Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-116118-1
Dokumentdato : 03.11.2016

Oppholdstillatelse. Selvstendig grunnlag. Mishandling

Saken gjaldt begjæring om midlertidig forføyning i sak etter utlendingsloven. Saksøker søkte om oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag etter utlendingsloven § 53 under henvisning til at hun ble utsatt for vold av ektefellen. Begjæring om midlertidig forføyning ble ikke tatt til følge.

Oslo tingrett hadde ved dom tatt stilling til selve kravet om oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 53. Retten valgte å se bort i fra deler av saksøkers forklaring, og kom frem til at de forhold som forelå ikke utgjorde mishandling i lovens forstand. Les avgjørelsen i sin helhet (lenke til lovdataPRO - krever innlogging).


Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning i sak etter utlendingsloven.

A begjærer forføyning mot effektueringen av Utlendingsnemndas vedtak av 12. juli 2011, og senere beslutninger, sist UNEs beslutning av 24. september 2015. I UNEs avgjørelser er krav om opphold i medhold av utlendingsloven § 53 ikke tatt til følge.

Oslo tingrett har i dom 3. juni 2016 gitt følgende redegjørelse for sakens faktiske bakgrunn:

Saksøker A («A») giftet seg med herboende referanseperson B den 20. juli 2006 i Ghana. 1. februar 2008 innvilget Utlendingsdirektoratet (UDI) midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse for saksøker i familiegjenforeningsøyemed. A ankom deretter Norge den 13. mars 2008 og flyttet inn hos herboende ektefelle.

Etter å ha bodd sammen med ektefellen i om lag 10 måneder flyttet A den 21. februar 2009 på krisesenter. 20. februar 2009 politianmeldte hun ektefellen for psykisk mishandling og trusler under samlivet. 9. mars 2009 fremmet A søknad om oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag etter utlendingsloven § 53 under henvisning til at hun ble utsatt for vold av ektefellen. 31. mars 2009 ble paret separert og A flyttet den 25. juli samme år ut av krisesenteret og til egen bopel.

UDI avslo søknaden om oppholdstillatelse den 4. november 2010. Vedtaket ble påklaget den 25. november 2010 av saksøkers daværende advokat. UNE tok ikke saksøkers klage til følge og opprettholdt UDIs vedtak den 12. juli 2011. Vedtaket ble deretter begjært omgjort ved omgjøringsbegjæring av 25. oktober 2011. Ved beslutning av 7. mars 2012 opprettholdt UNE avslaget.

29. mars 2012 innga A en ny politianmeldelse av sin tidligere ektefelle. I politiavhøret forklarte saksøker at hun ble utsatt for vold ved til sammen 6 anledninger, samt at hun måtte ha sex med sin tidligere ektefelle mot sin vilje. 30. mars 2012 begjærte saksøker på ny omgjøring av UNEs vedtak blant annet under henvisning til nye opplysninger om mishandlingen.

Politiet henla straffesaken den 27. juni 2012. UNE besluttet den 19. april 2013 at det ikke var grunnlag for å omgjøre det tidligere vedtaket. UNE fant at As troverdighet var svekket, men viste til at de anførte handlinger under enhver omstendighet ikke utgjorde mishandling i utlendingslovens forstand. Saksøker begjærte på ny omgjøring av UNEs vedtak den 24. mai 2013, 21. januar 2014, 13. mars 2014 og 30. oktober 2014. UNE opprettholdt vedtaket ved beslutninger av 12. desember 2013, 28. januar 2014, 22. april 2014 og 8. desember 2014.

Advokat Akmal Mohammad sendte den 15. september 2015 prosessvarsel til UNE. UNE behandlet prosessvarselet som en begjæring om omgjøring av tidligere vedtak og fastholdt avslaget ved beslutning av 24. september 2015.

Oslo tingrett avsa 3. juni 2016 dom i saken med slik slutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A betaler sakskostnader med 75 000 - syttifemtusen - kroner til Staten v/Utlendingsnemnda innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.

Dommen er påanket og ankeforhandling i lagmannsretten er berammet 31. mai 2017.

A fremsatte 28. oktober 2016 begjæring om midlertidig forføyning mot effektueringen av UNEs vedtak, jf. tvisteloven § 32-4 tredje ledd. Begjæringen er sendt i kopi til staten v/advokat Lindbekk, men er så langt ikke forkynt for staten med frist for tilsvar.

I prosesskriv 2. november 2016 er det anmodet om beramming av muntlige forhandlinger i anledning forføyningssaken. Det er i prosesskrivet fremlagt beslutning fra UNE om ikke å gi utsatt iverksettelse av 28. oktober 2016.

As prosessfullmektig har per telefon til lagmannsretten 3. november 2016 opplyst om at UNEs vedtak er planlagt effektuert av Politiets utlendingsenhet 4. november 2016.

A, har i anledning begjæringen om midlertidig forføyning anført:

Hovedkrav og sikringsgrunn er sannsynliggjort. A har rettskrav på opphold etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b. Domstolene har full kompetanse ved prøvingen av lovens vilkår, dette gjelder også ved vurderingen av forføyningsspørsmålet.

Det er «grunn til å anta» at A ble mishandlet under samlivet med tidligere ektefelle og hun har da krav på opphold. UNEs vedtak og beslutninger i saken er ugyldige. Vilkåret «grunn til å anta» innebærer et krav om sannsynliggjøring slik det fremgår av forarbeidene til utlendingsloven og UDIs rundskriv RS-2010-009. Kravet er det samme i forføyningssak.

I ankeerklæringen i hovedsaken er tingrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelsen angrepet. Anførslene i ankeerklæringen opprettholdes som grunnlag for at hovedkravet i forføyningssaken må anses sannsynliggjort. Det anføres at As forklaringer om mishandlingen hun har blitt utsatt for må legges til grunn. Hennes forklaringer sett i sammenheng med sakens øvrige bevis sannsynliggjør i tilstrekkelig grad at lovens vilkår er oppfylt.

UNE har lagt til grunn en uriktig forståelse av mishandlingsbegrepet. Handlingene beskrevet i vedtaket 12. juli 2011 overstiger terskelen for mishandling etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b.

UNEs bevisbedømmelse er heller ikke korrekt. As forklaring til politiet 20. februar 2009, som siden er fastholdt, beskriver et samliv preget av vold og trusler. Forklaringen støttes av bevisene i saken, herunder vitneforklaringene i retten og fremlagt e-postkorrespondanse. UNE har tatt feil når det er lagt til grunn at det knytter seg slik usikkerhet til As forklaring at den ikke kan legges til grunn. Omstendighetene som forklarer hvorfor forklaringen er supplert er ikke vektlagt i tilstrekkelig grad og heller ikke bevis som styrker hennes troverdighet. Hovedkravet er etter dette sannsynliggjort ved at UNEs vedtak er ugyldig.

Den aktuelle hjemmelen for sikringsgrunn i påvente av dom er bestemmelsen i tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav b. Dersom A returneres før ankeforhandlingen, vil hun ikke få mulighet til å være tilstede i retten.

Det vil være til vesentlig skade eller ulempe for A å bli uttransportert før ankeforhandlingen. Hennes forklaring er sakens viktigste bevis, og dersom denne skal tilbys lagmannsretten ved teknisk overføring er det fare for at saken vil bli dårligere opplyst. Også saksforberedelsen vil vanskeliggjøres dersom A returneres, herunder kontakten med prosessfullmektigen som skal forberede saken.

A er videre utsatt for trusler fra sin tidligere ektemanns familie i Ghana, og hun mangler nettverk av betydning i hjemlandet. Det er uklart hvordan hun skal forsørge seg selv, og om livssituasjonen vil muliggjøre en deltakelse under ankeforhandlingen. Det er urealistisk at hun vil kunne reise tilbake til Norge i anledning saken.

Truslene fra tidligere ektefelles familie, herunder drapstrussel fra ektemannens søster, gir grunn til alvorlig bekymring for hennes sikkerhet, og mangelen på nettverk gjør henne eksponert. As foreldre er døde og hun har liten kontakt med øvrig familie.

Nødvendigheten av tilstedeværelse under ankeforhandlingen støttes også av kravene til en rettferdig rettergang, jf. også tvisteloven § 1-1, § 9-4 første ledd, § 29-14 tredje ledd, jf. 9-4 annet ledd bokstav h.

Det foreligger ikke åpenbart misforhold etter tvisteloven § 34-1 annet ledd. As interesse i opphold frem til ankeforhandlingen oppveies ikke av innvandringsregulerende hensyn i en sak som dette. Hun har også et lengre opphold i Norge bak seg som bør tillegges vekt. Ut fra dette er også kravet til sikringsgrunn sannsynliggjort, og begjæringen om midlertidig forføyning skal tas til følge.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda forbys å iverksette vedtak om avslag på søknad om opphold av 12. juli 2011 og påfølgende endelig vedtak om utvisning av 4. januar 2016 inntil As krav om oppholdstillatelse er rettskraftig avgjort.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale A sakens omkostninger.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er kommet til at det bedømt på grunnlag av fremstillingen i begjæringen, ikke er adgang til å ta begjæringen til følge og at den derfor skal forkastes, jf. tvisteloven § 32-7 tredje ledd. Om adgangen til å avgjøre begjæring om midlertidig forføyning uten muntlige forhandlinger i medhold av denne bestemmelsen vises det til Rt-2012-1915, der det også fremgår at bestemmelsen tar sikte på de enkle og klare tilfeller, og er forutsatt brukt med forsiktighet.

Vilkårene for å ta en begjæring om midlertidig forføyning til følge fremgår av tvisteloven § 34-2 første ledd som fastsetter at midlertidig forføyning bare kan besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort.

Hovedkravet er sannsynliggjort dersom det er sannsynlighetsovervekt for at UNEs vedtak om avslag på opphold er ugyldig. Tingretten har vurdert gyldigheten av UNEs vedtak etter gjennomført hovedforhandling, der A selv og tre vitner avga forklaring. Tingretten la til grunn at vedtaket var gyldig, og la i likhet med UNE til grunn at As troverdighet var svekket. I dommen på side 7 heter det blant annet:

Retten finner det påfallende at anførslene knyttet til vold og overgrep først gis over 3 år etter første politianmeldelse i saken. Ut fra saksøkers egne uttalelser i avhøret fremstår det videre som om den nye politianmeldelsen primært skyldes et ønske om opphold i Norge. Saksøkers forklaring i retten var heller ikke konsistent hva gjelder påstandene om vold og overgrep. For det første viser retten til at påstandene om tvungen sex ikke ble nevnt eller utdypet av saksøker i hennes partsforklaring. Videre har retten merket seg at saksøker i sin forklaring for retten opplyste at hun hadde blitt utsatt for vold så mange ganger at hun ikke kunne huske antallet. Dette står i klar kontrast til angivelsen i politiavhøret den 29. mars 2012 hvor det ble opplyst fire ganger mens de var gift og to ganger da de var separert.

I tingrettens oppsummering heter det videre:

Retten kan ikke utelukke at ekteskapet mellom ektefellene var preget av krangling og konflikter - herunder at tidligere ektefelle har vært høylytt og skreket til saksøker i den forbindelse. Retten finner det imidlertid ikke sannsynliggjort at saksøker ble utsatt for mishandling i utlendingslovens forstand verken under eller etter samlivet med tidligere ektefelle, jf. utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b.

Dersom man legger saksøkers forklaring i det første politiavhøret til grunn er retten enig i UNEs vurdering i vedtaket av 12. juli 2009 om at de beskrevne handlinger ikke utgjør mishandling etter utlendingslovens ordlyd og forarbeider. Under enhver omstendighet viser retten til at det etter bevisførselen etterlater seg tvil rundt saksøkers motivasjon for å oppsøke krisesenter og politianmelde sin tidligere ektefelle. Saksøker har videre bygget ut sin forklaring om mishandlingen etter som søknaden om oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag ble avslått. Saksøkerens troverdighet er som følge av dette svekket og hennes forklaring om fysisk vold og seksuelle overgrep kan derfor ikke legges til grunn.

Etter en samlet vurdering finner retten at UNEs vedtak og senere begrunnelser er bygget på en riktig forståelse av beviskravet etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b. Selv om terskelen for hva som utgjør mishandling i enkelte av UNEs beslutninger synes gjengitt feil, er UNEs resultat like fullt riktig. På denne bakgrunn blir UNE å frifinne.

Lagmannsretten kan ikke se at det har fremkommet anførsler eller bevis i ankeerklæringen og senere prosesskriv som er egnet til å sannsynliggjøre at tingretten har grepet feil ved vurderingen av om UNEs vedtak er ugyldig. Det er ikke fremlagt nye bevis som rokker ved den vurderingen tingretten har foretatt. Den nærmere prøvingen av troverdighetsspørsmålet, som står sentralt i saken, har lagmannsretten ikke forutsetninger for å gjennomføre før under ankeforhandlingen der den fulle bevisførselen vil presenteres.

Det avgjørende for lagmannsrettens vurdering av at det ikke er adgang til å ta begjæringen til følge, er likevel at kravet til sikringsgrunn ikke er oppfylt basert på fremstillingen i forføyningsbegjæringen.

Etter tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav b kan midlertidig forføyning besluttes «når det finnes nødvendig å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe». I saker om oppholdstillatelse følger det av klar rettspraksis at det stilles strenge krav til sikringsgrunnen. Ulemper ved å måtte forlate landet før en sak er rettskraftig avgjort for domstolene, har i praksis i utgangspunktet ikke blitt ansett tilstrekkelig til å sannsynliggjøre sikringsgrunn. Lagmannsretten viser til Rt-1979-366, der det heter følgende:

Avgjørelsen av den sak som er reist ved Oslo byrett kan etter utvalgets syn ikke forspilles eller vanskeliggjøres i tilstrekkelig grad om den kjærende nå må forlate landet. Han har prosessfullmektig til å ivareta sine interesser under prosessen, og vil kunne avgi partsforklaring enten ved amerikansk domstol eller ved norsk konsulrett. Hans transport til USA hvor han har søkt og fått innvilget visum, vil bæres av det offentlige, og dersom han skulle vinne frem med sitt søksmål vil det offentlige også måtte påta seg utgiftene ved hans tilbakekomst til Norge. Noen urimelig økonomisk belastning utsettes han således ikke for. På den annen side er det klart at effektuering av utvisningen vil medføre betydelige personlige ulemper for ham. Det ville imidlertid etter utvalgets mening hindre en effektiv utøvelse av offentlig myndighet på fremmedrettens område dersom et anlagt søksmål mot staten skulle føre til at en som var nektet oppholdstillatelse og pålagt å forlate landet skulle kunne utsette effektueringen i den ikke ubetydelige tid det kan ta før det foreligger en rettskraftig avgjørelse, uten at det ble stillet noe krav til sannsynlighet for at søksmålet kunne føre frem.

Avgjørelsen er lagt til grunn i senere rettspraksis fra lagmannsrettene, jf. bl.a. LB-2002-3082, RG-2004-1444, LB-2007-4749-1 og LB-2007-179572.

Lagmannsretten kan ikke se at det sannsynliggjort at det gjør seg gjeldende særlige omstendigheter i denne saken som gir grunnlag for å gjøre unntak fra utgangspunktet i praksis om at ulemper ved å måtte forlate landet før saken er rettskraftig avgjort, ikke anses som «vesentlig skade eller ulempe» etter tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav b. Ved den konkrete vurderingen legger lagmannsretten vekt på at saken er pådømt i tingretten etter full hovedforhandling, og A ble der gitt anledning til å avgi forklaring. Lagmannsretten er enig i at partsforklaringen - ut fra sakens tvistetema - er et vesentlig bevis. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at A vil kunne gi forklaring under ankeforhandlingen ved fjernavhør. At saksforberedelsen til ankesaken vanskeliggjøres ved en retur er ikke tilstrekkelig å anse kravet til sikringsgrunn oppfylt.

Lagmannsretten kan heller ikke se at de problemer A vil møte ved retur til Ghana, og som er beskrevet i begjæringen på side 5, er tilstrekkelig til å oppfylle kravet til sikringsgrunn.

Lagmannsretten viser for øvrig til at UNE i flere av avgjørelsene i saken har vurdert om A har krav på vern mot retur etter utlendingsloven § 73, men konkludert med at vilkårene for dette ikke er oppfylt. Lagmannsretten ser ingen feil ved denne vurderingen.

Etter dette tas begjæringen om midlertidig forføyning ikke til følge. Kjennelsen er enstemmig.

Slutning

Siste endringer
  • Ny: LB-2016-116118 Oppholdstillatelse. Selvstendig grunnlag. Mishandling (07.02.2017)

    Saken gjaldt begjæring om midlertidig forføyning i sak etter utlendingsloven. Saksøker søkte om oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag etter utlendingsloven § 53 under henvisning til at hun ble utsatt for vold av ektefellen. Begjæring om midlertidig forføyning ble ikke tatt til følge.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo