, er oppfylt. Dette ble ikke vurdert, verken i forbindelse med tilbakekallet eller utvisningen. Dersom ekteskapet anses reelt på vedtakstidspunktet, anføres dessuten at den skjønnsmessige vurderingen av om oppholdstillatelsen skulle kalles tilbake og om A skulle utvises, bygger på feil faktum. En slik feil ved skjønnsforutsetningene medfører at vedtaket må kjennes ugyldig.

Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelse og vedtak om utvisning bygger derfor på feil faktum. Det er også i strid med As rett til familieliv etter EMK artikkel 8. Av begge grunner må vedtakene kjennes ugyldige.

A har nedlagt slik påstand:

  1. UNEs vedtak av 06.06.2012 samt 10.09.2014 er ugyldige.
  2. Staten v/UNE dekker As sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Staten er enig i tingrettens resultat og er i det vesentlige enig i tingrettens begrunnelse og fremstilling av faktum. Etter statens syn er det mest sannsynlig at det hovedsakelige formål med ekteskapet mellom A og I var å etablere grunnlag for opphold i Norge for A, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

Det er bare utlendingens formål med ekteskapsinngåelsen som er relevant etter bestemmelsen. Staten har bevisbyrden for at ekteskapet ikke er reelt, men det er tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt. Uttalelsene i Rt-2006-1657 avsnitt 36 innebærer bare at ektefellenes pretensjon skal legges til grunn dersom staten ikke sannsynliggjør noe annet. Ved bevisvurderingen vil tidsnære bevis generelt ha større vekt enn etterfølgende forklaringer.

Staten anfører at A viste betydelig innvandringsvilje før ekteskapet med I. Han søkte først om asyl. Han har senere gått tilbake på forklaringene i asylintervjuet om at han risikerte tortur mv. i Tyrkia. Han trakk dessuten søknaden etter kort tid, og har oppgitt flere motstridende grunner til dette. Han giftet seg kort tid deretter med G, og fikk midlertidig oppholdstillatelse på grunnlag av det. Det må legges til grunn at ekteskapet med G hadde som hovedsakelig formål å skaffe ham opphold i Norge. Etter separasjon fra G ble oppholdstillatelsen tilbakekalt, og A søkte da om familiegjenforening med sin datter J. Etter avslag på denne søknaden giftet han seg med I og søkte om familiegjenforening med henne.

Ekteskapet med I ble inngått etter at de hadde vært kjærester i ca. ett år. Vielsen skjedde i Tyrkia, og det var ingen fest, bare en middag hjemme hos As familie. I har ikke senere vært tilbake på As hjemsted. Hun har dessuten liten kontakt med As familie i Tyrkia. Dette indikerer at A og hans familie forsøker å skjule at han har inngått et proformaekteskap.

Videre anfører staten at A har gitt uriktige opplysninger om B, og at han fremdeles har et forhold til henne. Han oppga i asylintervjuet i 2002 at han var gift med henne. I verifiseringsrapporten fra 2009 er det opplyst at en rekke vitner på deres hjemsted mente at de fremdeles var gift. Også sønnen C oppga i intervjuet i juli 2008 at A og B fremdeles var gift. Videre sendte A mens han bodde i Norge mellom 3000 og 5000 kroner i måneden til barna, som bodde hos B. Dette er langt mer enn det som trengs for å forsørge barna i Tyrkia. A har også reist til Tyrkia omtrent en gang i året, og har da besøkt barna. B har heller ikke giftet seg på nytt.

Staten anfører etter dette at ekteskapet mellom A og I ikke var reelt på inngåelsestidspunktet. Det har heller ikke blitt reelt i ettertid, og var det ikke på vedtakstidspunktet.

Staten anfører videre at selv om ekteskapet skulle ha blitt reelt på vedtakstidspunktet, får det ikke betydning for gyldigheten av de to vedtakene. Det vil ikke være i strid med EMK artikkel 8 å utvise en utlending som har fått oppholdstillatelse på grunnlag av et omgåelsesekteskap, selv om ekteskapet senere har blitt reelt. Det vises til EMDs dom 9. juli 2012 i saken Antwi mot Norge. Utvisningsvedtaket vil heller ikke være ugyldig på grunn av feil ved faktagrunnlaget for skjønnsutøvelsen, ettersom utvisning uansett vil være forholdsmessig når utlendingen har gitt uriktige opplysninger om grunnlaget for opphold i Norge. Det må legges til grunn at Utlendingsnemnda uansett ville ha truffet samme vedtak.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Etter utlendingsloven § 40 første ledd har en utlending som er ektefelle til en norsk statsborger bosatt i riket, krav på oppholdstillatelse i Norge. Et viktig unntak fra dette er fastsatt i § 40 fjerde ledd:

Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.

Det sentrale spørsmålet i saken er om ekteskapet mellom A og I ble inngått med det hovedsakelige formål at det skulle danne grunnlag for oppholdstillatelse for A, eller om det må anses som et reelt ekteskap som danner grunnlag for oppholdstillatelse. Dette er et spørsmål om faktum, som domstolene har full adgang til å overprøve.

Vedtakene om tilbakekall av oppholdstillatelsen og om utvisning av A ble fattet etter at utlendingsloven 2008 trådte i kraft 1. januar 2010, og skal derfor behandles etter denne loven, jf. overgangsregelen i utlendingsforskriften § 20-5 tredje ledd. Ekteskapet mellom A og I ble inngått 22. november 2004. Hvorvidt ekteskapet var reelt på inngåelsestidspunktet og om det ble gitt uriktige opplysninger om ekteskapets formål, må derfor vurderes ut fra rettstilstanden etter utlendingsloven 1988. Av forarbeidene til utlendingsloven 2008 fremgår det at bestemmelsen i § 40 fjerde ledd er en kodifisering av «sedvanerettslige proformabetraktninger» i familiegjenforeningssaker etter utlendingsloven 1988, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 186 og s. 190. Det gjaldt altså en tilsvarende regel etter utlendingsloven 1988. I Ot.prp.nr.46 (1986-87) s. 61 heter det: «Et gyldig inngått ekteskap vil [ ... ] ikke gi grunnlag for oppholdstillatelse hvis det ikke er noen realitet i det.»

Staten har bevisbyrden for at et lovlig inngått ekteskap ikke er reelt, det vil si at det hovedsakelige formålet med ekteskapet er å gi grunnlag for opphold i Norge for den ene ektefellen. Der begge ektefellene hevder at ekteskapet er reelt, må det føres bevis som med tilstrekkelig tyngde tilsier at dette ikke er tilfelle. Det må legges til grunn at ekteskapet er reelt dersom det ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning, jf. Rt-2006-1657 avsnitt 36.

Vurderingstemaet i utlendingsloven § 40 fjerde ledd er «det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet». Dette gir en indikasjon på at det er forholdene på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen som skal legges til grunn. I Rt-2006-1657 avsnitt 37 uttaler førstvoterende om dette:

Det avgjørende spørsmål er altså om det ekteskap som A inngikk i 2001 var reelt. Spørsmålet har oppstått i en situasjon der han kort tid i forveien både hadde kommet til Norge og hadde blitt kjent med den norske kvinnen som han hadde giftet seg med. Slik jeg ser det, vil det da være berettiget å legge avgjørende vekt på om utsikten til å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse fremstår som As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen. [ ... ] Eller sagt på en annen måte: Ville han på dette tidspunkt ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede? At ekteskapet var og også senere har vært reelt for ektefellen, kan i denne forbindelse ikke tillegges noen betydning.

I Rt-2013-937 avsnitt 35 slås det fast at dette gir dekkende uttrykk for rettstilstanden også etter utlendingsloven 2008 § 40 fjerde ledd. Videre heter det i 2013-dommen avsnitt 32:

I plenumsdommen i Rt-2012-1985 avsnitt 79 er det lagt til grunn at «domstolskontrollen knytter seg til faktum på vedtakstidspunktet, med mindre det motsatte følger av en naturlig tolkning av loven». I den saka var alternativet domstidspunktet. Lova i vårt tilfelle knyter tilsvarande prøvinga til eit fastsett handlingstidspunkt, nemleg vigselstidspunktet. Det må då vere avgjerande. I den mon det er tale om å leggje fram nye bevis i saka her, jf. avsnitt 81 i den nett omtala dommen, må det såleis vere nye bevis som kastar lys over situasjonen på vigselstidspunktet.

Det fremgår av sitatet fra Rt-2006-1657 ovenfor at det er utlendingens formål med ekteskapet som er avgjørende. Hvilket formål den herboende ektefellen hadde med ekteskapet, har ikke betydning for vurderingen etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 187 og side 190 er det angitt en rekke momenter som vil være relevante ved vurderingen av om et ekteskap må anses inngått med hovedsakelig formål som nevnt i utlendingsloven § 40 fjerde ledd, blant annet

  • hvilken kontakt det har vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen
  • om partene kan kommunisere på et felles språk
  • aldersforskjellen mellom partene
  • om ekteskapet er klart atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet til utlendingen, og
  • om den som søker oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet, tidligere har prøvd å få opphold på annet grunnlag.

Oppregningen er ikke uttømmende, og konklusjonen vil bero på en helhetsvurdering ut fra objektive momenter, jf. også Rt-2013-937 avsnitt 37.

A forklarte for lagmannsretten at han giftet seg med B i 1991, da han var 16 år gammel. A og B gikk på skole sammen og er i slekt; slik lagmannsretten oppfattet det er B As kusine. De ble viet ved en religiøs seremoni, og ekteskapet ble aldri formelt registrert. Dette var fordi de var for unge til å inngå lovlig ekteskap. De bodde hos As far, i et separat hus, sammen med barna de etter hvert fikk.

Ifølge A ble det i april/mai 2000 slutt mellom ham og B. De hadde det vanskelig økonomisk, og det var mye krangling mellom dem. Like før bruddet bestemte de seg likevel for å få et barn til. Ifølge A var det tilstrekkelig for å oppløse det religiøse ekteskapet at han sa tre ganger at de var skilt. B flyttet så til sin mor, og tok med seg barna. Dette var i den samme landsbyen, 600-700 meter fra der de hadde bodd sammen. Ifølge A var det store reaksjoner i landsbyen på at de skilte seg.

A hadde på dette tidspunktet bestemt seg for å flytte til Europa. Han forklarte at han var i Tyrkia noen måneder før han dro til Danmark, der han ankom 13. desember samme år, og at han var i Danmark noen måneder. A var fremdeles i Danmark da den yngste sønnen ble født 0.0.2001.

Lagmannsretten har vanskelig for å forene de datoene A oppga på dette punktet. Han meldte seg som asylsøker i Norge 14. mars 2002. Av en samtidig politirapport fremgår det at han hadde pass med visum til Danmark gyldig fra 13. desember 2001 til 13. mars 2002. Det fremgår av egenerklæringen han ga i forbindelse med asylsøknaden at han kom til Danmark 13. desember 2001 og oppholdt seg der i tre måneder før han kom til Norge. Det er også opplyst der at den yngste sønnen ble født i 2002. Også i søknaden om oppholdstillatelse inngitt 23. februar 2005 er det opplyst at sønnen ble født 0.0.2002. Lagmannsretten har vanskelig for å forstå at A skulle ta feil av sønnens fødselsår, særlig ved asylregistreringen i 2002, da sønnen enten var noen måneder eller noe over ett år gammel.

Ifølge en fremlagt utskrift fra det offisielle tyrkiske registeret er sønnen registrert med fødselsdatoen 1. januar 2001. Det fremgår av egenerklæringsskjemaet i forbindelse med asylsøknaden at A hadde vært i Danmark i seks måneder på et tidligere tidspunkt. En mulig forklaring er derfor at A var i Danmark også vinteren 2000/2001, og at sønnen ble født under dette oppholdet. A sa ikke noe om dette under sin forklaring til lagmannsretten. Det er derfor grunn til en viss tvil om sønnens fødselstidspunkt og om sønnen ble unnfanget etter det angivelige bruddet mellom A og B i april/mai 2000. Det er heller ikke gitt noen opplysninger om hvor A oppholdt seg i 2001 før han ankom Danmark 13. desember det året.

A har videre forklart at han bodde i Oslo da han våren 2002 møtte og giftet seg med G. Han elsket henne, men han fant ut at hun flørtet med andre menn, og han gikk derfor fra henne. Han flyttet til Z høsten 2002 og møtte der H. De bodde aldri sammen, men møttes i helgene. Det var ikke planlagt at de skulle få barn. A ville at H skulle ta abort, men det ville ikke H. Hun ville ikke ha noe med ham å gjøre. A var til stede da H fødte J i august 2003. Han ville ha samvær med datteren, men det var ikke H interessert i. Han hadde begrenset kontakt med datteren i de årene han bodde i Norge.

I februar 2003 flyttet A til Y og møtte etter kort tid I. Ifølge A ble de kjærester et halvt år til et år før de giftet seg i november 2004. A ble sendt tilbake til Tyrkia i oktober 2004. I november kom I etter, og de giftet seg 22. november 2004. De sto begge bak beslutningen om å gifte seg. Han hadde fortalt I om sin bakgrunn med B og barna i Tyrkia med en gang de ble kjærester. De giftet seg offisielt i byen [provins] og hadde en liten fest i landsbyen X, med As familie. De var i X ca. en uke. De møtte folk, og ifølge A skjønte alle i landsbyen at han og I nå var gift. Hans familie kjenner godt til I.

A forklarte at han har fått god kontakt med Is familie. Etter at hun i 2007 overtok omsorgen for sine tre særkullsbarn, hjalp han henne mye med dem. Dette gjaldt særlig ett av barna, som hadde store adferdsvansker da han kom til dem. Det gikk bedre med gutten etter hvert, med mye innsats fra As side. I 2009 kjøpte A og I i fellesskap hennes fars hus etter at faren døde. De tok opp felles lån på huset. Mens A hadde arbeid i Y betalte han også på lånet, men etter at han mistet jobben har det vært vanskelig for ham.

A og I var på ferie i Tyrkia to ganger i de årene de bodde sammen. De dro da til Alanya, ikke til X. A reiste også alene til Tyrkia noen ganger. Han dro da til X for å besøke barna. I søknaden 1. april 2008 om permanent oppholdstillatelse er det oppgitt at han i årene 2005 til 2007 var i Tyrkia én til to ganger i året.

A forklarte videre at han i dag bor i [provins], men har ingen fast adresse. Også B har flyttet til [provins], for at barna skal gå på skole der. A har ikke noe kontakt med B. Han ringer henne av og til for å snakke med barna, som fremdeles bor hos henne. Han er aldri på besøk hos henne, men barna besøker A av og til.

I sin forklaring for lagmannsretten har B i store trekk forklart seg i samsvar med A når det gjelder deres religiøse ekteskap og brudd i april/mai 2000. Hun fortalte at A pleide å sende penger til barna den tiden han bodde i Norge, ca. 1000 kroner per barn i måneden. Dette gikk til skolegang, bøker, skrivesaker osv. til barna.

Hun forklarte også at det var hun som tok initiativ til å registrere barna på A, ettersom dette ville gjøre det enklere for henne å finne seg en ny ektemann. Det har vært flere det har vært aktuelt å gifte seg med, men ettersom A aldri overtok omsorgen for barna, har det ikke blitt noe av. B ville ikke oppgi noen navn på slike personer. B forklarte at hun bare hadde kontakt med A på telefon, når han ringte for å snakke med barna.

I forklarte for lagmannsretten at hun møtte A i Y i februar 2003 og at de ble et par i august samme år. De ble samboere i september 2004, like før A ble sendt tilbake til Tyrkia. Det var I som tok initiativ til at de skulle gifte seg, ettersom det var den eneste måten de kunne fortsette forholdet på. I bekreftet i store trekk As forklaring om vielsen i Tyrkia og oppholdet i X i den forbindelse.

I forklarte at A var åpen om sin bakgrunn, sitt tidligere forhold til B og sine barn i Tyrkia. A hadde ofte kontakt med barna i Tyrkia per telefon og videolink. Ettersom barna bodde hos B, så de også henne, men det var barna A pratet med, ikke B. I mente imidlertid at det syntes som B aldri hadde forstått at det var over mellom henne og A. A fortalte også om sitt ekteskap med G, men I visste ikke hvorfor han hadde giftet seg så raskt med henne. Hun fikk først vite at han skulle ha barn med H da datteren J ble født.

I forklarte videre at hun og A nå har vært gift i elleve år og er akkurat som en vanlig, norsk familie. De feirer blant annet jul sammen, selv om han er muslim. Den første tiden etter at hun fikk omsorgen for sine særkullsbarn var vanskelig, ettersom barna var ganske utagerende. A var da til stor hjelp for henne, og var veldig flink med barna. I var innstilt på å kjempe for å fortsette ekteskapet med A. Hun besøkte A i Tyrkia sist sommer; de dro da på ferie til Alanya. De snakker ofte sammen på telefon. Det er imidlertid ikke aktuelt for henne å flytte til Tyrkia og etablere seg der.

K, Is søster, forklarte for lagmannsretten at hun var med til Tyrkia i 2004 da I og A giftet seg. De ble godt mottatt av As familie i X, blant annet As barn. De var i X i fire dager.

Ifølge H var søsteren og A som et vanlig ektepar. A ble etter hvert tatt godt imot av Is familie i Norge, og han var godt kjent i Y som en snill og ærlig mann som stiller opp for andre. I og A var kjærlige med hverandre og det var ingen som var i tvil om at ekteskapet deres var reelt.

Lagmannsretten ser ingen grunn til å tvile på at ekteskapet og det mangeårige samlivet med A har vært reelt fra Is side. Forklaringene for lagmannsretten tyder på at de har hatt et normalt, ekteskapelig samliv, at de har gitt uttrykk for kjærlighet til hverandre og at de har blitt oppfattet av omgivelsene som et reelt ektepar.

Det er imidlertid en rekke omstendigheter i saken som gir grunn til å tvile på at As hovedsakelige formål med ekteskapet på vigselstidspunktet var å etablere et reelt og varig ekteskap med I.

I årene før han giftet seg med I hadde A søkt om oppholdstillatelse i Norge på flere andre grunnlag. Han søkte først om asyl 14. mars 2002. I et egenerklæringsskjema var asylsøknaden blant annet begrunnet med at hans hus i Tyrkia kontinuerlig ble ransaket av tyrkiske soldater, at hans barn hadde blitt redd for soldater og hadde fått store psykiske påkjenninger, og at han ville bli utsatt for tortur dersom han ble sendt tilbake til Tyrkia. Det har ikke fremkommet noe som tilsier at denne frykten var reell. I As forklaring for lagmannsretten sa han at grunnen til at han kom til Norge var at han hadde en storesøster her, at han likte seg her og at han søkte asyl av økonomiske grunner.

A trakk asylsøknaden bare ti dager etter at den var inngitt. I et politiintervju 19. januar 2009 i forbindelse med sønnen Cs søknad om oppholdstillatelse forklarte A at han hadde trukket asylsøknaden fordi han giftet seg med G. Ved en tidligere anledning oppga han at han trakk søknaden fordi sønnen var syk og han måtte dra tilbake til Tyrkia.

Han giftet seg med G bare en drøy måned etter at han trakk asylsøknaden. Alle ytre omstendigheter tyder på at ekteskapet med G ikke var reelt. G var 19 år eldre enn A. I den kurdisk-tyrkiske kulturen er det svært uvanlig at menn gifter seg med betydelig eldre kvinner. A fikk raskt midlertidig oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet, men dette varte bare i snaue fem måneder før de ble separert. As midlertidige oppholdstillatelse ble tilbakekalt 30. mars 2003, og han søkte så i august 2003 om oppholdstillatelse på grunnlag av familiegjenforening med datteren J. Denne søknaden ble endelig avslått ved Utlendingsnemndas vedtak 26. august 2004, omtrent på samme tid som han ble samboer med I. Da han ble uttransportert til Tyrkia i oktober 2004 hadde han altså oppholdt seg i Norge siden mars 2002 dels på lovlig grunnlag, dels mens søknader om oppholdstillatelse ble behandlet og dels uten lovlig oppholdstillatelse. Han giftet seg så med I halvannen måned etter uttransporteringen. De hadde vært samboere bare en måneds tid før dette.

Lagmannsretten mener at denne historikken viser en sterk innvandringsvilje. A forklarte også for lagmannsretten at han ville flytte til Europa fordi den økonomiske situasjonen i Tyrkia var vanskelig. Det fremgår også av gjennomgåelsen overfor at A ved flere anledninger har gitt uriktige og motstridende opplysninger til utlendingsmyndighetene, blant annet i forbindelse med asylsøknaden.

Det er dessuten flere forhold som gir grunn til å tvile på om As religiøse ekteskap med B ble brutt i april/mai 2000, slik de har forklart. I egenerklæringsskjemaet i forbindelse med asylsøknaden i mars 2002 opplyste A som nevnt at han var gift med B. For lagmannsretten forklarte han dette med at det da var mange andre som søkte om asyl i Norge, og at han fikk vite av noen andre at han burde oppgi at han var gift og hadde barn, fordi han da kunne få økonomisk støtte i Norge.

I Utlendingsdirektoratets intervju 6. juli 2008 med sønnen C, i forbindelse med hans søknad om oppholdstillatelse, opplyste han at faren A og moren B «er gift». Han opplyste også at faren «er gift med en norsk dame som vi bor sammen med». På spørsmål om faren var gift med en norsk dame i tillegg til moren B, svarte han: «Ja, han har to koner, en i Norge og en i Tyrkia.»

I sin forklaring for lagmannsretten forklarte C først at han overhodet ikke kunne huske intervjuet fra 2008. Han forklarte likevel at han ikke hadde sagt at foreldrene var gift, bare at de snakket sammen. Foreldrene ble skilt da han var liten. Under intervjuet ble det brukt tyrkisk tolk, men han snakker ikke tyrkisk, bare kurdisk. Intervjuet ble lest opp for ham da det var ferdig, men han forsto ikke det som ble lest. Han ble også spurt om han hadde merknader til måten intervjuet ble gjennomført på eller til tolkingen, men det hadde han ikke. Han bekreftet at han var tilfreds med rapporten slik den ble lest opp. C forklarte i retten at han ikke hadde forstått disse spørsmålene.

Lagmannsretten fester ikke lit til Cs forklaring om at han ikke sa under intervjuet at foreldrene var gift, og at han ikke forsto at intervjueren hadde notert dette. Det er usannsynlig at tolken skal ha oppfattet dette feil og at C i tillegg skal ha bekreftet at intervjuet ble tilfredsstillende gjennomført dersom han ikke forsto noe av dette. Ifølge det sakkyndige vitnet Aslak Vardund fra Landinfo er det utelukkende tyrkisk som er skolespråket i Tyrkia. Tidligere var det forbudt å undervise på andre språk, og det har først i de seneste årene blitt åpnet for undervisning på kurdisk. På tidspunktet for intervjuet var C 16 år og hadde hatt hele sin skolegang i Tyrkia. Lagmannsretten ser derfor helt bort fra at C forstår så lite tyrkisk at de helt sentrale opplysningene om farens ekteskapelige status både ble uriktig kommunisert og bekreftet.

Utlendingsdirektoratet innhentet tidlig i 2009 en rapport for å få verifisert opplysningene om As ekteskapelige status i Tyrkia. Rapporten ble utarbeidet av en tyrkisk advokat, hvis identitet er holdt skjult. I rapporten, datert 9. mars 2009, heter det blant annet (i norsk oversettelse):

Samme dag [2. februar 2009] reiste jeg til X provinsby for å foreta nærmere undersøkelser, og jeg fikk vite at det der råder en gjengs oppfatning om at A er gift med B, og at de bor i samme hus i provinsbyen i feriene. I landsbyen er A og B kjent som et par og en familie. B bor i landsbyen sammen med sin gamle mor og barna C og D. Når han befinner seg i Tyrkia, tar ektefellen A del i det felles livet i samme hus. C og D går på videregående skole med flerprogramfag i landsbyen. [overstrøket] og [overstrøket] hevder at Cs og Ds foreldre er gift både religiøst og i praksis, og at de er en familie. I landsbyen er det ikke kjent at herr A har inngått ekteskap i utlandet.

A og B giftet seg religiøst sommeren 1991 og har siden vært ansett som et par. A forsørger B og barna.

Avslutningsvis i rapporten er det vist til syv kilder, som alle er anonymisert. Det er derfor vanskelig å vurdere kildenes troverdighet, og anonymiseringen gjør det vanskelig for A å imøtegå opplysningene i rapporten. Det bør derfor ikke legges for stor vekt på det som fremkommer i rapporten isolert sett. Dersom opplysningene i rapporten sammenholdes med de opplysningene C ga i intervjuet i juli 2008, mener lagmannsretten likevel det må legges til grunn at A og B i 2008/2009 fortsatt ble oppfattet som et religiøst gift ektepar, både av deres egen sønn og av beboerne i X. Lagmannsretten viser for øvrig til at A gjentatte ganger mens han bodde i Norge dro alene til Tyrkia og X, mens I bare har vært i X noen dager i november 2004 i forbindelse med ekteskapsinngåelsen.

Det er ikke omstridt at A mens han bodde i Norge sendte mellom 3000 og 5000 kroner i måneden, eller ca. 1000 kroner per barn, som bidrag til barna. I politiintervjuet 19. januar 2009 forklarte A at han gjør dette av hensyn til barna, men at «både mor og barn» blir forsørget av ham. Vardund fra Landinfo forklarte at 5000 kroner tilsvarer en god månedslønn for en hel familie i Tyrkia. Det er derfor sannsynlig at A fortsatte å forsørge ikke bare barna, men også B, i de årene han bodde i Norge.

Vardund fra Landinfo forklarte at det i [provins] er vanlig å inngå både religiøst og offisielt ekteskap, men at noen inngår bare én av formene for ekteskap, og at det er kulturelt akseptert. Et sentralt aspekt ved ekteskapet er at mannen må kunne forsørge sin kone og barn. Det er lov å skille seg, men det er ikke vel ansett, og det forekommer relativt sjelden. En skilsmisse markeres ved at man flytter fra hverandre, som regel slik at kvinnen flytter tilbake til sin familie.

Vardund forklarte videre at det på 1990-tallet oppsto en praksis i Tyrkia der ektemennene fant seg en «kone nr. 2» i Europa og fikk oppholdstillatelse der for så å skille seg og bringe familien fra Tyrkia til Europa. Dette var særlig vanlig i [provins]-provinsen. I de senere årene har det blitt større motstand mot denne praksisen, blant annet fordi en del menn forlot sine tyrkiske koner for godt, men den forekommer fortsatt. Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at A giftet seg i 1991 og søkte seg mot Europa i 2000, da den nevnte praksisen fremdeles var relativt vanlig.

Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn klart sannsynlig at det religiøse ekteskapet mellom A og B, og de forpliktelsene dette medførte, besto da A giftet seg med I i 2004. Det er da også klart sannsynlig at As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen var å etablere grunnlag for oppholdstillatelse i Norge, slik at han etter hvert kunne hente sin tyrkiske familie til Norge. Han forklarte i retten at han hadde planer om å ta med sine barn til Norge etter hvert, når han var etablert med kone og alt var «ok». Det at de fire barna ble registrert på ham i august 2004, omtrent samtidig med at han ble samboer med I, gir også en indikasjon på dette. Lagmannsretten fester ikke lit til Bs forklaring om at barna ble registrert på A for å gjøre det lettere for henne å gifte seg på nytt. Hvem barna var registrert på hadde neppe særlig betydning for dette, all den tid barna ble boende hos henne og A var bosatt i Norge.

I lys av As klare innvandringsvilje og det at forholdet til B fortsatt besto da A giftet seg med I, får ikke de øvrige momentene nevnt i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) - herunder at det var liten aldersforskjell mellom A og I og at de kunne kommunisere på samme språk - særlig betydning ved vurderingen etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

Vurderingen av om ekteskapet hadde omgåelsesformål, må som nevnt ta utgangspunkt i situasjonen på vigselstidspunktet, jf. Rt-2013-937 avsnitt 32. Det følger av konklusjonen ovenfor at Utlendingsnemnda hadde grunnlag for å nekte A oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Dette innebærer også at A må anses å ha gitt uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene ved en rekke anledninger, blant annet da han søkte om midlertidig oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet med I i februar 2005 og da han senere søkte om permanent oppholdstillatelse og om norsk statsborgerskap. Vilkårene i utlendingsloven § 63 første ledd for tilbakekall av den permanente oppholdstillatelsen er dermed oppfylt. Dette er heller ikke bestridt fra As side, under den forutsetning at ekteskapet ikke anses reelt. Det er heller ikke bestridt at vilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a i så fall er oppfylt.

A har subsidiært anført at ekteskapet med I etter hvert ble reelt og var det på vedakstidspunktene i 2012 og 2014. I så fall anføres at den skjønnsmessige vurderingen av om As oppholdstillatelse skulle tilbakekalles og om han skulle utvises, bygger på feil faktum. Det anføres også at utvisningen i så fall innebærer et brudd på retten til familieliv etter EMK artikkel 8. Det er ikke anført at utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 70. Dersom utvisningen opprettholdes, er det varige innreiseforbudet og innmeldingen i Schengen informasjonssystem, ikke bestridt.

På bakgrunn av redegjørelsen ovenfor finner lagmannsretten det mest sannsynlig at As ekteskapelige forhold med B besto i 2009, da verifiseringsrapporten ble utarbeidet. Det var da nærmere ni år siden de hadde bodd sammen, men A forsørget fremdeles B og barna økonomisk, og både sønnen C og miljøet i X oppfattet dem fremdeles som et gift par. Det er lite som tilsier at situasjonen var vesentlig annerledes på vedtakstidspunktene i 2012 og 2014. B har fremdeles ikke giftet seg på nytt. Det kan dessuten ikke legges vekt på eventuelle endringer i As forhold til B etter at utlendingsmyndighetene i februar 2010 sendte forhåndsvarsel om tilbakekall av As oppholdstillatelse. Lagmannsretten mener på denne bakgrunn at A på vedtakstidspunktene i 2012 og 2014 mest sannsynlig fremdeles hadde et ekteskapelig forhold til B, der økonomiske forpliktelser sto sentralt.

Lagmannsretten ser som nevnt ingen grunn til å tvile på at ekteskapet med A har vært reelt fra Is side. Det er grunn til å tro at også A har hatt et reelt og nært forhold til I. Det er imidlertid ikke mulig - innenfor lovlige rammer - å ha to reelle ekteskap. All den tid forholdet til B ikke ble avsluttet, kan derfor ikke ekteskapet med I anses som reelt, heller ikke på vedtakstidspunktene i 2012 og 2014.

Utlendingsnemndas to vedtak bygger etter dette ikke på uriktig faktum når det gjelder hvorvidt ekteskapet mellom A og I hadde blitt reelt på vedtakstidspunktet. Det er da ikke grunnlag for As anførsler om at Utlendingsnemndas skjønn bygget på uriktige forutsetninger, eller at vedtakene var i strid med EMK artikkel 8. Det har heller ikke hatt noen betydning for vedtakenes innhold at dette ikke ble uttrykkelig vurdert av Utlendingsnemnda.

Lagmannsretten finner grunn til å bemerke at den vanskelig kan se at det skulle ha noen betydning for gyldigheten av de to vedtakene om ekteskapet med I skulle anses for å ha blitt reelt i 2012 eller 2014. Vilkårene for tilbakekall etter utlendingsloven § 63 første ledd er om utlendingen har gitt «uriktige opplysninger», og for utvisning etter § 66 første ledd bokstav a om det er gitt «vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger». Dersom ekteskapet ble inngått i omgåelseshensikt, er disse vilkårene oppfylt. Lagmannsretten kan vanskelig se at utlendingsmyndighetene i den skjønnsmessige vurderingen av om adgangen til tilbakekall og utvisning skal brukes, har plikt til ta hensyn til om utlendingen etter at de uriktige opplysningene ble gitt har etablert et reelt grunnlag for opphold. Det at dette ikke har blitt vurdert, vil da uansett ikke ha hatt innvirkning på vedtakets innhold, i den utstrekning domstolene kan overprøve det.

Et annet spørsmål er om utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven § 70. Dette vil neppe være tilfelle der utvisningen griper inn i et ekteskap etablert i omgåelseshensikt og på grunnlag av uriktige opplysninger. Et slikt inngrep vil neppe heller være i strid med retten til familieliv etter EMK artikkel 8. Det kan vises til EMDs avgjørelse 14. februar 2012 i saken Antwi mot Norge (sak nr. 26940/10), der et etablert familieliv ikke var til hinder for utvisning når den opprinnelige oppholdstillatelsen var gitt på grunnlag av uriktige opplysninger, selv om utlendingen hadde fått barn i Norge.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at Utlendingsnemndas vedtak 6. juni 2012 om tilbakekall av oppholdstillatelse og 10. september 2014 om utvisning, er gyldige.

Sakskostnader

Staten ved Utlendingsnemnda har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten.

Spørsmålet er om det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig helt eller delvis å frita A for erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Saken har utvilsomt stor velferdsmessig betydning for A og det er markant forskjell i styrkeforholdet mellom partene, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav c. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til at den tapende part kan fritas fra sakskostnadsansvaret. Det må komme noe i tillegg, for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene, jf. Rt-2012-209 avsnitt 17.

Saken har for lagmannsretten ikke budt på særlig tvil. Heller ikke tingretten eller Utlendingsnemnda har gitt uttrykk for tvil om noen av de to vedtakene. Lagmannsretten kan da ikke se at A hadde god grunn til å få prøvd saken for lagmannsretten. Staten skal derfor tilkjennes dekning for sine sakskostnader.

Statens prosessfullmektig har fremlagt sakskostnadsoppgave der det kreves dekning av salær med 98 750 kroner inkludert merverdiavgift. Det er ikke fremmet innvendinger mot kravet. Kostnader i denne størrelsesorden anses rimelige og nødvendige ut fra sakens omfang og betydning, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd. Det tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten i henhold til kravet.

Lagmannsrettens resultat skal legges til grunn også når det gjelder sakskostnadene for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner til å lempe sakskostnadsansvaret for tingretten etter § 20-2 tredje ledd, utover momentene nevnt i bestemmelsens bokstav c. Det gjøres derfor ikke endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

 

Dommen er enstemmig.

 

 Domsslutning

  1.  Anken forkastes.
  2.  I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til Staten ved Utlendingsnemnda 98 750 - nittiåttetusensyvhundreogfemti - kroner innen to uker fra forkynnelse av dommen. 

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2015-77168 Utlendingsrett. Omgåelsesekteskap. Tilbakekall av tillatelse. Utvisning. Utlendingsloven § 40. EMK art. 8. (28.12.2015)

    Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelse og utvisning. Ekteskapet som hadde dannet grunnlag for oppholdstillatelsen ble vurdert som inngått med omgåelseshensikt. Det ble anført at ekteskapet var reelt på inngåelsestidspunktet, subsidiært at det hadde blitt reelt i løpet av tiden som hadde gått og at det da var beskyttet av retten til familieliv etter EMK art. 8. Lagmannsretten kom til at utlendingens tidligere «religiøse» ekteskap besto da ekteskapet med den norske kvinnen ble inngått. Det var klart sannsynlig at ekteskapet ble inngått med formål å skaffe utlendingen opphold i Norge og det var ikke sannsynlig at ekteskapet hadde blitt reelt på vedtakstidspunktet. Vedtakene var ikke ugyldige.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen