Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-139003
Dokumentdato : 31.08.2017

Asyl. Konvertering. Risiko. Iran

Saken gjaldt gyldigheten av avslag på asyl overfor et ektepar og deres to døtre, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Mannen hadde konvertert fra islam til kristendommen og ble døpt ca. 4 år før han kom til Norge. Mannen hadde bedrevet en betydelig mengde kristen aktivitet i Norge. Lagmannsretten kom til at han hadde velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran og behov for beskyttelse. UNE hadde ikke vurdert om ektefellen og døtrene, som også hadde konvertert og var døpt kort etter ankomst til Norge, hadde rett til avledet asyl. Vedtakene overfor dem ble også kjent ugyldige.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak om avslag på asyl, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. De ankende parter har konvertert fra islam til kristendommen, og saken reiser spørsmål om de har rett til vern mot retur til hjemlandet Iran.

Sakens bakgrunn er beskrevet i tingrettens dom. Partene er enige om at beskrivelsen er dekkende, og den legges til grunn av lagmannsretten:

Saksøkerne A (født 0.0.61 ), ektefellen C (født 0.0.66 ), og døtrene B (født 0.0.92 ) og D (født 0.0.94 ), ankom Norge 17. oktober 2007 og søkte om beskyttelse samme dag. Familien er fra Iran.

Ved ankomstregistreringen den 18. oktober 2007 oppga A som beskyttelsesgrunnlag at han hadde konvertert til kristendommen. C oppga i sin registrering samme dag som asylgrunn at hun var forfulgt av myndighetene på grunn av sin eldste datter. Asylintervjuet ble gjennomført den 11. desember 2007 for A og den 12. desember 2007 for C. A oppga der konverteringen som hovedårsaken for søknaden om asyl. Han forklarte at han etter å ha returnert fra Storbritannia var blitt fengslet og torturert, og at han ble etterforsket for konvertering.

A fremla sin dåpsattest fra Church of Scotland, datert 9. mars 2003, for UDI den 20. februar 2008. UDI avslo familiens søknad om asyl ved vedtak av 27. mars 2009. Det ble gitt ett vedtak for A og ett for C og døtrene. Vedtakene ble påklaget av saksøkerne ved advokat Heidi Birkeland den 1. april med suppleringer den 22. april 2009. UDI fant ikke grunn til å omgjøre sine vedtak, men samtykket til utsatt iverksetting ved beslutning av 20. mai 2009, og oversendte saken til UNE.

UNE fattet vedtak i saken den 15. april 2010 der klagen over UDIs vedtak ikke ble tatt til følge. Det ble fattet ett vedtak for A og ett vedtak for C og døtrene. UNE konkluderte med at saksøkerne ikke oppfylte vilkårene for å anses som flyktning etter utlendingsloven § 28. Det ble heller ikke funnet grunnlag for opphold etter utlendingsloven § 38. UNE la i vedtaket for A til grunn at han konverterte til kristendommen mens han oppholdt seg i Storbritannia. Hans forklaring om at iranske myndigheter kjente til konverteringen og at han av den grunn risikerte forfølgelse ved retur, ble derimot ikke lagt til grunn av UNE som troverdig. Vedtaket ble av advokat Birkeland begjært omgjort den 25. mai 2010. Vedlagt begjæringen var erklæring fra The Last Harvest Church, datert 8. mai 2010 og brev fra saksøkerne. På forespørsel fra UNE ble det inngitt tilleggsopplysninger vedrørende saksøkernes religiøse aktiviteter ved brev fra advokat Birkeland den 16. juli 2010. UNE opprettholdt vedtaket for saksøkerne samlet ved beslutning av 29. september 2010. Ny omgjøringsbegjæring med vedlegg ble fremsatt den 10. august 2012 ved Sissel Egeland. UNE opprettholdt vedtaket i beslutning av 13. september 2013, da ved en beslutning for hver av saksøkerne. Advokat Jostein Løken fremsatte den 17. september 2009 [skal være 28. august 2014, lagmannsrettens merknad] på vegne av saksøkerne klage på utvisningsvedtak fra UDI av 21. august 2014, som samtidig ble ansett som en omgjøringsbegjæring av UNE. Ved beslutning av 12. juni 2015 opprettholdt UNE vedtaket og viste til at det ikke var fremkommet ny dokumentasjon som endret UNEs tidligere vurdering av saksøkernes kristne aktivitetsnivå.

Advokat Løken innga på vegne av saksøkerne varsel om søksmål 24. juni 2015. UNE behandlet varselet som en omgjøringsbegjæring og opprettholdt vedtaket for samtlige av saksøkerne ved beslutning av 1. juli 2015.

Ved stevning 25. oktober 2015 reiste de ankende parter sak for Oslo tingrett om gyldigheten av UNEs avgjørelser. Oslo tingrett avsa 20. mai 2016 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A, C, B og D dømmes en for alle alle for en til å betale sakskostnader til staten ved Utlendingsnemnda med 98 750 - nittiåttetusensyvhundreogfemti - kroner, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A, C, B og D har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 16.-18. august 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. De ankende partene møtte sammen med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Staten møtte ved prosessfullmektigen. Det ble avhørt 10 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

De ankende parter, A, C, B og D, har i hovedtrekk anført:

Det anføres at de ankende parter har rett til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, idet de som kristne konvertitter risikerer forfølgelse ved retur til Iran. Bestemmelsen må forstås i lys av Grunnloven § 92 og § 93 og skal sikre grunnleggende menneskerettigheter og statens forpliktelser etter flyktningkonvensjonen.

De ankende parter har alle konvertert fra islam til kristendommen, og de har vært aktive i ulike kirkelige sammenhenger i Norge siden januar 2008. Særlig A har vært aktivt forkynnende. Han har holdt såkalte alfakurs, og han har ledet ukentlige bibelmøter og lovsang. Han har over tid oppsøkt personer på fire forskjellige asylmottak for å invitere dem til ulike kristne aktiviteter, og han har formidlet kristent budskap på sin åpne facebookside. Iranske myndigheter følger med på mange iranske borgere som oppholder seg i vesten, og det må legges til grunn at de er kjent med As virksomhet og vil pågripe ham ved retur til Iran. A er særlig utsatt fordi han har vært med i revolusjonsgarden, og fordi familien regnes som etterkommere etter profeten Muhammed. De er i familie med Khomeini og kommer fra samme landsby som ham. I tillegg kommer at iranske myndigheter har kopi av hans dåpsattest etter en razzia i 2007 mot en armensk kristen sportsklubb som A var medlem i. Da han returnerte fra Storbritannia i 2006 ble han pågrepet og måtte blant annet skrive under på at han ikke ville ha kontakt med kristne miljøer.

Det anføres at B har unnlatt å møte for revolusjonsdomstolen etter å ha blitt innbragt av moralpolitiet fordi litt av håret var synlig under hijaben, såkalt «bad hijab». Det er nærliggende å anta at hun ble bedt om å møte for revolusjonsdomstolen, og ikke de alminnelige domstolene, på grunn av faren.

Det anføres at UNEs vedtak er basert på feil faktum. De ankende parters asylhistorie er noenlunde sannsynlig og skal legges til grunn. Det som er av motstrid mellom As asylforklaringer i henholdsvis Storbritannia og Norge og i asylforklaringene til de to ektefellene, lar seg enkelt forklare. UNE har ikke vurdert helheten i opplysningene i erklæringer fra 2010 fra The Last Harvest Church i X og andre opplysninger om forkynnende aktivitet i Norge. Det er ikke naturlig å skille skarpt mellom undervisning om og forkynnelse av kristendommen, slik tingretten har gjort.

Det anføres videre at UNE har anvendt uriktig risikonorm og har feiltolket Landinfos temanotater. Det må legges til grunn at de ankende parter ved retur til Iran vil delta i og selv opprette såkalte hjemmekirker. Slike hjemmekirker er ulovlige, og deltakere vurderes som en risiko for rikets sikkerhet. Hjemmekirker blir stadig utsatt for razzia fra politiet, og det er vilkårlig hvilken reaksjon deltakerne risikerer. Deltakelse i hjemmekirker innebærer i seg selv reell risiko for forfølgelse i utlendingslovens forstand. Under enhver omstendighet må det legges til grunn at A vil ha en ledende og forkynnende rolle og løper økt risiko for å bli utsatt for harde reaksjoner. Forfølgelse av kristne konvertitter skjer ved vikarierende anklager om spionasje, samarbeid med utenlandske agenter, trussel mot rikets sikkerhet m.v. Forfølgelsene har økt i omfang siden 2006 og straffene er blitt hardere. Det vises blant annet til rapporter fra Landinfo og andre, og til forklaringene til biskop em. Tor B. Jørgensen, Jon Ole Martinsen i NOAS og Stig Magne Heitmann i organisasjonen Åpne Dører.

Det er en reell risiko for at de ankende parter vil bli fengslet og utsatt for psykisk tortur, som isolasjon og trusler mot familiemedlemmer. Da A returnerte fra Storbritannia januar 2006, ble han pågrepet og tvunget til å undertegne på at han ikke ville forlate Iran igjen. Det er eksempler på at konvertitter som har reist ulovlig ut av Iran straffes langt strengere enn andre.

For det tilfelle at bare A har rett til asyl, anføres at de tre andre har rett til avledet asyl, jf. utlendingsloven § 28 sjette ledd.

A, C, B og D har lagt ned slik påstand:

  1. UNEs beslutning av 1. juli 2015 og tidligere avgjørelser kjennes ugyldig.
  2. Statens dømmes til å betale sakskostnader.

Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Det er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at de ankende parter har et reelt behov for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a som følge av konvertering til kristendommen og misjonering i Norge. Vurderingen skal skje på bakgrunn av situasjonen på det siste vedtakstidspunktet, 1. juli 2015. UNE har ikke fått muligheten til å vurdere betydningen av aktiviteten på facebook, som UNE ikke har fått vite om før nå og som i all hovedsak er skjedd etter siste vedtakstidspunkt. Aktiviteten skal derfor ikke tillegges vekt i saken.

Det anføres at domstolen har full prøvelsesrett, men bør være tilbakeholden med å overprøve landfaglige vurderinger når vurderingene framstår som forsvarlige og det ikke er kommet fram ny informasjon.

Det bestrides ikke at de ankende parter er reelle konvertitter. Det foreligger imidlertid ikke noen reell risiko for at de ved retur til Iran av den grunn vil bli utsatt for så harde eller gjentatte reaksjoner at det innebærer forfølgelse, jf. utlendingsloven § 29.

Det anføres at det ved bevisvurderingen må legges størst vekt på tidsnære bevis. Forklaringer fra vitner med bindinger til partene og til prester bør retten være varsom med å tillegge vekt, jf. LB-2014-91252 og LB-2014-34531. As generelle troverdighet er svekket på grunn av motstrid og utelatelser i asylforklaringene til henholdsvis britiske og norske myndigheter på sentrale punkter, som når han ble kristen og når iranske myndigheter fikk kjennskap til konverteringen. Det er dessuten vanskelig å feste lit til deler av forklaringen, herunder at han misjonerte i Iran i 2006-2007 og at kopi av dåpsattesten hans ble oppbevart hos en armensk klubb. Beviskravet er dermed sannsynlighetsovervekt, ikke bare «noenlunde sannsynlig».

Det følger av rettspraksis fra lagmannsretten og generell landkunnskap at kristne konvertitter har det vanskelig i Iran, men at det ikke er noen generell risiko for forfølgelse. Det er et klart skille mellom den offentlige og private sfæren i Iran, der det som skjer i den private sfæren er uten interesse for myndighetene. Det er svært sjelden at konvertitter får harde reaksjoner, og de gangene det skjer er det overfor personer med ledende funksjoner. Det anføres at det ikke kan legges til grunn at A var i myndighetens søkelys før han kom til Norge. I Norge har han bare drevet undervisning i, ikke forkynt, kristendommen. Det er ikke grunn til å tro at han vil opptre annerledes ved retur til Iran. Han vil da bare være et vanlig medlem i en hjemmekirke. Ved en eventuell razzia vil han kunne bli pågrepet, men risikerer bare kortvarig fengsling og advarsel m.v.

Det anføres at det er enda mindre grunnlag for å anta at de tre øvrige ankende parter vil ha noen ledende stilling innen et kristent miljø ved retur til Iran. Det bestrides ikke at B ble pågrepet for «bad hijab», men det kan ikke legges til grunn at hun er i myndighetenes søkelys for å ha unnlatt å møte for revolusjonsdomstolen. Revolusjonsdomstolen behandler ikke den typen saker, og det er motstrid i asylforklaringen til C om hvilke adresseopplysninger hun ga i forbindelse med hendelsen.

Endelig anføres at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil. Risikovurderingen er ikke mangelfullt begrunnet og vedtakene er basert på korrekt faktum og rettsanvendelse. Eventuelle feil kan uansett ikke ha virket inn på vedtaket, jf. forvaltningsloven § 41.

Staten ved Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er under tvil kommet til et annet resultat enn tingretten, og bemerker:

Partene er enige om at de ankende parter er kristne og at de ikke har konvertert fra islam til kristendommen for å fremme sine asylsøknader. UNEs vedtak er basert på at de er reelle konvertitter. Partene er videre enige om at de ankende parter ved retur til Iran mest sannsynlig vil søke fellesskap med andre kristne i ulovlige hjemmekirker/huskirker. Etter det som er opplyst for lagmannsretten, finnes det også lovlige kirkesamfunn i Iran, men partene er enige om at det ikke er noe reelt alternativ å oppsøke disse.

Saken reiser spørsmål om en eller flere av de ankende parter vil ha ledende eller forkynnende posisjon innen en hjemmekirke. Den reiser videre spørsmål om hvor stor risiko det er for at en hjemmekirke de er tilknyttet vil bli utsatt for razzia fra iranske myndigheter og hvilken risiko de i så fall løper utover pågripelse, beslaglegging av mobiltelefon, PC m.v. og eventuelle andre strafferettslige tiltak.

Vurderingen skal skje med utgangspunkt i situasjonen slik saken var opplyst da det siste vedtaket ble truffet 1. juli 2015, men slik at det er adgang til å ta hensyn til etterfølgende forhold som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 98 og 153.

Retten til asyl ved forfølgelse på grunn av blant annet religion er regulert i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. § 29. De relevante delene av bestemmelsene lyder slik:

§ 28. Oppholdstillatelse for utlendinger som trenger beskyttelse (asyl)
En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av ... religion. ., og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967,

§ 29. Nærmere om forfølgelse etter § 28 første ledd bokstav a
For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse i henhold til § 28 første ledd bokstav a, må de enten

a) enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel 15 nr. 2 i den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950,1 eller

b) utgjøre flere forskjellige tiltak, herunder krenkelser av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i bokstav a.

Forfølgelse kan blant annet ta form av

a) fysisk eller psykisk vold, herunder seksualisert vold,

b) lovgivning og administrative, politimessige og judisielle tiltak, enten de er diskriminerende i seg selv eller praktiseres på en diskriminerende måte,

c) strafforfølgelse og straffullbyrdelse som er uforholdsmessig eller diskriminerende,

...

Lagmannsretten vil først ta stilling til gyldigheten av vedtaket overfor A.

Det har vært omfattende bevisførsel for lagmannsretten om As kristne aktivitet etter at han kom til Norge som asylsøker i oktober 2007. Han ble døpt 9. mars 2003, og han har forklart at han gjennomførte 3-årig bibelskole i Storbritannia i årene 2003-2006. I Norge har han fra begynnelsen av 2008 og til han flyttet til Y i 2014 vært tilknyttet [menighet1] (statskirken) og The Last Harvest Church, som i 2010 gikk inn i pinsemenigheten [menighet2]. Tidligere diakon i [menighet1], E, har for lagmannsretten forklart at A tidlig viste god bibelkunnskap og gode evner til lære bort og forkynne kristendommen. Han var aktiv på menighetens ukentlige møter på asylmottaket og var oppsøkende i arbeidet med å få andre til å komme, også på andre asylmottak i X.

Forstander i pinsemenigheten [menighet2], F, har for lagmannsretten utdypet opplysningene han og ektefellen ga i to skriftlige erklæringer lagt fram for UNE i 2010. Der går det fram at A har ledet ukentlige bønnemøter på asylmottaket og har ledet søndagsgudstjenester. Han har også gitt grunnleggende undervisning om kristendommen til farsitalende, basert på opplegget til alfakursene, se nedenfor.

G, tidligere forstander for [menighet3] på Y ([menighet3]), nå avdelingsleder ved [menighet3]s hovedkontor i Oslo, har for lagmannsretten forklart at han etter tips kontaktet A vinteren 2012, mens A fortsatt bodde i X, for å få en person som kunne forestå trosopplæring overfor farsitalende. Etter en prøveperiode våren 2012, der G fulgte trosopplæringen og fikk oversatt det som ble sagt, har A holdt trosopplæringskurs for voksne etter en metodikk utviklet i England, såkalte alfakurs. Han anslo at A alt i alt, inkludert tiden i X, har hatt intensiv opplæring av ca. 60 personer gjennom alfakurs og bibelgrupper. Også personer som ikke snakker farsi, har møtt fram. Særlig D har da bidratt med oversettelse fra farsi. For øvrig har han vært aktiv i menigheten og har vist solid innsikt i teologiske spørsmål. G forklarte at misjonering i våre dager stort sett skjer gjennom opplæring i kristen tro med sikte på at deltakerne skal blir kristne.

UNE har i vedtaket 13. september 2013 lagt til grunn en langt mindre omfattende kristen aktivitet:

... klageren har opplyst at han praktiserer sin tro gjennom deltakelse i møter i menigheten. UNE har merket seg klagerens anførsel om at han [har] undervist/trosopplært andre persisktalende kristne ved fire søndagssamlinger i Den Evangeliske Lutherske Frikirke, men kan ikke se at han på noen annen måte har arbeidet for å spre det kristne budskap. Slik saken er fremstilt for norske utlendingsmyndigheter består klagerens arbeid med å spre det kristne budskapet i 4 undervisningstimer gjennomført i løpet av vinteren/våren 2012 [prøveperioden i [menighet3], jf. ovenfor. Lagmannsrettens merknad.] ...

I avgjørelsen 29. september 2010 drøftes opplysningene fra forstanderen i The Last Harvest Church/pinsemenigheten [menighet2]. Der ser det ut til å være lagt til grunn at A ikke har drevet utadrettet misjonering, «utover det å snakke om sin tro med andre på asylmottaket og hvor han da har opptrådt «viselig» ... i sin kontakt med andre». Etter det lagmannsretten kan se, er omfanget av As kristne aktivitet ikke nærmere drøftet i senere avgjørelser.

Lagmannsretten har ikke grunn til å trekke i tvil vitnenes opplysninger om As aktivitet i de menighetene han har vært tilknyttet i Norge. Disse forklaringene stemmer med As partsforklaring om kristen aktivitet her. Som nevnt ovenfor, er det i denne saken ikke stilt spørsmål ved om konverteringen er reell. Lagmannsretten kan derfor ikke se at det på dette punktet skulle være særlige utfordringer ved vurderingen av forklaringer gitt av prester og andre tilknyttet kirkesamfunn, slik staten har anført.

Lagmannsretten ser det som lite relevant å trekke et skarpt skille mellom undervisning i og forkynnelse av kristendommen i denne saken. Kursene, bibelstudiene og lovsangsamlinger er skjedd i regi av menigheter i og utenfor statskirken, og det er opplagt at formålet ikke bare har vært å gi informasjon til kristne og ikke-kristne som har møtt fram. Det må antas at iranske myndigheter ikke vil se nevneverdig forskjellig på aktivitet som innebærer opplæring i, i motsetning til forkynnelse om, kristendommen og bibelen i regi av en huskirke/hjemmekirke.

Lagmannsrettens konklusjon er at UNE har basert risikovurderingen på et for snevert faktisk grunnlag når det gjelder As kristne aktivitet i Norge, og dermed også for hva man må anta at hans kristne aktivitet vil være ved retur til Iran.

Basert på As langvarige og omfattende kristne aktivitet, med trosopplæring, ledelse av bibelstudier og lovsanggrupper, må det etter lagmannsrettens syn legges til grunn at A ved retur vil oppsøke fellesskap med andre kristne i ulovlige huskirker/hjemmekirker. Dette er partene enige om. I følge Landinfos temanotet «Iran: Kristne og konvertitter» fra 7. juli 2011 er hjemmekirker «en privatperson eller pastor som inviterer gjester eller tilhengere hjem til seg for å delta i bønn, forkynnelse eller studier». De driver ulik grad av aktiv evangelisering utad.

I UNEs praksis er ikke medlemskap i hjemmekirke tilstrekkelig for asyl, det kreves i tillegg at vedkommende må antas å få en ledende eller forkynnende rolle. Etter lagmannsrettens vurdering må det, på bakgrunn av As langvarige kristne aktivitet i Norge, antas at han vil ha lignende oppgaver i Iran som det han har hatt i Norge. Blant annet på bakgrunn av forklaringene fra biskop em. Tor B. Jørgensen og G fra organisasjonen Åpne dører legger lagmannsretten til grunn at det innenfor de kristne miljøene i Iran er behov for personer med god bibelkunnskap, god evne til å formidle den kristne tro og god kunnskap om liturgi/kirkelige handlinger. Det er derfor vanskelig å se for seg at en kristen med As kunnskap, erfaring og roller innen kirkesamfunn bare vil være et menig medlem i en hjemmekirke. Lagmannsretten ser det derfor ikke som nødvendig å vurdere UNEs praksis på dette punktet nærmere for å ta stilling til om asylvedtaket er ugyldig overfor A.

Risikovurderingen etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a) skal etter dette gjøres med utgangspunkt i at A etter nokså kort tid vil få en ledende og/eller forkynnende rolle i en ulovlig hjemmekirke. Vurderingen er fremtidsrettet og skal skje på bakgrunn av tilgjengelig informasjon på vedtakstidspunktet 1. juli 2015. Lagmannsretten bemerker at spørsmålet om asylforklaringen er troverdig ikke har nevneverdig betydning i denne saken. Det er mest sannsynlig at A konverterte til kristendommen da han ble døpt i 2003, at han har vært en aktiv kristen som beskrevet ovenfor og at han vil fortsette med denne typen aktivitet ved retur til Iran.

Med «velbegrunnet frykt for forfølgelse» menes en reell risiko. Det er ikke noe krav om at det er mer sannsynlig at utlendingen blir utsatt for forfølgelse enn at han eller hun ikke blir det. I Vevstad (red): Utlendingsloven Kommentarutgave (2010) note 13 femte avsnitt til § 28, er det blant annet framhevet at risikoen er reell i lovens forstand når den framstår som «saklig fundert og utsetter en person for uakseptabel fare som verken er spekulativ eller rent hypotetisk». I Rettsdata, note 86 til utlendingsloven § 28, uttales at faren «må være over et visst minimum og verken fremstå som konstruert eller rent hypotetisk». Lagmannsretten legger dette til grunn.

I Landinfos temanotat fra 7. juli 2011, under punkt 7, gjøres det rede for at iranske myndigheter normalt ikke intervenerer i borgernes private sfære så lenge det private forblir privat og islamske regler og verdier ikke utfordres eller krenkes på en synlig måte. Så lenge de islamske rammevilkårene følges kan minoriteter praktisere sin religion og drive internt organisasjonsliv utenfor myndighetens søkelys og innblanding. Dette gjelder imidlertid ikke for hjemmekirker ettersom myndighetene ikke har gitt tillatelse til virksomheten. Enhver kristen som er aktivt misjonerende overfor muslimer risikerer overvåkning, alvorlig tiltale og rettssak dersom forholdet blir anmeldt. Sosiokulturelt anses evangelisering overfor muslimer som uakseptabelt av de fleste iranere.

Det finnes ingen sikre tall om omfanget av og antallet medlemmer i huskirker. Landrådgiver Sidsel Wiborg fra Landinfo har for lagmannsretten forklart at anslaget over kristne konvertitter varierer fra ca. 80 000 til nærmere én million. Antallet er økende, blant annet på grunn av evangelisering via TV og internett rettet mot Iran fra evangeliske kirkesamfunn i vesten.

Wiborg forklarte videre at myndighetene ser evangeliseringen fra utlandet og hjemmekirker som en undergraving av den islamske staten og en trussel mot rikets sikkerhet. Straffesaker mot kristne konvertitter gjelder dermed som regel rikets sikkerhet, propaganda mot regimet m.v., ikke konvertering, religionsutøvelse eller evangelisering direkte. I temanotatet fra 2011 beskrives at myndighetene frykter at hjemmekirkene «kan utgjøre en potensiell grobunn for opposisjonell aktivitet som kan true regimet». Det har skjedd en gradvis forverring av situasjonen for kristne konvertitter og andre minoriteter fra 2009. Under punkt 9 uttales blant annet at «medlemmer av hjemmekirker er spesielt utsatt i Iran». Frafall fra islam og evangelisering overfor muslimer anses som en svært alvorlig handling og kan straffes med døden. Det er imidlertid svært få saker i Iran om apostasi, slik Wiborg har redegjort for.

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) utarbeidet i 2014 en rapport om kristne konvertitter fra Iran (Tro, håp og forfølgelse). I rapporten refereres blant annet FNs spesialrapportør for menneskerettigheter, som i oktober 2012 rapporterte at mer enn 300 kristne var blitt arrestert siden juni 2010. Han ga flere eksempler på personer som er dømt eller som har vært fengslet i flere måneder uten dom. I 2013 rapporterte han om razziaer og tvangsstenging av hjemmekirker og at konvertitter presses til å underskrive en erklæring om at de vil avslutte kirkelig aktivitet for å bli løslatt og trues med tiltale om apostasi (frafall fra islam).

Det synes å være betydelig usikkerhet om antall arresterte m.v. FNs spesialrapportør har i rapporter fra 2013 opplyst at 42 kristne skal ha blitt arrestert, hvorav 35 personer ble dømt med strafferammer mellom ett og ti år. Per 1. januar 2014 satt 49 kristne fengslet. Både Landinfos temanotat fra 2011 og NOAS' rapport fra 2014 inneholder en rekke eksempler på razziaer der alle tilstedeværende pågripes, krav om svært høye kausjoner som vilkår for løslatelse og krav om erklæring fra de pågrepne om at de vil avstå fra kristen aktivitet. Saken mot dem holdes ofte åpen etter løslatelse. Det er også flere eksempler på dels langvarige fengslinger.

Denne informasjonen støttes av de opplysninger vitnene Jon Ole Martinsen fra NOAS, og tidligere biskop Tor B. Jørgensen har innhentet blant annet i samtaler med iranske konvertitter i Tyrkia og England i 2017. De forklarte at situasjonen var blitt stadig vanskeligere etter 2009, og at trenden fortsetter. Sidsel Wiborg forklarte at konvertitter i ledende og forkynnende posisjoner risikerte alvorligere tiltak enn kortvarige pågripelser og trakassering.

Selv om tallene er svært usikre, må det antas å være en del hjemmekirker i Iran. Antall rapporterte pågripelser og fengslinger som redegjort for ovenfor tilsier at de fleste ikke blir oppdaget og/eller ikke utsettes for forfølgelse fra myndighetene. Like fullt er det mer enn et ubetydelig antall som risikerer å komme i myndighetenes søkelys. Særlig ledere og forkynnere er da utsatt for harde sanksjoner, som fengselsstraffer over flere måneder og noen ganger flere år. Ved gjentatt pågripelse blir straffene hardere, idet vedkommende da normalt også vil ha brutt en erklæring om å unnlate kristen aktivitet. Forholdene i iranske fengsler skal generelt være harde, blant annet med bruk av langvarig isolasjon og mishandling.

Etter en samlet vurdering, og under noe tvil, er lagmannsretten kommet til at frykten for forfølgelse i lovens forstand er saklig fundert og utsetter A for uakseptabel fare som verken er spekulativ eller rent hypotetisk.

Konklusjonen er at UNEs avgjørelse 1. juli 2015 og forutgående avslag på søknad om asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, er ugyldig.

C, B og D har anført at de har rett til avledet asyl etter utlendingsloven § 28 sjette ledd. Bestemmelsen fastsetter at en flyktnings ektefelle og barn under 18 år som hovedregel har rett til oppholdstillatelse som flyktning. B og D var over 18 år på vedtakstidspunktet 1. juli 2015. De var imidlertid henholdsvis 15 og 13 år gamle da de kom til Norge sammen med foreldrene og deres far søkte om asyl. Staten har ikke hatt innvendinger mot anførselen om rett til avledet asyl. Lagmannsretten antar på denne bakgrunn at de har slik rett. Utlendingsloven § 28 sjette ledd viderefører regelen i 1988-loven § 17 tredje ledd. I NOU 1983:47 Ny fremmedlov pkt. 8.4.4 uttales at man i norsk praksis stort sett har unngått å splitte kjernefamilier ved å anta at den forfølgelsesrisiko som retter seg mot et familiemedlem i virkeligheten også innebærer en trussel mot de øvrige medlemmer. Videre uttales blant annet følgende:

En slik presumpsjon om avledet forfølgelsesrisiko er generelt helt holdbar. I enkeltsaker kan det likevel forekomme at det er nokså åpenbart at en flyktnings familiemedlemmer ikke har noe å frykte. For å rydde av veien tvil og uklarhet om disse spørsmål, mener utvalget at det må være forsvarlig å legge den generelle presumpsjon om avledet forfølgelsesrisiko til grunn for en lovregel om at retten til asyl også gjelder flyktningens nærmeste familie og uansett hvor disse befinner seg.

Uttalelsen ble fulgt opp i Ot.prp.nr.46 (1986-1987) i merknadene til § 17.

Avledet rett har ikke vært vurdert av utlendingsmyndigheten. Avslagene overfor D og B er videre - uriktig - basert på at de vil returnere sammen med sine foreldre. Avgjørelsen om avslag på asyl er derfor ugyldig også overfor de øvrige ankende parter.

Sakskostnader

Anken har ført fram, og de ankende parter har krav på erstatning for sine sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Selv om retten har vært i en viss tvil, taler styrkeforholdet mellom partene mot at det foreligger tungtveiende grunner for å frita staten fra ansvaret etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Alt i alt foreligger det ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner for fritak. Sakskostnadene for lagmannsretter er oppgitt til 290 722 kroner, hvorav 285 000 kroner utgjør salær til prosessfullmektigen, og legges til grunn, jf. tvisteloven § 20-5.

Kravet om dekning av sakskostnader for tingretten avgjøres på bakgrunn av lagmannsrettens domsresultat, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Sakskostnadene for tingretten var 313 260 kroner, hvorav 297 135 kroner er utgifter til salær. Beløpet legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

 

Domsslutning 

  1. Utlendingsnemndas beslutning av 1. juli 2015 og tidligere avgjørelser er ugyldige.
  2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 603 982 - sekshundreogtretusennihundreogåttito - kroner til A, C, B og D i fellesskap.

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2016-139003 Asyl. Konvertering. Risiko. Iran (13.10.2017)

    Saken gjaldt gyldigheten av avslag på asyl overfor et ektepar og deres to døtre, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Mannen hadde konvertert fra islam til kristendommen og ble døpt ca. 4 år før han kom til Norge. Mannen hadde bedrevet en betydelig mengde kristen aktivitet i Norge. Lagmannsretten kom til at han hadde velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran og behov for beskyttelse. UNE hadde ikke vurdert om ektefellen og døtrene, som også hadde konvertert og var døpt kort etter ankomst til Norge, hadde rett til avledet asyl. Vedtakene overfor dem ble også kjent ugyldige.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo