Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-10920
Dokumentdato : 24.10.2016

Asyl. Tilbakekall. Barn. Særlig tilknytning til riket. Afghanistan

Mor og tre mindreårige barn var gitt midlertidig oppholdstilatelse med flyktningstatus i Norge. Barnas far var kommet bort fra familien under flukt fra Afghanistan, og oppholstilatelse ble gitt fordi mor manglet mannlig nettverk i et sikkerhetsmessig stabilt område i Afghanistan. Etter at far kom til Norge og flyttet sammen med familien, ble tillatelsen trukket tilbake. Lagmannsretten kom - i motsetning til tingretten - til at beslutningen om ikke å omgjøre vedtaket om tilbakekall var gyldig. Statens anke førte frem.


Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning av 28. januar 2015 om ikke å omgjøre vedtak av 21. februar 2014 om tilbakekall av asyl.

A (mor), B (datter født i 2001), C (sønn født i 2003) og D (sønn født i 2006) er fra landsbyen Y i X distrikt i Maidan Wardak provins i Afghanistan. De flyktet fra Afghanistan i 2010 sammen med barnas far/ As ektefelle, E. Familien oppholdt seg noen måneder i Hellas. Mor og barn kom til Norge den 29. august 2011 etter å ha kommet bort fra far i Hellas. De ble ved Utlendingsdirektoratets (UDIs) vedtak (fire vedtak) av 24. januar 2012 innvilget midlertidig oppholdstillatelse med flyktningstatus i Norge.

Fra As vedtak hitsettes fra side 6:

Direktoratet har merket seg søkerens anførsel om at det er fattigdom i Afghanistan og at familien hadde en vanskelig livssituasjon. Direktoratet tar imidlertid ikke stilling til søkerens anførsel, da søkerens hjemsted uansett ligger i et område der UDI ikke anser retur som sikkert. Det vises til at UDI har vurdert om forholdene på søkerens hjemsted, Y landsby i X distrikt i Maidan Wardak provins, er tilstrekkelig sikre for en forsvarlig retur av søkeren dit. På bakgrunn av tilgjengelige kilder, vurderer UDI søkerens hjemsted til å være et usikkert område, og retur til dette området frarådes. UDI mener av den grunn at søkeren står i reell fare for å bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur til hjemstedet, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Søkeren har derfor i utgangspunktet rett på beskyttelse i Norge, jf. utlendingsloven § 28 annet ledd.

Søkeren kan ikke få oppholdstillatelse som flyktning i Norge dersom søkeren kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet sitt enn det området han eller hun har flyktet fra. [...]

[...]

Kabul by er etter UDIs kjennskap et tilgjengelig internfluktområde for søkeren, og det er mulig for søkeren å reise dit.

UDI mener imidlertid at en henvisning til internflukt i Kabul by ikke vil være trygt for søkeren, fordi hun også der fyller vilkårene for beskyttelse. Eter UDIs vurdering er det heller ikke trygt for søkeren å søke internflukt noen andre steder i Afghanistan. Vi viser til at søkeren, etter det opplyste, ikke har mannlig nettverk i sikkerhetsmessig stabile områder i Afghanistan.

Søkeren innvilges derfor tillatelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, jf. utlendingsloven § 28 annet ledd.

UDI vil gjøre spesielt oppmerksom på at søkerens tillatelse er gitt under forutsetning av at søkeren er enslig uten nettverk i et sikkerhetsmessig stabilt område i Afghanistan. Søkeren har opplyst at hennes ektefelle kom bort fra resten av familien da de befant seg i Hellas. Dersom disse opplysningene i ettertid skulle vise seg å ikke medføre riktighet, kan tillatelsen trekkes tilbake, jf. utlendingsloven § 63. Tillatelsen kan også trekkes tilbake dersom søkerens ektefelle skulle finne tilbake til søkeren.

Barna er i egne vedtak innvilget oppholdstillatelse som flyktning. Fra vedtakene hitsettes fra side 3:

Begrunnelse:

Ektefelle, samboer og barn under 18 år til en person som er gitt oppholdstillatelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 annet ledd, har rett til oppholdstillatelse som flyktning, se § 28 sjette ledd.

Vilkåret er oppfylt.

I vedtakene på side 2 heter det:

Norske myndigheter kan trekke tilbake oppholdstillatelsen dersom søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller unnlatt å nevne forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom de øvrige reglene i utlendingsloven § 63 og § 37 kommer til anvendelse. Tillatelsen kan også trekkes tilbake dersom personen skaffer seg hjemlandets reisedokumenter, eller dersom personen reiser til hjemlandet.

E (far) kom til Norge 24. september 2012. Ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 1. november 2012 fikk han avslag på søknad om beskyttelse i Norge.

I brev av 23. november 2012 varslet Utlendingsdirektoratet A om at de vurderte å trekke tilbake den midlertidige oppholdstillatelse med flyktningstatus gitt i direktoratets vedtak av 24. januar 2012. Forhåndsvarslet gjaldt også barna.

Utlendingsdirektoratet besluttet i vedtak av 6. mai 2013 å tilbakekalle flyktningstatus og oppholdstillatelse for A og barna.

Utlendingsdirektoratet viser i sin rettslige vurdering i vedtaket til at forholdene A og hennes barn fikk beskyttelse for har endret seg, og at endringen er av en slik karakter at A og hennes barn ikke lenger kan nekte å la seg beskytte av staten de er borgere av. Utlendingsdirektoratet var videre etter en helhetsvurdering av saken av den oppfatning at tilbakekall ikke er et uforholdsmessig tiltak.

Utlendingsdirektoratet vurderte deretter om A og hennes barn skal innvilges ny oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Direktoratet kom til at det var reell fare for at A og barna ville bli utsatt for forfølgelse på hjemstedet, men at de trygt kunne oppholde seg andre steder i Afghanistan, herunder i Kabul.

Utlendingsdirektoratet var videre av den oppfatning at en retur til hjemlandet ikke vil være i strid med barnas beste. Om dette står det i vedtaket på side 7 og 8:

Vurdering av barnets beste

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn, se barnekonvensjonen artikkel 3 nummer 1, jf. menneskerettsloven § 2 nummer 4. Selv om hensynet til barnets beste skal veie tungt, kan imidlertid andre hensyn være relevante og avgjørende.

[...]

Utlendingsdirektoratet har ikke mottatt uttalelse fra utlendingens barn. Det foreligger heller ikke andre opplysninger i saken som tilsier at en retur til hjemlandet vil være i strid med barnas beste. Det vises i denne forbindelse til at barna vil returnere til Afghanistan sammen med sine foreldre, og at det ikke foreligger opplysninger i saken som tilsier at foreldrene ikke vil kunne gi tilstrekkelig omsorg ved en retur til hjemlandet. Vi har videre merket oss at barna har hatt oppholdstillatelse i Norge siden 24.01.2012, men vi vurderer det dithen at tilknytningen til hjemlandet er sterkere enn tilknytningen til Norge. Det vises til at barna er forholdsvis små og at alderen tilsier at deres hovedtilknytning er til foreldrene og derigjennom også til hjemlandet.

Utlendingsdirektoratet vurderte om det var grunnlag for innvilgelse av ny tillatelse etter utlendingsloven § 38, men kom til at det ikke var tilfelle. Direktoratet fant heller ikke at A var vernet mot utsendelse etter utlendingsloven § 73.

Vedtaket ble påklaget til Utlendingsnemnda (UNE). Ved vedtak av 21. februar 2014 ble klagen ikke tatt til følge. Saken ble i henhold til utlendingsloven § 78 tredje ledd første punktum behandlet og avgjort av nemndleder.

Om grunnlaget for tilbakekallet heter det i vedtaket på side 5:

UNE er enig i UDIs vurdering i at forholdene klageren fikk beskyttelse for har endret seg, i det at hun nå er gjenforent med sin mann. Endringen er av en varig karakter. Videre mener UNE at endringen i forholdene er av en slik karakter at hun ikke lenger kan nekte beskyttelse fra staten hun er borger av. UNE slutter seg til begrunnelsen i UDIs vedtak om tilbakekall av 06.05.2

***

Etter lovens § 37 annet ledd skal oppholdstillatelse likevel ikke tilbakekalles etter bestemmelsene i første ledd bokstav e eller f dersom klageren kan vise til tvingende grunner i forbindelse med tidligere forfølgelse for å avvise beskyttelse fra det landet hun har statsborgerrett i.

Etter UNEs vurdering har klageren ikke vist til slike tungtveiende grunner i forbindelse med tidligere forfølgelse som klager kan påberope seg for å avvise beskyttelse fra hjemlandets myndigheter eller nekte retur til landet hun er borger av. Det vises til at klageren ikke har opplevd forfølgelse som enslig kvinne før hun forlot hjemlandet, og at det ikke lenger finnes risiko for slik forfølgelse ved retur, idet hun nå er gjenforent med sin ektefelle og vil returnere sammen med ham.

UNE vurderte sikkerhetssituasjonen i X annerledes enn UDI. Det heter i vedtaket på side 6:

Den generelle sikkerhetssituasjonen i X anses pr i dag å være stabil. UNE er kjent med at det i distriktet er tilstedeværelse av ulike regjeringsfientlige grupper som kjemper mot afghanske sikkerhetsstyrker. I all hovedsak utfører opprørsgruppene sine aksjoner ved å utplassere improviserte eksplosiver på veinettet. Det forekommer også væpnede sammenstøt mellom nasjonale sikkerhetsstyrker og opprørsgrupper, og ulike opprørsgrupper eller andre væpnede grupper imellom. I denne situasjonen er det imidlertid ikke rapportert om omfattende militær aktivitet med mange sivile ofre eller andre systematiske overgrep mot sivilbefolkningen. Det vises bl.a. til Landinfos temanotat av 5.10.12 «Afghanistan: Sikkerhetsrapport januar - august 2012» med tilhørende kildemateriale. UNE mener at retur til X ikke er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser, og at det ikke foreligger sikkerhetsproblemer av en slik art og et slikt omfang at retur ikke er å anse som forsvarlig.

Etter UNES vurdering forelå det ikke omstendigheter for øvrig som tilsier at et tilbakekall av As tidligere tillatelse må anses uforholdsmessig for henne eller hennes nærmeste familie. Ved vurderingen ble det også sett hen til om det foreligger omstendigheter som tilsier at klagerne eventuelt bør innvilges ny oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 38. Om dette konkluderer UNE på side 8 i vedtaket:

UNE mener at barnas og foreldrenes situasjon ikke skiller seg vesentlig fra situasjonen for mange andre asylsøkere med barn. Innvandringsregulerende hensyn, blant annet mulige konsekvenser for omfanget av ubegrunnede asylsøknader fra afghanske borgere, taler mot å gi en tillatelse.

UNE mener samlet sett at det ikke foreligger sterke menneskelige hensyn i lovens forstand eller særlig tilknytning til riket, selv om det for barn er en lavere terskel for oppholdstillatelse enn for voksne.

UNE fattet samme dag, 21. februar 2014, vedtak der klage fra E over UDIs vedtak av 1. november 2012 om avslag på søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag, ikke ble tatt til følge.

Vedtakene mot E og A og deres barn ble den 18. september 2014 anmodet omgjort av Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS). Det fremgår av rapport fra barneverntjenesten datert 28. april 2014 at A var blitt alvorlig syk da hun ikke lenger hadde oppholdstillatelse i landet. Senere forsøkte hun å ta sitt liv og ble til slutt innlagt på Z psykiatriske sykehus. Datteren, B, forsøkte å ta sitt liv etter at moren hadde vært innlagt.

UNE avslo begjæringen i beslutning av 26. september 2014. Nemnda var av den oppfatning at det ikke er noen endring i klagernes beskyttelsesbehov.

På bakgrunn av opplysningene om As selvmordsforsøk og Bs etterfølgende forsøk på det samme, vurderte UNE særskilt E og As omsorgsevne og hensynet til barnas beste. Det heter i vedtaket på side 2:

UNE viser til at helsemessige forhold som hovedregel ikke vil danne grunnlag for opphold i Norge. Dersom psykiske problemer alene skal tilsi at det foreligger sterke menneskelige hensyn, må det etter UNEs praksis i utgangspunktet foreligge en alvorlig sinnslidelse. Det vil si at klageren i utgangspunktet må ha en psykisk lidelse som innebærer at hun er psykotisk eller har en annen psykisk lidelse som kan sidestilles med psykose i alvorlighetsgrad.

Verken A eller B er diagnostisert med en alvorlig sinnslidelse. UNE er ikke kjent med at de har mottatt psykiatrisk behandling eller bruker medisiner etter at A ble utskrevet 20.03.2014. UNE mener at selvmordsforsøkene ikke i seg selv kan tilsi at klagerne har krav på oppholdstillatelse i Norge. UNE legger avgjørende vekt på at A og E kan gi sine tre barn tilstrekkelig god omsorg ved retur og at familien er resurssterke nok til å klare seg på hjemstedet. Det vises til barnevernets rapport av 10.06.2014.

Etter barnekonvensjonen artikkel 3 og lovens § 38 tredje ledd, er barnets beste et grunnleggende hensyn når UNE vurderer om oppholdstillatelse kan gis etter kriteriene sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge. Dette utelukker ikke at andre hensyn, herunder innvandringsregulerende hensyn, er relevante og kan være avgjørende.

Selv om hensynet til barnas beste isolert sett kan tale for opphold i Norge, er dette ihht UNEs praksis ikke tilstrekkelig til å gi oppholdstillatelse. UNE viser til at foreldrene følger opp barna på en god måte og beskrives som gode omsorgspersoner. Videre vektlegges at familien har et støttende nettverk på hjemstedet, idet As far, søster og tanter bor i Y i X distrikt. UNE legger til grunn at klagerne vil få bistand fra familiemedlemmer og nettverk i form av hjelp og støtte til praktiske forhold som bolig og arbeid mv ved retur Afghanistan. UNE finner etter dette at retur til hjemlandet ikke fremstår som utilrådelig for barna. Det vises til at barnas og foreldrenes situasjon ikke skiller seg vesentlig fra mange andre asylsøkere med barn, og at innvandringsregulerende hensyn taler mot å gi tillatelse.

Om barnas tilknytning til Norge heter det på side 3 i vedtaket:

Etter forskriftens § 8-5 skal barnas tilknytning til riket tillegges særlig vekt i vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn. UNE har sett hen til barna har oppholdt seg i riket i ca tre år og at de har gått på skole. Barnas tilknytning er i henhold til UNEs praksis ikke tilstrekkelig til at oppholdstillatelse gis på dette grunnlag.

Heller ikke barnas tilknytning sett i sammenheng med barnas situasjon for øvrig tilsier at det foreligger sterke menneskelige hensyn. Det er ved vurderingen lagt vekt på at det for barn er en lavere terskel for oppholdstillatelse enn for voksne.

Etter en konkret helhetsvurdering anses ikke vilkårene i lovens § 38 oppfylt.

Det vises for øvrig til begrunnelsene i tidligere vedtak, og dette svaret på omgjøringsanmodningen må ses i sammenheng med disse.

Familien ble uttransportert den 28. september 2014.

Ved brev av 14. januar 2015 varslet advokat Erik Osvik at det er aktuelt å reise sak om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak. UNE behandlet stevningsvarslet som en anmodning om omgjøring av vedtaket.

I beslutning av 28. januar 2015 uttaler UNE på side 2:

Den generelle sikkerhetssituasjonen i X anses å være stabil. Det er ikke rapportert om omfattende militær aktivitet eller systematiske overgrep mot sivilbefolkningen. UNE mener fortsatt at retur til X ikke er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser, og at det ikke foreligger sikkerhetsproblemer av slik art og omfang at retur ikke anses som forsvarlig. Vurderingen er foretatt med bakgrunn i blant annet oppdatert landinformasjon fra Landinfo, UNHCR, og ulike internasjonale aktører. Det er etter dette ikke nødvendig å vurdere internflukt til Kabul for familien.

UNE fastholder videre vurderingen i beslutningen 26.09.2014 av barnas situasjon i forhold til sterke menneskelige hensyn og tilknytning til riket, jf. utlendingsloven § 38 og forskriften § 8-5.

UNE finner ikke at opplysningene og anførslene i varselet tilsier en endret vurdering. UNEs vedtak 21.02.2014 og beslutning 26.09.2014 opprettholdes.

E, A og barna reiste ved stevning av 29. april 2015 sak ved Oslo tingrett om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak. I tilknytning til hovedforhandlingen meddelte E at han frafalt søksmålet for sitt vedkommende. Ved tingrettens kjennelse av 6. november 2015 ble saken hevet for hans del.

Oslo tingrett avsa 6. november 2015dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 21. februar 2014 om tilbakekall av flyktningstatus for A med senere beslutninger av 26. september 2014 og 28. januar 2015 om ikke å omgjøre tidligere vedtak, er ugyldige.

  2. Utlendingsnemndas vedtak av 21. februar 2014 om tilbakekall av flyktningstatus for B med senere beslutninger av 26. september 2014 og 28. januar 2015 om ikke å omgjøre tidligere vedtak, er ugyldige.

  3. Utlendingsnemndas vedtak av 21. februar 2014 om tilbakekall av flyktningstatus for C med senere beslutninger av 26. september 2014 og 28. januar 2015 om ikke å omgjøre tidligere vedtak, er ugyldige.

  4. Utlendingsnemndas vedtak av 21. februar 2014 om tilbakekall av flyktningstatus for D med senere beslutninger av 26. september 2014 og 28. januar 2015 om ikke å omgjøre tidligere vedtak, er ugyldige.

  5. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til innen to uker å betale A, B, C og D sakskostnader med kr 215.845 - tohundreogfemtentusenåttehundreogførtifemkroner.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 22. - 23. september 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte ved sine prosessfullmektiger. For staten v/Utlendingsnemnda møtte også rådgiver Christine Oppegaard. Hun avga vitneforklaring. A og B avga forklaring på Skype fra Kabul. E forklarte seg som vitne på Skype fra Kabul. Det ble avhørt ytterligere fire vitner, hvorav to sakkyndige vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

UNE har lagt til grunn riktig faktum og regelanvendelse. Avgjørelsene er heller ikke beheftet med andre feil som kan ha virket inn på vedtakene. Vedtakene er følgelig gyldige.

Domstolskontrollen skal baseres på faktum på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985. Retten kan imidlertid se hen til nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet forutsatt at det er tale om omstendigheter som enten var eller burde være kjent for UNE, jf. Rt-2007-1815 avsnitt 33 og 34 og HR-2011-1694-U.

Retten bør være tilbakeholden med å sette til side utlendingsforvaltningens landfaglige vurderinger, jf. LB-2012-147989. Landinfos kildegrunnlag er samler inn over mange år, blant annet ved kontakt med tilsvarende organer i andre land og gjennom årlige reiser.

Tilbakekall av innvilget flyktningstatus, jf. utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e, jf. annet ledd kan skje når de personlige forholdene som begrunnet beskyttelse er bortfalt. Et tilbakekall krever ikke at det er etablert varige og stabile forhold i vedkommendes hjemland, jf. Rt-2010-858 avsnitt 50.

Det var utelukkende personlige forhold som begrunnet asyl i Norge. Det ble tatt et uttrykkelig forbehold om at tillatelsen kan trekkes tilbake dersom søkerens ektefelle skulle finne tilbake til søkeren.

I henhold til utlendingsloven § 37 kan status som flyktning og oppholdstillatelse trekkes tilbake. Ankemotpartene har anført at ordet «kan» tilsier at man må innfortolke et forholdsmessighetskrav ved utøvelse av fritt skjønn. Staten er ikke enig i dette. Ordlyden gir ingen uttrykkelig anvisning på en forholdsmessighetsvurdering. Det kan heller ikke utledes av forarbeidene. Flyktningkonvensjonen og EUs statusdirektiv gir ikke grunnlag for å innfortolke et forholdsmessighetskrav. Ankende part viser også til at det i norsk forvaltningsrett ikke foreligger et alminnelig prinsipp om forholdsmessighet, jf. Rt-2011-304 avsnitt 56.

For det tilfelle at lagmannsretten skulle komme til at det gjelder et forholdsmessighetskrav, er vedtaket likevel ikke ugyldig fordi UNE har foretatt en forholdsmessighetsvurdering i sitt vedtak, jf. vedtaket av 21. februar 2014 side 6.

En utlending kan ikke sendes tilbake til et område der det vil være reell fare for at utlendingen vil bli utsatt for umenneskelig behandling, jf. utlendingsloven § 73 annet ledd, jf. § 28 første ledd bokstav b. Den materielle terskel for reell fare for umenneskelig behandling er høy, jf. EMDs avgjørelse av 9. april 2013 og saken H. and B v. UK [EMD-2010-70073] avsnitt 93 og avgjørelse av 28. juni 2012 avsnitt 75 i saken A.A. and others v. Sweden [EMD-2009-14499].

Det er ingen reell fare for overgrep eller umenneskelig behandling kun ved å oppholde seg i X distrikt. Staten viser til vurderingene inntatt i vedtaket og til landrådgivers forklaring i lagmannsretten. Begrenset skoletilbud og helsetilbud er ikke forhold som medfører umenneskelige forhold. Det er heller ikke afghanernes syn på ekteskapet. De aller fleste ekteskap som inngås i Afghanistan er arrangert i den forstand at de inngås etter avtaler mellom familier.

Ankemotpartene gjør gjeldende at UNE har lagt til grunn uriktig rettsanvendelse og feilaktig skjønnsutøvelse i sin vurdering av opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38. Staten gjør gjeldende at det ikke hefter rettsanvendelsesfeil ved UNEs vurdering av opphold på humanitært grunnlag. Hensynet til barnas beste er konkret vurdert og tilstrekkelig begrunnet. Staten viser til Rt-2012-1985 avsnitt 149 om prøveadgangen og til Rt-2015-1388 avsnitt 190 følgende om kravet til begrunnelse.

Det er ingen saksbehandlingsfeil at vedtaket er truffet av nemndleder alene. Det forelå ingen vesentlige tvilsspørsmål av faktisk eller rettslig karakter da UNE fattet sitt vedtak 21. februar 2014. UNE hadde i to tidligere vedtak i andre saker, vedtak av 31. mai 2013 og 26. september 2013, vurdert den generelle sikkerhetssituasjonen i X og konkludert med at den ikke var til hinder for retur. Det har siden 2010 vært klart at personlige forhold kan begrunne tilbakekall av asyl, terskelen var den samme for returvurdering, det var ingen endring i kravet til begrunnelse og det forelå ingen endringer i retningslinjene for opphold på humanitært grunnlag.

Staten v/Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, A, B, D og C, har i hovedtrekk anført:

Tingretten har foretatt en korrekt vurdering av både de faktiske og rettslige spørsmål når UNEs vedtak av 21. februar 2014 med senere beslutninger, senest 28. januar 2015, er kjent ugyldige.

UNEs vedtak er beheftet med både saksbehandlingsfeil, feil lovanvendelse og mangelfull skjønnsutøvelse, som enkeltvis og samlet kan ha virket inn på vedtakets/beslutningenes innhold, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41.

Tilbakekall av innvilget flyktningstatus etter utlendingsloven § 37 e forutsetter en varig og stabil endring i flyktningens hjemland. Det er ikke tilfellet i saken. Situasjonen i Afghanistan har stadig forverret seg, og det har ikke vært noen varig og stabil endring i landet eller på hjemstedet i Wardak provinsen. Vedtaket er således ugyldig pga. feil lovanvendelse.

Barna har hatt en avledes status som følge av morens flyktningstatus. Barna er imidlertid selvstendige subjekter etter utlendingsloven § 28 a) og b). Ved tilbakekallet av morens status skulle man prøvd barnas rett til asyl på selvstendig grunnlag. Det ble bare gjort i forhold til utlendingsloven § 38. Det er en lovanvendelsesfeil at det ikke ble foretatt en bred vurdering av barnas rett til asyl etter utlendingsloven § 37 annet ledd og utlendingsloven § 73 annet ledd, og vedtaket er alene av denne grunn ugyldig.

I henhold til utlendingsloven § 37 kan oppholdstillatelse under gitte forutsetninger tilbakekalles. Det innebærer at det må foretas en forholdsmessighetsvurdering. Etter ankemotpartens syn skulle det vært foretatt en selvstendig forholdsmessighetsvurdering av tilbakekall av status for barna. Retur av barna til Afghanistan, vil ha store konsekvenser for dem, spesielt for B. Hennes bevegelighet vil bli sterkt begrenset som følge av kjønnsrelatert forfølgelse, hun vil bli utsatt for tvangsgiftemål i ung alder med forventning om graviditet, hun vil ikke få videre skolegang, helsetilbudet er begrenset mv. Det fremgår av lovens forarbeider, Ot. Prp. nr. 75 side 92, at det er behov for å sikre en barnesensitiv anvendelse av flyktningbestemmelsene. Departementet uttaler videre at «i visse situasjoner kan det også være grunnlag for å operere med en lavere terskel for å konstatere «velbegrunnet frykt for forfølgelse» i forhold til barn».

Det anføres at mors og barnas vedtak om sterke menneskelige hensyn, jf. utlendingsloven § 38 er ugyldige. Vurderingen av barnas beste er mangelfull - hensett til oppbruddskonsekvenser. På tidspunktet for uttransporteringen hadde barna vært i Norge i tre år og en måned. De hadde opparbeidet en sterk tilknytning til Norge gjennom skole og integrering i lokalmiljøet. Det er ikke foretatt noen barnesensitiv vurdering av omsorgssituasjonen ved retur til Afghanistan.

Det er en saksbehandlingsfeil at saken om tilbakekall for mor og barn ikke er behandlet i nemndsmøte, jf. utlendingsloven § 78, jf. forskriften § 16-9. Det var tvil om situasjonen i Afghanistan. UDI vurderte i mai 2013 at sikkerhetssituasjonen i Wardak var usikker, og retur til området ble frarådet. I februar 2014, ni måneder senere, finner UNE at sikkerhetssituasjonen anses «pr i dag å være stabil».

Videre anføres at saken skulle vært behandlet i nemnd som følge av grunnloven § 104. Siste beslutning av UNE var i februar 2015. I lys av ny grunnlovsbestemmelse og forskriftsendringen, sammenholdt med Bs psykiske helse, skulle UNE ha innkalt til nemndsmøte for å høre barnets mening, jf. barnekonvensjonen artikkel 12, jf. forskriften § 17-3. Det foreligger en saksbehandlingsfeil som kan ha virket bestemmende for utfallet.

Ankemotpartene la ned slik påstand:

Anken forkastes.

[Lagmannsretten bemerker:]

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten. Lagmannsretten er av den oppfatning at vedtaket og de etterfølgende beslutninger er gyldige og at staten v/Utlendingsnemnda må frifinnes.

Status som flyktning og oppholdstillatelse etter utlendingsloven §§ 28 og 34 kan kalles tilbake under gitte forutsetninger, jf. utlendingsloven § 37. Flyktningstatusen og oppholdstillatelsen i vår sak er trukket tilbake med hjemmel i utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. I henhold til bestemmelsen kan status som flyktning og oppholdstillatelse kalles tilbake dersom utlendingen ikke lenger kan nekte å nyte godt av beskyttelse fra det landet utlendingen er borger av, fordi de forholdene som førte til at utlendingen ble anerkjent som flyktning etter § 28 eller fikk beskyttelse etter § 34, ikke lenger er til stede.

Grunnlaget for oppholdstillatelsene med flyktningstatus fremgår av UDIs fire vedtak av 24. januar 2012. Det fremgår av As vedtak at UDI anså forholdene på familiens hjemsted i Afghanistan, Y landsby i X distrikt i Maidan Wardak provins, som usikre og at retur til dette området frarådes. UDI mente av den grunn at A sto i reell fare for å bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur til hjemstedet, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, og at hun derfor i utgangspunktet hadde rett på beskyttelse i Norge, jf. utlendingsloven § 28 annet ledd.

Oppholdstillatelse som flyktning i Norge gis imidlertid ikke «dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra, og det ikke er urimelig å henvise søkeren til å søke beskyttelse i disse delene av hjemlandet», jf. utlendingsloven § 28 tredje ledd.

UDI vurderte det slik at Kabul var et tilgjengelig internfluktområde for A, og at det var mulig for henne å reise dit. UDI mente imidlertid at Kabul ikke ville være trygt for A fordi hun ikke hadde mannlig nettverk der. Av samme grunn var hun heller ikke trygg i andre sikkerhetsmessige stabile områder i Afghanistan. A ble på denne bakgrunn innvilget midlertidig oppholdstillatelse med asylstatus etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, jf. annet ledd.

UDI tok i vedtaket forbehold om endrede forutsetninger. Det heter således:

UDI vil gjøre spesielt oppmerksom på at søkerens tillatelse er gitt under forutsetning av at søkeren er enslig uten nettverk i et sikkerhetsmessig stabilt område i Afghanistan. Søkeren har opplyst at hennes ektefelle kom bort fra resten av familien da de befant seg i Hellas. Dersom disse opplysningene i ettertid skulle vise seg å ikke medføre riktighet, kan tillatelsen trekkes tilbake, jf. utlendingsloven § 63. Tillatelsen kan også trekkes tilbake dersom søkerens ektefelle skulle finne tilbake til søkeren.

Barna, som på dette tidspunkt, var 10, 8 og 5 år, ble i egne vedtak innvilget midlertidig oppholdstillatelse under henvisning til utlendingsloven § 28 sjette ledd. I henhold til bestemmelsen har barn av en person som er gitt oppholdstillatelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 annet ledd, rett til oppholdstillatelse som flyktning.

Barna hadde således en tillatelse som var avledet av morens tillatelse. Det innebærer etter lagmannsrettens vurdering at de forbehold som er tatt i mors vedtak også gjelder for barna.

Barna, som var små, var avhengig av sin mor og var sammen med henne. Slik lagmannsretten ser det, måtte det så vel for mor som for utlendingsmyndighetene fremstå som klart at dersom forutsetningen for tillatelse på dette grunnlag falt bort for mor, ville den også falle bort for barna. En eventuell videre tillatelse måtte gis på annet grunnlag ut fra forholdene på det nye avgjørelsestidspunktet.

Mors ektefelle og barnas far, E, kom til Norge 24. september 2012. Han tok kontakt med familien og flyttet sammen med dem.

Etter å ha varslet A om at direktoratet vurderte å tilbakekalle midlertidig oppholdstillatelse med flyktningstatus og reisebevis for henne og barna, og gitt henne frist til å uttale seg, traff UDI den 6. mai 2013 vedtak om å tilbakekalle flyktningstatus og oppholdstillatelse for A og barna.

Lagmannsretten er av den oppfatning at en grunnleggende forutsetning for oppholdstillatelsene med asylstatus ble endret ved Es gjenforening med familien. A sto ikke lenger uten mannlig nettverk og måtte kunne søke opphold i sikkerhetsmessige stabile områder i Afghanistan. Det var således grunnlag for å vurdere tilbakekall av status som flyktning og oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 37 for så vel A som hennes barn. Til ankemotpartenes anførsel om at tilbakekall av flyktningstatus etter utlendingsloven § 37 e forutsetter varig og stabil endring i flyktningens hjemland, viser lagmannsretten til Rt-2010-858 avsnitt 50 der Høyesterett uttaler at flyktningkonvensjonen artikkel C (5) «må etter dette tolkes slik at den også omfatter endringer i flyktningens personlige forhold».

Det fremgår av utlendingsloven § 37 første ledd at en oppholdstillatelse under gitte forutsetninger kan trekkes tilbake. Partene er uenige om dette innebærer krav om forholdsmessighet. Lagmannsretten er enig med staten i at det ikke foreligger et krav om forholdsmessighet. Etter lagmannsrettens vurdering er det adgang til å trekke tilbake tillatelsen gitt at de endrede forutsetninger er til stede. Ordlyden viser at skjønnsutøvelsen er såkalt «fritt skjønn». I slike saker kan domstolene prøve forvaltningens rettsanvendelse, saksbehandling og om vedtaket bygger på riktig faktum på avgjørelsestidspunktet. Domstolen kan imidlertid ikke prøve det konkrete skjønnet ut over en kontroll av om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig. Lagmannsretten viser til Rt-2012-1985 avsnitt 142, Rt-2011-304 avsnitt 56 og Rt-2008-560 avsnitt 48. I sistnevnte avgjørelse vurderte Høyesterett tidligere utlendingslov § 29 fjerde ledd tredje punktum, bestemmelsen om at den som er utvist, etter søknad kan få adgang til riket. En annen sak er at forvaltningen i sin skjønnsutøvelse ikke er like fri når det gjelder vedtak som berører barn enn det den ellers ville vært. Det kreves at barnets beste skal tillegges vekt som et grunnleggende hensyn. Lagmannsretten viser til Rt-2012-1985 avsnitt 146 med henvisning til Rt-2009-1261 avsnitt 77. Der konkluderes det i avsnitt 77 med at «[d]omstolenes oppgave blir dermed å kontrollere forvaltningens generelle forståelse av begrepet «barnets beste» på det aktuelle saksområdet, og at hensynet er forsvarlig vurdert og avveid mot eventuelle motstående hensyn. Den konkrete vurderingen av barnets beste, og den konkrete interesseavveiningen, hører derimot under forvaltningens frie skjønn».

Det er således etter lagmannsrettens vurdering ingen feil ved vedtaket om nemnda ved vurderingen av utlendingsloven § 37 ikke har foretatt en selvstendig forholdsmessighetsvurdering av tilbakekall av status for barna, slik ankemotpartene anfører. Utlendingsnemnda har imidlertid foretatt slik vurdering ved behandlingen av spørsmålet om det er grunnlag for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Lagmannsretten viser til behandlingen av denne bestemmelsen nedenfor.

Etter utlendingsloven § 37 annet ledd skal oppholdstillatelse «ikke tilbakekalles etter første ledd dersom utlendingen kan påberope seg tvingende grunner i forbindelse med tidligere forfølgelse for å avvise beskyttelse fra det land utlendingen har statsborgerrett i eller å nekte å vende tilbake til det landet hvor utlendingen tidligere hadde sin vanlige bopel.»

UNE uttaler i vedtaket av 21. februar 2014 på side 5 om dette:

Etter UNEs vurdering har klageren ikke vist til slike tvingende grunner i forbindelse med tidligere forfølgelse som klageren kan påberope seg for å avvise beskyttelse fra hjemlandets myndigheter eller nekte retur til landet hun er borger av. Det vises til at klageren ikke har opplevd forfølgelse som enslig kvinne før hun forlot hjemlandet, og at det ikke lenger finnes risiko for slik forfølgelse ved retur, idet hun nå er gjenforent med sin ektefelle og vil returnere sammen med ham.

Lagmannsretten er av den oppfatning at begrunnelsen er tilstrekkelig. Oppholdstillatelsen var gitt fordi A ikke hadde mannlig nettverk i Afghanistan. Dette er nå endret. Barnas oppholdstillatelse er avledet av morens oppholdstillatelse, og etter lagmannsrettens vurdering er det ingen feil at UNE ikke har foretatt en selvstendig vurdering av barnas rettigheter etter utlendingsloven § 37 annet ledd. For så vidt gjelder barnas eventuell rett til opphold etter utlendingsloven § 28 eller § 38, har UNE vurdert dette annet sted i vedtaket, jf. lagmannsrettens drøftelser nedenfor.

Etter utlendingsloven § 73 annet ledd, jf. § 28 første ledd bokstav b kan en utlending ikke sendes til et område der vedkommende står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Utlendingsnemnda har vurdert spørsmålet i vedtaket av 21. februar 2014 på side 5 og 6. Det heter her bl.a.:

I medhold av lovens § 73, jf. § 28, kan en utlending ikke sendes til et område der vedkommende har en velbegrunnet frykt for forfølgelse, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1A, eller for øvrig står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Det fremgår videre at utlendingen ikke kan sendes til et område hvor vedkommende ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til et slikt område som nevnt i lovens § 28 første ledd.

Både klagerens individuelle anførsler og den generelle sikkerhetssituasjonen på returstedet er vurdert.

Når det gjelder klagerens anførsel om at hun ikke kan returnere til hjemlandet fordi hennes ektemann vil bli tatt av bevæpnede menn, vises det til vurderingen gjort i hans vedtak av i dag (DUF 2012 [nr]). Anførselen ble ikke lagt til grunn som troverdig. Klageren har ingen individuelle anførsler i tillegg til dette utover at det er fattigdom i Afghanistan. Denne anførsel danner i seg selv ikke grunnlag for beskyttelse i Norge verken i medhold av lovens § 28 første ledd bokstav a eller b.

Når det gjelder den generelle sikkerhetssituasjonen for sivilbefolkningen i Afghanistan, vurderer UNE denne på bakgrunn av landinformasjon fra blant annet Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo), FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR), andre FN-organisasjoner, andre lands Utlendingsforvaltning, statlige og ikke-statlige organisasjoner, forskningsinstitusjoner og ulike nyhetsformidlere.

UNE anser distriktet I i provinsen Wardak for å være klagerens hjemsted da hun har vært bosatt der siden hun var 10-11 år gammel. Hun har bodd der sammen med sin ektefelle og alle barna er født der. UNE mener derfor at det ikke vil være aktuelt å vurdere internflukt i herværende sak.

Den generelle sikkerhetssituasjonen i X anses pr i dag å være stabil. UNE er kjent med at det i distriktet er tilstedeværelse av ulike regjeringsfiendtlige grupper som kjemper mot afghanske sikkerhetsstyrker. I all hovedsak utfører opprørsgruppene sine aksjoner ved å utplassere improviserte eksplosiver på veinettet. Det forekommer også væpnede sammenstøt mellom nasjonale sikkerhetsstyrker og opprørsgrupper, og ulike opprørsgrupper eller andre væpnede grupper imellom. I denne situasjonen er det imidlertid ikke rapportert om omfattende militær aktivitet med mange sivile ofre eller andre systematiske overgrep mot sivilbefolkningen. Det vises bl.a. til Landinfos temanotat av 5.10.2012 «Afghanistan: Sikkerhetsrapport januar - august 2012» med tilhørende kildemateriale. UNE mener at retur av klageren til X ikke er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser, og at det ikke foreligger sikkerhetsproblemer av en slik art og et slikt omfang at retur ikke er å anse som forsvarlig.

UNE kan heller ikke se at det foreligger individuelle omstendigheter som tilsier at klageren står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, jf. lovens § 28 første ledd bokstav b.

Det er i vurderingen tatt hensyn til at klagerens barn er omfattet av vedtaket, jf. lovens § 28 tredje ledd.

Landdirektør i Afghanistan-komitéen Terje Magnussøn Watterdal og landrådgiver i Landinfo Geir-Aage Neerby har avgitt forklaring for lagmannsretten. Neerby bekreftet at sikkerhetssituasjonen i X i det vesentlige er slik som beskrevet i UNEs vedtak. Begge forklarte at helsetilbudet på landsbygda generelt sett er dårlig og at muligheten for videre utdannelse for jenter er begrenset og til dels fraværende. Om ekteskap forklarte de at det er et arrangement som forener to grupper, to familier, og at det i mange tilfelle vil være slik at ingen av de to som skal gifte seg har noen innflytelse eller blir spurt.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at den generelle sikkerhetssituasjon i X er slik som beskrevet i UNEs vedtak. Etter rettens mening foreligger det åpenbart ikke noe grunnlag for beskyttelse av A etter utlendingsloven § 28. Dette synes heller ikke anført. Lagmannsretten forstår anførselen på dette punkt slik at ankemotpartene mener at vedtaket er ugyldig fordi UNE ikke har vurdert om barna har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 og dersom barnas vedtak ikke er gyldig er heller ikke mors vedtak gyldig. Dette kan etter lagmannsrettens vurdering ikke føre frem.

Utgangspunktet må etter rettens oppfatning være at mor ikke har rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd. Det fremgår av vedtaket at UNE har «tatt hensyn til at klagerens barn er omfattet av vedtaket, jf. lovens § 28 tredje ledd.» Selv om det her ikke fremgår hvilke vurderinger UNE har foretatt i forhold til barna, er det etter lagmannsrettens vurdering ingen opplysninger i saken som tilsier at det er en reell fare for at barna vil bli utsatt for overgrep eller umenneskelig eller nedverdigende behandling ved å oppholde seg i X, jf. forklaringen fra landrådgiver Neerby. Lagmannsretten er enig med ankende part i at den materielle terskelen er høy, jf. EMDs avgjørelse av 9. april 2013 og saken H. and B v. UK [EMD-2010-70073] avsnitt 93 og avgjørelse av 28. juni 2012 avsnitt 75 i saken A.A. and others v. Sweden [EMD-2009-14499], og at begrenset skole- og helsetilbud og afghanernes syn på ekteskapet ikke er å anse som «umenneskelig eller nedverdigende behandling» etter utlendingsloven § 28. Lagmannsretten viser også til den «barnets beste» vurdering UNE har foretatt i forbindelse med vurdering av oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

I henhold til utlendingsloven § 38 kan det gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket. Om dette heter det innledningsvis i UNEs vedtak av 21. februar 2014 side 6-10:

UNE kan heller ikke se at det foreligger omstendigheter forøvrig som tilsier at et tilbakekall av klagerens tidligere gitte tillatelse må anses som uforholdsmessig for henne eller hennes nærmeste familie.

Det er ved vurderingen også sett hen til om det foreligger omstendigheter som tilsier at klageren eventuelt bør innvilges ny oppholdstillatelse i medhold av lovens § 38. Etter lovens § 38 kan oppholdstillatelse gis når det foreligger sterke menneskelige hensyn eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket. For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn, skal det foretas en totalvurdering, jf. lovens § 38 annet ledd.

Det kan blant annet legges vekt på om det foreligger tvingende helsemessige forhold som tilsier at klageren har behov for opphold i riket eller om det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for tillatelse, jf. annet ledd.

I saker som berører barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, jf. lovens § 38 tredje ledd og barnekonvensjonen artikkel 3. Barn kan gis oppholdstillatelse selv om situasjonen ikke er av et slikt alvor at det ville blitt gitt tillatelse til en voksen.

I vedtaket på side 8 gis en nærmere vurdering av barnas situasjon:

I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, jf. § 38 tredje ledd. Begrepet «barnets beste» i utlendingsloven og FNs barnekonvensjon har ikke et entydig innhold, og det må foretas en konkret skjønnsmessig vurdering. Ordlyden markerer at også andre hensyn kan tillegges vekt. Anførsler om at det er generelt bedre oppvekstsvilkår for barn i Norge enn i hjemlandet kan av innvandringsregulerende grunner ikke være avgjørende. Det kan heller ikke generelt legges til grunn at det alltid vil være til barnets beste at det gis opphold i Norge. I vurderingen sees det blant annet hen til at den sikkerhetsmessige og humanitære situasjonen i hjemlandet, barnets helse- og omsorgssituasjon, tilknytning til hjemlandet gjennom familie, språk, kultur og religion, barnets integrering gjennom oppholdet i Norge og barns behov for stabilitet og forutsigbarhet.

I denne saken er det ikke entydig hva som vil være til barnas beste. Den humanitære og menneskerettslige situasjonen i Afghanistan er generelt sett dårlig. Retur til hjemlandet kan være utfordrende på kort sikt, men fremstår likevel ikke utilrådelig for barna. De vil reise med begge sine foreldre, og familien vil få returstøtte, både praktisk og økonomisk, se under. Foreldrene mangler ikke forsørgerevne. Det har ikke fremkommet opplysninger om at foreldrene ikke er i stand til å gi adekvat omsorg eller at barna har særlige omsorgsbehov. Det er tilgang på helsetjenester og utdanningsinstitusjoner for begge kjønn blant annet i Kabul, selv om kvaliteten er vesentlig lavere enn i Norge. Selv om de økonomiske og humanitære forholdene er langt bedre i Norge enn i Afghanistan, og sikkerhetssituasjonen fremover er usikker i hjemlandet, må det også sees hen til de positive aspektene for barna ved å vokse opp der de har sin språklige, religiøse og kulturelle tilhørighet, og i et samfunn som foreldrene kjenner. Videre er det lagt til grunn at familien også har slektninger og et visst nettverk i hjemlandet. UNE mener familien har ressurser til å gjennomføre en reetablering i hjemlandet uten urimelige vansker.

UNE har også sett hen til barnas tilknytning ti Norge, jf. utlendingsforskriften § 8-5 og utlendingsloven § 38. Med «tilknytning til riket» menes sosiale og samfunnsmessige bånd som opparbeides gjennom oppholdet i Norge.

Barna har pr. i dag en oppholdstid i Norge på ca. to år og seks måneder. De er henholdsvis 7, 11 og 12 år, og må derfor sies å ha sin sterkeste tilknytning til hjemlandet, gjennom botid der. Barna er i skolepliktig alder, og det legges til grunn at de går på skole i Norge. Barna vurderes ikke å ha en oppholdstid og tilknytning til Norge som er av en slik varighet at det skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter lovens § 38, jf. forskriftens § 8-5. Vurderingen av barnas tilknytning i nærværende sak er i overenstemmelse med praksis i sammenlignbare saker.

UNE mener at barnas og foreldrenes situasjon ikke skiller seg vesentlig fra situasjonen for mange andre asylsøkere med barn. Innvandringsregulerende hensyn, blant annet mulige konsekvenser for omfanget av ubegrunnede asylsøknader fra afghanske borgere, taler mot å gi en tillatelse.

UNE mener samlet sett at det ikke foreligger sterke menneskelige hensyn i lovens forstand eller særlig tilknytning til riket, selv om det for barn er en lavere terskel for oppholdstillatelse enn for voksne.

Lagmannsretten er av den oppfatning at UNE her gir uttrykk for riktig lovforståelse, herunder forståelsen av «barnets beste» og at UNE har bygget på riktig faktum. Den konkrete vurderingen av barnets beste og den konkrete interesseavveining, hører inn under forvaltningens frie skjønn, jf. Rt-2009-1261 avsnitt 77.

Som det fremgår innledningsvis, er vurderingene i vedtaket av 21. februar 2014 opprettholdt i de senere beslutninger.

Ankemotpartene har endelig anført at det er en saksbehandlingsfeil at klagen ikke er behandlet i nemndsmøte men avgjort av nemndleder alene. Ankemotpartene peker spesielt på at UNE har en annen vurdering av sikkerhetssituasjonen i X enn den UDI la til grunn i sitt vedtak, noe som i seg selv tilsier at saken var tvilsom. Lagmannsretten er ikke enig i dette.

I henhold til utlendingsloven § 78 tredje ledd kan «[s]aker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål[..], avgjøres av en nemndleder». Etter at UDI traff sitt vedtak om tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse 6. mai 2013 og før UNE traff avgjørelse i saken her, hadde UNE i to andre saker, hhv 31. mai 2013 og 26. september 2013, i nemnd vurdert den generelle sikkerhetssituasjonen i X og konkludert med at den ikke var til hinder for retur. Spørsmålet fremsto således ikke lenger som tvilsomt. Lagmannsretten viser videre til at det etter Høyesteretts avgjørelse i 2010 ikke lenger er tvilsomt at personlige forhold kan begrunne tilbakekall av asyl. Lagmannsretten kan heller ikke se at andre forhold skulle tilsi at saken bød på «vesentlige tvilsspørsmål». For så vidt gjelder As og Bs helsesituasjon viser lagmannsretten til UNEs beslutning av 26. september 2014.

Staten v/Utlendingsnemnda blir etter dette å frifinne.

Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet saken og har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motpartene etter tvisteloven § 20-2 første, jf. annet ledd for begge instanser. Sett hen til sakens velferdsmessige betydning for ankemotpartene, styrkeforholdet mellom partene og til at ankemotpartene er uttransportert til Afghanistan der de for tiden oppholder seg i Kabul uten arbeid og inntekt, er lagmannsretten av den oppfatning at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita ankemotpartene helt for erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1.  Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. Sakskostnader tilkjennes ikke for tingrett og lagmannsrett.
Siste endringer
  • Ny: LB-2016-10920 Asyl. Tilbakekall. Barn. Særlig tilknytning til riket. Afghanistan (07.11.2016)

    Mor og tre mindreårige barn var gitt midlertidig oppholdstilatelse med flyktningstatus i Norge. Barnas far var kommet bort fra familien under flukt fra Afghanistan, og oppholstilatelse ble gitt fordi mor manglet mannlig nettverk i et sikkerhetsmessig stabilt område i Afghanistan. Etter at far kom til Norge og flyttet sammen med familien, ble tillatelsen trukket tilbake. Lagmannsretten kom - i motsetning til tingretten - til at beslutningen om ikke å omgjøre vedtaket om tilbakekall var gyldig. Statens anke førte frem.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen