Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-98101
Dokumentdato : 18.04.2016

Beskyttelse (asyl). Afghanistan. Frafallen.


En afghansk statsborger fikk avslag på søknad om beskyttelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Etter avslag fra UNE begjærte han omgjøring av vedtaket på grunnlag av at han ikke lenger var troende muslim, og at han derfor ville være utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Lagmannsretten la til grunn at han ikke lenger var troende, men at vilkårene for beskyttelse ikke var oppfylt, og at UNEs avslag ikke var i strid med EMK art. 9.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 23. desember 2014 om avslag på asylsøknad.

Framstilling av saken

A er afghansk statsborger. Han kom til Norge og ble registrert som asylsøker 18. juni 2009. Han oppga å være født i 1992, og at han var 17 år gammel da han kom. Etter aldersundersøkelser ble hans fødselsår korrigert til 1991, fordi det ble utelukket at han var under 18 år gammel.

Om saksforholdet gjengis følgende fra tingrettens dom:

1.1. Innledende om bakgrunnen, søknad om asyl

A er afghansk borger, og han ble registrert som asylsøker i Norge 18. juni 2009. Han søkte beskyttelse med begrunnelse i frykt for å bli tvangsrekruttert av Taliban.

Kort oppsummert viste han til at hans far var blitt drept av Taliban, og at Taliban hadde kommet til hjemmet to ganger for å kreve at familien bidro med en person til Jihad; hellig krig. Ved det ene besøket var han hjemme, men klarte å gjemme seg i husets store ovn. Hans mor organiserte flukt for ham ved hjelp av en nabo, som til gjengjeld fikk overta eierskap til familiens hus. Han ble smuglet til Norge etter å ha ventet på ukjent sted hos en smugler i Afghanistan, før han reiste med smugleren via flere til land, til Hellas og så til Norge. I ettertid har hans mor også flyktet fra Afghanistan, og hun befinner seg i Pakistan, hvor hun skal ha giftet seg på ny med en mann som A ikke kjenner. A hadde kontakt med familiemedlemmer en stund etter at han kom til Norge, men han har så mistet kontakten med alle, og vet ikke hvor de befinner seg.

Ved ankomst til Norge oppsto det tvil om As alder, han oppga å være sytten år og umyndig på ankomsttidspunktet, med fødselsår 1992. Etter aldersundersøkelser ble hans fødselsår korrigert til 1991, da det ble utelukket at han var under atten år gammel.

1.2. Avslag på søknad om asyl, klage og endelig vedtak om avslag

Utlendingsdirektoratet; UDI, avslo søknaden om asyl i vedtak av 20. april 2010, under henvisning til at A ikke kunne anses som flyktning. Vedtaket ble påklaget. UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre sitt vedtak, og saken ble oversendt til Utlendingsnemnda; UNE, for klagebehandling. UNE samtykket til utsatt iverksettelse inntil klagen var endelig avgjort. UNE fattet så 2. november 2011 endelig vedtak om avslag på asylsøknaden. A ble henvist til internflukt til Kabul by, fordi hans eget hjemdistrikt ikke anses trygt.

Fra dette vedtaket siteres de sentrale deler av begrunnelsen:

UNE bemerker at det er flere forhold ved klagerens forklaring som gjør den vanskelig å feste lit til. Klageren ga motstridende opplysninger om sentrale forhold knyttet til sitt asylgrunnlag, bl.a. om tiden mellom de to besøkene fra Taliban, og når han flyttet fra landet. Det fremstår som lite sannsynlig at klageren klarte å gjemme seg i en tandoor mens Taliban oppholdt seg i klagerens hus i 1-2 timer. UNE stiller også spørsmål ved de forhold at klageren ikke kan anslå hvor lenge han oppholdt seg i en bod i smuglerens hus. Videre fremstår det som påfallende at klageren ikke skulle ha noen opplysninger om hvor hans familie befinner seg i dag. Klageren har opplyst å ha telefonnummer både til sin mor og sin bror i Afghanistan, og at han har snakket med sin mor på telefon etter at han forlot landet.

Uten at det har fått avgjørende betydning for vurderingen, bemerker UNE at klageren ved ankomst opplyste å være 17 år og enslig mindreårig asylsøker, mens aldersundersøkelsen konkluderer med at klageren 29.06.2009 var ca. 20 år. Det legges uansett til grunn at klageren på vedtakstidspunktet er over 18 år.

...

Klageren har anført at han frykter å bli tvangsrekruttert til Taliban.

UNE er kjent med at Taliban driver med rekruttering, særlig blant pashtunere som tradisjonelt har hatt tilhold i øst og sør i Afghanistan. I respons fra Utlendingsforvaltningens fagenhet for Landinformasjon (Landinfo) av 28.09.2008 «Tvangsrekruttering til Taliban» framgår det at Taliban er «en bevegelse som ikke baserer sin eksistens på tvangsrekruttering, men frivillig tilslutning fra forskjellige personer/grupperinger som av ulike årsaker enten står i opposisjon til Karzai-regimet og/eller ønsker å sikre basale økonomiske behov gjennom lønnet innsats for Taliban». Taliban er avhengig av lojalitet blant sine medlemmer, og personer som rekrutteres til Taliban vil i overveiende grad være personer som har utvist lojalitet til gruppen og/eller som innehar en sterk politisk og religiøs overbevisning som tilsvarer gruppens ekstremistiske synspunkter.

Klageren har ikke gitt opplysninger som underbygger anførselen om at Taliban skulle ønske å rekruttere ham spesielt. Klageren har heller ikke gitt opplysninger som tilsier at han skulle være mottakelig for Talibans budskap eller tilkjennegitt religiøse eller politiske oppfatninger som tilsier at han skulle være av interesse for Taliban.

De handlingene klageren hevder å ha vært utsatt for, er ikke egnet til å sannsynliggjøre fare for fremtidig forfølgelse i konvensjonens forstand. Det vises til at Taliban etter det opplyste har vært i klagerens hus ved to anledninger, og at det ikke foreligger noen opplysninger som tilsier at Taliban har forsøkt å finne klageren eller oppsøkt hans familie etter at klageren forlot hjemlandet.

Det foreligger ikke tilstrekkelige holdepunkter for at klageren ved retur til hjemlandet risikerer reaksjoner fra Taliban som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.

Vilkårene for å anse klageren som flyktning etter lovens § 28 første ledd bokstav a er ikke oppfylt.

...

UNE kan ikke se at det er individuelle omstendigheter som tilsier at klageren ved en retur til Afghanistan står i en reell fare for å bli utsatt for dødsstraff eller bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

...

UNE mener at sikkerhetsproblemene i Sangin-distriktet i Helmand-provins for tiden er på et slikt nivå at lovens § 28 første ledd bokstav b er til hinder for retur dit. UNE mener derfor at det ikke er aktuelt å henvise klageren til retur i henhold til lovens § 28 første ledd bokstav b.

...

«Det legges til grunn at klageren kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn han flyktet fra. Etter UNEs vurdering er det flere områder i Afghanistan som er trygge og tilgjengelige for klageren. Kabul by er etter UNEs kjennskap et tilgjengelig internfluktområde for klageren, og det er mulig for ham å reise dit.

...

Klageren tilhører ingen av de gruppene som UNHCR anser for å være særlig sårbare ved retur. Han er etter det opplyste frisk, arbeidsfør og uten forsørgeransvar.

...

Vilkårene for å anse klageren som flyktning etter lovens § 28 første ledd bokstav b er ikke oppfylt.

På bakgrunn av det overnevnte mener UNE at klageren ikke har rett til oppholdstillatelse (asyl) etter utlendingsloven § 28 annet ledd, jf. første ledd.

...

Hva gjelder spørsmålet om det foreligger særlig sterke menneskelige hensyn, vises det til vurderingen over.

Klageren har ikke en slik særlig tilknytning til riket som tilsier at tillatelse bør gis etter overnevnte bestemmelse. Oppholdstid i Norge i forbindelse med søknad om beskyttelse danner i utgangspunktet ikke slik særlig tilknytning. Det er ikke grunnlag for en annen vurdering i klagerens tilfelle.

Klageren fyller følgelig ikke vilkårene for oppholdstillatelse etter lovens § 38.

Klageren anses ikke vernet mot utsendelse etter lovens § 73.

Det ble satt frist for utreise til 5. desember 2011. A reiste ikke ut innen fristen.

Den 27. april 2014, nærmere to og et halvt år etter endelig avslag på asylsøknaden, begjærte A, ved sin venn og hjelper Oddbjørn Hartvigsen, omgjøring av vedtaket på nytt grunnlag. Begjæringen var begrunnet med at A hadde endret livssyn og ikke lenger var religiøs. Han måtte derfor anses som frafallen fra islam. Det ble vist til at dette er en helt uakseptabel holdning i Afghanistan og religiøst ansett som en dødssynd. Det er dette nye asylgrunnlaget som nå prøves for domstolene.

Begjæringen ble behandlet av UNE i møte 17. desember 2014. A møtte med sin advokat og forklarte seg. Fra hans protokollerte forklaring framgår følgende:

Klageren har ikke hatt kontakt med familien siden 2012. Frem til da pleide han å ringe moren av og til. Siste gangen hørte han at moren var syk. Moren spurte om han utførte bønn og gikk i moské, hun hadde visst hørt rykter om ham. Klageren bekreftet det, men måtte innrømme at han hadde glemt bønnene. Han fortalte moren at det hun hadde hørt ikke var riktig. Stefaren tok da telefonen og sa at han ikke måtte ringe igjen. Hvis klageren kom tilbake, ville han drepe ham. På nemndas spørsmål om hvorfor, fortalte klageren om det totale forbudet mot konvertering. Han trodde også at de afghanerne som ble deportert fra Norge (fra asylmottaket) og som kjente klageren, hadde fortalt moren om dette. Hva disse hadde fortalt, visste han ikke. På spørsmål om hva moren sa om dette i telefonsamtalen, svarte han at hun sa ingenting. Klageren var ikke sikker på at det hadde kontaktet moren eller hvordan de da hadde gjort det.

Klageren bruker PC/Skype til å holde kontakt med venner over hele verden, og han har mobiltelefon og Facebook-konto der han er aktiv nesten hver dag. ...

Klageren forklarte seg deretter om hvordan han kom til å vende seg bort fra islam. Alt var annerledes enn han hadde hørt da han kom til Hellas og deretter Norge - «hvorfor være sulten i 24 timer»? Han hadde vært med på en Eid (id)-markering i 2011, men ikke senere. Han ba ikke, og nevnte en episode hvor han hadde latt som om han ba. Han drar ikke til moské - hva har han der å gjøre? Men det vil ikke være vanskelig for ham å være i en moské.

Videre forklarte klageren om en episode i 2011 da han ble truet av andre muslimer/venner på mottaket på Birkeland. Han hadde besøk av den norske (kristne) vennen Kim. Vennene sa at Kim ikke hadde lov til å være der, han snakket jo om Jesus, og de kastet ham ut. De helte/kastet en kopp varm te på klageren og truet/slo med en biljardkule og «gjorde masse ting». De sa at han ikke har lov til å sitte sammen med dem, bo i samme hus, han ble beskyldt for å være frafallen. De trodde han var kristen, noe han benektet, men de stolte ikke på ham. De sa at det var tillatt for dem å drepe ham, og de sa at de ville gjøre det. På spørsmål om han trodde på dette, svarte han at de var alvorlige. Og hvorfor skulle han ellers forlate hjemmet sitt? Han overnattet nemlig hos andre i en periode etter dette, kom bare til mottaket om dagen. Etter at en gutt i huset ble deportert og noen andre flyttet, kom han tilbake også om natten. Han fortalte om hendelsen til mottaket - Kim var sammen med ham - men mottaket gjorde ikke noe annet enn å skrive ned noe på PC. På spørsmål om hvor mange som plaget ham, svarte han at det bodde 5-6 i huset på den tiden. Han trodde at 10-15 personer kjente til «problemet». Han tenkte ikke på å flytte fra Birkeland etter episoden fordi han hadde mange venner der.

På spørsmål om det har vært andre episoder, svarte klageren at «de pleide å true meg, denne tiden kommer til slutt hvis de får sjansen». Hvis han reiser tilbake vil de kappe av hodet hans. Dette ble sagt i 2011 og 2012. På spørsmål om hvorfor noen sa dette når klageren fortalte at han ikke var kristen, svarte han at de var sikre i sin sak, han deltok jo ikke i faste eller bønn. Etter 2011 hørte han rykter bl.a. i Asia-butikken og utsagn som «ikke la dette uekte barnet komme inn i butikken». En gang i fjor kjøpte han sjokolade under fasten. Andre tok fra ham sjokoladen og kastet den i søppelbøtta.
...
Han bor fortsatt i samme hus på mottaket. Det har vært utskiftning av beboere. Det er greit å bo der, de andre kjenner ikke til truslene og at han har vært venn med Kim og med Benjamin. Han snakker ikke noe om islam og jihad nå. De andre ber sammen i stua. På fredager, når andre muslimer på mottaket drar i moské, går han på skole.

På spørsmål fra advokaten om hva som var verst for ham ved å være frafallen, svarte klageren at det var å miste sin nære familie, å bli truet av sine venner, og å miste sin afghanske kjæreste. På spørsmål om hvilke tanker han gjorde seg om konsekvenser av frafall fra islam, svarte klageren at han skjønte at islam er en løgn. Han har ikke tenkt i det hele tatt at dette ville skape problemer for ham selv eller andre. Han trodde at alle afghanere som har vært i Europa hadde forandret tankegangen, men det har de ikke.

På spørsmål om hvordan han vil leve hvis han drar tilbake til Kabul, svarte han at han vet ikke hvordan de guttene som har truet ham vil drepe ham. De fleste bor i Kabul. De finner ham til slutt, han kan jo ikke være inne. De vil også finne ham hvis han drar til Mazar. Rykter spres fort. På spørsmål om han bare kan si at han er muslim, svarte han at disse guttene har sett at han ikke deltok i bønn og besøk i moské. De er opptatt av paradis, de vil drepe noen for å komme til paradis. Han tror ikke på at han kan «angre» frafallet. Det vil være farlig uansett. Nemnda vil «høre innen 1 måned hva som har skjedd med meg». ...

Begjæringen ble ikke tatt til følge og avslaget ble opprettholdt i UNEs beslutning av 23. desember 2014. UNE behandlet begjæringen i møte, hvor UNE avgjorde, med to mot én stemme, at det ikke var grunnlag for omgjøring. Flertallet tok utgangspunkt i at A ikke lenger har en religiøs tro, men at han vil kunne leve i Kabul uten å bli utsatt for forfølgelse i henhold til utlendingsloven § 28.

Etter at stevning og begjæring om midlertidig forføyning for å hindre utsendelse ble fremmet for Oslo tingrett, besluttet UNE å gi utsatt utreisefrist til dom fra tingretten forelå. Begjæringen i forføyningssaken ble da frafalt. A ble værende i Norge fram til 15. februar 2016, da han ble uttransportert til Kabul. Han har hele tiden bodd på Sana Birkeland statlige mottak for asylsøkere.

Oslo tingrett avsa 12. mars 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å betale til Staten ved Utlendingsnemnda sakskostnader med 75 000 - søttifemtusen - kroner, innen to uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 10.-11. mars 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte ved sin prosessfullmektig og forklarte seg per telefon fra Kabul. Staten møtte ved sin prosessfullmektig. Seniorrådgiver Ingvild Synnøve Bjørlien Solberg fra UNE var til stede under ankeforhandlingen, jf. tvisteloven § 24-6 andre ledd. Solberg og fire vitner forklarte seg. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

Dommen er ikke avsagt innen lovens first på fire uker, jf. tvisteloven § 19-4 femte ledd. Det skyldes i hovedsak mellomliggende påskeferie.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak av 23. desember 2014 er ugyldig. A har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 a, jf. § 29, fordi han som frafallen fra islam etter at han kom til Norge vil bli forfulgt på en slik måte at det gir grunnlag for beskyttelse dersom han returneres til Afghanistan. Forfølgelse på grunnlag av religion omfatter også forfølgelse på grunn av livssyn, som for eksempel manglende religiøs tro, jf. § 30.

Domstolen bør ikke vise tilbakeholdenhet med å overprøve UNEs faglige vurdering i denne saken. Det vises til de sakkyndige vitnene A har ført for å belyse forholdene i Afghanistan, jf. LB-2008-124644.

Ved vurderingen av om det er reell fare for forfølgelse er det tilstrekkelig at As asylforklaring er noenlunde sannsynlig, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 45. Han er generelt troverdig, og han har prøvd å opplyse saken så godt som mulig. Det kreves derfor ikke sannsynlighetsovervekt for å legge hans forklaring til grunn.

As islamske tro ble svekket allerede ved ankomst til Hellas da han møtte kristne. Den ble ytterligere svekket i Norge, og han har tatt skritt vekk fra islam. Han ble sett på som en frafallen av andre islamske asylsøkere på asylmottaket. Det var hans hjelper Oddbjørn Hartvigsen som foreslo at han skulle endre asylgrunnlag. Dette styrker sannsynligheten for at As utvikling vekk fra den islamske troen er reell og ikke en tilpasning for å få opphold i Norge.

Det er reell risiko for forfølgelse ved retur til Kabul, som er det aktuelle returstedet. A kommer fra enkle forhold på landsbygda og har ikke tilgang til noe sekulært eller annet nettverk i Kabul, som er nødvendig for å klare seg der. Slik skiller denne saken seg fra LB-2012-86532, hvor en ateist med kommunistbakgrunn ikke ble ansett å ha velbegrunnet frykt for forfølgelse. Hvis det blir oppdaget at A er en frafallen, kan det ikke utelukkes at han vil bli drept. Ved ikke å delta i religiøse ritualer vil han være under konstant press for å bli oppdaget som ikke-troende. Utøvelse av islam er en del av hverdagen i Afghanistan og Kabul. Ved retur dit vil A bli fratatt sine rettigheter etter EMK art. 9 om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, jf. Vevstad m.fl., Utlendingsloven med kommentarer på www.kommentarutgaver.no, § 30 punkt 5.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. UNEs avgjørelse av 23.12.2014 kjennes ugyldig.
  2. Staten v/UNE dømmes til å betale saksomkostningene til A for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak er gyldig. A har ikke rett på anerkjennelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 a, fordi han ikke vil bli utsatt for reell forfølgelse ved en retur til Kabul.

Domstolene har i utgangspunktet full prøvelsesadgang over UNEs vurderinger etter utlendingsloven § 28. Domstolene skal imidlertid utvise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger, jf. Rt-2015-1388 avsnitt 247 og 305.

Ved vurderingen av As asylgrunnlag må det legges til grunn at beviskravet er sannsynlighetsovervekt, fordi hans generelle troverdighet er svak. Det er en rekke opplysninger i As asylforklaringer som svekker hans troverdighet.

Om As livssyn legger staten til grunn at han ikke har en religiøs tro, at han har vendt seg bort fra enkelte fortolkninger av islam og at han kan betegnes som sekularisert. Heller ikke tidligere virker det som om gudstro sto sentralt for ham.

Det foreligger ikke reell risiko for forfølgelse av A ved retur til Kabul. Hans opptreden vil ikke medføre forfølgelse. A har, i likhet med den afghanske asylsøkeren i LB-2012-86532, ikke et påtrengende behov for å formidle at han ikke er en troende muslim. A kan bo i Kabul uten å måtte be, jf. vitneforklaringen til landrådgiver Geir-Aage Neerbye. Subsidiært, dersom han må være med å be, vil ikke det innebære et inngrep som utgjør forfølgelse i lovens forstand.

A må tåle visse inngrep i sin handlefrihet, som ytringsfrihet om religiøse spørsmål. Enkelte tilpasninger i atferd utgjør ikke forfølgelse i lovens forstand, jf. f.eks. LB-2012-86532, LB-2010-134086 og LB-2015-68567. Mange mennesker må tilpasse seg og tåle mange begrensninger i sin handlefrihet i Afghanistan. Det må vises varsomhet med å anvende «homofili-doktrinen» i denne saken, jf. Rt-2012-494. For A vil ikke tilpasning være et intensivt nok inngrep til å utgjøre forfølgelse.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for ankebehandlingen.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten, og bemerker:

Lagmannsretten skal vurdere om A oppfyller kriteriene for å få asyl etter utlendingsloven § 28, som lyder:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen
a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, ...

A har tidligere krevd beskyttelse fordi han fryktet å bli tvangsrekruttert av Taliban. Det lagmannsretten nå skal ta stilling er om A har krav på beskyttelse som følge av at han hevder ikke lenger å være en troende muslim. Dette er en situasjon som har oppstått etter at han forlot Afghanistan. Også frykt for forfølgelse på grunn av slike forhold kan gi grunnlag for beskyttelse. Det følger av utlendingsloven § 28 fjerde ledd, som lyder:

Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse.

Ved vurderingen av risikoen for forfølgelse ved retur til hjemlandet følger det av Rt-2011-1481 avsnitt 42 om bevisvurderingen at «det må opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende må være om risikoen er reell». Det framgår videre av avsnitt 40 at det er norske myndigheter som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

Domstolene har i utgangspunktet full prøvingsrett ved UNEs vurdering av om vilkårene for asyl er oppfylt, slik at alle sider av vedtaket kan prøves fullt ut, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 48. I plenumsdommen av 18. desember 2015 (HR-2015-02524) tok Høyesterett blant annet stilling til domstolenes prøvingskompetanse ved vurderingen av urimelighetskriteriet i utlendingsloven § 28 femte ledd. Høyesteretts flertall uttalte i avsnitt 247 at domstolene i utgangspunktet har full prøvingskompetanse, men at det er «grunn til å vise tilbakeholdenhet». Det ble vist til UNEs betydelige «erfaring og kompetanse, ikke minst når det gjelder landfaglige spørsmål». Lest i sammenheng med premissene for øvrig (avsnitt 214-246), er det lagmannsrettens syn at dette også skal legges til grunn ved vurderingen av utlendingsloven § 28 første og fjerde ledd, som er de aktuelle bestemmelsene i vår sak.

Lagmannsretten trenger ikke ta stilling til om det skal legges til grunn et lavere beviskrav enn sannsynlighetsovervekt ved vurderingen av As forklaring om sitt asylgrunnlag, slik det følger av rettspraksis under nærmere gitte forutsetninger, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 45. Lagmannsretten finner det uansett sannsynliggjort at A nå har et livssyn som ikke-troende. Det la også flertallet i UNE til grunn for sitt vedtak og er ikke bestridt av staten. Det er heller ikke anført av staten at hans nye livssyn er strategisk begrunnet i et ønske om lovlig opphold i Norge.

Lagmannsretten legger til grunn at A etter sin ankomst til Hellas og Europa, og etter flere års opphold i Norge, har tatt avstand fra jihad ved at han ikke ser meningen med å skulle drepe noen på grunn av religion. Lagmannsretten oppfatter hans uttalelse i forklaringen til UNE om at «alle mennesker respekteres her», slik at han verdsetter den toleransen han møtte i Europa, som motsats til hva han tidligere var lært opp til av mullaene. Han formidlet også at han ikke tror på noen gud, «bare på seg selv». Han forklarte i lagmannsretten at han heller ikke hadde likt det han hørte om kristendommen, at han «ikke tror på noe», og at religion er «business». Det framgår imidlertid verken av forklaringen til UNE eller hans forklaring i lagmannsretten om han tidligere hadde en bevisst gudstro, selv om han i forklaringen til UNE uttalte at han ofte var i moskéen for å be da han vokste opp. Han utdypet dette ved å vise til at det var konkurranse mellom barna om å gå i moskéen, og at det var stas å gå dit.

Om As religiøse praksis etter at han kom til Norge, legger lagmannsretten til grunn hans egen forklaring til UNE om at han ikke har fastet, og at han bare har feiret Id én gang - i 2011. Lagmannsretten legger videre til grunn at han har sluttet å be, men at han en gang lot som om han ba. I den forbindelse uttalte han at det ikke ville være «vanskelig for ham å være i en moské». Han har imidlertid forklart at han gikk på skole når de andre på mottaket gikk i moské.

Det sentrale spørsmålet for lagmannsretten er om det er reell fare for at A vil bli utsatt for forfølgelse ved retur til Kabul, fordi han er en frafallen muslim. Den forfølgelse som skal gi grunnlag for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd er nærmere beskrevet i utlendingsloven § 29. Bestemmelsens første ledd lyder slik:

For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse i henhold til § 28 første ledd bokstav a, må de enten
a) enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, ... eller
b) utgjøre flere forskjellige tiltak, herunder krenkelser av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenliknes med situasjonen beskrevet i bokstav a.

Krenkelsene må etter bestemmelsen være alvorlige. I Rt-2012-494 avsnitt 35 er det gitt eksempler på hva slags overgrep frykten for forfølgelse refererer til. Der nevnes blant annet drap eller dødsstraff, alvorlig fysisk vold og frihetsberøvelse av en viss varighet. I forarbeidene vises det på den annen side til at «en krenkelse av religionsfriheten i form av begrensninger i adgangen til å drive misjonering i hjemlandet» ikke uten videre gir rett til internasjonal beskyttelse, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84.

Ved vurderingen av hva slags forfølgelse ikke-troende kan bli utsatt for ved retur, tar lagmannsretten utgangspunktet i at det skal utvises tilbakeholdenhet med å overprøve UNEs landfaglige kompetanse, jf. Høyesteretts plenumsdom omtalt ovenfor. Ifølge vitneforklaringen til seniorrådgiver Ingvild Synnøve Bjørlien Solberg, har UNE behandlet ca. 200 saker om afghanske konvertitter over en del år. Av disse har ca. 30 % fått oppholdstillatelse. Av de øvrige er det et betydelig antall som har returnert. Bjørlien Solberg anslo dette til 30-50 personer. Hun forklarte videre at de siste fem-seks årene har UNE behandlet ca. ti saker, hvor det er påberopt frafall fra islam. Ca. fem av disse har fått endelig avslag på sine asylsøknader. Hun forklarte videre at UNE ikke er kjent med at noen av de returnerte har blitt utsatt for forfølgelse etter tilbakekomst. Fordi de returnerte har store nettverk i Norge, mente hun at sannsynligheten var stor for at UNE ville ha blitt kjent med slik forfølgelse om den hadde forekommet.

Ved sine vurderinger legger UNE stor vekt på informasjon og vurderinger fra Landinfo. I Landinfos temanotat Afghanistan: Situasjonen for kristne og konvertitter, datert 4. september 2013, beskrives Afghanistan som et land hvor religiøs overbevisning og ytringer om religion er et kollektivt og offentlig anliggende, og hvor tilslutning til islam utgjør en grunnleggende forutsetning for gruppers og individers status og posisjon. Det framgår videre at apostasi verken er regulert i den afghanske grunnloven eller i straffeloven. Sharia vil derfor være retningsgivende. Det følger av sharia-lovgivningen at apostasi er forbudt, og at tradisjonell sharia hjemler dødsstraff for en tilregnelig voksen mann. Av notatet framgår imidlertid at det ikke foreligger afghansk erfaringsmateriale om sharia og strafferettslige konsekvenser. I Landinfos responsnotat Afghanistan: Ateister, av 26. august 2014, framholdes det også at det er lite offentlig tilgjengelig informasjon om den faktiske situasjonen for ateister i Afghanistan. Notatet er derfor basert på samtaler med ulike kilder i Kabul. Av disse kildene, som blant annet er representanter for menneskerettighetsorganisasjoner, ble det uttalt at det er lav toleranse for kritikk mot islam, men at faren for sanksjoner avhenger av om kritikken blir offentlig kjent. Tilsvarende vil sanksjonene mot en ikke-troende være mindre enn mot en konvertitt, fordi han vil være vanskeligere å identifisere som følge av fraværet av religiøse ritualer. Om oppfølging av religiøse ritualer har en kilde opplyst at en person ikke nødvendigvis oppfattes som ikke-troende selv om han unnlater å følge religiøse ritualer i det offentlige rom. Dette skyldes at det for en rettroende muslim kan finnes legitime grunner til å fravike ritualer. I urbane områder hevder kilden videre at det er mulig å unnlate å gå i moskéen eller overholde fasten under ramadan. Samtidig sier kilden at det i den pashtunske kulturen, som A tilhører, er mer vanlig å vise sin religiøse tilhørighet gjennom kulturell praksis i sin daglige gjøre og laden. Flere kilder bekrefter at det generelt er rom for å unnlate å følge religiøse ritualer og normer.

Landrådgiver Geir-Aage Neerbye, som har arbeidet med kunnskapsinnhenting om Afghanistan siden 2001, og med andre land i Asia siden slutten av 1980-tallet, forklarte innledningsvis at kildetilfanget og operasjonsområdet for informasjonsinnhenting i Afghanistan er begrenset, og at informantene har ulik agenda. Kildene må derfor vurderes kritisk. Om utviklingen i Kabul forklarte han at byen siden Talibans fall har mottatt flere millioner flyktninger både fra utlandet og fra andre steder i Afghanistan, og at disse er blitt absorbert «på nesten mirakuløst vis». Kabul har derfor vokst fra ca. en halv million til anslagsvis fem til sju millioner innbyggere på relativt kort tid. Byen huser derfor mange uten tradisjonelle nettverk, selv om familienettverkene fra landsbygda også videreføres i nye bydeler rundt Kabuls opprinnelige byområde. Han forklarte at den sosiale kontrollen i Kabul, som følge av den store mobiliteten, er langt svakere enn på landsbygda, og at det er mulig å bo i Kabul uten å be. Han viste til at «Kabul ikke tømmes hver gang det er bønn». Neerbye forklarte videre at det også i Kabul gjelder et klart begrenset handlingsrom for ytringer og hva man foretar seg, og at det råder en kultur for å skjule ikke-aksepterte handlinger og synspunkter. Det gjelder et sterkt press mot handlingskonformitet, men det er likevel rom for å ha et avslappet forhold til religion. Neerbye forklarte at Landinfo ikke kjente til at returnerte konvertitter hadde blitt forfulgt. Han antok at Landinfo ville ha fått kjennskap til dette, selv om det ikke er etablert generelle overvåkingssystemer som viser hvordan det går med de returnerte asylsøkerne. Han viste til samarbeidet om retur og de gode forbindelseslinjene til Norge.

A har ført to sakkyndige vitner med betydelig kjennskap til forhold i Afghanistan. Vitnet Liza Schuster er «reader» i sosiologi ved City University of London, og har forsket i mange år på «deportation and post-deportation» av migranter. Siden 2008 har hun særlig konsentrert seg om Afghanistan, og hun har hatt to lengre forskningsopphold nord i Afghanistan og i Kabul. Hun forklarte at sikkerhetssituasjonen generelt i Afghanistan er svært vanskelig, og at den ble verre i 2015. Hun fryktet kollaps i Afghanistan og beskrev Kabul som en «dysfunctional city» med blant annet tusenvis av tiggere, og hvor man var avhengig av nettverk for å klare seg. Hun bekreftet at det er vanskelig å framskaffe statistisk informasjon fra Afghanistan. Selv anslo hun at det var ca. 1000 personer i Afghanistan som var «deported» fra Vesten. Schuster har intervjuet flere returnerte asylsøkere blant annet fra Norden. Hun kjente imidlertid ikke konkret til noen konvertitter eller frafalne som hadde blitt utsatt for forfølgelse. Hun forklarte at det er ulike grader av religiøs praksis, men at det vil bli lagt merke til dersom en person ikke går til noen bønner i moskéen, fordi man har svært lite «private space». Selv hadde hun bare truffet to ateister i Afghanistan, og viste til at kjennskap til slike forhold vil være forbeholdt ateistens indre sirkel. Å fornekte gud «is like hitting somebody».

As andre sakkyndige vitne var professor i journalistikk Elisabeth Eide ved Høyskolen i Oslo og Akershus. Hun har 30 års erfaring fra ulike former for arbeid i Afghanistan. Eide var enig med Schuster i at A vil få det veldig vanskelig i Kabul hvis han ikke har nettverk eller slektninger der. Hun forklarte også at man vil få det vanskelig i Afghanistan hvis man ikke følger religiøse skikker, men sa også at afghanere ikke er en «kompakt flokk». Hun mente at det i praksis ikke ville være noen forskjell på hvordan ateister og ikke-troende ble vurdert, fordi den religiøse praksisen ville være avgjørende. Hun forklarte at noen familier dreper ikke-troende. Hun fortalte også om to personer som hadde ytret seg kritisk i det offentlige rom om religiøse spørsmål, som var blitt henholdsvis drept av en folkemengde og idømt lang fengselsstraff. Disse hendelsene var omtalt i media. Eide hadde imidlertid ikke hatt nevneverdig kontakt med returnerte asylsøkere, og kjente ikke til noen som var blitt utsatt for forfølgelse på grunn av frafall fra islam.

Ved vurderingen av om det er en reell fare for at A vil bli utsatt for forfølgelse ved retur til Kabul, skal ikke lagmannsretten ta stilling til den generelle sikkerhetssituasjonen i Kabul eller de materielle levekårene der. Spørsmålet er om A, som etter noen år i Europa og Norge har mistet troen på islam, vil bli forfulgt. Selv om det ut fra afghanske forhold ikke framstår som sannsynlig at A ikke har noen kontakt med sin avdøde fars familie, legger lagmannsretten til grunn hans opplysninger om at han ikke har slik kontakt. Hans mor befinner seg i Pakistan, og han har forklart at han har mistet kontakt også med andre familiemedlemmer. Lagmannsretten mener på denne bakgrunn at det ikke er holdepunkter for at familien vil utgjøre en alvorlig trussel mot ham ved retur. For lagmannsretten har han også frafalt anførselen om at de returnerte asylsøkerne som truet ham på asylmottaket i 2011 og 2012, vil forfølge ham i Kabul. Det var muligheten for overgrep fra disse sistnevnte personene, som mindretallet i UNE begrunnet sin dissens med. Spørsmålet blir derfor om han vil bli utsatt for forfølgelse av andre i Kabul.

Lagmannsretten legger til grunn at A ikke vil gå offentlig ut med sin manglende tro på islam, eller utfordre andres livssyn etter retur til Kabul. Han har ikke selv gitt uttrykk for at dette er noe han ønsker eller har noe behov for å gjøre, og hans opptreden i Norge tilsier heller ikke at det er viktig for ham å få «misjonere» sin oppfatning om islam til andre. Lagmannsretten oppfatter A mer som en person som har glidd bort fra troen og politisk/religiøse standpunkter han vokste opp med, enn en som har mistet en aktiv gudstro.

Ettersom kulturell praksis og religiøse skikker i stor grad overlapper hverandre i Afghanistan, legger lagmannsretten til grunn at A på mange områder ikke vil skille seg ut ved sitt levesett i Kabul. Som ikke-troende har han heller ingen egne krav til opptreden eller klesdrakt som vil skille ham ut fra andre, f.eks. i gatebildet i Kabul. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at A vil unngå å be i moskéer og å faste under ramadan. På bakgrunn av informasjonen fra Landinfo er det lagmannsrettens syn at det er mulig å bo i Kabul uten å bli forfulgt, selv om man ikke deltar i disse ritualene. De sakkyndige vitnene Schuster og Eide ga, muligens i noe ulik grad, uttrykk for at det ville være svært vanskelig ikke å følge religiøse skikker - også i Kabul. Lagmannsretten ser det som nærliggende at det er vanskelig å leve i Kabul som frafallen, men at det likevel ikke er en reell mulighet for at A vil bli forfulgt i lovens forstand som følge av dette. Lagmannsretten legger ved vurderingen vesentlig vekt på informasjonen fra Landinfo. Forklaringene til de sakkyndige vitnene Schuster og Eide hadde ikke et slikt innhold eller kildetilfang med hensyn til forfølgelse av returnerte ikke-troende eller konverterte asylsøkere, at det vil være riktig ikke å legge avgjørende vekt på Landinfos vurdering. Lagmannsretten viser til at det ikke har framkommet noen opplysninger om at returnerte asylsøkere som er frafalne, inkludert konvertitter, faktisk har blitt forfulgt. Dette underbygger at det er stor forskjell på reaksjonene mot en diskret ikke-troende person og en som åpent tar avstand fra eller kritiserer islam eller bestemte utlegninger av islam.

Da A forklarte seg for lagmannsretten per telefon fra Kabul, hadde han vært der i ca. tre uker. Han forklarte at han først hadde bodd på mottaket og deretter på to hoteller. Disse oppholdene var betalt av en norsk venn, Oddbjørn Hartvigsen. A forklarte at han stort sett bare hadde gått ut for å kjøpe mat, at han var redd når han gikk ut, og at han på mottaket hadde blitt spurt om han ville delta i bønn. Lagmannsretten oppfattet det slik at han ikke hadde deltatt i bønn. Etter lagmannsrettens syn innebærer disse opplysningene at han etter forholdene har klart seg greit foreløpig, men at de ellers ikke er egnet til å belyse spørsmålet om forfølgelse nærmere.

A har anført at han ved retur vil bli fratatt sine rettigheter etter EMK art. 9 om religionsfrihet ved at de begrensningene i hans livsutfoldelse som et liv i Kabul innebærer samlet sett vil innebære forfølgelse i lovens forstand. Lagmannsretten er ikke enig i det. Lagmannsretten har for det første lagt til grunn ovenfor at han kan leve i Kabul uten å be i moskéen og faste under ramadan, slik at han ikke vil tvinges til slik deltakelse for å unngå forfølgelse. Lagmannsretten har videre lagt til grunn at han uansett ikke aktivt har noe ønske om å «misjonere» for sin manglende tro. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at han vil oppleve en klart begrenset ytringsfrihet både med hensyn til religion og politikk i forhold til et liv i Norge, som vil medføre at han vil opptre på andre måter enn han ville ha gjort her i landet. En slik tvungen tilpasning vil nok oppleves som en belastning, men den utgjør etter lagmannsrettens syn ikke en så alvorlig krenkelse av As ytrings- og religionsfrihet at den kan betraktes som forfølgelse, jf. Vevstad m.fl. Utlendingsloven med kommentarer på www.kommentarutgaver.no, § 30 pkt. 5, og LB-2012-86532, som har flere likhetstrekk med vår sak.

Lagmannsretten mener også at en slik eventuell uønsket tilpasning fra As side ikke innebærer å måtte legge begrensninger på så grunnleggende sider ved hans egen person som tilfellet var i Rt-2012-494, se særlig avsnitt 36. Lagmannsretten viser til As forklaring om sitt forhold til islamsk tro og det lagmannsretten har lagt til grunn om forventede begrensninger i hans livsutfoldelse i Kabul.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det ikke er reell fare for at A vil bli utsatt for forfølgelse i utlendingslovens forstand ved retur til Kabul. Utlendingsnemndas vedtak er derfor gyldig og anken blir forkastet.

Sakskostnader

Staten har vunnet saken og har krav på å få dekket sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A fra kostnadsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Advokatfullmektig Alexander Venås har lagt fram en sakskostnadsoppgave på 75 000 kroner, inkludert merverdiavgift, som i sin helhet utgjør salær. Lagmannsretten mener kostnadene har vært nødvendige og legger oppgaven til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader betaler A 75 000 - syttifemtusen - kroner til Staten v/Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-98101 Beskyttelse (asyl). Afghanistan. Frafallen. (13.06.2016)

    En afghansk statsborger fikk avslag på søknad om beskyttelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Etter avslag fra UNE begjærte han omgjøring av vedtaket på grunnlag av at han ikke lenger var troende muslim, og at han derfor ville være utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Lagmannsretten la til grunn at han ikke lenger var troende, men at vilkårene for beskyttelse ikke var oppfylt, og at UNEs avslag ikke var i strid med EMK art. 9.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo