Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-159788
Dokumentdato : 06.10.2017

Utvisning. Legemsfornærmelse. Forholdsmessighet. Lang saksbehandlingstid. Tilknytning. Irak


Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om utvisning. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at utvisning ville være et uforholdsmessig tiltak, og at vedtaket var ugyldig. Utlendingen hadde midlertidig oppholdstillatelse, og grunnlaget for utvisning var en straffedom på 60 dager fengsel for legemsfornærmelse med uforsettlig skadefølge, jf. utlendingsloven § 67 første ledd bokstav b. Det dreide seg om en enkeltstående handling som ikke var helt uprovosert, og hvor skadeomfanget lå i det nedre sjikt for hva som anses som skade i lovens forstand. Utlendingen var velintegrert med sterk tilknytning til Norge blant annet gjennom sin familie og en norsk samboer. Samboeren hadde betydelige helsemessige og sosiale problemer og ville bli rammet hardt av vedtaket. Samtidig hadde utlendingen svak tilknytning til hjemlandet, og lagmannsretten vektla at en retur som sunnimuslim til Bagdad uten nettverk ville være særlig tyngende. Retten la videre vekt på at vedtaket i UNE ble truffet nesten fire år etter rettskraftig avgjørelse i straffesaken. Dette svekket hensynene som begrunnet utvisning, samtidig som det styrket utlendingens tilknytning til Norge.


Saken gjelder tvist om gyldigheten av vedtak om utvisning og vedtak om avslag på søknad om fornyet oppholdstillatelse i familiegjenforening som følge av utvisningsvedtaket.

Sakens bakgrunn er ikke omtvistet og er beskrevet slik i tingretten dom:

Saksøkeren flyttet fra Bagdad til Jordan i 2006 sammen med sin mor og søsken. Faren hadde allerede reist til Europa. 18.05.2009 fikk saksøkeren og resten av familien innvilget oppholdstillatelse i familiegjenforening med foreldre i Norge. Saksøkeren kom til Norge 31.05.2009. Den midlertidige oppholdstillatelsen er senere fornyet fram til 22.12.2012.

16.03-06.04.2010 var saksøkeren sammen med familien på ferie i de kurdiske områdene i Irak. Ut over dette har han ikke vært i Irak siden han kom til Norge.

Ved Oslo tingretts dom 27.03.2012 ble saksøkeren dømt for legemsfornærmelse med skadefølge (straffeloven av 1902 § 228 første og annet ledd første straffalternativ) til fengsel i 60 dager. Grunnlaget var en hendelse på Grønland i Oslo i oktober 2011, hvor han slo en annen person i ansiktet flere ganger i ansiktet med knyttet hånd. Fornærmede fikk blodutredelse rundt venstre øye og et kutt i venstre øyebryn som måtte sys med ett sting.

28.06.2012 søkte saksøkeren om permanent oppholdstillatelse og fornyet midlertidig oppholdstillatelse.

Utlendingsdirektoratet (UDI) forhåndsvarslet saksøkeren om utvisning 31.08.2012, under henvisning til dommen fra Oslo tingrett. UDI fattet vedtak om utvisning 21.01.2013. [Skal være 21.03.2013, lagmannsrettens bemerkning].

UDI fattet vedtak om avslag på søknaden om fornyet oppholdstillatelse i familiegjenforening 03.04.2013. Avslagsvedtaket er begrunnet med at saksøkeren er utvist fra Norge. 16.09.2015 avslo UDI også søknaden om permanent oppholdstillatelse.

Saksøkeren påklaget vedtakene om utvisning og avslag på fornyet midlertidig oppholdstillatelse. UNE fattet vedtak i utvisningssaken 06.05.2016. Klagen fra saksøkeren ble ikke tatt til følge. 23.05.2016 fattet UNE vedtak i saken om fornyet midlertidig oppholdstillatelse. Klagen fra saksøkeren ble ikke tatt til følge, og UNE opprettholdt UDIs avslag på fornyet tillatelse. Også UNE begrunnet avslaget med at saksøkeren er utvist fra Norge.

Saksøkerens advokat, advokat Arnø, anmodet om omgjøring av UNEs vedtak 03.06.2016.

06.06.2016 tok saksøkeren ut stevning for Oslo tingrett og nedla påstand om at UNEs vedtak om utvisning kjennes ugyldig. Han begjærte samtidig midlertidig forføyning.

UNE fattet vedtak 16.06.2016, og fant ikke grunn til å omgjøre vedtaket.

Staten tok til motmæle i tilsvar 23.06.2016. Ved prosesskriv 28.06.2016 brakte saksøkeren vedtaket om avslag på midlertidig oppholdstillatelse inn i saken, og nedla påstand om at vedtaket kjennes ugyldig. UNE tok til motmæle mot påstanden om ugyldighet i prosesskriv 01.07.2016.

Oslo tingrett avsa 15. juli 2016 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemnda beslutning av 16.06.2016 om ikke å omgjøre vedtak av 06.05.2016 er ugyldig.

  2. Utlendingsnemndas vedtak av 23.05.2016 er ugyldig.

  3. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte A sine sakskostnader med 46406,25-førtisekstusenfirehundreogsekskommatjuefem- kroner samt til å dekke rettsgebyret med 5125-femtusenetthundreogtjuefem-kroner, innen 2-to-uker fra forkynning av dommen. 

I samme avgjørelse avsa tingretten kjennelse hvor begjæringen om midlertidig forføyning ikke ble tatt til følge. Kjennelsen er ikke anket, og avgjørelsen er rettskraftig. Under ankeforhandlingen ble det imidlertid opplyst at UNE har besluttet utsatt iverksettelse av utvisningsvedtaket inntil dom i ankeinstansen.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen, og saken står i det vesentlige i samme stilling som for tingretten. Om saksforholdet for øvrig, vises det derfor til tingrettens dom.

Ankeforhandling ble holdt 19. september 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte og ga forklaring i tillegg til fire vitner. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

Den ankende part - Staten v/Utlendingsnemnda - har i det vesentlige anført:

Vedtakene om utvisning og avslag på søknad om fornyet oppholdstillatelse er gyldige, og staten må frifinnes.

Grunnvilkåret for utvisning er oppfylt. A er dømt for et forhold som kan medføre fengsel i mer enn ett år, og utvisningsvedtaket er truffet innen lovens frist, jf. utlendingsloven § 67 første ledd bokstav b.

Utvisning med et tidsbegrenset innreiseforbud på fem år med innmelding i SIS er ikke et uforholdsmessig tiltak overfor A eller hans nærmeste familie. Utvisningsvedtak har normalt negative konsekvenser for den det gjelder og vedkommendes familie. For at et vedtak skal anses uforholdsmessig når vilkårene for utvisning er oppfylt, kreves det negative konsekvenser ut over det normale, jf. blant annet Rt-2005-229 avsnitt 52.

A er dømt for overtredelse av straffeloven § 228 annet ledd. Strafferammen er fengsel i fire år. Forholdet må anses som et relativt alvorlig voldslovbrudd, og tingretten har tillagt forholdets alvor for liten vekt ved uforholdsmessighetsvurderingen. Loven stiller relativt sett en lav terskel for at et straffbart forhold anses alvorlig nok til å gi grunnlag for utvisning. Dette må ikke undergraves gjennom en for streng forholdsmessighetsprøving.

Staten er enig med tingretten i at A har en tilknytning til Norge gjennom familienettverk og oppholdstid her. Han er imidlertid voksen, og det er ikke godgjort at det er et avhengighetsforhold mellom dem ut over det rent følelsesmessige. EMK artikkel 8 verner i mindre grad bånd mellom voksne barn og foreldrene deres.

Det må legges til grunn at A har sterk tilknytning til sitt hjemland. Han er irakisk statsborger, kom til Norge som voksen og har hatt største delen av sin oppvekst i Irak. Han kjenner språket, kulturen og samfunnsforholdene der. Han synes ressurssterk, frisk og arbeidsfør, og det er ikke holdepunkter for at han ikke vil ha normale forutsetninger for å klare seg i hjemlandet i en periode. Det er A som har bevisbyrden for at han ikke har noe nettverk i Irak, og det er ikke sannsynliggjort at ikke deler av storfamilien/klanen og annet nettverk fortsatt befinner seg i landet.

Tingrettens vurdering og vekting av forholdet mellom A og hans nåværende samboer er i strid med forvaltningspraksis, rettspraksis og lovforarbeidenes retningslinjer. Samboerforholdet ble etablert på et tidspunkt da de burde forstått at utvisning kunne være aktuelt og kan ikke tillegges særlig vekt. Dette gjelder uavhengig av samboerens helse og omsorgsbehov. Det er uansett ikke sannsynliggjort at det foreligger et omsorgsbehov og helsemessige utfordringer ut over det som er normalt, og som ikke kan ivaretas av det norske hjelpeapparatet. Det er påfallende at samboerens situasjon ble påberopt svært sent i saken. Udokumenterte helseopplysninger påberopes ofte i utlendingssaker, og det følger av fast forvaltningspraksis at slike opplysninger må dokumenteres av fagkyndig helsepersonell i tråd med helsepersonellovens krav til slik dokumentasjon.

Uforholdsmessighetsvurderingen må ses i lys av innreiseforbudets lengde. Etter forvaltningspraksis gis det normalt varig innreiseforbud i tilfeller som dette, og et innreiseforbud i fem år medfører ingen varig familiesplittelse. Dersom nye omstendigheter tilsier det, kan A søke om opphevelse av innreiseforbudet, jf. utlendingsloven § 71.

Den lange saksbehandlingstiden kan ikke tillegges avgjørende vekt. Det vises til UNEs vurderinger i omgjøringsbeslutningen 16. juni 2016.

Utvisningsvedtaket er etter dette ikke uforholdsmessig, og A er ikke vernet mot retur, jf. utlendingsloven § 73, jf. § 28 første ledd bokstav a og b.

Det er foreligger ikke individuelle omstendigheter som begrunner et beskyttelsesbehov. At A er sunnimuslim fra Bagdad, innebærer i seg selv verken at det det foreligger reell risiko for forfølgelse på grunn av religiøs tilhørighet, eller at han står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur til Bagdad. Den generelle situasjonen for sunnimuslimer i Irak ble vurdert i UNEs stornemndavgjørelse 11. august 2015. Avgjørelsen er retningsgivende for utlendingsforvaltningens praksis, og nyere landinformasjon tilsier ikke noen endret vurdering.

Når utvisningsvedtaket er gyldig, er vedtaket om avslaget på søknaden om fornyet midlertidig oppholdstillatelse også gyldig, siden dette er begrunnet med at A er utvist, jf. utlendingsloven § 59. Dersom retten kommer til at utvisningsvedtaket er ugyldig, erkjennes det at vedtaket om avslag på fornyet oppholdstillatelse også er ugyldig.

Staten v/Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.     

Ankemotparten - A - har i det vesentlige anført:

Tingretten har korrekt kommet til at vedtakene om utvisning og avslag på søknad om fornyet oppholdstillatelse er ugyldige. Anken må derfor forkastes.

Det bestrides ikke at grunnvilkåret for utvisning er oppfylt. A er dømt for et forhold som kan medføre fengsel i mer enn ett år, og vedtaket er truffet innenfor lovens frist.

Utvisningsvedtaket er imidlertid uforholdsmessig overfor A og hans familie og samboer, jf. utlendingsloven § 70 og EMK artikkel 8.

Handlingen som ligger til grunn for utvisningsvedtaket var alvorlig, men ikke grov nok til at den alminnelige rettsoppfatning tilsier at A skal utvises. Straffen er i nedre sjikt av det som vanligvis idømmes i slike saker. Fornærmede ble påført en skade som ligger i det absolutt nedre sjikt for at straffeloven § 228 annet ledd får anvendelse. Forsettet omfattet ikke skadefølge, og retten kunne ikke utelukke at fornærmede hadde kommet med ærekrenkende utsagn i forkant. Det dreier seg om en enkeltstående handling, og A har verken begått kriminalitet før eller etterpå. Handlingens grovhet i seg selv tilsier at utvisning med innreiseforbud i fem år er uforholdsmessig. Det har ikke lyktes å finne rettspraksis eller forvaltningspraksis hvor sammenlignbare legemsfornærmelser har medført utvisning. Eksemplene i forarbeidene gjelder langt mer alvorlig kriminalitet.

A har manglende tilknytning til Bagdad. Han har ikke bodd der siden han var 16 år og har ikke familie eller venner igjen der. Sunnimuslimer i Bagdad lever under sterkt press, og er avhengige av familie og nettverk for å få beskyttelse og mulighet for arbeid. Uten familie, vil han i svært begrenset grad kunne føre et normalt liv. Det foreligger også risiko for forfølgelse og umenneskelig behandling som må hensyntas, selv om retten ikke skulle finne risikoen tilstrekkelig kvalifisert til å gi ham et absolutt vern mot retur.

A har derimot sterk tilknytning til Norge hvor han har sin familie. Dette omfatter foreldre, søsken, onkler og tanter som til dels har bodd her svært lenge. Han har også gått på skole i Norge, har arbeid her, snakker språket og er velintegrert i det norske samfunnet.

A har videre en samboer som er norsk statsborger. Hun er svært syk som følge av traumatiske opplevelser og er avhengig av A for å klare seg i hverdagen. Utvisning av A vil ramme henne svært hardt. Det er ingen grunn til å betvile at hun vil få et svært alvorlig funksjonsfall dersom han sendes ut.

Utvisningsvedtaket i UNE er truffet mer enn fire år etter at den straffbare handlingen fant sted. A kan ikke klandres for den svært lange saksbehandlingstiden. Formålet som begrunner utvisningsreglene gjør seg i liten grad gjeldende etter så lang tid.

Dersom retten kommer til at utvisning ikke er uforholdsmessig, er A uansett vernet mot retur etter utlendingsloven § 73, jf. § 28 første ledd bokstav a og b. Å returnere til Bagdad som sunnimuslim uten familienettverk og sponsor, utgjør en reell risiko. UNHCR har anbefalt at det ikke skal gjennomføres returer til Bagdad, og deres anbefalinger skal i utgangspunktet tillegges stor vekt. Landrådgiver Gro Hasselknippe beskriver situasjonen i Bagdad som svært usikker. Både større terroranslag, og påfølgende forfølgning av sunnimuslimer etter slike anslag, har gjort situasjonen verre etter stornemndsavgjørelsen 11. august 2015. At A var på ferietur i de kurdiske områdene i Irak i 2010 tilsier ikke at det er trygt for ham å returnere til Bagdad nå.

Dersom retten kommer til at vedtaket om utvisning er gyldig, bestrides det ikke at vedtaket om avslag på fornyet midlertidig oppholdstillatelse også er gyldig.

A har lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.

  2. A tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Når det gjelder gyldigheten av utvisningsvedtaket, er partene enige om at grunnvilkåret for utvisning er oppfylt ved at A er dømt for en straffbar handling som kan medføre fengsel i mer enn ett år, jf. utlendingsloven § 67 første ledd bokstav b. Partene er videre enige om at gyldigheten av vedtaket om avslag på søknad om fornyet midlertidig oppholdstillatelse er avhengig av om utvisningsvedtaket er gyldig.

Tvistetemaet i saken er om utvisning med fem års innreiseforbud og innmelding i SIS er et uforholdsmessig tiltak, slik at utlendingsloven § 70 første ledd første punktum er til hinder for utvisning. Bestemmelsen lyder slik:

En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.

Domstolene har full kompetanse til å prøve om utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak som er til hinder for utvisning, jf. Rt-2000-591, men domstolene bør utvise en viss varsomhet med å overprøve vurderinger som utlendingsforvaltningen er nærmere til å vurdere enn domstolene, jf. Rt-2015-1388 avsnitt 247 og LB-2016-2168. Vurderingen skal foretas ut fra faktum på vedtakstidspunktet, med de presiseringer som fremgår av Rt-2012-1985 avsnitt 81 og 98, jf. avsnitt 50.

Om utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak, beror på en samlet helhetsbedømmelse med utgangspunkt i forholdets alvor og de hensynene som begrunner utvisningsadgangen, holdt opp mot utlendingens tilknytning til riket og de ulemper utvisningen vil medføre for utlendingen og hans eller hennes nærmeste familie. Det må foretas en bred vurdering, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 281 og 292 hvor departementet har gitt eksempler på en rekke momenter som det vil kunne være relevant å ta hensyn til.

A er dømt til 60 dager ubetinget fengsel for legemsfornærmelse som har påført fornærmede en skade som A ikke har ment å påføre, men som han kunne ha innsett muligheten av, jf. straffeloven (1902) § 228 annet ledd, jf. § 43. Skaden består i et kutt i venstre øyebryn som måtte syes med ett sting. Det er ikke opplyst om skjemmende arr, og skaden ligger i det helt nedre sjikt for hva som anses som en skade i lovens forstand. Selv om strafferammen er fire års fengsel, ligger forholdet på grensen til overtredelse av § 228 første ledd hvor strafferammen er ett års fengsel.

Lagmannsretten bemerker for ordens skyld at forholdet ikke ville gitt adgang til utvisning etter § 67 første ledd bokstav b dersom forholdet hadde blitt bedømt som overtredelse av straffeloven § 228 første ledd (legemsfornærmelse uten skadefølge). Ved lovendring 2. juli 2004 nr. 67 ble det åpnet for at utvisning kan skje på grunnlag av enkelte konkrete lovbrudd med en lavere strafferamme, herunder overtredelse av straffeloven § 228 første ledd. Bestemmelsen er videreført i utlendingsloven (2008) § 67 første ledd bokstav c. Ved lovendringen i 2004, viste departementet samtidig til at det straffbare forholdets alvor har stor betydning i uforholdsmessighetsvurderingen, jf. Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 24:

Hvorvidt utvisning er et forholdsmessig tiltak beror på en konkret og sammensatt vurdering. Forholdets alvor har stor betydning. [ ... ]

Jo mer alvorlig kriminalitet det er tale om, desto mer skal det til av belastning for den utviste selv eller dennes familie før det blir karakterisert som et uforholdsmessig tiltak. Omvendt vil utvisning lettere bli karakterisert som et uforholdsmessig tiltak ved en mindre alvorlig forbrytelse, særlig dersom utvisning ville innebære en familiesplittelse.

Ved vurderingen av forholdets alvor i denne saken, fant retten det bevist at tiltalte slo mer enn ett slag med knyttet neve mot fornærmedes ansikt, at slagene var harde og at det kun var tilfeldigheter som gjorde at skaden ikke ble større. Det dreier seg samtidig om en enkeltstående handling, og lagmannsretten legger til grunn at handlingen ikke var fullstendig uprovosert. Det går således frem av dommen at tingretten ikke kunne utelukke at fornærmede kom med skjellsord forut for slaget, selv om verken § 228 tredje ledd (straffriende provokasjon) eller § 56 b (berettiget harme) fikk direkte anvendelse. A var 20 år da hendelsen fant sted og er verken før eller siden straffet eller bøtelagt.

Selv om voldslovbrudd alltid er alvorlige, legger lagmannsretten til grunn at det dreier seg om et relativt sett mindre alvorlig voldslovbrudd i utvisningssammenheng. Det dreier seg ikke om grov vold, familievold eller gjentatt kriminalitet. Handlingen skiller seg vesentlig fra forhold som i forarbeidene er eksemplifisert som kriminalitet som skal vurderes spesielt alvorlig i utvisningssaker (grov vold, familievold, gjentatt kriminalitet, alvorlig narkotikakriminalitet, grov ranskriminalitet, organisert kriminalitet, menneskehandel, overgrep mot mindreårige og terrorvirksomhet), jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 291. Det er heller ingen holdepunkter for at A utgjorde en trussel mot personer i Norge på vedtakstidspunktet.

Det springende punktet i saken er om utvisningsvedtaket vil ha slike konsekvenser for A og hans nærmeste familie, at vedtaket må anses uforholdsmessig i lys av alvoret i den handlingen han er dømt for og samfunnets behov for å utvise ham.

A er født 0.0.1991 og kom til Norge rett etter at han hadde fylt 18 år. Han hadde bodd lovlig i landet i landet i nærmere to og et halvt år da handlingen ble begått. Da UNE vurderte utvisningsspørsmålet siste gang, hadde han bodd lovlig i Norge i syv år. Han snakket norsk, hadde gått på norsk videregående skole og hatt arbeid. Slik saken er opplyst, som også synes ubestridt, legger lagmannsretten til grunn at han var velintegrert i det norske samfunnet. Foreldre og søsken var også bosatt i Norge sammen med store deler av morens familie som hadde bodd i Norge i til dels svært mange år. I tillegg var han samboer med en norsk statsborger, noe retten kommer nærmere tilbake til nedenfor.

Tilknytningen til Norge må vurderes i lys av As tilknytning til Bagdad, og det er A som er nærmest til å føre bevis for anførselen om at han ikke har noen tilknytning til Bagdad i dag. Ut fra bevisførselen finner lagmannsretten dette sannsynliggjort. Retten legger til grunn at As familie flyttet fra Diyala til Bagdad i 1996-1997 i likhet med mange andre sunnimuslimer i samme periode. Etter dette bodde de i Bagdad til A var 15-16 år i 2006, før A flyktet til Jordan med moren og søsknene. Det er ingen holdepunkter for å trekke As generelle troverdighet i tvil, og det er ingen konkrete holdepunkter for å betvile hans forklaring om at familien brøt kontakten med farens familie mens de bodde i Irak på grunn av en konflikt i familien. At A ikke vet om farens familie fortsatt bor i landet, og hvor i landet de i så fall bor, er også forenlig med kjent landinformasjon som viser at det har vært mye internflytting blant sunnimuslimer i Irak etter at A og familien forlot landet.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A ikke vil ha noe familie eller nettverk i Bagdad som han kan benytte seg av ved en eventuell retur. Ut fra landrådgiver Hasselknippes forklaring, legger lagmannsretten til grunn at A vil ha problemer med sikre seg beskyttelse og skaffe bosted og arbeid i Bagdad når han ikke har en storfamilie/klan eller annet nettverk som kan hjelpe ham. Ut fra Hasselknippes forklaring, legger retten videre til grunn at det vil være en risiko for at A, som innflyttet sunnimuslim, vil bli forvist fra Bagdad. Dette skyldes at han ikke har en sponsor som kan garantere personlig overfor myndighetene for at han ikke representerer noen terrorfare.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A har en sterk tilknytning til Norge, og en tilsvarende svak tilknytning til Bagdad, som gjør at en utvisning vil ramme ham hardt selv om han kjenner språket, kulturen og samfunnsforholdene i landet.

A er samboer med en norsk statsborger. Lagmannsretten legger til grunn at de etablerte et kjæresteforhold i august 2011, det vil si før handlingen som begrunner utvisningsvedtaket ble begått, men at de først flyttet sammen 5. august 2013. Dette var etter at UDI hadde truffet vedtak om utvisning og avslag på søknad om fornyet midlertidig oppholdstillatelse. As og samboerens forklaringer om dette støttes av vitnet B, og opplysninger om leieforhold ved X studentbolig hvor paret først bosatte seg. A og samboeren har opplyst at de reelt sett bodde en del sammen også forut for august 2013, og at de giftet seg religiøst i 2012. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til dette, men legger til grunn at forholdet var reelt og ikke motivert av en mulig utvisning.

Samboeren er født i mai 1991 og kom til Norge som barn sammen med sin bror i 2005. Foreldrene var skilt, og de flyttet da til faren som bodde i Norge. Etter å ha blitt utsatt for jevnlig vold og trusler fra faren, og tvangsgiftet med en fetter i 2009, flyttet hun til krisesenter i 2010. Tvangsekteskapet ble kjent ugyldig ved dom i 2011, og hun fikk plass ved Bokollektivet fra 24. september 2010 til 24. februar 2012. Bokollektivet er underlagt Oslo krisesenter og er en del av det nasjonale bo- og støttetilbudet til minoritetsungdom på flukt fra familien grunnet tvang, trusler og vold. Etter dette fikk hun leilighet gjennom Ungbo hvor hun bodde frem til hun flyttet sammen med A i august 2013. Etter at hun flyttet ut av Bokollektivet fikk hun støttetiltak finansiert av NAV, og hun har hatt støttekontakt fra Oslo kommune tre timer per uke siden tidlig i 2015.

B har hatt jevnlig kontakt med samboeren siden 2012, først som miljøterapeut mens hun bodde på Bokollektivet, og senere gjennom et opplegg finansiert av NAV mens hun bodde i ungboleiligheten. Etter at tilbudet fra NAV opphørte tidlig i 2015, har hun fortsatt som støttekontakt for samboeren frem til i dag.

Ut fra bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at samboeren verken har familiært nettverk eller annet nettverk av betydning i Norge, og at hun har betydelige psykiske ettervirkninger av vold i form av sosial angst, depresjon, søvnvansker og mangel på struktur. Det legges til grunn at hun har mottatt jevnlig poliklinisk oppfølgning fra DPS og vært innlagt frivillig med psykiatrisk døgntilbud. Staten har anført at dette er forhold som ikke kan legges til grunn, siden det må kreves at helseopplysninger dokumenteres gjennom erklæringer som oppfyller kravene i helsepersonelloven § 15 med tilhørende forskrift. Opplysningene er imidlertid bekreftet i erklæring fra Oslo krisesenter og av vitnet B, og lagmannsretten finner opplysningene i dette tilfellet klart sannsynliggjort.

Ut fra As og samboerens forklaringer, som støttes av erklæringen fra Oslo krisesenter og Bs forklaring, legger lagmannsretten til grunn at et utvisningsvedtak vil ramme samboeren meget hardt. Det legges til grunn at As støtte har vært, og fortsatt er, vesentlig for at samboeren skal kunne motta hjelp fra hjelpeapparatet og delta i skole og arbeid. I følge B skyldes dette at samboeren trenger hjelp til stå opp på grunn av søvnvansker som hun medisineres for, at hun trenger hjelp til struktur, og at hun isolerer seg for hjelpeapparatet i dårlige perioder. A har derfor vært viktig for å hjelpe henne til å følge opp avtaler hos blant annet lege og psykolog, og for å kunne møte opp på skole og arbeid. Dette har gjort at samboeren har hatt en bedring og blant annet kommet seg i arbeid i regi av NAV etter UNEs siste vurdering av utvisningsspørsmålet i juni 2016. Dette er et etterfølgende forhold som det etter lagmannsrettens vurdering er relevant å vektlegge, siden det belyser samboerens omsorgsbehov på vedtakstidspunktet.

Lagmannsretten finner det etter dette sannsynliggjort at et utvisningsvedtak også vil ramme samboeren meget hardt.

Ut fra lagmannsrettens resultat slik det fremkommer nedenfor, er det ikke nødvendig å ta stilling til As anførsel om at han er vernet mot retur i medhold av utlendingsloven § 73, jf. § 28. Uten å ta stilling til om det foreligger en tilstrekkelig kvalifisert risiko som gir A et absolutt vern mot retur, vil en retur til Bagdad uansett innebære en risiko og som det er relevant å hensynta i uforholdsmessighetsvurderingen. Det vises til gjennomgangen av situasjonen for sunnimuslimer i Bagdad i UNEs stornemndsavgjørelse 11. august 2015 og Landinfos respons 30. juni 2016, og til at A ikke har en storfamilie/klan som kan bidra til å beskytte ham.

Etter lagmannsrettens vurdering er det ellers relevant å vektlegge at det har gått svært lang tid fra lagmannsretten nektet As anke i straffesaken fremmet den 25. juni 2012 til UNEs vedtak 6. mai 2016. Dette skyldes i hovedsak at det tok UNE mer enn tre år å behandle klagen. Det er opplyst at klagesaksbehandlingen ble stilt i bero fra 3. januar 2014 til 17. september 2015 i påvente av stornemndsavgjørelse knyttet til sunnimuslimers generelle beskyttelsesbehov i Irak. I tillegg hadde UNE en vanskelig ressurssituasjon i en periode med ekstraordinært stor innvandring. Dette er ikke forhold A kan lastes for. Samtidig innebærer den lange saksbehandlingstiden at samfunnets behov for å utvise A er blitt noe svekket, mens tilknytningen til Norge og samboeren er styrket. Det bemerkes i denne forbindelse at A har hatt lovlig opphold i landet under klagesaksbehandlingen, jf. utlendingsloven § 90.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at utvisning med fem års innreiseforbud og innmelding i SIS var et uforholdsmessig tiltak overfor A og hans nærmeste familie på det tidspunktet UNE siste gang vurderte utvisningsspørsmålet 16. juni 2016, jf. utlendingsloven § 70 første ledd. Utvisningsvedtaket er derved ugyldig.

I vurderingen har lagmannsretten tatt utgangspunkt i at vedtaket er begrunnet i et straffbart forhold som relativt sett må betraktes som mindre alvorlig i utvisningssammenheng. Dette gjør at det skal mindre til for at utvisning er et uforholdsmessig tiltak, enn ved alvorligere former for kriminalitet. I tillegg kommer at hensynene som begrunner utvisning ytterligere svekkes gjennom en meget lang saksbehandlingstid som A ikke kan lastes for.

Samtidig foreligger det særlige forhold som gjør at utvisning vil ramme A og hans familie uforholdsmessig hardt. A er velintegrert i det norske samfunnet gjennom språk, utdanning og arbeid. Han har også en sterk tilknytning gjennom familien og sin norske samboer som har betydelige helsemessige og sosiale problemer. I mangel av annet nettverk fremstår As støtte vesentlig for å gjøre samboeren tilgjengelig for det offentlige hjelpeapparatet, og for at hun skal kunne delta i skolegang og arbeidsliv. At de først flyttet sammen etter at A var klar over at han risikerte å bli utvist, innebærer ikke at samboerskapet er uten betydning. Det dreier seg om et reelt forhold som ble etablert før den straffbare handlingen, og tilknytningen til samboeren er ytterligere forsterket gjennom en meget lang saksbehandlingstid frem til endelig vedtak i UNE. I tillegg har A har en svak tilknytning til Bagdad, og en tilværelse der som sunnimuslim uten en storfamilie/klan til å hjelpe og beskytte seg vil også være særlig tyngende.

Etter lagmannsrettens vurdering gjør disse forholdene at utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak, selv om innreiseforbudet er begrenset til en periode på fem år. Det bemerkes for ordens skyld at lagmannsretten ikke er kjent med enkeltsaker eller forvaltningsrundskriv som tilsier at et slik resultat er i strid med retts- eller forvaltningspraksis ved domfellelse for en enkeltstående legemsfornærmelse av sammenliknbar alvorlighetsgrad.

Det er etter dette ikke nødvendig å vurdere om forholdene for sunnimuslimer i Bagdad, og As manglende mulighet til beskyttelse gjennom en storfamilie/klan, gjør at han også er vernet mot retur i medhold av utlendingsloven § 73, jf. § 28.

Når utvisningsvedtaket er ugyldig, er partene enige om at vedtaket om avslag på søknad om fornyet midlertidig oppholdstillatelse i familiegjenforening også er ugyldig.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten, og anken forkastes.

A har vunnet saken, og har i utgangspunktet krav på full erstatning for saksomkostninger, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Det ingen tungtveiende grunner som gjør det rimelig at staten fritas helt eller delvis for saksomkostningsansvar, jf. § 20-2 tredje ledd. Saken gjelder tvert imot spørsmål av stor velferdsmessig betydning for A. Styrkeforholdet mellom partene taler også snarere mot at staten fritas for omkostningsansvar, og lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet.

A har inngitt saksomkostningsoppgave for lagmannsretten på 62 187,50 kroner. Beløpet består i sin helhet av salær til prosessfullmektigen og inkluderer merverdiavgift. Staten har ikke hatt innsigelser til kravets størrelse. Utgiftene anses nødvendige, og lagmannsretten legger til grunn at det har vært rimelig å pådra dem for en betryggende utførelse av oppdraget. Kravet tas til følge.

A ble tilkjent fulle saksomkostninger i tingretten med 51 531,25 kroner inklusive merverdiavgift og rettsgebyr, og lagmannsretten finner ut fra ovennevnte ingen grunn til å gjøre endringer i tingrettens omkostningsavgjørelse, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd.

Dommen er enstemmig.
 

Domsslutning

  1. Anken forkastes.

  2. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes staten ved Utlendingsnemnda til å betale 67 187,50 - sekstitotusenetthundreogåttisju 50/100 - kroner til A innen to uker fra dommens forkynnelse. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2016-159788 Utvisning. Legemsfornærmelse. Forholdsmessighet. Lang saksbehandlingstid. Tilknytning. Irak (27.11.2017)

    Gyldighet av utvisningsvedtak. Utlendingen var idømt 60 dager fengsel for legemsfornærmelse med uforsettlig skadefølge. Enkeltstående og ikke helt uprovosert handling, skadeomfang i nedre sjikt for hva som anses som skade i straffelovens forstand. Utlendingen var velintegrert med sterk tilknytning til Norge og en samboer som på grunn av helsemessige og sosiale problemer ville bli rammet hardt av vedtaket. Han hadde svak tilknytning til Irak, ikke nettverk, og tilhørte som sunni-muslim en minoritet i Bagdad. At UNE traff vedtak nesten fire år etter rettskraftig avgjørelse i straffesak, svekket hensynene som begrunnet utvisning og styrket utlendingens tilknytning til Norge. Lagmannsretten kom til at utvisning ville være et uforholdsmessig tiltak, slik at utvisningsvedtaket var ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen