Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-109215
Dokumentdato : 10.10.2017

Asyl. Utlendingsloven § 28. Iran. Omgjøring.


Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning av 14. desember 2015 om ikke å omgjøre Utlendingsnemndas vedtak av 20. oktober 2009 om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag.

B (far) og A (mor) og deres barn C, født 0.0.1992, og D, født 0.0.1991, er kurdere fra Iran. De flyktet fra Iran til Irak i 1999 og bodde i Irak frem til 2002. De flyttet til Tyrkia i 2002 og bodde der til de reiste til Norge i 2008. Mor og C kom til Norge 10 januar 2008, og far og D kom til Norge15. august 2008. Familien søkte om asyl og opphold i Norge på humanitært grunnlag.

I rapport fra asylintervju av 10. mars 2008 av A er det notert at hun på spørsmål om hva som er årsaken til at hun søker asyl, forklarte at hennes mann jobbet i skjul for KDPI, og at de måtte flykte ut av Iran etter at han ble oppdaget. Hun fortalte at en dame som var peshmerga i Kurdistan, E, og hennes datter var hjemme hos dem fordi de som KPDI-medlemmer kjente mannens hennes. As mann flyttet senere E til hennes svigerforeldre. Svigerfaren var blitt arrestert og torturert. Etter det fant Etelaat (den iranske etterretningstjenesten) ut at det var mannens hennes som hadde flyttet E til svigerforeldrene.

A fortalte i asylintervjuet at hun ble hentet av Etelaat to ganger og ble avhørt om det med mannen hennes. Han var på det tidspunktet i Teheran. Hun ble fortalt at hun måtte si fra når han kom tilbake. Hun fortalte videre at hun ikke ble slått eller torturert, men de presset henne og sa at hun måtte melde ham når han kom tilbake.

Det ble foretatt asylintervju av B 5. september 2008. I rapporten fra asylintervjuet er det notert at han forklarte han hadde vært medlem i KDPI siden 1983. Hans oppgaver besto i å samle informasjon om regimets aktiviteter og om folket i området. Han forklarte at han ble oppdaget etter å ha passet på kona og barnet til oberst F. Obersten var peshmerga og bodde i Irak. Kona til obersten, E, bodde i huset til B i to tre dager. B fulgte henne deretter til hennes manns fetter, som så fulgte henne til ektemannens foreldre. Noen i landsbyen til ektemannens foreldre hadde tystet.

B fortalte at hans kone ble oppsøkt av Etelaat som spurte om hvem som hadde bodd hos dem. De truet henne og sa at de skulle trekke ut tennene hennes, og viste henne redskapen som de skulle gjøre dette med. B befant seg på dette tidspunkt i Teheran i forretninger. Oberst Fs fetter og far ble i samme periode pågrepet og fengslet.

B fortalte videre at han og familien flyktet til Irak, hvor de bodde i to år før de flyttet til Tyrkia.

Ved Utlendingsdirektoratet vedtak av 5. september 2008 (mor og C) og 5. februar 2009 (far og D) ble søknadene om asyl og opphold på humanitært grunnlag avslått. Vedtakene ble påklaget til Utlendingsnemnda, som i vedtak av 20. oktober 2009 ikke tok klagene til følge.

Vedtakene er senere begjært omgjort i alt fem ganger. Omgjøringsbegjæringene er avslått, sist ved Utlendingsnemndas beslutning av 14. desember 2015.

Ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning av 19. januar 2016 til Oslo tingrett reiste B, A, C og D sak mot staten ved Utlendingsnemnda med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak av 20. oktober 2009 om endelig avslag på søknader om asyl og senere beslutninger fra Utlendingsnemnda om ikke å omgjøre vedtakene er ugyldige.

Oslo tingrett avsa 2. mai 2016 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. B, A, C og D dømmes in solidum til å betale erstatning for sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda med 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

B, A, C og D, har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 12. til 15. september 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner, to av disse på Skype fra Irak. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.
 

De ankende parter, B, A, C og D, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemnda har foretatt feil i sin bevisvurdering når de har lagt til grunn at B ikke har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran. B har vært aktivt medlem av KDPI siden 1983/84. I Iran hadde han som oppgave å samle inn opplysninger om folk i landsbyen, om folk som samarbeidet med styresmaktene, om militærbaser og om myndighetenes planer. Han delte ut flygeblader og samlet inn penger til partiet. Han huset også folk fra partiet som kom til landsbyen. B måtte flykte fra Iran da myndigheter fikk kjennskap til at han hadde huset og hjulpet kona og barnet til oberst F.

Under asylintervjuet fikk B beskjed om å være kort, han fortalte derfor ikke så mye om sine aktiviteter.

B har videre vært en aktiv deltager i KDPIs virksomhet i Norge. Han har vært med på seminarer, deltatt i minnemarkeringer, vært vakt ved arrangementer og besøk, blitt hedret på martyrdagen og holdt taler. Deler av materialet finnes på Curd Channel.

Bs og As asylforklaring fremstår som mer enn «noenlunde sannsynlige» og skulle derfor ha vært lagt til grunn, jf. Rt-2011-1481.

Staten har ved sitt forsøk på å svekke Bs troverdighet vært alt for fokusert på små detaljer. Ved vurderingen av forklaringene må man ta i betraktning at det nå er atten år siden familien flyktet fra Iran, at det gikk ni år fra de flyktet til de avga asylforklaringer, og at det nå er gått ytterligere ni år. Det er derfor ikke merkverdig at forklaringene ikke er 100% samstemte. I tillegg til tiden som er gått, må man også ta i betraktning kommunikasjonsproblemer og unøyaktigheter som følger ved bruk av tolk. For så vidt angår asylintervjuene, har B og A svart på de spørsmål som ble stilt. De kan ikke bebreides for ikke å ha fortalt om hendelser og detaljer de ikke har blitt spurt om.

For så vidt gjelder husingen av E i familien Bs hjem, har E og F bekreftet denne i sine vitneforklaringer for lagmannsretten. Begge opplyste at F hadde notert hendelsen i sin notatbok/almanakk. Notatbøkene/almanakkene ble deretter fremskaffet, og de aktuelle sider ble fotografert og fremlagt for retten.

Ved vurderingen av «E» må retten videre ta i betraktning at familien B hadde en god økonomi, to boliger og en egen familiebedrift før de flyktet. Det gir ikke mening at familien skulle dra fra trygge omgivelser i Iran, til krig og konflikt i Nord-Irak, dersom de ikke måtte flykte fra myndighetene.

Utlendingsnemnda og tingretten har foretatt en uriktig bevisbedømmelse av forklaringene til familien B. Den feilaktige bevisbedømmelsen har medført at retten har foretatt vurderingen av forfølgelsesrisikoen på grunnlag av feil faktum. Dersom korrekt faktum legges til grunn, fremstår det klart at B har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran.

Lagmannsretten kan prøve alle sider av saken, både rettsanvendelse og bevisvurdering. Dersom lagmannsretten kommer til at forklaringene som er gitt i asylintervjuene fremstår som noenlunde sannsynlige, kan lagmannsretten bygge på disse ved den etterfølgende risikovurdering.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas beslutning av 14. desember 2015 og tidligere avgjørelser er ugyldige.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte (i) B, (ii) A, (iii) C og (iv) D sine sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

De ankende parter har ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd. De har ingen velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av opposisjonell politisk aktivitet.

Det er ikke sannsynlig at B var i myndighetenes søkelys ved utreise fra Iran. Hans engasjement i Irak og Tyrkia var beskjedent. Det samme gjelder for tiden i Norge. Iranske myndigheter vil i all hovedsak ha interesse for ledende personer som representerer en trussel for det iranske regimet. B er ikke i en slik situasjon.

Bs forklaring har utviklet seg gradvis for å tilpasse seg situasjonen, og den er supplert med nye forhold som ikke har vært nevnt tidligere. Han opplyste således først i 2016 at han i Iran hadde samlet inn penger til partiet. Utdeling av flyveblader for partiet ble ikke nevnt før i lagmannsretten. Dette får betydning for hans troverdighet, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46.

Tingretten har korrekt lagt til grunn at Bs og As forklaringer om at familien huset E ikke kan bedømmes som noenlunde sannsynlig. Staten slutter seg til tingrettens påpekninger av uoverensstemmelsene mellom As og Bs forklaringer i asylintervjuene og tingrettens vurdering av disse.

Staten er videre av den oppfatning at forklaringene fra E og F ikke kan legges til grunn som troverdige. Staten slutter seg til tingrettens vurdering av Es troverdighet. E forklarte seg videre dels annerledes i lagmannsretten enn i tingretten. I lagmannsretten fortalte hun at hun pratet med Bs kone, og at barna deres lekte sammen med hennes barn. I tingretten fortalte hun imidlertid at hun ikke hadde møtt noen andre enn B. Hun fortalte videre i lagmannsretten at hun og datteren gikk alene til basaren, og at de tok en drosje derfra. Hun forklarte ikke dette i tingretten. Det er også i strid med Bs forklaring.

E forklarte i lagmannsretten at hennes mann skrev dagbøker hver dag, og at hun for en tid tilbake hadde lest det han skrev om hennes reise til Iran og oppholdet hos familien B. Hun fortalte ikke om dagbøkene i tingretten. Notatene som er fremlagt for lagmannsretten er ikke dagboknotater, de er ikke datert og fremstår delvis som et sammendrag. Det er ikke noe i dokumentene som gir grunnlag for å endre den vurdering Utlendingsnemnda har foretatt.

Utlendingsnemnda har ikke festet lit til forklaringen om Es reise til Iran i 1999 og oppholdet hos familien B. Dersom lagmannsretten skulle komme til en annen konklusjon på dette punkt, er Utlendingsnemndas vedtak ugyldig, fordi Utlendingsnemnda i så fall har foretatt sine vurderinger på grunnlag av feil faktum.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til at Utlendingsnemndas beslutning av 14. desember 2015 om ikke å omgjøre Utlendingsnemndas vedtak av 20. oktober 2009 om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag, er ugyldig. Lagmannsretten bemerker:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal i henhold til utlendingsloven § 28 a etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen av 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967.

Om bevisvurderingen heter det i Rt-2011-1481, avsnitt 39 følgende:

(39) Utvalget som forberedte 2008-loven konkluderte med at bevisvurderingen i beskyttelsessaker må foretas ut fra en konkret helhetsvurdering. Siden det ikke vil kunne angis en generell og fastlagt terskel for beviskravet, egner dette seg ikke for nærmere lovregulering. Departementet slutter seg til dette på side 88, og tilføyer at utlendingens generelle troverdighet er ett av elementene som det er naturlig å vektlegge i den samlede vurderingen.

(40) Samtidig gir departementet uttrykk for at tvilen som utgangspunkt må komme søkeren til gode så lenge konsekvensene av en uriktig avgjørelse om retur kan innebære at søkeren blir utsatt for forfølgelse. Norske myndigheter har derfor bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

(41) Videre er det ifølge departementet i utgangspunktet søkeren som har ansvaret for å sannsynliggjøre sine anførsler så langt det er mulig. Myndighetene må kunne kreve at han legger frem de opplysningene han kan om relevante forhold. Samtidig har myndighetene etter forvaltningsloven § 17 selv plikt til å påse at saken er best mulig opplyst før vedtak treffes.

(42) Avslutningsvis bemerker departementet at ved vurderingen av om det er frykt for forfølgelse må det opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende må være om risikoen er reell. Risikovurderingen skal skje på vedtakstidspunktet.

(43) I spesialmotivene til § 28 er dette oppsummert slik på side 414:
«Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell.»

(44) Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og - etter 2008-loven - også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Det er ikke bestridt at B hadde tilknytning til KDPI i Iran. B har forklart at familien måtte flykte fra Iran fordi han hadde huset og transportert E, som er gift med peshmerga-soldaten oberst F.

Om den påståtte kontakt med E skriver Utlendingsnemnda på side 5 i vedtaket av 20. oktober 2009 vedrørende B og D:

UNE fester ikke lit til klagerens forklaring om at han havnet i myndighetenes søkelys som følge av at han innlosjerte og transporterte kona og datteren til F som var peshmerga i KDPI og bodde i Irak. UNE slutter seg til UDIs vurdering på dette punkt og det vises til at det fremstår som ualminnelig at Fs kone ville ta den risiko det innebar å dra til Iran, når hensikten med besøket etter det opplyste kun var av triviell art, og det var kjente angivere i området.

Bevisvurderingen er fasthold i senere beslutninger om ikke å ta til følge begjæring om omgjøring, senest 14. desember 2015.

Staten er av den oppfatning at ovennevnte bevisvurdering er en grunnleggende forutsetning for gyldigheten av beslutningen. Lagmannsretten er enig i dette. Utlendingsnemnda har i motsatt fall lagt feil faktum til grunn for sin vurdering. Det er etter lagmannsrettens syn ikke grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, og Utlendingsnemndas avslag på begjæringen om omgjøring vil i så fall være ugyldig, jf. forvaltningsloven § 41. Lagmannsretten viser til LB-2010-124114.

Beslutningen av 14. desember 2015 gjelder B, A, C og D. Partene er enige om at gyldigheten av beslutningen for så vidt gjelder barna, vil avhenge av beslutningens gyldighet for foreldrene. Lagmannsretten er enig i dette.

Gyldighetsvurderingen må foretas på bakgrunn av det faktum som forelå på vedtakstidspunktet, det vil si Utlendingsnemndas beslutning av 14. desember 2015. Det er likevel adgang til å ta hensyn til nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81 og 98.

Vitneforklaring fra F og fremlagte kopier (fotografier) av notater vedrørende Es påståtte reise til Iran i 1999 er nytt for lagmannsretten. Bevisene belyser situasjonen på beslutningstidspunktet og kan således tas i betraktning ved bevisvurdering.

Om den nærmere vurdering av forklaringen om oppholdet til Galola F skriver Utlendingsnemnda i vedtaket vedrørende B på side 5:

Det bemerkes at klagerens angitte hendelsesforløp på flere punkter ikke samsvarer med det hans ektefelle har forklart i sin søknad om asyl. Det vises til at klageren forklarte at hans kone to dager på rad ble anholdt av Ettelaat, og at hun under avhørene ble slått og truet, blant annet med at de skulle trekke ut tennene hennes. Ektefellen har derimot opplyst at hun ikke ble slått eller torturert, men kun utsatt for press. Hun har ikke opplyst at dette presset innebar at hun ble truet med å få tennene trukket, og heller ikke at hun ble forevist de redskapene Ettelaat skulle benytte til dette. Klageren forklarte at han på dette tidspunkt befant seg i Teheran, og at det var hans mor som informerte han om hva som hadde skjedd med ektefellen, samt at hans far var veldig syk. Ektefellen har på sin side opplyst at det var svigerfaren, og ikke svigermoren, som ringte klageren. UNE har også merket seg at klageren i asylintervjuet fortalte at ektefellen ved første dags avhør nektet å forklare seg om klageren eller familien til F. I klagen opplyste han imidlertid at hun ble tvunget til dette. Det nevnes også at ektefellene har gitt noe motstridende opplysninger om hvordan de umiddelbart etter disse hendelsene flyktet fra Iran. Ifølge klageren møtte han familien i H, for så å dra til Baneh.

Lagmannsretten bemerker at Utlendingsnemndas sammendrag av asylforklaringene er dels unøyaktige og dels feil. Utlendingsnemnda skriver således at B forklarte at hans kone var blitt slått. Det står det ikke noe om dette i Bs asylintervju. Utlendingsnemnda benytter videre uttrykket «torturert». B har ikke forklart at hans kone ble torturert. Lagmannsretten bemerker videre at det fremgår av asylintervjuet til B at han refererer hva hans mor fortalte var hendt. Etter lagmannsrettens vurdering kan man ikke se bort fra at morens gjenfortelling av hva A har sagt til henne kan være unøyaktig.

Lagmannsretten er av den oppfatning at man ved vurderingen av asylforklaringene og forklaringer som er gitt i forbindelse med omgjøringsbegjæringer og domstolsbehandlingen, må ta i betraktning at den anførte utløsende hendelse fant sted i 1999, dvs. om lag ni år før asylintervjuene og mer enn sytten år før tingrettens behandling av saken. Familien har i tiden forut for asylintervjuene oppholdt seg to år i Irak og syv år i en flyktningleir i Tyrkia. I Norge har de oppholdt seg i asylmottak. Etter lagmannsrettens vurdering ville det etter den tid som er gått være mer påfallende om forklaringene var samstemte på alle punkt enn at det foreligger enkelte avvik.

Om avvikene skriver Utlendingsnemnda i vedtaket vedrørende B på side 6:

UNE bemerker at selv om de enkelte avvikene i ektefellenes forklaringer ikke kan karakteriseres som betydelige, er de når de sees samlet av en slik art at de svekker klagerens forklaring. Det vises i den forbindelse særlig til at motstriden i forklaringene er knyttet til forhold som står sentralt i klagerens anførte asylgrunnlag, herunder hva som var den utløsende årsaken til at familien flyktet fra Iran og hvordan flukten foregikk. Dette svekker klagerens troverdighet på dette punkt.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av den oppfatning at det ikke er grunnlag for å anse de ankende parters generelle troverdighet som svekket. Det er heller ikke påstått. Staten har således ikke bestridt Bs forklaring om aktivitet i Iran og Norge (selv om staten bestrider omfanget av og betydningen av aktiviteten). Som det fremkommer av vedtaket er det «forklaringen om at han havnet i myndighetenes søkelys som følge at han innlosjerte og transporterte kona og datteren til F som var peshmerga i KDPI og bodde i Irak», som Utlendingsnemnda ikke fester lit til. Utlendingsnemnda bestrider ikke at B var tilknyttet KDPI, selv om de mener at det ikke er bevist at han var medlem. For så vidt gjelder forklaringer om andre aktiviteter i Iran, innsamling av penger til KDPI og utdeling av flyveblader, er dette opplysninger som er fremkommet i ettertid. B har ikke anført at myndighetene i Iran kjente til disse aktivitetene. Aktivitetene er heller ikke fremhevet som sentrale eller av særlig betydning for spørsmålet om omgjøring av vedtaket av 20. oktober 2009. Lagmannsretten er følgelig av den oppfatning at de nye opplysninger ikke får avgjørende betydning for Bs troverdighet.

B og A har begge forklart at grunnen til at de måtte flykte fra Iran var at myndighetene oppdaget at B hadde huset E og hennes datter. Som nytt bevis for lagmannsretten har de ankende parter ført F som vitne på Skype fra Irak. Han kunne på spørsmål fra retten bekrefte en opplysning hans kone, E, hadde gitt i sitt vitneprov for lagmannsretten kort tid før, nemlig at F skrev dagbøker der han noterte ned hendelser, herunder Es opphold hos familien B/ A. Notatene ble avfotografert og fremlagt i lagmannsretten. Notatene ble oversatt til norsk av tolkene i saken. Det fremgår av ett av notatene at F våren 1999 sendte E for et partioppdrag tilbake til Bokan [ ... ]. Hun dro til B og ble der i tre dager. Hun dro deretter hjem til min far. Hun dro tilbake etter åtte dager. Formålet med reisen var å levere et viktig brev fra partiet til en viktig person

I et annet notat med overskrift «Året 1999» står det:

B ble ettersøkt. Han hadde rømt og fortalt at din far og G blitt arrestert. Jeg har også rømt og ikke vil dra tilbake.

Bevisene forelå ikke da Utlendingsnemnda traff sin beslutning 14. desember 2015. Bevisene belyser imidlertid situasjonen på beslutningspunktet. Bevisene kan således hensynstas i vurderingen av gyldigheten av beslutningen.

Lagmannsretten er av den oppfatning at de nye bevisene veier tungt i den samlede bevisvurderingen. Bevisene understøtter hovedtrekkene i Bs og As asylforklaringer. Opplysningene om dagbøkene og notatene fremkom tilfeldig under rettens utspørring av vitnet E, og det er således ikke noe som tilsier at B eller A kjente til notatene fra tidligere.

B har forklart at de bodde i et hus i Bokan i Iran. Huset tilhørte hans far. Bs familie drev en forholdsvis stor gård med jordbruk og husdyr ca. 15 - 16 kilometer fra Bokan. B drev en «kjøleskapsforretning» i Bokan sammen med sin bror. B forsørget familien sin. Han forklarte at de hadde et godt liv, og de ikke manglet noe. Barna gikk på skole i Bokan. Forklaringen er ikke bestridt, og lagmannsretten legger forklaringen til grunn.

B og familien reiste fra livet i Bokan til en flyktningleir i Nord Irak. B har forklart at levevilkårene var dårlige. Leiren ble bl.a. utsatt for terrorangrep. Familien fikk i 2001 tillatelse av partiet til å reise videre til Tyrkia.

Lagmannsretten er av den oppfatning at det har formodningen mot seg at B og A ville ta med barna og forlate denne tilsynelatende trygge og gode tilværelse i Bokan og reise til en usikker flyktningtilværelse i Nord-Irak, dersom de ikke måtte flykte fra forfølgelse fra myndighetene.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av den oppfatning at Bs og As asylforklaringene i det miste fremstår som noenlunde sannsynlige. Forklaringene skulle således vært lagt til grunn ved vurderingen av om det foreligger en reel fare for forfølgelse ved retur til Iran. Det er ikke grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41. Utlendingsnemndas beslutning av 14. desember 2015 er således ugyldig. Lagmannsretten tar etter dette ikke stilling til betydningen av de anførte etterfølgende politiske aktiviteter i Irak og Norge.

B, A, C og D har vunnet saken og har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten, jf. tvisteloven § 20-2 første, jf. andre ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita staten v/Utlendingsnemnda helt eller delvis for erstatningsansvaret etter bestemmelsens tredje ledd.

Advokatfullmektig Nilsen har krevd erstattet sakskostnader for lagmannsretten med til sammen 343 588 kroner, hvorav 326 250 er salær. Det er krevd salær for 26,5 timer frem til og med inngitt anke, salær for 54 timer frem til ankeforhandlingen og salær for 50 timers arbeid for ankeforhandlingen, totalt 130 ½ time.

Advokat Svartebekk har protestert på oppgaven. Han mener at det er brukt for mange timer. Han har selv krevd erstattet salær for tre timer frem til inngitt anketilsvar, 10 timer frem til avsluttet saksforberedelse og 32 timer frem til avsluttet sak i lagmannsretten, til sammen 45 timer. Han har ingen bemerkninger til øvrige utgifter som kreves erstattet.

Utmåling av erstatning for sakskostnader er regulert i tvisteloven § 2-5. Første ledd lyder:

Full erstatning for sakskostnader skal dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken som ikke særlige regler gir grunnlag for å unnta. Ved vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige, legges det vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem. Parten kan kreve rimelig godtgjøring for eget arbeid med saken når det har vært særlig omfattende eller det ellers måtte ha vært utført av en prosessfullmektig1 eller annen fagkyndig hjelper.

Saken er av stor betydning for de ankende parter. Det er 18 år siden de flyktet fra Iran, og de er av den oppfatning at de vil bli forfulgt med fare for fengsling, tortur mv. ved eventuell retur. Kommunikasjonen mellom prosessfullmektig og parter krever tolk, noe som er tidkrevende. Normalt vil det være mer arbeidskrevende å representere ankende part enn ankemotpart, og det må vel også kunne antas at statens prosessfullmektig har fått bistand fra utlendingsmyndighetene i den utstrekning det har vært nødvendig.

Lagmannsretten er likevel av den oppfatning at arbeidet går ut over det som har vært nødvendig. Etter en skjønnsmessig vurdering settes salæret ned til 200 000 kroner inkludert merverdiavgift. I tillegg kommer kopiering og rettsgebyr med til sammen 17 338 kroner.

Ved fastsettelse av sakskostnader for tingretten legges lagmannsrettens resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. B, A, C og D har vunnet saken og har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten, jf. tvisteloven § 20-2 første, jf. andre ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita staten v/Utlendingsnemnda helt eller delvis for erstatningsansvaret etter bestemmelsens tredje ledd.

Saksøkernes prosessfullmektig krevde erstattet sakskostnader for tingretten med til sammen 413 835 kroner. Salær inkl. mva. utgjør 404 375. Det fremgår av tingrettens rettsbok at prosessfullmektigene fikk anledning til å kommentere hverandres oppgaver. Det er ikke notert noe ut over dette. Sakskostnadene for tingretten er imidlertid også tatt med i den omkostningsoppgaven ankende parters prosessfullmektig la frem i lagmannsretten. Advokat Svartebekk protesterte her på den samlede kostnadsoppgave.

For tingretten krevde advokat Svartebekk salær for til sammen 44 timer. Saksøkernes prosessfullmektig krevde erstattet salær for 162 timer, hvorav 34 timer for arbeid til og med inngitt stevning.

Selv om saken var av stor viktighet for saksøkerne er lagmannsretten av den oppfatning at salærkravet for tingretten overstiger det som er nødvendig og rimelig. Retten viser i denne sammenheng også til motpartens krav som ligger vesentlig lavere. Salæret settes etter en samlet skjønnsmessig vurdering ned til 300 000 kroner inkl. mva. I tillegg kommer rettsgebyr på 9 460 kroner.

Samlede sakskostnader som tilkjennes utgjør etter dette 526 798 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Utlendingsnemndas beslutning av 14. desember 2015 om ikke å omgjøre Utlendingsnemndas vedtak av 20. oktober 2009 er ugyldig.
  2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda til B, A, C og D til sammen 526 798 - femhundreogtjuesekstusensyvhundreognittiåtte - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2016-109215 Asyl. Utlendingsloven § 28. Iran. Omgjøring. (18.10.2017)

    Utlendingsnemnda sin beslutning om å ikke omgjøre tidligere vedtak om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag ble kjent ugyldig. De ankende parter var kurdere fra Iran, en familie på fire. Lagmannsretten fant at asylforklaringene fremsto som noenlunde sannsynlig og at UNE dermed hadde lagt feil faktum til grunn for sine vurderinger.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo