Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-105126
Dokumentdato : 18.09.2017

Tilbakekall. Gyldighet. Flyktningstatus. Feilaktig faktisk forutsetning. Utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. EMK artikkel 8.


Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse for en afghansk kvinne og hennes tre barn, jf. utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. Saken gjelder videre gyldigheten av avslag på søknad om beskyttelse, jf. utlendingsloven § 73 første ledd jf. § 28 første ledd bokstav a og b, samt avslag på søknad om opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38.

B (heretter B), født 0.0.1997, og hans søster E (heretter E), født 0.0.1999, søkte om asyl i Norge 11. juli 2012. I ankomst-intervjuene/asylintervjuene opplyste de å være barn av D og A og borgere av Afghanistan. B opplyste å være født i hjemlandet mens E var født i Iran, der familien hadde oppholdt seg siden 1998.

D (heretter D eller D), født 0.0.1965, søkte om asyl i Norge 23. august 2012. Hun var da sammen med sin yngste sønn, C (heretter C), født 0.0.2002. I ankomstintervjuet/asylintervjuet opplyste D å være etnisk hazara fra Kabul i Afghanistan, sjiamuslim og med dari som morsmål. Ifølge D var hun gift med A (heretter A) og mor til fire barn. D opplyste at hun og mannen etter ekteskapsinngåelsen hadde bodd omkring ni måneder i Kabul før de flyttet til ektemannens hjemsted i provinsen X. Ifølge D var mannen blitt truet på livet av Taliban i 1998, og familien hadde da flyktet til Iran, der de hadde oppholdt seg frem til de flyktet til Norge i 2012.

Ifølge Ds og barnas ankomst- og asylintervjuer var A kommet bort fra de andre i forbindelse med flukten fra Iran.

F, eldste sønn av D og A, hadde fra tidligere søkt om asyl i Norge. I vedtak fra Utlendingsdirektoratet (UDI) 12. juni 2009 var F innvilget oppholdstillatelse i Norge som enslig, mindreårig asylsøker med fødselsdato 0.0.1993.

I Utlendingsdirektoratets vedtak 21. september 2012 ble D gitt midlertidig oppholdstillatelse i Norge med flyktningstatus etter utlendingsloven § 28 andre ledd jf. første ledd bokstav a. Det ble lagt til grunn at det ikke ville være trygt for søkeren å returnere til hjemlandet, da Ds mann etter det opplyste var forsvunnet og hun var enslig kvinne uten mannlig nettverk i Afghanistan.

I Utlendingsdirektoratets vedtak samme dag ble B, E og C gitt midlertidige oppholdstillatelser med flyktningstatus avledet av morens tillatelse i medhold av utlendingsloven § 28 sjette ledd.

Den 6. desember 2012 søkte A om asyl i Norge. I Utlendingsdirektoratets vedtak 14. januar 2013 ble søknaden avslått. Etter direktoratets syn hadde A ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort en velbegrunnet frykt for forfølgelse knyttet til etnisitet, avstamming, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning. Det var heller ikke fare for at han ved retur til hjemlandet stod i fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Den 21. februar 2013 ble D varslet om at utlendingsmyndighetene vurderte å tilbakekalle hennes og barnas flyktningstatus og oppholdstillatelse i Norge.

I Utlendingsdirektoratets vedtak 25. mars 2014 ble Ds og barnas flyktningstatus og oppholdstillatelse tilbakekalt, da hun ikke lenger kunne anses som enslig kvinne uten mannlig nettverk i hjemlandet. Fra vedtaket gjengis:

Det vises til at utlendingens ektefelle søkte beskyttelse i Norge den 07.12.2A12. Slik saken står nå vil utlendingen derved ikke lengre være enslig kvinne uten nettverk ved retur til hjemlandet. Det vises til at utlendingens ektemann fikk avslag på sin søknad om beskyttelse i vårt vedtak av 14.01.2013 og at utlendingen derfor kan returnere til Afghanistan sammen med sin ektemann. Utlendingsdirektoratet legger til grunn at forholdene utlendingen fikk beskyttelse for nå har endret seg. Vi mener at endringen er av en slik karakter at utlendingen ikke lengre kan nekte å la seg beskytte av staten hun er borger av.

Vedtaket ble påklaget til Utlendingsnemnda (UNE), som behandlet saken i vedtak 14. oktober 2014. I vedtaket ble klagen ikke tatt til følge, og Ds og barnas oppholdstillatelse ble endelig tilbakekalt. Ifølge Utlendingsnemnda var forholdene som førte til at D ble anerkjent som flyktning ikke lenger til stede, jf. utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. Hun og barna hadde heller ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 73 første ledd jf. § 28 første ledd bokstav a eller b, og det forelå ikke tilstrekkelige humanitære hensyn for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, verken for D eller barna.

Utlendingsnemnda har senere, i flere omganger, etter begjæring vurdert omgjøring av vedtaket, siste gang i beslutning 22. juni 2015.

Om tvisten for domstolene

D, B, E A ved D og C ved D reiste 3. desember 2015 sak mot staten ved Utlendingsnemnda med påstand om at nemndas beslutning om å nekte omgjøring av tidligere vedtak om tilbakekall av saksøkernes oppholdstillatelser med flyktningstatus var ugyldig.

Oslo tingrett avsa 27. april 2016 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas beslutning av 22. juni 2015 er ugyldig.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale 198 834 - hundreognittiåttetusenåttehundreogtrettifire - kroner i sakskostnader til D, B, E A og C innen 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse.

Staten ved Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt 24. - 25. august 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. D, B og E møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For C møtte D og prosessfullmektigen. For staten ved Utlendingsnemnda møtte prosessfullmektigen. Til stede var også rådgiver i Utlendingsnemnda, Christine Oppegaard, som gav forklaring. Det ble avhørt fem andre vitner, hvorav to var sakkyndige vitner. To av vitnene forklarte seg ved fjernavhør per telefon. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas beslutning 22. juni 2015 om ikke å omgjøre tidligere vedtak om tilbakekall av ankemotpartenes oppholdstillatelser med flyktningstatus er gyldig.

Vilkårene i utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e for tilbakekall av tillatelsene er oppfylt, da det har oppstått grunnleggende og varige endringer i de personlige forholdene som lå til grunn for innvilgelsen av tillatelsene.

Etter statens syn kan det ikke lenger legges til grunn at D er enslig kvinne uten mannlig nettverk i hjemlandet. Det vises her til at ektemannen kom til rette og søkte om asyl i Norge i desember 2012. At mannen valgte å forsvinne fra familien på nytt dagen etter at de fikk meddelt Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelsen kan ikke tillegges vekt, da det må anses som overveiende sannsynlig at ektemannen igjen vil være tilgjengelig for hustruen og barna dersom de returneres til Afghanistan. Etter statens syn er Ds forklaring om hvordan mannen forsvant fra familien under flukten fra Iran, lite troverdig. Det samme gjelder hennes forklaring om at de ikke hadde noen kontakt med hverandre før A dukket opp i Norge i desember 2012. Etter statens mening kan det heller ikke festes lit til hennes forklaring om omstendighetene knyttet til ektemannens nye forsvinning fra familien i oktober 2014.

Slik staten ser det, er Ds nye forklaring om at hun ønsker skilsmisse fra mannen på grunn av vold og mishandling ikke noenlunde sannsynlig. Opplysningene er fremkommet på et sent tidspunkt i saken, og de er ikke forsøkt dokumentert på noen måte fra personer eller etater som har vært i kontakt med familien.

Det er heller ikke noenlunde sannsynlig at ankemotpartene ikke har noen familie i Afghanistan. Det vises særlig til at det er gitt motstridende opplysninger om hvorvidt D har en bror.

Etter statens syn er det ikke grunnlag for å innfortolke et forholdsmessighetskrav i utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. Verken lovens ordlyd eller lovforarbeidene understøtter at det er et slikt krav. Det samme gjelder tilsvarende bestemmelser i Flyktningkonvensjonen artikkel 1C (5) og EUs statsdirektiv 2011 artikkel 11 1 E som innebærer automatisk bortfall av asylstatus når vilkårene for slik status ikke lenger er til stede.

Hva angår hensynet til utlendingene, er dette tilstrekkelig ivaretatt ved at spørsmålet om vilkårene for tilbakekall er oppfylt skal undergis en streng tolkning, jf. Rt-2010-858 avsnitt 42. Det vil også alltid bli foretatt en vurdering av om det er grunnlag for å gi utlendingene oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38.

Etter statens syn kan EMK artikkel 8 ikke gi grunnlag for noen forholdsmessighets-vurdering i saken her.

Subsidiært, dersom retten mener at det foreligger et krav om forholdsmessighet, anføres det fra statens side at det ikke er uforholdsmessig å tilbakekalle ankemotpartenes flyktningstatus og oppholdstillatelser. Det vises særlig til den korte tiden som gikk fra ankemotpartene fikk innvilget oppholdstillatelse i Norge, til de fikk varsel om at utlendingsmyndighetene vurderte å kalle tillatelsene tilbake. Hensynet til barnas beste er forsvarlig vurdert i tilknytning til vurderingen av om oppholdstillatelse skal gis etter utlendingsloven § 38.

Staten bestrider videre at ankemotpartene er vernet mot retur etter utlendingsloven § 73 første ledd jf. § 28 første ledd bokstav a. Det er i den forbindelse ikke sannsynliggjort at E står i fare for å bli giftet bort mot sin vilje eller at Taliban skulle være ute etter familien som følge av den hendelsen som er beskrevet i As asylintervju og som fant sted for over 15 år siden. Det er heller ikke sannsynliggjort at familien risikerer forfølgelse fordi de tilhører folkegruppen hazara.

Etter ankende parts mening er det heller ingen individuelle forhold som tilsier at familien ved retur til hjemlandet vil bli utsatt for overgrep, umenneskelig eller nedverdigende behandling, slik som beskrevet i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Det er en høy terskel for at generell ustabilitet, usikkerhet og risiko kvalifiserer for beskyttelse mot retur, og verken den generelle sikkerhetssituasjonen i X eller Kabul overskrider denne terskelen. Det vises her til forklaringen fra det sakkyndige vitnet fra Landinfo, Barbo Helling.

Hva angår en mulig reduksjon i Ds evne til å dra omsorg for sine barn ved en retur til Afghanistan, gjør staten gjeldende at den nedsatte omsorgsevnen er situasjonsbestemt og av midlertidig karakter, og at den uansett ikke overskrider terskelen for «nedverdigende eller umenneskelig behandling» i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

Ankemotpartene kan ikke gis medhold i at avslaget om opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 er ugyldig. Utlendingsnemndas vurdering er undergitt fritt forvaltningsskjønn, og nemndas vedtak er ikke urimelig. Det anføres at nemnda har hensyntatt og avveid hensynet til barnas beste på en forsvarlig måte. Nemnda har hensyntatt alle relevant forhold, slik som barnas oppholdstid og integrering i Norge, tilhørighet og nettverk i hjemlandet med mer. Dette er så avveid mot innvandringsregulerende hensyn og hensynet til likebehandling av asylsøkere. Alle Utlendingsnemndas vedtak og beslutninger må leses i sammenheng. Både hensynet til en mulig reduksjon i Ds omsorgsevne og Ds generelle helsetilstand er forsvarlig vurdert.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens kostnader for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotpartene, D, B, E og C, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas beslutning 22. juni 2015 om tilbakekall av utlendingenes flyktningstatus og oppholdstillatelse i Norge er ugyldig.

Avgjørelser om tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e innebærer en endring av en etablert rettsstilling. Det er staten ved Utlendingsnemnda som har bevisbyrden for at den objektive situasjonen faktisk er endret, og det bør utvises tilbakeholdenhet ved tilbakekall av allerede etablerte rettigheter. Endringen i den faktiske situasjonen må videre være grunnleggende og varig. Forbigående endringer kan ikke begrunne tilbakekall.

Ankemotpartene anfører at gjenforeningen med ektefellen i perioden desember 2012 til oktober 2014 ikke er en slik grunnleggende og varig endring i Ds personlige forhold som kan begrunne tilbakekall av hennes og barnas flyktningstatus og oppholdstillatelse. D var enslig da hun kom til Norge i august 2012, og hun har vært enslig siden mannen forlot henne 25. oktober 2014. At mannens forsvinning kan være motivert av et ønske om at hans familie skal få bli i Norge, kan ikke tillegges vekt ved vurderingen av Ds situasjon.

Staten ved Utlendingsnemnda tar videre feil når det legges til grunn at ektemannen vil være tilgjengelig for familien dersom de returneres til Afghanistan. Verken hun eller barna har hatt kontakt med mannen siden han forsvant 25. oktober 2014, og de vet ikke hvor han er. Heller ikke politiet har opplysninger om mannens oppholdssted. Etter Ds mening kan det uansett ikke legges til grunn at ektemannen vil returnere til Afghanistan sammen med hustruen og barna. Han har ikke bodd i hjemlandet siden 1998, og hans søknad om asyl i Norge viser at han ikke ønsker å vende tilbake dit.

Av betydning for saken er videre at D ikke lenger ønsker å leve sammen med A. Han har vært voldelig mot henne under ekteskapet, og han har sviktet hennes tillit ved å inngå avtale om å gifte bort datteren til en eldre mann i hjemlandet. At opplysningene om vold i ekteskapet og ektemannens planer om å gifte bort datteren har fremkommet sent i prosessen, gjør ikke at disse opplysningene ikke kan tillegges vekt. Det er ikke uvanlig at afghanske kvinner utsettes for vold fra sine ektemenn, og det kan vanskelig brukes mot D at hun ikke uoppfordret opplyste om dette på et tidligere tidspunkt i saken. Hva angår ektemannens planer om å gifte bort datteren, fikk D først vite om disse dagen før A forsvant 25. oktober 2014.

Selv om D ikke lenger kan anses som enslig, vil det etter ankemotpartenes mening være et uforholdsmessig tiltak å returnere dem til Afghanistan. Familien har bodd i Norge siden august 2012, og alle tre barna er godt integrerte i Norge. De har lært seg norsk, gjennomført skolegang her og har mange norske venner. Både E og C er født i Iran og har aldri vært i Afghanistan. De ser ikke for seg noen fremtid i foreldrenes hjemland, der de heller ikke har noe nettverk. Av betydning for saken er også at det kan reises spørsmål ved om D vil være i stand til å dra omsorg for sine barn dersom de returneres til Afghanistan. Hun har besvimt og blitt innlagt på sykehus ved flere anledninger foranlediget av en mulig retur av familien til hjemlandet. Det samme vil mest sannsynlig skje hvis familien faktisk blir sendt ut av Norge. Det må legges til grunn at D ikke vil få noen som helst behandling for sine helseproblemer i hjemlandet.

Staten kan ikke høres med at det ikke foreligger en forholdsmessighetsbegrensning ved tilbakekall av oppholdstillatelser etter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. Etter ankemotpartenes syn må det uansett gjøres en forholdsmessighetsvurdering i medhold av EMK artikkel 8. Ankemotpartene fikk i september 2012 innvilget oppholdstillatelser med flyktningstatus i Norge og må anses som «settled migrants». Dette innebærer at EMK artikkel 8 om rett til beskyttelse av privatlivet får anvendelse.

Utlendingsnemnda har ikke foretatt noen forholdsmessighetsvurdering siden vedtaket i oktober 2014. Dette er ikke en tilstrekkelig vurdering. Det er kommet mange nye opplysninger i saken etter dette som ikke er tilfredsstillende hensyntatt av nemnda.

Subsidiært anføres det at ankemotpartene er vernet mot retur i medhold av utlendingsloven § 73 første ledd jf. § 28 første ledd bokstav b. Etter ankemotpartenes syn er det en reell fare for at de vil bli utsatt for nedverdigende eller umenneskelig behandling ved retur til Afghanistan. Provinsen X må anses som familiens primære hjemsted, da det var derfra de flyktet da de reiste til Iran i 1998. For D er det fortsatt vondt å bli minnet på hva ektefellen ble utsatt for fra Taliban-soldater i 1998. Sikkerhetssituasjonen i denne delen av Afghanistan er fortsatt ikke god, og Taliban har en betydelig innflytelse der. Heller ikke sikkerhetssituasjonen i Kabul er bra, og sivilbefolkningen lider under væpnede angrep og selvmordsaksjoner fra opprørerne. Av betydning for saken er videre at ankemotpartene tilhører folkegruppen hazara, hvilket gjør dem særskilt utsatt. Dersom ankemotpartene skal returneres til Kabul, anføres det at vilkårene for internflukt i utlendingsloven § 28 femte ledd jf. utlendingsforskriften § 7-1 må være oppfylt. Etter ankemotpartenes syn vil det være et uforholdsmessig tiltak å henvise dem til internflukt i Kabul.

Atter subsidiært gjør ankemotpartene gjeldende at de har krav på oppholdstillatelse i Norge i medhold av utlendingsloven § 38. Både sterke menneskelige hensyn og ankemotpartenes tilknytning til riket tilsier at oppholdstillatelse skal gis. Ankemotpartene bestrider ikke at denne vurderingen er overlatt til forvaltningens frie skjønn, og at domstolenes prøvingsrett er begrenset. I denne saken gjøres det imidlertid gjeldende at hensynet til barnas beste ikke er forsvarlig vurdert, og at Utlendingsnemnda ikke har tatt forsvarlig hensyn til de nye opplysningene om Ds reduserte evne til å vare på sine barn. Etter ankemotpartenes syn vil det også være sterkt urimelig ikke å innvilge familien oppholdstillatelse i Norge etter utlendingsloven § 38.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. D, B, E og C/det offentlige tilkjennes sakens kostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten har kommet til at beslutningen 22. juni 2015 og de tidligere vedtakene er gyldige, og at staten ved Utlendingsnemnda må frifinnes.

Lagmannsretten skal vurdere gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning 22. juni 2015 om ikke å omgjøre tidligere vedtak om tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e, avslag på søknad om beskyttelse, jf. utlendingsloven § 73 første ledd jf. § 28 første ledd bokstav a og b, samt avslag på søknad om opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38.

Er vilkårene for tilbakekall av utlendingenes flyktningstatus og oppholdstillatelser oppfylt

Lagmannsretten ser først på spørsmålet om vilkårene for å tilbakekalle utlendingenes flyktningstatus og oppholdstillatelser er oppfylt.

Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall er fattet i medhold av utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. Etter denne bestemmelsen kan status som flyktning og oppholdstillatelse etter § 28 tilbakekalles dersom utlendingen «ikke lenger kan nekte å nyte godt av beskyttelse fra landet utlendingen er borger av, fordi de forholdene som førte til at utlendingen ble anerkjent som flyktning etter § 28 ( ... ) ikke lenger er til stede».

I Rt-2010-858 er det lagt til grunn at tilbakekall av asyl bare kan skje i den utstrekning vilkårene i Flyktningkonvensjonen artikkel 1 C (1)-(6) er oppfylt. Artikkel 1 C (5), som er det aktuelle alternativet i denne saken, fastsetter at konvensjonen ikke lenger skal gjelde for en flyktning dersom:

He can no longer, because of circumstances in connection with which he has recognized as a refugee have ceased to exist, continue to refuse to avail himself of the protection of the country of his nationality.

Høyesterett har i den samme dommen slått fast at det ikke bare er endringer i forholdene i hjemlandet som kan gi grunnlag for tilbakekall. Også endringer i utlendingens personlige forhold kan i seg selv medføre opphør av asyl og oppholdstillatelse. For at endringer i personlige forhold kan medføre tilbakekall, må det imidlertid ha skjedd en vesentlig og stabil endring i de forholdene som førte til at utlendingen ble anerkjent som flyktning. Det vises her til Rt-2010-858 avsnitt 42, der Høyesterett uttaler:

. . Det er anerkjent at endringer i hjemlandet - for å ivareta flyktningers behov for innrettelse - må være av en viss styrke og varighet før tilbakekall kan skje. Jeg antar at det også må gjelde sikkerhetsmarginer for endringer av personlige forhold.

D ble innvilget midlertidig oppholdstillatelse med flyktningstatus i Utlendingsdirektoratets vedtak 21. september 2012. Tillatelsene var basert på følgende forhold:

Søkeren må ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse for å bli regnet som flyktning etter flyktningkonvensjonen og norsk lov, se utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Etter denne bestemmelsen er det et vilkår at risikoen for forfølgelse er knyttet til etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning. Hva som regnes som forfølgelse følger av utlendingsloven § 29.

UDI mener at søkeren har en velbegrunnet frykt for forfølgelse som kan knyttes til en eller flere av disse forfølgelsesgrunnene.

Søkeren kan ikke få oppholdstillatelse som flyktning i Norge dersom søkeren kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet sitt enn det området han eller hun har flyktet fra. Det er en forutsetning at det ikke vil være urimelig å henvise søkeren til å søke beskyttelse i disse delene av hjemlandet, se utlendingsloven § 28 femte tedd og utlendingsforskriften § 7-1.

UDI mener at søkeren ikke kan få effektiv beskyttelse et annet sted i hjemlandet.

Vi viser til at det i folkerettslig praksis er vanlig å oppstille tre vilkår for å kunne henvise søkeren til internflukt: Internfluktalternativet må være tilgjengelig, trygt og fremstå som rimelig.

Kabul by er etter UDIs kjennskap et tilgjengelig internfluktområde for søkeren, og det er mulig for søkeren å reise dit.

UDI mener imidlertid at en henvisning til internflukt i Kabul by ikke vil være trygt for søkeren, fordi hun også der fyller vilkårene for beskyttelse. Etter UDls vurdering er det heller ikke trygt for søkeren å søke internflukt noen andre steder i Afghanistan. Vi viser til at søkeren etter det opplyste er enslig kvinne uten mannlig nettverk i Afghanistan.

Søkeren innvilges derfor tillatelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. utlendingsloven § 28 annet ledd.

I Utlendingsnemndas vedtak 14. oktober 2014 ble Ds og barnas flyktningstatus og oppholdstillatelser i Norge endelig tilbakekalt. Det ble lagt til grunn at D ikke lenger kunne anses som enslig kvinne uten mannlig nettverk i Afghanistan. Det ble vist til at A hadde meldt seg som asylsøker i Norge 7. desember 2012, og at mannens søknad om beskyttelse var endelig avslått i nemndas vedtak 14. oktober 2014. Etter nemndas mening kunne D returnere til Afghanistan sammen med ektefellen, og hun kunne derved ikke lenger nekte å la seg beskytte av staten hun er borger av.

Den 25. oktober 2014, det vil si dagen etter at Ds og barnas flyktningsstatus og oppholdstillatelser ble tilbakekalt, forsvant A fra familiens bosted i Y. I begjæring 30. oktober 2014 ba D om at vedtaket om tilbakekall ble omgjort. Det ble vist til at hun igjen var kommet i samme situasjon som da oppholdstillatelsen med flyktningstatus ble gitt i september 2012. Begjæringen om omgjøring ble ikke tatt til følge. I Utlendingsnemndas beslutning 11. desember 2014 uttales det:

Når det gjelder anførslene om at klagerens ektemann/far nå er forsvunnet, bemerkes at han etter det opplyste skal ha forsvunnet da familien mottok UNEs vedtak om tilbakekall. Den påberopte forsvinningen fremstår klart som et forsøk på å unndra seg (og familien) fra retur til hjemlandet, og tilsier ingen endret vurdering av klagerens situasjon ved retur til hjemlandet. UNE anser ikke den påberopte forsvinningen reell, i den forstand at det ikke kan legges til grunn at han vil være utilgjengelig for familien i forbindelse med retur til hjemlandet, og at han ikke vil unndra omsorg for familien i fremtiden.

Spørsmålet om det i saken her har skjedd endringer i Ds personlige forhold av en slik styrke og varighet at tilbakekall kan skje, er et bevisspørsmål som lagmannsretten kan prøve fullt ut. Det er faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn ved prøvingen, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81. Det er likevel adgang til å legge vekt på nye opplysninger som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 50 og Rt-2015-1388 avsnitt 132. Skjæringstidspunktet for relevant faktum er 22. juni 2015, som er datoen for den siste beslutningen om ikke å omgjøre vedtaket. Beslutningen henviser imidlertid til tidligere vedtak og beslutninger i saken, og lagmannsretten vil derfor også vurdere begrunnelsene i disse avgjørelsene i den grad det er relevant for avgjørelsen.

Hva angår beviskravet for de faktiske forholdene av betydning for avgjørelsen, i vår sak spørsmålet om D fremdeles er uten mannlig nettverk og derved fortsatt uten tilstrekkelig beskyttelse i hjemlandet, viser lagmannsretten til Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46, der rettstilstanden for bevisvurderingen etter utlendingsloven er oppsummert slik:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Det er i lagmannsrettspraksis etter denne dommen lagt til grunn at et senket beviskrav med hensyn til det anførte asylgrunnlaget bare kommer til anvendelse i tilfeller der søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Ved vurderingen av om det anførte asylgrunnlaget fremstår som «noenlunde sannsynlig» står asylsøkerens generelle troverdighet sentralt. I enkelte avgjørelser er dette uttrykt slik at det senkede beviskravet «noenlunde sannsynlig» bare kommer til anvendelse der asylsøkeren generelt fremstår som troverdig, slik det også er formulert i UNHCRs håndbok om prosedyrer og kriterier for å fastsette flyktningers rettsstilling, punkt 204.

Lagmannsretten har i likhet med tingretten og Utlendingsnemnda kommet til at det er flere forhold ved Ds forklaring om forholdet til ektemannen som svekker hennes generelle troverdighet. Etter lagmannsrettens syn har D ikke gitt noen holdbar forklaring på hvordan ektemannen ble borte for henne og barna under flukten over grensen fra Iran til Tyrkia. Det naturlige i slike situasjoner må anses å være at en familie gjør sitt beste for å holde sammen, og det svekker Ds troverdighet at hun ikke har noen flere eller mer konkrete opplysninger om når og hvordan ektemannen ble borte. Dersom Ds forklaring om at ektefellene var kommet bort fra hverandre er riktig, er det videre påfallende at de ikke snakket sammen om forsvinningen, da ektemannen ble gjenforent med familien i Norge i desember 2012. Ifølge Ds forklaring for tingretten og lagmannsretten hadde hun ikke spurt og heller ikke fått noen nærmere forklaring på hvordan ektemannen var kommet bort fra de andre under flukten over grensen.

I likhet med tingretten fester lagmannsretten heller ikke lit til Ds forklaring om at det ikke var kontakt mellom ektefellene i tiden mellom flukten fra Iran og gjenforeningen i Norge. Tingretten skrev følgende om tiden etter at ektefellene var kommet bort fra hverandre:

... For det første forklarte D at hun og familien oppholdt seg i Hellas i mange måneder før de dro videre. Hun leide husrom sammen med andre afghanere og hun oppsøkte og tilbrakte tid i en park i Athen hvor det var mange afghanere som befant seg. Videre har Røde Kors, ifølge Landinfo ved landrådgiver Barbo Helling, et system i Hellas som bistår med å spore opp og gjenforene familier som har kommet bort fra hverandre. Det synes utenkelig at familien ikke i løpet av så mange måneder klarte å finne sammen i Hellas. Retten har ved denne vurderingen også sett hen til at D ved ankomst Norge hadde to mobiltelefoner med seg. D forklarte til politiet ved ankomst i Norge at hun ikke husket mobilnummeret eller pinkoden til disse telefonene. I retten forklarte D at den ene mobilen var ødelagt og at det også var noe galt med den andre. Hun forklarte i retten at hun derfor ikke hadde snakket med noen på disse to mobilene. Mobiltelefoner er et svært viktig hjelpemiddel for flyktninger for å holde kontakt med familien og oppdatere seg på hva som skjer. Det fremstår som utenkelig for retten at D ikke hadde kontakt med sin ektemann eller andre ved bruk av disse mobilene. ...

Lagmannsrettens vurdering er at Ds forklaring om mobiltelefonene og oppholdet i Hellas er egnet til å svekke hennes generelle troverdighet. Ds generelle troverdighet svekkes ytterligere av at hun ifølge sin egen forklaring ikke klarte å oppnå kontakt med ektemannen gjennom deres eldste sønn F, som allerede bodde i Norge. Dersom ektefellene virkelig var kommet bort fra hverandre, er det etter lagmannsrettens syn helt usannsynlig at de ikke hadde kunnet finne sammen igjen når de hadde sønnen F som felles kontaktpunkt. D har forklart at hun under oppholdet i Hellas mottok økonomisk støtte fra sønnen i Norge, hvilket tilsier at hun var i besittelse av hans kontaktdetaljer. Etter lagmannsrettens syn må det legges til grunn at det samme gjaldt for A.

Når det gjelder ektemannens forsvinning i Norge har D forklart at A forlot huset i løpet av natten etter at de hadde fått meddelt det endelige vedtaket fra Utlendingsnemnda 24. oktober 2014. Ifølge D gjorde hun seg få eller ingen tanker om hvor ektemannen var blitt av, utover å tenke at han kanskje var i moskeen. Først etter en uke tok hun kontakt med politiet og meldte A savnet. Ifølge D har hun etter 25. oktober 2014 verken sett eller hørt fra ektemannen. Lagmannsretten finner Ds forklaring om As forsvinning i Norge lite troverdig. Det er etter lagmannsrettens mening lite sannsynlig at hun ikke har hatt noen som helst kontakt med ektemannen i løpet av en periode på over 2 ½ år. Det må videre anses som påfallende at hun allerede fire dager etter ektefellens forsvinning opplyste til norsk helsepersonell at hun var alenemor. Etter lagmannsrettens vurdering er det ut fra ovennevnte gjennomgang mye som tyder på at ektefellenes adskillelse under flukten til Norge samt As forsvinning 25. oktober 2014 har vært strategisk motivert i den hensikt å oppnå oppholdstillatelse i Norge for familien.

Etter at Ds første omgjøringsbegjæring begrunnet med As nye forsvinning ikke hadde ført frem, ble det i ny omgjøringsbegjæring 18. desember 2014 og 8. januar 2015 fremsatt nye opplysninger om forholdet til ektemannen. Det ble da anført at D hadde vært utsatt for vold fra As side, og at han også hadde slått barna. Av denne årsak ønsket D å skille seg fra ektefellen.

Lagmannsretten deler tingrettens oppfatning om at D stadig har fremsatt nye anførsler i saken for hvert avslag hun har fått. Dette er egnet til å svekke den generelle troverdigheten, slik det også er redegjort for i Rt-2011-1481 avsnitt 46, gjengitt ovenfor. Hva angår Ds forklaring om vold fra ektemannen, er det etter lagmannsretten påfallende at hun ikke fortalte om dette i forbindelse med innleggelsen på St. Olavs hospital i tiden 28. til 29. oktober 2014, da A, ifølge Ds forklaring, hadde slått henne gjentatte ganger under en krangel 24. oktober 2014. Til Ds anførsel om at opplysningene kom så vidt sent, fordi det var vanskelig å fortelle om vold i ekteskapet til sin mannlige advokat, bemerker lagmannsretten at hun under innleggelsen i St. Olavs Hospital hadde samtaler med både en kvinnelig lege og en kvinnelig psykiatrisk sykepleier. Det er for øvrig nedtegnet i journalen at D var uten tegn på ytre skader.

Lagmannsretten har på bakgrunn av en samlet vurdering av bevisbildet kommet til at det ikke kan legges til grunn at D er enslig og derved uten tilstrekkelig beskyttelse i hjemlandet. Dette gjelder selv om det lavere beviskravet om at asylforklaringen må fremstå som noenlunde sannsynlig, legges til grunn. D kan etter dette ikke gis medhold i at Utlendingsnemndas tilbakekall av oppholdstillatelsen med flyktningstatus er ugyldig, fordi avgjørelsen bygger på feilaktige faktiske forutsetninger.

Ankemotpartene har i spørsmålet om tillatelsene gyldig kan tilbakekalles etter utlendingsloven § 37 ikke anført at det foreligger feil i Utlendingsnemndas rettsanvendelse, ved at det ikke er gjort en egen vurdering av om det også har skjedd en vesentlig og stabil endring i sikkerhetssituasjonen på returstedet. Det er for lagmannsretten derfor ikke grunnlag for å gå inn på sikkerhetssituasjonen i X og/eller Kabul i anledning vurderingen av tilbakekallets gyldighet.

Spørsmålet som lagmannsretten derimot må ta stilling til er om det før en oppholdstillatelse med flyktningstatus gyldig kan tilbakekalles, skal skje en forholdsmessighetsvurdering som er underlagt domstolsprøving.

Det fremgår av utlendingsloven § 37 første ledd at en oppholdstillatelse under gitte forutsetninger kan trekkes tilbake. Etter statens mening vil dette si at avgjørelsen er undergitt forvaltningens frie skjønn, og at det ikke foreligger noe krav om forholdsmessighet som domstolene kan prøve.

Lagmannsretten er enig med staten i at lovteksten ikke oppstiller noe krav om at det for tilbakekallsvedtak skal gjøres en forholdsmessighetsvurdering. Heller ikke Flyktningkonvensjonen eller EUs statusdirektiv gir grunnlag for å innfortolke en generell forholdsmessighetsbegrensning. Etter lagmannsrettens mening taler dette med styrke for at det ikke foreligger et krav om forholdsmessighet, noe som også er lagt i grunn av lagmannsretten i LB-2016-10920.

På den annen side peker lagmannsretten på at det i andre tilfeller der det skjer en endring av tillatelser til ugunst for utlendingen, er lovfestet et forholdsmessighetskrav. Det vises til endringer som skyldes at utlendingen har begått en straffbar handling m.v., ga uriktige opplysninger da tillatelsen ble gitt eller har unnlatt å reise ut av landet innen en nærmere fastsatt utreisefrist, jf. utlendingsloven § 66–§ 68, jf. § 70, som gjelder ved utvisning. Det kan argumenteres for at det gir en noe uheldig sammenheng i regelverket om det ikke skal skje en forholdsmessighetsvurdering også ved tilbakekall av oppholdstillatelser etter § 37 første ledd bokstav e, når tilbakekallet - som i saken her - er forårsaket av endringer i utlendingens personlige forhold. Den omstendighet at det i Utlendingsnemndas praksis er innført en regel om forholdsmessighetsvurdering ved tilbakekall, peker også i samme retning, uten at dette på noen måte kan være avgjørende.

I avgjørelse inntatt i Rt-2008-560, kom Høyesterett til at domstolens prøvings-kompetanse var begrenset, fordi ordlyden i daværende utlendingsloven § 29 fjerde ledd ikke inneholdt noen forholdsmessighetsbegrensning. Saken gjaldt en mann som ikke fikk opphevet et innreiseforbud til Norge, til tross for at han hadde kone og fire barn i landet. Slik lagmannsretten ser det, har avgjørelsen begrenset betydning for vår sak. Det vises her til at det som argument for at det i denne saken ikke forelå noen krav om forholdsmessighet, ble lagt til grunn at det generelt sett ikke er samme behov for rettssikkerhetsgarantier for utlendinger som ønsker å reise inn i landet, som for utlendinger som lovlig oppholder seg her og blir besluttet utvist.

Som antydet av Høyesterett i ovennevnte avgjørelse avsnitt 46 kan det ved vurderingen av om det foreligger et forholdsmessighetskrav ikke være uten betydning at utlendingens oppholdssituasjon i Norge er etablert på lovlig grunnlag. Etter lagmannsrettens syn har saken derved visse likhetstrekk med avgjørelsen inntatt i Rt-2009-851, som gjaldt en skilt kvinnes rett til å bli i landet, etter en spesialregel under bestemmelsen om opphold på humanitært grunnlag. Slik Høyesterett så det, kunne det ved vurderingen av gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak ikke være uten betydning at kvinnens situasjon var basert på lovlig grunnlag.

I saken her er det fra ankemotpartene gjort gjeldende at tilbakekallet av Ds og barnas flyktningstatus og oppholdstillatelser i Norge innebærer et inngrep i goder beskyttet av EMK artikkel 8 om retten til privatliv. Dersom D og barna kan anses som «settled migrants» vil tilbakekallet - for å være gyldig - måtte ha hjemmel i lov, ivareta et legitimt formål og være forholdsmessig, se HR-2016-2017-A avsnitt 55-57 og 78.

I EMDs storkammeravgjørelse i saken Jeunesse mot Nederland (EMD-2010-12738) avsnitt 104 er begrepet «settled migrants» definert som «persons who have already been granted formally a right of residence in a host country».

D og barna ble ved Utlendingsdirektoratets vedtak 21. september 2012 innvilget midlertidig oppholdstillatelse med flyktningstatus for tre år. Tillatelsene kunne fornyes etter utlendingsloven § 61 første ledd og ga grunnlag for permanent oppholdstillatelse etter § 62. Det er fra statens side ikke anført at vedtakene var gitt på uriktig grunnlag, eller at de av andre grunner skulle være ugyldige. D og barna må derfor sies å ha innrettet seg etter en etablert rettighet. De hadde bosatt seg i Y, der barna hadde gått på skole. Barna hadde lært seg norsk og var godt integrerte i det norske samfunnet med norske venner. Slik lagmannsretten ser det, er det mye som taler for at D og barna kan anses å oppfylle det krav som er oppstilt i Jeunesse-dommen og derved bli å anse som «settled migrants». Gode grunner taler derved for at det i denne saken skal foretas en forholdsmessighetsvurdering i lys av EMK artikkel 8. Spørsmålet om det også ved tilbakekall etter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e må foretas en slik vurdering, kommer derfor ikke på spissen.

Ved vurderingen av om et inngrep i privatlivet er forholdsmessig, skal det på den ene siden tas hensyn til hvilke tungtveiende samfunnsinteresser som taler for at det iverksettes et inngrep og veie dette opp mot den belastningen som enkeltindividet vil bli påført gjennom inngrepet. Det må foreligge et «rimelig forhold» mellom argumentene til støtte for tiltaket og den byrde som individet vil påføres. Det er i den forbindelse ikke tvilsomt at staten skal innrømmes en viss skjønnsmargin («margin of appreciation»).

Ankemotpartenes oppholdstillatelser med flyktningstatus ble gitt i Utlendingsdirektoratets vedtak 21. september 2012. Oppholdstillatelsene var midlertidige og hadde en varighet på tre år. Slik lagmannsretten ser det, skal det mindre til for å legitimere et vedtak om tilbakekall overfor utlendinger som bare har en midlertidig oppholdstillatelse, enn overfor utlendinger som har fått en ordinær oppholdstillatelse, eventuelt en bosettingstillatelse.

De midlertidige oppholdstillatelsene som ankemotpartene fikk, ble gitt under forutsetning av at D var enslig kvinne uten mannlig nettverk i hjemlandet. Utlendingsdirektoratet tok i vedtaket forbehold om endrede forutsetninger. I vedtaket heter det:

UDI vil gjøre spesielt oppmerksom på at søkerens tillatelse er gitt under forutsetning av at søkeren er enslig uten nettverk. Søkeren har opplyst at hennes mann er antatt forsvunnet. Dersom disse opplysningene i ettertid skulle vise seg å ikke medføre riktighet, kan tillatelsen trekkes tilbake, jf. utlendingsloven § 63.

Allerede i desember 2012 kom A til Norge og ble gjenforent med kone og barn. Etter lagmannsrettens mening kunne D og barna etter dette ikke ha hatt noen beskyttelsesverdig forventning om å forbli i Norge. Dette ble de da også gjort oppmerksom på i forhåndsvarsel om tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse fra Utlendingsdirektoratet 21. februar 2013.

I forholdsmessighetsvurderingen må det på den annen side ses hen til at D fikk gyldig oppholdstillatelse i Norge i september 2012. Hun har gått på norskkurs og snakker noe norsk. Hun har også fått norske venner.

Hva angår Ds helsesituasjon, kan det ut fra de fremlagte journaldokumentene ikke legges til grunn at hun lider av en varig sykdom som må behandles av helsepersonell. Etter lagmannsrettens vurdering må Ds psykiske reaksjoner høsten 2014/vinteren 2015 anses forårsaket av Utlendingsnemndas tilbakekall av oppholdstillatelsen (oktober 2014) og politiets forsøk på uttransportering av familien (desember 2014). Ifølge epikrise fra St. Olavs Hospital 30. januar 2015 er det ikke funnet alvorlig sykdom hos D, og episodene med bevisstløshet er vurdert som funksjonelle og stress/situasjonsbetingede. De fremlagte helseopplysningene gir ikke grunnlag for å konstatere noen tilgrunnliggende eller alvorlig psykisk lidelse hos D som kan være til hinder for retur til hjemlandet.

Utlendingsnemnda har i sine avgjørelser lagt avgjørende vekt på «innvandringsregulerende hensyn, som tar sikte på å forhindre uthuling av asylinstituttet» og funnet at hensynet til D og barna må vike for disse hensynene. Det er på det rene at det er adgang til å vektlegge innvandringsregulerende hensyn ved vurderingen av EMK artikkel 8. Etter lagmannsrettens vurdering må det anses legitimt å reagere med tilbakekall av midlertidige oppholdstillatelser i tilfeller hvor det foreligger varige og stabile endringer i de personlige forholdene som lå til grunn for tillatelsen, selv om dette kan få betydelige konsekvenser for dem som rammes. Ifølge vitneforklaring fra rådgiver i Utlendingsnemnda, Christine Oppegaard, har man i utlendingsforvaltningen et ønske om mest mulig likebehandling av asylsøkere. Det ville på denne bakgrunn være uheldig om afghanske familier som av strategiske årsaker ankommer landet på ulike tidspunkter, skal ha bedre muligheter for å få oppholdstillatelse i Norge enn familier som kommer til landet samlet og søker asyl her sammen.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det foreligger et rimelig forhold mellom tilbakekallet av Ds oppholdstillatelse og den belastning tilbakekallet må anses å ha for utlendingen. Det er ved denne vurderingen lagt vekt på at tilbakekallet medfører inngrep i retten til privatliv, og at tilbakekallet av oppholdstillatelsene ikke innebærer krenkelse av retten til familieliv. Som lagmannsretten ovenfor har kommet til, må det legges til grunn som mest sannsynlig at A igjen vil være tilgjengelig for sin familie dersom D og barna returneres til hjemlandet.

For B, E og C skal spørsmålet om det foreligger krenkelse av EMK artikkel 8 ses i sammenheng med FNs barnekonvensjon artikkel 3, hvoretter «the best interests of the child shall be a primary consideration».

Ut fra bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at både B, E og C er godt integrerte i Norge og i sitt lokalmiljø. De har alle gått på skole her og har lært seg norsk. For B, E og C vil det være en stor belastning å bli returnert til hjemlandet. Ved forholdsmessighetsvurderingen må det likevel ses hen til at barna var henholdsvis 15, 13 og 10 år gamle da de kom til Norge. Etter det opplyste hadde familien bodd i Iran fra 1998 til 2012, der de synes å ha levd sammen med andre afghanere. Både B, E og C snakker foreldrenes morsmål (dari), og de har hatt privatundervisning sammen med andre afghanere i Iran. Utlendingsnemndas vedtak bygger på at barnas retur til Afghanistan skal gjennomføres sammen med moren og faren. Etter lagmannsrettens mening må barna anses å ha gode forutsetninger for å reetablere seg i hjemlandet sammen med foreldrene.

Hva angår spørsmålet om D har psykiske helseplager av et slikt omfang at hennes omsorgsevne overfor barna er nedsatt, har lagmannsretten ovenfor kommet til at de psykiske reaksjonene har vært situasjonsbestemte. Det er ikke holdepunkter i bevisførselen for at hun lider av noen alvorlig eller varig psykisk lidelse. I likhet med Utlendingsnemnda finner lagmannsretten ikke å kunne legge til grunn at Ds evne til å dra omsorg for barna ved en eventuell retur til hjemlandet vil være varig svekket.

Etter lagmannsrettens syn må det i den avveining som skal foretas også legges vekt på at B, E og C senest 24. oktober 2014 må anses å ha blitt kjent med at oppholdstillatelsene i Norge var tilbakekalt. At B, E og C ikke kan bebreides for den situasjonen de har kommet i, er av betydning, men kan ikke være avgjørende.

Lagmannsretten har funnet avgjørelsen vanskelig, men har blitt stående ved at heller ikke tilbakekallet av oppholdstillatelsene til B, E og C kan kjennes ugyldige som stridende mot EMK artikkel 8 eller barnekonvensjonen artikkel 3.

Er utlendingene vernet mot retur etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b

Det neste spørsmålet lagmannsretten må ta stilling til, er om D og barna er vernet mot retur til Afghanistan, jf. utlendingsloven § 73 første ledd jf. § 28 første ledd bokstav a og b, der det fremgår at en utlending ikke kan sendes til et område der vedkommende har en velbegrunnet frykt for forfølgelse, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1A, eller for øvrig står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Spørsmålet er vurdert av Utlendingsnemnda i vedtaket av 14. oktober 2014. Fra vedtaket gjengis:

Som flyktning etter lovens § 28 første ledd bokstav a regnes utlending som har

«velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli '1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967». Vilkåret om at klageren skal ha «velbegrunnet frykt for forfølgelse», innebærer at det skal foretas en objektiv og fremtidsrettet bedømmelse av risikoen for at hun vil bli utsatt for forfølgelse. Hva som ligger i begrepet «forfølgelse» er nærmere beskrevet i lovens § 29. Det er videre et vilkår at det er årsakssammenheng mellom forfølgelsen og minst en av de nevnte forfølgelsesgrunner. Forfølgelsesgrunnene er nærmere definert i lovens § 30. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, jf. lovens § 38 tredje ledd og barnekonvensjonen artikkel 3. Barn kan gis oppholdstillatelse selv om situasjonen ikke er av et slikt alvor at det ville blitt gitt tillatelse til en voksen.

Når det gjelder klagerens anførsel om å risikere forfølgelse ved retur fordi ektemannen ble bortført og truet av Taliban, vises det til at dette ikke er lagt til grunn. Under enhver omstendighet finner UNE at klageren, dersom forklaringen hadde blitt lagt til grunn, ikke ville ha oppfylt vilkårene for beskyttelse etter § 28 første ledd bokstav a. I likhet med UDI viser UNE til at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at Taliban fortsatt skal være ute etter ektefellen på grunn av en hendelse som skal ha funnet sted omlag 15 år tilbake i tid. UNE tiltrer UDls vurdering, og viser til denne. Det vises for øvrig til UNEs vurdering i vedtak av i dag i ektefellens sak.

Når det gjelder klagerens anførsel om å risikere forfølgelse fordi hun er hazara, er UNE kjent med at hazaraene historisk sett har vært i en sårbar situasjon i Afghanistan, og at det under Talibans regjeringsperiode fra 1996 til 2001 ble begått alvorlige overgrep mot hazaraer. UNE er videre kjent med at hazaraer fremdeles kan bli utsatt for diskriminering, og at de i enkelte tilfeller kan være utsatt for etnisk relatert vold. UNE kan imidlertid ikke se at det er holdepunkter for å trekke den slutning al hazaraminoriteten på generelt grunnlag blir forfulgt eller utsatt for alvorlige overgrep som følge av sin etnisitet. Det vises blant annet til UNHCRs «Eligibility Guidelines for Assesing the lnternational Protection Needs of Asylum-Seekers from Afghanistan» fra august 2013. Det er ikke opplysninger i saken om individuelle forhold ved klageren eller barna som tilsier at de vil risikere forfølgelse ved retur fordi de er hazara. Vilkårene for å anse klageren og barna som flyktninger etter lovens § 28 første ledd bokstav a er ikke oppfylt.

Vurdering av beskyttelsesbehov etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Som flyktning etter lovens § 28 første ledd bokstav b regnes utlending som «uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet».

UNE anser at den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ikke tilsier at klageren eller barna står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet. UNE vurderer den generelle sikkerhetssituasjonen for sivilbefolkningen i Afghanistan på bakgrunn av landinformasjon fra blant annet Utlendings-forvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo), FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR), andre FN-organisasjoner, andre lands utlendingsforvaltninger, statlige og ikke-statlige organisasjoner, forskningsinstitusjoner og ulike nyhetsformidlere.

UNE legger til grunn at klagerens ektefelle opprinnelig er fra X, der klageren også var bosatt sammen med ham før de reiste til Iran. Den generelle sikkerhetssituasjonen der anses å være stabil. Klageren kommer selv fra Kabul, der også ektefellen bodde i omkring ni måneder etter at de giftet seg. Også den generelle sikkerhetssituasjonen i Kabul by anses å være stabil, og har vært det over lang tid. UNE er kjent med at det forekommer angrep i byen, i hovedsak rettet mot afghanske myndighetspersoner og den internasjonale tilstedeværelsen. Sivilbefolkningen rammes også i noen grad tilfeldig av disse aksjonene. Videre er det kriminalitetsproblemer i byen. UNE kan imidlertid ikke se at noen av disse problemene er av en slik art og/eller omfang at retur dit ikke er å anse som forsvarlig.

UNE kan heller ikke se at det foreligger individuelle forhold som tilsier at klageren eller barna ved retur står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. UNE finner etter dette at klageren og/eller barna ikke er å anse som flyktning etter lovens § 28 første ledd bokstav b.

Domstolene har full kompetanse ved overprøving av vedtak om asyl etter utlendingsloven § 28 første jf. andre ledd, og kan således prøve både utlendingsmyndighetenes tolkning og subsumsjon. På bakgrunn av flertallets uttalelser i plenumsdommen i Rt-2015-1388 legger lagmannsretten til grunn at det generelt bør utvises tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger. Etter å ha konkludert med at domstolene fullt ut kan prøve urimelighetsvilkåret ved internflukt etter utlendingsloven § 28 femte ledd, heter det i dommens avsnitt 247:

Det er imidlertid grunn til å vise tilbakeholdenhet ved prøvingen av om internflukt vil være urimelig. I swingballdommen begrunnet Høyesterett en slik tilbakeholdenhet med Patentstyrets spesielle sakkunnskap og brede erfaringsgrunnlag. På samme måte har UNE gjennom behandlingen av et stort antall saker opparbeidet betydelig erfaring og kompetanse, ikke minst når det gjelder landfaglige spørsmål. Dette gir mulighet for å se sakene i sammenheng, slik at likebehandling sikres. Domstolene vurderer til sammenligning bare enkeltsaker og har dermed ikke de samme forutsetningene for å se det store bildet. Etter mitt syn tilsier dette - og hensynet til en rasjonell utlendingsforvaltning - forsiktighet med å overprøve UNEs vurderinger.

For så vidt gjelder sikkerhetssituasjonen i ankemotpartenes hjemland, har lagmannsretten fått fremlagt Landinfos temanotat om Afghanistan av henholdsvis 9. januar 2014, 8. april 2015 og 20. november 2015. Forsker Hilde Liden ved Institutt for samfunnsforskning og landrådgiver Barbo Helling i Landinfo har videre avgitt forklaring.

Etter bevisførselen kan lagmannsretten ikke se at det er grunn til å fravike Utlendingsnemndas vurdering om at D og barna på generelt grunnlag ikke risikerer å bli forfulgt eller utsatt for alvorlige overgrep fordi de tilhører folkegruppen hazara. Det vises i den forbindelse til at hazaraene ifølge Liden og Helling utgjør en ikke ubetydelig del av befolkningen både i X og i Kabul. Etter at Taliban mistet kontrollen i 2001, er faren for forfølgelse av hazaraene redusert. Med unntak for et angrep mot en sjiamuslimsk moske i 2011, synes pashtunerne og hazaraene å ha levd side om side i Kabul siden 2001.

Lagmannsretten er videre enig med Utlendingsnemnda i at familien ikke har noen velbegrunnet frykt for forfølgelse fra Taliban som følge av en hendelse som A opplyser å ha vært utsatt for i 1998. Det vises til at den aktuelle hendelsen ligger over 15 år tilbake i tid, og at Taliban ikke lenger har myndighetsmakt i Afghanistan.

I ankemotpartenes omgjøringsbegjæring 8. januar 2015 ble det fremsatt nye opplysninger om at E ved retur til hjemlandet risikerte tvangsekteskap med en eldre mann. Ifølge begjæringen skal A har opparbeidet seg en betydelig gjeld til denne mannen. Dersom gjelden ikke innfris vil mannen kreve å få inngå ekteskap med E. Opplysningene om et mulig tvangsekteskap er kommet sent i saken og etter at det asylgrunnlaget som først ble påberopt viste seg ikke å føre frem. Opplysningene om det angivelige tvangsekteskapet er videre uspesifiserte og svært vage. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at opplysningene om et mulig tvangsekteskap for E verken kan anses som sannsynlige eller noenlunde sannsynlige.

På bakgrunn av ovennevnte konkluderer lagmannsretten med at verken D eller barna oppfyller vilkårene for å få asyl i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Heller ikke vilkårene for å anse ankemotpartene som flyktninger etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er etter lagmannsrettens syn oppfylt. Denne bestemmelsen kommer til anvendelse der Norge er folkerettslig forpliktet, i første rekke etter EMK artikkel 3, til ikke å sende en utlending ut av landet, dersom vedkommende risikerer å bli utsatt for bl.a. tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling. Det legges til grunn at terskelen for at generell ustabilitet, usikkerhet og risiko skal kvalifisere for beskyttelse er relativt høy, jf. bl.a. EMDs avgjørelse 28. juni 2012 i sak A.A. m.fl. mot Sverige.

Ut fra Landinfos temanotater og forklaringene fra Liden og Helling, er det etter lagmannsrettens vurdering ingen opplysninger i saken som tilsier at sikkerhetssituasjonen på As hjemsted X eller Ds hjemsted Kabul er av en slik art at D og barna står i noen reell fare for å bli utsatt for overgrep eller umenneskelig eller nedverdigende behandling ved å oppholde seg der. Taliban er riktignok til stede i provinsen X, men etter bevisførselen synes opprørernes angrep først og fremst å rette seg mot sikkerhetsstyrkene og sivile i myndighetsposisjoner. For sivilbefolkningen ellers er faren knyttet til situasjoner der disse havner i kryssild mellom opprørere og myndighetsstyrker.

Hva angår sikkerhetssituasjonen i Kabul, er heller ikke denne til hinder for retur. Kabul er under kontroll av myndighetene, men opprørerne utfører diverse angrep, herunder selvmordsangrep. Ifølge Liden og Helling synes opprørsaktiviteten imidlertid i hovedsak å være målrettede angrep rettet mot myndighetspersoner, politiet, offentlige bygninger og andre personer med tilknytning til myndighetene og/eller internasjonal tilstedeværelse. Sivile afghanere synes stort sett ikke å bli rammet av disse aksjonene annet enn som tilfeldige ofre.

Slik lagmannsretten ser det, har D en slik tilknytning til Kabul at det ikke er påkrevd å drøfte spørsmålet om vilkårene for internflukt er oppfylt for at familien skal kunne returneres dit. Det vises til at D er født og oppvokst i Kabul, og at hun og ektemannen også har vært bosatt der. På tidspunktet for Utlendingsnemndas beslutning 22. juni 2015 hadde hun også nær familie i Kabul. Ut fra Ds forklaring til utlendingsmyndighetene legger lagmannsretten til grunn at både moren, søsteren og nevøen til D var bosatt i Kabul på dette tidspunktet.

Er vedtaket om å nekte utlendingene opphold på humanitært grunnlag gyldig

Det neste spørsmålet lagmannsretten må ta stilling til, er om vedtaket om å nekte D og barna opphold på humanitært grunnlag er gyldig. Etter utlendingsloven § 38 kan det gis oppholdstillatelse i Norge selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt, dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket.

Utlendingsloven § 38 er en «kan» bestemmelse, der spørsmålet om oppholdstillatelse skal avgjøres av utlendingsmyndighetene etter forvaltningens frie skjønn. I slike saker kan domstolene prøve forvaltningens rettsanvendelse, saksbehandling og om vedtaket bygger på riktig faktum. Det konkrete skjønnet kan derimot ikke prøves utover en kontroll av om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig. Det vises her til Rt-2012-1025 avsnitt 68 og Rt-2012-1985 avsnitt 142.

Utlendingsnemnda har i vedtaket 14. oktober 2014 startet drøftelsen av opphold på humanitært grunnlag med å gjøre rede for innholdet i utlendingsloven § 38 generelt og tredje ledd spesielt. Nemnda har lagt til grunn at i saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, og at dette innebærer at barn kan gis oppholdstillatelse på humanitært grunnlag selv om situasjonen ikke er av et slikt alvor at det ville ha blitt gitt tillatelse til en voksen. Videre i vedtaket gis det uttrykk for at selv om barnets beste er et grunnleggende hensyn, er det ikke utelukket at andre hensyn, herunder innvandringsregulerende hensyn, er relevante og kan ha like stor eller større betydning. Det er presisert at Utlendingsnemnda må foreta en totalvurdering. Slik lagmannsretten ser det, har Utlendingsnemnda med dette gitt uttrykk for en riktig tolkning av lovbestemmelsen.

Spørsmålet om D og barna har en særlig tilknytning til riket, er vurdert i vedtaket på side 9. Fra vedtaket gjengis:

UNE finner videre at verken klageren eller hennes barn har en slik tilknytning til riket som tilsier at tillatelse bør innvilges i medhold av lovens § 38.

Barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt i vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn, jf. forskriftens § 8-5. Med «tilknytning til riket» menes sosiale og samfunnsmessige bånd som opparbeides gjennom oppholdet i Norge. Styrken i tilknytningen og vekten av denne kan ikke fastsettes generelt, men vil være gjenstand for en individuell vurdering.

Varigheten av oppholdet er sentralt i vurderingen. Videre vil barnets alder, språkferdigheter, deltakelse i skole og sosialt liv forøvrig ha betydning. Også andre forhold kan kaste lys over tilknytningen ved en konkret vurdering. Etter praksis vil barn med ett års skolegang og 4,5 års opphold anses å ha en tilknytning som i seg selv kan danne grunnlag for oppholdstillatelse. I alle saker vil det imidlertid foretas en samlet vurdering av om barnets tilknytning sett i sammenheng med barnets situasjon for øvrig tilsier at det foreligger sterke menneskelige hensyn.

UNE har etter en helhetlig vurdering kommet til at barna ikke har en slik tilknytning til Norge som tilsier at det foreligger sterke menneskelige hensyn etter lovens § 38 annet ledd, jf. forskriftens § 8-5. Det vises til at barnas oppholdstid er om lag to år, og at «inngangskriteriet» for når tilknytning alene kan tillegges særlig vekt, dermed ikke er oppfylt.

Når det gjelder klageren selv og hennes tilknytning til riket, har UNE merket seg at hun har oppholdt seg i Norge med tillatelse fra 21.09.2012. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig oppholdstid til at vilkåret om særlig tilknytning er oppfylt. UNE har også merket seg at klagerens eldste sønn, som kom alene til Norge, har oppholdstillatelse. Sønnen er imidlertid en voksen mann på 20 år, og hans alder medfører at det i utgangspunktet ikke er grunnlag for oppholdstillatelse på bakgrunn av familietilknytning. Familien vil også - med unntak for den eldste sønnen, returnere samlet.

Nemnda går deretter over til å behandle hensynet til barnas beste:

... Det kan ikke generelt slås fast at opphold i Norge alltid vil være til barns beste, eller at retur til hjemlandet vil være skadelig for barnet. Det er tydelige verdier knyttet til å vokse opp et sted hvor røttene, nettverket og tilhørigheten er sterk. Fordeler og ulemper for barnet både ved oppholdstillatelse i Norge og retur til hjemlandet må vurderes, og det må ses hen til hvor stor betydning utfallet vil få for barnet. UNE må vurdere om fortsatt opphold i Norge er til barnets beste, og foreta en totalvurdering.

UNE anser at opplysningene om at barna er godt integrert i lokalsamfunnet i Y og at det er særlig belastende for jenter å tilpasse seg det afghanske samfunnet, tilsier at det er holdepunkter for at det er til barnas beste å få oppholdstillatelse i Norge. Ved retur vil familien bosette seg i foreldrenes hjemland, der barna vil kunne gjenforenes med slektninger og bli bedre kjent med foreldrenes språk og kultur. Det er heller ikke opplysninger i saken om at foreldrene ikke er i stand til å yte forsvarlig omsorg, eller at omsorgssituasjonen ved retur av andre grunner fremstår uholdbar. Hensynet til barna taler likevel i retning av at vilkåret om sterke menneskelige hensyn er oppfylt.

Retur til hjemlandet fremstår likevel ikke som utilrådelig for barna, sett i lys av de sosiale forholdene og omsorgssituasjonen der. Selv om barnas beste totalt sett kan tale for opphold i Norge, anser UNE at det her ikke er tilstrekkelig til å gi oppholdstillatelse. De forhold som i utgangspunktet førte til at klageren og barna fikk innvilget oppholdstillatelse i Norge er ikke lenger til stede, og UNE har sett en økende trend med saker der afghanske kvinner og barn kommer alene til Norge, og at far/ektefelle først ankommer når resten av familien har fått en tillatelse i Norge. Når en familie ikke ville vært gitt tillatelser hvis de hadde ankommet samlet, gjør hensynet til konsekvens og likebehandling at familien ikke bør behandles annerledes når vilkårene for tillatelsen - som i denne saken - er gjort helt klart for familien da tillatelse ble gitt. Å ikke tilbakekalle familiens tillatelser i et tilfelle som dette, må formodes å bidra til flere likeartede situasjoner, noe som igjen ville bidra til en uthuling av asylinstituttet. Det vises også til at barnas og foreldrenes situasjon ikke skiller seg vesentlig fra situasjonen til mange andre asylsøkere med barn. Vilkårene for oppholdstillatelse i lovens § 38 er ikke oppfylt.

Også situasjonen ved retur til hjemlandet er vurdert av Utlendingsnemnda:

UNE har videre vurdert klagernes ressurssituasjon ved retur, men kan ikke se at det som er fremkommet om ektemannens/farens helsetilstand tilsier at han ikke kan ta seg av familien ved retur. Det vises til UDls vurdering, samt UNEs vurdering i ektemannens vedtak av i dag. Ektefellen har lang arbeidserfaring som skomaker, familien har hatt midler til å finansiere reisen til Norge, og kan også få en ikke ubetydelig returstøtte. Videre har UNE lagt vekt på at familien har oppgitt å ha nettverk ved retur, også i Kabul. Det vises til opplysningene om at klagerens mor og søster bor der, i tillegg til klagerens nevø og en venn av ektemannen. I tillegg har både klageren og hennes mann tidligere bodd i Kabul, klageren selv er oppvokst Der. UNE legger derfor til grunn at klageren og ektemannen har et nettverk ved retur.

Etter en helhetsvurdering finner UNE at familien ikke fremstår som spesielt sårbar ved retur, og at de har tilstrekkelige forutsetninger for å reetablere seg.

Lagmannsretten finner at Utlendingsnemnda i vedtaket har foretatt en tilstrekkelig bred og saklig vurdering av de ulike vurderingsmomentene. Vedtaket kan heller ikke anses som åpenbart urimelig. Etter lagmannsrettens vurdering har Utlendingsnemnda videre overholdt forpliktelsen som følger av barnekonvensjonen artikkel 3 om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, og det fremgår av vedtaket at hensynet til barna, herunder retursituasjonen og tilknytningen til Norge, er gjort til en del av helhetsvurderingen. At hensynet til barnas beste i denne saken måtte vike for andre tungtveiende interesser, herunder innvandringsregulerende hensyn, kan ikke anses uforsvarlig. Den konkrete interesseavveiningen kan ikke prøves av domstolene. Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at det er feil ved det opprinnelige vedtaket av 14. oktober 2014 som kan medføre at vedtaket er ugyldig.

Etter vedtaket 14. oktober 2014 er det fra ankemotpartenes side fremsatt en rekke omgjøringsbegjæringer som deretter er avgjort av Utlendingsnemnda, sist ved nemndas beslutning 22. juni 2015. Slik lagmannsretten ser det, har Utlendingsnemnda fortløpende vurdert de nye opplysningene som har fremkommet i omgjøringsbegjæringene på en tilstrekkelig bred og saklig måte. Også hensynet til barnas beste fremstår som forsvarlig vurdert. Ut fra lagmannsrettens vurdering ovenfor er det ikke grunnlag for å konkludere med at omsorgen for barna ikke vil bli tilfredsstillende ivaretatt av D etter utsendelsen. Heller ikke Utlendingsnemndas beslutninger knyttet til begjæringene om omgjøring av vedtaket 14. oktober 2014, kan etter dette anses som ugyldige.

Sakskostnadsspørsmålet

Staten ved Utlendingsnemnda har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten fra D og barna.

Spørsmålet blir så om det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig helt eller delvis å frita ankemotpartene for erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav c skal det ved denne vurderingen blant annet «legges særlig vekt på ... om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt unntak». Det følger av denne bestemmelsen at det ikke er tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. Rt-2011-586. Den overordnede normen er at tungtveiende grunner må gjøre det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostnings-ansvar etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold - for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene. Det vises her til Rt-2012-209.

I saken her er på det rene at D og barna vant frem med søksmålet i tingretten, og at det er staten ved Utlendingsnemnda som har anket til lagmannsretten.

Lagmannsretten finner at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita ankemotpartene for sakskostnadsansvaret for lagmannsretten. Styrkeforholdet mellom partene er ulikt, og saken har stor velferdsmessig betydning for utlendingene. Etter lagmannsrettens syn har D og barna videre hatt rimelig grunn til å se domstolenes vurdering av spørsmålet om det ved tilbakekall av gyldige oppholdstillatelser foreligger et krav om forholdsmessighet. For B, E og C har forholdsmessighets-vurderingen også budt på en viss tvil.

Lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn ved avgjørelsen av omkostningsansvaret for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Etter lagmannsrettens syn bør D og barna også fritas for sakskostnadsansvaret for tingretten. Det vises til det som ovenfor er uttalt vedrørende sakskostnadene for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke for tingretten eller lagmannsretten.
Siste endringer
  • Ny: LB-2016-105126 Tilbakekall. Gyldighet. Flyktningstatus. Feilaktig faktisk forutsetning. Utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. EMK artikkel 8. (04.10.2017)

    Lagmannsretten opprettholdt UNE sitt vedtak om tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse for en afghansk kvinne og hennes tre barn. Bakgrunn for saken var at kvinnen i sin asylsøknad hadde opplyst at hun var kommet bort fra ektemannen under flukten til Norge, og ble dermed innvilget oppholdstillatelse som følge av at det ikke ville være trygt for henne å returnere uten mannlig nettverk i Afghanistan. Da ektemannen kom til Norge tre måneder senere, ble tillatelsene trukket tilbake og det ble ikke festet lit til hennes forklaring om at de var kommet bort fra hverandre.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo