Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-41199
Dokumentdato : 15.03.2017

Konvertering. Troverdighet. Somailia

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 3. september 2014, og gyldigheten av senere beslutninger fra Utlendingsnemnda, som har avslått As søknad om oppholdstillatelse. Det sentrale spørsmål for lagmannsretten er om A har konvertert til kristendommen.

Om sakens bakgrunn gjengis følgende fra Oslo tingretts dom av 31. mars 2016:

Saksøker A er født 0.0.1983, og er borger av Somalia. Han har opplyst at han er født i Mogadishu, og bodde der til han forlot landet i 2009.

A ankom Norge 21. februar 2009, og søkte asyl noen dager senere. Som asylgrunnlag viste han til at det var krig i hjemlandet hans, og at han kom fra en minoritetsklan som var utsatt for forfølgelse, plyndring og andre problemer. I egenerklæring av 27. februar 2009 forklarte han at han søkte asyl av to grunner: fordi han var redd for å bli tvangsrekruttert til al-Shabaab, og fordi han ønsket familiegjenforening med sin far og søster i Norge.

I asylintervjuet 29. mars 2009 forklarte han blant annet at medlemmer av al-Shabaab flere ganger hadde oppsøkt ham hjemme og truet ham med våpen, og forlangte at han skulle samarbeide med al-Shabaab og delta i krigen mot fienden. Han opplyste også at mennene fortalte at han var dømt til døden fordi han hadde en kjæreste, da dette var forbudt hvis man allerede hadde vært gift.

UDI avslo saksøkers asylsøknad i vedtak av 30. august 2010. Vedtaket ble påklaget. I brev av 5. oktober 2011 fra saksøkers advokat til UNE ble det anført at saksøker ble stukket i hoften med bajonett før han rømte fra Somalia. UNE opprettholdt avslaget i sitt vedtak av 22. januar 2013, og han fikk heller ikke innvilget opphold på humanitært grunnlag.

I brev av 13. februar 2014 begjærte saksøkers daværende advokat Trygve Tveter vedtaket omgjort, med den begrunnelse at A hadde konvertert fra islam til Jehovas Vitner. Saken ble behandlet av UNE i nemndsmøte. I beslutning av 4. september 2014 kom UNE med to mot en stemmer til at saksøker ikke med tilstrekkelig grad av sannsynlighet hadde sannsynliggjort at han var en reell konvertitt. Han fikk ikke innvilget asyl, og heller ikke opphold på humanitært grunnlag.

Det er i ettertid innsendt tilleggsopplysninger om blant annet As oppgaver i menigheten. A ble døpt som Jehovas vitne den 8. februar 2015. UNE har avslått omgjøringsbegjæringer i sine beslutninger av 1. oktober 2014, 7. november 2014, 27. mai 2015 og 2. juli 2015.

A fremsatte begjæring om midlertidig forføyning overfor Staten v/ UNE med påstand om utsatt iverksettelse av avslaget inntil asylsaken er rettskraftig avgjort av domstolen. Det ble avholdt muntlige forhandlinger ved Oslo byfogdembete 5. og 6. august 2015.

Oslo byfogdembete avsa kjennelse 11. august 2015, der retten under en viss tvil konkluderte med at det er sannsynliggjort at As konvertering til Jehovas Vitners lære er reell. Slutningen punkt 1 lyder slik: 

  1. Staten v/Utlendingsnemnda skal ikke iverksette vedtak om uttransportering av A, DUF [nr.] inntil hovedsaken er avgjort av Oslo tingrett. 

A tok ut stevning i hovedsaken som innkom Oslo tingrett 13. juli 2015.

Oslo tingrett avsa 22. januar 2016 dom med slik slutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  3. Hver av partene bærer sine egne sakskostnader.

A anket dommen. Ankeforhandling ble holdt 14. og 15. februar 2017. A og seks vitner ga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremkommer av rettsboka.

A har i hovedsak anført:

A har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og bokstav b. Han har videre vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 73. As valg om å konvertere er ikke motivert av at han ønsker oppholdstillatelse. As religiøse overbevisning er reell.

Bevisvurderingen, verken hva angår hans asylforklaring eller spørsmålet om han har konvertert til kristendommen, skal skje ut fra et forhøyet beviskrav. Tvil skal komme asylsøkeren til gode, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 88 punkt 5.2.3.4. Hans forklaring må legges til grunn dersom den fremstår «noenlunde sannsynlig» og konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i hans disfavør må vurderes, jf. Rt-2011-1481.

Det må gjøres en konkret bevisvurdering av spørsmålet om A har konvertert. Generelle og teoretiske synspunkter må få begrenset vekt. Troverdigheten av As opprinnelige asylforklaring kan i liten grad påvirke bevisvurderingen av spørsmålet om han er blitt kristen. Statens syn om at As opptreden er spill for galleriet er en påstand som det må kreves solide bevis for.

A har tidligere vært muslim, men har ikke hatt et spesielt religiøst engasjement. Det kan ikke ut fra denne omstendighet trekkes den slutning at det er usannsynlig at A har konvertert. A har hatt motforestillinger mot islam. Læren som Jehovas Vitner formidlet til ham, gjorde ham nysgjerrig, og etter hvert gjorde den dypt inntrykk på ham. Hos Jehovas Vitner fikk han svar som han ikke fant i islam. As valg bygger på grundige overveielser fra hans side. Hans refleksjoner er ikke overfladiske.

Det må legges vekt på utviklingen i As religiøse engasjement. Kontakten med Jehovas Vitner oppstod ikke som en følge av at han oppsøkte dem. Gjennom innledende samtaler og brosjyrer, som var oversatt til somalisk og arabisk, ble hans nysgjerrighet vekket. Etter om lag tre måneder var han overbevist om at han ville bli kristen. Han har gode bibelkunnskaper og fikk tidlig oppgaver som udøpt forkynner. A ble 8. februar 2015 døpt. Han har deltatt ukentlig på møter, og han har endret sin livsførsel. Han har senere blitt utnevnt til hjelpepioner, som innebærer at han månedlig forkynner i 30-50 timer. A har tålt mange negative reaksjoner for sin tro fra det somaliske miljø. Til tross for disse forkynner han offentlig.

Å bli et Jehovas Vitne er ikke enkelt. Menigheten legger stor vekt på bibelkunnskap og levemåte. De som ikke lever opp til kravene blir ekskludert. Menigheten har ingen interesse i medlemmer som ikke har en ekte overbevisning, jf. LB-2014-85888. Menigheten har strenge kontrollrutiner, blant annet ved dåp og ved utnevning til hjelpepioner. Forklaringene fra Jehovas Vitner underbygger at As overbevisning er reell.

At As engasjement er så aktivt og omfattende, motsier at han har konvertert av strategiske grunner. Å forkynne læren til Jehovas Vitner er dessuten krevende. A kunne valgt en mindre spesiell kristen menighet dersom strategi var det viktige for ham.

Det har ikke vært påfallende glidninger i As opprinnelige asylforklaring. Han har gjort utdypninger, ikke utbygninger. Det må tas i betraktning at han ved ankomstregistrering fikk opplyst at han skulle intervjues senere. Registreringen ble gjort i løpet av en time, og A la til grunn at intervjuet ville bli mer grundig. Det A nevnte om krig under registreringen står ikke i motstrid til det han fortalte om al-Shabaab i asylintervjuet noe over en måned senere. Al-Shabaab var på det tidspunkt i krig mot overgangsregjeringen. A har ikke oppgitt at han «aldri» har vært gift, slik det står i parentes på skjema ved ankomstregistreringen. A svarte ved registreringen korrekt nei på spørsmål om han var gift, og han fikk ikke spørsmål om han var skilt. I asylintervjuet la A ikke skjul på at han hadde vært gift i tre måneder. As forklaring om at han i en periode var hemmelig gift er troverdig. Det samme gjelder hans opplysninger om sin familie. At han levde sammen med moren og halvsøsken i Somalia da han dro, står ikke i motstrid til at disse på et senere tidspunkt har flyktet til Kenya. As opplysning om at han ble stukket med bajonett før han dro til Norge er ikke en tilpasning av hans asylhistorie. Det var et mindre stikk. A ønsket heller ikke å komme inn på dette ettersom han ikke ville vise stikket til hun som intervjuet ham.

Det er enighet mellom partene at retur til Somalia innebærer risiko dersom A er blitt kristen. Konvertitter er ikke akseptert i Somalia. Landinfo har ikke opplysninger om kristne menigheter. I denne sammenheng må det tas i betraktning at han som et Jehovas Vitne vil ønske å misjonere, selv om han har forklart at han vil søke å gjøre det på annen måte enn her i Norge.

Dersom det legges til grunn at A ikke har konvertert, gjelder likevel et absolutt vern mot retur. A vil kunne bli oppfattet som kristen og han risikerer dermed forfølgelse. De negative reaksjoner han jevnlig får i Norge er tydelige tegn på at heller ikke bekvemmelighetskonvertitter møter forståelse i det somaliske miljøet.

A har nedlagt slik påstand:

  1. UNEs vedtak av 13. februar 2014 og senere beslutninger i saken er ugyldig.
  2. A tilkjennes saksomkostninger.

Staten v/ utlendingsnemnda har i hovedsak anført:

Utlendingsnemndas vedtak er gyldig. Verken utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b får anvendelse. A har ikke reelt konvertert. Ved bevisvurderingen må det legges større vekt på det som kan sluttes av tidsnære bevis, jf. Rt-1995-821 og Rt-1998-1565. Forklaringer og andre bevis som har kommet til etter at den anførte konverteringen fant sted må få begrenset vekt. Forklaringene fra hans «brødre» i Jehovas Vitner må få mindre betydning. De har en interesse i å beholde A som bror i Jehovas Vitner.

Det er A som må sannsynliggjøre at han oppfyller vilkårene for å bli innvilget asyl. Etter Rt-2011-1043 må As generelle troverdighet få betydning ved vurderingen. Det mest sannsynlige er at konverteringen er en strategi fra hans side. As engasjement i Jehovas Vitner innebærer ingen nevneverdig oppofrelse fra hans side i hans nåværende situasjon. Tvert imot får han både omsorg, materielle gaver og annen bistand fra menigheten. Et av medlemmene betaler hans utgifter til advokat. Det har per definisjon en klar formodning mot seg at en muslim vil velge å konvertere til kristendom.

Tidspunktet for kontakten mellom A og Jehovas Vitner er påfallende. Han hadde nylig fått avslag fra Utlendingsnemnda på sin asylsøknad. A har ikke vært religiøs i Somalia, og han var ikke et søkende menneske. Kommunikasjonen mellom A og Jehovas Vitner må ha vært utfordrende ettersom han ikke snakket godt norsk. Det var vanskelige temaer som ble tatt opp fra menighetens side. Hva A forstod av dette må ha vært begrenset. Det er liten dybde i As overveielser for sin konvertering, til tross for at valget er dramatisk og setter ham utenfor det somaliske samfunnet. At han kan vise til hovedelementer i læren hos Jehovas Vitner og til bibelvers er ikke bevis for dype overveielser. Han mangler refleksjon over situasjonen ved en retur.

As opprinnelige asylhistorie er ikke troverdig. Han har gradvis bygget ut forklaringen etter hvert. På et tidspunkt har han oppgitt den generelle sikkerhetssituasjonen som grunnlag for sin flukt. Senere har han forklart at han ble søkt tvangsrekruttert av al-Shabaab. Det er påfallende at han har gitt ulike opplysninger om han har vært gift. Forklaringene om øvrig familie er ikke troverdig. Det er ikke troverdig at han ikke har hatt telefonkontakt med moren, selv om hun skulle befinne seg i Kenya. Hans forklaring for lagmannsretten om hvorfor han ikke tidlig fortalte om at han var blitt stukket med bajonett, er en ny bortforklaring.

Dersom en person har hatt strategiske motiver i utgangspunktet for å engasjere seg i religiøs aktivitet, bør det gis en særlig overbevisende forklaring for at vedkommende etter hvert har blitt en kristen. Mye står på spill for A dersom han ikke blir trodd. Dette gjør at det ikke kan få betydning at A har opprettholdt engasjementet og at han har tålt reaksjoner. Det er ikke større dybde på As overveielser enn de som ble lagt til grunn i LB-2014-163199 som lagmannsretten fant utilstrekkelige.

Staten v/ Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten. 

Lagmannsretten bemerker:

Spørsmålet lagmannsretten skal ta stilling til er om A har en religiøs overbevisning som gir ham grunnlag for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a som lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen 

  1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

Der det påståtte beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, slik tilfellet er i vår sak, heter det i tredje ledd:

Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse.

Staten har erkjent at det foreligger risiko for forfølgelse av A ved retur til Somalia dersom han reelt har konvertert til kristendommen. Han har i så fall krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Lagmannsretten må etter dette ta stilling til om As konvertering til kristendommen er reell. Om beviskravet og bevisvurderingen i asylsaker gjengis følgende fra Høyesteretts dom inntatt i Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Videre er det om beviskravet uttalt følgende i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 88, punkt 5.2.3.4:

Det er en særegenhet ved asylsaker at de ofte må avgjøres på grunnlag av mangelfulle bevis. Opplysninger fra søkeren vil i praksis være ukontrollerbare, og den bakgrunnsinformasjon som foreligger, kan være mangelfull og av usikker kvalitet. Det må derfor foretas en helhetlig fri bevisbedømmelse. Foreligger det tvil om bedømmelsen vil tvilen som utgangspunkt komme søkeren til gode så lenge konsekvensene ved en uriktig avgjørelse om retur kan innebære at asylsøkeren kan bli utsatt for forfølgelse. Norske myndigheter har bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

UNHCR har uttalt seg om bevisvurderingen i konvertitt-saker i «GUIDELINES ON INTERNATIONAL PROTECTION: Religion-Based Refugee Claims under Article 1A(2) of the 1951 Convention and/or the 1967 Protocol relating to the Status of Refugees» av 28. April 2004. Retningslinjen punkt III c) handler om «Conversion post departure»:

34. Where individuals convert after their departure from the country of origin, this may have the effect of creating a sur place claim. In such situations, particular credibility concerns tend to arise and a rigorous and in depth examination of the circumstances and genuineness of the conversion will be necessary. Issues which the decision-maker will need to assess include the nature of and connection between any religious convictions held in the country of origin and those now held, any disaffection with the religion held in the country of origin, for instance, because of its position on gender issues or sexual orientation, how the claimant came to know about the new religion in the country of asylum, his or her experience of this religion, his or her mental state and the existence of corroborating evidence regarding involvement in and membership of the new religion.

35. Both the specific circumstances in the country of asylum and the individual case may justify additional probing into particular claims. Where, for example, systematic and organised conversions are carried out by local religious groups in the country of asylum for the purposes of accessing resettlement options, and/or where «coaching» or «mentoring» of claimants is commonplace, testing of knowledge is of limited value. Rather, the interviewer needs to ask open questions and try to elicit the motivations for conversion and what effect the conversion has had on the claimant's life. (...).

Etter lagmannsrettens syn gir UNHCRs retningslinjer god veiledning om hvilke bevistemaer som er relevante og egnet til å klarlegge om en konvertering er reell. Retningslinjene gir anvisning på en streng og inngående undersøkelse av omstendighetene rundt konverteringen og om denne er genuin. Konverteringen må vurderes både på bakgrunn av religion og kultur i opprinnelseslandet, jf. punkt 34, og spesielle omstendigheter i asyllandet, jf. punkt 35. Kunnskap om den nye religionen og deltakelse i religiøse aktivitet er relevante momenter, og det er særlig fremhevet som sentralt å kartlegge asylsøkerens motiver for konverteringen og hvilke virkninger denne har hatt for hans liv, jf. punkt 35.

Ved den konkrete vurdering av om A har konvertert til kristendommen har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommer Skirstad Pollen og ekstraordinær lagdommer Jensen, bemerker:

I tråd med UNHCRs retningslinjer må konverteringen blant annet vurderes på bakgrunn av den religion og kultur A kommer fra. Grethe Neufeld, sakkyndig vitne fra Landinfo, har påpekt at det å konvertere er en tanke som er svært fremmed for den overveldende majoriteten somaliere. Hun opplyste at islam er en integrert del av den somaliske kultur, og at religion også spiller inn i politikken, rettsvesenet og familielivet. Neufeld fortalte også om en fellesskapskultur der familien og klanen står sentralt. Tilnærmet 100% av befolkningen bekjenner seg til islam, og Landinfo er ikke kjent med at det har vært noen kristen menighet i Somalia etter 1991.

Det er på det rene at A er døpt og opptatt som medlem i Jehovas Vitner. Etter bevisførselen legger flertallet videre til grunn at han er en aktiv forkynner av det budskap Jehovas Vitner ønsker å formidle. Spørsmålet, slik flertallet ser det, blir om hans kristne overbevisning er reell eller om det hovedsakelige formålet med hans engasjement i Jehovas Vitner er å få lovlig opphold i Norge.

Ved vurderingen av realiteten av konverteringen kan retten prøve alle sider av saken, både utlendingsmyndighetens generelle lovforståelse, bevisvurderingen og subsumpsjonen. Gyldighetsvurderingen skal basere seg på faktum på avgjørelsestidspunktet for vedtaket, dvs. 2. juli 2015.

Staten har anført at A ikke bør nyte godt av det lempede beviskravet i asylsaker fordi hans generelle troverdighet er svekket som følge av hans tidligere forklaringer i asylsaken.

Det svekkede beviskravet er utviklet gjennom rettspraksis. I Rt-2011-1481 avsnitt 45-46, som er sitert over, legger Høyesterett til grunn at det påberopte faktum må fremstå som «noenlunde sannsynlig». Dette kriteriet er utviklet med utgangspunkt i bevisvurderingen knyttet til søkerens situasjon i hjemlandet, og har etter flertallets syn ikke samme tyngde ved bevisvurderingen i en konvertittsak. På den annen side er bevissituasjonen i en konvertittsak vanskelig. Det dreier seg om en indre overbevisning. Dette sammenholdt med hvilke konsekvenser en uriktig retur kan få, taler mot å skjerpe beviskravet i forhold til andre asylgrunnlag, jf. LB-2012-142613 [skal vel være LB-2012-143613, Lovdatas anm.] side 6 og LB-2014-85888 hvor de samme synspunkter er lagt til grunn.

Lagmannsrettens flertall tar etter dette ikke stilling til om det generelt i subjektiv «sur-place»-tilfellene er grunn til å operere med et noe mer skjerpet beviskrav enn det Høyesterett angir i Rt-2011-1481. Det synes imidlertid klart at en generell troverdighet nødvendigvis må bli et sentralt moment i bevisvurderingen, og ved denne vurderingen får As tidligere asylgrunnlag betydning.

For flertallet har dermed As opprinnelige asylgrunnlag betydning for vurderingen av anførselen om konvertering. Etter flertallets syn har A endret og bygget ut sine asylgrunner. Dette svekker hans generelle troverdighet. Som angitt av tingretten anførte han opprinnelig at han flyktet fra krigshandlinger generelt, for deretter å anføre at han personlig ble truet av al-Shabaab fordi de ønsket å verve ham til kamphandlinger. Etter at han hadde fått avslag på asylsøknaden hos UDI, forklarte han at han var blitt stukket med bajonett av medlemmer av al-Shabaab. As forklaring om at han holdt opplysningen tilbake fordi det ville være belagt med skam å vise såret til UDIs kvinnelige intervjuer, er lite troverdig.

I tillegg kommer at det i skjemaet for ankomstregistrering 24. februar 2009 er protokollert at han aldri har vært gift. Dette er ikke forenlig med forklaringen i asylintervjuet 29. mars 2009 der han forklarte at han hadde vært gift i tre måneder, og at han var truet på livet fordi han hadde innledet et nytt forhold til en kvinne. I asylforklaringen forklarte han videre at han vokste opp hos moren i Mogadishu, mens han senere, etter UDIs avslag, opplyste at hun hadde flyktet til Kenya, og at han ikke har hatt kontakt med henne siden.

Som både Utlendingsnemnda og tingretten har lagt til grunn, så mener lagmannsrettens flertall at As forklaringer om sin tidligere asylgrunn ikke kan legges til grunn som noenlunde sannsynlig. Dersom det er riktig at A flyktet som følge av direkte angrep med bajonett og trusler, er det vanskelig å forstå at han ikke ville opplyst om dette allerede ved ankomstregisteringen, og i alle fall ville han opplyst om angrepet med bajonett under asylintervjuet. Flertallet bemerker også at Landinfo ikke er kjent med at al-Shabaab har bruk makt og trusler for å få befolkningen til å delta i krig mot fienden. Opplysningene om at A ikke lenger har kontakt med sin mor, og nå heller ikke med sin far og søster, som begge bor i Norge, synes også å være senere tilpasninger. Utover dette nøyer flertallet seg med å vise til tingrettens og Utlendingsnemndas vurderinger av As opprinnelige asylgrunnlag.

Lagmannsrettens flertall går deretter over til å vurdere sannsynligheten av at A har konvertert til kristendommen ved skjæringstidspunktet 2. juli 2015.

Flertallet legger til grunn at A formelt sett har konvertert. At A er døpt, og senere har deltatt jevnlig på møter i menigheter m.m. og at han har misjonert, er objektive omstendigheter som trekker i retning av at konverteringen er reell. A har videre adekvate grunnkunnskaper om den kristne tro, noe som trekker i samme retning.

Slik flertallet ser det er imidlertid formell dåp, deltakelse i menigheter, misjonering og grunnkunnskaper om kristendom ikke tilstrekkelig til å skille bekvemmelighetskonvertitter fra de reelle.

A fikk avslag på sin asylsøknad ved Utlendingsnemndas vedtak av 22. januar 2013. A har forklart at han kom i kontakt med Jehovas Vitner i mars-april 2013 da han opptrådte som tolk for en annen utlending på asylmottaket. Han har forklart at han ble nysgjerrig på kristendommen, og han begynte å studere bibelen fast sammen med medlemmer av menigheten. I begynnelsen studerte han fast en dag i uken, mens han etter sommeren 2013 studerte flere ganger i uken. A har forklart at han konverterte fra islam til kristendommen etter tre måneder. Tidspunktet for når A kom i kontakt med Jehovas Vitner, og at han skal ha konvertert etter bare tre måneder, fremstår etter flertallets syn som påfallende og underbygger at As anførsel om konvertering var strategisk motivert.

A sendte omgjøringsbegjæring til Utlendingsnemnda 13. februar 2014. Vedlagt begjæringen fulgte bekreftelse fra Jehovas Vitner om at han var en udøpt forkynner hos Jehovas Vitner og hadde deltatt i Y menighet siden våren 2013. Han fortsatte med dåpsopplæring og lot seg døpe 14. februar 2015.

Flertallet legger til grunn at en konvertering innebærer et stort sprang for en somalier. At A opplyser at han allerede tre måneder etter at han ble introdusert til kristendommen ga avkall på islam og lot seg overbevise av Jehovas Vitner fremstår, som nevnt, som påfallende. Dette særlig når det sees hen til at han på dette tidspunkt må ha hatt begrensninger med å forstå norsk, samt at han ikke tidligere har vært opptatt av religiøse spørsmål. Han har etter flertallets syn heller ikke gitt noen overbevisende forklaring for hva det var som gjorde at han ble overbevist av kristendommen.

Lagmannsrettens flertall påpeker imidlertid at en religiøs omvendelse er en indre og dypt personlig prosess. For enkelte kan en religiøs omvendelse være resultat av en plutselig, opplevelse eller overbevisning. For andre kan det være en langvarig prosess med tvil, søken og refleksjoner. Tidsaspektet og måten det skjer på kan derfor alene ikke være avgjørende. Det kan heller ikke kreves at den enkelte har tilnærmet seg sin nye religion kritisk og analytisk, ved å holde den opp mot sin tidligere tro. Den enkeltes intellektuelle evne til å reflektere over slike valg, vil kunne variere.

Slik flertallet vurderer det, må det likevel kunne forventes et vist minimum av refleksjon over motivasjonen for og konsekvensene av et valg som har en så gjennomgripende betydning for den det gjelder og familien.

Slik flertallet vurderer det har A i liten grad vist at han har reflektert rundt sin nye tro. A har i liten grad stilt spørsmål ved konsekvensene av en konvertering for ham og familien, herunder betydningen ved en eventuell retur til Somalia. Dette trekker i retning av at anførselen om konvertering er strategisk motivert. Det vises til det som er skrevet om As refleksjoner i tingrettens dom og i Utlendingsnemndas vedtak. Heller ikke for lagmannsretten har A, etter flertallets syn, hatt motforestillinger mot å forlate islam, eller refleksjoner rundt dette. Flertallet bemerker i den forbindelse at A i egenerklæringsskjemaet og i asylintervjuet opplyste at han ønsker familiegjenforening med faren og søsteren som bor i Norge. Flertallet legger til grunn at det var nettopp derfor han kom hit til landet. Med tanke på den fellesskapskulturen somaliere har med sin familie, synes det da påfallende at han ikke har reflektert over hvilken betydning en konvertering vil ha for hans forhold til familien. Flertallet finner det lite troverdig at han ikke har hatt noen kontakt med moren siden han flyktet fra Somalia, slik at en manglende refleksjon også rundt forholdet til henne er påfallende.

Lagmannsretten ser ikke bort i fra at enkelte av de motstridende opplysningene A har kommet med i sin opprinnelige asylforklaring og senere kan være misforståelser og uheldige formuleringer. Etter flertallets syn danner imidlertid forklaringene et mønster som har betydning for hans troverdighet også i spørsmålet om konverteringen er reell.

Flertallet har funnet avgjørelsen av om A er reell konvertitt vanskelig, særlig sett hen til at han formelt har latt seg døpe, og at han over en lengre periode har deltatt i ulike menigheter og misjonert, selv om dette ifølge A har ført til reaksjoner fra andre somaliere. Opplysningene om reaksjoner fra andre somaliere er etter flertallets syn vage og i begrenset grad underbygget med konkrete bevis. Dette gjelder særlig bakgrunnen for reaksjonene og alvorlighetsgraden. Etter en samlet vurdering er likevel flertallet kommet til at han ved skjæringstidspunktet 2. juli 2015 ikke hadde en kristen overbevisning som Jehovas Vitne. Flertallet har særlig lagt vekt på at A ikke synes å ha reflektert over betydningen av å konvertere fra islam til kristendommen, og at konverteringen i følge ham selv skjedde kort tid etter at han fikk endelig avslag på sin opprinnelige asylsøknad. For flertallet fremstår det hovedsakelige formålet med hans engasjement i Jehovas Vitner å få lovlig opphold i Norge. I tillegg er det sannsynlig at han har funnet et fellesskap hos Jehovas Vitner som har vært godt i hans situasjon. Han mottar støtte og omsorg av menigheten, fyller dagene med ulike gjøremål i menighetens tjeneste, og har så vidt flertallet forstår også fått økonomisk hjelp i forbindelse med å føre rettssaken. Å være en del av Jehovas Vitner virker derfor å ha vært godt for ham i en ellers vanskelig og usikker livssituasjon. Når det gjelder representanter fra Jehovas Vitner som har forklart seg for lagmannsretten, er flertallet av den oppfatning at det ut fra deres ståsted og kjennskap til asylsaken er vanskelig å vurdere om hans overbevisning er reell. Flertallet legger derfor mindre vekt på deres uttalelser.

Etter en samlet vurdering er flertallet kommet til at A ikke har sannsynliggjort at han i dag er en reell kristen.

Flertallets vurdering er at A som bekvemmelighetskonvertitt ikke vil risikere forfølgelse ved retur til Somalia jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Ut fra flertallets vurdering har As opptreden vært strategisk motivert, og det er ingen holdepunkter for at han vil risikere forfølgelse ved en retur som følge av at han i Norge har opptrådt som Jehovas Vitne.

Flertallets konklusjon er etter dette at verken utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller bokstav b får anvendelse. A har ikke vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 73. Det foreligger heller ikke holdepunkter for, og det er heller ikke anført, at det foreligger forhold som kan tilsi opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. Utlendingsnemndas vedtak av 13. februar 2014 er etter dette gyldig. Det samme gjelder senere vedtak fra Utlendingsnemnda som har opprettholdt avslaget på hans søknad om asyl.

Anken blir etter dette å forkaste.

Staten v/ Utlendingsnemnda har etter dette vunnet saken, og skal etter hovedregelen tilkjennes sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Etter flertallets syn foreligger det imidlertid tungtveiende grunner som tilsier at det er rimelig å frita A for erstatningsansvaret etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd, bokstav a. Det vises til at saken har budt på tvil. Saken har videre stor velferdsmessig betydning for A, og det er et ujevnt styrkeforhold mellom partene, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c. Flertallets vurdering er at A bør fritas for å erstatte statens sakskostnader for lagmannsretten. Det er ikke nedlagt påstand om sakskostnader for tingretten.

Mindretallet, lagdommer Andreassen, bemerker:

I Rt-2011-1481 gikk Høyesterett gjennom de sentrale rettskilder vedrørende beviskravet, herunder det siterte avsnittet fra forarbeidene ovenfor. I Høyesteretts oppsummering ble det lagt til grunn at asylforklaringen skal legges til grunn dersom den fremstår som «noenlunde sannsynlig». Dette gjaldt bevisvurderingen knyttet til søkerens situasjon i hjemlandet. I slike situasjoner vil det ofte være vanskelig for søkeren å underbygge sine opplysninger med bevis. Dette gjør seg imidlertid også gjeldende i konvertittsaker ettersom spørsmålet om en indre overbevisning ikke kan konstateres ut fra ytre fakta. Konsekvensene av en uriktig retur vil kunne bli dramatiske også i konvertittsaker. Ut fra disse forhold finner mindretallet at det må legges til grunn at A har en reell kristen overbevisning dersom dette etter en helhetlig vurdering fremstår som «noenlunde sannsynlig». Staten har erkjent at innvandringspolitiske hensyn er uten betydning for bevisvurderingen.

Ankomstregistrering av A skjedde 24. februar 2009. Den 27. februar 2009 fylte A ut skjema hos UDI. Den 29. mars 2009 ble det foretatt asylintervju. Hvorvidt nye opplysninger fra A i denne fasen kan anses som utdypende og presiserende, eller om de må anses som endringer og som bevisste tilpasninger, må vurderes konkret. Det må tas høyde for at A ved ankomst ble forklart at han skulle i senere asylintervju. Ankomstregistreringen fremstår som noe summarisk. I denne forbindelse synes ikke A selv å ha påberopt å være uttømmende. På spørsmål om hva han fryktet ved en eventuell retur har han i tillegg til at det er «krig og utrygt» oppgitt at han kommer fra minoritetsklan og at han «er utsatt for forfølgelser, plyndring og andre problemer.» Problemer med al-Shabaab ble nevnt den 27. februar 2009. Enkelte trekk ved historien kan fremstå som mindre logisk. Samtidig foreligger det ikke objektive holdepunkter som motsier den. I Utlendingsnemndas vedtak av 4. september 2014 ble det lagt til grunn at As opplysninger om identitet er korrekte og i henhold til tilgjengelig landinformasjon. Det fremstår imidlertid som uklart hvorfor han den 27. februar 2009 krysset av for at han ikke kjente oppholdsstedet til moren ettersom han hadde bodd med henne. Det kan også konstateres at det i protokollen for ankomstregistreringen er angitt at han aldri hadde vært gift, til tross for at han i asylintervjuet opplyste at han hadde vært gift i tre måneder. At A skal ha blitt stukket med bajonett, slik han anførte ved klagen over UDIs avslag, må anses som usannsynlig all den stund han ikke raskt opplyste om dette. Samlet sett hefter det enkelte svakheter ved As opprinnelige asylforklaring. De nevnte svakheter får betydning for hans generelle troverdighet som det må legges en viss vekt på. Samtidig er spørsmålet om A har blitt kristen et annet bevistema som må undersøkes konkret.

Selv om tidspunktet for kontakten mellom A og Jehovas Vitner i utgangspunktet fremstår som påfallende, må det på bakgrunn av vitneførselen legges til grunn at det ikke var han som oppsøkte menigheten. I en situasjon hvor A hadde fått avslag på asyl er det imidlertid nærliggende at muligheten for opphold har vært en del av hans refleksjoner i forbindelse med kontakten med menigheten. Spørsmålet er uansett om A etter hvert har blitt en reell kristen.

A var muslim i Somalia. Som barn gikk han på koranskole. Han har forklart at han ikke var veldig religiøs. Som muslim hadde han lært at alt er skjebnebestemt. Han hadde tanker om Guds ansvar for tragiske ting som krig, og det var enkelte ting han fant ulogisk. Han vokste opp uten far og opplevde verken fred eller kjærlighet. A har forklart at den ene av brosjyrene han fikk utdelt fra Jehovas Vitner da han traff dem våren 2013 gjaldt eksistensielle spørsmål. Han fant spørsmålene viktige og ble nysgjerrig. Fra Jehovas Vitner ble han fortalt at det gode kommer fra Gud. Han ble fortalt hvordan han skulle be for å bli hørt av Gud og at han gjennom Gud kan få et bedre liv. Han hadde mer kontakt med Jehovas Vitner hvor han deltok i bibelstudier. Sommeren 2013 ble han overbevist.

As engasjement i Jehovas Vitner etter dette har vært aktivt og omfattende. Da han bodde på mottaket i Z kommune og mottaket i Æ var han i Y menighet. Høsten 2016 flyttet han til Ø mottak. Han har etter flyttingen deltatt i menigheten på X. Det må legges til grunn at han har gått på møter regelmessig på torsdager fra 2013. Han har videre deltatt på andre sosiale og religiøse arrangement, som for eksempel sommerstevner. Han har deltatt i ytterligere bibelstudier og holdt taler på møter. Videre har han vært udøpt forkynner før han ble døpt den 8. februar 2015. Senere har A blitt utnevnt som hjelpepioner, hvilket innebærer at han månedlig misjonerer i 30 til 50 timer i uka.

Medlemmer fra Jehovas Vitner - B, C og D - som har hatt kontakt med A i snart fire år, har forklart at de ikke er i tvil om at han er et «ekte» Jehovas Vitne. E har opplyst at Jehovas Vitner er oppmerksom på de utfordringer som er forbundet med konvertitter. Han har forklart at menigheten ikke er opptatt av høye menighetstall i seg selv. Personer som ikke har ekte motiver er uønsket. En grundig prosess ligger til grunn både for å bli døpt og for å få tillitsverv i menigheten.

Det må legges til grunn at A har mottatt flere negative reaksjoner som en følge av sitt religiøse engasjement hos Jehovas Vitner. Reaksjonene ble omtalt i brev fra D til UDI januar 2014. I faks fra Å legekontor til Z mottak bekreftet turnuslegen at A hadde vært til legekonsultasjoner i anledning truslene og trakasseringen. F, som var mottaksleder på Æ, forklarte at det var slike negative reaksjoner som gjorde at A ble flyttet fra mottaket på Z til mottaket på Æ. Ved en anledning, hvor F ble ringt opp hjemme av en av mottakets ansatte, kom tre personer til mottaket for å ha et oppgjør med A, som varslet den ansatte og gjemte seg. Den ansatte ble redd og opplevde personene som truende. Episoden ble anmeldt til politiet og UDI. Det har også vært flere episoder enn denne som er anmeldt til politiet.

At konvertering til kristendom er uvanlig og en fremmed tanke i Somalia, kan ikke være avgjørende ved den konkrete vurdering av en konvertering til kristendom som finner sted i Norge. Mindretallet anser det verken som fjerntliggende eller påfallende at A oppfattet budskapet fra Jehovas Vitner som noe nytt og positivt og at han fattet interesse for dette. Tilværelsen på mottaket synes å ha vært mindre meningsfull for A. Det fremstår som at han var åpen for det Jehovas Vitner hadde å fortelle og ikke bare for menighetens omsorg. Mindretallet kan ikke se at As refleksjoner om å konvertere til kristendommen er overfladiske. Han har inngående kunnskap om hva menighetens lære består i, og han har redegjort for de sentrale trekk ved læren som han finner positive og meningsfulle. Dette gjelder også det å forkynne til andre og at han vil fortsette med det ved en eventuell retur til Somalia, om enn i en avdempet form. Hans refleksjoner om det å forlate islam er ikke mangelfulle på en slik måte at det etterlater tvil om at han har tatt et genuint valg.

Det må tas i betraktning at A har vært i en prosess hvor han ønsker å få oppholdstillatelse. Denne omstendighet kan likevel ikke være avgjørende for spørsmålet om han faktisk har blitt kristen. Det vises her til at A rent faktisk har hatt en omfattende og intens aktivitet i menigheten i nesten fire år. Han har regelmessig deltatt på møter hvor troen står helt sentralt. Aktiviteten har i vesentlig utstrekning hatt et religiøst fokus, og begrenser seg ikke til sosiale og praktiske gjøremål. Gjennom bibelstudier har han jevnlig fått formidlet hva som menigheten anser som den sanne tro. Hertil kommer at A gjennom utadrettet virksomhet har fortalt om budskapet til andre. Alle de nevnte aktiviteter innebærer massive og forskjellige religiøse uttrykk som er egnet til å påvirke hans egen tro. Mindretallet har vanskelig for å se for seg at A skal ha opptrådt som et engasjert og aktivt medlem i Jehovas Vitner over flere år uten religiøs overbevisning. At han skal ha spilt et så omfattende teater, som også inkluderer det å formidle troen til andre, fremstår som lite sannsynlig.

Forklaringene fra menigheten, som nevnt over, må tillegges vekt. Det samme gjelder det forhold at A har fått negative reaksjoner som følge av sin tro. Dersom han var en bekvemmelighetskonvertitt, som anført av staten, ville A kunne formidle nettopp dette til det somaliske miljøet med sikte på å få en forståelse for sin kontakt med Jehovas Vitner. I så måte er reaksjonene en indikasjon på at As kristne identitet og engasjement er ekte, uavhengig av hans asylsak.

Mindretallets konklusjon er at det samlet sett fremstår som mer enn «noenlunde sannsynlig» at A reelt har konvertert til kristendommen. Ettersom As religiøse aktivitet går utover det som er å forvente, finner mindretallet at oppholdstillatelse ikke er det «hovedsakelige formålet» med hans engasjement, jf. utlendingsloven § 28 tredje ledd. Mindretallet legger til grunn at As indre overbevisning oppstod før Utlendingsnemnda fattet sitt vedtak om avslag den 4. september 2014. Staten har som nevnt erkjent at det foreligger risiko for at A forfølges ved retur til Somalia dersom han reelt har konvertert til kristendommen. Utlendingsnemndas vedtak av 4. september 2014 og de senere avslag på As begjæringer om omgjøring er etter dette ugyldige, idet A har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Mindretallet skal ved avgjørelsen av sakskostnader bygge på sitt standpunkt av sakens realitet, jf. tvisteloven § 19-3 tredje ledd, Rt-1995-2005 og Schei m fl, Tvisteloven Kommentarutgave, 2. utgave, bind I side 609-610. Ut fra mindretallets standpunkt skulle A fått medhold i anken, og etter hovedregelen i tvisteloven § 20-1 første ledd har han krav på full erstatning for sine sakskostnader. Mindretallet finner at ingen av unntaksreglene er anvendelige og konkluderer med at A skulle vært tilkjent sakskostnader.

Dommen er avsagt med den dissens som fremgår ovenfor.

 

Domsslutning: 

  1. Anken forkastes.
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke for lagmannsretten.

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2016-41199 Konvertering. Troverdighet. Somailia (13.12.2017)

    Mann fra Somalia påberopte beskyttelse etter utlendingsloven § 28 under henvisning til at han i Norge hadde konvertert fra islam til kristendommen. Mannen var tilknyttet Jehovas vitner. Lagmannsrettens kom under dissens (2-1) til at konverteringen ikke var reell, og mente at det hovedsaklige formålet med konverteringen var å oppnå opphold i Norge. Lagmannsretten kom dermed til at UNEs vedtak var gyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo