Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-155971
Dokumentdato : 05.12.2017

Erstatning. Ugyldig tilbakekall av statsborgerskap. Proforma. Ukraina

Saken gjelder krav om erstatning for økonomisk tap og oppreisning på grunn av ugyldige forvaltningsvedtak om tilbakekall av norsk statsborgerskap og utvisning, varig innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem.

Sakens bakgrunn fremgår tingrettens dom. Saksfremstillingen fra side 2 til 4 der gjengis:

A (tidligere A, heretter «A») er født 0.0.1969. Han er opprinnelig ukrainsk statsborger og opprinnelig bosatt i Ukraina.

A ankom Norge 2. februar 2002 på besøksvisum med utløp 1. mai 2002.

29. april 2002 inngikk A ekteskap med norsk borger B (nå B, heretter «B») født 0.0.1950.

A fremmet søknad om oppholdstillatelse ved familiegjenforening med norsk ektefelle 30. april 2002 og ble innvilget midlertidig oppholdstillatelse ved vedtak av 8. mai 2002, senere fornyet frem til 8. mai 2005. Han ble innvilget permanent oppholdstillatelse i vedtak av 9. mai 2005.

Den 0.0.2004 fikk A en sønn med ukrainsk statsborger C («C»), født 0.0.1968.

A fikk innvilget statsborgerskap i vedtak av 24. oktober 2005 på grunnlag av ekteskap med norsk borger.

A og ektefellen ble registrert separert 17. juli 2007 og skilt 22. august 2008.

A inngikk nytt ekteskap med C 28. april 2009 og det ble fremmet søknad om familiegjenforening med C og deres felles barn, D.

Utlendingsdirektoratet («UDI») sendte 19. oktober 2010 forhåndsvarsel om tilbakekall av norsk statsborgerskap, permanent oppholdstillatelse og tidligere gitte oppholdstillatelser i Norge i medhold av statsborgerloven av 10. juni 2005 § 26 annet ledd. Etter UDIs vurdering hadde A inngått et omgåelsesekteskap (proforma) med B med hensikt å skaffe seg opphold i Norge. Varselet ble sendt fra politiet til A 19. januar 2011.

Det fremgår av varselet at A i forbindelse med søknad om familiegjenforening med C, ved forklaring for politiet 4. desember 2009, hadde opplyst at

«[ ..] han hadde kjent ektefellen som familievenn siden 1997, at de hadde holdt kontakten som venner, og at de ble kjærester i 2003. Deres felles barn, D, ble født 0.0.2004. Videre opplyste han at han hadde besøkt kjæresten og sønnen i Ukraina fem til seks ganger i året siden 2004, og at de opprettholdt kontakten gjennom telefon nesten daglig. Dessuten har de bodd i ovennevntes leilighet i Ukraina siden D ble født, hvor også referansen har bodd under sine besøk, og de har vært fullforsørget av A.»

Det fremgår videre av UDIs vurdering og konklusjon at

«På bakgrunn av det ovennevnte finner direktoratet at ovennevnte mot bedre vitende har gitt grovt uriktige opplysninger, og fortiet forhold av vesentlig betydning for innvilgelse av de tidligere gitte tillatelser og norsk statsborgerskap. Vilkårene for tilbakekall av alle gitte tillatelser og norsk statsborgerskap på bakgrunn av ekteskap med norsk borger anses således oppfylt.»

UDI sendte samme dato og med samme begrunnelse forhåndsvarsel om utvisning i medhold av utlendingsloven § 66 bokstav a og varsel om at det ville være aktuelt med innmelding i SIS i medhold av SIS-loven § 7 nr. 2, jf. Schengen-konvensjonen art 96, dersom han ble utvist.

As kommenterte ved advokat forhåndsvarslene 15. februar 2011. Det ble bestridt at vilkårene for tilbakekall av statsborgerskap og utvisning forelå. Det ble anført at det ikke var tale om et proforma ekteskap. Det ble også bestridt at han hadde vært kjæreste med C siden 2003 og at han hadde forsørget barnet og C siden 2004. Opplysningene om dette skyldtes en misforståelse siden det ikke var tolk til stede under samtalen hos politiet. Sønnen D ble unnfanget i desember 2003 som følge av en enkeltstående hendelse. Kjæresteforholdet mellom A og C hadde først oppstått i 2007.

UDI fattet vedtak om tilbakekall av norsk statsborgerskap 8. juli 2011.

Vedtaket ble påklaget ved advokat 4. august 2011 og det ble senere fremlagt tilleggsopplysninger i saken.

UDI fattet vedtak om utvisning, varig innreiseforbud, og innmelding i SIS 5. november 2011. Vedtaket er ikke påklaget.

Etter klage opprettholdt UNE vedtak om tilbakekall av statsborgerskap i vedtak av 3. september 2012. UNE sluttet seg i det vesentligste til UDIs begrunnelse.

A flyttet etter dette først til Sverige, for så å flytte til Ukraina i slutten av 2013.

Ved stevning av 23. november 2012 tok A ut søksmål vedrørende vedtakenes gyldighet. Ved dom av 19. juni 2013 frifant Oslo tingrett UNE og UDI. Dommen ble påanket. Lagmannsrettens vurdering gjaldt kun bevisbedømmelsen. I Borgarting lagmannsretts dom av 25. august 2015 fra ble UNEs vedtak om tilbakekall av norsk statsborgerskap og UDIs vedtak om utvisning, varige innreiseforbud og innmelding i SIS, kjent ugyldig på grunn av feil faktum.

I vedtak av 6. november 2014 omgjorde UNE vedtaket om tilbakekall av norsk statsborgerskap i medhold av forvaltningsloven § 35 første ledd, som innebar at UDIs vedtak om innvilgelse av statsborgerskap fra 2006 var gyldig.

I vedtak av 19. november 2014 ble vedtak om utvisning og innmelding i SIS også omgjort på samme grunnlag.

I brev av 26. februar 2015 fremsatte A krav om erstatning og oppreisning som følge av de ugyldige vedtakene på totalt kroner 1 153 713 overfor UNE. Det fremgikk at brevet var å anse som varsel om søksmål.

Kravet ble avslått av UNE i brev av 15. mai 2015.

Ved stevning til Oslo tingrett av 14. september 2015 anla A søksmål mot staten ved Utlendingsnemnda og Utlendingsdirektoratet med krav om erstatning for økonomisk tap og krav om oppreisning som følge av de to ugyldige vedtakene.

Oslo tingrett avsa den 24. juni 2016 dom med slik slutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. A dømmes til å betale sakskostnader på 80 260 - åttitusentohundreogseksti - kroner til Staten ved Utlendingsnemnda, innen to uker etter at dommen er forkynt.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 16. og 17. november 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

C og sønnen bor fortsatt i Ukraina. A bor i Norge, og han leier et rom i leiligheten B har i X.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Det er ansvar på objektivt grunnlag i saken her. Det anføres ikke at det er en generell regel om ansvar på objektivt grunnlag for ugyldige myndighetsutøvelse. Det er heller ikke en generell regel om objektivt ansvar for ugyldig myndighetsutøvelse på utlendingsrettens område. Men for situasjoner som i saken her foreligger det grunnlag for objektivt ansvar.

Statsborgerskap er en svært viktig institusjon som gir viktige rettigheter og plikter, bl.a. en ubetinget rett til opphold i riket og rett til å stemme ved stortingsvalg. Tilbakekall av statsborgerskap er et høyintensivt inngrep. Det har store praktiske, økonomiske og personlige konsekvenser for den som rammes.

Den store betydningen statsborgerskap har medfører at det bør være et objektivt ansvar for staten ved ugyldig vedtak om tilbakekall av statsborgerskap. Inngrepets styrke kan sammenlignes med inngrepene i Rt-1960-1374 (drosjeeier Jacobsen), Rt-1987-1495 (Reitgjerdet II) og Rt-2005-416 (Advokatbevilling) hvor staten ble holdt erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag.

Styrkeforholdet mellom partene taler klart for objektivt ansvar her. Det samme gjør pulveriseringshensynet, staten kan enkelt fordele tapet. Staten har mulighet til å forhindre slike tilfeller, og prevensjonshensynet taler for objektivt ansvar. For den enkelte som rammes er tapet stort og alvorlig. For staten er tapene ikke så store. Det er få saker hvert år der tilbakekall av statsborgerskap kjennes ugyldig, og det har derfor få samfunnsmessige konsekvenser om det er objektivt ansvar.

A har forklart at det var svakheter ved tolkingen i politiforklaringen 4. desember 2009. Det står der at han og C «ble kjærester i 2003». Det korrekte, som han også sa til politiet, er at han hadde et sidesprang i 2003 og at de ble kjærester lenge etter at sønnen ble født.

Faktum her i saken gjelder innholdet i et ekteskap og ekteskapets realitet, og dette er et faktum med betydelige bevismessige utfordringer. Objektivt ansvar ved ugyldige vedtak må ses i sammenheng med saksbehandling og klargjøring av faktum vedtaket bygger på. Det er staten som har ansvaret for saksbehandlingen. Der det er uklart faktum, er det lett for forvaltningen å gjøre unnskyldelige feil. Ansvar på grunnlag av uaktsomhet gir derfor liten beskyttelse, se Hagstrøm i Lov og Rett, 2010 side 285 på side 291. Dette er et moment for objektivt ansvar.

Spørsmålet om objektivt ansvar for staten på utlendingsrettens område er vurdert i LB-2015-35426. Der ble det ikke funnet grunnlag for objektivt ansvar. Men saken ligger annerledes an her. For det første er tilbakekall av statsborgerskap langt mer inngripende enn to års innreiseforbud. For det annet har ikke A gjort noe ulovlig, mens utlendingen var dømt til 13 måneders fengsel for alvorlige kriminelle forhold i den andre saken.

Subsidiært anføres at det er grunnlag for ansvar på grunnlag av uaktsomhet, jf. skadeserstatningsloven § 2-1. Staten er som arbeidsgiver ansvarlig for arbeidstagernes uaktsomme skadeforvoldelse.

Saken var ikke tilstrekkelig opplyst, og normen er streng, jf. Rt-2010-291 (Vangen eiendom) avsnitt 34. Feilen er ikke unnskyldelig. Forvaltningen har bare basert seg på objektive forhold og har ikke hørt A eller andre involverte personer. Ved spørsmålet om et ekteskap er reelt, er den subjektive oppfatning sentralt, og for å klarlegge dette er det av stor betydning å høre parten og andre involverte personer. Saken ble avgjort i Utlendingsnemnda av nemndleder alene og ikke i nemndsmøte; etter utlendingsloven § 78 og utlendingsforskriften § 16-9 skal vesentlige tvilsspørsmål avgjøres i nemndsmøte.

A krever erstatning for sine økonomiske tap på til sammen 1 128 713 kroner. Etter vedtaket måte han flytte tilbake til Ukraina. Der hadde han vansker med å få arbeide. Han hadde et feriehus i Sverige, like ved grensen til Norge og X. Det måtte han selge med tap da han måtte reise. Tapspostene er slik:

- Tapt lønnsinntekt 837 000 kroner

- Tap ved salg av eiendom i Sverige 25 000 SEK

- Utgifter ved salg av eiendom i Sverige 49 113 kroner

- Tap ved oppussing av eiendom i Sverige 100 000 kroner

- Tap ved etterlatt innbo i Sverige 80 000 kroner

- Tap ved salg av biler 20 000 kroner

- Kostnad ved kjøp av varebil til flytting 6 8000 kroner

- Utgifter til rettshjelp 10 000 kroner

Han krever også oppreisning med 25 000 kroner, jf. skadeserstatningsloven § 3-5. A anfører at Utlendingsnemnda må identifiseres med staten og at det er opptrådt grovt uaktsomt. Han viser til at vedtaket og flyttingen har hatt negative følger for hans psykiske helse.

Det er ikke grunnlag for lemping av ansvaret.

Det er lagt ned slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda betaler erstatning til den ankende part begrenset oppad til kr 1.128.713, med tillegg av lovens forsinkelsesrente.

  2. Staten v/Utlendingsnemnda betaler oppreisningserstatning til den ankende part fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 25.000, med tillegg av lovens forsinkelsesrente.

  3. Den ankende part tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Det gjelder ikke en generell regel om objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse, se Rt-2010-291 (Vangen eiendom) avsnitt 33. Det gjelder heller ikke en regel om objektivt ansvar i utlendingsforvaltningen generelt, se LB-2015-35426. Det gjelder ikke en regel om objektivt erstatningsansvar ved ulovhjemlet tilbakekall av statsborgerskap.

Det finnes dommer med objektivt erstatningsansvar ved ulovhjemlede myndighetshandlinger, se Rt-1987-1495 (Reitgjerdet II) og Rt-2005-416 (Advokatbevilling). Men feilen i saken her er av en annen type enn i de sakene, og dommene gir ikke grunnlag for objektivt ansvar i saken her.

LB-2015-35426 gjaldt et utvisningsvedtak etter en straffbar handling. Vedtaket ble funnet ugyldig fordi det var uforholdsmessig. Lagmannsretten fant ikke grunnlag for objektivt ansvar. Dommen har overføringsverdi til saken her.

Det foreligger ikke særlige forhold som begrunner objektivt ansvar i saker som denne. Tilbakekall av statsborgerskap er ikke spesielt inngripende i forhold til utvisning eller andre feilaktige vedtak om tilbakekall. Den ulovhjemlede myndighetsutøvelsen i vår sak er et resultat av en konkret avveining av de foreliggende bevis. Det er ikke holdepunkter for at Utlendingsnemnda har foretatt en kvalifisert gal bevisbedømmelse eller lagt vekt på momenter som ikke er relevante. Pålegges det objektivt ansvar i saken her, kan myndighetene bli for tilbakeholdende i sin skjønnsutøvelse, og det er uheldig.

Det er ikke grunnlag for ansvar etter skadeserstatningsloven § 2-1. Det er ikke opptrådt uaktsomt. Det offentliges ansvar for feil vurdering av faktum må praktiseres mindre strengt enn ved feiltolkning av en hjemmelslov. Ugyldigheten knytter seg til klarlegging av faktum ved en skjønnsmessig avveining av flere momenter. Dette tilsier ikke en streng norm.

Det var flere momenter som talte for at det var et proforma-ekteskap, bl.a. ble ekteskapet inngått etter kort tids bekjentskap, stor aldersforskjell på tvers av tradisjoner i hans hjemland, barnet ble født i 2004 og nytt ekteskap inngått kort etter skilsmissen. Utlendingsnemnda har foretatt en forsvarlig vurdering. Tingretten foretok en tilsvarende vurdering.

Saken ble ikke behandlet i nemnd, og A fikk ikke forklare seg for Utlendingsnemnda. Dette er ikke en saksbehandlingsfeil. Utlendingsnemnda skal ikke være en domstol. Det er ikke grunn til å tro at muntlige forklaringer ville medført noe annet resultat. Det forhold at en utlending sier at det er et reelt ekteskap er ikke tilstrekkelig til at det skal være nemndsmøte eller muntlig forklaring.

Tapet er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort. Det pekes kort på følgende:

Tapt lønnsinntekt: A har en tapsbegrensingsplikt. Det er ikke sannsynliggjort at han har gjort tilstrekkelig for å skaffe annen inntekt.

Tap ved salg av eiendom i Sverige: Det er ikke sannsynliggjort at han måtte selge eiendommen på grunn av vedtakene og flytting, og det er ikke sannsynliggjort at han måtte selge akkurat da.

Utgifter ved eiendom i Sverige og tap ved oppussing av denne: Det er ikke påvist årsakssammenheng.

Tap ved etterlatt innbo i Sverige: Tapet er helt udokumentert, og det er ikke sannsynliggjort årsakssammenheng.

Tap ved salg av biler og kostnader til varebil til flytting: Tapene er helt udokumentert og det er ikke påvist årsakssammenheng.

Utgifter til rettshjelp: Posten bestrides ikke.

Subsidiært anføres at erstatningen må settes ned. A har selv bidratt til at saken fikk slikt resultat i forvaltningen ved å ha det parallelle forholdet til C og ved sin forklaring til politiet.

Det er ikke grunnlag for oppreisning. Oppreisning er strengt personlig. Det kan ikke tilkjennes på bakgrunn av arbeidsgiveransvar i staten. Det er bare organansvar som kan være grunnlag for oppreisning av staten, og dette gjelder bare for de høyeste statsmaktene. Det er uansett ikke opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.

  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til at anken ikke fører frem og bemerker:

Saken gjelder krav om erstatning etter ulovhjemlet vedtak. Ved Borgarting lagmannsretts dom av 25. august 2014 ble vedtak om tilbakekall av As statsborgerskap og vedtak om utvisning, varig innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem kjent ugyldige. Slik lagmannsretten ser det består Utlendingsnemndas feil først og fremst i at den er kommet frem til en uriktig vurdering av faktum. Forvaltningen har på grunnlag av det foreliggende faktum trukket den konklusjon at det ikke var et reelt ekteskap. Bevisbedømmelsen bygde på en samlet vurdering av de foreliggende opplysningene i saken. Utlendingsnemnda fant da at det var gitt uriktige opplysninger og at det var hjemmel til å trekke statsborgerskapet tilbake. Utlendingsnemnda har ikke tolket loven feil.

Partene er enig om at det ikke er en generell regel om objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse. Lagmannsretten er enig i dette. Den sentrale dommen på området er Rt-2010-291 (Vangen eiendom). I avsnitt 33 står det:

Ut fra den rettspraksis som foreligger, må det legges til grunn at det ikke gjelder noen generell regel om objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse. Ulovhjemlet myndighetsutøvelse som består i at forvaltningen har feiltolket en hjemmelslov, står imidlertid i en særstilling, og det kan reises spørsmål om det offentlige bør hefte på objektivt grunnlag for feil av denne karakter.

Det har vært reist spørsmål om det i forvaltningsretten kan være et generelt objektivt ansvar der forvaltningen bedømmer faktum feil. Dommen i Rt-1960-1374 (drosjeeier Jacobsen) er av interesse i denne sammenheng. Avslag på fornyelse av to drosjebevillinger ble kjent ugyldig. Det forelå et uriktig faktisk grunnlag for avslagene, og dette var et resultat av feilaktig saksbehandling. Dommen skiller seg fra forholdet i vår sak ved at det var direkte feil i det faktiske grunnlaget som skyldtes alvorlige saksbehandlingsfeil. I vår sak var det bevisvurderingen - vektingen av bevisene - på bakgrunn av korrekte faktiske opplysninger som medførte en annen samlet vurdering enn det lagmannsretten senere kom til. Det er grunn til å bemerke at tingretten kom til samme resultat som Utlendingsnemnda. Lagmannsretten kan derfor ikke se dommen har særlig overføringsverdi, og lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for objektivt ansvar ved feil i bevisvurdering i et tilfelle som dette.

Partene er også enige om at det ikke gjelder en generell regel om objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse på utlendingsrettens området. Lagmannsretten er enig i dette. Spørsmålet ble vurdert i LB-2015-35426. Saken gjaldt krav om erstatning for økonomisk tap og oppreisning som følge av ugyldig utvisningsvedtak. Utvisningsvedtaket med tidsbegrenset innreiseforbud på to år var begrunnet i straffbart forhold, jf. utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b. Lagmannsretten kom til at utvisningsvedtaket var et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 70, og det ble fremmet krav om erstatning som følge av dette. Fra dommen gjengis:

Etter lagmannsrettens syn kan det verken oppstilles et generelt utgangspunkt om objektivt erstatningsansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse i utlendingsforvaltningen generelt, eller for utvisningsvedtak generelt.

Ved forberedelsen av utlendingsloven av 1988 foreslo Fremmedlovutvalget et begrenset objektivt ansvar for direkte utgifter til reise, juridisk bistand mv. som følge av vedtak som blir endret etter klage eller rettslig overprøving, jf. NOU 1983:47 side 369-370. Departementet forkastet forslaget, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 180-181, og det ble ikke tatt inn i loven under stortingsbehandlingen. Forslaget er ikke fulgt opp i 2008-loven.

Når Stortinget har vurdert og forkastet et forslag om å innføre et begrenset objektivt erstatningsansvar innenfor et bestemt forvaltningsområde, bør domstolene utvise varsomhet med å etablere et generelt utgangspunkt om et mer omfattende objektivt ansvar på ulovfestet grunnlag for samme type vedtak.

...

Endelig finner lagmannsretten det ikke nødvendig med et generelt utgangspunkt om objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse for å gi borgerne tilfredsstillende beskyttelse i utlendingssaker generelt eller utvisningssaker spesielt. De er uansett beskyttelse av det offentlige arbeidsgiveransvar. Aktsomhetsnormen har den nødvendige fleksibiliteten til å sikre et effektivt vern mot ulovhjemlet myndighetsutøvelse. Blant annet vil kravet til aktsomhet skjerpes ut fra alvorligheten av de konsekvenser som et uriktig vedtak vil medføre, og aktsomhetsnormen praktiseres strengt ved ulovhjemlet myndighetsutøvelse som skyldes uriktig lovtolkning.

...

Retten kan ikke se at det foreligger rettspraksis som kan begrunne et objektivt ansvar på ulovfestet grunnlag i denne saken. Det er derfor ikke nødvendig å vurdere om det i det hele tatt kan være rom for et objektivt erstatningsansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse i unntakstilfeller i utlendingsforvaltningen, eventuelt i hvilke tilfeller, og på hvilke vilkår, et slikt ansvar kan være aktuelt.

A har anført at det i en sak som her med tilbakekall av statsborgerskap foreligger slike særlige hensyn at det er grunnlag for objektivt ansvar. Han har for det første vist til statsborgerskapets særlige og viktige karakter som uttrykk for den sterkeste tilknytning mellom en person og staten. Det er knyttet en rekke viktige rettigheter til statsborgerskapet, som rett til opphold, vern mot utvisning og rett til å stemme ved stortingsvalg. Tilbakekall av statsborgerskap er et meget inngripende vedtak. Lagmannsretten er enig med ankende part i at dette er momenter som kan tale for objektivt ansvar. I rettspraksis er det enkelte dommer som pålegger objektivt ansvar ved ulovhjemlet myndighetsutøvelse. De to sentrale er Rt-1987-1495 (Reitgjerdet II) og Rt-2005-416 (Advokatbevilling). Den første gjaldt urettmessig tilbakeholdelse i psykiatrisk sykehus. Forholdet var langt alvorligere enn i vår sak, og lagmannsretten finner at dommen har liten overføringsverdi. Den andre gjaldt urettmessig tilbakelevering av tidligere fratatt advokatbevilling. Høyesteretts flertall la vekt på at avgjørelsen hadde et strafferettslig preg og at den fratok ham muligheten til å utøve sitt yrke. Når det gjelder inngrepets styrke, kan etter lagmannsrettens syn vår sak og den dommen sammenlignes. Men dommen er knyttet nært til det konkrete livsområdet. Erstatningsansvaret ble fastslått på bakgrunn av at advokatbevillingsnemnden hadde anvendt hjemmelsloven feil (feil lovtolkning) og at den ulovhjemlede myndighetsutøvelsen hadde et pønalt preg. Saksforholdet har derfor etter lagmannsrettens syn begrenset overføringsverdi til vår sak, hvor lagmannsretten foretok en annen skjønnsmessig bevisvurdering enn Utlendingsnemnda.

Feilen i vår sak gjelder den konkrete vurderingen av det foreliggende faktum knyttet til spørsmålet om ekteskapet er reelt eller ikke. En slik vurdering er til dels skjønnsmessig og ofte vanskelig. I mange tilfeller er det utlendingen som har bidratt til faktum som gjør vurderingen vanskelig. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Dette taler etter lagmannsrettens syn mot objektivt ansvar her. Lagmannsretten finner at det ikke er grunnlag for objektivt ansvar ved saker som her med tilbakekall av statsborgerskap og utvisning som følge av det.

Subsidiært har A anført at det foreligger ansvar etter skadeserstatningsloven § 2-1, ansvar for staten som arbeidsgiver for ansattes uaktsomme handlinger. Det sentrale spørsmålet her er om Utlendingsnemnda, eller de ansatte der, har opptrådt uaktsomt.

Når det gjelder normen for vurdering av uaktsomhet, er det klart at denne er streng ved feiltolkning av hjemmelslov, se Rt-2010-291 (Vangen eiendom) avsnitt 42. I vår sak dreier det seg imidlertid ikke om det. Det er her en konkret vurdering av foreliggende faktum knyttet til om ekteskapet er reelt eller ikke.

Bevistemaet er i seg selv vanskelig - livet er mangfoldig, og et ekteskap kan ha forskjellige former. Det sentrale er utlendingens motivasjon ved inngåelsen av ekteskapet. Bevismomentene er av forskjellig karakter, og det er oftest et bredt bilde av momenter som må holdes sammen. Dette taler for at normen ikke må være særlig streng.

Dette er et livsområde med mange avgjørelser. Hvis det er en streng aktsomhetsnorm her, kan det medføre at utlendingsforvaltningen blir mer forsiktig enn det faktisk er grunnlag for. Det er uheldig, og dette momentet taler også for at normen ikke skal være for streng.

Det var i saken her flere momenter som talte for at ekteskapet ikke var reelt. Lagmannsretten peker særlig på følgende:

- Det ble inngått etter kort tids bekjentskap

- B er 19 år eldre enn A, og dette er atypisk ved ekteskap i Ukraina

- De ble separert kort tid etter at han ble norsk statsborger

- Han giftet seg med C kort etter skilsmissen

- Han fikk et barn med C i 2004, da han var gift med B

- C og barnet bodde i hans leilighet i Ukraina, og han forsørget dem.

Utlendingen vil regelmessig forklare at ekteskapet var reelt. Det følger av bevistemaets natur og rettspraksis at objektive kriterier er av stor betydning. Utlendingsloven (2008) § 40 har bestemmelser om oppholdstillatelse for ektefeller og proformaekteskap. I tilknytning til dette har Justisdepartementet gitt ut rundskriv GI-2010-1 og Utlendingsdirektoratet har gitt ut Retningslinjer PN 2011-033 (28. april 2011). Utlendingsnemndas vedtak er innenfor de retningslinjer som der trekkes opp.

Da gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak ble vurdert av domstolene, fant tingretten at vedtaket var gyldig. Disse momentene taler for at forvaltningens bevisvurdering var forsvarlig og ikke uaktsom.

Avgjørelsen om et ekteskap er reelt er som nevnt en skjønnsmessig vurdering, og bevistemaet er hva som er mest sannsynlig. Lagmannsretten fant i 2014 «det ikke mest sannsynlig at ekteskapet i hovedsak var motivert av utsikten til opphold ... ». På denne bakgrunn kan lagmannsretten ikke nå se at dommen fra 2014 er et moment av betydning for at forvaltningens avgjørelse var uforsvarlig.

A har anført at det har vært svakheter ved saksbehandlingen i Utlendingsnemnda og at det har betydning for aktsomhetsvurderingen. Han har anført at staten ikke har oppfylt sin utredningsplikt for å avklare om vilkårene for tilbakekall av statsborgerskap var oppfylt og at saken ble avgjort av nemndslederen uten at han fikk adgang til å forklare seg.

Etter utlendingsloven § 78 tredje ledd kan nemndslederen avgjøre saken alene når den ikke byr på «vesentlige tvilsspørsmål». Etter utlendingsforskriften § 16-9 skal en sak «anses å by på vesentlige tvilsspørsmål og avgjøres i nemndsmøte dersom det er tvil om spørsmål som kan ha avgjørende betydning for utfallet av saken». A har vist til at han ba om at han og B skulle forklare seg selv. Lagmannsretten viser til at ved avgjørelser som her, er de objektive momentene sentrale. På bakgrunn av dette og de faktiske momenter som forelå da Utlendingsnemnda behandlet saken, kan lagmannsretten ikke se at det var en feil at saken ikke ble behandlet i nemndsmøte eller at de ikke fikk forklare seg personlig. A var representert med advokat og fikk fremmet sine synspunkter. Lagmannsretten er etter dette kommet til at forvaltningen ikke har brutt utredningsplikten og at det ikke foreligger slike svakheter i saksbehandlingen at det tilsier at forvaltningen har opptrådt uaktsomt.

Det er etter dette heller ikke grunnlag for erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven § 2-5. Det er da ikke grunnlag for oppreisning.

Anken over tingrettens dom punkt 1 forkastes.

Staten har krevet saksomkostninger for lagmannsretten med 62 546 kroner. Staten har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på det. Lagmannsretten kan ikke se at unntaksreglene kommer til anvendelse. Saksomkostningene er nødvendige, og oppgaven legges til grunn.

Lagmannsretten skal også avgjøre saksomkostningene for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9, og lagmannsrettens resultat skal legges til grunn. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd skal staten få dekket sine saksomkostninger også for tingretten. Det er en unntaksregel i tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Det avgjørende er om tungtveiende grunner gjør det rimelig. Lagmannsretten peker på styrkeforholdet mellom partene, at det forelå et ugyldig forvaltningsvedtak og at det er beskjeden rettspraksis på dette området. Lagmannsretten finner etter dette at partene bærer hver sine saksomkostninger for tingretten.

Dommen er enstemmig.
 

 Domslutning:
 

  1. Anken over tingrettens dom punkt 1 forkastes.

  2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 62 546 - sekstitotusenfemhundreogførtiseks - kroner innen to uker fra forkynnelse av dommen.

  3. Partene bærer hver sine saksomkostninger for tingretten.
Siste endringer
  • Ny: LB-2016-155971 Erstatning. Ugyldig tilbakekall av statsborgerskap. Proforma. Ukraina (04.01.2018)

    Saken gjaldt erstatningskrav på grunn av ugyldig vedtak. Ukrainsk mann giftet seg i Norge, fikk opphold og senere statsborgerskap. Mannen fikk barn med en kvinne fra Ukraina, skiltes fra kvinnen i Norge og giftet seg kort tid etter med kvinnen fra Ukraina. Utlendingsmyndighetene tilbakekalte statsborgerskapet på bakgrunn av omgåelsesekteskap (proforma). Tilbakekallsvedtaket ble kjent ugyldig av lagmannsretten i 2014 fordi utlendingsmyndighetene hadde vurdert faktum uriktig, og mannen fikk tilbake statsborgerskapet. I denne saken krevet mannen erstatning som følge av det ugyldige vedtaket. Lagmannsretten fant at utlendingsforvaltningen verken var objektivt ansvarlig eller ansvarlig på grunn av uaktsomhet.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo