Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-8850
Dokumentdato : 03.07.2015

Avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag. EMK art. 8 var ikke krenket. Jordan.

Lagmannsretten kom - som tingretten - til at UNEs avslag på søknad om oppholdstillatelse på humanitært grunnlag for far, mor og syv barn med langt opphold i Norge var gyldig. Uttransportering av barna krenket ikke EMK art 8.

Saken gjelder avslag på søknad om opphold på humanitært grunnlag for en familie med far, mor og syv døtre.

Saksforholdet er i hovedtrekk:

A (far) kom til Norge 25. november 2002 og søkte da om asyl. Han hadde ikke pass eller andre reisedokumenter og opplyste ved ankomst til Norge at han het A1, at han var født i X flyktningeleir på Vestbredden, og at han var statsløs palestiner. I asylintervjuet opplyste han at han kom til å bli drept dersom han måtte reise tilbake til hjemlandet.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo fars asylsøknad 26. november 2003 under henvisning til at han ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort sin identitet og sin tilknytning til Vestbredden. Hans asylgrunnlag knyttet til dette området kunne således ikke legges til grunn. UDI anmodet politiet om å gjøre det som var nødvendig for at uttransport kunne finne sted og ba om at de satte en rimelig utreisefrist. Etter klage besluttet UDI 2. mars 2004 å gi utsatt iverksettelse i forbindelse med avslaget.

Den 23. november 2004 kom B (mor) til Norge. Hun er gift med A og opplyste ved ankomst til Norge at hun het B1, at hun var født i Tulkaram flyktningeleir på Vestbredden og at hun var statsløs palestiner. Hun hadde med tre av deres da til sammen fem barn, E, født 0.0.1997, F, født 0.0.2000, og G, født 0.0.2003. Hun søkte om asyl på vegne av seg selv og de tre barna. Barna H og I er senere født i Norge, henholdsvis 0.0.2005 og 0.0.2008. Barna C, født 0.0.1993 og D, født 0.0.1995, kom til Norge 4. august 2010.

Utlendingsnemnda (UNE) opprettholdt 19. januar 2005 UDIs vedtak om avslag på fars asylsøknad og opplyste at vedtaket innebar en plikt til å forlate landet frivillig.

Den 28. januar 2005 sendte UDI en henvendelse til United Nations Relief and Works Agency for Palestine refugees in the Near East (UNRWA) og anmodet om informasjon om mor. UNRWA opplyste 14. mars 2005 at de ikke hadde registrert noen person med den angitte identiteten.

Den 15. mars 2005 avslo UDI mors søknad om asyl for seg og barna, E, F og G. På samme måte som for far, ble søknaden avslått under henvisning til at mor ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort sin identitet og tilknytning til Vestbredden og at asylgrunnlaget knyttet til dette området således ikke kunne legges til grunn. UDI opplyste videre at det etter deres vurdering ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge som kunne gi grunnlag for asyl. Utreise for mor og barna ble bedt samordnet med fars utreise. Etter klage besluttet UDI 25. april 2005 å gi utsatt iverksettelse i forbindelse med avslaget.

UNE opprettholdt 20. september 2006 UDIs vedtak om avslag på asylsøknaden til mor og de da fire barna og opplyste at vedtaket innebar en plikt til å forlate landet frivillig.

Etter dette begjærte familien omgjøring en rekke ganger. Begjæringene ble avslått av UNE i beslutninger datert 17. januar 2007, 4. september 2007, 1. februar 2008, 28. oktober 2009, 23. februar 2010, 25. august 2011, 28. oktober 2011, 16. august 2012 og 21. januar 2013. Saken omfattet etterhvert også barna H, I, C og D, totalt 7 søstre og deres foreldre.

Den 8. juni 2013 ble det gjennomført en ID-samtale med far på bakgrunn av en ransaking/undersøkelse av familiens bosted. Etter å ha blitt konfrontert med funn fra ransakingen, erkjente far at han og hele hans familie egentlig er jordanske statsborgere og oppga familiemedlemmenes korrekte identiteter.

Den 19. juni 2013 avslo UNE nok en omgjøringsbegjæring fra familien, nå på grunnlag av familiens korrekte identiteter.

Idet familiens korrekte identiteter var bragt på det rene, var det mulig å uttransportere familien til Jordan. Dette skjedde 1. juli 2013.

Ytterligere begjæringer om omgjøring ble avslått av UNE 1. juli 2013 og 12. februar 2014.

Familien tok 8. april 2014 ut stevning for Oslo tingrett med påstand om at UNEs beslutninger av 19. juni 2013 og 1. juli 2013 var ugyldige. På bakgrunn av stevningen behandlet UNE saken på nytt og opplyste i beslutning datert 13. mai 2014 at det ikke var grunnlag for å omgjøre de tidligere avgjørelser i saken. Påstanden i stevningen ble senere endret slik at den også omfattet UNEs siste beslutning av 13. mai 2014.

Oslo tingrett avsa 7. november 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A og B betaler i sakskostnader til staten ved Utlendingsnemnda 102 859,93 - hundreogtotusenåttehundreogfemtini 93/00 - kroner, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A, B, C, D, E, F, G, H og I har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Ankeforhandling er holdt 30. juni og 1. juli 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. De ankende parter var ikke til stede, men møtte ved prosessfullmektigen. Ankemotparten var representert ved prosessfullmektigen ogmed rådgiver i UNE, Mariamah Crona, som avga forklaring. A, B, C og E avga forklaring per telefon fra den norske ambassaden i Amman i Jordan. Det ble avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

De ankende parter, A m.fl. har i hovedsak gjort gjeldende:

Hensynet til barnets beste, og da særlig de fem eldste barna, er ikke forsvarlig avveid mot innvandringsregulerende hensyn. Oppholdstiden for E, F og G var på tidspunktet for uttransportering åtte og et halvt år. Videre er barna H og I født i Norge. Partene er uten tilstrekkelig kunnskap i arabisk til å kunne gjennomføre skolegang i hjemlandet, og har siden uttransporteringen stått uten skolegang. Deres forankring er for øvrig så sterkt både kulturelt, sosialt og personlig knyttet til Norge, at en tvangsutsendelse på sikt må antas å kunne ha alvorlige skadevirkninger både for deres personlige utvikling og ikke minst skolegang.

Videre anføres at beslutningen av 1. juli 2013 er svært mangelfull og at begrunnelsen ikke tilfredsstiller utlendingsforskriften § 17-1a. Dette er også tilfelle for begrunnelsen av 13. mai 2014, som anføres å være en beslutning som utelukkende er en etterfølgende begrunnelse. Med bakgrunn i sistnevnte, anføres at beslutningen av 13. mai foruten å ikke oppfylle kravene til forsvarlig vurdering av barnets beste, også inneholder mangler i form av at beslutningstakeren ikke har foretatt en fri og uavhengig forvaltningsvurdering. Nemndlederen var subjektiv inhabil til å behandle saken.

Det følger av utlendingslovens forarbeider og av Høyesteretts dom inntatt i Rt-2012-1985, at det er en absolutt grense for når de innvandringsregulerende hensyn må vike for hensyn til barnets beste. Denne absolutte grensen er også gjentatt i etterarbeider til loven. Når forarbeidene oppstiller en absolutt grense for når de innvandringsregulerende hensyn må vike, blir det opp til domstolen å trekke den nærmere avgrensningen når dette ikke er gjort av lovgiver selv. Ut fra den oppholdstid som flere av barna har hatt i denne saken, anføres at denne grensen er overskredet, og at forvaltningen derfor har gått utover sin kompetanse når utlendingsmyndighetene har avslått oppholdstillatelse. Det anføres at praksis etter utdypningen og nyanseringen av forskriftene som fant sted med virkning fra 8. desember 2014, ville ha ledet til slik tillatelse i vår sak.

Det foreligger videre feil i skjønnsforutsetningene/feil generell lovforståelse. Det fremkommer både i lovforarbeider og i etterarbeider til loven, samt i rettspraksis knyttet til forståelsen av utlendingsloven § 38, at ukjent identitet er et tungt hensyn i avveiningen mellom statlige og private hensyn ved fastleggelsen av barnets beste. Forut for beslutningen 13. mai 2014, ble partenes identitet avklart, uten at dette var trukket inn i vurderingen og avveiningen av de motstående hensynene. Det anføres at dette er en feil, nettopp fordi momentet knyttet til spørsmål om rett identitet er et sentralt og tungtveiende moment, som i en rekke saker har fått avgjørende betydning der hvor barn har oppholdt seg lenge i Norge uten tillatelse. Dette momentet skulle derfor ha vært trukket inn, slik også utlendingsforskriften § 17-1a krever, som et av momentene med betydelig tyngde, og som opphørte forut for den siste vurderingen. Når det foreligger en feil i skjønnsforutsetningene av denne karakter, vil det lede til ugyldighet fordi denne feilen kan ha virket inn på resultatet, jf. forvaltningsloven § 41.

Det var en saksbehandlingsfeil at barna ikke ble hørt. Dette må ses i sammenheng med at UNE ikke innhentet oppdatert informasjon om barna og deres integrasjon i lokalsamfunnet. Det er også feil i faktum, blant annet er det uklart hvilke språkkunnskaper i arabisk UNE la til grunn, samt manglende vurdering av hvilken skolegang som ville være tilgjengelig i Jordan. Det skulle også ha vært foretatt en samlet vurdering av alle barna.

I saken Darren Omrogie m.fl. og saken Butt mot Norge fastslår EMD at EMK art. 8 første ledd gis anvendelse selv om det ikke foreligger noen formell oppholdstillatelse. Det innebærer at partene og deres forankring og tilknytning, og derav avledete privatliv, må vurderes konkret i hver enkelt sak uten at det kan stilles krav om en formell oppholdstillatelse. Det innebærer at retten må vurderes ved prøvingen av EMK art. 8, om inngrepet fremstår som proporsjonalt i avveiningen mellom de statlige interessene, og den private tilknytningen. Inngrepet vurdert samlet med utgangspunkt i barnas sterke tilknytning og hensynet til konsekvensene ved en tvangsmessig uttransportering, er så tunge at Statens interesse ikke kan gis forrang. Det foreligger derfor en krenkelse.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas beslutning av 19.06.13, 01.07.13, 12.02.14 og 13.05.14 er ugyldige.
  2. Staten har ved uttransportering av de ankende parter nr. 5 - 9 krenket EMK art. 8.
  3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedsak gjort gjeldende:

Staten er enig i tingrettens resultat og begrunnelse; UNEs vedtak og beslutninger er gyldige.

Tingretten har lagt til grunn en korrekt forståelse av utlendingsloven § 38 og utlendingsforskriften og skjønnet som er utøvet er forsvarlig. Domstolene skal ikke fastsette grensen for når hensynet til barnas beste må gå foran innvandringsregulerende hensyn. De ankende parter prøver å uthule Høyesteretts klare syn om at skjønnet etter utlendingsloven § 38 er et «fritt skjønn», jf. Rt-2008-681.

UNEs beslutning av 13. mai 2014 regulerer de ankende parters rettsstilling i Norge. Beslutningen er ikke en «reparasjon» av tidligere vedtak/beslutninger som lagmannsretten må se bort fra. Beslutningen inneholder en samtidig begrunnelse, jf. forvaltningsloven § 24 og det foreligger ikke inhabilitet etter forvaltningsloven § 6.

Det var ikke feil ved beslutningen at UNE ikke har vektet «positivt kjent ID» og heller ikke foretatt en samlet vurdering av konsekvensene for alle barna.

UNE har lagt til grunn riktig faktum hva gjelder barnas språkkunnskaper. Prognosen med hensyn til tilgjengelig skolegang var forsvarlig.

Saken var tilstrekkelig opplyst. Det var ikke feil å ikke høre barna muntlig, jf. barnekonvensjonen art. 12 som neppe går lengre enn forvaltningsloven § 17.

Staten slutter seg til tingrettens vurdering om at uttransporteringen av barna ikke var i strid med EMK art. 8. Det er ikke feil å vurdere uttransporten av barna i lys av foreldrenes handlinger. Anførselen om at det for barn som ikke er «settled migrants» kan konstateres brudd på EMK art. 8, uten at det foreligger «exceptional circumstances» er etter statens syn uriktig.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til samme resultatet som tingretten.

Anken forkastes og staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader i forbindelse med ankebehandlingen. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som den sto i for tingretten. Utover å vise til tingrettens fyldige begrunnelse som lagmannsretten i all hovedsak kan tiltre, vil lagmannsretten trekke frem og tilføye:

I. Den rettslige regulering - domstolenes prøvelsesrett.

Utlendingsloven § 38 regulerer adgangen til å gi utlendinger opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket - kort omtalt som opphold på humanitært grunnlag. De nærmere skjønnsmomentene som vil være relevante ved vurderingen følger av bestemmelsens andre til femte ledd. Enkelte av skjønnsmomentene «skal» tillegges vekt, blant annet skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, jf. bestemmelsens tredje ledd, og barnets tilknytning «skal» tillegges særlig vekt ved vurderingen av sterke menneskelig hensyn, jf. utlendingsforskriften § 8-5. Hva gjelder sistnevnte forskriftsbestemmelse legger lagmannsretten til grunn at det er § 8-5 slik den lød før endring 8. desember 2014, som skal anvendes ved prøving av denne saken. Dette har imidlertid ingen betydning for utfallet av saken, da momentoppregningen i någjeldende § 8-5 bare anses som en kodifisering av tidligere praksis som gjaldt på tidspunktet vedtak og beslutninger ble fattet i denne saken. Det fremgår av § 38 fjerde ledd at forvaltningen «kan» legge vekt på innvandringsregulerende hensyn.

Både utlendingsloven § 38 tredje ledd og utlendingsforskriften § 8-5 implementerer FNs barnekonvensjon art. 3 nr. 1:

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Ved motstrid med annen lovgivning skal barnekonvensjonen gå foran, jf. menneskerettsloven § 3 og utlendingsloven § 3.

I vår sak er det to dominerende, motstridende hensyn som gjør seg gjeldende.

På den ene siden har barna - i varierende grad - en sterk tilknytning til Norge gjennom opphold her. Moren, B, kom til Norge 23. november 2004 med tre av sine barn: syv år gamle E, fire og et halvt år gamle F, samt G som var ca. ett år og åtte måneder gammel. Disse barna hadde vært i Norge i noe over åtte og et halvt år da familien ble uttransportert 1. juli 2013. H og I som er født i Norge, hadde vært her i henholdsvis nesten åtte år og ca. fem år. C og D, som kom til Norge 4. august 2010, henholdsvis nesten 17 år og ca. 15 ½ år gamle, hadde vært i landet noe under tre år da de ble uttransportert.

På den andre siden gjør sterke innvandringsregulerende hensyn seg gjeldende. Foreldrene løy om familiens identitet og nasjonalitet, blant annet ved å fremlegge falske fødselsattester, fra far ankom Norge i 2002 og frem til politiet avdekket forholdet i juni 2013. På grunn av manglende kunnskap om familiens identitet, var det ikke mulig å uttransportere familien, som således har hatt ulovlig opphold i Norge i det meste av denne perioden.

I Rt-2012-1985 (Plenumsdom I) bemerker flertallet følgende om domstolens prøvelsesrett:

(142) Domstolenes prøvingskompetanse beror i utgangspunktet på en tolkning av den enkelte lovbestemmelse. Utlendingsloven § 38 første ledd er en «kan»-bestemmelse. Den gir myndighetene adgang til å innvilge opphold på humanitært grunnlag når det foreligger sterke menneskelige hensyn. Men mindre noe annet følger av Norges internasjonale forpliktelser, har ingen rett til opphold i Norge på grunnlag av bestemmelsen. Ordlyden viser altså at skjønnsutøvelsen er såkalt «fritt skjønn». I slike saker kan domstolene prøve forvaltningens rettsanvendelse, herunder forholdet til våre menneskerettslige forpliktelser. Videre prøves saksbehandlingen og om vedtaket bygger på riktig faktum. Men det konkrete skjønnet prøves ikke utover en kontroll av om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig, jf. Rt-2012-1025 avsnitt 68

-----

(149) Oppsummeringsvis betyr dette at domstolene fullt ut kan prøve om forvaltningen har tolket loven riktig. At hensynet til barnets beste, herunder barnets tilknytning til Norge, må være forsvarlig vurdert og avveid mot eventuelle motstående hensyn, innebærer at det må fremgå av vedtaket at hensynet til barnets beste er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn. Domstolene kan ikke prøve den konkrete interesseavveiningen.

(150) Det har vært innvendt at domstolene ikke kan kontrollere at hensynet til barnet er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn uten å prøve selve skjønnet. Dette er jeg ikke enig i. Domstolene må kunne foreta sin kontroll ut fra den begrunnelsen som er gitt i vedtaket. Jeg viser til utlendingsforskriften § 17-1a, som fastsetter at vedtak som berører barn som hovedregel skal begrunnes slik at det fremkommer hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet til barnets beste er vektlagt. En slik begrunnelse vil være tilstrekkelig for den kontrollen domstolen skal foreta.

De ankende parter viser til at det fremgår av forarbeidene til utlendingsloven, se f.eks. Ot.prp.nr 75 side 160 under pkt. 7.6.4, og rettspraksis, se Rt 2012 avsnitt 134, at det går en grense før hensynet til barnet er så tungtveiende at innvandringsregulerende hensyn uansett må vike. Det anføres at domstolene - som ledd i den generelle lovanvendelsen - må trekke denne grensen uavhengig av begrensningene med hensyn til prøving av forvaltningens frie skjønn.

Lagmannsretten er ikke enig i dette. Innenfor et tilstrekkelig bredt og saklig skjønn, er det bare den ulovfestede misbrukslæren som setter skranker for forvaltningens avveining av relevante hensyn, jf. siste setning i avsnitt 142 i sitatet ovenfor.

II. Beslutningen som er gjenstand for domstolkontroll.

Lagmannsretten legger til grunn at det er den siste beslutningen av 13. mai 2014 som regulerer familiens rettsstilling med hensyn til rett til opphold i Norge, jf. Rt-2013-1101. Det er ikke grunnlag for - slik det anføres - å forstå beslutningen kun som en etterfølgende begrunnelse, gitt for å rette opp tidligere ugyldige beslutninger/vedtak der forvaltningen har sviktet med hensyn til å redegjøre for de individuelle forholdene ved hver enkelt av de syv barna.

I beslutningen er det vist til det UNE oppfattet som nye forhold som ga grunnlag for å se på saken på ny. Lagmannsretten finner ikke grunn til å foreta en nærmere analyse med sikte på å avgjøre om det i stevningen faktisk ble påberopt nye opplysninger, i betydning rettsfaktum, og som i tilfelle medførte en plikt for forvaltningen til å vurdere omgjøring, jf. punkt II 2 i Utlendingsnemndas interne retningslinjer datert 12. november 2012 og Rt-2013-1101 avsnitt 23. UNE hadde kompetanse til å prøve saken på ny, og lagmannsretten har ikke grunnlag for å betvile at nemndlederen, etter en drøftelse som spenner over flere sider, på side 7 i beslutningen treffer konklusjonen «etter en konkret helhetsvurdering».

I vedtaket uttales det, at siden det «på bakgrunn av senere tids rettspraksis er satt likhetstegn mellom UNEs begrunnelse og de vurderinger som faktisk er gjort», er det funnet grunn til å «tydeliggjøre» barnets beste-vurdering i forhold til det enkelte barnet. Dette er ikke i strid med forvaltningsloven § 24 om samtidig begrunnelse og har ingen betydning for beslutningens gyldighet.

Når det ikke kan legges til grunn annet enn at beslutningen 13. mai 2014 inneholder en ny og åpen vurdering av spørsmålet om oppholdstillatelse, kan nemndlederen heller ikke være inhabil til å behandle saken etter forvaltningsloven § 6. Den omstendighet at nemndlederen tidligere hadde behandlet saken er ikke en særegen omstendighet som kan medføre inhabilitet etter forvaltningsloven § 6 annet ledd.

III. En nærmere vurdering av avgjørelsen 13. mai 2014.

De ankende parter anfører som «feil generell lovforståelse» at UNE ikke har lagt positivt vekt på at familiens riktige identitet ble bragt på det rene etter politiets ransaking av bopel i juni 2013. Det forhold at UNE konkret i denne saken tidligere ikke fant å kunne bygge på de ankende parters opplysninger om egen identitet/hjemland ved behandlingen av søknader om asyl, eller i andre saker har vektlagt opplysninger om identitet/hjemland til utlendingens fordel ved vurderingen av opphold på humanitært grunnlag, og har unnlatt å gjøre det her, innebærer etter lagmannsrettens syn ingen feil ved lovforståelsen. UNE var selvsagt kjent med forholdet, og det må være tilstrekkelig at det helt beskjedne positive som ligger i at identitet/hjemland ble bragt på det rene, vektes sammen med at foreldrene tidligere hadde aktivt motarbeidet uttransport.

Det er i beslutningen 13. mai 2014 lagt til grunn at samtlige barn har slik tilknytning til Norge at hensynet til barnas beste tilsier at de gis oppholdstillatelse. De ankende parter anfører - under henvisning til barnekonvensjonen art. 12 og utlendingsforskriften § 17-3 - at det er en feil ved saksbehandlingen at barna ikke er hørt. Dette er i beslutningen kommentert slik av UNE:

Foranlediget av anførselen om at barna skulle ha vært hørt, bemerker UNE at barnas rett til å bli hørt anses ivaretatt gjennom støtteskriv og uttalelser fra foreldrene, venner, media og barnas fullmektiger. Når UNE dessuten har lagt til grunn at hensynet til barnas beste tilsier at det gis en tillatelse, vil ikke det å høre barna særskilt medføre noen endring i utgangspunktet for UNEs vurdering, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 158.

E, F, G, I og H uttalte seg i juni 2011 gjennom et felles brev til UDI, vedlagt underskrifter fra venner, lærere og bekjente. I en situasjon der UNE fremhever at «(b)arna har gjennom sin oppholdstid og tid i barnehage og på skole fått en stadig økt tilknytning til Norge», samtidig som det ikke er påpekt noe individuelt moment som UNE ikke har hensyntatt, var det etter lagmannsrettens syn ikke en saksbehandlingsfeil av UNE å fastholde tidligere avslag uten å høre barna. Saken var så godt opplyst som mulig etter forvaltningsloven § 17. For ordens skyld tilføyes at de to eldste barna var myndige på avgjørelsestidspunktet i mai 2013. Det de ankende parter har anført på dette punkt om at det her er tale om en «prosessuell» mangel, som noe annet enn en materiell feil, kan ikke føre frem. Hvis en (eventuell) saksbehandlingsfeil ikke kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, kan det ikke statueres ugyldighet, sml. forvaltningsloven § 41.

Det var heller ikke feil av UNE å unnlate å trekke frem som et moment for oppholdstillatelse at saken dreide seg om så mange som syv barn. I den utstrekning et slikt forhold kan være relevant, må det etter lagmannsrettens syn mer enn oppveies av at familien ikke ble splittet som følge av UNEs avgjørelse om å nekte alle opphold i Norge.

Det er ikke anført andre feil ved UNEs «generelle lovforståelse». Lagmannsretten kan etter dette ikke se annet enn at UNE i beslutningen 13. mai 2014 - som i tidligere beslutninger/vedtak - har lagt til grunn en korrekt forståelse av utlendingsloven § 38.

De ankende parter anfører at vurderingen av barnas beste i beslutningen 13. mai 2014 ikke har tilstrekkelig bredde. Deler av argumentasjon kan også forstås som anførsler om at UNE har lagt til grunn feil faktum. Barna har norsk identitet og det er stor kulturforskjell mellom Norge og Jordan. Begge deler skaper store utfordringer som det anføres at UNE ikke har vurdert. Det fremholdes at UNE ikke har vurdert det enkelte barnets konkrete integrasjon og konkrete tilknytning, samt at barnas språkferdigheter er vurdert feil. Det hevdes videre at det ikke er nok at barna kan snakke noe arabisk; lesing og skriving er avgjørende for skolegang og tilpasning.

Etter å ha kommentert det enkelte barnets tilknytning til Norge gjennom varighet av opphold, deres gode integrasjon i det norske samfunnet, og at de snakket norsk bedre enn arabisk, bemerker UNE i beslutningen 13. mai 2014:

Hele familien ble uttransportert samlet til Jordan. Da foreldrene kom til Norge i henholdsvis 2002 og 2004, ble C og D igjen i hjemlandet. Det ble da opplyst at jentene oppholdt seg hos sin bestemor og tante i de seks årene de var igjen i hjemlandet. I samtale med politiet 08.06.2013 opplyste far at hans mor og andre slektninger fra Jordan har vært på besøk hos ham og familien i Namsos. Videre fremgikk det av politiets undersøkelser at mye internettrafikk fra far og hans tre eldste døtre blant annet gikk i retning byen Irbid i Jordan. UNE har følgelig lagt til grunn at barna ville gjenforenes med sine slektninger ved retur til hjemlandet. I en overgangsperiode vil foreldrene kunne søke støtte og bistand fra storfamilien, i tråd med lokale tradisjoner.

Hvordan barn takler flytting til et annet miljø, skolebytte og lignende, vil normalt være avhengig av omgivelsene rundt og hvordan familie og andre nærstående tilrettelegger dette. Det foreligger ikke opplysninger i saken som tilsier at foreldrene ikke vil kunne gi sine barn tilstrekkelig omsorg ved retur. Foreldrenes nettverk og kjennskap til hjemlandets kultur og sosiale normer vil kunne bidra til en god omsorgssituasjon for barna. Videre har UNE sett hen til den humanitære og sikkerhetsmessige situasjon i Jordan. -----

-----

UNE har lagt til grunn at barna, som jordanske statsborgere, vil ha tilgang på skole, høyere utdanning og helsetilbud. Det foreligger ikke informasjon om at den syriske flyktningstrømmen til Jordan påvirker den humanitære situasjonen for jordanske statsborgere i en slik grad at informasjonen om blant annet helse- og utdanningstilbud i tidligere rapporter ikke lenger kan legges til grunn.

Etter utlendingslovens forarbeider og UNEs praksis er det klart at bedre oppvekstvilkår i Norge enn i returlandet ikke tillegges avgjørende vekt.

Barnas tilknytning til Norge taler for at deres beste var å få oppholdstillatelse i Norge. Dette hensynet anser UNE som tungtveiende. Det foreligger imidlertid ikke individuelle forhold ved de enkelte barna eller omstendigheter i sakene ellers som tilsier at det er momenter utover tilknytningen som trekker i den retning. Det er lagt til grunn at barn er tilpasningsdyktige. Likevel vil både barna og foreldrene sannsynligvis måtte bruke tid på å omstille seg til sine nye liv.

Etter lagmannsrettens vurdering har UNE foretatt en tilstrekkelig bred vurdering av barnas situasjon i Norge og situasjonen ved en retur til Jordan. Det er korrekt lagt til grunn at barna er godt integrert i det norske samfunn og at retur til Jordan ville by på utfordringer. Barna har i alle år snakket arabisk med far og mor som ikke behersker norsk. Det er ikke lagt til grunn at de skriver og leser annet enn norsk, noe som ikke er oppsiktsvekkende hva gjelder barn som har kommet til Norge i ung alder eller er født her, og som har hatt et langvarig opphold. Barna har tilgang til skole og helsevesen i Jordan. I den utstrekning det faktisk er slik at barna ikke har nyttiggjort seg av skoletilbudet, må dette bero på foreldrenes/barnas egne valg. UNEs prognose om skolegang var forsvarlig. UNE har trukket inn at familiens hjemby Irbid, ikke ligger langt fra Syria og borgerkrigen der.

Lagmannsretten har kommet til at det fremgår av UNEs beslutning 13. mai 2014 isolert, og sammenholdt med de forutgående beslutninger og vedtak, at hensynet til barnets beste er forsvarlig vurdert og avveid mot motstående hensyn, og tillagt vekt som et grunnleggende hensyn. Begrunnelsen er tilstrekkelig til å foreta en slik vurdering. Den vanskelige avveiningen som UNE i siste omgang har foretatt mellom hensynet til barna og de innvandringsregulerende hensyn som gjør seg gjeldende i saken, kan lagmannsretten ikke overprøve. Beslutningen er gyldig.

IV. Forholdet til EMK art. 8.

De ankende parter har krevd fastsettelsesdom for at utsendelsen av fem av barna,

E, F, G, H og I, krenker EMK art. 8 om retten til privatliv, jf. Rt-2011-1666 og Rt-2012-2039.

Lagmannsretten finner det klart at EMK art. 8 ikke er krenket, og lagmannsretten nøyer seg etter omstendighetene med å tiltre tingrettens begrunnelse på dette punkt:

Retten påpeker videre at rettens konklusjon om at beslutningene er gyldige innebærer at myndighetene har et hjemmelsgrunnlag for uttransporten.

-----

Ettersom familien ble uttransportert samlet vil det her være spørsmål om uttransporten utgjør et inngrep i barnas privatliv, ikke i deres familieliv. Saksøkerne har blant annet vist til EMDs dom i saken Darren Omoregie mot Norge, men denne gjaldt beskyttelse av familieliv og har således etter rettens vurdering begrenset overføringsverdi for den vurderingen som skal foretas i denne saken.

Det fremgår av rettspraksis at det for beskyttelse etter artikkel 8 er av stor betydning hvorvidt barna kan anses som «settled migrants », noe som ikke er tilfellet dersom man - som her - oppholder seg ulovlig i Norge. Det følger av EMDs avgjørelse i saken Butt mot Norge at personer som ikke er «settled migrants» likevel kan ha etablert et privatliv som er beskyttelsesverdig etter artikkel 8.

Utsendelse av personer fra riket som ikke er «settled migrants» vil likevel bare «in exceptional circumstances» krenke artikkel 8. Det vises i den forbindelse til Høyesteretts plenumsdom inntatt i Rt-2012-2039 samt Rt-2013-449, med videre henvisninger til praksis i EMD.

Hvorvidt barna her har etablert et privatliv er ikke nødvendig å drøfte nærmere ettersom retten er av den oppfatning at det uansett ikke foreligger «exceptional circumstances» i denne saken. I Butt-saken var slike spesielle omstendigheter bl.a. det faktum at det var snakk om 17 års (ulovlig) opphold i Norge. Videre var det uklart om avslaget på oppholdstillatelse kunne begrunnes i innvandringsregulerende hensyn under henvisning til utlendingsmyndighetenes passivitet over lang tid. Butt-søsknene hadde også etablert et sterkt familie- og privatliv i Norge og tilknytningen til hjemlandet var ikke spesielt sterk da moren var død og de ikke hadde sett faren sin på 16 år.

Etter rettens vurdering gjør ingen tilsvarende momenter seg gjeldende i den foreliggende saken. Barnas familietilknytning er til sine foreldre og sine søstre som de ble uttransportert sammen med og barna har også etter det opplyste betydelig familie i Jordan, herunder bestemor, én onkel og to tanter. De har ingen familie i Norge. Barna har heller ikke på noe tidspunkt hatt en berettiget forventning om varig opphold i Norge da familien fikk endelig avslag på sine asylsøknader i 2005 og 2006. Familien er fortløpende gjort kjent med at de har plikt til å forlate landet, med unntak av en kort periode fra juni 2011 til september 2011 hvor det ble gitt utsatt iverksettelse i forbindelse med et nemndsmøte i UNE. Det er videre nærliggende å anta at barna har vært kjent med at foreldrene har operert med uriktig identitet som grunnlag for familiens asylsøknader. EMD viste også i Butt-saken til at sterke innvandringsregulerende hensyn taler for at barn i utgangspunktet identifiseres med sine foreldre i slike tilfeller da foreldre ellers kan utnytte sine barn for å oppnå opphold. Etter rettens vurdering foreligger det ikke noen særlige momenter som skulle tilsi at slik identifikasjon mellom foreldrene og barna ikke skal finne sted i denne saken.

Øvrig EMD-praksis som de ankende parter har påberopt i ankeomgangen kan ikke tas til inntekt for at tilbakesendelsen av de fem barna innebærer et brudd på EMK art. 8.

V. Avslutning - Sakskostnader.

Anken blir etter dette å forkaste, idet lagmannsretten ikke har bemerkninger til tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Staten v/Utlendingsnemnda må få erstattet sine sakskostnader også for lagmannsretten etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Det er ikke påberopt - og etter lagmannsrettens syn foreligger det heller ikke - tungtveiende grunner etter tredje ledd som tilsier at de ankende parter helt eller delvis fritas for erstatningsplikten.

Advokat Galtung har fremlagt sakskostnadsoppgave som omfatter salær med kr 84 000, samtidig som det opplyses at staten på grunn av stykkprisavtale med Regjeringsadvokaten ikke vil bli belastet med mer enn kr 79 000. I tillegg kommer mva. med kr 19 750. Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes samlet med kr 98 750. Lagmannsretten forstår statens påstand slik at sakskostnader kun kreves av foreldrene, jf. også tingrettens dom og påstanden om at anken forkastes.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A og B til staten v/Utlendingsnemnda 98 750 - nittåttetusensyvhundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-8850 Avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag. EMK art. 8 var ikke krenket. Jordan. (09.07.2015)

    En familie med mor, far og syv døtre fikk avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag. Mor og tre av barna hadde vært i Norge i nærmere åtte år da de ble uttransportert i 2013, og far hadde vært her i 11 år. De hadde alle anført at de var statsløse palestinere, men informasjon gitt etter en undersøkelse av familiens bolig i juni 2013 viste at de var jordanske borgere. Lagmannsretten mente at hensynet til barnets beste var forsvarlig vurdert og avveid mot motstående hensyn, og tillagt vekt som et grunnleggende hensyn, i UNEs behandling. EMK artikkel 8 var heller ikke krenket.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen