Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-82716
Dokumentdato : 14.09.2015

Utlendingsrett. Asyl. Avslag. Omgjøring. Utlendingslovens § 28 fjerde ledd.

Spørsmål om en asylsøker fra Etiopia hadde misbrukt asylinstituttet slik at det var grunnlag for å nekte ham flyktningstatus etter utlendingsloven § 28 fjerde ledd. Lagmannsretten kom under tvil til at dette var tilfelle. De la størst vekt på at søkeren ikke kunne gi en troverdig begrunnelse for asylsøknaden og heller ikke bevise at hans etterfølgende politiske aktivitet ikke var motivert i å få beskyttelse i Norge.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 8. oktober 2008 om avslag på søknad om beskyttelse for A, samt etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket. I Utlendingsnemndas siste vedtak av 6. mars 2014 ble A gitt begrenset oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Sakens sentrale spørsmål er om A har misbrukt asylinstituttet slik at det er grunnlag for å nekte ham flyktningstatus etter utlendingsloven § 28 fjerde ledd.

Sakens bakgrunn

A (heretter A), som er av etiopisk opprinnelse, kom til Norge 15. august 2004. Han var på dette tidspunkt 22 år. Han søkte om asyl tre dager senere. Det fremgår av asylsøknaden at han arbeidet med privat virksomhet i Etiopia, nærmere bestemt kjøpte han forbruksvarer fra en stor butikk og solgte varene videre på landsbygda.

Asylsøknaden er begrunnet i at A er homoseksuell, og i at han tilhører folkegruppen oromoene. Denne folkegruppe ble opplyst å være «i stridigheter med makthavende gruppe Tigre».

A fylte ut en egenerklæring i anledning søknaden 20. august 2004. I egenerklæringen opplyser A å ha vært fengslet i seks måneder fra 27. september 2001 «for å ha organisert folk under Oromo Liberation Front ...». Det ble gjennomført asylintervju med ham 13. september 2004. I asylintervjuet forklarte A at hans oppgave innenfor OLF var å distribuere varer, penger og informasjon.

I brev datert 30. oktober 2006 underrettet As daværende advokat om at han «i cirka ett år nå har stått som medlem i organisasjonen EPRP, Ethiopian People Revolutionary Party, hvor han sitter som sekretær for ungdomsgruppen i Oslo-området». Det ble anmodet om at det ble tatt hensyn til denne opplysning ved behandlingen av asylsøknaden, jf. sur place prinsippet. EPRP er et forbudt opposisjonsparti i Etiopia.

Utlendingsdirektoratet (heretter UDI) ga avslag på søknaden om asyl 14. juni 2007. A påklagde vedtaket. UDI besluttet utsatt iverksetting av vedtaket inntil klagen var endelig avgjort.

Utlendingsnemnda (heretter UNE) fattet 8. oktober 2008 vedtak om at klagen ikke ble tatt til følge. Vedtaket ble fattet av nemndlederen alene da saken ble vurdert ikke å by på vesentlige tvilsspørsmål.

Etter dette fremsatte A flere omgjøringsbegjæringer, som ble avslått ved UNEs beslutninger av 5. oktober 2009, 31. oktober 2012 og 9. juli 2013. Omgjøringsbegjæringen av 6. september 2012 omfattet til sammen åtte personer, hvorav A var en av disse. De syv andre fikk medhold i sin omgjøringsbegjæring, mens A altså fikk avslag.

Advokat Cecilie Schjatvet sendte varsel om stevning til UNE 26. februar 2014. Varselet ble behandlet som en ny omgjøringsbegjæring. Den 6. mars 2014 fattet UNE vedtak hvor A fikk delvis medhold i omgjøringsbegjæringen ved at han ble gitt opphold på humanitært grunnlag i medhold av utlendingsloven § 38 første ledd. Oppholdstillatelsen ble begrenset til ett år, men med mulighet til å søke fornyelse. UNE kom i vedtaket til at vilkårene for å anse A som flyktning etter lovens § 28 første ledd bokstav a i utgangspunktet er oppfylt. Bakgrunn er hans politiske aktivitet i Norge. UNE kom likevel til at A ikke skal gis flyktningstatus da det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med hans aktivitet i Norge har vært å oppnå oppholdstillatelse.

 Advokat Schjatvet uttok stevning i saken 11. juni 2014. Som medsaksøkere sto også As samboer, B, og parets to mindreårige barn.

Oslo tingrett avsa 9. februar 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes for krav om ugyldighet av vedtak den 21. november 2010 og senere beslutninger vedrørende B, C og D.
  2. Utlendingsnemndas vedtak av 8. oktober og senere beslutninger vedrørende A er ugyldig.
  3. B dømmes til innen 2 - to - uker å betale 49 375 - førtinitusentrehundreogsyttifem - kroner i saksomkostninger til staten ved Utlendingsnemnda.
  4. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til innen 2 - to - uker å betale 89 231 - åttinitusentohundreogtrettien - kroner i saksomkostninger til A.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket domsslutningens punkt 2 og 4 som omhandler As sak, til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 1. og 2. september 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga partsforklaring. For staten møtte prosessfullmektigen og en rådgiver i UNE, som avga vitneforklaring. Det ble avhørt åtte vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingretten har foretatt en feilaktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Det foreligger ikke mangler ved UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger som kan medføre ugyldighet. Det er situasjonen på tidspunktet for UNEs siste avgjørelse i saken 6. mars 2014, som er skjæringstidspunktet for vurderingen av faktum. Faktum som er kommet til i etterkant vil bare kunne tas i betraktning som bevisfakta. Lagmannsretten har full prøvelsesrett i saken, men det bør utvises varsomhet med overprøving av vurderinger som forutsetter spesialkompetanse.

Vurderingstemaet i saken er om det er mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med As opposisjonelle aktivitet i Norge har vært å oppnå oppholdstillatelse.

Staten er enig i at vilkårene for å anse A som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, i utgangspunktet er oppfylt. Det hovedsakelige formålet med As opposisjonelle aktivitet har imidlertid vært å oppnå opphold i Norge. Det er derfor grunnlag for å nekte ham flyktningstatus, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd.

Ved vurderingen av hva som har vært det hovedsakelige formålet med As opposisjonelle aktivitet i Norge, må det vektlegges at hans asylforklaring ikke er troverdig. Oromotilhørighet gir ikke en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Det vises til at 30 - 40 % av Etiopias befolkning er oromoer. Heller ikke hans forklaring om sin OLF-aktivitet i Etiopia, er troverdig. Det foreligger ingen dokumentasjon for den påberopte fengsling og tortur i Etiopia. Løslatelsespapirene som A i asylintervjuet forklarte var hos broren i Ski, er ikke fremlagt. Det er heller ikke fremlagt noen id-dokumentasjon. I asylintervjuet avdekket A manglende kunnskaper om hvorledes OLF er bygd opp. Påstanden om at han arbeidet alene strider mot kjent landinformasjon. Det samme gjelder opplysningen om at han ikke deltok i møter i OLF regi. Videre kommer at han ikke snakker oromiffa. A var av disse grunner ikke flyktning da han forlot Etiopia. Hans politiske aktivitet i Norge er videre ikke en naturlig forlengelse av tidligere politisk aktivitet i Etiopia.

På tilsvarende måte er forklaringen på partibyttet fra OLF til EPRP lite troverdig. OLF er et etnisk parti, som blant annet ønsker en egen oromo stat. EPRP er et multietnisk parti som ønsker å oppheve dagens føderasjon, og i stedet etablere et enhetlig land, uten etnisk oppdeling. Landinfo har beskrevet disse partiene som diamentrale motsetninger. A har økt sin politiske aktivitet etter hvert som han har fått avslag på sine søknader.

Opplysningen om at han var homofil, er ikke troverdig. Det vises til at A traff sin samboer i 2007, og at de har to barn sammen. Det er ikke troverdig at han er kurert for sin homofili ved dåp i kirken han er tilsluttet.

A har over tid vist vilje til å forklare seg uriktig overfor utlendingsmyndigheten. Forklaringen er blitt endret og tilpasset under saken. Formålet har vært å få opphold i Norge. Dette støttes også av at han ikke reiste hjem etter å ha fått avslag med utreiseplikt.

Det er godt kjent blant etioperne i Norge at sur place aktivitet kan gi rett til opphold.

Det er ikke grunnlag for anførselen om at UNE har begått forskjellsbehandling i sin behandling av saken. Domstolene har full prøvelsesrett i saken, og ingen del av avgjørelsen er undergitt forvaltningens frie skjønn. Det er derfor ikke rom for myndighetsmisbrukslæren i saken.

Det er heller ikke grunnlag for anførselen om at det foreligger saksbehandlingsfeil fordi A ikke fikk møte for nemnda.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.
  3. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten, med fratrekk for det beløpet medsaksøker for tingretten ble dømt til å betale.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Det foreligger ingen mangler ved tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Det må legges til grunn at As forklaring om sin situasjon i Etiopia er riktig, og at han har krav på flyktingstatus etter utlendingsloven § 28 bokstav a.

Tingretten har korrekt kommet til at As politiske aktiviteter i Norge ikke i hovedsak har vært motivert av ønsket om å få opphold. Tingretten har vurdert alle relevante momenter i denne forbindelsen, og har foretatt en riktig helhetsvurdering i saken.

Tingrettens konklusjon om at As opprinnelige asylgrunnlag ikke fremstår som troverdig, er ikke riktig. Det må legges til grunn at As familie var tilknyttet OLF. Faren var guerilla soldat i OLF, mens broren ble drept under studentdemonstrasjonene i landet. A bidro med vareforsendelser mv. Han ble som følge av dette truet og torturert. Han satt fengslet i om lag 6 måneder i 2001.

 Det må legges til grunn at A siden 2006 har fått et stadig sterkere engasjement i EPRP. Han har vært leder for styret i ungdomsorganisasjonen til EPRP (EPRPYL) i Norge siden 2009. Han har videre i lang tid vært styreleder for ungdomsorganisasjonen i Europa, og styremedlem i ungdomsorganisasjonens internasjonale avdeling. Utover styrearbeidet har han deltatt i demonstrasjoner, arbeidet med rekruttering, vært aktiv på nettet samt utført andre nødvendige oppgaver.

UNEs vurdering av partibyttet fra OLF til EPRP er ikke i samsvar med hvorledes UNE har vurdert dette i andre saker. Det må legges til grunn at de to partiene er etablert ut fra et felles idegrunnlag, men at de har utviklet seg i ulike retninger. Partiene er like nok til at det går an å bytte parti.

Ankemotparten fastholder at han har homofile erfaringer i hjemlandet, men i religiøs forstand nå er kurert.

Det er ikke grunnlag for anførselen om at As forklaring er endret og tilpasset etter hvert som saken har utviklet seg.

UNE har lagt for stor vekt på generell landinformasjon. Denne type generell informasjon er dårlig egnet som grunnlag for en vurdering av om asylinstituttet er misbrukt.

Domstolene har full prøvingsrett i saken. Prøvingsretten omfatter både bevisreglene som er anvendt og faktum som er lagt til grunn. Domstolene skal ikke utøve noen tilbakeholdenhet med å overprøve UNEs vurderinger av asylsøkerens troverdighet. Prøvingen skal skje på grunnlag av faktum på vedtakstidspunktet, men slik at det er adgang til å ta hensyn til senere fremkomne opplysninger om de belyser faktum på vedtakstidspunktet. Skjæringstidspunktet for relevant faktum i saken er 6. mars 2014, som er tidspunktet for UNEs siste beslutning i saken.

UNEs anvendelse av unntaksregelen i utlendingsloven § 28 fjerde ledd innebærer en usaklig forskjellsbehandling av A. Det er videre en saksbehandlingsfeil at han ikke fikk anledning til å avgi muntlig forklaring for nemnda.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda idømmes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til at anken tas til følge, og vil bemerke:

Innledning

A er innvilget opphold i Norge på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38. Han gjør imidlertid gjeldende at han krav på beskyttelse som flyktning, jf. utlendingsloven § 28 første ledd. Flyktningstatus gir blant annet bedre rettigheter i folketrygden, jf. folketrygdloven § 2-13 med tilhørende forskrift.

Det avgjørende spørsmålet i saken er om A har misbrukt asylinstituttet slik at unntaksbestemmelsen i utlendingsloven § 28 fjerde ledd siste punktum andre alternativ får anvendelse. UNE konkluderte i sitt vedtak 6. mars 2014 med at vilkårene for å anse A som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a i utgangspunktet er oppfylt. Bakgrunnen var hans politiske aktivitet i Norge. Nemnda kom imidlertid til at unntaksbestemmelsen i § 28 fjerde ledd skal anvendes da «det fremstår som mest sannsynlig at hovedformålet med klagerens aktivitet har vært å oppnå en tillatelse i Norge».

Rettslig utgangspunkter

Utlendingsloven § 28 fjerde ledd har denne ordlyden:

Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse.

I forarbeidene har departementet uttalt følgende om unntaksregelen i andre punktum, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 101 venstre spalte:

( ... ) [D]et må være rom for å nekte flyktningstatus dersom beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare i Norge eller dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsaklige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse. Flyktninginstituttet skal gi beskyttelse til personer med genuint beskyttelsesbehov, og ikke gi fordeler til personer som kun har vært motivert av et ønske om å oppnå opphold i Norge. Eksempelvis vil det siste måtte vurderes om søkeren aldri har vært politisk engasjert i hjemlandet, men først under oppholdet som asylsøker har meldt seg inn i et opposisjonsparti og opptrådt overfor hjemlandets representasjon i Norge på en måte som skaper fare for forfølgelse ved retur. I situasjoner hvor forfølgelsesfaren skyldes utlendingens opptreden i media i tilknytning til utlendingssaken, må det foretas en konkret og skjønnsmessig vurdering. Om selve asylsøknaden utløser forfølgelsesfare, ( ... ) vil også denne situasjonen vurderes konkret. Departementet antar at det vil kunne være relevant å se hen til hvorvidt den underliggende søknaden er åpenbart grunnløs og årsaken til at søknaden skal ha blitt kjent for hjemlandets myndigheter. ( ... ).

De spørsmål som her drøftes, må altså løses gjennom konkrete vurderinger i praksis. Departementet har derfor valgt å utforme en særskilt skjønnsbestemmelse for de subjektive sur place-tilfellene.

Lovens ordlyd begrenser unntaksregelens anvendelsesområde til de tilfellene hvor søkerens hovedsakelige formål har vært å oppnå opphold. Lagmannsretten legger til grunn at dette innebærer at oppholdshensikten ikke trenger å ha vært den eneste motivasjonen for søkeren, men den må fremstå som det mest sentrale blant andre motiv.

Lagmannsretten legger til grunn at vurderingen skal foretas med utgangspunkt i objektive ytre holdepunkter, men at det likevel skal foretas en konkret vurdering hvor troverdigheten av søkers forklaring blir ett av flere momenter som må vektlegges.

Det er motivet på tidspunktet da handlingene som har medført beskyttelsesbehovet ble begått, som skal vurderes, jf. lovens ordlyd «har vært».

 Lagmannsretten legger videre til grunn at det gjelder et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt, og at det er staten som har bevisbyrden for at vilkårene for å anvende unntaksbestemmelsen foreligger.

Domstolene har full overprøvingskompetanse i asylsaker. Lagmannsretten kan således både prøve UNEs generelle lovtolkning og subsumsjon. Lagmannsretten legger likevel til grunn at domstolene bør utvise tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetens subsumsjon og vurderinger der disse fremstår som forsvarlige, og det ikke er fremkommet nye opplysninger under domstolsbehandlingen, jf. tilsvarende i LB-2013-163116. Begrunnelsen er at utlendingsmyndigheten har bred erfaring som gir spesielle forutsetninger for å vurdere søkerens forklaring opp mot andre fakta. Hensynet til lik behandling av søkerne begrunner ytterligere en slik varsomhet.

Konkret bevisvurdering

A var uten id-dokumenter, pass, kebele-kort eller andre reisedokumenter da han søkte om asyl 18. august 2004. Han har heller ikke senere fremskaffet noen dokumentasjon på sin identitet. UNE konkluderte i sitt vedtak av 6. mars 2014 med at identiteten ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort. Dag Petterson fra Landinfo opplyste for retten at det i dag er straffbart ikke å ha nasjonalt id-kort i Etiopia. Det er uklart for retten når dette krav ble innført, men retten oppfatter at det ikke gjaldt noe slikt krav da A kom til Norge. I totalvurderingen av As troverdighet legger lagmannsretten likevel noe vekt på den manglende fremskaffelse av id-dokumenter.

I tilknytning til identitetsspørsmålet tilføyer retten at A ikke prater oromiffa, til tross at hans far opplyses å ha vært geriljasoldat i OLF. Dag Petterson uttalte i retten at en person som er geriljakriger for OLF vil snakke oromiffa, og vil lære sine barn å snakke dette språket.

Asylsøknaden var begrunnet i As homoseksualitet og i hans klantilhørighet. I egenerklæringen, som ble avgitt to dager etter asylsøknaden, utdypes oromo tilknytningen ytterligere, mens det ikke ble sagt noe mer om homoseksualiteten. I asylintervjuet som ble foretatt ca. fire uker senere ble begge grunnlagene utdypet ytterligere.

Lagmannsretten kan ikke se at det er noen vesentlige forskjeller i de forklaringer A ga ved disse anledningene. De forskjeller som kan konstateres antas å ha sammenheng med måten spørsmålene er stilt på, og formodentlig også tolkeproblemer.

Når det gjelder homofilien opplyste A i asylintervjuet å ha hatt en mannlig kjæreste i Etiopia. Vedkommende ble navngitt. I hvilken periode de var kjærester ble ikke opplyst. A opplyste videre at han hadde sagt til politiet og i fengslet, at han var homofil. Etter at han kom til Norge ble han sammen med en dame i 2007. De er i dag samboere og har to barn sammen. A opplyste i retten at han ble kurert for homofilien etter at han ble døpt, i så fall formodentlig rundt det tidspunktet han ble sammen med sin samboer.

Lagmannsretten fester ikke lit til denne forklaringen. I tillegg til at det er vanskelig å bli kurert for en seksuell legning, skal det vises til vitneprovet fra Jon Ole Martinsen i NOAS om at det er helt uvanlig at man står frem som homofil i Etiopia. Ytterligere vises til de mangelfulle opplysningene om forholdet til den angivelige kjæresten i Etiopia.

De problemene A skal ha hatt vedrørende sin OLF tilknytning, fremstår også som helt udokumenterte. I asylintervjuet ble det opplyst at løslatelsespapirene var hos hans bror i Ski, som A på dette tidspunkt ikke hadde noen kontakt med. Han antok imidlertid at disse kunne fremskaffes. Han opplyste å ha sittet seks måneder i fengsel i 2001/2002, uten forutgående dom. Han skal imidlertid ha fått en bot av retten da han ble løslatt. Lagmannsretten finner det merkverdig at ikke noe av dette har latt seg dokumentere i løpet av de årene som er gått. A måtte skjønne at det ville ha betydning for asylsøknaden om hans historie kunne bekreftes. Det fremstår som uklart for retten hvorfor A i dag ikke har kontakt med sin bror. A viste i tingretten til en teori om at broren fryktet å få vonde minner dersom han så A igjen, mens han i lagmannsretten forklarte at broren hadde hatt en krangel med familien for øvrig, og at de ikke hadde hatt noen felles oppvekst. Uavhengig av dette finner lagmannsretten det lite troverdig at det ikke har vært mulig å få utlevert post som måtte ha kommet til brorens adresse, i løpet av alle de årene som er gått.

A tilkjennega i asylintervjuet svært begrensende kunnskaper om OLF. Han kunne ikke redegjøre for hvorledes organisasjonen var bygd opp, hvem som var ledere i organisasjonen, i hvilken grad det ble avholdt møter, antall medlemmer mv. Noe av denne kunnskapsmangel kan trolig forklares med måten OLF er bygd opp på, men lagmannsretten finner likevel kunnskapsbristen påfallende dersom det er riktig at A blant annet arbeidet med informasjonsformidling slik han opplyste i egenerklæringen. Det er videre underlig at man ikke skaffer seg bedre informasjon om en organisasjon som skal ha medført at man er torturert og fengslet over en lengre periode.

I egenerklæringen opplyste A at oromoene blir «utsatt for etnisk rensing og andre overgrep». Oromoene utgjør om lag 30 - 40 % av befolkningen i Etiopia. Dag Petterson i Landinfo opplyste for retten at det er meningsløst å snakke om forfølgelse av oromere etter 1991. Han kjente seg videre ikke igjen i opplysningen om etnisk rensing. Lagmannsretten legger til grunn at heller ikke denne del av As asylforklaring er troverdig.

Lagmannsretten bemerker endelig at det er gitt mangelfulle opplysninger om årsaken til at han ble i Etiopia ytterligere to år etter at han slapp ut av fengselet våren 2002.

Samlet sett kan lagmannsretten - på samme måte som UNE og tingretten - ikke se at det er dokumentert noe beskyttelsesbehov for A da han kom til Norge i 2004. Det legges til grunn at han i asylsøknaden og i den etterfølgende kontakt med utlendingsmyndigheten, forklarte seg uriktig om forhold av vesentlig betydning for saken. Dette svekker hans generelle troverdighet i saken.

UNE kom i sitt vedtak av 6. mars 2014 til at A i utgangspunktet har krav på flyktningstatus grunnet sin politiske aktivitet her i landet etter 2005, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Lagmannsretten legger dette til grunn for sin avgjørelse. Spørsmålet er derved, slik det fremgår av rettens innledende merknader, om unntaksregelen i § 28 fjerde ledd får anvendelse.

Lagmannsretten legger til grunn at A startet sin politiske aktivitet i Norge før UDI traff sitt vedtak i saken 14. juni 2007. Den politiske aktiviteten er således ingen direkte følge av avslaget. Aktiviteten i den første fasen i Norge antas imidlertid å ha vært relativt begrenset. I brevet fra advokat Kjeldahl 30. oktober 2006 opplyses at A var sekretær i EPRPYL.

A har hatt formelle verv i EPRPYL helt siden 2006. Siden 2009 har han vært leder av EPRPYL i Norge. Han har i samme tidsperiode vært leder av EPRPYL i Europa og styremedlem internasjonalt. Dette indikerer en utstrakt politisk aktivitet fra As side utøvd over en lang tidsperiode. I samme retning peker den fremlagte liste over demonstrasjoner som A har deltatt på i perioden 2009-2013. Totalt dreier seg om 18 demonstrasjoner og markeringer i perioden.

Lagmannsretten har likevel i liten grad fått noen informasjon om det nærmere innholdet av aktiviteten. Det er opplyst at han har avgitt muntlige rapporter overfor moderpartiet om aktiviteten i ungdomsavdelingen, arbeidet med rekruttering av nye medlemmer samt at han i noen grad har deltatt i diskusjoner på nettet og i en radiokanal. A har imidlertid selv i liten grad opplyst retten om hva hans arbeid har bestått i, og motivet for sin politiske aktivitet. Han har begrenset seg til å si at det ikke er riktig å tenke på etnisitet, men at man må tenke på landet som helhet. Videre at man ved å legge vekt på etnisitet tenker på samme måte som de nåværende makthavere i landet. Lagmannsretten finner det riktig å ta høyde for at A er uvant med å forklare seg for en domstol, og muligens ikke har full oversikt over bevistemaet i saken. Lagmannsretten finner det likevel påfallende at en person som innehar de benevnte verv ikke er i stand til å utdype motivasjonen for sin aktivitet noe klarere enn det A gjorde. Lagmannsretten vurderer de siterte fraser som til dels innlærte, og finner at hans forklaring i liten grad styrker hans troverdighet i saken. Forklaringen underbygger etter rettens syn ikke at hans politiske aktivitet i Norge ikke hovedsakelig har vært motivert ut fra ønsket om å oppnå beskyttelse her i landet.

Lagmannsretten ser det likevel som sannsynlig at det har skjedd en utvikling når det gjelder As engasjement i EPRPYL. Innledningsvis i 2006 var trolig motivet om å få opphold i landet muligens enda sterkere enn i 2014. Likevel må det legges til grunn at dette motiv fortsatt var sentralt i 2014. Oppholdshensikten dokumenteres ytterligere ved at A unnlot å forlate landet da han fikk avslag på sin asylsøknad med utreiseplikt i 2007.

Det er ført flere vitner fra As side som har bekreftet hans engasjement i EPRPYL. Retten legger forklaringene til grunn, men finner at disse i begrenset grad kastet lys over As motivasjon for sitt politiske arbeid.

A opplyste i asylintervjuet at han var tilknyttet OLF i Etiopia. I Norge har han engasjert seg i EPRP. Bakgrunnen for partiskiftet er opplyst å være at OLF i Norge ikke fikk utrettet noe, og at det var indre uenigheter i partiet. Lagmannsretten legger til grunn at disse partiene har totalt ulike mål for den fremtidige organisering av Etiopia. OLF ønsker mer selvstyre for oromoene, mens ERPR ønsker en enhetlig stat. Retten legger til grunn at organiseringen av staten er et viktig spørsmål for etiopere både i hjemlandet og i eksil. Det antas mulig å endre oppfatning når det gjelder dette spørsmålet, i alle fall når man ser landet fra utsiden slik A har gjort etter 2006. Lagmannsretten legger likevel i totalvurderingen av As motivasjon noe vekt på vitneforklaringen fra Dag Petterson i Landinfo om at disse partiene er diamentrale motsetninger.

Lagmannsretten legger videre noe vekt på at det i svært mange av asylsøknadene fra Etiopia påberopes politisk aktivitet i Norge, som grunnlag for asylsøknaden. Rådgiver Maylin Bye Sørensen i UNE opplyste i retten at politisk sur place er påberopt i om lag 1500-1600 saker fra Etiopia siden 2012. En asylsøker kan fremme mange omgjøringsbegjæringer slik at det er uklart hvor mange asylsøkere som har anført etterfølgende politisk aktivitet som grunnlag for sin søknad i denne perioden. Sørensen anslo imidlertid at dette utgjorde mellom 500-600 personer. Sørensen opplyste videre at de begrunnelser som påberopes utvikler seg i tråd med rapportene som utarbeides, avgjørelser UNE treffer mv.

Lagmannsretten finner den samlede bevisvurdering i saken vanskelig. Dels er lovens bevistema vanskelig, og dels peker bevisene i ulike retninger. Lagmannsretten har imidlertid, under noe tvil, kommet til at det er sannsynlighetsovervekt for at ønsket om beskyttelse i landet, har vært As hovedmotivasjon for den utviste aktivitet helt frem til mars 2014. Retten legger størst vekt på at A verken har kunnet gi noen troverdig begrunnelse for sin asylsøknad eller for sin etterfølgende politiske aktivitet. Lagmannsretten ser videre noe hen til UNEs bevisvurdering i saken. Det legges til grunn at UNE har et bredt erfaringsgrunnlag i denne type saker, jf. den refererte forklaring fra Bye Sørensen, som domstolene bør utvise varsomhet med å tilsidesette. Det bemerkes i denne forbindelse at bevisførselen for lagmannsretten ikke kan anses for å ha tilført saken noe vesentlig nytt, utover det grunnlaget UNE hadde da det traff sitt siste vedtak i saken 6. mars 2014.

A har subsidiært anført at han har blitt utsatt for usaklig forskjellsbehandling, og at det er en mangel ved saksbehandlingen at han ikke fikk forklare seg muntlig for nemnda. Lagmannsretten finner det klart at anførselen ikke fører frem. Når det gjelder den påberopte forskjellsbehandling skal det vises til at retten har full prøvingsrett i forhold til utlendingsloven § 28 fjerde ledd. Det er da ikke aktuelt å kjenne vedtak basert på denne bestemmelsen ugyldig etter reglene om myndighetsmisbruk. På tilsvarende måte er det ikke rom for å kjenne et vedtak ugyldig som følge av saksbehandlingsfeil i et tilfelle hvor retten prøver alle sider av saken. Lagmannsretten vil likevel tilføye at det ikke er noen saksbehandlingsfeil at A ikke fikk forklare seg for nemnda. Saken var uansett tilstrekkelig opplyst da nemnda traff sitt vedtak.

Anken har etter dette ført frem, og staten har i utgangspunktet krav på å få dekket sine kostnader for lagmannsretten i medhold av tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at saken er så vidt tvilsom bevismessig at tungtveiende grunner gjør det rimelig at partene dekker egne kostnader for begge retter, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav a, jf. § 20-9.

Dommen er enstemmig.

 

Domsslutning

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke verken for tingretten eller lagmannsretten.

 

 

 

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2015-82716 Utlendingsrett. Asyl. Avslag. Omgjøring. Utlendingslovens § 28 fjerde ledd. (23.09.2015)

    Saken gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om avslag på søknad om beskyttelse. Lagmannsretten kom under tvil frem til at en asylsøker fra Etiopia hadde misbrukt asylinstituttet slik at det var grunnlag for å nekte han flyktningstatus etter utlendingsloven § 28 fjerde ledd. De la størst vekt på at søkeren ikke kunne gi en troverdig begrunnelse for asylsøknaden og heller ikke bevise at hans etterfølgende politiske aktivitet ikke var motivert i å få beskyttelse i Norge.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo