Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-140034
Dokumentdato : 05.09.2017

Utvisning. Forholdsmessighet. Barn.

En utenlandsk kvinne ble utvist med fem års innreiseforbud. Det var enighet om at de grunnleggende vilkår for utvisning var oppfylt. Spørsmålet var om utvisningen var uforholdsmessig. Kvinnen hadde to barn som barnevernet hadde overtatt omsorgen for, og som var plassert i fosterhjem. Tingretten kom til at utvisningen ikke var uforholdsmessig overfor kvinnen eller hennes yngste barn, men at den var uforholdsmessig overfor kvinnens eldste barn. Staten v/UNE anket dommen, og saken for lagmannsretten gjaldt bare spørsmålet om forholdsmessighet i relasjon til det eldste barnet, som mor hadde begrenset samvær med. Lagmannsretten kom til at utvisningen heller ikke var uforholdsmessig overfor det eldste barnet, som nå var 16 år. Staten v/UNE vant frem med sin anke.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak av 19. februar 2016 om utvisning av en brasiliansk kvinne med fem års innreiseforbud og registrering i Schengen Informasjonssystem (SIS) og UNEs etterfølgende beslutning av 16. mars 2016 om ikke å omgjøre vedtaket. Sakens hovedspørsmål er om utvisning i fem år vil utgjøre et uforholdsmessig tiltak overfor kvinnens eldste datter, som nå er 16 år gammel, jf. utlendingsloven § 70. Barnevernet har overtatt omsorgen for datteren, og hun er plassert i fosterhjem.

Sakens bakgrunn:

Tingrettens saksfremstilling kan legges til grunn for lagmannsrettens behandling, jf. tvisteloven § 29-16 andre ledd, og fra denne gjengis:

«[Ankemotparten], A (heretter kalt A), er født 0.0.1985 i Brasil.

A flyttet i 2008 til Norge etter å ha blitt kjent med nordmannen B i Brasil. A tok med seg datteren C, født 0.0.2001, til Norge. Faren til C er brasiliansk. A og B giftet seg i mai 2008, og fikk 0.0.2009 datteren D. A fikk senere permanent oppholdstillatelse i Norge.

Ved Kristiansand tingretts dom av 26. juni 2013 ble A dømt til ubetinget fengsel i fem måneder for overtredelse av straffeloven 1902 § 229 første straffalternativ, jf. § 232. Retten la til grunn at A den 3. august 2012 stakk B med kniv i høyre underarm slik at han måtte sy seks-syv sting. Barna ble umiddelbart etter hendelsen tatt hånd om av barnevernet. Begge barna ble i 2012 akuttplassert i fosterhjem med foreldrenes samtykke og har siden vært under barnevernets omsorg. Forut for omsorgsovertakelsen hadde familien hatt kontakt med barneverntjenesten.

Den 5. desember 2013 ble A forhåndsvarslet om mulig utvisning. Utlendingsdirektoratet (UDI) fattet 15. juli 2015 utvisningsvedtak mot A med fem års innreiseforbud og innmelding i SIS. På vegne av A klaget advokat Tuva Fuglseth Kongsvold på vedtaket den 3. september 2015. UDI samtykket 7. oktober 2015 til utsatt iverksettelse. Ved UNEs vedtak av 19. februar 2016 ble UDIs vedtak av 15. juli 2015 opprettholdt. På vegne av A anmodet advokat Kongsvold den 4. mars 2016 om at vedtaket ble omgjort. UNE besluttet den 16. mars 2016 å ikke ta anmodningen til følge.

A tok den 9. mars 2016 ut stevning med påstand om at utvisningsvedtaket var ugyldig. Det ble samtidig begjært midlertidig forføyning. UNE fattet den 18. mars 2016 beslutning om ikke å gi utsatt iverksettelse. [...].

Oslo tingrett forkastet den 4. april 2016 begjæring om midlertidig forføyning etter skriftlig behandling. A hadde tidligere fått utsettelse med utreisefristen til 5. april 2016, og har dratt til Brasil. [...]»

Oslo tingrett avsa 29. juni 2016 dom med slik slutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 19. februar 2016 og etterfølgende beslutning av 16. mars 2016 er ugyldige.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakskostnader til A med 108 200 - etthundreogåttetusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/UNE har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt 17. og 18. august 2017 i Borgarting lagmannsretts lokaler i Oslo. Staten v/UNE møtte med sin prosessfullmektig og en representant for UNE, som ikke avgav forklaring. A var representert ved sin prosessfullmektig i retten. Hun avgav forklaring ved fjernavhør fra Brasil. Datteren, C, har erklært partshjelp og møtte sammen med sin prosessfullmektig. Hun avgav vitneforklaring. I tillegg ble det avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingretten har foretatt en gal avveining mellom forholdets alvor på den ene side og hensynet til det eldste barnet på den annen side. Lovgiver har ved flere anledninger klart tilkjennegitt at vold i nære relasjoner skal behandles strengt, og dette har gitt seg utslag i endringer i så vel utlendingsloven som straffeloven. Ankemotparten er domfelt for et alvorlig straffbart forhold. Knivstikkingen foregikk i hjemmet, og begge barna var vitner til hendelsen. Ankemotpartens handlinger kunne lett medført mer alvorlige skader.

I et tilfelle som dette følger det av rettspraksis at det kreves uvanlige store belastninger før en utvisning vil kunne anses uforholdsmessig, det vil si en belastning utover den belastning det normalt sett medfører å bli fraskilt fra en forelder, jf. Rt-2005-229 avsnitt 52.

C ble i hovedsak oppdratt av farmoren og mormoren sin mens hun bodde i Brasil. Etter at hun kom til Norge i 2008, ble hun akuttplassert av barneverntjenesten i august 2012. Barnevernet har overtatt omsorgen frem til myndighetsalder. Det fremgår av barnevernsdokumentene at barna ble flyttet på grunn av vedvarende omsorgssvikt både hos A og hennes norske mann, som er far til det yngste barnet. Cs biologiske far bor ikke i Norge. Det fremgår også at moren har et dårlig utgangspunkt som omsorgsperson for sine barn. Hun fremstår som deprimert, har utøvd vold mot C og er lite i stand til å ivareta barnas emosjonelle behov.

A kan pr. i dag ikke anses å utgjøre noen hovedomsorgsperson for C. Saken adskiller seg klart fra andre saker ved at det ikke er noe brudd i omsorgssituasjonen. C har opparbeidet en trygg tilknytning til fosterforeldrene og har en tilfredsstillende omsorgssituasjon i fosterhjemmet. UNEs vedtak påvirker med andre ord ikke omsorgssituasjonen. Samværsordningen med mor ble i november 2014 utvidet fra seks timer én gang i måneden til én helg hver måned. Dette ble for mye for C, og det reelle samværet har grovt sett vært ca. én dag/overnatting pr. måned. Dette er et sentralt tema i vurderingen av hvor belastende utvisningen er for C.

C har mange venner og er aktiv med fritidsaktiviteter. Utvisningen med fem års innreiseforbud utgjør ikke en usedvanlig stor belastning for C. Kontakten kan i en viss grad avhjelpes ved kontakt pr. telefon og Skype, noe mor og datter også benytter i stor utstrekning. Barnevernet har også plikt til å legge til rette for at kontakten med mor kan opprettholdes ved besøk for eksempel i et tredjeland utenfor Norge og Schengen.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for ting- og lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Det dreier seg om en situasjonsbetinget straffbar handling. A er ustraffet både før og etter handlingen. Det har vært en god utvikling hos henne etter handlingen, og etter at hun ble skilt. Det er imidlertid en usikker utvikling hos A etter utvisningen.

Videre er det høyst usikkert om det kan bli besøk mellom mor og datter i tredjeland, for eksempel i England. C har også en usikker fremtid etter videregående skole, det vil si når hun blir 19 år. Mor var den eneste biologiske familie i Norge i tillegg til halvsøsteren. C har opplevd mange brudd tidligere. I Norge var det godt samvær med moren og under opptrapping med overnatting. C kan ha fått en negativ utvikling følelsesmessig.

Ser man på rettspraksis og det at A ble dømt til fengsel i fem måneder, er det mye som tilsier at utvisningen er uforholdsmessig. Til det kommer at det var en «liggetid» på hele to år fra straffedommen til UDIs vedtak om utvisning, noe som kan være i strid med EMK artikkel 6 nr. 1.

Mor har i følge fylkesnemndas vedtak rett til samvær med datteren. Barnevernet har imidlertid ikke endret dette eller gjort andre tiltak etter utvisningen. Sett fra barnets perspektiv er hun «alene» i Norge. Utvisningen påvirker hennes identitet og selvbilde. Det er også et usikkert voksenliv med hensyn til bosted m.m. C har en sterk tilknytning til Brasil, og hun anser seg for å være mer brasiliansk enn norsk.

Det er også en helt spesiell situasjon ved at fostermor fra høsten 2011 til august 2012 arbeidet som miljøterapeut i hjemmet til C, og at hun ble kjent med henne i egenskap av å være behandler. Man har her følgelig en uheldig sammenblanding av rollene som behandler og fostermor, da fostermor var inne i bildet før akuttvedtaket i august 2012. Til dette kommer at det er det offentlige som både står bak utvisningen og omsorgsovertagelsen. Selv om det er forskjellige instanser som har truffet vedtakene, fremstår det hele som offentlig styrt sett fra barnets perspektiv.

Konklusjonen er at utvisningsvedtaket klart er uforholdsmessig overfor C, og at tingrettens dom er riktig. Det vises også til Justis- og beredskapsdepartementets instruks GI-14/2011 om «utøving av skjønn etter utlendingslova § 70 - vurdering av forholdsmessigheit i utvisningssaker som råkar barn» side 5.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten. 

Partshjelperen, C, har i hovedtrekk anført:

Partshjelperen slutter seg til det As prosessfullmektig har anført. I henhold til EMK artikkel 8 nr. 2 knytter problemet seg til om inngrepet er «nødvendig». Det må her foretas en sammenholdt forholdsmessighetsvurdering mellom moren og barna.

Det var én episode, en situasjonsbetinget handling som er alvorlig, men ikke alvorlig nok i utvisningssammenheng. Det kan ikke være tvilsomt samlet sett at utvisningen er uforholdsmessig.

Det fremgår av straffedommen at tingretten la vekt på Cs forklaring i dommeravhør, hvor hun opplyste at moren ikke ønsket at hun skulle forklare seg om det som hadde skjedd. C opplever derfor nå skyldfølelse.

Det kan også reises spørsmål om den eldste datteren er blitt tilstrekkelig hørt under UDIs og UNEs saksbehandling, og at UNE har tatt noe lett på det. Brudd på EMK artikkel 6 om retten til rettferdig rettergang påberopes ikke.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. C/eventuelt det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsrettens syn på saken:

1. Innledning

For lagmannsretten gjelder saken kun spørsmålet om utvisning med et innreiseforbud på fem år og innmelding i SIS er et uforholdsmessig tiltak overfor As eldste datter, som er plassert i fosterhjem, jf. utlendingsloven § 70.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten, og at staten v/UNE blir å frifinne. Det tilkjennes imidlertid ikke saksomkostninger for noen instans.

2. Vedtaket om utvisning

Lagmannsrettens saksbehandling og prøvingskompetanse

Det er UNEs beslutning av 16. mars 2016 om ikke å omgjøre UNEs vedtak av 19. februar 2016 om utvisning og innmelding i SIS som nå regulerer As rettsstilling for spørsmålet om utvisningsvedtaket er gyldig, jf. Rt-2013-1101 avsnitt 24 og 25.

Utlendingsloven § 70 gir anvisning på et rettsanvendelsesskjønn, og domstolene kan fullt ut prøve utlendingsmyndighetenes forholdsmessighetsvurderinger ved vedtak om utvisning, jf. Rt-2015-93 avsnitt 43 og Rt-2007-667 avsnitt 26. Den konkrete vurdering av hvorvidt utlendingen i tilfeller hvor utvisningen ikke fremstår som et uforholdsmessig tiltak, skal utvises, hører imidlertid under forvaltningens frie skjønn, jf. Rt-1998-1795 (på side 1803).

Det er faktum slik det forelå på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn for domstolenes prøving av vedtakets gyldighet, men det er adgang til å fremlegge nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81 og 98. Konkret innebærer dette at det er faktum på tidspunktet for UNEs beslutning av 16. mars 2016 som skal legges til grunn for vurderingen. Da det kun gikk ca. én måned fra vedtaket til beslutningen om ikke å omgjøre vedtaket ble truffet, får dette imidlertid ingen nevneverdig praktisk betydning.

I anledning av at C erklærte partshjelp, bemerker lagmannsretten at det følger av Høyesteretts kjennelse HR-2017-1130-A at familiemedlemmer av den utviste ikke har selvstendig adgang til å anlegge søksmål om gyldigheten av utvisningsvedtaket, jf. tvisteloven § 1-3. De har imidlertid mulighet til å erklære partshjelp med hjemmel i tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav a (avsnitt 53).

Generelt om forholdsmessighetsvurderingen i utlendingsloven § 70

Partene er enige om at de grunnleggende vilkårene for utvisning er oppfylt, jf. utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b. Det er videre enighet om at utvisningsvedtaket med et innreiseforbud på fem år ikke er et uforholdsmessig tiltak overfor ankemotparten (moren) selv eller hennes yngste barn. Det omtvistede spørsmål er om utvisning er et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 70 overfor den eldste datteren, som nå som nevnt er 16 år gammel og under barnevernets omsorg.

Utlendingsloven § 70 første ledd lyder:

«En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Det er i rettspraksis lagt til grunn at forholdsmessighetsvurderingen etter § 70 er i samsvar med vurderingen etter EMK artikkel 8 nr. 2 om retten til familieliv, jf. Rt-2005-229 avsnitt 37.

Det fremgår av utlendingsloven § 70 første ledd at det er to hovedmomenter i forholdsmessighetsvurderingen, forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket. I hver enkelt sak må det foretas en avveining av alle relevante hensyn med utgangspunkt i forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket. Det skal i vurderingen tas hensyn til Norges internasjonale forpliktelser. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, jf. utlendingsloven § 70 første ledd andre punktum, jf. Grunnloven § 104 andre ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1.

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) uttaler departementet om forholdsmessighetsvurderingen på side 291-292:

«"Forholdets alvor» vil omfatte både straffebudets strafferamme og den idømte straff/særreaksjon. Ved spørsmål om utvisning på grunn av sonet eller ilagt straff, vil altså faktisk utmålt straff være et moment som må tas med i forholdsmessighetsvurderingen. Det må også ses hen til hensynene bak utvisningsinstituttet. Lovreglene om utvisning skal virke allmennpreventivt. Myndighetene må være tydelige på at kriminell atferd kan føre til utvisning. Det er også viktig at folks tillit til innvandringsreguleringen ikke svekkes. Dette ble fremhevet i Stortingskomiteens innstilling da gjeldende lov ble vedtatt (Innst.O.nr.92 (1987-1988), s. 18):

«Komiteen vil peke på at det vil være i strid med den alminnelige rettsoppfatning i befolkningen hvis myndighetene ikke skal ha adgang til å utvise utlendinger som gjør seg skyldig i alvorlige forbrytelser. Komiteen mener det vil være til skade også for innvandrere som gruppe.»

[...]

Departementet finner det betenkelig å gi særbestemmelser om vold i nære relasjoner og annen grov vold fordi det også er annen kriminalitet som må vurderes spesielt alvorlig i utvisningssammenheng. Dette gjelder for eksempel gjentatt kriminalitet, alvorlig narkotikakriminalitet, grov ranskriminalitet, organisert kriminalitet, menneskehandel, overgrep mot mindreårige og terrorvirksomhet.

I stedet for å gi nye særregler, velger derfor departementet å understreke i tilknytning til de nye utvisningsbestemmelsene at slike saker som nevnt ovenfor, tilhører de sakstypene som i utgangspunktet må vurderes som alvorlige i utvisningssammenheng. Selv om utlendingen har en meget sterk tilknytning til riket vil det ofte være grunnlag for utvisning dersom utlendingen er straffet for slike forhold som nevnt over. Departementet vil også understreke at det skal tillegges betydning dersom noen som vurderes utvist på grunn av vold eller trusler, fortsatt må anses å utgjøre en fare for noen i Norge.

I vurderingen av «utlendingens tilknytning til rike» skal det blant annet legges vekt på

- utlendingens tilknytning til Norge vurdert i forhold til tilknytningen til hjemlandet, der momenter som botid og slektninger i hhv. Norge og hjemlandet, alder ved ankomst til Norge, grunnlaget for oppholdet i Norge, reiser til hjemlandet og lengden av eventuelle opphold der, språkferdigheter mv. er relevant,

- om utlendingen har familie og eventuelt mindreårige barn i Norge, og hensynet til dem, herunder om utlendingen bor sammen med sin familie, har omsorgsansvar for barn mv. I denne forbindelse vil også utlendingens betydning for eventuelle særkullsbarn av ektefelle/samboer måtte vektlegges.

- hvorvidt familielivet ble etablert før eller etter at utlendingen burde forstått at utvisning kunne være aktuelt,

- muligheten for fortsettelse av familieliv i hjemlandet,

- utlendingens eller familiemedlemmenes helsetilstand og konsekvenser ved utvisning av denne grunn,

- graden av integrering gjennom blant annet utdannelse og arbeid.»

 Høyesterett har avsagt flere dommer, hvor det er oppstilt nærmere retningslinjer for forholdsmessighetsvurderingen.

Det følger av Rt-2009-1432 avsnitt 37 at ved alvorlig kriminalitet skal det mye til før utvisning blir ansett som et uforholdsmessig tiltak. I Rt-2009-546 avsnitt 30 heter det at «[v]ed alvorlig kriminalitet er det i høyesterettspraksis lagt til grunn at det skal svært mye til for at det kan bli snakk om å anse en utvisning som et uforholdsmessig tiltak, jf.eksempelvis Rt-2007-667 avsnitt 34». Høyesterett bemerket følgende i Rt-2007-667 avsnitt 34:

«Etter Høyesteretts praksis skal det ved meget alvorlig kriminalitet svært mye til før en utvisning vil bli ansett som et uforholdsmessig tiltak. I dommen i Rt-2000-591 påpekes på side 600 at det vil være det normale at en utvisning griper inn i et etablert familieliv på en belastende måte, og i særdeleshet når man må legge til grunn at familien blir atskilt ved utvisningen. For at utvisningen skal fremstå som et uforholdsmessig tiltak, må det kreves «uvanlig store belastninger», se også dommen i Rt-2005-229, avsnittene 35 og 36.»

Forholdets alvor må vurderes i et utlendingsrettslig perspektiv. Alvoret i det straffbare forhold som ligger til grunn for utvisningsvedtaket må bedømmes ut fra den beskrivelse og de opplysninger som er gitt i straffedommen, jf. Rt-2007-667 avsnitt 36. Gjentagelsesfare er ikke et vilkår for utvisning. Ved vurderingen av forholdets alvor er både straffebudets strafferamme og den faktiske idømte straff relevant, jf. det ovenfor siterte fra Ot.prp.nr.75 (2006-2007). Lagmannsretten nevner også at straffen for mishandling i nære relasjoner ble skjerpet i juni 2010 ved blant annet at den øvre strafferammen i straffeloven (1902) § 219 første ledd økte fra fengsel inntil tre år til fire år. Departementet uttalte i Prop.97 L (2009-2010) side 31 at vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem.

Den konkrete forholdsmessighetsvurderingen

Saken for lagmannsretten er som nevnt begrenset til å gjelde spørsmålet om utvisningsvedtaket er et uforholdsmessig tiltak overfor den eldste datteren.

A ble ved Kristiansands tingretts dom 26. juni 2013 dømt til ubetinget fengsel i fem måneder for legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ, jf. § 232. Det fremgår av dommen at hun stakk ektefellen med en stor kniv (ca. 30 cm lang inkludert skjeftet) i høyrearmen slik at han måtte sy 6-7 sting. Tingretten fant at ankemotparten handlet forsettlig; hun veivet først med kniven før hun hugg til mot ektemannen. Tingretten fant at hun utvilsomt var klar over at hun ville treffe mannen før hun hugg til mot ham. Det var en målrettet handling. Knivstikkingen skjedde i hjemmet, og begge barna var vitne til hendelsen. Strafferammen ved brudd på § 229 første alternativ er fengsel i fire år, og den forhøyes ved anvendelsen av § 232. Dommen var ferdig sonet 16. juli 2014.

Det dreier seg om vold i nære relasjoner, hvor barna var vitne til voldshandlingen mot ektemannen. Det fremgår av dommen at den eldste datteren forklarte seg om hendelsen i dommeravhør. Lagmannsretten finner at man her står overfor alvorlig kriminalitet. Lovgiver har ansett at vold i nære relasjoner må vurderes spesielt alvorlig i utvisningssammenheng, jf. det siterte fra Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 291-292. Det straffbare forholdet som A er dømt for, synes dog å ha vært situasjonsbetinget, og det er ikke fremkommet opplysninger som tilsier at det foreligger gjentagelsesfare. Hun er nå også skilt fra sin tidligere norske ektemann.

Ved alvorlig kriminalitet skal det mye til før et utvisningsvedtak blir ansett som uforholdsmessig. Det springende punkt i saken er derfor om utvisningen innebærer uvanlig store belastninger sett i relasjon til den eldste datter. Lagmannsretten bemerker at saken er spesiell og adskiller seg fra andre saker, da den eldste datteren (og halvsøsteren) er plassert i fosterhjem, en plassering som forventes å være varig. Fostermoren må i dag anses som hovedomsorgsperson. Utvisningen innebærer følgelig intet brudd i omsorgssituasjonen, da det - i motsetning til mange andre saker - ikke er hovedomsorgspersonen som er utvist. Barnevernet fant det imidlertid riktig at moren skulle ha samvær med datteren. Ved fylkesnemndas vedtak 017/13 fikk hun samvær med C én gang i måneden med seks timer hver gang. Samværsordningen ble i november 2014 utvidet til én helg hver måned. Det reelle samværet har imidlertid variert, og vært noe mindre, da C syntes det ble for mye samvær ut fra de aktiviteter hun holder på med (skole, venner, fotball m.m.). Utvisningen innebærer følgelig at mor og datter nå ikke kan ha fysisk kontakt, men må holde kontakten via mobiltelefon og Skype.

C er brasiliansk statsborger, og hun ble født i Brasil 11. juli 2001. Moren var da 16 år gammel, og C ble i hovedsak oppdratt av farmoren og mormoren, Hun vokste opp sammen med en fetter, som var som en bror for henne. C var syv år gammel da hun flyttet sammen med moren til Norge i 2008. Hun snakker både portugisisk og norsk. Den biologiske faren og morens øvrige familie bor i Brasil, og hennes halvsøster bor i Norge. C har også kontakt med stefaren, som nå er skilt fra moren.

C avgav forklaring for lagmannsretten. Hun fremstod som moden for alderen, var reflektert og gav et godt inntrykk. C forklarte at hun bor i fosterhjemmet i X. Hun har i dag mange venner og spiller fotball 4-5 ganger i uken. C forklarte at hun føler seg mer brasiliansk enn norsk, og hun vil derfor ikke bytte til norsk statsborgerskap. Hun ser på brasiliansk TV og spiser brasiliansk mat. C begynner i høst i første klasse på videregående skole. Hun forklarte at utvisningen påvirker både henne og halvsøsteren. C har klart gitt utrykk for at hun ønsker at moren skal bo i Norge.

Fostermoren, som har sett C i fem år, forklarte i retten at hun har hatt en god utvikling på skolen, men hun må gjøre litt ekstra når det gjelder å skrive og lese norsk. C har stor omgangskrets og veldig gode venner. Hun er en trygg jente som har fått mer tro på seg selv.

Fostermoren forklarte at C har mange negative følelser knyttet til barnevernet. Hun har ikke tillit til det offentlige. C har imidlertid nå fått ny saksbehandler, og det går litt bedre. Fostermoren mener at det har stor betydning at C ikke får møtt moren. Det har skjedd en endring det siste året. C er ikke åpen overfor fostermoren om sine tanker med moren og sine følelser. Ifølge fostermoren, som er utdannet sosionom, kan C ta skade av ikke å treffe moren. Hun har en sterk tilknytning til Brasil og kulturen der, og det og ikke få treffe moren kan få betydning for hennes identitetsutvikling.

Lagmannsretten har etter en totalvurdering sett hen til det straffbare forholds alvor og Cs situasjon kommet til at det ikke foreligger så store belastninger for C at utvisningen av moren fremstår som uforholdsmessig. C er i en stabil omsorgssituasjon i fosterhjemmet, og utvisningen som sådan påvirker ikke denne. Dersom C selv ønsker det, vil hun kunne bli boende i fosterhjemmet til hun er 23 år. Fosterforeldrene har fungert som hennes hovedomsorgspersoner siden 2012.

C har mange venner og driver med flere fritidsaktiviteter, blant annet fotball 4-5 ganger i uken. Hun greier seg godt på skolen. C forsøker å opprettholde sin brasilianske identitet ved å se på brasiliansk TV, og fostermor lager også brasiliansk mat, selv om C forklarte at hun var ikke like flink som moren.

C forklarte at hun har mye kontakt med moren via telefon og Skype, og at de da snakker portugisisk. Lagmannsretten bemerker at det fremgår av UNEs vedtak at nemnda synes å ha lagt noe vekt på at kontakten med moren kan opprettholdes gjennom besøk i Brasil. Slik saken er opplyst, er dette imidlertid urealistisk. Det samme gjelder mulighetene for å møtes i et tredjeland utenfor Schengen, for eksempel i England. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette i forholdsmessighetsvurderingen.

Lagmannsretten har i totalvurderingen tatt i betraktning at C i Brasil i det vesentlige vokste opp hos besteforeldrene, og at flyttingen til Norge således representerte et brudd. C forklarte også at hun i utgangspunktet ikke ønsket å flytte til Norge. Omsorgsovertagelsen og flyttingen til fosterhjemmet representerte følgelig et nytt brudd i omsorgssituasjonen for en ung jente.

A har anført at det må legges vesentlig vekt på at det gikk lang tid, nærmere tre år fra den straffbare handling i august til 2012 til UDIs vedtak om utvisning 15. juli 2015. I denne perioden hadde mor og datter samvær. Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge dette vesentlig vekt. Straffedommen fra tingretten forelå 26. juni 2013, og straffen var ferdig sonet 16. juli 2014. UDI overholdt således ett års fristen i utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b, riktignok med bare én dag. Straffedommen var først rettskraftig 23. november 2013, og UDI sendte forhåndsvarsel om utvisning allerede 5. desember 2013. As advokat kom 7. januar 2014 med uttalelse til forhåndsvarslet om utvisning, og hevdet at vilkårene for utvisning ikke var til stede under henvisning til forholdsmessighetsvurderingen. Dette medførte ytterligere saksbehandling i UDI.

Lagmannsretten har videre tatt i betraktning at det utvilsomt er viktig for C å opprettholde sin brasilianske tilknytning, språk og tradisjon. C har også som nevnt klart gitt uttrykk for at hun ønsker at moren skal bo i Norge. Lagmannsretten har også sett hen til at fostermoren fortalte at C det siste året ikke er like åpen overfor fostermoren om sine tanker som overfor moren, og at blant annet Cs identitetsutvikling kan ta skade av utvisningen. Det er imidlertid ikke for lagmannsretten fremkommet nærmere opplysninger om at Cs utvikling er bekymringsfull. Tvert i mot fremstod hun i lagmannsretten som moden for alderen og reflektert.

Lagmannsretten også tatt i betraktning at det må legges til grunn at A har hatt en god utvikling, og at hun nå hverken røker eller drikker.

Det normale er at en utvisning griper inn i et etablert familieliv på en belastende måte, og i særdeleshet når man må legge til grunn at familien blir adskilt ved utvisningen. I dette tilfellet er det imidlertid ikke hovedomsorgspersonen som er utvist, men Cs biologiske mor som hadde blitt fratatt omsorgen for datteren. Lagmannsretten har forståelse for at C ønsker at moren skal bo i Norge, og at hun ønsker fysisk kontakt med moren og ikke bare via telefon og Skype. Fylkesnemnda fant også at mor skulle ha samvær. Selv om man tar dette i betraktning, finner imidlertid ikke lagmannsretten at utvisningsvedtaket innebærer så store belastninger for C at utvisningen er uforholdsmessig i henhold til utlendingsloven § 70, jf. EMK artikkel 8 nr. 2, Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Utvisningsvedtaket er også begrenset til fem år, og når C fyller 18 år, står hun fritt til å besøke moren sin i Brasil, eventuelt flytte dit.

3. Saksomkostninger

Staten v/UNE har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd krav på full erstatning for sine saksomkostninger. Lagmannsretten finner imidlertid at det foreligger tungtveiende grunn som gjør det rimelig å frita A helt for erstatningsansvaret, jf. § 20-2 tredje ledd. Saken er spesiell ved at barnevernet har overtatt omsorgen for begge barna, og at de er plassert i fosterhjem. Lagmannsretten har derfor funnet saken vanskelig. A har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene. Saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.

Dommen er enstemmig.

 

Domsslutning: 

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.
Siste endringer
  • Ny: LB-2016-140034 Utvisning. Forholdsmessighet Barn. (11.10.2017)

    En utenlandsk kvinne ble utvist med fem års innreiseforbud. Det var enighet om at de grunnleggende vilkår for utvisning var oppfylt. Spørsmålet var om utvisningen var uforholdsmessig. Kvinnen hadde to barn som barnevernet hadde overtatt omsorgen for, og som var plassert i fosterhjem. Tingretten kom til at utvisningen ikke var uforholdsmessig overfor kvinnen eller hennes yngste barn, men at den var uforholdsmessig overfor kvinnens eldste barn. Staten v/UNE anket dommen, og saken for lagmannsretten gjaldt bare spørsmålet om forholdsmessighet i relasjon til det eldste barnet, som mor hadde begrenset samvær med. Lagmannsretten kom til at utvisningen heller ikke var uforholdsmessig overfor det eldste barnet, som nå var 16 år. Staten v/UNE vant frem med sin anke.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen