Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Red. anm.: Spørsmålet om familiemedlemmene har tilstrekkelig tilknytning til utvisningsvedtaket til at de har rettslig klageinteresse i saken ble behandlet i Høyesterett i HR-2017-1130-A. Høyesterett kom til at de ikke hadde rettslig klageinteresse, og at deres rett til effektivt rettsmiddel etter EMK var oppfylt.

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-193160
Dokumentdato : 06.01.2017

Utvisning. Rettslig klageinteresse. Selvstendig søksmålsrett.

Saken gjaldt spørsmål søksmål fra familiemedlemmer i sak om utvisning kunne avvises på grunn av manglende rettslig interesse. Lagmannsretten pekte på at saken stilte seg annerledes enn i dommen i Rt-2015-93: Barna stod ikke i et slikt spesielt avhengighetsforhold til moren, hadde to foreldre, og det var ikke holdepunkter for at utvisning ville hindre barna i å bli boende i Norge. Når barna ikke ble berørt av vedtaket på linje med moren, fremstod det ikke som naturlig å gi dem søksmålsrett på linje med henne. Ektefellen ble ansett berørt av saksutfallet, men hadde ikke reelt behov for selvstendig søksmålsrett og partsstatus i utvisningssaken ettersom den utviste selv hadde reist søksmål.


Saken gjelder spørsmål om ektefellen og barna til den utviste utlendingen kan opptre som parter i søksmål om blant annet gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak.

Utlendingsdirektoratet (UDI) traff 3. juni 2015 vedtak om tilbakekall av norsk statsborgerskap for E. Den 26. november 2015 ble det truffet vedtak om utvisning med to års innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem.

Begrunnelsen var at E hadde oppgitt uriktige opplysninger om sin identitet, herunder nasjonalitet. Hun hadde i asylsøknaden og i en senere søknad om familiegjenforening med sin ektefelle oppgitt navnet G, og at hun var borger av Somalia. I vedtakene om tilbakekall og utvisning la UDI til grunn at hun het E og var fra Djibouti.

E påklaget vedtakene til UNE, som i vedtak 2. mars 2016 ikke tok klagene til følge. Den 26. april og 6. juni 2016 traff UNE avgjørelser om ikke å omgjøre vedtaket.

E er gift med F. Sammen har de fire mindreårige barn: C (født i 2005), B (født i 2009), A (født i 2009) og D (født i 2013).

Ved stevning 16. juni 2016 til Oslo tingrett reiste E, hennes ektefelle og fire barn søksmål mot staten ved UNE om gyldigheten av UNEs vedtak om utvisning samt de senere avgjørelsene om ikke å omgjøre vedtaket. Staten ved Utlendingsnemnda ga tilsvar med påstand om frifinnelse.

Staten reiste i tilsvaret spørsmål om Es familiemedlemmer hadde rettslig interesse i å reise søksmål, jf. tvisteloven § 1-3. Etter at saksøkerne hadde kommentert problemstillingen i prosesskriv 12. august 2016, la staten i prosesskriv 24. august 2016 ned påstand om avvisning av søksmålet fra de fem familiemedlemmene, slik at E ble stående som eneste saksøker.

Etter utveksling av diverse prosesskriv, der advokat Nordahl Hæreid på vegne av Es familiemedlemmer opprettholdt standpunktet om at disse hadde rettslig interesse i saken, avsa Oslo tingrett 27. oktober 2016 kjennelse med slik slutning:

Søksmålet fra F, C, B, A og D, i Oslo tingretts sak nr. 16-100528TVI-OTIR/02, avvises.

Tingretten la i kjennelsen til grunn at det som utgangspunkt kun er den som er direkte berørt, som har søksmålsinteresse i saker om gyldigheten av forvaltningsvedtak i utlendingssaker. Tingretten fant ikke grunnlag for å gjøre unntak fra dette utgangspunktet i denne saken.

E og hennes fem familiemedlemmer har i rett tid anket kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Staten ved Utlendingsnemnda har gitt tilsvar.

De ankende parter, E, F, C, B, A og D, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens kjennelse bygger på feil rettsanvendelse. Det anføres at Es ektefelle og barna har rettslig interesse i saken, jf. tvisteloven § 1-3.

Anførslene i utvisningssaken knytter seg til ektefellen og barna. Det er særlig hensynet til barnas beste som gjør seg gjeldende i denne saken, ettersom hovedanførselen nettopp er at vedtaket om utvisning er en uforholdsmessig reaksjon overfor dem, jf. utlendingsloven § 70, jf. barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og EMK artikkel 8. Det er anført at det foreligger spesielle individuelle forhold i saken, ettersom det er moren - E - som alltid har hatt hovedomsorgen for barna. Det påberopes ikke at utvisning er uforholdsmessig overfor E selv.

Det er behov for partsrettigheter, særlig for å sikre at familiemedlemmene får rettslig handleevne i saken. En utvisningssak er svært belastende både for utlendingen og familien som sådan. Hvis moren i denne saken blir borte, er det ingen som kan fremme familiemedlemmenes - og særlig barnas - interesser.

Partsstatus er også nødvendig for å sikre at barna blir hørt, og at deres interesser i saken blir godt opplyst og vektlagt. Videre er partsrettigheter nødvendig for å sikre at forvaltningen etterlever en eventuell dom om ugyldighet.

Det følger av Rt-2015-93 (Maria-saken) at utlendingens barn har rettslig interesse i en sak som denne. Denne avgjørelsen er fulgt opp i senere saker og er blitt akseptert av staten.

Også barnas far oppfyller kravet om rettslig interesse, idet avgjørelsen i sterk og konkret grad vil påvirke hans egen og den nærmeste familiens fremtid. UNEs vedtak griper direkte inn i hans sivile og rettslige posisjon. Virkningene er for ham særlig inngripende. Avgjørelsen i Rt-1995-139 er kritisert og gir etter Maria-dommen ikke lenger uttrykk for gjeldende rett.

Saken gjelder dessuten ikke bare gyldighetsprøving. Det er også krevd fastsettelsesdom for krenkelse av EMK artikkel 8, som beskytter hele familien.

Det er lagt ned slik påstand:

  1. Søksmålet fra C, B, A og D i sak 16-100528-OTIR/02 fremmes.

  2. Søksmålet fra F i sak 16-100528-OTIR/02 fremmes.

  3. Saksøkerne tilkjennes saksomkostninger.

Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens kjennelse er riktig.

For at familiemedlemmene skal kunne opptre som parter i saken, må de ha et «reelt behov» for å få kravet avgjort overfor seg selv, jf. tvisteloven § 1-3. Dette vilkåret er ikke oppfylt.

Saker etter utlendingsloven er av så personlig art at det i utgangspunktet bare er søkeren selv som kan opptre som part. Dette er lagt til grunn både i rettspraksis, lovforarbeider og juridisk teori.

Maria-dommen gir ikke uttrykk for at barn generelt har partsinteresse i utvisningsvedtak rettet mot deres foreldre. Det gjør heller ikke etterfølgende rettspraksis. Det må foreligge helt spesielle forhold for at andre enn den som vedtaket gjelder, skal kunne reise sak.

Maria-dommen gjaldt et meget spesielt saksforhold ved at den som var utvist, var eneforsørger for et lite barn. Vedtaket innebar derfor i praksis også at barnet ble utvist.

Dette er ikke overførbart til saken her. Barna er i langt mindre grad avhengig av E, og de beholder sine rettigheter som norske statsborgere uavhengig av henne.

Det følger av Rt-1995-139 at Es ektefelle ikke har rettslig interesse i søksmål. Denne avgjørelsen gir fortsatt uttrykk for gjeldende rett på dette punkt. Det er ikke tilstrekkelig at ektefellen faktisk blir berørt av utvisningsvedtaket. Det må også fremstå som naturlig at han kan gjøre sine egne interesser gjeldende i form av et søksmål. Det er ikke tilfellet. Ektefellen har kun en avledet interesse i saken og kan - i kraft av sitt norske statsborgerskap - fortsette sitt liv i Norge og opprettholde kontakten med E gjennom besøk, om han ikke velger å flytte med henne til Djibouti.

Ektefellens rett til familieliv kan ivaretas ved at han opptrer som partshjelper. EMK artikkel 13 gir ingen rett til å opptre som part.

Hvis Es ektefelle tillates å være saksøker, vil det få store konsekvenser. Svært mange utvisningsvedtak kan ha betydning for en større krets av mennesker. Sakene for forvaltningen og domstolene vil kunne øke både i antall og omfang. Det oppstår også risiko for at partsrettigheter utøves i strid med utlendingens egne ønsker, for eksempel ved å angripe et vedtak som gir utlendingen rett til å bli i Norge.

Det er lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.

  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsretten er kommet til at anken forkastes.

Tvisteloven § 1-3 andre ledd lyder:

«Den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det.»

UNEs vedtak om utvisning er rettet mot E. Det samme gjelder de to etterfølgende avslagene på omgjøring. Spørsmålet er om ektefellen og de fire barna likevel kan sies å ha et «reelt behov» for å få fastslått at UNEs avgjørelser er ugyldige (påstanden punkt 1) eller i strid med EMK artikkel 8 (påstanden punkt 2). Dette kan formuleres som et spørsmål om familiemedlemmene er berørt av avgjørelsene i en slik grad at det er «naturlig» å gi dem adgang til å reise sak om forholdet for domstolene, jf. NOU 2001:32, Bind A, side 188 første spalte og Ot.prp.nr.51 (2004-2005) side 366 første spalte.

I Rt-1995-179 [skal vel være Rt-1995-139, Lovdatas anm.] er det lagt til grunn at søksmål om offentligrettslige forhold som utgangspunkt må gjelde saksøkerens egne rettigheter og plikter. Det presiseres deretter:

«Også en mer indirekte interesse kan være tilstrekkelig, men da etter en helt konkret vurdering av om saksøkeren er berørt i en slik grad at det fremtrer som naturlig at vedkommende opptrer som saksøker og vedkommende gjør gjeldende krav bygget på hensyn som tilgodeses av den aktuelle forvaltningsbestemmelse, [ ... ].»

Når det spesielt gjelder utvisningsvedtak, er det uttalt:

«Saken gjelder et utvisningsvedtak. Dette er av så personlig art at utvalget finner at bare den som er utvist, bør kunne angripe det. Dersom andre berørte skal kunne angripe det, kan dette i prinsippet også innebære at vedtaket kan bli angrepet mot den utvistes vilje. Kjæremålsutvalget tar ikke stilling til om det kan tenkes unntak fra at bare den utviste selv kan gå til sak, f eks hvor den utviste under helt spesielle omstendigheter har vanskelig for å ivareta sine interesser. Dette er ikke situasjonen her.»

I tråd med dette heter det i Skoghøy, Tvisteløsning, 2010, side 407:

«Enkelte typer offentligrettslige rettigheter eller plikter må anses knyttet til den materielt berettigede og forpliktede på en slik måte at de bare kan håndheves av vedkommende selv. Dette gjelder for eksempel rett til statsborgerskap, rett til oppholdstillatelse og rettigheter og plikter etter vedtak om utvisning. [ ... ]»

Standpunktet i Rt-1995-179 [skal vel være Rt-1995-139, Lovdatas anm.] om at utvisningsvedtak er av «så personlig art» at søksmål bare kan reises av den utviste utlendingen selv, kan ikke opprettholdes fullt ut etter Høyesteretts dom i Rt-2015-93 (Maria-dommen). Høyesterett kom der til at den fire år gamle datteren til en utlending som var utvist, hadde krav på partsrettigheter i saken om utvisning av moren. Den sentrale delen av begrunnelsen lyder (avsnitt 38):

«Høyesteretts kjæremålsutvalg la i Rt-1995-139 til grunn at den utvistes samboer ikke alene kunne anke over dommen i det gyldighetssøksmålet som paret hadde anlagt i fellesskap. Det gis i kjennelsen uttrykk for at et utvisningsvedtak er 'av så personlig art' at 'bare den som er utvist, bør kunne angripe det'. Jeg finner det vanskelig å likestille B med den ankende samboeren i kjennelsen fra 1995, ettersom B i rettslig og faktisk henseende er vesentlig mer avhengig av moren sin enn det en voksen samboer normalt vil være av sin partner. [ ... ]»

I forlengelsen av dette kom førstvoterende med en tilleggsbemerkning vedrørende spørsmålet om også en samboer etter dagens rettstilstand ville kunne kreve partsrettigheter:

«[ . . ] Kjennelsen gir dessuten ikke svar på om det også måtte ha blitt avvisning dersom samboeren hadde gjort gjeldende at vedtaket krenket hennes egen rett til familieliv med den utviste. Etter mitt syn kan et slikt søksmål i hvert fall ikke i dag avvises med den begrunnelse at utvisningsvedtak er av 'personlig art'. For så vidt som det er familielivet etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 som står på spill ved utvisningen, er jo nettopp poenget at vedtaket ikke bare gjelder den utviste.»

I HR-2016-935-U opprettholdt Høyesteretts ankeutvalg en kjennelse fra lagmannsretten om å nekte den tidligere samboeren til en utvist utlending partsrettigheter i et søksmål som den utviste hadde reist (LB-2016-5075). I lagmannsrettens begrunnelse, som ankeutvalget sluttet seg til, er Maria-dommen omtalt slik:

«Saken gjaldt [ ... ] en konkret vurdering av om utviste aleneforsørgerens datter på 4 år skulle gis partsrettigheter, ikke hva som er situasjonen for andre familiemedlemmer. Høyesterett har riktig nok uttalt at et søksmål fra en samboer i dag ikke kan avvises med den samme begrunnelse som i Rt-1995-139, men det tas ikke stilling til hva utfallet ville blitt. Situasjonen i nærværende sak er videre at samboerforholdet mellom C og A var brutt forut for saksanlegget. Etter lagmannsrettens oppfatning er det anstrengt å definere en tidligere samboer som et familiemedlem. As familietilknytning er avledet ved at han er far til B. Dette fyller vilkårene for å erklære partshjelp til støtte for C etter tvisteloven § 15-7, men lagmannsretten kan ikke se at det gir han en slik tilknytning til spørsmålet om gyldigheten av vedtaket om utvisning av at det gir han krav på selv å kunne opptre som part.»

Høyesteretts ankeutvalg fant det ikke nødvendig å ta stilling til om en samboer i et eksisterende samboerforhold - på bakgrunn av Maria-dommen - ville hatt krav på partsrettigheter, ettersom samboerforholdet i den aktuelle saken var oppløst (avsnitt 13). Ankeutvalget holdt dette spørsmålet åpent, men understreket at de hensynene som er trukket frem Rt-1995-139, «fortsatt [har] vekt ved avgrensningen av hvem som kan ha partsrettigheter i utlendingssaker» (avsnitt 15).

Når Maria-dommen ses i sammenheng med HR-2016-935-U, oppfatter lagmannsretten det slik at rettstilstanden knyttet til partsrettigheter i saker som berører familielivet, ikke er endelig avklart. At rekkevidden av standpunktet i Maria-dommen er uklar, er også fremhevet av Backer i Norsk sivilprosess, 2015, side 233:

«[ ... ] Rekkevidden av avgjørelsen reiser mange spørsmål - om den er begrenset til barn med særlig behov for omsorg fra vedkommende forelder, om den gjelder mindreårige mer generelt, eller om den også kan utstrekkes til andre familiemedlemmer, og om den også gjelder for andre inngrep i barnets livssituasjon som er rettet mot en forelder, f.eks. utkasting av familiens bolig. Det er videre uklart om barnet vil kunne reise søksmål også der den direkte berørte forelderen bevisst lar det være. Mye taler for at standpunktet i Rt-2015-93 bør ha en meget begrenset rekkevidde.»

Et generelt standpunkt om at de nærmeste familiemedlemmene kan utøve partsrettigheter på selvstendig grunnlag i saker om vedtak på utlendingsfeltet - og eventuelt også i andre sakstyper som berører familielivet - har både praktiske og prinsipielle implikasjoner som må gjennomtenkes, jf. LB-2016-5075, der det uttales:

«Partsstilling vil gi A selvstendig søksmåls- og ankerett, og også frihet til andre prosesshandlinger som potensielt kan være i strid med interessene til både C og B. Lagmannsretten er enig med staten i at dette er en prinsipiell side ved saken som må få betydning selv om saksøkerne i dette tilfellet er representert ved samme advokat og det så langt i prosessen ikke er noe som tyder på motstridende interesser. Videre er det et moment at partsstatus for A vil innebære en sterk utvidelse av hvem som kan reise sak uten at konsekvensene av dette har vært vurdert av lovgiver eller av Høyesterett.»

Samlet sett mener lagmannsretten at standpunktet i Maria-dommen ikke bør strekkes lenger enn det som direkte kan utledes av avgjørelsen, inntil Høyesterett eller lovgiver har avklart i hvilken grad dommen gir grunnlag for generaliseringer.

En forsiktig linje med hensyn til forståelsen av Maria-dommen har støtte i forarbeidene til utlendingsloven, der det er lagt opp til at tidligere praksis om hvem som har partsstatus, i det vesentlige skal videreføres, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 321 første spalte:

«I utlendingssaker er det en etablert praksis at det kun er søkeren som regnes som part. Det betyr at for eksempel referansepersonen i en søknad om familieinnvandring i praksis ikke blir ansett som part.»

På side 323 første spalte uttales det videre:

«Departementet mener at det er god grunn til å fastholde tradisjonen med at det bare er søkeren som anses som part i saker etter utlendingsloven. Saker om visum, oppholdstillatelse og bortvisning og utvisning, er saker av personlig art. Selv om det ofte vil være slik at sakens avgjørelse er av vesentlig interesse også for nære familiemedlemmer av søkeren, er det derfor klare betenkeligheter knyttet til at familiemedlemmene av den grunn skal ha partsrettigheter med rett til innsyn i saksdokumentene og varsel om vedtak mv.»

Departementet understreket likevel at det kunne være grunnlag for at andre enn søkeren opptrer som part hvis søkeren selv har «store praktiske vansker» med å ivareta egne rettigheter. Dette måtte etter departementets syn avgjøres «gjennom skjønnsmessige avveininger i praksis», eventuelt forskriftsregulering (proposisjonen side 323).

Det gis ikke uttrykk for noe annet i Kommunal- og forvaltningskomiteens innstilling i saken, som ikke særskilt kommenterer problemstillingen utover å fremheve at det er viktig at barna blir hørt (Innst.O.nr.42 (2007-2008) punkt 16.1.1, jf. punkt 16.2).

Forarbeidsuttalelsene til utlendingsloven kan ikke i seg selv innskrenke rekkevidden av partsbegrepet i forvaltningsloven eller tvisteloven. De synspunktene på praksis som kommer til uttrykk i proposisjonen - for øvrig etter at lovsaken, inkludert spørsmålet om partsbegrepet, hadde vært på en bred høring - må likevel kunne tillegges vekt i en situasjon der andre tolkningsfaktorer ikke gir et klart svar. Høyesterett har i Maria-dommen ikke tatt generelt avstand fra uttalelsene, og det er som nevnt fremhevet i HR-2016-935-U at tidligere synspunkter på avgrensningen av partsbegrepet fortsatt har vekt. Dette taler mot at det kan legges til grunn en generell løsning om at nære familiemedlemmer har selvstendig søksmålsrett. Spørsmålet om partsstatus må vurderes konkret.

Lagmannsretten går så over til å vurdere den foreliggende saken.

I Maria-dommen la Høyesterett i sin drøftelse av barnets partstatus vekt på barnets avhengighet av moren (avsnitt 38). Det fremgår andre steder i dommen at moren var aleneforsørger. En utvisning av moren ville derfor i praksis innebære at også barnet, som var norsk statsborger, måtte forlate Norge (avsnitt 50). Utvisning av moren alene, kombinert med at barnevernet overtok omsorgen for barnet, var en uaktuell løsning (avsnitt 73).

Standpunktet i Maria-dommen kan forstås i lys av disse spesielle omstendighetene. Ved at vedtaket rent faktisk innebar utvisning også av barnet, var virkningen den samme for barnet som for moren. Dette tilsa selvstendig søksmålsrett for begge.

Om Maria-dommen forstås på denne måte, kan dommen ikke begrunne samme løsning i vår sak, der barnas situasjon er annerledes. Barna står ikke i et slikt spesielt avhengighetsforhold til moren som i Maria-saken. Barna har to foreldre, og det er ikke holdepunkter for at utvisning vil hindre dem i å bli boende i Norge. Når barna ikke blir berørt av vedtaket på linje med moren, fremstår det på bakgrunn av den vanlige avgrensningen av partsbegrepet ikke som naturlig å gi dem søksmålsrett på linje med henne.

Det er grunn til å understreke at barnas behov vil stå sentralt i vurderingen av om utvisning er uforholdsmessig, uavhengig av om barna formelt er parter i søksmålet eller ikke, jf. Grunnloven § 104 andre ledd. Videre må barna uansett - på vanlig måte - gis mulighet til å bli hørt, jf. Grunnloven § 104 første ledd. Deres interesser i saken er sammenfallende med morens og vil bli synliggjort og vektlagt i hennes søksmål.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at barna ikke har rettslig interesse i å reise søksmål i saken.

Når det gjelder ektefellen, er det ikke tvil om at også han vil bli berørt av saksutfallet. Hans interesse er imidlertid av avledet karakter. Ettersom den utviste i denne saken er i stand til selv å reise søksmål, og faktisk har gjort dette, ser lagmannsretten ikke at ektefellen har et reelt behov for selvstendig søksmålsrett og partsstatus i saken. Han vil kunne ivareta sine interesser i saken ved å erklære partshjelp til støtte for den utviste etter tvisteloven § 15-7, jf. Rt-2014-6, noe også barna kan gjøre.

Lagmannsretten slutter seg etter dette til tingrettens standpunkt om at søksmålet fra ektefellen og de fire barna avvises for manglende rettslig interesse, jf. tvisteloven § 1-3.

Lagmannsrettens konklusjon omfatter begge påstandspostene i stevningen. Det er en nær indre sammenheng mellom postene i den forstand at spørsmålet om utvisning er et uforholdsmessig inngrep i familielivet og krenker EMK artikkel 8, inngår i begge postene. Det taler for at løsningen av spørsmålet om partsstatus må være den samme for begge påstandspostene.

Lagmannsretten ser ikke at avvisning vil være i strid med barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1, jf. artikkel 12, eller med EMK artikkel 6 nr. 1, artikkel 8 eller artikkel 13. EMD godtar saklige og forholdsmessige begrensninger i søksmålsretten, blant annet krav om rettslig interesse og begrensninger knyttet til barns søksmålsrett, se for eksempel EMDs dom 25. september 2008 i sak K.T. mot Norge (sak nr. 29392/95) avsnitt 95 flg. med videre henvisninger.

Spørsmålet om krenkelse av retten til familieliv etter EMK artikkel 8 vil bli prøvd i søksmålet fra den utviste, der ektefellens og barnas interesser vil være viktige momenter. Prosesslovgivningen har flere virkemidler for å sikre at ektefellen og barna blir involvert i saken på en forsvarlig måte, jf. ovenfor. Om utvisningsvedtaket kjennes ugyldig, samtidig som domstolen konstaterer brudd på EMK artikkel 8, legger lagmannsretten til grunn at det er gitt tilstrekkelig «remedy» overfor familien som helhet, jf. EMK artikkel 13. Det kreves ikke at familiemedlemmene i tillegg skal kunne reise eget søksmål eller formelt opptre som selvstendige parter i saken for domstolene.

Retten til domstolsbehandling er også nedfelt i Grunnloven § 95, men Høyesterett har uttalt at denne bestemmelsen ikke gir et sterkere vern enn EMK artikkel 6 nr. 1, jf. HR-2016-225-S avsnitt 26.

Etter dette forkastes anken.

Staten ved Utlendingsnemnda har vunnet saken og har i utgangspunktet krav på dekning av sakskostnader for lagmannsretten etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd, jf. § 20-8 andre ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita de ankende parter for sakskostnadsansvaret etter unntaksbestemmelsen i tredje ledd. Lagmannsretten legger særlig vekt på at saken har reist prinsipielle og uklare rettsspørsmål som det var god grunn for de private partene til å høre ankedomstolens syn på.

På bakgrunn av blant annet sakens prinsipielle sider tilkjennes sakskostnader heller ikke for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

  1. Anken forkastes.

  2. Sakskostnader for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.
Siste endringer
  • Ny: LB-2016-193160 Utvisning. Rettslig klageinteresse. Selvstendig søksmålsrett. (23.11.2017)

    Saken for lagmannsretten gjaldt spørsmål om søksmål fra familiemedlemmer i sak om utvisning kunne avvises på grunn av manglende rettslig interesse. Saken stilte seg annerledes enn i Rt-2015-93: Barna stod ikke i et slikt spesielt avhengighetsforhold til moren, hadde to foreldre, og utvisningen ville ikke hindre dem i å bli i Norge. Når barna ikke ble berørt av vedtaket på linje med moren, fremstod det ikke naturlig å gi dem søksmålsrett på linje med henne. Ektefellen ble ansett berørt av saksutfallet, men hadde ikke reelt behov for selvstendig søksmålsrett og partsstatus når den utviste selv hadde reist søksmål. Høyesterett besvarte i HR-2017-1130-A spørsmålet om familiemedlemmene hadde tilstrekkelig tilknytning til utvisningsvedtaket til å få selvstendig søksmålsrett, med nei.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen