Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Red. anm.: Avgjørelsen er rettskraftig.

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-116118-2
Dokumentdato : 20.06.2017

Familiegjenforening. Mishandling. Opphold på selvstendig grunnlag. Terskel for beviskrav.


Saken gjaldt en kvinne som hadde fått opphold i familiegjenforening med ektefelle i Norge. Spørsmålet var om det var grunn til å tro at hun var blitt mishandlet i samlivet og derfor hadde rettskrav på oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag etter at samlivet var opphørt. Lagmannsretten var enig meg UNE og tingretten i at søkeren hadde svekket troverdighet på grunn av endrede forklaringer. Beviskravene for mishandling er ifølge forarbeidene lave, ettersom bevismaterialet ofte kun består av søkerens egen forklaring, uten at mangelen på bevis kan legge søkerne til last. Søkerens svekkede troverdighet ledet derfor ikke til høyere beviskrav slik som ved vurderingen av om en asylhistorie er sannsynliggjort, jf. utlendingsloven § 28. Krenkelsene hun fortalte om i sine første forklaringer nådde ikke opp til grensen for hva som utgjør mishandling i utlendingslovens forstand, idet lagmannsretten la til grunn at terskelen er lavere enn for mishandlingsbegrepet i straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner.

Søkeren begjærte i 2016 midlertidig forføyning i LB-2016-116118-1, men begjæringen ble ikke tatt til følge.


Saken gjelder gyldigheten av UNEs vedtak 12. juli 2011 og senere beslutninger om ikke å omgjøre dette vedtaket.

Om sakens bakgrunn legges følgende fremstilling i tingrettens dom til grunn som ubestridt:

Saksøker A («A») giftet seg med herboende referanseperson B den 20. juli 2006 i Ghana. 1. februar 2008 innvilget Utlendingsdirektoratet (UDI) midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse for saksøker i familiegjenforeningsøyemed. A ankom deretter Norge den 13. mars 2008 og flyttet inn hos herboende ektefelle.

Etter å ha bodd sammen med ektefellen i om lag 10 måneder flyttet A den 21. februar 2009 på krisesenter. 20. februar 2009 politianmeldte hun ektefellen for psykisk mishandling og trusler under samlivet. 9. mars 2009 fremmet A søknad om oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag etter utlendingsloven § 53 under henvisning til at hun ble utsatt for vold av ektefellen. 31. mars 2009 ble paret separert og A flyttet den 25. juli samme år ut av krisesenteret og til egen bopel.

UDI avslo søknaden om oppholdstillatelse den 4. november 2010. Vedtaket ble påklaget den 25. november 2010 av saksøkers daværende advokat. UNE tok ikke saksøkers klage til følge og opprettholdt UDIs vedtak den 12. juli 2011. Vedtaket ble deretter begjært omgjort ved omgjøringsbegjæring av 25. oktober 2011. Ved beslutning av 7. mars 2012 opprettholdt UNE avslaget.

29. mars 2012 innga A en ny politianmeldelse av sin tidligere ektefelle. I politiavhøret forklarte saksøker at hun ble utsatt for vold ved til sammen 6 anledninger, samt at hun måtte ha sex med sin tidligere ektefelle mot sin vilje. 30. mars 2012 begjærte saksøker på ny omgjøring av UNEs vedtak blant annet under henvisning til nye opplysninger om mishandlingen.

Politiet henla straffesaken den 27. juni 2012. UNE besluttet den 19. april 2013 at det ikke var grunnlag for å omgjøre det tidligere vedtaket. UNE fant at As troverdighet var svekket, men viste til at de anførte handlinger under enhver omstendighet ikke utgjorde mishandling i utlendingslovens forstand. Saksøker begjærte på ny omgjøring av UNEs vedtak den 24. mai 2013, 21. januar 2014, 13. mars 2014 og 30. oktober 2014. UNE opprettholdt vedtaket ved beslutninger av 12. desember 2013, 28. januar 2014, 22. april 2014 og 8. desember 2014.

Advokat Akmal Mohammad sendte den 15. september 2015 prosessvarsel til UNE. UNE behandlet prosessvarselet som en begjæring om omgjøring av tidligere vedtak og fastholdt avslaget ved beslutning av 24. september 2015.

Ved stevning av 15. desember 2015 brakte A vedtaket inn for retten med påstand om at UNEs vedtak og påfølgende beslutninger er ugyldige. Staten v/UNE tok til motmæle ved tilsvar av 18. januar 2016.

Oslo tingrett avsa 3. juni 2016 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. A betaler sakskostnader med 75 000 - syttifemtusen - kroner til Staten v/Utlendingsnemnda innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisvurderingen og lovanvendelsen.

Ankeforhandling ble holdt 31. mai-1. juni 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene var representert ved prosessfullmektiger. For staten v/ Utlendingsnemnda var seniorrådgiver Hege Lian til stede. A ble uttransportert fra Norge 4. november 2016 og forklarte seg derfor på videolink fra Ghana. Tre vitner, hvorav ett sakkyndig vitne, forklarte seg. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Den ankende part ble utsatt for psykisk og fysisk mishandling, herunder gjentatt fysisk vold, under samlivet med sin tidligere ektemann.

Utviklingen i hennes forklaring over tid må vurderes i lys av hennes bakgrunn og den situasjon hun befant seg i, preget av frykt samt press og trusler fra egen og ektefellens familie, samt hennes manglende kjennskap og tillit til norske myndigheter.

Tingretten har i alle tilfeller lagt til grunn en uriktig forståelse av mishandlingsbegrepet i utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b. Forholdene UNE har lagt til grunn som dokumentert i vedtak 12. juli 2011 om avslag på oppholdstillatelse, utgjør i seg selv mishandling etter bestemmelsen.

Det er sannsynliggjort at ankende part ble mishandlet under samlivet med tidligere ektemann. Hun har derfor et rettskrav på oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 12. juli 2011 og etterfølgende beslutninger om opprettholdelse av dette vedtak er ugyldige.

  2. Staten v/Utlendingsnemnda erstatter As sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er i det vesentlige korrekt både for så vidt gjelder faktum som lovanvendelse.

På de respektive vedtakstidspunkter er det ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort forhold som er alvorlige nok til å anses som mishandling i utlendingsloven § 53 første ledds forstand. Begrunnelsen for dette har utviklet seg parallelt med anførslene fra den ankende part, fra en konklusjon om at forholdene legges til grunn, men at de ikke når opp til terskelen for mishandling, til en vurdering der søkers troverdighet og spørsmål om hva som faktisk skal legges til grunn er gitt større plass.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.

  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrettsbehandlingen.

Lagmannsretten bemerker:

Etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b skal en utlending som har oppholdstillatelse i familiegjenforening med en ektefelle som bor i Norge, etter søknad gis oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag hvis samlivet er opphørt, og det er grunn til å anta at utlendingen er blitt mishandlet i samlivsforholdet. Utlendingen har et rettskrav på opphold dersom vilkårene er oppfylt. Domstolene kan prøve alle sider av saken, både rettsanvendelsen og subsumsjonen i UNEs vedtak. Prøvingen skal skje med utgangspunkt i faktum på vedtakstidspunktet, det vil si den 24. september 2015, da UNE siste gang besluttet ikke å omgjøre sitt vedtak 12. juli 2011.

For lagmannsretten har A forklart at hun og den tidligere ektemannen forsøkte å få barn til 2013. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at samlivet opphørte senest ved separasjonen 31. mars 2009 ettersom A da allerede hadde bodd på krisesenter i ca. to måneder og flyttet derfra til egen leilighet sommeren samme år.

Det sentrale spørsmålet i saken er om det er grunn til å anta at A ble mishandlet under samlivsforholdet.

Utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b viderefører bestemmelsen i utlendingsforskriften § 37 sjette ledd, gitt med hjemmel i § 8 annet ledd i den gamle utlendingsloven, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 233. Formålet er å hindre at noen føler seg presset til å bli værende i et samliv hvor de blir utsatt for mishandling av frykt for å miste oppholdstillatelsen i Norge. Ved den nærmere utformingen av loven ble imidlertid dette hensynet balansert mot hensynet til å motvirke misbruk av bestemmelsen for å omgå de alminnelige vilkårene for innvandring.

Beviskravene for mishandling er lave. Dette har sammenheng med at det hovedsakelige bevismaterialet i saken ofte kun består av søkerens egen forklaring, uten at mangelen på bevis kan legges søkeren til last. Søkerens fremstilling skal derfor legges til grunn dersom han eller hun gir en troverdig forklaring, og det stilles ikke krav om sannsynlighetsovervekt. Dersom det er holdepunkter for å stille spørsmål ved søkerens forklaring, må utlendingsmyndighetene vurdere fremstillingen opp mot disse opplysningene, men det er presisert i forarbeidene at det heller ikke ved denne vurderingen skal stilles krav om sannsynlighetsovervekt for at mishandlingen skal ha funnet sted, se op.cit. side 234. En generelt svekket troverdighet leder således ikke til et høyere beviskrav, slik som ved vurderingen av om asylhistorien er sannsynliggjort, jf. utlendingsloven § 28 og Rt-2011-1481.

Et viktig spørsmål er hvilken alvorlighetsgrad eller hvilket omfang de aktuelle krenkelser skal ha for å kvalifisere til mishandling i utlendingslovens forstand. På dette punkt sluttet departementet seg ifølge proposisjonen side 234 til forståelsen av mishandling i rundskriv UDI 02-117 til den gamle loven. Her står det:

Hva som menes med mishandling, beror på en helhetsvurdering. Mishandlingen kan være av fysisk art, f.eks. vold eller annen legemskrenkelse, eller av psykisk art, f.eks. trusler om bruk av vold. Hendelsene må ha ført til at kvinnens livskvalitet har blitt redusert. Skaden kan være av fysisk eller psykisk art eller en kombinasjon av begge.

Ved vurderingen av om det foreligger en mishandlingssituasjon, må man se hen til de beskrevne hendelsene, alvorlighetsgraden, under hvilke omstendigheter mishandlingen fant sted, om de er en del av et handlingsmønster eller om det dreier seg om en enkeltstående episode. En handling som alene ikke kan betegnes som mishandling, vil likevel kunne karakteriseres som det dersom handlingen gjentas over tid.

Generell misnøye i ekteskapet/samboerforholdet, uoverensstemmelser eller forskjellige oppfatninger mht roller grunnet kulturforskjeller er ikke i seg selv nok til å konstatere at det foreligger mishandling

Det fremgår av dette at det ikke er trukket noen klar nedre grense for hva som omfattes av mishandlingsbegrepet. I proposisjonen på side 231 er det imidlertid presisert at det ikke er grunnlag for å senke terskelen så lavt at bestemmelsen får anvendelse i alle tilfeller hvor noen har havnet i et ulykkelig samliv med en lite hensynsfull eller kynisk samlivspartner. Lagmannsretten legger til grunn at terskelen er lavere enn for mishandlingsbegrepet i straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner.

Det stilles ikke krav om årsakssammenheng mellom mishandlingen og samlivsbruddet. Det er uten betydning om det er mannen eller kvinnen som har tatt initiativet til samlivsbruddet.

Ble A mishandlet i samlivet med tidligere ektemann?

A søkte som nevnt oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag 9. mars 2009. Vedlagt søknaden fulgte opplysninger fra advokatfullmektig Marie Solvoll Lyby om at A hadde vært utsatt for psykisk mishandling fra sin tidligere ektemann, heretter også omtalt som eksmannen eller B. Den 20. februar 2009 anmeldte A ham til politiet. Hun ga forklaring i utlendingssaken 26. juni 2009.

Sammenfatningsvis beskrev A det hun hadde vært utsatt for slik: Hennes eksmann tillot henne ikke å gå på norskkurs, hun fikk ikke gå til butikken uten følge, hun fikk ikke treffe venner uten at han var med, hun ble tvunget til å gjøre rent i hjemmet hver dag, og han viste stor misnøye hvis A ikke gjorde som han sa. Han hadde flere ganger truet med å slå henne, men hun hadde klart å løpe unna før slagene traff. Han hadde også gjentatte ganger truet med å sende henne tilbake til hjemlandet for å bo med hans familie hvis hun ikke gjorde som han sa. A hadde dessuten blitt truet på livet av sin tidligere ektemanns familie.

As forklaring ble lagt til grunn av UNE, men krenkelsene hun hadde blitt utsatt for ble ikke ansett som mishandling i lovens forstand.

Senere har A endret sin forklaring om hva hun ble utsatt for under samlivet med sin eksmann.

Den 29. mars 2012 møtte A på Sentrum politistasjon i Oslo sammen med sin bistandsadvokat Henning Brath og en tolk for å anmelde eksmannen på nytt. Hun forklarte at mye krangling og slåssing hadde ført til at hun aborterte etter tre måneders svangerskap og at hun hadde blitt presset til å ha sex mot sin vilje. Eksmannen hadde truet med å sende henne ut av landet hvis hun ikke ville ha sex med ham. Til sammen hadde B slått henne fire ganger mens de var gift og to ganger etter separasjonen, men kun to voldsepisoder er nærmere beskrevet i avhørsrapporten.

Den 3. januar 2009 hadde B sparket henne i magen fordi hun lagde for mye mat slik at de måtte spise rester påfølgende dag. Han ville ha fersk mat hver dag. Dette var etter aborten, og hun hadde fortsatt blødninger.

Ca. to måneder etter separasjonen hadde det vært en ny voldsepisode. Hun bodde da på krisesenteret. B fikk henne til å komme hjem til seg for at de skulle snakke sammen. Han ble sint fordi hun ikke hadde tatt med sakene sine fra krisesenteret. Han grep fatt i henne og dro henne inn i leiligheten. Han slo henne hardt med begge hender. Hun tror det var med flat hånd. Hun fikk merker på brystet, og fikk avrevet en ørering og et smykke. Noen venner av B var vitne til hendelsen, men hun kjenner ikke navnene deres.

Det fremgår av politiets avhørsrapport 29. mars 2012 at A ble spurt hvorfor hun ikke hadde anmeldt B for fysisk vold i 2009. Til dette svarte hun slik: «Fordi i 2009 så hadde jeg en advokat på krisesenteret på X. Maria. Der forklarte jeg allt jeg hadde vært igjennom som i dag og trodde at jeg skulle få hjelp da. Det var 3 av oss som var der også en Svensk jente som het C. Hun forklarte ikke så godt. Jeg forsto ikke. Da jeg var hos politiet forsto vi ikke hverandre godt og hadde ikke tolk.» Dette må etter lagmannsrettens syn forstås slik at A mente at hun hadde forklart seg om fysisk vold og press til å ha sex allerede i avhøret i 2009. Det samme mer enn antydes i begjæringen om omgjøring fra advokat Brath 30. mars 2012 hvor det står at «vesentlige elementer i mishandlingen ikke var tatt med i politirapporten».

Advokat Brath påpekte også at A ikke hadde tolk under avhøret i 2009. Til dette bemerkes at det fremgår av avhørsrapporten at avhøret foregikk på engelsk, og at den ble oversatt til engelsk før den ble opplest og vedtatt av A uten merknader.

Lagmannsretten vil i det følgende først vurdere om A kan ha forklart seg om fysisk vold fra eksmannen allerede i 2009.

Fysisk vold er nevnt i de tidsnære bevis i saken, det vil si i politianmeldelsen 20. februar 2009, og rapport i forvaltningssak 26. juni 2009 fra politiets samtale med A i anledning søknaden om opphold på selvstendig grunnlag, men da slik at A uttrykkelig opplyste at hun ikke var blitt slått. «Maria» som A nevner i det siterte foran, må være advokatfullmektig Maria Solvoll Lyby som var til stede under avhøret. Det fremgår av avhørsrapporten 20. februar 2009 at denne gjorde en tilføyelse etter at A var ferdig med sin forklaring, men den gjaldt ikke fysisk vold. I begjæringen om opphold på selvstendig grunnlag 10. mars 2009 er det bare opplysninger om psykisk vold. Advokatfullmektigen skrev en begjæring om utsatt iverksettelse 25. november 2010 og her anføres det at selv om A ikke foreløpig har blitt utsatt for slag, spark, etc. i ekteskapet, så skyldes dette at hun har løpt fra ektemannen og låst seg inne på soverommet.

Den andre som var til stede under avhøret i 2009 - C fra krisesenteret - har skrevet en erklæring datert 17. januar 2014 som ble fremlagt for lagmannsretten. C forklarte seg også som vitne. I erklæringen heter det: «[As tidligere ektemann] har varit fysisk vid 5 tilfællen som hon minns. 4 av dem var med slag. En gång var det med sparkar. Vid det tilfellet var hon gravid och hans sparkar mot hennes mage kan ha orsakat spontanabort.» C var usikker, men trodde under sin forklaring at det meste av det som står i erklæringen kom frem mens A bodde på krisesenteret. Lagmannsretten finner det imidlertid mest sannsynlig at erklæringen bygger på opplysninger C har fått senere. C tror hun var til stede under hele avhøret hos politiet i 2009. Hun bekreftet under sin forklaring at hun ville ha gjort tilføyelser hvis hun hadde visst noe som ikke ble formidlet av A under avhøret.

Etter dette er det lite sannsynlig at A kan ha fortalt Solvoll Lyby eller C om fysisk vold i 2009, slik hun sa til politiet i 2012 da hun svarte på spørsmål om hvorfor disse opplysningene kom så sent. Det må legges til grunn at hun forklarte til politiet at hun ikke hadde vært utsatt for fysisk vold. Dette synes hun også å vedgå i en udatert erklæring som trolig var vedlagt en av omgjøringsbegjæringene. Her heter det at hun var redd for å forklare seg til politiet på X fordi hun tenkte på sin familie hjemme og hva hennes eksmanns familie kunne gjøre med dem. Hun var imidlertid ikke redd for å forklare seg til politiet i Oslo. Dette fastholdt hun også i sin muntlige forklaring for lagmannsretten. Her forklarte hun også den endrede forklaringen med at hun lenge ble presset av sin familie til å gå tilbake til ektemannen.

Det sakkyndige vitnet, psykolog Judith Van der Weele, forklarte for lagmannsretten at mange utlendinger nøler med å fortelle hva de har vært utsatt for i de første asylavhørene e.l.. På bakgrunn av erfaring fra hjemlandet er det mange som er skeptiske til politiet og andre myndighetspersoner i Norge. Det forekommer derfor ofte at utlendingen forteller mer etter hvert som han eller hun blir tryggere. Det er anført at lagmannsretten må vurdere endringen i As forklaring i lys av dette. Etter lagmannsrettens syn er det imidlertid liten grunn til å anta at en slik tilbakeholdenhet har hatt betydning i saken her. A møtte som nevnt hos politiet med både advokat og en ansatt på krisesenteret, C. Overfor slike personer, som ikke representerer myndighetene, er det mindre grunn til å anta at en utlending holder ting tilbake. Dette sa også Judith van der Wehle seg på generelt grunnlag enig i.

Etter lagmannsrettens syn svekker det troverdigheten av As forklaring at hun uten noen plausibel grunn ventet så lenge med å fortelle at ektemannen hadde mishandlet henne fysisk.

As troverdighet svekkes også av omstendigheter omkring en av de påståtte voldsepisodene.

I september 2009 skal B ifølge hennes forklaring ha fått et raserianfall og ha skåret henne i underarmene med glasskår mens hun holdt armene foran ansiktet for å beskytte seg. Under avhøret for lagmannsretten viste A frem flere arr på underarmene. Hun demonstrerte også hvordan hun hadde holdt armene for å beskytte seg. Videre har hun vist til en journalutskrift fra konsultasjon på legevakten 27. september 2009. Her er det imidlertid tale om overfladisk sårskade på håndleddene, og skaden skal ha oppstått ved fall. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at legen har forvekslet underarmene med håndleddene. Påstanden om voldsutøvelse underbygges således ikke av journalutskriften. Samme dag som denne angivelige voldsepisoden fant sted, er det dokumentert at politiet ble tilkalt til den tidligere ektefellens adresse fordi A hadde oppsøkt ham og truet ham utenfor hans bopel. I politiets rapport fremgår det at A erkjente å ha knust et vindu i leiligheten til ektefellen. Hun hadde blodige håndflater/håndledd. Hun hadde gitt uttrykk for at hun hadde oppsøkt sin tidligere ektemann for at ekteskapet skulle ordne seg slik at hun kunne få opphold i Norge igjen.

A har videre gitt divergerende opplysninger om forhold som ikke har med den påståtte volden å gjøre, herunder om bakgrunnen for ekteskapet. I intervju i forbindelse med visumsøknad til Norge i 2007 opplyste A at ekteskapet var arrangert. I et brev datert 16. august 2007 opplyste hun at hun hadde kjent ektemannen i ti år og at de ble forelsket i hverandre i 1998. Det er anført at brevet ikke er skrevet av A, men til dette bemerkes at hun uansett opplyste det samme til politiet i avhør 20. februar 2009. Det står ikke noe om tvangsekteskap i søknaden 10. mars 2009 om opphold på selvstendig grunnlag. I politiavhøret i 2012 sa hun imidlertid at ekteskapet var arrangert og at hun ikke kjente B før de ble gift. Også dette er egnet til å svekke As troverdighet.

Det er fremlagt eposter på til dels uklart engelsk som angivelig er utvekslet mellom de to tidligere ektefellene i 2010. Epostene underbygger at det har vært konflikter i ekteskapet, men om ordbruken må forstås slik at den refererer til voldshandlinger, er ikke tilstrekkelig klart. As venninnes ektemann som forklarte seg for lagmannsretten, hadde ikke observert voldshandlinger. Heller ikke den fremlagte legeerklæring 17. juni 2013 fra spesialist i gynekologi Ighani nevner noe om vold eller mishandling i samlivet. Her heter det at A har en menstruasjonsforstyrrelse som skaper vansker i samlivet, og at hun utredes og behandles for dette problemet. Legen antar problemene har ødelagt hennes ekteskap og vil påvirke hennes fremtidige forhold hvis de ikke behandles.

Samlet finner lagmannsretten at As endrede forklaring om blant annet fysisk vold ikke kan legges til grunn. Lagmannsretten mener videre at krenkelsene som ble lagt til grunn i UNEs vedtak i 2011, ikke når opp til grensen for hva som utgjør mishandling i utlendingslovens forstand, slik A subsidiært har anført. Det er ikke avgjørende at A ikke ble utsatt for fysisk vold, men truslene og de psykiske krenkelsene kan etter en helhetsvurdering av varigheten, omfanget og alvorlighetsgraden ikke anses som mishandling. Det er heller ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at hennes livskvalitet ble redusert på grunn av krenkelsene. Det er på det rene at A ikke alltid lot seg stoppe av ektemannen. Eksempelvis deltok hun på norskkurset hvis hun klarte å skaffe reisepenger, og hun var med på en av turene som ble arrangert for kursdeltakerne. Hun var også sammen med venninner. Hun forsøkte å få barn med ektemannen helt til 2013, og selv om dette langt på vei var motivert av hennes ønske om opphold i Norge, erkjente hun på statens spørsmål at det innebar at de var nokså gode venner.

Det er etter dette ikke grunn til å tro at hun ble utsatt for mishandling i lovens forstand i samlivet med sin tidligere ektemann. Lagmannsretten er enig med ankende part i at det i enkelte av UNEs beslutninger kan reises spørsmål om det er lagt til grunn en for høy terskel for hva som omfattes av mishandlingsbegrepet i utlendingsloven. Det er imidlertid ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til dette spørsmålet ettersom konklusjonen i beslutningene uansett er korrekt. As svekkede troverdighet gir i det vesentlige ikke grunn til å medta det hun har forklart om krenkelsene fra 2012 og utover. Krenkelsene kommer derfor uansett ikke opp til terskelen i utlendingsloven § 53. Det nevnes at As svekkede troverdighet i økende grad også er vektlagt i UNEs beslutninger.

Anken må etter dette forkastes.

Sakskostnader

Staten har vunnet saken fullstendig og skal i utgangpunktet ha full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner til å gjøre unntak etter bestemmelsens tredje ledd.

Sakskostnadene er oppgitt til 75 000 kroner, inkludert merverdiavgift. Lagmannsretten finner utgiftene nødvendige, og erstatning tilkjennes derfor med nevnte beløp.

Det er ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig

Domsslutning 

  1. Anken forkastes.

  2. I erstatning for sakskostnader for lagmannsretten betaler A 75 000 - syttifemtusen - kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2016-116118-2 Familiegjenforening. Mishandling. opphold på selvstendig grunnlag. Terskel for beviskrav. (10.11.2017)

    Saken gjaldt en kvinne som hadde fått opphold i familiegjenforening med ektefelle i Norge. Spørsmålet var om det var grunn til å tro at hun var blitt mishandlet i samlivet og derfor hadde rettskrav på oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag etter at samlivet var opphørt. Lagmannsretten anså at søkeren hadde svekket troverdighet på grunn av endrede forklaringer. Krenkelsene hun fortalte om i sine første forklaringer nådde heller ikke opp til grensen for hva som utgjør mishandling i utlendingslovens forstand, idet lagmannsretten la til grunn at terskelen er lavere enn for mishandlingsbegrepet i straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen