Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Red. anm.: Avgjørelsen er rettskraftig (anke til Høyesterett ikke tillatt fremmet).

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-14030
Dokumentdato : 20.10.2016

Beskyttelse (asyl). Oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Sannsynlighetsvurdering. Lovanvendelse. Faktum. Endret forklaring. Afghanistan.

En kvinne fra Afghanistan fikk sin asylsøknad med anført tvangsiftemål avlått på bakgrunn av troverdighet. Lagmannsretten kom til at UNEs vedtak om å nekte å omgjøre tidligere vedtak om å avslå søknad om asyl var gyldige. Spørsmål om forklaringen var «noenlunde sannsynlig». Lagmannsretten la til grunn at utlendingsmyndighetene hadde bygget på riktig faktum. Uttalelser om ny vurdering ved endrete helseforhold. Uttalelser om betydningen av EMK art 6 nr 1 i saken.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) beslutning 29. april 2015 om ikke å omgjøre vedtak om opprettholdelse av avslag på søknad om asyl i Norge.

A kom til Norge 7. februar 2013 og søkte asyl. Hun hadde ikke med seg ID-dokumenter, men opplyste at hun var født i Mazar-e Sharif i Afghanistan i 1987. Byen ligger nord i Afghanistan på grensen til Uzbekistan og nær grensen til Tadsjikistan. A opplyste videre at hun er etnisk tadsjik, og at hun før hun flyktet, bodde hun i en landsby i Balkh-provinsen sammen med mor, stefar og fem yngre halvbrødre. A har forklart at hun reiste fra Kabul via Istanbul til Norge.

A forklarte seg for Politiets utlendingsenhet ved ankomst. Hun forklarte seg også i ankomstintervju og asylintervju 12. og 25. februar 2013 til Utlendingsdirektoratet (UDI).

A forklarte at årsaken til at hun søkte om asyl var at hun hadde blitt forsøkt tvangsgiftet med en mektig kommandant i Balkh-provinsen. Hun frykter at hennes liv er i fare dersom hun returnerer til Afghanistan. Hun opplyste også at hun har en hjertesykdom.

Etter at A kom til Norge, bodde hun først på X transittmottak. Hun flyttet deretter til et asylmottak på Y og siden til et asylmottak i Z.

UDI avslo søknaden 15. mars 2013. Det fremgår av vedtaket at UDI fant at As forklaring om forsøk på tvangsgiftemål ikke kunne legges til grunn som troverdig. Det ble blant annet vist til at A hadde kommet med motstridende opplysninger i sin forklaring. Hun kunne derfor ikke anses som flyktning da det ikke var tilstrekkelig godtgjort at hun ville bli utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Etter en konkret helhetsvurdering fant UDI at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn som kunne begrunne opphold på humanitært grunnlag. Det ble bemerket at søkers identitet heller ikke var sannsynliggjort.

A klaget på vedtaket 9. april 2013. Det fremgår av klagen og påfølgende brev at A er uenig i troverdighetsvurderingen UDI hadde foretatt. I klagen ble det vist til at flere av de forhold UDI fant lite troverdig, hadde en logisk forklaring i afghanske kultur.

Det ble også vist til at den påviste motstriden i hennes forklaringer trolig skyldtes hennes helsetilstand, og at hun hadde vært svært stresset under intervjuet. Det ble i den forbindelse fremlagt bekreftelse på sykehusinnleggelse med udefinerbare brystsmerter dagen etter asylintervjuet, 26. februar 2013. A ble diagnostisert med «Mistralstenose» - en mindre alvorlig hjertefeil, som i følge legen ikke behøver behandling og som for As del ikke har gitt utslag i symptomer. Det fremgår av epikrisen at det ikke ble funnet noen somatisk årsak til brystsmertene. Det ble også fremlagt bekreftelse for diagnostisert depresjon med symptomer på angst.

UNE traff vedtak 10. april 2014, hvor klagen over UDIs vedtak ikke ble tatt til følge. UNE fant, i likhet med UDI, at det var en rekke forhold som svekket As troverdighet. Det ble vist til senere innkomne kommentarer, men at disse ikke var egnet til i tilstrekkelig grad å avklare de momenter UDI pekte på.

UNE fant at vilkårene for flyktningstatus ikke var oppfylt, og at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn. Verken den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, især i Balkh-provinsen, eller individuelle omstendigheter tilsa at vilkårene for beskyttelse/opphold var oppfylt. UNE fant at verken hjerteproblemene eller depresjon/angst var tilstrekkelig til å kunne gi opphold på humanitært grunnlag. Utreisefristen ble satt til 13. mai 2014.

Etter at vedtaket ble forkynt for A, ble hun vurdert som suicidal av ansatte på mottaket og ble innlagt på Akuttpsykiatrisk avdeling. Kort tid etter utskriving ble hun igjen innlagt som følge av selvmordsforsøk. Etter dette ble A for øvrig flyttet til et forsterket mottak i Kristiansand.

Vedtaket ble begjært omgjort av As lærer, B, 9. mai 2014. I forbindelse med begjæringen skrev B en rapport datert 3. mai 2014, hvor han redegjorde for As problemer og det fremgikk at hun ofte falt «ut» i perioder, virket ukonsentrert og ikke til stede. I begjæringen ble det vist til at asylintervjuet ikke ble gjennomført på en betryggende måte, og til at A var syk den aktuelle dagen. B forklarte seg som vitne i lagmannsretten.

I forbindelse med begjæringen sendte B tilleggsopplysninger 18. juni 2014. Det fremgår av erklæring fra fastlege C til Distriktspsykiatrisk senter Gjøvik (DPS Gjøvik) at A under deres første møte den 3. april 2014 fortalte at hun var blitt utsatt for omfattende seksuelt misbruk av sin stefar «nesten hver natt fra hun var i 10-års alder». Vitnet C forklarte i lagmannsretten at erklæringen ble skrevet 4. april 2014, og at den etter dette ble sendt inn 27. mai 2014 da hun purret på svar fra DPS Gjøvik. Dette er grunnen til at det er påført to datoer på erklæringen som er fremlagt i lagmannsretten. Det ble også innsendt en rapport datert 14. juni 2014 fra D.

Det fremgår av rapporten og D forklarte i lagmannsretten, at A i begynnelsen av mai 2014 hadde flere samtaler med ham. D, som er pensjonert banksjef, jobber som frivillig i menneskerettighetsgruppen ESPOIR. D har forklart at A under deres første møte fortalte at stefaren hadde misbrukt henne seksuelt. På bakgrunn av samtalene de hadde, utarbeidet D rapporten som nevnt over. Det fremgår av rapporten at A også har forklart om en rekke voldshandlinger mot henne begått av stefaren, herunder om slag, spark, lugging, brenning og skolding.

Når det gjelder seksuelt misbruk, fremgår det:

Jeg ber A fortelle om stefarens misbruk og gjerne begynne med å fortelle når tid det startet. Hun sier hun var 11-12 år den gangen. Hun sier hun husker alderen sin fordi hun ikke hadde begynt å bruke hijab. Hun pleide å leke med både gutter og jenter. A sier det kan variere fra familie til familie når tid man begynner å bruke hijab. Hun begynte selv fra hun var 14 år, men hun minnes at stefarens tilnærmelser begynte noe tidligere enn det.

...

Jeg spør A om stefaren noen gang hadde samleie med henne, om han voldtok henne. Hun forteller at han ikke gjorde det. Hun sier at han var redd og derfor ikke gikk så langt. Han pleide å si at han ikke ville gjøre henne «bloody». A sier «He did sex, but not bloody, open up». Hun bekrefter at han onanerte og lot sæd komme på hennes kropp.

Den 4. juli 2014 avslo UNE omgjøringsbegjæringen. Det ble vist til at det seksuelle misbruket ikke i tilstrekkelig grad var sannsynliggjort, at det svekker søkers troverdighet at informasjonen først ble gitt etter UNEs avslag. UNE viste også til at misbruket syntes lite sannsynlig ut fra andre faktiske opplysninger A har gitt i saken. As helsemessige situasjon ble vurdert etter utlendingsloven § 38, i lys av tilgjengelig landinfo og UNEs interne retningslinjer. Etter en konkret helhetsvurdering ble vilkårene i § 38 ikke ansett oppfylt.

As daværende advokat sendte 3. oktober 2014 prosessvarsel. Varsel om søksmål skal etter UNEs interne retningslinjer behandles som en omgjøringsbegjæring. Saken ble behandlet av UNE, som 28. oktober 2014 avslo omgjøringsbegjæringen.

Den 15. februar 2015 ble vedtaket på ny begjært omgjort. Tidligere anførsler ble opprettholdt og det ble anført saksbehandlingsfeil, herunder manglende utredning og feil i faktum. Det ble også hevdet at A ble henvist til internflukt i Afghanistan. Begjæringen ble avslått den 10. mars 2015.

Etter at A flyttet til Kristiansand var A til behandling på Sørlandet sykehus, DPS Strømme psykiatrisk poliklinikk fra 11. november 2014. Etter anmodning fra As daværende advokat, skrev spesialutdannet sykepleier Marta Eline Martinsen 25. februar 2015 en erklæring om As psykiske helse. Det fremgår av erklæringen at det var gjennomført utredning med «MINI-intervju og MADRS test», og at A hadde «F 32.10 Moderat depressiv episode uten somatisk syndrom og F 43.1 Posttraumatisk stresslidelse pågående».

Den 19. mars 2015 fremsatte D begjæring om omgjøring av UNEs beslutning 10. mars 2015. Han anførte at det forelå en saksbehandlingsfeil fordi det ikke fremgikk av beslutningen at erklæringen fra Sørlandet sykehus av 25. februar 2015 var vurdert. Det er opplyst i lagmannsretten at denne erklæringen ikke lå vedlagt den forrige omgjøringsbegjæringen. På bakgrunn av dette vurderte UNE på ny omgjøring i saken. Omgjøringsanmodningen ble avslått av UNE i beslutning den 29. april 2015. Det fremgår av beslutningen:

Klageren fremstår med svært svekket troverdighet overfor norske utlendingsmyndigheter. Det vises til at forklaringen om tvangsekteskapet ikke ble lagt til grunn som troverdig verken av UDI eller UNE. UNE bemerker videre at klageren ble spurt konkrete spørsmål under asylintervjuet om mishandlingen av stefaren uten at hun opplyste om seksuelle overgrep. Anførslene om overgrep ble først fremlagt etter UNEs vedtak.

Vedrørende gjennomføringen av asylintervjuet viser UNE til at klageren etter gjennomlesning bekreftet at innholdet stemte og at hun ikke hadde behov for å endre eller legge til noe. Hun hadde ingen kommentar til hvordan intervjuet ble gjennomført. Hun ble videre informert om viktigheten av å forklare seg nøyaktig og sannferdig og at å oppgi uriktige opplysninger kan få konsekvenser for hvordan utlendingssaken behandles.

UNE mener at forklaringen om overgrepene fremstår som en utbygging av asylforklaringen etter endelig avslag.

I beslutningen ble også opplysningene i erklæringen fra Sørlandet sykehus av 25. februar 2015 vurdert. UNE kom til at As psykiske helsetilstand ikke var av en slik karakter at det foreligger sterke menneskelige hensyn.

Dette er UNEs siste vedtak i saken. I begrunnelsen for avslaget ble det for øvrig vist til tidligere begrunnelser i saken, og til at saken i det vesentlige sto i samme stilling som ved de tidligere avslagene.

A tok ut stevning i saken mot staten 23. mars 2015 med påstand om at UNEs vedtak og beslutninger var ugyldige. Staten tok til motmæle og nedla påstand om frifinnelse.

Oslo tingrett avsa 11. november 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. A betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 98 750 - nittiåttetusensyvhundreogfemti - kroner i sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda.

Som nevnt over har A forklart seg for Politiets utlendingsenhet og UDI i februar 2013. Grunnlaget for søknaden er gjengitt i tingrettens dom på side 2 og 3:

I søknaden oppga hun at hun ble forsøkt giftet bort til en mektig kommandant, E, i en landsby i Balkh distriktet nord i Afghanistan. Familiens hus ble oppsøkt av et frierfølge på fire kvinner ved tre eller fire anledninger. As mor kjente ikke til kommandanten eller hans familie og nektet å akseptere frieriet. Moren hadde forklart kvinnene at A led av en alvorlig hjertefeil og at hun ønsket å utdanne seg.

A vet ikke hvorfor kommandanten ønsket å gifte seg med henne, men antar han kan ha sett henne på veien til nærmeste bysentrum, der hun pleide å selge klær og broderier.

A forsøkte å ta sitt eget liv som følge av frieriet, men moren bragte henne i tide til sykehus. Et par dager senere hadde hun gått alene til det nærmeste bysentrumet, da hun ble stoppet av en fremmed eldre mann. Det viste seg å være kommandanten, som truet henne på livet dersom hun ikke aksepterte giftemålet. En tid etter dette kom kommandantens menn til familiens hus. Moren ble utsatt for vold og As stefar ble kidnappet, mens A gjemte seg på kjøkkenet.

A hevdet at moren hadde fått stefaren løslatt i bytte mot lovnad om giftemål. Stefaren hadde vært svært voldelig mot A etter løslatelsen, som gjengjeldelse av slag han selv var påført av kommandantens menn. Et par dager etter løslatelsen forsvant stefaren - frivillig eller under tvang. As mor hadde sendt de fem sønnene til deres tante i Mazar-e Sharif og tatt med seg A til Kabul, der de søkte tilflukt hos venner i halvannen måned.

Moren betalte en smugler 15-20 000 USD for å frakte A til Norge. Pengene hadde de skaffet til veie gjennom As arbeid som syerske, samt salg av morens gull. A fikk falskt pass og taskera og fløy fra Kabul til Istanbul og videre til en ukjent svensk by, før hun tok bussen til Oslo. A forklarte at hennes flukt hadde bragt skam over kommandanten, og at han derfor vil ta livet av henne ved eventuell retur til Afghanistan. Hun frykter også for familiens liv. Dersom kommandanten får vite at de har hjulpet hennes flukt, vil han ta livet også av dem.

Hun forklarte at hennes stefar pleide å slå og lugge henne, samt ta pengene hun tjente. Han slo også hennes mor.

A gjennomførte 12 års skolegang i hjemlandet i 2009, men stefaren nektet henne å studere videre.

Hun oppga å lide av en alvorlig hjertefeil, som var diagnostisert i Mazar-e Sharif og Kabul. Hun gikk til regelmessig oppfølging av hjertefeilen og fikk sprøyter hver 15 dag. I Kabul hadde hun fått anbefaling om operasjon i India eller Tyskland.

Hovedforhandling i tingretten ble holdt i begynnelsen av november 2015. Det fremgår av tingrettens dom på side 6 om As forklaring:

Under saksøkers partsforklaring fremkom det ytterligere informasjon som ikke tidligere har vært fremme i saken. A forklarte blant annet at hun ble voldtatt i 12-årsalderen. Hun var alene hjemme da en fremmed, tildekket mann banket på døren - angivelig fra Taliban. Han tok seg inn og låste døren før han voldtok henne. Noen måneder senere sparket stefaren henne hardt i magen da hun nektet ham seksuelt samkvem. Hun fikk kraftige magesmerter, begynte å blø nedentil og besvimte. Da hun våknet, var hun på sykehus og det stod flere menn fra Taliban rundt henne og ga henne ørefiker. De forklarte at hun hadde gjort seg skyldig i to alvorlige forbrytelser - utenomekteskapelig sex og å bli mor utenfor ekteskapet - og at hun for dette skulle steines. En av sykehusets leger hadde hjulpet A og moren med å rømme ut bakveien. De ble ikke oppsøkt hjemme av Taliban i etterkant av dette.

Ettersom As jomfrudom allerede var tatt av den fremmede mannen, begynte stefaren å gjennomføre samleier med A 2-3 ganger i uken over en periode på nærmere 13 år.

Det ble anført at både stefaren og halvbrødrene ville ta livet av henne ved retur til Afghanistan.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

I forbindelse med ankesaken er det fremlagt ytterligere dokumenter fra Sørlandet sykehus; legeerklæring 19. november 2015 og journal fra 27. juni 2016. Disse dokumentene kommer i tillegg til erklæringen fra 17. april 2015 som ble fremlagt i forbindelse med behandlingen av saken i tingretten. Det fremgår av erklæringen at A har en revmatisk hjertelidelse med skade på hjerteklaffene, at klaffefeilene foreløpig ikke er behandlingstrengende, men at tilstanden sannsynligvis vil forverre seg over tid. Hvis det blir aktuelt med operasjon, krever dette høyt spesialisert og kirurgisk behandling. Journalnotatet omhandler også denne hjertelidelsen, og i brev fra Oslo universitetssykehus 13. juli 2016 blir det opplyst at A forventes å bli innkalt innen utgangen av uke 44 (fredag 4. november) for kontroll etter henvisning fra Sørlandet sykehus.

As prosessfullmektig har også innhentet en vurdering fra psykologspesialist Judith van der Weele i oppdrag å foreta en sakkyndig vurdering av A. Dette knytter seg dels til troverdigheten i hennes forklaringer og dels til om A har en psykisk lidelse og eventuelt behandlingsbehov. Det fremgår av rapporten som er datert 9. mars 2016, at van der Weele har hatt tilgang til medisinske journaler, asylintervju og dommen i saken samt et møte med A i fem timer. I rapporten konkluderer van der Weele med at A har en dissosiativ lidelse, og at det «psykologisk sett er sammenheng mellom historier om overgrep fra stefar og symptomer hun beskriver». Det fremgår også at van der Weele anser at A har et behandlingsbehov som «er aktuell og vil kreve 3-5 års behandling i trygge rammer», og at hun uten behandling vil bli «stadig sykere og til slutt pleietrengende».

Ankeforhandling er holdt i Borgarting lagmannsretts hus fra 4. til 6. oktober 2016. A møtte med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Staten var representert ved sin prosessfullmektig og Kristin McPearson, rådgiver i UNE. Det ble avhørt åtte vitner. Den øvrige bevisføringen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Det foreligger faktumfeil i tingrettens dom. Dette gjelder særlig spørsmålet om As forklaring om asylgrunnlaget kan legges til grunn. UNEs vedtak bygger også på en uriktig forståelse av As helsetilstand. Tingretten har også lagt feil lovanvendelse til grunn ved vurderingen av beskyttelsesbehovet etter utlendingsloven § 28, og ved vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn etter utlendingsloven § 38.

Det er fremlagt nye opplysninger i lagmannsretten. Dette er bevisfakta som lagmannsretten skal ta med i vurderingen. Hvis lagmannsretten kommer til at disse opplysningene ikke kan tas med i vurderingen i saken, må saken utsettes.

A frykter for at hun vil utsettes for forfølgelse og drap ved retur til hjemlandet. Dette skyldes at hun ble forsøkt tvangsgiftet med en lokal kommandant, samt at hun frykter sin stefar. Stefarens misbruk har påført henne omfattende psykiske problemer. Hun har i tillegg psykiske plager og en alvorlig hjertelidelse som ikke kan behandles i Afghanistan.

Utgangspunktet er at saksøkers asylhistorie skal legges til grunn. Det stilles beskjedne krav til sannsynliggjøring av asylforklaringen. Det er intet ved saksøkers asylhistorie som gir grunn til å betvile hennes troverdighet. Det er heller ikke gitt uriktige eller selvmotsigende opplysninger i asylforklaringene. Eventuelle nyanseforskjeller kan ha sin årsak i språklige misforståelser. Det er ikke i tilstrekkelig grad sett hen til afghansk kultur og sosial struktur.

Ved risikovurderingen gjelder det et svært beskjedent krav til sannsynliggjøring. Den risiko A står overfor ved retur er reell. Det er i UNEs vedtak ikke lagt tilstrekkelig vekt på hvilken situasjon som møter A ved eventuell retur. Afghanistan er landet i verden der kårene for kvinner er verst. A er i tillegg en enslig, ugift kvinne uten mannlig nettverk. Det er for slike kvinner en umulighet å etablere seg i Afghanistan, og de står overfor en reell risiko for en serie overgrep.

På bakgrunn av de dokumenterte medisinske lidelsene foreligger det sterke menneskelige hensyn. I den grad det foreligger nye opplysninger for lagmannsretten, er dette bevisfakta lagmannsretten må ta med i vurderingen. Det vil være i strid med Grunnloven § 92, § 93 og Norges folkerettslige forpliktelser å returnere A til Afghanistan. Det vises til EMK artikkel 6 nr 1 og artikkel 13.

Vilkårene i utlendingsloven § 28 og § 38 er oppfylt. UNEs vurdering av de faktiske omstendigheter i saken er uriktig, herunder vurderingen av den risiko saksøker står overfor ved eventuell retur. UNEs begrunnelse er mangelfull, og det er foretatt feil lovanvendelse, vedtaket er derfor beheftet med saksbehandlingsfeil.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 29. april 2015 er ugyldig.

  2. A tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Staten fastholder at UNEs vedtak er gyldig. Den bygger på korrekt faktisk og rettslig grunnlag og er ikke beheftet med andre feil.

Staten bestrider ikke at det gjelder et lempet beviskrav for asylforklaringer, slik at det er tilstrekkelig at asylforklaringen fremstår «noenlunde sannsynlig». Forutsetningen er imidlertid at søkeren har gitt de opplysninger og den dokumentasjon hun kan forventes å gi, og hennes generelle troverdighet må ikke være svekket.

As troverdighet er svekket som følge av motstridende og gradvis utbyggede forklaringer. Hennes forklaringer om forsøk på tvangsekteskap med en lokal kommandant og seksuell mishandling av stefaren er ikke sannsynlige, blant annet sett hen til tilgjengelig informasjon fra Landinfo. Heller ikke den generelle sikkerhetssituasjonen ved hennes hjemstad i Afghanistan forhindrer retur.

A har heller ikke krav på opphold på humanitært grunnlag. Vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket er underlagt forvaltningens frie skjønn, og UNEs beslutninger er ikke grovt urimelige eller utslag av grov forskjellsbehandling. As helseproblemer er heller ikke av slik livstruende karakter at disse danner grunnlag for opphold. Det er for øvrig fremkommet nye opplysninger om As helsetilstand som er rettsfakta som ikke fremkom da UNE traff sitt vedtak, og som lagmannsretten følgelig ikke kan ta i betraktning. Selv om de nye opplysningene skal tas i betraktning, er As helsetilstand uansett ikke av en slik karakter at det foreligger sterke menneskelige hensyn. En eventuell feil i faktum har derfor ikke kunnet virke inn på vedtakets innhold.

Det er ikke begått saksbehandlingsfeil. UNE har utredet sakens faktum i tilstrekkelig grad og på forsvarlig vis. Det er samlet sett gitt en fullgod begrunnelse for vedtakene.

UNE har bare plikt til å treffe ny beslutning der en omgjøringsbegjæring tyder på at det foreligger risiko for menneskerettighetsbrudd. Faktum på siste beslutningstidspunkt må legges til grunn,

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.

  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Rettslige utgangspunkter

For lagmannsretten er det første spørsmålet om det hefter feil ved UNEs vurdering av om A har krav på beskyttelse - asyl - etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf andre ledd. Det avgjørende spørsmålet er her om As forklaring om grunnlaget for søknaden om asyl kan legges til grunn. I motsatt fall må lagmannsretten også ta stilling til om UNEs vurdering av om A skal gis opphold på humanitært grunnlag, jf utlendingsloven § 38, er beheftet med feil.

Når det gjelder spørsmål om det foreligger rett til asyl, legger lagmannsretten ved vurderingen til grunn at domstolen har full prøvingsrett, men likevel skal være varsom med overprøving av vurderinger der utlendingsmyndighetene har særskilt kompetanse, jf blant annet Rt-2015-1388 avsnitt 247-248. Vurderingen av om det er grunnlag for opphold på humanitært grunnlag ligger under forvaltningens frie skjønn. Lagmannsrettens overprøvingsadgang er her begrenset til kontroll av forvaltningens rettsanvendelse, herunder forholdet til våre menneskerettslige forpliktelser. Videre prøves saksbehandlingen og om vedtaket bygger på riktig faktum. Men det konkrete skjønnet prøves ikke utover en kontroll av om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig, jf Rt-2012-1985 avsnitt 142.

Det er faktum på vedtakstidspunktet som er avgjørende, jf. Rt-2012-1985. Det innebærer i vår sak at det er forholdene på tidspunktet for UNEs siste avslag 29. april 2015 som er avgjørende. Det har fremkommet nye opplysninger i saken etter UNEs beslutning 29. april 2015; nemlig erklæringene fra Sørlandet sykehus datert 17. april 2015, 19. november 2015, journalnotat fra sykehuset 27. juni 2016 og innkallingen til undersøkelse ved Oslo Universitetssykehus 13. juli 2016. Det samme gjelder erklæringen fra psykologspesialist van der Weele fra 9. mars 2016. Dette var opplysninger som ikke var fremlagt i forbindelse med at UNE traff sitt vedtak 29. april 2015. Det samme gjelder selvsagt As endrete forklaring i tingretten.

Lagmannsretten legger videre til grunn at det for begge vurderingene ved nye opplysninger må skilles mellom rettsfakta og bevisfakta slik det fremgår i Rt-2012-1985 avsnitt 50:

Jeg nevner innledningsvis at det tradisjonelt skilles mellom nye rettsfakta og nye bevisfakta. Nye rettsfakta er nye faktiske forhold som direkte og umiddelbart har rettslige følger, mens nye bevisfakta er nye bevis som godtgjør rettsfakta, jf. NOU 2001:32B Rett på sak bind B side 703. Nye bevisfakta som kaster lys over forholdene på vedtakstidspunktet, er det i utgangspunktet adgang til å påberope seg, jf. Rt-2007-1815 avsnitt 34. Spørsmålet er om det også er adgang til å påberope nytt rettsfaktum for domstolene, altså nytt rettsstiftende faktum som har oppstått etter forvaltningsvedtaket, og som derfor ikke har vært vurdert av forvaltningen. I enkelte tilfeller kan det nok by på problemer å skille mellom hva som er nytt rettsfaktum og hva som er nytt bevisfaktum. ...

Lagmannsretten vil komme tilbake til dette skillet ved vurderingene under i den grad det er nødvendig.

Lagmannsretten legger også til grunn at utlendingsmyndighetene uansett har plikt til å realitetsbehandle en begjæring om omgjøring dersom det er reell risiko for menneskerettsbrudd, jf Rt-2012-1985 avsnitt 88.

Asyl, utlendingsloven § 28

Bestemmelsen i utlendingsloven § 28 første ledd lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Hva som utgjør «forfølgelse», følger av utlendingsloven § 29. Det må dreie seg om menneskerettighetskrenkelser av alvorlig karakter. Også forfølgelse fra privatpersoner omfattes der statsapparatet er ute av stand til eller ikke er villige til å treffe rimelige tiltak for å forhindre forfølgelsen.

Bestemmelsen gir anvisning på en vurdering i to ledd: en bevisvurdering av om søkerens forklaring kan legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort, og en vurdering av den risiko saksøker står overfor ved eventuell retur. I denne saken har utlendingsmyndighetene ikke foretatt en risikovurdering fordi As forklaring ikke er funnet «noenlunde sannsynlig». Lagmannsrettens vurdering vil derfor begrense seg til dette spørsmålet, om forklaringen er «noenlunde sannsynlig», når det gjelder asylvurderingen.

Det avgjørende i denne saken er følgelig om As asylforklaring kan legges til grunn for vurderingen. Det er A som har bevisbyrden for egne anførsler. Dette medfører at myndighetene må kunne kreve at asylsøkeren fremlegger alle opplysningene hun kan om relevante forhold, jf Ot.prp.nr.75 (2006-2007) pkt. 5.2.3.4. Forvaltningsmyndigheten har likevel en selvstendig utredningsplikt.

Når det gjelder beviskravet til forklaringen, er det i asylsaker intet krav om sannsynlighetsovervekt. Asylsøkers opplysninger skal legges til grunn der forklaringen anses som «noenlunde sannsynlig», jf Rt-2011-1481. Et viktig moment i denne sammenheng er om utlendingen generelt fremstår som troverdig, og om vedkommende har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Ved vurderingen av troverdighet er selvmotsigelser, tilpasninger og suppleringer sentralt. Det uttales i Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Det følger av dette at søkerens generelle troverdighet og medvirkning til å opplyse saken har betydning for bevisvurderingen og den vekt asylforklaringen skal tillegges. Lagmannsretten har i vurderingen av om asylhistorien er noenlunde sannsynlig sett hen til de forklaringer A har gitt fra ankomstdato og frem til avslutningen av ankeforhandlingen, samt informasjonen som er fremkommet i fremlagte rapporter, herunder rapporter fra Landinfo.

Lagmannsretten er enig i at mindre nyanseforskjeller og justering av detaljer kan forekomme, spesielt hensett til at det er benyttet tolk, og at kulturelle forhold kan få utslag i hvordan man uttrykker seg. Som eksempel kan nevnes at asylsøker har sagt at moren ikke fortalte henne «så mye» og siden forklarte at moren hadde sagt «en del» om frierfølget. Lagmannsretten har ikke vektlagt slike mindre forhold i vurderingen av om asylforklaringen fremstår noenlunde sannsynlig.

Lagmannsretten viser til at A ikke hadde ID-dokumenter da hun kom til Norge. Det fremgår av UNEs vedtak 10. april 2014 at UNE ikke har tatt stilling til om As oppgitte identitet kan legges til grunn fordi vilkårene for tillatelse uansett ikke er oppfylt. Lagmannsretten legger, som tingretten, til grunn at tvil om hennes identitet ikke har fått utslagsgivende betydning for vurderingen av hennes asylforklaring.

Familieforhold og reiserute

A forklarte i asylintervjuet i februar 2013 at hun var 25 år da hun kom til Norge, men at hun ikke husket fødselsdatoen sin. Som nevnt over hadde A ikke ID-papirer da hun ankom Norge.

Hun forklarte videre at hun hadde bodd sammen med sin mor og stefar og fem halvbrødre i Balkh-distriktet. Halvbrødrene var fra 10 til 15 år, hennes mor mellom 40 og 45 år og hennes stefar kanskje 35 år. Landrådgiver Elisabeth Eikås i Landinfo har forklart at det er vanlig at menn er eldre enn kvinner når de gifter seg.

A har videre forklart at hennes far døde da hun var liten, og at hun ikke har hatt kontakt med noen i farens slekt. Landrådgiver Eikås har forklart at familien er det grunnleggende sikkerhetsnettet personer i Afghanistan har, og at det er vanlig at familier bor hos ektemannens familie. Det er et patriarkalsk samfunn hvor menn dominerer, og den eldste mannen i storfamilien har det avgjørende ord. Hvis en ektemann og far dør, er kvinnen og barnet fortsatt en del av den samme storfamilien og giftes ofte bort med en av sine svogere. A har også forklart at hun ikke har hatt kontakt med andre slektninger enn en søster til moren, og at hun nå forsøker å finne moren og tanten på internett og på Facebook. Lagmannsretten stiller spørsmål til at A, som reiste fra Afghanistan da hun var 25 år, ikke har noen slektninger hun har kontakt med fra Norge.

Når det gjelder reisen til Norge, har A forklart at hun reiste fra Kabul via Istanbul til Sverige og derfra videre til Norge. Hun har videre forklart at det var moren som betalte for mesteparten av reisen ved salg av gull, og har anslått at den kostet mellom 15 000 og 20 000 dollar. Lagmannsretten viser til at dette er et høyt beløp, noe som tilsier at familien hun reiste fra hadde god økonomi. Dette harmonerer dårlig med opplysningene A har gitt til dr C om at hun ble sendt ut på gaten for å tigge da hun var liten, som fremgår av henvisningen fra 3. april 2014. A har også forklart at hun betalte deler av reisen ved oppsparte midler fra sitt arbeid som syerske. Hun fikk etter det opplyste beholde noe av denne inntekten selv. Landrådgiver Eikås forklarte at det bare er kvinner i høyere samfunnslag som får beholde noe av inntekten selv, og kun etter avtale med familiens mannlige overhode. Lagmannsretten finner derfor at også denne delen av As forklaring rimer dårlig med hennes opplysning om at hun kommer fra en svært fattig familie.

Når det gjelder As forklaring i lagmannsretten, var den i hovedsak som referert foran fra tingrettens dom. I lagmannsretten forklarte hun som i asylintervjuet, at hun måtte avbryte skolegangen da Taliban kom til makten, men startet igjen i sjette klasse i 2003 og gikk seks år på skolen. Lagmannsretten bemerker at A ut fra sin egen forklaring var 16 år i 2003 og 22 år da skolegangen ble avsluttet. Landrådgiver Eikås har forklart i lagmannsretten at det er sjeldent at barn i Afghanistan - og særlig jenter - fullfører 12-årig skolegang, men at slik skolegang forutsetter at familien har god økonomi og aksepterer at ekteskap blir utsatt slik at utdanningen kan fortsette. Hun har videre vist til at kvinner stort sett gifter seg tidlig fra 15 til 18 års alderen, men at menn vil være eldre før de gifter seg. Dette har også sammenheng med at mannens familie må betale medgift til brudens familie. At A fikk fullføre skolegangen, tilsier at hun kom fra en velstående familie, og er igjen noe som strider mot at hun måtte dra ut for å tigge som barn.

Frykt for kommandanten

Som det fremgår over er et av grunnlagene for at A søker asyl at hun nektet å gifte seg med en mektig kommandant. Når det gjelder As forklaring om dette, er det en rekke forhold som svekker troverdigheten i det hun forklarer. Lagmannsretten vil redegjøre for noen av disse under.

Som gjengitt over fra tingrettens dom har A forklart at det kom flere kvinner hjem til dem for å be om at A giftet seg med en mektig kommandant. Disse kvinnene kom flere ganger. På den tiden skal A ha arbeidet som syerske. Kommandanten var pashtooner, hadde tre koner og ønsket en fjerde kone. Men A ville ikke gifte seg med ham både fordi han var mye eldre enn henne, hun ville gå på skole og trengte behandling for en hjertesykdom. Selv om dette «frierfølget» kom tilbake flere ganger, sa moren nei til et slikt ekteskap. Hun fortalte også at A hadde en hjertesykdom og ønsket å studere.

Hvis det var slik at familien var fattig, stiller lagmannsretten spørsmål til at moren skulle si nei til at de to skulle gifte seg. Lagmannsretten fester heller ikke lit til at moren ga frierfølget opplysninger om datterens alvorlige hjertefeil. Etter de opplysninger som har fremkommet i lagmannsretten, legger retten til grunn at de fleste afghanske familier ville holdt en slik opplysning skjult for at datterens verdi ikke skulle forringes, spesielt ettersom de afghanske legene hadde frarådet svangerskap. Det er lite trolig at en mektig mann skulle ønske seg en alvorlig syk kvinne som sin fjerde kone, med de økonomiske konsekvenser det ville medført. I tillegg er det av avgjørende betydning for afghanske menn at kvinnen kan gi ham barn. Til dette kommer at A var 25 år på tidspunktet for frieriet, noe som er langt over alminnelig alder for ekteskapsinngåelse på den afghanske landsbygda.

Det er også gitt motstridende opplysninger, blant annet om tidsforløpet. Det er eksempelvis opplyst i ankomstintervjuet at stefaren ble holdt i fangenskap i én uke, mens det i asylintervjuet ble sagt to dager. A har forklart i lagmannsretten at han ble holdt i fangenskap i minst to dager, men ikke mer enn en uke. Hvis opplysningene om dette stemmer, stiller lagmannsretten spørsmål til at A ikke har husket dette og forklart seg entydig om tidsforløpet.

A har forklart at hun og moren etter dette flyktet til Kabul og oppholdt seg der i en og en halv måned. Det er opplyst at Kabul ligger 40 til 50 mil fra stedet der A bodde. Landrådgiver Eikås har forklart at kvinners bevegelsesfrihet i Afghanistan er ekstremt begrenset. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at de to har reist med buss eller drosje alene til Kabul for deretter å oppholde seg der hos morens søster i en og en halv måned før A reiste videre til Norge.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten at enig med staten i at forklaringen om forsøk på tvangsgiftemål og trusler fra kommandanten ikke er noenlunde sannsynlige.

Frykt for stefar

Det andre grunnlaget for søknaden om asyl er at A skal ha vært utsatt for seksuelle overgrep fra sin stefar. Lagmannsretten viser til at A ikke forklarte om dette hverken til Politiets utlendingsenhet eller til UDI i forbindelse med de tre forklaringene hun ga etter ankomst i februar 2013. Når det gjelder asylintervjuet som ble foretatt 25. februar 2013, viser lagmannsretten til at det ble påbegynt klokken 09:00 og ble avsluttet klokken 17:30 etter at A hadde lest gjennom avhøret fra klokken 14:45 til klokken 17:30. Avhøret ble foretatt på Dari som er As morsmål.

Det fremgår også av avhøret at det ble gjort tilføyelser i forbindelse med gjennomlesningen slik det fremgår i tilføyelser gjort i parenteser etter merket «UG». Forklaringen om at stefaren skal ha begått seksuelle overgrep mot A, kom først opp etter at UDI hadde avslått søknaden slik det fremgår under, og ble lagt fram for utlendingsmyndighetene først etter UNEs avslag. Dette til tross for at A under asylintervjuet fikk spørsmål om stefaren gjorde «andre ting» enn å mishandle, slå og kontrollere henne. Det bemerkes i denne sammenheng at As ønske om kvinnelig intervjuer og tolk under asylintervjuet - for enklere å kunne fortelle om sine problemer - ble etterkommet. Det fremgår avslutningsvis i avhøret at A bekreftet at det som var skrevet ned stemte, og at det ikke var behov for å endre eller legge til noe. A hadde heller ikke kommentarer til hvordan intervjuet og tolkingen ble gjennomført.

A skrev også et brev til Vestre Toten asylmottak den 24. februar 2014, hvor hun sa at stefaren ville ta livet av henne hvis han fant henne, og at hun var veldig syk under asylintervjuet.

Som det fremgår over ble As søknad om asyl avslått 15. mars 2013. Forklaringen om at A skal være seksuelt misbrukt av sin stefar kom først opp i henvisningen til DPS Gjøvik fra dr C den 3. april 2014. Det fremgår der at A har forklart om stefaren at:

Han misbrukte henne seksuelt nesten hver natt fra hun var i 10-årsalder. ...

A klaget over UNEs vedtak 9. april samme år. Det var etter dette at vitnene B og D skrev rapportene det er redegjort for innledningsvis. Som gjengitt over har A forklart til D at stefaren misbrukte henne seksuelt, ved at han onanerte, slik at sæden kom på kroppen hennes. Det fremgår av rapporten at hun forklarte at han ikke hadde samleie med henne og eller hadde voldtatt henne.

Lagmannsretten viser også til det som er gjengitt fra As forklaring under hovedforhandlingen, og at hun forklarte i tingretten at stefaren hadde hatt to til tre samleier med henne ukentlig over en periode på 12-13 år.

Lagmannsretten viser til at A har endret sin forklaring etter asylintervjuet om at stefaren har misbrukt henne seksuelt og slik at overgrepene har blitt mer og mer alvorlige.

Ved vurderingen av om As forklaring er noenlunde sannsynlig, viser lagmannsretten til vurderingen og forklaringen til psykologspesialist Judith van der Weele om at det psykologisk sett er sammenheng mellom det A forklarer om overgrep og fra far og symptomer hun beskriver. Vurdert opp mot de andre omstendigheter i saken, er ikke denne vurderingen avgjørende for lagmannsretten.

For ordens skyld bemerkes at lagmannsretten ikke er i tvil om at det som fremgår av asylintervjuet er i samsvar med det A forklarte da. Lagmannsretten viser til redegjørelsen over om hvordan avhøret ble gjennomført. Lagmannsretten har forståelse for og betviler ikke at det er vanskelig å fortelle om seksuelle overgrep, og ikke minst for kvinner som kommer fra land hvor religionen er en vesentlig del av landets kultur. Imidlertid viser lagmannsretten til at det nettopp var formålet med asylintervjuet å få frem hva som var grunnene til at A søkte asyl, til at avhøret er grundig og det er stilt oppfølgingsspørsmål som kunne lede til at hun forklarte om slike overgrep.

Når det gjelder endringer i As forklaring, viser lagmannsretten også til at opplysningen hun ga i brevet 24. februar 2014 om at stefaren ville drepe henne, og opplysningene hun ga i tingretten om at halvbrødrene også ville drepe henne, også er nye og viser at forklaringen blir utbygget.

Det samme gjelder opplysningene hun ga i tingretten som gjengitt over, herunder om at hun lå på sykehus, at det sto flere menn fra Taliban rundt henne, og at hun skulle steines.

Etter den utvikling som er påvist i As forklaring, fester lagmannsretten ikke lit til denne, og finner heller ikke å kunne legge As forklaring om stefarens overgrep til grunn som noenlunde sannsynlig.

Oppsummering

Lagmannsretten finner etter dette at ingen av delene av As asylforklaring er noenlunde sannsynlig, og dermed har UNE ikke lagt feil faktum til grunn i saken ved vurderingen av om vilkårene i utlendingsloven § 28 er oppfylt.

Oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, utlendingsloven § 38

A har subsidiært søkt om opphold på humanitært grunnlag som følge av hennes fysiske og psykiske lidelser.

Det følger av utlendingsloven § 38 at:

Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket.

For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant annet legges vekt på om

...

      b.    det foreligger tungtveiende helsemessige forhold som gjør at utlendingen ha behov for opphold i riket,

      c.    det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for å innvilge
             oppholdstillatelse, ...

Fysisk lidelse

Lagmannsretten viser til det som fremgår over om at det etter UNEs vedtak 29. april 2015 er fremlagt ytterligere dokumenter om As fysiske lidelse fra Sørlandet sykehus; erklæringer og journal fra Sørlandet sykehus datert 17. april 2015, 19. november 2015 og 27. juni 2016. Det fremgår også av dokumentene at A nå er henvist til vurdering på Oslo universitetssykehus.

I UNEs vedtak 24. april 2015 vises det i vurderingen til tidligere vedtak i saken. Om betydningen av As hjertelidelse fremgår det i UNEs vedtak 10. april 2014:

Dersom fysiske helseproblemer alene skal tilsi at det foreligger sterke menneskelige hensyn, må klagerens helsetilstand være så alvorlig at det vil være uforsvarlig for henne å vende tilbake til hjemlandet. Etter praksis må det i utgangspunktet foreligge en akutt og livstruende lidelse. Unntaksvis kan alvorlig kronisk lidelse som etter sin art kan bli livstruende uten behandling, anses å nå opp til terskelen for sterke menneskelige hensyn.

UNE har merket seg opplysningene om klagerens fysiske helseproblemer, men finner ikke at disse kan danne grunnlag for en tillatelse. Det vises til dokumentasjonen i saken der det blant annet fremgår at behandling ikke anses nødvendig og at lidelsen uansett ikke er alvorlig.

...

Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta endelig stilling til om de nye bevisene i saken er rettsfakta eller bevisfakta. Dette fordi de uansett ikke kan få avgjørende betydning i saken. Det fremgår av dokumentene at A har en mitralstenose som sannsynligvis må behandles om noen år. Det fremgår også at et eventuelt svangerskap vil kunne fremprovosere symptomer «og gjøre at de i verste fall kan bli livstruende». At A har en mitralstenose, ble allerede påvist av Oslo universitetssykehus 26. februar 2013. Det fremgår av den fremlagte epikrisen at hjertelidelsen var påvist i Kabul for fire år siden, og at det ikke var en farlig hjertefeil, at hun ikke trengte medisinering og kunne leve et helt normalt liv. Etter lagmannsrettens vurdering innebærer ikke de opplysningene noe nytt eller annet enn det som tidligere har kommet frem i saken. At A nå er henvist til ny vurdering på Oslo universitetssykehus, endrer ikke lagmannsrettens vurdering.

Hvis As medisinske tilstand skulle endre seg, har staten anført at UNE i så fall kan vurdere denne delen av saken på ny.

Psykisk lidelse

Det fremgår av vedtaket fra april 2015 at UNE der også vurderte erklæringen fra Sørlandet sykehus fra 25. februar 2015 med opplysning om at A hadde en moderat depressiv lidelse uten somatisk syndrom og en pågående posttraumatisk stresslidelse. Disse opplysningene har ikke gitt grunnlag for en endret vurdering fra UNEs side.

Når det gjelder betydningen av As psykiske lidelse, viser lagmannsretten til at begrunnelsen i UNEs vedtak 10. april 2014 som det også er vist til i vedtaket fra april 2015:

Dersom psykiske problemer alene skal tilsi at det foreligger sterke menneskelige hensyn, må det etter UNEs praksis i utgangspunktet foreligge en alvorlig sinnslidelse. Det vil si at klageren i utgangspunktet må ha en psykisk lidelse som innebærer at hun er psykotisk eller har en annen psykisk lidelse som kan sidestilles med psykose i alvorlighetsgrad. Mindre alvorlige lidelser som lette eller moderate depresjoner, angst og tvangslidelser og vanlige former for posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er etter praksis ikke alene nok.

Nytt i saken er vurderingen fra psykologspesialist van der Weele. Van der Weele har kommet til at A har en dissosiativ lidelse, og at lidelsen har utviklet seg i barndommen. Lagmannsretten viser til at van der Weele har stilt denne diagnosen på bakgrunn av fem timers samtale med A.

Heller ikke her finner lagmannsretten behov for å ta endelig stilling til om det er tale om nytt rettsfaktum eller bevisfaktum, idet de nye opplysningene har liten bevisverdi i saken. Lagmannsretten viser til at A har gått til behandling ved Sørlandet sykehus, DPS, fra 11. november 2014. Spesialutdannet sykepleier Marta Eline Martinsen har forklart for lagmannsretten at A har hatt 40 behandlingstimer hos vitnet og ytterligere 27 timer hos en overlege. Martinsen har forklart at A i tiden hun har gått til behandling har slitt med søvnplager, angst, panikkangst, mareritt, og at A føler seg fanget i en situasjon hun ikke kommer ut av. Også på bakgrunn av undersøkelser som er foretatt på Sørlandet sykehus, har A fått diagnosen moderat depressiv lidelse og pågående posttraumatisk stresslidelse. Sykehuset har i erklæringen 25. februar 2015 bemerket at A har enkelte dissosiative symptomer, men sykehuset antar at disse symptomene har sammenheng med symptomene på depresjon, krise og posttraumatisk stresslidelse. Lagmannsretten viser til at dette var opplysninger som forelå da UNE traff sitt vedtak. Lagmannsretten legger til grunn at UNE har bygget på riktig faktum når det er disse lidelsene som har vært vurdert i saken. At psykologspesialist van der Weele har stilt en annen diagnose på bakgrunn av dokumenter i saken og fem timers samtale med A, endrer ikke lagmannsrettens vurdering.

Oppsummering

Lagmannsretten kan ikke se at det er bygget på feil faktum i saken ved vurderingen av As fysiske og psykiske lidelse. Etter det resultat lagmannsretten har kommet til, er det ikke nødvendig å ta stilling til om de nye opplysningene i saken er rettsfakta eller bevisfakta.

Når det gjelder spørsmålet om det er grunnlag for å gi oppholdstillatelse på humanitært grunnlag fordi det foreligger sterke menneskelige hensyn, viser lagmannsretten til at dette er en vurdering som hører under forvaltningens frie skjønn og følgelig ikke er gjenstand for prøving i lagmannsretten utover en kontroll av om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig. Det er imidlertid ikke anført at skjønnet er ulovlig utøvd.

Saksbehandlingen for øvrig

A har anført at UNEs behandling av saken, det vil si manglende behandling av omgjøringsbegjæringer mens saken står for domstolene, strider mot EMK art 6 nr 1 og art 13. Lagmannsretten bemerker at art 6 nr 1 gjelder «borgerlige rettigheter». Dette innebærer at forholdet må gjelde en tvist knyttet til en juridisk rettighet av borgerlig karakter, jf Njål Høstmælingen, Internasjonale menneskerettigheter, 2. utg. 2012 side 197-198. Vedtak etter utlendingsloven anses ikke som en slik borgerlig rettighet. Lagmannsretten finner heller ikke at sakens behandling innebærer et brudd på art 13 om retten til effektivt rettsmiddel. Lagmannsretten viser til at UNE har plikt til å ta stilling til en omgjøringsbegjæring der det er reell risiko for menneskerettsbrudd, jf Rt-2012-1985 avsnitt 88. En avgjørelse om ikke å realitetsbehandle en omgjøringsbegjæring kan også prøves av domstolene, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 90.

Det er anført at UNEs begrunnelse er mangelfull. Lagmannsretten finner som tingretten at den samlete begrunnelse for avslaget da det siste vedtaket ble truffet i april 2015 er tilstrekkelig. Lagmannsretten kan med andre ord ikke se at det foreligger feil eller mangler ved begrunnelsen. Noen feil som kan det er grunn til å regne med har virket bestemmende på vedtakets innhold, er ikke påvist, og kan ikke ses å foreligge, jf forvaltningsloven § 41. Lagmannsretten finner heller ikke at det er feil ved UNEs lovanvendelse.

Etter dette er det ikke grunnlag for å kjenne UNEs beslutning av 29. april 2015 ugyldig.

Sakskostnader

Staten har vunnet saken for begge instanser og har krav på dekning av sine sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Selv om det er en sak mot staten som er av stor velferdsmessig betydning for A, foreligger det etter lagmannsrettens syn ikke tungtveiende grunner som gir grunn til å frita for erstatningsansvar etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Det er etter rettspraksis ikke noe generelt utgangspunkt at en asylsøker fritas for ansvar for sakskostnader i sak mot staten om gyldigheten av asylvedtaket, se for eksempel Borgarting lagmannsretts dom LB-2015-80279, med videre henvisning til Rt-2012-209 avsnitt 17.

Staten har fremlagt en oppgave over sakskostnader for lagmannsretten, med krav om dekning av 98 750 kroner, inkludert merverdiavgift på 19 750 kroner. Beløpet er i sin helhet salær, og bygger på stykkprisavtalen mellom Kluge Advokatfirma AS og Regjeringsadvokaten. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige og legger oppgaven til grunn.

Det er ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.

  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 98 750 - nittiåttetusensyvhundreogfemti - kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynnelsen av dommen.  
Siste endringer
  • Ny: LB-2016-14030 Beskyttelse (asyl). Oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Sannsynlighetsvurdering. Lovanvendelse. Faktum. Endret forklaring. Afghanistan. (08.12.2016)

    En kvinne fra Afghanistan fikk sin asylsøknad med anført tvangsiftemål avlått på bakgrunn av troverdighet. Lagmannsretten kom til at UNEs vedtak om å nekte å omgjøre tidligere vedtak om å avslå søknad om asyl var gyldige. Spørsmål om forklaringen var «noenlunde sannsynlig». Lagmannsretten la til grunn at utlendingsmyndighetene hadde bygget på riktig faktum. Uttalelser om ny vurdering ved endrete helseforhold. Uttalelser om betydningen av EMK art 6 nr 1 i saken.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo