Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Red. anm.: Avgjørelsen er rettskraftig (ikke anket til Høyesterett).

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-101753
Dokumentdato : 03.07.2017

Beskyttelse. Utlendingsloven § 28. Troverdig asylhistorie. Tvangsekteskap.


Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 6. april 2013 om avslag på asyl, og etterfølgende beslutninger der omgjøring ble nektet, senest beslutning av 17. desember 2015 hvor Utlendingsnemnda ikke fant grunnlag for å omgjøre vedtaket.

Hovedspørsmålet i saken er om ankemotparten, A, har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. annet ledd. Det anførte asylgrunnlaget er at A ved retur vil være utsatt for trussel om tvangsekteskap og fare for æresdrap

Sakens bakgrunn

Tingretten har gitt følgende redegjørelse for sakens bakgrunn, som partene ikke har reist innvendinger mot under ankebehandlingen:

Saksøker, A, oppgir å være født 0.0.1989 i Baghdad i Irak. Hun søkte om beskyttelse i Norge 30. november 2010 og begrunnet det med trussel om tvangsekteskap og fare for æresdrap. Hun hadde ikke med seg noen identitetspapirer.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo asylsøknaden 22. februar 2011 fordi vilkårene for å anse henne som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a ikke var oppfylt, og hun hadde ikke rett til asyl etter 28 første ledd bokstav b. UDI fant heller ikke at det var grunnlag for å innvilge henne oppholdstillatelse etter § 38 jf. § 28 syvende ledd. UDI fant ikke hennes opplysninger troverdige og mener at søkeren ikke står i en reell fare for å bli utsatt for slike handlinger.

Etter klage fattet Utlendingsnemnda (UNE) vedtak 6. april 2013 der klagen ikke ble tatt til følge. Det ble lagt til grunn at saksøkers opplysninger ikke var troverdige.

UNE besluttet 10. februar 2014 ikke å ta en omgjøringsbegjæring til følge.

Vedtaket ble på nytt begjært omgjort 25. mars 2015 og UNE besluttet 13. april 2015 å gi utsatt iverksetting, men besluttet 11. november 2015 at det ikke var ikke grunnlag til å omgjøre det tidligere vedtaket. Utreisefristen ble satt til 7. desember 2015.

Saksøker hadde i april 2015 innlevert pass og identitetsbevis.

Stevning i saken og begjæring om midlertidig forføyning for at saksøker skulle få bli i Norge inntil saken var avgjort ble mottatt av Oslo tingrett 1. desember 2015.

Stevningen ble av UNE også vurdert som en omgjøringsbegjæring, så UNE vurderte saken på nytt men besluttet 17. desember 2015 at det ikke var grunnlag for å omgjøre det tidligere vedtaket.

Fra UNEs vedtak av 17. desember 2015 gjengis:

Anmodning om omgjøring av Utlendingsnemndas vedtak

Ved UNEs vedtak av 06.04.2013 fikk klageren endelig avslag på sin søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag. Tidligere anmodninger om omgjøring ble ikke tatt til følge ved UNEs beslutninger av 10.02.2014 og 11.11.2015. UNE viser til nevnte vedtak og beslutninger for tidligere sakshistorikk, rettsregler og begrunnelser.

UNE mottok 01.12.2015 begjæring om utsatt iverksetting, samt stevning i saken. I den forbindelse ble UNE gjort kjent med at det tidligere i saken har blitt lagt frem identitetsdokumenter som ikke tidligere har blitt vurdert.

Etter en ny gjennomgang av sakens dokumenter vedkjenner UNE har det i forbindelse med tillegg til klage 11.10.2011 ble lagt frem irakisk statsborgerbevis, skilsmisseattest, fars bostedsattest og det UNE antar er utskrift fra familieboken. På bakgrunn av denne feilen, har UNE besluttet å foreta en ny vurdering av de fremlagte dokumentene og derfor opprettet en anmodning om omgjøring på eget initiativ.

UNEs vurdering

Det er ikke grunnlag for å omgjøre det tidligere vedtaket.

Fremlagt dokumentasjon

UNE vedkjenner at de fremlagte identitetsdokumentene ikke ble inntatt som en del av vurderingen i UNEs vedtak av 06.04.2013. UNE har imidlertid vist til at den manglende fremleggelsen har virket negativt inn på vurderingen av klagerens generelle troverdighet. Ett år etter asylintervjuet, 21.12.2011, la klageren frem et gammelt irakisk statsborgerbevis, skilsmisseattest, fars bostedsattest, og det UNE regner med er utskrift fra familieboken.

For irakiske borgere kreves det som utgangspunkt at det legges frem irakisk A-pass, med underlagsdokumenter, herunder irakisk statsborgerbevis og nasjonalt identitetskort. Bakgrunnen for at alle dokumentene kreves skyldes at forekomsten av falske og forfalskede irakiske dokumenter er stor, og at irakiske dokumenter produseres illegalt i stort omfang. Derfor har offentlige irakiske dokumenter, herunder identitetsdokumenter, helseerklæringer og ulike bekreftelser generelt lav notoritet. Dette innebærer blant annet at en irakisk borger kan legge frem et ekte pass, som er utstedt på bakgrunn av falske underlagsdokumenter, dette da det gjøres lite undersøkelser angående personopplysninger ved utstedelse av pass.

De fremlagte identitetsdokumentene er etter UNEs mening egnet til å sannsynliggjøre klagerens identitet. Deres lave notoritet medfører imidlertid at irakiske borgere ikke har anledning til dokumentere sin identitet. Det fremlagte identitetsdokumentet er et statsborgerbevis fra klageren var 10 år gammel, det er ikke fremlagt noen fornyet versjon av dette. På tross av fremleggelsen av dokumentene mener UNE dette er mangelfullt, særlig sett hen til dokumentets alder, mangelen ved at ikke irakisk identitetskort og pass ble fremlagt på daværende tidspunkt.

I forbindelse med at UNE ble gjort kjent med dokumentene ble hennes irakiske statsborgerbevis og A-pass (innlevert i april 2015) sendt til Politiets utlendingsenhet (PU) for undersøkelse av deres ekthet. I rapporten fra PU av 10.12.2015 ble det konkludert med at dokumentene ikke fremstår som falske eller forfalsket. Opplysningene som fremgår av dokumentene er imidlertid ikke undersøkt. Resultatet av undersøkelsen er imidlertid egnet til å underbygge UNEs oppfatning om at klagerens identitet er sannsynliggjort.

UNE bemerker at hennes Irakiske pass ikke ble lagt frem før i april 2015, dette på tross av at dokumentet er utstedt i 2010. UNE finner det nærliggende at hun har fått dette tilsendt sammen med de andre dokumentene hun etter det opplyste hadde liggende hos sin mor i Bagdad. Slik UNE ser det er dette en aktiv tilbakeholdelse av dokumenter som har medført at vedtaket ikke lar seg effektuere. Videre har det også betydning at klageren ikke har lagt frem sitt irakiske identitetskort, som hun også har opplyst å hatt liggende i Bagdad.

UNE har videre merket seg fremleggelsen av skillsmisseattesten. I lys av den generelt dårlige notoriteten bak irakiske offentlige dokumenter, mener UNE fremleggelsen av denne ikke er egnet til å rette opp troverdighetsbristen rundt klagerens asylforklaring.

Slik det er anført i stevningen av 01.12.2015, vedkjenner UNE at den manglende vurderingen av de fremlagte dokumentene er en saksbehandlingsfeil ved UNEs opprinnelige vedtak. På tross av dette mener UNE vedtaket er gyldig, jf. forvaltningsloven § 41, da den manglende vurderingen av dokumentene ikke har virket bestemmende på vedtakets innhold.

UNE har videre merket seg at det i forbindelse med klageomgangen ble lagt frem en CD med film over klagerens bryllup. Slik UNE ser det er filmen egnet til å sannsynliggjøre at klageren er eller har vært gift. Utover dette mener UNE denne ikke kan sannsynliggjør klagerens ytterligere asylanførsler.

A tok 30. november 2015 ut stevning mot staten v/Utlendingsnemnda med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak og beslutning var ugyldig. Oslo tingrett avsa 29. april 2016 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda sitt vedtak av 6.4.2013 og beslutning av 17.12.2015 kjennes ugyldig.
  2. I sakskostnader betaler Staten ved Utlendingsnemnda 125 000 - etthundreogtjuefemtusen- kroner til A innen 2 - to- uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 6. juni 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i korte trekk anført:

UNEs vedtak er gyldig. Den bygger på korrekt faktisk og rettslig grunnlag og er ikke beheftet med andre feil.

Staten bestrider ikke at det gjelder et lempet beviskrav for asylforklaringer, slik at det er tilstrekkelig at asylforklaringen fremstår «noenlunde sannsynlig». Forutsetningen er imidlertid at søkeren har gitt de opplysninger og den dokumentasjon hun kan forventes å gi, og hennes generelle troverdighet må ikke være svekket.

As troverdighet er svekket som følge av motstridende og uklare forklaringer. Det kan her særlig vises til hennes forklaringer om første ekteskap og skilsmisse samt reise til Tyrkia. Opplysningene knyttet til at faren skal ha begått æresdrap mot sin egen søster er også motstridende, som når drapet skal ha funnet sted og når faren sonet for dette. As søster har innhentet ny dokumentasjon i forbindelse med domstolsbehandlingen av saken. Også her er det motstridende informasjon og forklaringen om når papirene ble hentet i Irak stemmer ikke med datoen på dokument.

A har ikke bestridt at hun ikke har krav på opphold på humanitært grunnlag.

UNEs beslutning av 17. desember 2015 bygger ikke på feil faktum. I beslutningen retter UNE opp feilen som ble gjort i UNEs vedtak av 6. april 2013 med hensyn til As fremleggelse av identitetspapirer.

Det er ikke begått saksbehandlingsfeil. UNE har utredet sakens faktum i tilstrekkelig grad og på forsvarlig vis. Det er samlet sett gitt en fullgod begrunnelse for vedtakene.

Staten ved Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger.

Ankemotparten, A, har i korte trekk anført:

Tingrettens dom er korrekt. Det foreligger saksbehandlingsfeil i saken og det er grunn til å regne med at feilene kan ha påvirket vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41. UNE har ikke utredet saken tilstrekkelig, og kravet til begrunnelse er heller ikke oppfylt. UNE har heller ikke i den siste beslutningen av 17. desember 2015 ryddet opp i det forhold at det opprinnelige vedtaket var beheftet med faktiske feil.

A frykter for at faren vil drepe henne ved retur til hjemlandet. Dette skyldes at hun sa nei til å bli tvangsgiftet med farens eldre venn og at hun deretter flyktet fra Irak uten farens samtykke. Hun har sannsynliggjort at det er en nærliggende fare for æresdrap. Utgangspunktet er at saksøkers asylhistorie skal legges til grunn. Det stilles beskjedne krav til sannsynliggjøring av asylforklaringen. Det er intet ved saksøkers asylhistorie som gir grunn til å betvile hennes troverdighet. Det vises særlig til at faren har begått æresdrap tidligere samt at han holdt igjen As søster og barn i Irak for å tvinge A til å returnere til hjemlandet. Hennes asylhistorie har hele tiden vært den samme. De få uklarheter som fremkommer i ankomstregistreringsskjemaet og asylintervjuet skyldes dels dårlig tolking og dels ting hun ikke husket helt presist.

A har lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsretten bemerker:

Innledning og rettslige utgangspunkter

For lagmannsretten er hovedspørsmålet om det hefter feil ved UNEs vurdering av om A har krav på beskyttelse - asyl - etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og/eller b, jf. andre ledd. Det avgjørende spørsmålet er om As forklaring om grunnlaget for asylsøknaden kan legges til grunn.

Ved spørsmålet om det foreligger rett til asyl har lagmannsretten full prøvingsrett, men skal likevel være varsom med overprøving av vurderinger der utlendingsmyndighetene har særskilt kompetanse, jf. blant annet Rt-2015-1388 avsnitt 247-248.

Bestemmelsen i utlendingsloven § 28 første ledd lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Hva som utgjør «forfølgelse» følger av utlendingsloven § 29. Det må dreie seg om menneskerettighetskrenkelser av alvorlig karakter. Også forfølgelse fra privatpersoner omfattes der statsapparatet er ute av stand til eller ikke er villige til å treffe rimelige tiltak for å forhindre forfølgelsen.

Bestemmelsen gir anvisning på en vurdering i to ledd: Først en bevisvurdering av om søkerens forklaring kan legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort, og deretter en vurdering av den risiko saksøker står overfor ved eventuell retur. I denne saken har utlendingsmyndighetene ikke foretatt en risikovurdering fordi A forklaring ikke er funnet «noenlunde sannsynlig». Lagmannsrettens vurdering vil derfor begrense seg til dette spørsmålet, om A asylforklaring er «noenlunde sannsynlig», når det gjelder asylvurderingen. Det er A som har bevisbyrden for egne anførsler. Dette medfører at myndighetene må kunne kreve at asylsøkeren fremlegger alle opplysningene hun kan om relevante forhold, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) pkt. 5.2.3.4. Utlendingsmyndighetene har likevel en selvstendig utredningsplikt, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd.

Når det gjelder beviskravet til forklaringen, er det i asylsaker intet krav om sannsynlighetsovervekt. Som nevnt skal asylsøkers opplysninger legges til grunn der forklaringen anses som «noenlunde sannsynlig», jf. Rt-2011-1481. Ved denne sammenheng skal det ses hen til om utlendingen generelt fremstår som troverdig og om vedkommende har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Ved vurderingen av troverdighet er selvmotsigelser, tilpasninger og suppleringer sentralt. I Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46 uttales:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Det følger av dette at søkerens generelle troverdighet og medvirkning til å opplyse saken har betydning for bevisvurderingen og den vekt asylforklaringen skal tillegges. Lagmannsretten har i vurderingen av om asylhistorien er noenlunde sannsynlig sett hen til de forklaringer A har gitt fra ankomstdato og frem til avslutningen av ankeforhandlingen samt informasjonen som er fremkommet i fremlagte rapporter, herunder rapporter fra Landinfo.

Vilkårene for rett til asyl

Som det fremgår innledningsvis, er asylgrunnen As anførsel om at hun risikerer tvangsekteskap, i verste fall æresdrap, dersom hun returnerer til Irak. Dersom forklaringen må legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort, bygger UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger på et uriktig faktisk grunnlag og er derved ugyldige.

I dette spørsmålet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - lagdommer Venger og ekstraordinær lagdommer Rønneberg - har kommet til at As asylforklaring er noenlunde sannsynlig. Flertallet har videre kommet til at As har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig og at det ikke hefter slike mangler ved hennes generelle troverdighet at forklaringen ikke skal legges til grunn for vurderingen av beskyttelsesbehovet. Flertallet viser til følgende:

Asylsøkerens identitet er generelt et viktig spørsmål når en asylsøknad skal vurderes. I sitt opprinnelige vedtak 4. april 2013 tok UNE utgangspunkt i at As «manglende vilje til å dokumentere sin identitet» etter UNEs oppfatning «var egnet til å svekke troverdigheten i betydelig grad». Senere er det klarlagt at dette bygger på en uriktig forutsetning, uten at nemndas syn på As troverdighet synes vesentlig endret.

A hadde riktignok ikke ID-dokumenter da hun kom til Norge. Det fremgår av samtalerapporten med Politiets utlendingsenhet 1. desember 2010 at moren hennes i Irak hadde hennes nasjonalt ID-kort, pass og statsborgerbevis. I asylintervjuet med UDI 8. desember 2010 gjentok A at hun skulle ta kontakt med moren for å få tilsendt disse dokumentene. Papirer ble oversendt til utlendingsmyndighetene ved brev 10. oktober 2011 fra advokat Bache-Wiig. Det dreide seg om et skilsmissedokument, bostedsattest for familien med bilde av faren samt et eldre, irakisk statsborgerbevis i original.

I april 2015 la A frem irakisk pass og sitt nye statsborgerbevis. I rapport fra Politiets utlendingsenhet 10. desember 2015 er det konkludert med at dokumentene ikke fremstår som falske eller forfalsket, men de underliggende opplysningene er ikke nærmere undersøkt.

Flertallet legger etter dette til grunn at A har sannsynliggjort sin identitet. At dette har tatt tid, kan ha flere forklaringer som flertallet finner det unødvendig å gå inn på. At det i ettertid er sannsynliggjort at A oppga riktig identitet ved ankomsten i 2010, er etter flertallets vurdering egnet til å styrke hennes troverdighet. Også UNE har kommet til at identiteten er sannsynliggjort i beslutningen 17. desember 2015. Hvordan dette har påvirket nemndas vurdering av As troverdighet, er derimot uklart for flertallet ut fra nemndas begrunnelse slik den er gjengitt i tingrettens saksfremstilling som er sitert foran.

A har forklart at hun er født 0.0.1989. Hun har vokst opp i Bagdad i Irak med sine foreldre, fire eldre søstre og tre yngre brødre. Med unntak av en søster, B, som er bosatt i Oslo, bor resten av den nærmeste familien fremdeles i Bagdad.

I samtalerapporten med Politiets utlendingsenhet opplyste A at faren hennes hadde vært ansatt i Innenriksdepartementet frem til 2006. Han sluttet fordi han ved to anledninger var blitt drapstruet av terrorister. I asylintervjuet forklarte A at faren sluttet å jobbe fordi han tre ganger var blitt truet av terrorister. «Nå er han pensjonist, og jobber ikke lenger». I sin forklaring for lagmannsretten fastholdt A at faren hadde sluttet å jobbe i Innenriksdepartementet i 2006 på grunn av truslene. Hun fortalte videre at han var syk før hun giftet seg i 2007, og at han måtte ha en operasjon.

For lagmannsretten har A samtidig fremlagt dokumenter som skaper uklarhet om farens tjenesteforhold. Det er blant annet fremlagt en ordre fra Innenriksdepartementet 27. desember 2005 som tyder på at faren ( «politibetjent C») ble suspendert/avskjediget 16. desember 2005, og som anbefaler å «gjeninnsette» ham fordi «den begåtte forbrytelsen» var «et æresdrap og hadde hederlige motiver, og [ ... ] ble begått mens vår ansatt var utenfor tjenesten». Videre er det fremlagt en kvittering hvor faren synes å ha innlevert tjenestevåpenet i januar 2008, samt en anbefaling av 3. juni 2008 om å ikke gjenansette ham på grunn av tidligere straffedom på to års fengsel som skal ha vært avsonet i 1984. Endelig er det fremlagt et skriv fra Innenriksdepartementet av 8. januar 2015 hvor det fremgår at faren ble flyttet fra departementskontor for politisaker til politidirektoratet i Kirkuk fylke. Etter å ha blitt konfrontert med at dokumentasjonen kunne tyde på at faren har arbeidet etter 2006, svarte hun at hun nå kom på en anledning i 2010 hvor en onkel hadde truet henne med pistol, og at dette skjedde mens faren var på jobb.

Flertallet finner det ikke spesielt påfallende at A ikke har hatt konkret kunnskap om farens arbeidsforhold. Det er grunn til å tro at det er mange kvinner i Irak, iallfall under oppveksten, som ikke har detaljer om fedrenes arbeid. Men hun har fra første stund opplyst at han arbeidet i Innenriksdepartementet, noe som er dokumentert. At kunnskapene om faren er mangelfulle for perioden etter 2010, da hun kom til Norge, er ikke påfallende. Flertallet kan ikke se at forklaringen om farens arbeidssituasjon svekker hennes generelle troverdighet.

A har forklart at hun mot sin uttalte vilje ble giftet bort sommeren 2007, med en mann fra Nord-Irak. Ekteskapet ble ikke langvarig. Hun bønnfalt familien flere ganger om å få skille seg fra mannen. Årsaken var særlig forholdet til svigermoren, som behandlet henne på en svært nedverdigende måte. Hun ble behandlet som en tjenestekvinne som måtte forestå husarbeidet og ta seg av ektefellens søsken. Mot slutten nektet svigermoren henne ved noen anledninger mat og drikke. Under besøk i eget hjem gjorde foreldrene det klart at skilsmisse var uaktuelt, inntil svigermoren en dag møtte opp og kom med uttalelser som As far fant så fornærmende mot ham selv at han aksepterte skilsmisse på datterens vegne. Det er noe uklart om det var svigermoren eller As far som først erklærte skilsmissen. Ifølge A var det likevel ikke hensynet til hennes velferd som begrunnet farens aksept, men den fornærmelsen svigermoren utsatte ham for i andres påhør. Ektefellene ble endelig skilt ved en avgjørelse fra domstolen 3. mars 2009.

Vitnet Håken Robert Nilson fra Landinfo redegjorde i lagmannsretten for at dersom en kvinne i Irak ønsker skilsmisse, kreves det at hun sannsynliggjør at minst ett av ni alternative vilkår er oppfylt, som for eksempel at ektemannen ikke forsørger hustruen eller ekteskapet ikke er fullbyrdet. Domstolen skal selv undersøke om et eller flere av vilkårene for å innvilge skilsmisse er til stede. Staten har påpekt det påfallende i at den fremlagte skilsmissedommen ikke sier noe om hvilket vilkår for skilsmisse som var til stede. Flertallet bemerker til dette at dokumentet viser at dette var annengangs behandling for familiedomstolen. Etter dokumentets innhold tyder mye på at det var særlig det økonomiske oppgjøret - spørsmålet om tilbakebetaling av medgiften - som var til behandling, etter at saken i mellomtiden hadde vært i ankedomstolen.

Vedrørende den tiden hun var gift, har A forklart at hun i jevnlige perioder fikk bo hos foreldrene, og at det var svigerfamilien som sørget for transporten mellom de to hjemmene. Det har vært reist spørsmål om troverdigheten av denne forklaringen, da det vanlige er at gifte kvinner i Irak blir en del av mannens familie og mer eller mindre bryter med sin egen, iallfall i det daglige. Det er heller ikke vanlig at kvinner reiser alene. Flertallet finner for sin del ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Det bemerkes imidlertid at det er vanskelig å se hvorfor hun forteller om dette, hvis det verken er riktig eller sannsynlig.

Etter skilsmissen flyttet A hjem til foreldrene. Hun har forklart at hun ble godt behandlet så lenge hun holdt seg innen husets fire vegger, men det ble ikke akseptert at hun gikk ut. Da faren etter en stund kom og erklærte at hun nå skulle gifte seg med en mann hun ikke kjente, på samme alder som faren, motsatte hun seg dette. Hun var fortvilet, men fikk ingen forståelse for sin motstand. Faren erklærte at ekteskapet skulle inngås. Det var vanærende for familien å ha en skilt datter boende hjemme.

A har for utlendingsmyndighetene gitt svært få opplysninger om sin tidligere ektemann og sin tiltenkte mann. Hun har blant annet ikke kunnet oppgi den tidligere ektemannens adresse og husket ikke hans fulle navn (navnet på ektefellens far som er ett av ektefellens etternavn). Hun kunne heller ikke navngi den tiltenkte ektefellen. UDI la til grunn at dette var påfallende. Det svekket hennes troverdighet at hun ikke kunne gi flere detaljer om disse forholdene.

Flertallet bemerker til dette at A i asylintervjuet fikk få konkrete spørsmål om ektemannen. Hun ble bedt om å beskrive hans familie, «hva slags person» han var, hvordan de møttes og årsaken til skilsmissen. Hun beskrev ham som en «svak» mann, helt dominert av moren og søstrene. Dette har hun gjentatt i lagmannsretten. At hun ikke viste interesse for den nye mannen faren senere ville gifte henne bort til, er etter flertallets oppfatning fullt forståelig ut fra hennes egen forklaring. Hun var fortvilet, og hun var helt klar på at hun ikke ville gifte seg med denne mannen. Hun ønsket i det hele tatt ikke å inngå noe nytt ekteskap, men skjønte at hun ville bli tvunget av faren.

Da As far ville tvinge henne til å gifte seg på nytt, har hun forklart at det var moren som hjalp henne. Moren erklærte at hun måtte forlate Irak for å være trygg.

Flertallet bemerker at spørsmålet om hvorledes A fikk pass, og hvorledes hun reiste, ble gjenstand for inngående drøftinger og eksaminasjon under ankeforhandlingen. Selv har hun forklart til Politiets utlendingsenhet at hun fikk pass 5-6 måneder før hun reiste til Norge. I retten forklarte hun at hun fikk dette hun da hun skulle på ferie til Tyrkia sommeren 2010, mens hun i samtalen med Politiets utlendingsenhet forklarte at hun ikke husket tidspunktet, før hun tidfestet dette til mai eller juni etter å ha blitt oppfordret til å prøve tenke tilbake på hvilken måned det var. Flertallet kommer tilbake til Tyrkiaturen, nedenfor.

Når det gjelder As reise til Norge, opplyste hun til Politiets utlendingsenhet at hun hadde sittet i lasterommet på en lastebil sammenhengende fra Bagdad helt til Norge. Hun skal ha reist alene og var ikke ute av bilen en eneste gang på reisen. Lastebilen, som bare hadde en sjåfør, skal videre bare ha stoppet noen minutter på hele reisen, som varte over en uke. Intervjueren informerte henne om at hun ikke festet lit til denne forklaringen, men A opprettholdt den. For tingretten og lagmannsretten har A erkjent at opplysningene hun ga i ankomstsamtalen var feil. For lagmannsretten har hun forklart at hun reiste i lastebil, men sammen med en annen jente. Da de kom til Frankrike, tok de toget videre sammen med en av mennene som hadde kjørt lastebilen. Den andre jenta gikk av i Tyskland mens A ble fulgt helt til Norge.

Flertallet ser det påfallende i at den endrede historien om reisen til Norge, hvis den er korrekt, ikke ble fortalt ved ankomst til Norge. A har i den siste versjonen ikke gitt opplysninger som gjør det mulig å avdekke hvem som sto bak menneskesmuglingen eller lignende. Flertallet antar likevel at instruks om ikke å forklare seg om smuglerruten, kan være årsaken til uoverensstemmelsene. Det forekommer av denne grunn ikke rent sjelden at asylsøkere ikke gir konkrete, etterprøvbare opplysninger til myndighetene om hvem som har hjulpet dem til landet, selv om det ikke er grunnlag til å betvile grunnlaget for asyl.

Hva angår reisen til Tyrkia, har A fastholdt også i lagmannsretten at hun var der, men det er noe uklart hvem hun reiste sammen med. I følge referatet fra innkomstsamtalen skal hun ha forklart at hun reiste med broren og en søster, mens hun i retten var tydelig på at dette var en feil i referatet, og at hun hadde forklart at hun reiste med broren og hans kone på deres bryllupsreise. Lagmannsrettens flertall finner uansett ikke grunn til å betvile at hun har vært i Tyrkia, selv om dette ikke fremgår av passet hennes. Noen stor betydning for flertallets vurdering av hennes troverdighet har dette ikke.

Flertallet finner for sin del at det er så mange uklarheter og forhold angående ferien i Tyrkia, at det er like sannsynlig at det er misforståelser og språklige problemer i relasjon til blant annet tolking, som er årsaken. Slik spørsmålene ble stilt av rettens aktører, og slik de ble besvart av A under ankeforhandlingen om dette og andre forhold, synes å understøtte at flere av uklarhetene kan ha sitt grunnlag i enkle misforståelser.

Det fremgår av samtalerapporten med Politiets utlendingsenhet at A søkte asyl i Norge fordi hun av familien, og da særlig faren og broen, ble presset til å skulle gifte seg på nytt med en 20 år eldre mann: «De føler skam på grunn av meg, de tør ikke se folk i øynene på grunn av meg, og de truet med å drepe meg på grunn av det». A ga i denne samtalen ingen opplysninger om at faren tidligere skal ha begått et æresdrap.

I asylintervjuet gjentok A at familien forlangte at hun skulle gifte seg med den eldre mannen. De skal videre ha uttalt: «Aksepterer du ikke dette, dreper vi deg, vi har ingen jenter som motsier oss». A fortalte videre at faren tidligere har begått æresdrap på sin egen søster da A var et lite barn. Drapet skal ha skjedd etter at tanten hadde rømt fra sin ektemann, som var alkoholiker. Faren og en onkel skal ha oppsøkt henne og sagt at de ville hjelpe henne med å få skilsmisse. Deretter bortførte de henne, og faren drepte henne. Faren ble dømt til seks måneders fengsel, men var en helt da han ble løslatt fordi det ble betraktet som et æresdrap. A var liten da det skjedde, men har fått fortalt historien av sine søstre - «det ble ikke snakket om dette åpent i familien». I sin forklaring for lagmannsretten opplyste derimot A at drapet skal ha skjedd tidlig på 1970-tallet. Det er uklart hvorfor hun i følge referatet skal ha forklart at drapet skjedde mens hun var et lite barn. Flertallet oppfatter det slik at fikk høre om drapet allerede mens hun var liten.

Søsteren B fortalte også om drapet på tanten i sin vitneforklaring. Hun presiserte at faren alltid påminnet jentene i familien om denne historien. «Jeg har drept min søster - og jeg kan drepe dere.» Flertallet kommer nærmere tilbake til søsterens forklaring om andre forhold av betydning for saken. Imidlertid antar flertallet at det ikke behøver å være noen motstrid mellom As og søsterens forklaring om æresdrapet. Én ting er at faren jevnlig skal ha minnet dem om hva han har gjort, med det formål å forhindre at døtrene satte seg opp mot ham. En annen ting er om det i familien for øvrig ble snakket åpent om dette. Det nevnes også at B forlot familien i Bagdad i 2002 da A var 12-13 år gammel, og at de på grunnlag av aldersforskjellen kan ha ulike erfaringer med hva de selv har hørt i familien om dette i ulike tidsperioder.

Ved vurderingen av sannsynligheten for at faren tidligere har begått et æresdrap, har flertallet sett hen til dokumentene søsteren B skal ha hentet i Irak desember 2015. I et skriv fra Innenriksdepartementet, Kontoret for politisaker av 20. desember 2015 fremgår det blant annet at faren 4. oktober 1973 ble dømt for overtredelse av straffeloven §§ 405, 130 og 128 til fengsel i to år. Dette stemmer overens med de opplysninger A ga i sin partsforklaring for lagmannsretten. Hun har også fremlagt et skriv fra Innenriksdepartementet av 3. juni 2008 som refererer til at faren ble dømt til to års fengsel for overtredelse av straffeloven § 405, og at han «ble løslatt i 1984». A har vist til at dette er fengselsoppholdet i forbindelse med drapet på farens søster.

Lagmannsrettens flertall finner det etter bevisførselen tilstrekkelig dokumentert at drapet må ha blitt begått i 1973. Selv om det er vanskelig å se at dette lar seg forene med at han skal ha blitt løslatt i 1984, er det også vanskelig å se hvorfor disse opplysningene ikke skal være konsistente dersom de er en del av et falskt materiale som ble fremlagt samlet forut for ankeforhandlingen. Slik flertallet ser det, er det like sannsynlig at en feilskrift kan ha oppstått i originaldokumenter som er utferdiget i ulike sammenhenger, og på ulike tidspunkt. Det går ellers frem av fremlagt straffeutskrift at faren har vært domfelt ytterligere en gang i 1974 og senere en gang i 1980. Ved domfellelsen i 1980 fikk han en straff av fengsel i 30 dager. Mye tyder derfor på at han også har sonet dom tidlig på 1980-tallet, noe som kan ha gitt opphav til feilskrift i dokumentene.

Opplysningene om at faren ble dømt til to års fengsel er ikke sammenfallende med opplysningene A ga i asylintervjuet, hvor hun fortalte at han, fordi det var et æresdrap, bare fikk 6 måneders fengselsstraff. Flertallet bemerker at hun på det tidspunktet høyst sannsynlig ikke kjente til den utskriften av strafferegisteret som ble fremskaffet i 2015. Den ble hun kjent med da hun mottok dokumentet i Norge. Det er dessuten uklart hvor lang tid han faktisk sonet.

Det viktige for flertallet er uansett at de fremlagte dokumentene samlet sett ikke svekker, men derimot styrker, As opprinnelige asylforklaring om at faren tidligere har begått æresdrap uten at dette har hatt større negative konsekvenser for ham.

Av betydning for vurderingen av om det er noenlunde sannsynlig at A vil bli utsatt for tvangsekteskap eller æresdrap ved retur til Irak, har lagmannsrettens flertall også lagt vekt på opplysningene B og hennes tidligere ektemann har gitt i sine vitneforklaringer. De har begge forklart at B tok med seg deres to mindreårige barn på ferie i Irak sommeren 2013. De skulle være der i en måned, men Bs far beslagla passene og verdisakene deres. Deretter ble de tre sendt til en onkel i Nord-Irak. B skal ha blitt slått og torturert av onkelen. Grunnen til dette var at de ville ha hennes medvirkning til at A returnerte til Irak. Hvis ikke fikk B og barna ikke reise hjem til Norge. B og barna kom seg til slutt etter flere måneder ut av Irak ved hjelp av intervensjon og megling fra Bs tidligere svigermor. Dette var etter at svigermoren først ble kontaktet av sin sønn, Bs tidligere ektefelle, fra Norge.

B har forklart at familiens kvinner i alle år var blitt fortalt og minnet om farens æresdrap på tanten. Det var han selv som minnet dem om dette, og at han ville gjøre det samme med dem om nødvendig. Selv er hun skilt, men hun har likevel vært tilbake i Bagdad flere ganger de siste årene. Grunnen til at hun våger å reise dit er at faren aldri har fortalt til andre utenfor familien at også hun er skilt. Dermed er han ikke utsatt for den samme vanæren. Hun har heller ikke alltid møtt faren ved sine besøk, det er moren hun har kontakt med og som har hjulpet henne med å innhente papirer på søsterens vegne. Videre har hun fortalt om en episode i 2013, da en annen søster skulle tvangsgiftes. Dagen før vielsen tok faren vitnet og søsteren/bruden med på tur. Han kjørte dem til et øde sted, der han truet søsteren med pistol. Han sa han ville drepe henne hvis hun under vielsen sa nei overfor dommeren som skulle vie henne.

Bs tidligere ektefelle har bekreftet Bs forklaring om oppholdet i Irak i 2013 da hun ble holdt tilbake av familien. Han har forklart at han ble hysterisk ved tanken på ikke å få barna hjem til Norge igjen. As far ville ikke høre på ham, han krevde å få A tilbake først. Det ville ikke vitnet bidra til. Det endte med at hans mor hjalp dem, slik at familien til slutt fikk returnere.

Til tross for manglende dokumentasjon, finner lagmannsrettens flertall at søsterens og svogerens historie er egnet til å underbygge As asylhistorie. De var overbevisende i sine forklaringer, og særlig det B opplevde i 2013 synes å ha gjort et sterkt inntrykk. De bekreftet begge As opplysninger om hvilken risiko hun utsetter seg for ved å returnere til Irak på en troverdig måte. I dette ligger, slik flertallet vurderer det, at hun under enhver omstendighet risikerer å bli tvangsgiftet, og at det også i ytterste konsekvens er en reell fare for at hun vil bli drept av sin far eller et annet nærstående familiemedlem dersom hun returneres. Flertallet legger til grunn at dette er en kjent risiko som mange kvinner i Irak utsettes for i situasjoner som dette, og at hun er en av dem.

Til de tilsynelatende uoverensstemmelsene og tilpasningene som staten har vektlagt til støtte for at As troverdighet skal være generelt svekket, bemerker flertallet at A har vært konsistent i sin forklaring om innholdet i forfølgelsesfaren, og at bevisførselen støtter forklaringen hennes med hensyn til den konkrete risikoen for tvangsekteskap og i verste fall æresdrap. At det er sannsynlig at faren tidligere har begått, og er blitt domfelt for, æresdrap på sin søster står i denne forbindelse sentralt. Videre er det sentralt at det hun har forklart om forfølgelsesrisikoen ikke strider mot kjent landinformasjon, snarere tvert om.

Ved vurderingen av As mer generelle troverdighet, tar flertallet høyde for at ikke enhver tilsynelatende uoverensstemmelse eller endring i forklaringene nødvendigvis svekker den generelle troverdigheten. Asylintervjuer og forklaringer skjer i stressende situasjoner, der asylsøkeren ofte er i en vanskelig livssituasjon. Dette er faktorer som kan virke inn på forklaringen. At asylsøkeren i ettertid kommer på enkelte detaljer som ikke ble gitt i den første forklaringen vil ikke uten videre svekke troverdigheten. Språklige misforståelser kan også bidra til at forklaringen svekkes noe. I enkelte tilfelle, kanskje ofte, kan manglende opplysninger fra søkeren om et forhold, forklares med at han eller hun ikke er spurt om dette. Følgelig har de ikke vurdert forholdet som sentralt. Dette må tas i betraktning ved vurderingen av asylgrunnlaget og søkers troverdighet.

Lagmannsrettens flertall er etter en samlet vurdering kommet til at As asylforklaring skal legges til grunn for vurderingen av beskyttelsesbehovet. Flertallet legger etter dette til grunn at UNEs vedtak er ugyldig ved at det bygger på et uriktig faktisk grunnlag.

Til spørsmålet om å reassumere ankeforhandlingen, som mindretallet tar opp i sin begrunnelse nedenfor, vil flertallet tilføye at de for sin del ikke ser dette nødvendig for å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. I tillegg kommer at partene har fri rådighet over bevisførselen, og at ingen av dem har uttrykt ønske om ytterligere bevisførsel eller tatt opp spørsmål om å fortsette forhandlingene for å supplere bevisførselen. Selv om retten riktignok har en adgang til å sørge for bevisførsel under forutsetning av at partene ikke motsetter seg det, jf. tvisteloven § 21-4 annet ledd annet punktum, ser flertallet ikke at avgjørelsesgrunnlaget i dette tilfellet skulle være så mangelfullt at dette er aktuell problemstilling.

Mindretallet, lagdommer Steen, stemmer for at statens anke fører frem.

Mindretallet finner at A på en rekke punkter har forklart seg uklart og gitt motstridende opplysninger. Hun har også tilpasset sin forklaring. Et eksempel på dette er hennes forklaring rundt reisen til Tyrkia i 2010. A opplyste i samtalen med Politiets utlendingsenhet at hun hadde fått pass 5-6 måneder før hun reiste til Norge. Hun fortalte at hun hadde vært på ferie i Tyrkia med en søster og en bror. Reisen fant sted i mai eller juni 2010. Hun presiserte at dette var før broren giftet seg. Hun opplyste videre at hun hadde hatt visum til Tyrkia. UNE la i vedtaket vekt på at As reise til Tyrkia med søsknene. UNE fant at reisen harmonerte dårlig med at faren og onkelen er svært konservative og kontrollerende.

For lagmannsretten fastholdt A at hun har vært i Tyrkia, men hun forklarte at hun reiste med broren og svigerinnen på deres bryllupsreise. Hun var kun med for å hjelpe dem. A forklarte videre at broren ikke tillot at hun gikk ut av leiligheten alene, og at hun kun ved to anledninger hadde fått være med ut.

Mindretallet har for det første vanskelig for å se at opplysningene om ferien i Tyrkia med søsknene skyldes feil oversettelser. Det er i så fall både feil gjengivelse av hvem hun reiste med og når reisen ble foretatt. Det vises i den forbindelse også til at hun redegjorde for reisen og reisefølget to ganger under ankomstsamtalen i forbindelse med ulike spørsmål. Det som ble registrert ble videre opplest for henne og vedtatt etter samtalen. For det andre har ikke A i skriftutvekslingen med utlendingsmyndighetene eller domstolene korrigert disse opplysningene. På denne bakgrunn legger mindretallet til grunn at A fortalte sannheten i ankomstsamtalen, dvs. at hun noen måneder før hun reiste fra Irak var på ferie i Tyrkia med en søster og en bror før broen giftet seg. Som UNE finner mindretallet at denne feriereisen tilsier at As familie ikke er så streng og konservativ som øvrige forklaringer kan tilsi. Mindretallet finner videre at As endrede forklaring for lagmannsretten er en tilpasning av historien for å underbygge hennes asylhistorie. Generelt sett svekker slike tilpasninger troverdigheten til en part. Mindretallet finner også grunn til å påpeke at passet som A i 2015 la frem for utlendingsmyndighetene er datert 22. august 2010. Passet inneholder hverken et visum til Tyrkia eller inn- og utreisestempel til Tyrkia. Dersom A var i Tyrkia i mai/juni 2010, er det derfor grunn til å tro at hun reiste på et annet pass. Mindretallet finner på denne bakgrunn at flertallets standpunkt, om at motsigelsene like sannsynlig kan skyldes misforståelser eller språklige problemer, ikke har støtte i de faktiske forholdene.

En annen tilpasset forklaring knyttet seg til farens arbeidssituasjon. Som flertallet finner mindretallet det i utgangspunktet ikke bemerkelsesverdig at A ikke har hatt detaljert kunnskap om farens arbeidssituasjon. Hun har imidlertid, både til PU, i asylintervjuet og i sin forklaring for lagmannsretten, fastholdt at faren sluttet å jobbe i 2006. Hun understrekte det med at faren var syk og ble operert i 2007. Da hun i retten ble konfrontert med at hun selv har lagt frem dokumenter som tilsier at han var i arbeid i 2008, svarte hun at hun der og da kom på en anledning i 2010 der onkelen hadde truet henne med pistol - og at dette skjedde mens faren var på jobb. Hun kunne imidlertid ikke gi noen øvrig forklaring på om faren var i arbeid etter 2006.

Når det gjelder de fremlagte dokumentene som skal underbygge farens arbeidsforhold og drapet på farens søster, fremholdt både A og søsteren B at dette var dokumenter som B hadde hentet i Irak i desember 2015. Mindretallet finner det påfallende at det blant disse dokumentene er et brev datert 1. februar 2016. Dette bidrar til å svekke troverdigheten av de fremlagte dokumentene.

Mindretallet finner også grunn til å påpeke at As beskrivelser av ekteskapet og årsaken til skilsmissen er uklare. Som UNE finner mindretallet grunn til å påpeke at As opplysning, om at hun tilbragte annen hver måned hjemme hos egen familie i Baghdad er vanskelig å forene med at familien hennes og svigerfamilien var strenge og konservative.

I tillegg til As generelt svekkede troverdighet som følge av uklarheter, motstrid og tilpassede forklaringer, er saken etter mindretallets syn ikke opplyst så langt det er rimelig og mulig. Det fremgår av flertallets merknader at de har lagt betydelig vekt på forklaringene til søsteren B og hennes eksmann D. Disse har særlig forklart seg om at B og hennes to mindreårige sønner ble holdt tilbake i Irak i mange måneder for å tvinge A til å returnere til hjemlandet. Søsteren skal ha blitt slått og torturert av onkelen og også et av barna skal ha fått varig ansiktsskade etter slag fra onkelen. Mindretallet finner innledningsvis grunn til å bemerke at denne historien, dersom den er tilstrekkelig sannsynliggjort, i stor grad er egnet til å underbygge As asylhistorie. Ved vurderingen av troverdigheten av Bs historie, herunder om det var på grunn av A at hun og barna ble holdt tilbake fra Irak, legger mindretallet stor vekt på at det ikke er fremlagt noe dokumentasjon som underbygger denne. Troverdigheten svekkes også av at A aldri har vist til søsterens opplevelser overfor utlendingsmyndighetene eller i noe skriftlig materiale for domstolene. B er omtalt i stevningen av 30. november 2015, men da kun med en henvisning til at hun vil reise ned til Irak for å forsøke å få tak i relevant informasjon i saken. B ble varslet som vitne for tingretten tre dager før hovedforhandlingen. I prosesskriftet ble det angitt at hun ville «forklare seg om faren deres som i 1973 ble dømt for æresdrap på sin egen søster og om ekteskapet til saksøker og det varslede nye tvangsekteskapet som saksøker flyktet fra». Det er også her grunn til å stille spørsmål ved hvorfor ikke de alvorlige hendelsene fra 2013 ble nevnt.

Basert på vitnemålene alene finner ikke mindretallet å kunne legge til grunn at søsteren og barna ble holdt tilbake i Irak av As far og onkler, og at dette var på grunn av at A ikke ville returnere til familien. Etter mindretallets syn bør det imidlertid være enkelt for A eller B å fremskaffe tidsnære dokumenter fra offentlige myndigheter i Norge knyttet for eksempel til barnas fravær fra pliktig skolegang i den aktuelle perioden og årsaken til denne. På denne bakgrunn ønsket mindretallet å reassumere hovedforhandlingen for å gi A mulighet til å fremlegge slik dokumentasjon, jf. tvisteloven § 9-17 annet ledd. Dette ville ha sikret lagmannsretten et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag i saken da det vil være tale om bevis som «umiddelbart og med stor tyngde» peker mot en bestemt løsning i saken, jf. Rt-1974-961.

Mindretallet har ikke fått medhold i at saken skal reassumeres. Mindretallet vil derfor i det følgende ta stilling til sakens realitet basert på bevisene i saken, jf. tvisteloven § 19-3 tredje ledd, tredje punktum.

Ved vurderingen av om As asylforklaring er noenlunde sannsynlig viser mindretallet til gjennomgangen ovenfor. Mindretallet legger til grunn at den er uklar og at de foreligger uoverensstemmelser på sentrale punkter når det ses hen til hennes ulike forklaringer, vitneførsel og de dokumenter hun har fremlagt i saken. Videre legger mindretallet til grunn at A ikke har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Hun kunne for eksempel ha lagt frem dokumenter fra norske myndigheter dersom det er korrekt at nevøene ved tvang ble holdt borte fra norsk skole i ca. et halvt år for å tvinge A til å returnere til Irak.

I sum finner ikke mindretallet at As asylsforklaring er noenlunde sannsynlig. UNE har dermed ikke lagt feil faktum til grunn i saken ved vurderingen av om vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er oppfylt. Mindretallet finnet for øvrig grunn til å bemerke at selv ut i fra det faktum som flertallet finner bevist, så er det ikke gitt at vilkårene for å få beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a oppfylt. Dersom A ikke kan motsette seg ekteskap uten å bli utsatt for alvorlige konsekvenser, som trusler mot liv og helse fra sin familie, vil det være en forfølgelse i lovens forstand. Utlendingsmyndighetene må imidlertid vurdere hvorvidt irakiske myndigheter vil være i stand til å yte nødvendig beskyttelse.

Oppsummering

Etter dette blir dom å avsi i samsvar med flertallets oppfatning. Det er da ikke nødvendig å ta stilling til As anførsel om at UNEs vedtak bygger på feil rettsanvendelse eller saksbehandlingsfeil.

Sakskostnader

Krav om sakskostnader skal vurderes med utgangspunkt i sakens utfall. Ved dissens stemmer rettens medlemmer over kostnadskravet ut fra sitt syn på de kravene som er tvistegjenstand i saken, jf. Rt-1995-2005.

Flertallet, lagdommer Venger og ekstraordinær lagdommer Rønneberg, legger til grunn at A har vunnet saken og tilkjennes i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd saksomkostninger fra staten for tingretten og lagmannsretten. Det finnes ingen tungtveiende grunner som gjør det rimelig helt eller delvis å frita staten for erstatningsansvaret etter bestemmelsens tredje ledd.

Advokat Jøranli har lagt fram en kostnadsoppgave hvor det for lagmannsretten er krevd 118 000 kroner i salær inkluderer merverdiavgift. I tillegg kommer rettsgebyr som utgjør 24 600 kroner. Samlede omkostninger for lagmannsretten utgjør etter dette 142 600 kroner. Advokat Ambjørndalen hadde ingen innvendinger mot oppgaven, som legges til grunn for beløpsfastsettelsen, jfr. tvisteloven § § 20-5 første ledd.

Lagmannsrettens resultat skal legges til grunn for avgjørelsen av omkostningskrav for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd, jf. § 20-2 første ledd. Flertallet finner ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens omkostningsavgjørelse og viser til tingrettens begrunnelse som flertallet slutter seg til.

Mindretallet, dommer Steen, har ikke funnet det nødvendig å gå nærmere inn på As subsidiære innsigelser mot UNEs vedtak og beslutning, siden det følger av flertallets syn at statens anke ikke fører fram. Siden det også er avklart at et flertall av rettens medlemmer har stemt for samme omkostningsavgjørelse, finner mindretallet det etter omstendighetene heller ikke nødvendig å ta stilling til ytterligere innsigelser av hensyn til omkostningsavgjørelsen. Ut fra den tvil som hefter ved resultatet som følge av dette, finner mindretallet det riktigst å stemme for at saksomkostninger ikke tilkjennes for noen instans, jf. Schei mfl., Tvisteloven, 2. utg. (2014) side 610.

Dommen er avsagt med den dissens som fremgår ovenfor.
 

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 142 600 - etthundreogførtitotusensekshundre - kroner til A innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2016-101753 Beskyttelse. Utlendingsloven § 28. Troverdig asylhistorie. Tvangsekteskap. (28.10.2017)

    Lagmannsretten delte seg i et mindretall og flertall hvor flertallet fant at asylforklaringen var «noenlunde sannsynlig», og forkastet anken fra staten. Flertallet la til grunn at kvinnen fra Irak hadde grunn til å frykte tvangsekteskap og æresdrap ved eventuell retur til Irak.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo