Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-204102
Dokumentdato : 07.02.2018

Utvisning. Tilbakekall. Uriktige opplysninger om identitet.

Spørsmål om Utlendingsnemndas vedtak om utvisning med fem års innreiseforbud var gyldig. Utlendingen hadde uriktig oppgitt å være irakisk statsborger ved asylsøknad i Norge. Da det ble oppdaget at han var libanesisk borger, ble oppholdstillatelsen tilbakekalt og han ble utvist med fem års innreiseforbud. Lagmannsretten la til grunn at det forelå et alvorlig brudd på utlendingsloven, og at hensynet til utlendingen selv ikke tilsa at vedtaket var uforholdsmessig, jf. utledingsloven § 70. Under en viss tvil kom lagmannsretten til at vedtaket heller ikke var uforholdsmessig av hensyn til utlendingens fire barn, da mor kunne gi barna forsvarlig omsorg til tross for helsemessige utfordringer. Lagmannsretten kunne ikke vektlegge opplysninger om en ny diagnose som kom til etter siste forvaltningsvedtak.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning og påfølgende beslutninger om ikke å omgjøre dette, samt begjæring om midlertidig forføyning.

Sakens bakgrunn

A kom til Norge i februar 1997 da han var 22 år gammel. Han søkte om asyl her under identiteten B, født 0.0.1975 og irakisk statsborger.

Asylsøknaden ble avslått 13. november 1998, men han fikk tillatelse til opphold og arbeid i medhold av daværende utlendingslov § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 annet ledd og tredje ledd. Tillatelsen ble fornyet to ganger, og bosettingstillatelse ble innvilget den 13. november 2001. Samtlige tillatelser ble søkt og innvilget under identiteten B. Søknad om statsborgerskap ble avslått av Utlendingsdirektoratet 13. oktober 2004 under henvisning til at hans identitet ikke var tilstrekkelig dokumentert.

Sommeren 2005 mottok norske myndigheter en verifiseringsrapport fra ambassaden i Damaskus, hvor A ble oppgitt å være Bs korrekte identitet. Etter å ha blitt konfrontert med opplysningene, erkjente A i august 2005 at han hadde oppgitt feil identitet, og at hans rette identitet var A, borger av Libanon.

Utlendingsdirektoratet varslet 8. juli 2005 A om at han bosettingstillatelse ble vurdert trukket tilbake, som følge av han hadde oppgitt falsk identitet til norske myndigheter.

I august 2005 giftet A seg med C etter at partene hadde møtt hverandre noen måneder før. C var statsløs palestiner, født på den israelsk okkuperte Vestbredden. Hun hadde på dette tidspunktet studentoppholdstillatelse i Norge.

A og ektefellen fikk 0.0.2006 sitt første barn, D. Paret har senere fått tre døtre til. E, født 0.0.2009, F, født 0.0.2011 og G, født 0.0.2014.

Utlendingsdirektoratet trakk 26. september 2006 tilbake As bosettingstillatelse. Forhåndsvarsel om utvisning ble gitt i brev av 28. september 2006, men ble først ansett forkynt for A 27. september året etter. Den 12. november 2007 besluttet Utlendingsdirektoratet at han skulle varig utvises fra Norge. Vedtaket ble påklaget, og den 9. juni 2009 avgjorde Utlendingsnemnda at han ikke fikk medhold i klagen over utvisningen. Innreiseforbudet ble likevel endret fra å gjelde varig til fem år, under henvisning til at A hadde barn og ektefelle i Norge. Det ble samtidig opplyst at han pliktet å forlate landet frivillig, og at i motsatt fall vil politiet bli overlatt å iverksette vedtaket.

A har etter dette fremmet tre omgjøringsbegjæringer, henholdsvis 19. august 2009, 17. januar 2012 og 27. mars 2014. Ingen av begjæringene ble tatt til følge. As advokat sendte 12. mars 2015 søksmålsvarsel til Utlendingsnemnda. Denne ble av nemnda behandlet som en begjæring om omgjøring, og 17. september 2015 besluttet Utlendingsnemnda å opprettholde utvisningsvedtaket.

Oslo tingrett avsa 10. oktober 2016 dom og kjennelse med slik slutning:

DOMSSLUTNING

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 17. september 2015 er ugyldig.

  2. Staten ved Utlendingsnemnda betaler 193 054 - etthundreognittitretusenogfemtifire - kroner til A i sakskostnader innen 2 - to- uker fra forkynnelse av dommens.

KJENNELSESSLUTNING

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 17. september 2015 skal ikke effektueres før det foreligger en rettskraftig avgjørelse i hovedsaken.

  2. Staten ved Utlendingsnemnda betaler 12 500 - tolvtusenfemhundre - kroner til A i sakskostnader innen 2 - to- uker fra forkynnelse av kjennelsen.

Staten ved Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 9. og 10. januar 2018 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt syv vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Staten ved Utlendingsnemnda, har i korte trekk anført:

Hovedspørsmålet i saken er om utvisningsvedtaket er uforholdsmessig av hensyn til As barn. I saker som her, hvor utlendingen har skaffet seg opphold i Norge ved falsk identitet, taler allmennpreventive hensyn med stor tyngde for utvisning, jf. Rt-2009-534 og Rt-2005-229. Alvorligheten forsterkes av at ankemotparten leverte falsk dokumentasjon for å understøtte riktigheten av identiteten da han søkte oppholdstillatelse og statsborgerskap.

A har etter utreisefristen oppholdt seg mange år ulovlig i Norge, og han har forholdt seg som om utvisningsvedtaket ikke eksisterte. Han har derfor gjort seg skyldig i grove, gjentatte og langvarige brudd på utlendingsloven. Dette må i utvisningssammenheng sidestilles med meget alvorlig kriminalitet.

Etter statens syn er det nokså opplagt at vedtaket ikke er uforholdsmessig overfor A selv eller hans ektefelle. Han har aldri hatt noen berettiget forventning om opphold i Norge, og ektefellen giftet seg med ham etter at han hadde fått forhåndsvarsel om tilbakekall av sin bosettingstillatelse.

Det vanskelige punktet i denne typer saker, er avveiningen mellom forholdets alvorlige art og hensynet til den utvistes barn.

Som et viktig bakteppe for denne vurderingen har Høyesterett i Rt-2005-229 (52) uttalt at:

«Det normale er at en utvisning vil gripe inn i et etablert familieliv på en belastende måte så vel økonomisk, som følelsesmessig og sosialt, og lett medføre psykiske problemer. Det gjelder ikke minst når en familie skilles som følge av utvisningen. Slike belastninger vil ikke i seg selv være tilstrekkelig til at utvisning er et uforholdsmessig tiltak.»

Uttalelsen eller tilsvarende synspunkter er gjentatt i senere dommer fra Høyesterett.

Det er ganske vanlig i utvisningssaker at den utvistes ektefelle er nokså svakt integrert eller av andre grunner må antas noe svekket som omsorgsperson. I saken her har Utlendingsnemnda særlig vurdert om ektefellens helsetilstand medfører at hun ikke vil kunne gi de fire barna forsvarlig omsorg. Etter en konkret vurdering har nemnda funnet at det ikke vil bli situasjonen. Hun vil uansett ha mulighet for hjelpetiltak fra offentlige støtteordninger. Vurderingen skal skje på tidspunktet for siste vedtak, som her er Utlendingsnemndas beslutning 17. september 2015.

A stiftet familie etter at han var varslet om tilbakekall av bosettingstillatelsen. Verken han eller hans ektefelle har således hatt noen berettiget forventing om at han kunne bli i landet.

For at hensynet til barna skal medføre at det er uforholdsmessig å utvise A fra Norge, må det foreligge ekstraordinære omstendigheter. Barna er funksjonsfriske, og As ektefelle er ikke i en slik helsemessig situasjon at hun ikke er i stand til å gi barna forsvarlig omsorg alene. Hun er norsk statsborger, og kan søke om hjelpetiltak fra det offentlige. Hun er en ressurssterk kvinne, og kan likeledes søke støtte og hjelp fra venner i Norge.

Dersom det mot formodning ikke skulle være mulig for mor alene å gi barna forsvarlig omsorg med støttetiltak fra det offentlige, finnes det en sikkerhetsventil i utlendingsloven § 71.

Statens syn er etter dette at vedtaket om utvisning og fem års innreiseforbud er gyldig. Det er derfor heller ikke sannsynliggjort noe hovedkrav som kan gi grunnlag for en midlertidig forføyning.

Det er nedlagt slik påstand:

I hovedsaken:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

I forføyningssaken:

  1. Begjæringen tas ikke til følge.

  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i korte trekk anført:

Det bestrides ikke at de objektive vilkårene for utvisning i utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a) er oppfylt, men vedtaket om utvisning er uforholdsmessig slik tingretten korrekt har kommet til, jf. utlendingsloven § 70. Lagmannsretten har full prøvelsesrett ved avveiningen av om vedtaket er uforholdsmessig, jf. Rt-2015-93. Det bestrides ikke at prøvelsestidspunktet for norske domstoler er Utlendingsnemndas siste beslutning 17. september 2015. Lagmannsretten kan imidlertid legge vekt på faktiske forhold som utfyller omstendigheter som forelå på vedtakstidspunktet.

I saker som berører barn, skal barnas beste være et grunnleggende hensyn, jf. utlendingsloven § 70 og EMK artikkel 8 og BK artikkel 3. Utlendingsnemndas vedtak tar ikke i tilstrekkelig grad hensyn til barnas grunnleggende behov, og utvisningsvedtaket er av den grunn ugyldig.

Nemndas forholdsmessighetsvurdering er streng og uten en tilstrekkelig drøfting av hvilken virkning et utvisningsvedtak vil ha for As fire mindreårige barn. Det kreves at hvert enkelt barn vurderes konkret, og det er ikke gjort i dette tilfellet. Mors helse er ikke drøftet med tanke på om hun vil klare å følge opp barna alene. Belastingen for mor ved å måtte ha aleneomsorgen for fire barn, er også relevant i vurderingen av forholdsmessigheten av utvisningen.

Hensynet til As fire mindreårige barn taler med styrke for at vedtaket om utvisning er uforholdsmessig. Far er den viktigeste omsorgspersonen for barna, særlig fordi mor har dårlig helse. Dersom han må forlate familien, vil barna få en vesentlig dårligere omsorgssituasjon. Mors helsesituasjon er så dårlig, at ved en utvisning vil hun ikke makte å gi barna forsvarlig omsorg. Det er sannsynlig at barnevernet vil måtte overta omsorgen for barna dersom far utvises.

Datteren E er i en særlig sårbar situasjon fordi hun var fornærmet i en seksuell overgrepssak. Selv om straffesaken er oppstått etter Utlendingsnemndas siste avgjørelse, vil dette inngå i forholdsmessighetsvurderingen fordi hun var særlig sårbar også på vedtakstidspunktet. At A er den som nå følger opp datteren i den vanskelige perioden hun fortsatt er i, underbygger at han er en sentral omsorgsperson for barna på vedtakstidspunktet.

En utvisning vil medføre et brudd mellom A og hans ektefelle og fire barn. Dette vil innebære at de fire barna frarøves kontakt med sin far. Som følge av at mor er født i Israel, vil hun ikke kunne flytte med sin mann til Libanon. Kontakten med far vil bli begrenset til kontakt på telefon og internett. Mulighet for besøk i tredjeland vil være begrenset som følge av mors helse, og fordi hun i passet er oppført med Israel som fødestat. Dette siste medfører at hun vil ha betydelige vanskeligheter med å slippe inn i muslimske land.

Hensynet til As lange botid i Norge og at han er godt integrert i Norge, er momenter som det kan ses hen til i en totalvurdering av om utvisning er uforholdsmessig, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 292. Det er også relevant å vektlegge at A ikke på noen måte har unndratt seg effektuering av utvisningsvedtaket, men tvert imot tatt skritt for å forsøke å skaffe seg reisedokumenter. Norske myndigheter har på sin side ikke gjort noe for å effektuere vedtaket om utvisning.

Dersom lagmannsretten i hovedsaken kommer til at utvisningen er ugyldig, er også vilkårene for å avsi kjennelse om midlertidig forføyning til stede.

Det er nedlagt slik påstand:

I hovedsaken og forføyningssaken:

  1. Anken forkastes.

  2. Staten ved Utlendingsnemnda dekker sakens omkostninger for lagmannsretten. 

[Lagmannsretten bemerker]

Lagmannsretten er kommet til at anken fører frem, og at staten frifinnes i hovedsaken. Fordi utvisningsvedtaket er gyldig, er det heller ikke sannsynliggjort noe krav som kan begrunne midlertidig forføyning.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning og fem års innreiseforbud for libanesisk borger, A, jf. utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a) jf. § 70. Det er Utlendingsnemndas siste avgjørelse som er ankesakens tvistegjenstand, det vil si beslutningen av 17. september 2015, hvor begjæring om omgjøring av utvisningsvedtaket ikke førte frem.

A har gitt uriktige opplysninger om egen identitet til norske myndigheter, og grunnvilkårene for utvisning er utvilsomt oppfylt i dette tilfellet, jf. utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a). Selv om utvisningsvedtaket griper inn i As rett til familieliv, mener lagmannsretten at vedtaket om utvisning og fem års innreiseforbud ikke er uforholdsmessig for utlendingen selv, jf. utlendingsloven § 70 første ledd. Dette er heller ikke påberopt.

Hovedspørsmålet for lagmannsretten er om utvisningen vil være uforholdsmessig for As nærmeste familie, særlig vurdert ut fra hensynet til de fire barna.

Lagmannsretten legger til grunn at domstolsprøvingen skal skje med utgangspunkt i faktum på vedtakstidspunktet, det vil si 17. september 2015, jf. Rt-2012-1985 (79-81). Utlendingsmyndighetens forholdsmessighetsvurdering kan domstolene overprøve fullt ut, jf. bl.a. Rt-2007-667 (26).

Det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering ut fra hensynene i utlendingsloven § 70 første ledd, som lyder slik:

En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Bestemmelsen gir anvisning på en avveining mellom forholdets alvor og utlendingens tilknytning til Norge. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn i vurderingen av forholdsmessigheten av vedtak etter utlendingsloven. Lagmannsretten legger til grunn at bestemmelsen er i tråd med Norges internasjonale forpliktelser, jf. EMK artikkel 8 og BK artikkel 3.

Lagmannsretten ser først på forholdets alvor.

A er utvist fordi han gav uriktige opplysninger om sin identitet til norsk utlendingsmyndighet, og på den måten fikk innvilget tillatelser han ikke skulle ha hatt. Han har i tillegg et langt ulovlig opphold i Norge fra han fikk utreisefrist 22. august 2009 og frem til han fikk utsatt iverksetting ved UNEs beslutning av 24. juni 2015. A har også arbeidet i årene 2011 - 2014 uten gyldig tillatelse fordi han har oppholdt seg i Norge ulovlig. A har videre fremlagt falsk id-dokumentasjon for å understøtte uriktigheten både ved søknad om oppholdstillatelse og ved søknad om statsborgerskap.

Vurderingen av alvoret i disse forholdene skal ses i et forvaltningsrettslig perspektiv, jf. Rt-2009-534 (49).

Lagmannsretten viser til at et vesentlig formål med utlendingsloven er at den skal «gi grunnlag for kontroll med inn- og utreise, og utlendingers opphold i riket, i samsvar med norsk innvandringspolitikk og internasjonale forpliktelser», jf. § 1 første ledd. Med det store antall søknader som fremmes etter utlendingsloven, må myndighetene i stor grad basere sin kontroll på at søkere gir riktige opplysninger og for øvrig forholder seg lojalt til loven og de vedtak som fattes i medhold av den. Utlendingsforvaltningen bygger således i betydelig grad på tillit. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor at overtredelser bør få konsekvenser for søkernes muligheter til å oppnå de rettigheter loven gjelder.

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven), side 289, er disse hensyn fremhevet:

«Departementet mener at det er viktig å kunne reagere med utvisning ved gjentatt og/eller grov overtredelse av utlendingsloven. Selv om slike overtredelser normalt også kan medføre straffeansvar, vil det prosessøkonomisk være en fordel om det kan treffes utvisningsvedtak uten rettskraftig straffereaksjon. Dette vil også gi mulighet for en rask reaksjon. Det bemerkes at det ikke vil være mulig for myndighetene å ha effektiv kontroll med alle utlendingers innreise og opphold i Norge. Systemet må i stor grad baseres på tillit til at utlendingsloven følges av de den gjelder for, herunder at de som trenger oppholdstillatelse søker om dette og gir korrekte opplysninger til myndighetene. Ulovlig innreise, opphold/arbeid uten nødvendig tillatelse eller det å gi uriktige opplysninger bryter med dette tillitsforholdet og vanskeliggjør myndighetenes håndhevelse av norsk innvandringspolitikk. Det kan undergrave respekten for regelverket og virke urettferdig overfor alle de som er lovlydige, dersom grove eller gjentatte brudd på utlendingsloven ikke kan få konsekvenser. Fordi en søknad vil bli avslått uansett dersom utlendingen ikke fyller vilkårene for opphold i Norge, vil et negativt vedtak i seg selv ikke være en reaksjon ved uriktige opplysninger. Departementet mener derfor at det er viktig av allmennpreventive grunner å kunne reagere med utvisning ved grove/gjentatte overtredelser av utlendingsloven.»

As brudd på utlendingsloven rammer i sterk grad de kontrollhensyn som loven skal ivareta. Lagmannsretten legger til at grunnleggende sikkerhetsbehov tilsier at enhver stat kjenner den riktige identitet til de som oppholder seg her.

Etter lagmannsrettens oppfatning må forholdet på denne bakgrunn karakteriseres som meget alvorlig, jf. utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a). A har over tid, grovt og gjentatte ganger brutt sentrale bestemmelser i utlendingsloven. Hans overtredelser taler sterkt imot at utvisningen er uforholdsmessig. Som tidligere nevnt, mener lagmannsretten at hensynet til A selv ikke gjør vedtak om utvisning uforholdsmessig. Hans lange botid i Norge, og at han er godt integrert i landet, kan ikke lede til en annen vurdering. Heller ikke er vedtaket uforholdsmessig overfor ektefellen. Det er nok å vise til at deres ekteskapelige samliv ble etablert etter at utlendingen var gitt varsel om oppholdstillatelsen kunne bli trukket tilbake.

Lagmannsretten går over til vurderingen av om hensynet til de fire barna likevel gjør utvisningen uforholdsmessig.

Barna er født etter at A fikk varsel om at hans bosettingstillatelse ble vurdert trukket tilbake.

Det fremgår av utlendingsloven § 70 første ledd, og av internasjonale konvensjoner Norge er bundet av, at en utvisning heller ikke må være et uforholdsmessig tiltak overfor de nærmeste familiemedlemmene. Der barns interesser er berørt, skal hensynet til dem være «grunnleggende» i vurderingen. Slik saken er opplyst for lagmannsretten, må det legges til grunn at barna blir boende i Norge hos moren, og at de vil få vesentlig redusert kontakt med faren i den perioden utvisningen gjelder. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til dette nedenfor.

At hensynet til barna skal tillegges betydelig vekt slik det er lovfestet i utlendingsloven § 70 første ledd, er begrunnet nærmere i lovforarbeidene. I NOU 2004:20 side 308, etter å ha konstatert at det ikke kan legges særlig vekt på ekteskap inngått etter at utlendingen var kjent med at han eller hun kunne bli utvist, tilføyes det følgende:

Hvis den utviste også har fått barn i det nye forholdet, kan imidlertid forholdsmessighetsvurderingen falle annerledes ut, først og fremst av hensyn til barnet, men også dette spørsmål må bero på en konkret vurdering av alle relevante hensyn.

I saker som berører barn heter det i videre i Ot.prp.nr.75 (2006-2007), på side 292:

I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Forslaget om å ta inn en presisering om dette i lovteksten, får støtte fra flere høringsinstanser. UNE har fremholdt at det er en fare for å gi et skjevt inntrykk av relevans og viktighet ved å løfte fram ett av de hensynene som skal inngå i en helhetsvurdering. Departementet mener likevel at det er riktig å fremheve hensynet til barnets beste i lovteksten for å sikre særskilt bevissthet omkring dette. Dette innebærer ingen endring i forhold til gjeldende rett, men kan ha pedagogisk betydning.

Barnets beste som et grunnleggende hensyn følger også av EMDs praksis om EMK artikkel 8 og fremgår av artikkel 3 nr. 1 i FNs Barnekonvensjon, som etter menneskerettsloven § 2 nr. 4 gjelder som norsk lov. Samtidig er det klart at konvensjonene ikke i seg selv er til hinder for at det treffes vedtak om utvisning selv om det medfører at foreldre blir skilt fra barna. I NOU 2004:20, heter det således om forholdet til barnekonvensjonen (side 310):

Ingen av bestemmelsene i barnekonvensjonen er imidlertid i seg selv til hinder for at det treffes vedtak om utvisning. Tvert imot forutsetter artikkel 9 nr. 4 at statene kan treffe vedtak om utvisning selv om det skulle innebære at et barn blir atskilt fra sin far eller mor.

At hensynet til barnas beste ikke er til hinder for at andre hensyn kan få avgjørende betydning i den konkrete sak, fremgår også av Ot.prp.nr.75 (2006-2007), side 292.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at hensynet til barna er grunnleggende, men ikke nødvendigvis avgjørende. Dersom hensynet til barnets beste alene skulle være avgjørende, vil det i praksis innebære at utvisning og innreiseforbud ville være noe nær umulig så lenge utlendingen har del i omsorgen for mindreårige barn.

Høyesterett har tidligere vurdert betydningen av at barn påføres belastning ved at en av deres foreldre utvises. Saken i Rt-2000-591 gjaldt forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 30 tredje ledd. Vedkommende utlending hadde begått det som ble karakterisert som «meget alvorlig kriminalitet». Om hensynet til hans barn uttalte annenvoterende - for flertallet - at: «det normale vil være at en utvisning griper inn i et etablert familieliv på en belastende måte, i særdeleshet når man må legge til grunn at familien blir atskilt ved utvisningen. For at utvisningen skal fremstå som et uforholdsmessig tiltak, må det kreves uvanlig store belastninger.»

Høyesterett har fulgt opp uttalelsen om at utvisningen må fremstå som «uvanlig store belastning» dersom det skal medføre et uforholdsmessig tiltak, i avgjørelsene i Rt-2005-229 (36 og 52) og Rt-2009-534. I Rt-2005-229 avsnitt 52 heter det:

Det normale er at en utvisning vil gripe inn i et etablert familieliv på en belastende måte så vel økonomisk, som følelsesmessig og sosialt, og lett medføre psykiske problemer. Det gjelder ikke minst når en familie skilles som følge av utvisningen. Slike belastninger vil ikke i seg selv være tilstrekkelig til å si at en utvisning er et uforholdsmessig tiltak.

Begge de nevnte sakene gjaldt utvisning på grunn av meget alvorlig kriminalitet. I tråd med lagmannsretten ovenfor har sagt om alvoret i overtredelsene av utlendingsloven, må imidlertid tilsvarende synspunkter få anvendelse i saken her. EMD fant at avgjørelsen i Rt-2009-534 representerte et brudd på EMK artikkel 8, jf. Nunez v Norway (55597/09) [EMD-2009-55597], noe lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor.

I Rt-2015-93 oppsummerer førstvoterende vekten av hensynet til barn i proporsjonalitetsvurderingen i praksis fra EMD slik:

(67) EMK inneholder ingen bestemmelse som svarer til Grunnloven § 104 eller barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Men det følger av EMDs praksis i de senere år at hensynet til barnets beste likevel har en helt sentral plass i proporsjonalitetsvurderingen under EMK artikkel 8 nr. 2, også i utlendingssaker. Jeg viser til EMDs dom i Nunez mot Norge 28. juni 2011 avsnitt 84 [EMD-2009-55597] og Kaplan mot Norge 24. juli 2014 avsnitt 88 [EMD-2011-32504]. I storkammerdommen i Jeunesse mot Nederland 3. oktober 2014 [EMD-2010-12738] utrykkes dette slik i avsnitt 109:

«On this particular point, the Court reiterates that there is a broad consensus, including in international law, in support of the idea that in all decisions concerning children, their best interests are of paramount importance (see Neulinger and Shuruk v. Switzerland, cited above, § 135, and X v. Latvia, cited above, § 96). Whilst alone they cannot be decisive, such interests certainly must be afforded significant weight. Accordingly, national decision-making bodies should, in principle, advert to and assess evidence in respect of the practicality, feasibility and proportionality of any removal of a non-national parent in order to give effective protection and sufficient weight to the best interests of the children directly affected by it.»

Etter dette går lagmannsretten over til den konkrete vurderingen av om belastningen blir uvanlig stor for barna til A.

Lagmannsretten legger til grunn at barna ved en utvisning av far vil bli boende hos mor, og at de kun vil få sporadisk direkte kontakt med ham i den perioden utvisningen gjelder for. Etter bevisførselen, særlig etter forklaringen fra vitnet Kverme i Landinfo, legger lagmannsretten til grunn at det vil være mulig for familien å møtes i tredjeland, for eksempel i Tyrkia eller i Jordan. Selv om det vil være forbundet med praktiske utfordringer, finner lagmannsretten det bevist at C vil klare å reise utenlands med de fire barna. C forklarte som vitne i lagmannsretten at hun i 2011 reiste på et treukers besøk til hennes familie på Vestbredden, sammen med de to barna paret da hadde. C forklarte at hun på turen var ledsaget av en venninne. Hun har også etter 2011 besøkt Vestbredden i følge med barna, men lagmannsretten legger ikke nevneverdig vekt på dette siden besøkene fant sted etter vedtakstidspunktet. Barna vil for øvrig måtte opprettholde kontakten med far via kommunikasjon pr. telefon, Skype mv.

Ankemotparten har særlig fremhevet at mors helsesituasjon er så dårlig at hun ikke kan forventes å kunne klare omsorgen for de fire barna. Heller ikke ved hjelpetiltak fra det offentlige, er det sannsynlig at barna kan få forsvarlig omsorg dersom far utvises. Mor og en venn av familien har for lagmannsretten forklart at dette vil bli konsekvensen dersom far utvises. Forklaringene på dette punkt samsvarer med det som var anført for Utlendingsnemnda på vedtakstidspunktet.

I Utlendingsnemndas siste vedtak er det redegjort for mors helse slik den var opplyst for nemnda på avgjørelsestidspunktet (side 3):

Det er lagt frem helsedokumentasjon for klagerens ektefelle C, som strekker seg fra 2004 frem til juli 2015. Sammenfatningsvis beskrives Cs sykdomsbilde seg slik:

I 2002 skadet hun halebenet og i 2007 var hun i en fallulykke hvor hun brakk venstre ankel. Når det gjelder disse skadene er det lagt frem røntgen og epikriser som har påvist ødemer og væskeopphoping, men hvor det også er gjort normale funn på benstruktur. Hun fikk påvist astma og allergi i 2011, Carpal tunnel syndrom i 2012 og gastritt i 2014 som kan skyldes stress. Hun har videre hatt kroniske smerter i skuldre, nakke og bevegelsesapparat siden 2009 som hun har fått behandling for hos fysioterapeut. I forbindelse med fødsler har hun hatt bekkenløsning som hun også har fått behandling for hos fysioterapeut. Hun ble 60 prosent sykemeldt i 2011 og er ikke i arbeid per i dag.

Når det gjelder hennes helsetilstand per i dag uttaler Dr. Gøran Akerberg i legeerklæring av 14.07.2015 at hun går regelmessig til fysioterapeut og at hun har kroniske smerter i kroppen. Hun har hodepine/migrene, astma og allergi. Hun er bedre idag med tanke på Carpal tunnel syndrom. Legen uttaler dessuten at hun må ha hjelp med praktiske ting i hverdagen og at hennes mann har vært til stor hjelp, men at hun også har vært nødt å be om hjelp fra en tredjeperson da de ikke har noen øvrig familie i Norge. Hennes fysioterapeut, Lars Højgaard-Rasmussen, uttaler i rapport at 06.07.2015 at hun har smerter og kraftløshet i hender og armer, samt smerter fra opphovnede muskler og bindevev i hals og nakke. Hun mister ofte grepet og har problemer med å bære sine barn. Hun har behov for hjelp til tunge løft og er avhengig av mannens hjelp.

Lagmannsretten mener nemndas redegjørelse for mors helsesituasjon på vedtakstidspunktet er dekkende gjengitt.

Utlendingsnemndas vurdering av mors omsorgsevne og hensynet til barnas interesser, er sammenfattet slik (side 4):

Det er anført og vist til opplysninger fra lege og fysioterapeut om at C trenger bistand i hverdagen og hjelp med barna. C er norsk statsborger, og UNE mener, som vist til i tidligere beslutninger, at hun har anledning til å få støtte fra offentlige velferdsordninger slik at hun kan ta seg av sine fire barn. UNE legger ikke skjul på at det vil bli en krevende hverdag for barna og ektefellen når klageren må forlate Norge, men UNE mener ikke at dette er en eksepsjonell sak som medfører at barnas beste må få avgjørende vekt i forhold til klagerens alvorlige overtredelser av utlendingsloven. UNE viser dessuten til at klageren de siste årene har arbeidet ulovlig. Han har arbeidet for flere ulike arbeidsgivere, og i eksempelvis 2014 tjente han 212 872 kr i følge skatteoppgjøret. Han kan således ikke ha vært hjemme døgnet rundt med barna som ikke har vært i barnehage/skole. C må ha tatt seg av barna alene eller med bistand fra andre mens han har arbeidet. Dersom de har fått bistand fra en tredjeperson vil også dette kunne bli aktuelt når klageren forlater Norge. Det er heller ingen opplysninger i saken som tyder på at noen av barna har et særlig behov for omsorg eller at de er mer knyttet til sin far enn til sin mor. UNE er ikke enig i at klageren må anses som den primære omsorgspersonen. Både klageren og ektefellen har vært i arbeid og klageren synes ikke å ta større del i de viktigste omsorgsoppgavene enn ektefellen. Hvorvidt klageren henter/leverer i barnehage/skole eller hvem som tar seg mest av praktiske oppgaver i hjemmet, kan ikke tillegges avgjørende betydning for hvem som kan anses å yte mest omsorg for barna. UNE mener at D, E, F og G vil få forsvarlig omsorg hos sin mor, blant annet sett i sammenheng med at mor kan ha mulighet for hjelpetiltak fra offentlige støtteordninger.

Lagmannsrettens vurdering er at det ikke er grunnlag for å fravike Utlendingsnemndas konklusjon om at barna vil få en forsvarlig omsorg slik situasjonen var på vedtakstidspunktet. Familien bodde da på X og hadde et godt nettverk rundt seg. Etter lagmannsrettens vurdering var mor på vedtakstidspunktet i stand til å gi barna forsvarlig omsorg, i det minste med noe bistand fra det offentlige hjelpeinstanser. Det er heller ikke grunnlag for å fravike nemndas vurdering av at far ikke kan vurderes som barnas primære omsorgsperson, selv om han på lik linje med mor har delt omsorgen for barna.

Lagmannsretten er ikke enig i at det er en nevneverdig svakhet ved Utlendingsnemndas vedtak at ikke hensynet til barna er vurdert selvstendig for hver av dem. På avgjørelsestidspunket forelå det ingen opplysninger om individuelle forhold som begrunnet en slik særskilt vurdering. Opplysningene om at E har særlige omsorgsbehov, skyldes omstendigheter som er kommet til etter nemndas avgjørelse.

Etter dette legger til lagmannsretten til grunn at utvisning ikke vil påføre barna uvanlig store belastninger.

Etter vedtaket har familien valgt å flytte til Y kommune i Z hvor C tiltrådte kommunalstilling som prosjektleder, for infrastruktur. På tidspunktet for ankeforhandlingen var C 80% sykemeldt. Etter det opplyste fungerte hun heller ikke lenger i rollen som prosjektleder. Lagmannsretten legger til grunn at mor er en ressurssterk kvinne. Hun er utdannet sivilingeniør i Norge, og har tidvis vært i arbeide selv om hun har født fire barn i årene fra 2006 til 2014.

C har etter Utlendingsnemndas vedtak, sommeren/høsten 2017, fått konstatert at hun lider av en stoffskiftesykdom, Graves sykdom. I en skriftlig erklæring datert 29. november 2017 fra hennes nåværende fastlege, dr. H, er det beskrevet at sykdommen gir plager som «hjertebank og tretthet, men nervøsitet og tremor (skjelving) kan også være utfordrende spesielt nå med svært høyt stoffskifte.» Dr. H forklarte som vitne i lagmannsretten at C er gitt medikamenter for å regulere sykdommen, men at hun så langt responderer dårlig på disse. Dr. H konkluderer i sin skriftlige erklæring med at C ikke klarer å ta hånd om «daglige gjøremål i hjemmet som å lage mat, kle/stelle barn osv.».

Betydningen av disse siste helseopplysningene er ikke vurdert av Utlendingsnemnda. Etter lagmannsrettens syn må den nye diagnosen regnes som er nytt rettsfaktum, og ikke et nytt bevisfaktum som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 (81). Det vil derfor være opp til Utlendingsnemnda i en eventuell senere omgjøringsbeslutning å vurdere hvilke betydning dette skal få for utvisningsvedtaket.

A har etter vedtaket om utvisning ble truffet i 2009, oppholdt seg nesten seks år ulovlig i Norge før Utlendingsnemnda i beslutning 12. mars 2015 nektet å omgjøre vedtaket.

I EMDs praksis legges det vekt på den saksbehandlingstid som er gått fra grunnlag for utvisning foreligger og til vedtak blir truffet, jf. bl.a. EMD-2011-32504 Kaplan, hvor det gikk omtrent seks år til fra grunnlag forelå til vedtak om utvisning ble fattet.

Lagmannsretten viser også til EMDs avgjørelse i saken Nunez v Norway (55597/09) [EMD-2009-55597], avsagt 29. september 2011, hvor det i rettens oppsummerende avveining uttales:

84. Having regard to all of the above considerations, notably the children's long lasting and close bonds to their mother, the decision in the custody proceedings, the disruption and stress that the children had already experienced and the long period that elapsed before the immigration authorities took their decision to order the applicant's expulsion with a re-entry ban, the Court is not convinced in the concrete and exceptional circumstances of the case that sufficient weight was attached to the best interests of the children for the purposes of Article 8 of the Convention. Reference is made in this context also to Article 3 of the UN Convention on the Rights of the Child, according to which the best interests of the child shall be a primary consideration in all actions taken by public authorities concerning children (see Neulinger and Shuruk v. Switzerland [GC], no. 41615/07, § 135, ECHR 2010-...). The Court is therefore not satisfied that the authorities of the respondent State acted within their margin of appreciation when seeking to strike a fair balance between its public interest in ensuring effective immigration control, on the one hand, and the applicant's need to be able to remain in Norway in order to maintain her contact with her children in their best interests, on the other hand.

85. In sum, the Court concludes that the applicant's expulsion from Norway with a two-year re-entry ban would entail a violation of Article 8 of the Convention.

EMD legger i avgjørelsen blant annet vekt på at det gikk ca. tre og et halvt år før vedtaket om utvisning og innreieforbud ble fattet.

I saken lagmannsretten behandler, tok det to år og tre måneder fra norske myndigheter mottok informasjon om at A hadde oppgitt falsk identitet til utvisningsvedtaket ble fattet 12. november 2007. UDI hadde da allerede 8. juli 2005 varslet han om at bosettingstillatelsen ble vurdert trukket tilbake, slik at verken A eller hans ektefelle har hatt noen berettiget forventing om at han kan få bli i Norge etter dette tidspunktet. Heller ikke på noe annet tidspunkt i forvaltingsprosessen har saksbehandlingstiden vært kritikkverdig. Fra varslet om utvisning ble gitt 27. september 2007, gikk det kort tid til vedtak om utvisning ble truffet av Utlendingsdirektoratet 12. november 2007. Fra den falske identiteten ble kjent for myndighetene sommeren 2005 og frem til varsel om at bosettingstillatelsen ble vurdert trukket tilbake, gikk det bare noen uker.

Familielivet er således i sin helhet etablert etter at varselet om tilbaketrekning av oppholdstillatelsen er gitt. C har helt fra sommeren 2005 løpende blitt holdt informert om ektefellens forhold til utlendingsmyndighetene.

Etter lagmannsrettens syn kan ikke myndighetenes saksbehandlingstid tillegges særlig betydning for forholdsmessighetsvurderingen av utvisningen.

A har vist til at myndighetene ikke har gjort noe for å effektuere utvisningsvedtaket, noe som hevdes må få betydning for forholdsmessigheten av avgjørelsen om utvisning og innreiseforbud. Lagmannsretten viser først til at retten til opphold opphører ved endelig vedtak om utvisning, og enhver utlending plikter selv å rette seg etter vedtak fattet av utlendingsmyndighetene, selv om det ikke er satt noe utreisefrist, jf. utlendingsloven § 71 første ledd.

Etter lagmannsrettens vurdering har ikke A gjort særlig alvorlige anstrengelser for å få utferdiget reisedokumenter slik at han kan returnere til Libanon. Han tok kontakt med International Organization for Migration (IOM) i 2010 for å få hjelp til frivillig retur til Libanon, men han fikk da opplyst at han måtte ta kontakt med den Libanesiske ambassaden i Stockholm. Det er dokumentert for retten at A den 20. august og den 25. oktober 2010 sendte brev til ambassaden for å få tilsendt reisedokumenter. Den 29. oktober 2011 sendte han på nytt et brev til ambassaden hvor han etterspurte reisedokumenter. Politioverbetjent Torbjørn Evensen i PU forklarte som vitne at de er behjelpelig med å hjelpe til slik at libanesiske statsborgere kan få utstedt reisedokumenter ved Libanons ambassade i Stockholm. A har ikke bedt PU om bistand til å kunne besøke ambassaden i Stockholm slik at reisedokumenter kan bli utferdiget.

Politiets utlendingsenhet (PU) tok den 24. mars 2013 kontakt med den norske ambassaden i Beirut for å få tilsendt reisedokumenter. Det er logført i PU at slike dokumenter var på vei, men reisedokumenter er ikke mottatt hos PU. Det er ingen opplysninger registrert om hvorfor dokumentene ikke er kommer frem eller at politiet har foretatt seg noe ytterligere etter mars 2013.

Etter lagmannsrettens mening kan manglende aktivitet fra myndighetens side for å effektuere vedtak om utvisning være relevant i en samlet vurdering av proporsjonaliteten av inngrepet i retten til familieliv. Men slik denne saken vurderes av lagmannsretten, kan ikke dette momentet tillegges særlig stor betydning i en samlet vurdering av forholdsmessigheten av Utlendingsnemndas avgjørelse.

Lagmannsretten har under en viss tvil kommet til at vedtaket om utvisning ikke er uforholdsmessig i forhold til barna, jf. utlendingsloven § 70. Ved vurderingen har lagmannsretten lagt til grunn at barna vil få en forsvarlig omsorg med mor som omsorgsperson, og at det ikke er tale om belastninger som er «uvanlig store», jf. Rt-2005-229 avsnitt 52. Når lagmannsretten har vært i tvil, skyldes dette at Cs har reelle helseplager som reduserer hennes omsorgsevne. Ved vurderingen har lagmannsretten bygget på opplysningen om mors helsesituasjon slik de forelå på vedtakstidspunktet. Det også lagt vekt på at det er tale om en utvisning med et tidsbegrenset innreiseforbud på fem år, jf. EMDs dom 3. juli 2012 Samsonnikov mot Estland, avsnitt 91, med videre henvisninger til praksis fra EMD. Av denne praksisen følger at utvisingens lengde har betydning for vurderingen av proporsjonaliteten av utvisningen.

Utlendingsnemnda må som nevnt ved en eventuell omgjøringsbegjæring vurdere hvordan barnas situasjon vil bli påvirket av de nye opplysningene om mors helsesituasjon. Som lagmannsretten har påpekt ovenfor, er den nye diagnosen et nytt rettfakta, og ikke et nytt bevisfaktum som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet.

Heller ikke ut i fra en samlet vurdering fremstår utvisningen som uforholdsmessig, slik lagmannsretten ser det.

Etter dette mener lagmannsretten at utvisningsvedtaket er gyldig, og at staten skal frifinnes i hovedsaken.

Etter det resultat lagmannsretten har kommet til, er det ikke sannsynliggjort noe hovedkrav som kan begrunne en midlertidig forføyning, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd.

Staten har vunnet saken, og har i utgangspunktet krav på å få dekket sakskostnadene for tingretten og lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2, jf. § 20-9 første og annet ledd. Lagmannsretten mener imidlertid at tungtveiende grunner er til stede slik at sakskostnader ikke skal tilkjennes for noen instans, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Saken har for det førte budt på en viss tvil, har stor velferdsmessig betydning for ankemotparten og styrkeforholdet mellom partene tilsier at han fritas for ansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c).

Dommen og kjennelsen er enstemmig.
 

Domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. Sakskostnader for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.
     


Kjennelsesslutning:

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

  2. Sakskostnader for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.
Siste endringer
  • Ny: LB-2016-204102 Utvisning. Tilbakekall. Uriktige opplysninger om identitet. (13.03.2018)

    Spørsmål om Utlendingsnemndas vedtak om utvisning med fem års innreiseforbud var gyldig. Utlendingen hadde uriktig oppgitt å være irakisk statsborger ved asylsøknad i Norge. Da det ble oppdaget at han var libanesisk borger, fikk han oppholdstillatelsen tilbakekalt og utvisning med fem års innreiseforbud. Lagmannsretten la til grunn at det forelå alvorlig brudd på utlendingsloven, og at hensynet til ham selv ikke tilsa at vedtaket var uforholdsmessig, jf. utledingsloven § 70. Under en viss tvil kom lagmannsretten til at vedtaket heller ikke var uforholdsmessig av hensyn til utlendingens fire barn, da mor kunne gi barna forsvarlig omsorg til tross for helsemessige utfordringer. Lagmannsretten kunne ikke vektlegge opplysninger om en ny diagnose som kom til etter siste forvaltningsvedtak.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo