Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Red. anm.: Avgjørelsen er rettskraftig (ikke anket til Høyesterett).

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-43352
Dokumentdato : 09.05.2017

Asyl. Konvertering. Troverdighet. Afghanistan

Afghanske asylsøkere, et ektepar med barn, anførte å ha konvertert til kristendommen flere år før ankomst til Norge. I Norge oppsøkte de den lokale menigheten og deltok aktivt i kirkens aktiviteter. Lagmannsretten fant at de og deres forklaringer manglet troverdighet, og at deres konvertering til kristendommen derfor ikke var reell. Vedtaket om avslag på oppholdstillatelse var derfor gyldig. Lagmannsretten bemerket at retten har full prøvelsesrett ved avgjørelsen av om det foreligger en reel konvertering. Lagmannsretten var også enig i at det ikke forelå grunnlag for opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn.

Saken gjelder Utlendingsnemndas to separate vedtak av 30. november 2011 der henholdsvis A og ektefellen Bs søknader om asyl ble avslått. Partenes begjæringer om omgjøringer ble avslått av Utlendingsnemnda, senest ved nemndas beslutning av 8. juli 2015. Asylgrunnlaget som ble anført var konvertering til kristendommen.

Saksfremstilling

Når det gjelder ektefellenes bakgrunn og forhistorie før de ankom Norge og søkte asyl i 2010, bemerker lagmannsretten at man i hovedsak har deres egne forklaringer å bygge på. I det følgende gjengis As (eventuelt bare A) forklaring. Ektefellenes forklaringer er i hovedsak overensstemmende. Eventuelle avvik kommer lagmannsretten tilbake til under rettens bemerkninger, bare dersom det har betydning for rettens vurdering av saken.

A har ved ankomst til Norge forklart at han er født i Afghanistan 15. oktober 1970. Senere er fødselsåret rettet til 1980. Familien bodde i Kabul, og hans far var yrkesmilitær og samarbeidet med de sovjetiske okkupasjonsstyrkene etter Sovjetunionens invadering av landet i 1979. As mor døde da han var omkring tre år gammel. Han hadde en litt eldre bror, som skal ha blitt utsatt for bortføring og seksuelle overgrep da broren var om lag seks år gammel. Farens reaksjon var sterk. Han frafalt islam som sin religion og konverterte til kristendommen. A ble opplært i den kristne tro, og han ble døpt av sin far som ganske liten.

Da Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan på 1990-tallet, endret familiesituasjonen seg. Som konvertitter ble familien utsatt for forfølgelse fra Taliban, og As far og bror ble drept i 1993. A ble tatt hånd om av en nabo, som kort tid etter tok ham med seg til Iran, hvor de slo seg ned i Teheran. A var da 13 år gammel. Han ble boende i Iran, som en del av den store kolonien av utflyttede afghanere. Han kom raskt i arbeid og opparbeidet seg en god økonomi. Han har forklart at han fant kristne trosfeller i den armenske kirken. Ettersom andre enn armenere ikke hadde adgang til kirkens gudstjenester, utøvet han sin kristne tro dels alene, dels ved deltakelse på møter i mindre, lukkede husmenigheter. Han bar alltid et kors rundt halsen, han hadde innredet et bønnerom med et stort kors i hjemmet, og han hadde også hengende et kors i den bilen han kjørte.

I 2005 giftet han seg med muslimske B, som inntil da hadde bodd i Iran sammen med sine afghanske foreldre. Han har forklart at hennes foreldre ikke kjente til at han var kristen. Selv var de troende muslimer. B skal ha blitt svært overrasket da han kort tid etter bryllupet fortalte henne om sin kristne tro. Hun valgte da å konvertere til kristendommen. Da Bs far fikk vite at A var kristen, skal han ha reagert svært sterkt, og ektefellene fryktet etter dette for sin sikkerhet. Av denne grunn, men også fordi iranske myndigheter begynte å uttransportere afghanere som ikke hadde lovlig opphold, besluttet A å ta med seg ektefellen til Kabul. I Kabul opplevde de trakassering og forfølgelse som kristne. Oppholdet varte derfor bare et par måneder. De reiste så tilbake til Iran, der datteren C ble født 0.0.2008.

Etter hvert ble forholdene i Iran vanskeligere for afghanerne. Ekteparet bestemte seg for å flykte. De tok med seg datteren og ankom Norge høsten 2010.

Det som videre gjengis er ikke omstridt.

Ekteparet A ble registrert som asylsøkere ved Politiets Utlendingsenhet 15. oktober 2010. Asylintervju ble gjennomført få dager senere, og de ble plassert på asylmottak i X. Etter en tid ble de tildelt egen leilighet der.

I X oppsøkte ekteparet A den lokale kristne menigheten, der de ble godt mottatt. Begge deltok på gudstjenester og de fleste samlinger i kirkens regi. A møtte bl.a. som tekstleser under gudstjenester. De fikk venner i menigheten som de etter hvert også hadde privat omgang med. Datteren C gikk på søndagsskole, og hun sang i kirkens barnekor. Datteren D ble født 0.0.2011. Hun ble døpt i kirken senere samme år.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo i to vedtak 16. mars 2011 ekteparets asylsøknader, idet man fant at begges troverdighet var så liten at deres forklaringer om å være kristne ikke ble lagt til grunn. UDI fant det heller ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at det forelå en reell konvertering til kristendommen senere. Direktoratet fant at vilkårene for opphold verken var oppfylt etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstavene a og b, eller lovens § 38. Vedtaket som gjaldt B, omfattet også datteren C.

Vedtakene ble påklaget i mars 2012 med begjæring om utsatt iverksettelse. UDI fant ikke grunn til omgjøring, men besluttet utsatt iverksettelse inntil klagene var endelig avgjort. Etter at datteren D ble født, fattet UDI vedtak med samme resultat vedrørende henne. Ved Utlendingsnemndas vedtak 30. november 2011 ble klagene ikke tatt til følge. Nemndas vedtak ble fattet under dissens, idet ett av nemndas medlemmer fant at ektefellene måtte anses som reelt kristne. Ekteparet fremsatte til sammen tre begjæringer om omgjøring. Ved beslutninger 16. desember 2013, 27. november 2014 og 8. juli 2015 ble omgjøringsbegjæringene ikke tatt til følge. Ved den siste beslutningen 8. juli 2015 ble saken behandlet etter nye midlertidige bestemmelser i dagjeldende utlendingsforskriften § 8-5 a tredje ledd som gjaldt «... [a]nmodning om omgjøring fremmet fra utlandet i utlendingssaker som omfatter barn med lang oppholdstid i Norge.» Det bemerkes at familien var blitt uttransportert fra Norge i november 2014. Heller ikke ved denne beslutningen ble omgjøringsbegjæringen tatt til følge.

Det er opplyst at familien A/B umiddelbart etter uttransporteringen til Kabul på nytt flyktet fra Afghanistan. De skal først ha oppholdt seg i India, deretter i Pakistan, og de kom så til Tyrkia hvor de tok opphold utenfor Ankara.

Ved stevning 20. mai 2015 reiste ekteparet A søksmål for Oslo tingrett med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak med etterfølgende beslutninger om å nekte omgjøring kjennes ugyldige. Staten tok til motmæle og påsto seg frifunnet.

Oslo tingrett avsa 22. februar 2016 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. B og A erstatter Staten v/Utlendingsnemnda sine sakskostnader med 98 750- nittiåttetusensyvhundreogfemti - kroner, innen 14 - fjorten dager fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

B og A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 5. - 7. april 2017. De ankende parter var representert ved prosessfullmektigen. De avga forklaring via Skype fra sitt oppholdssted i Tyrkia. Staten møtte ved prosessfullmektigen. Rådgiver Tonje Brynhildsrud, Utlendingsnemnda, fulgte forhandlingene i medhold av tvisteloven § 24-6 andre ledd. Det ble avhørt åtte vitner, hvorav ett sakkyndig vitne fra Landinfo. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

A og B har i hovedtrekk anført:

De er kristne afghanere som konverterte fra islam til kristendommen lenge før de ankom Norge. De har reell grunn til å frykte forfølgelse uten mulighet for beskyttelse i hjemlandet, dersom de ikke får oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Som konvertitter risikerer de ikke bare forfølgelse, men også dødsstraff, ved retur til Afghanistan, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

Forfølgelsesfaren var årsaken til at de umiddelbart flyktet fra Afghanistan på nytt etter at de ble returnert til Kabul i november 2014. I India og Pakistan levde de med samme frykt, og de måtte derfor reise videre. I Tyrkia er forholdene noe bedre, men også her opplever de seg forfulgt. Særlig gjelder dette den eldste datteren som nå har begynt på skolen.

Selv bare en mistanke hos omgivelsene om at de er eller kan være konvertitter, innebærer i seg selv en alvorlig risiko. Det vises til Landinfos temanotat av 4. september 2013 side 22, der den katolske presten i Kabul, Guiseppe Moretti, uttaler seg om de såkalte «bekvemmelighetskonvertittene» og hva de risikerer.

As forklaring er sann. Den kristne troen har fulgt ham som en naturlig del av hverdagen og livet hans. Han hadde aldri behov for eller foranledning til nærmere refleksjoner over hva det innebar å være konvertitt. For ham var det også riktig å fremstå med sin kristne tro ved bruk av korset i det daglige.

Verken B eller hennes muslimske familie visste at han var kristen da de giftet seg. Hun var glad i sin mann. Da han fortalte henne om kristendommen og hva den innebar, var konvertering det eneste riktige for henne. Hennes far har reagert sterkt og kommet med trusler som gir grunn til alvorlig frykt for liv og helse.

Under begges asylintervjuer oppsto det misforståelser og feiltolkninger, bl.a. på grunn av tolken som misforsto. Dette gjaldt konkrete detaljer som fødselsdatoer, men også om tilværelsen og nærmere hendelser i Afghanistan og Iran. Ikke minst gjaldt det de stilte spørsmål og svar om kristendommen, der intervjueren eller tolken ikke alltid har forstått svarene som ble gitt. I denne forbindelse vises særlig til vitneforklaring fra biskopen i [sted, H.

Ektefellene har en sterk subjektiv frykt for forfølgelse. Denne frykten kan i seg selv representere umenneskelig behandling.

I vurderingen av om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse, er det uten betydning om vedkommende har de kjennetegn eller den oppfatning som fører til forfølgelsen, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. § 30 siste ledd. Det avgjørende er om forfølgeren mener at den forfulgte har kjennetegnet eller oppfatningen.

Utlendingsnemnda har ikke trodd på As forklaring, og de har dermed vurdert sentrale fakta feil. Det gjelder ikke bare As oppvekst i Afghanistan, men også hans og senere ekteparets liv i Iran. Det er en realitet at de hadde nær kontakt med armenske kristne. Dette er bekreftet av As slektning E, som kom på besøk fra Norge to ganger, og som bl.a. deltok i kristne husmøter. Videre vises det til fremlagte fotografier fra deres hjem i Iran, der de utøvet kristne aktiviteter som bl.a. feiring av jul.

Ikke bare biskopen i [sted, men også soknepresten i X og flere medlemmer av den lokale menigheten, har forklart seg utførlig om hvordan og hvorfor de er overbeviste om at ekteparet er reelt kristne. Videre vises til de mange skriftlige erklæringer om dette, som er fremlagt.

Det er en reell risiko for at det blir kjent i hjemlandet at familien A/B er kristne. Alle som vil kan lese As innlegg under fullt navn og åpen side på Facebook. Her skriver han ukentlig innlegg som gjelder kristne bekjennelser og sitater. Datteren C, som nå er seks år gammel, legger ikke skjul på familiens kristne tro i det daglige. Det er vanskelig å forklare henne situasjonen.

Utlendingsnemndas faktiske bevisbedømmelse er preget av saksbehandlingsfeil. Vurderingene bygger på misforståelser, tendensiøse gjengivelser og manglende kunnskap om kristendommen og andre religioner. Saken ble aldri tilfredsstillende utredet, jf. forvaltningsloven § 17. Det er en saksbehandlingsfeil av betydning at nemnda ikke benyttet seg av teologisk fagkyndighet i vurderingen av asylintervjuene. Nemndas begrunnelse er mangelfull.

Når det gjelder beviskravet, er det tilstrekkelig at forklaringene fremstår som «noenlunde sannsynlig», jf. Rt-2011-1481 og Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88.

As datter C hadde hatt opphold i Norge i vel fire år, da de ble uttransportert. Hun snakket flytende norsk og var fullt ut integrert i det norske samfunnet. Langvarigheten av hennes opphold tilsier i seg selv at familien burde fått bli. Det følger av barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 at «barnets beste» skal være et grunnleggende hensyn. Videre vises til utlendingsloven. § 38 tredje ledd.

Barn har spesielle behov og er mer sårbare enn voksne. De trenger særskilt vern og omsorg. Utlendingsnemndas lovanvendelse og vurdering er feilaktig og mangelfull. As barn er oppdratt i et aktivt kristent miljø, de er frafalne fra det muslimske fellesskapet, og det innebærer en stor risiko å la barna omgås muslimske barn. Familien må leve isolert og barna hindres dermed i trygg skolegang og sosialt fellesskap med andre. Ingen av barna har tilhørighet eller tilknytning til Afghanistan.

For øvrig vises til omfattende lagmannsrettspraksis der lagmannsretten i flere tilfelle har lagt til grunn at det er reelt når asylsøkeren har påberopt seg kristen tro.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl, datert 30. november 2011 med etterfølgende beslutninger om å nekte omgjøring, datert 4. juni 2012, 16. juni 2013, 27. november 2014 og 8. juli 2015 kjennes ugyldige.
  2. Staten dømmes til å betale sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

Staten v/Utlendingsnemnda har i hovedtrekk anført:

Lagmannsretten må ta stilling til om ektefellenes asylhistorie kan legges til grunn som troverdig, og dermed om den anførte konverteringen er reell. Dette forutsetter at lagmannsretten finner at de har generell troverdighet, og at forklaringen er «noenlunde sannsynlig». Hvis lagmannsretten finner at konverteringen ikke er reell, må det vurderes om anførselen om konvertering likevel gir grunnlag for asyl. Det er statens syn at asylhistorien ikke er troverdig. Man kan ikke bli tillagt å ha konvertert hvis historien ikke er basert på reelle forhold.

Det hefter ikke feil ved Utlendingsnemndas rettsanvendelse vedrørende hensynet til barnets beste. Vurderingen er etter statens syn i samsvar med gjeldende rett, og den er basert på et tilstrekkelig bredt skjønn.

Utlendingsnemndas avgjørelser lider ikke av saksbehandlingsfeil, slik som anført av de ankende parter. Iallfall ikke av feil som kan ha hatt betydning for vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41.

Reelle konvertitter har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Afghanistan, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Dersom lagmannsretten finner As asylhistorie noenlunde troverdig, herunder at konverteringen til kristendommen er reell, vil han ha krav på opphold. Det samme gjelder ektefellen og barna, jf. utlendingsloven § 28 sjette ledd.

Konvertittsaker har et vanskelig bevistema med begrensede objektive holdepunkter. Lagmannsrettspraksis i disse sakene i perioden 2012 - 2015 gir anvisning på en rekke relevante momenter i bevisvurderingen. Lagmannsretten må se på sammenhengen mellom rollen til religionen i hjemlandet og konverteringen til kristendommen, Utlendingsnemndas praksis på tidspunktet da anførselen om konvertering først blir fremsatt kan være av betydning, og vurderingen av asylsøkerens generelle troverdighet er sentral. Videre må man forsøke klarlagt motivet for konverteringen, graden av refleksjon rundt dette, og tiden fra introduksjon til kristendommen og til konvertering. Grunnkunnskaper om kristendommen ved ankomst er av betydning. Det har alvorlige konsekvenser hvis man frafaller islam, terskelen for konvertering er svært høy. Man må vurdere om de avgitte forklaringene er konsistente eller om det er innbyrdes motstrid, graden av aktivitet i menighet i Norge og uttalelser fra ledere og prester og andre medlemmer av det kristne fellesskapet. Formelle forhold som dåp og kristenopplæring er også av betydning.

Terskelen for konvertering i Afghanistan er svært høy. Det vises til landrådgiver Barbo Hellings nærmere redegjørelse for dette.

A og ektefellen har svekket generell troverdighet. Ved ankomst til Norge var det uklarhet omkring deres identitet, om de var iranere eller afghanere. Utlendingsnemnda var i tvil om dette på vedtakstidspunktene. Det er særlig påfallende at A har forklart at han ikke kjente til Amayesh-registeret, der registrering var avgjørende for lovlig opphold i Iran. Likevel levde de ifølge hans forklaring i mange år som velstående afghanere i Iran uten lovlig opphold. Begge har oppgitt at de hadde liten kjennskap til persisk. B har forklart at hun er analfabet, til tross for at hun i asylintervjuet opplyste at hun leste i bibelen - «den hellige boken».

Det er påfallende når det er forklart at Bs familie opprinnelig ikke visste at hennes mann var kristen. A har forklart at han arbeidet nært sammen med hennes bror, samtidig som han åpenlyst selv skal ha båret kors og hatt kors både hjemme og i bilen. Bs forklaring om at hun konverterte nærmest umiddelbart etter at han fortalte at han var kristen, virker lite troverdig.

Ektefellene har vist begrensede refleksjoner og tanker rundt det å konvertere. Dette er i seg selv så alvorlig i det afghanske samfunnet, at A det minste måtte ha reflektert nærmere som voksen, hvis historien ellers er sann.

I det første asylintervjuet ga begge inntrykk av manglende kunnskaper om sentrale deler av kristendommen. Ved fortsettelsesintervjuet var forklaringen endret.

Prester og andres vitnemål om saksøkernes kristne overbevisning har sine klare begrensninger, Det vises til LB-2012-166185, LB-2014-34531, LB-2014-91252 og LB-2015-168682.

Det er ikke sannsynliggjort at eventuell bekvemmelighetskonvertering medfører fare for forfølgelse. Verken Landinfo eller Utlendingsnemnda har opplysninger som tilsier dette.

Utlendingsnemndas vedtak viser at nemndas lovtolking er riktig, og at det er lagt vekt på hensynet til barnets beste som et grunnleggende hensyn, jf. utlendingsloven § 38.

Nemndas interesseavveining er forsvarlig. Det er foretatt en lang og grundig gjengivelse av nemndas tidligere vurderinger av opphold på humanitært grunnlag. Det er videre foretatt en ny konkret vurdering, herunder en grundig vurdering av de innvandringsregulerende hensyn.

Utlendingsnemnda har ikke begått saksbehandlingsfeil, jf. forvaltningsloven § 17. Eventuelle feil har uansett svært liten betydning i saker der retten har full prøvelsesrett. Under ingen omstendighet foreligger det feil som kan ha virket inn på vedtaket, jf. forvaltningsloven § 41.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten har som tingretten kommet til at staten må frifinnes og at anken for lagmannsretten dermed må forkastes.

Spørsmålet i saken er om A og Bs konvertering fra islam til kristendommen (apostasi) er reell. I så fall har de krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28, noe partene er enige om. Forholdene i Afghanistan var på vedtakstidspunktet slik at frafalne fra islam til kristendommen (apostater) hadde en «velbegrunnet frykt for forfølgelse» bl.a. på grunn av religion, uten å kunne «påberope seg sitt hjemlands beskyttelse», jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det er også på det rene at de sto i reell fare for å bli utsatt for» umenneskelig eller nedverdigende behandling», i sin ytterste konsekvens for dødsstraff, jf. § 28 første ledd bokstav b. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til forholdene i Afghanistan nedenfor.

Retten har full prøvelsesrett, og det er tidspunktet for det siste vedtaket som skal legges til grunn. I denne saken er det Utlendingsnemndas beslutning av 8. juli 2015. Denne beslutningen tar opp i seg og bygger på det opprinnelige vedtaket av 30. november 2011 med etterfølgende beslutninger. Det kan legges vekt på nye bevisfakta, men bare i den grad de kan kaste lys over situasjonen på vedtaks-/beslutningstidspunktet. Ved avgjørelsen av om det foreligger en reell konvertering «må det tas en fullstendig og uavhengig bevisvurdering», jf. Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 6. mai 2016 (HR-2016-974 U).

Når det gjelder beviskravet for de faktiske forhold av betydning for risikovurderingen, viser lagmannsretten til Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46, der rettstilstanden etter utlendingsloven er oppsummert slik:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Lagmannsrettspraksis har etter dette i flere avgjørelser lagt til grunn at det gjelder et senket beviskrav, «noenlunde sannsynlig», med hensyn til det anførte asylgrunnlaget. Asylsøkerens generelle troverdighet står sentralt ved vurderingen.

Utlendingsnemnda var enstemmig i sin vurdering av As troverdighet med hensyn til forklaringen om tiden i Afghanistan og Iran. Det fremgår av vedtaket 30. november 2011 side 12 flg. at nemndas medlemmer var i tvil om hans egentlige identitet og hans statsborgerskap. Det ble vist til hans egne motstridende opplysninger om fødselsår. Han oppga 1970 ved ankomst, men rettet dette senere til 1980. Han kunne heller ikke fremlegge tilfredsstillende dokumentasjon for sin identitet. Med hensyn til identitet, herunder familieforhold, uttaler nemnda i vedtaket side 13 bl.a. følgende:

Det vises til ... divigerende opplysninger om identitet. I nemndmøtet var han også svært uklar og vag når det gjaldt å forklare seg om slekten, og nektet å svare på nærmere spørsmål om slektninger. Det vises også til at han insisterte på å få forklare seg på farsi i nemndmøtet til tross for at han tidligere har oppgitt å ha dari både som morsmål og foretrukket intervjuspråk. Videre vises det til at klageren har sagt at han ikke hadde lovlig opphold i Iran. I henhold til informasjonen fra landrådgiver i nemndmøtet, og også Landinfos temanotat av 14.03.2011: «Afghanske borgere i Iran», vil afghanere som kom til Iran før 2001 være Amayeshregistrert, og altså ha lovlig opphold der. De aller fleste som kom før 2001 vil ha registrert seg. Unnlatelse av å ha registrert seg kan bl.a. ha økonomiske grunner. Klageren har opplyst at han tjente svært bra. Det er da lite sannsynlig at klageren ikke skulle ha vært Amayeshregistrert dersom han virkelig er afghaner.

Utlendingsnemnda valgte ikke å ta endelig standpunkt til As nasjonalitet, og nemnda tok i den videre behandlingen utgangspunkt i at han var afghansk borger. I mangel av nærmere dokumentasjon for noe annet, slutter lagmannsretten seg til dette. Det er dessuten på det rene at han ble tatt i mot av afghanske myndigheter ved returen til Kabul i 2014, og han fikk da utstedt nytt afghansk pass. Men særlig hans benektelse av kjennskap til Amayeshregisteret bidrar til å svekke hans troverdighet. Dette var et register som ble opprettet av iranske myndigheter i 2001 for registrering av afghanere bosatt der. Etter det opplyste var registrering bl.a. en forutsetning for lovlig opphold. A fastholdt for lagmannsretten at han aldri hadde hørt om registeret. Landrådgiver Barbo Helling har for lagmannsretten forklart at slett ikke alle afghanere lot eller lar seg registrere, men det er noe annet enn manglende kunnskap om registeret. Lagmannsretten finner det usannsynlig at ikke A kjente til registeret. Han var voksen i 2001, og han kunne skrive og lese. Retten til lovlig opphold må ha svært viktig for flertallet av afghanerne i Teheran. En grunn for noen til likevel å unnlate registrering, kunne ifølge Helling være en medfølgende plikt til å betale skatt til kommunen. A skal i følge egen forklaring ha arbeidet mye og tjent svært godt. Han har generelt fremstått som en ressurssterk person, og han må ha vært orientert om en så viktig ordning.

I Utlendingsnemndas vedtak 30. november 2011 på side 13 flg. kommer nemnda inn på andre forhold som tilsier svekket troverdighet. Enkelte uklarheter, som f.eks. hva svigerfaren skal ha sagt da han ble kjent med at A var kristen, kan ha sin forklaring i språklige misforståelser. Når det gjelder fremlagte bilder fra ekteparets opphold i Iran, bemerker lagmannsretten at det er vanskelig å tillegge disse vekt, da det er umulig å vurdere når og hvor disse egentlig er tatt. Lagmannsretten legger større vekt på det som for øvrig uttales av nemndas flertall:

Flertallet finner ikke at klageren i nemndmøtet evnet å styrke troverdigheten. Det vises bl.a. til at klageren helt hadde glemt sitatet han i asylintervjuet selv opplyste gjorde ham kristen. Videre vises det til at han nektet å svare på flere spørsmål, og at han avviste en del spørsmål med at bare de som tror på det samme som ham kan forstå. Det er dessuten flere konkrete ting klageren har forklart seg motstridende om. ...

Klageren sa i nemndmøtet først at det var faren som passet på ham og broren etter at moren døde, men så at han stort sett «vokste opp hos» besteforeldrene på farssiden og at farens søsken ofte var på besøk der. Sistnevnte henger ikke sammen med at han hevder ikke å vite noe om farens søsken.

For øvrig erklærte A for nemnda at han så vidt kunne lese persiske bokstaver. Lagmannsretten finner dette lite sannsynlig etter så mange års opphold i Iran. Det vises særlig til at han valgte å forklare seg på farsi i nemndmøtet. Det er opplyst at farsi er svært likt dari, og han var som tidligere fremhevet lesekyndig. A opplyste ellers at ekteparet ikke visste hvilket land som var målet for reisen da de flyktet i 2010, og at han heller ikke oppfattet noe om dette under selve reisen. Dette virker etter lagmannsrettens syn ikke troverdig. Det er dessuten på det rene at A hadde og har en slektning fast bosatt i Norge, som han hadde holdt kontakt med og hatt besøk av under oppholdet i Iran. Slektningen, E, har bekreftet dette. Det er vanskelig å tro at Norge som reisemål var noen tilfeldighet.

Om forholdet til Bs familie og selve ekteskapsinngåelsen, fremgår det av nemndas vedtak side 14:

Flertallet vil også peke på at det er lite logisk at ektefellens familie, herunder broren som skal ha vært kollega og venn av klageren, ikke skal ha visst at klageren var kristen når andre kolleger av klageren visste det og klageren dessuten gikk med kors rundt halsen og hadde stort kors hengende i bilen, slik at de fremlagte bilder illustrerer. På bakgrunn av at ektefellens far etter det opplyste skal ha vært meget religiøs, er det, sett hen til landrådgivers forklaring om ekteskapsinngåelse blant afghanere, svært lite sannsynlig at han ville ha giftet bort datteren til klageren dersom han var kristen. Flertallet har også merket seg at klageren under nemndmøtet sa at han ikke fridde selv, men sendte to afghanere, som kjente ham godt og så på ham som sitt barn. Dette skulle være to afghanske muslimer ved navn F og G. Til tross for at de kjente ham så godt, skulle de likevel ikke vite at han var kristen. Det er påfallende at klageren i nemndmøtet eksplisitt ba nemnda om ikke å spørre ektefellen om navnene på disse, og det kan tyde på at det vare var oppspinn.

Lagmannsretten er enig med nemndas flertall i at foranstående svekker As troverdighet. På spørsmål i lagmannsretten om hvorledes han som kristen kunne gifte seg med en muslimsk kvinne, svarte han at det var umulig for en afghaner å bli gift med en iransk kvinne.

Landrådgiver Helling har for lagmannsretten gitt en utførlig redegjørelse for afghanske forhold. Hun har herunder pekt på at Afghanistan er en svak stat, bundet sammen av ulike etniske grupper. Når det gjelder familieforhold, har hun understreket at det er svært uvanlig å møte en afghaner som sier han er helt uten familie. Familie i Afghanistan defineres bredt, det er storfamilien på farssiden som gjelder. I storfamilien inngår slektninger som fars forgjengere, foreldre, fettere og onkler, og søskenbarn er også en del av familien. Familien har en kulturell forpliktelse til å stille opp. Kvinner blir en del av mannens familie når hun gifter seg. Ekteskap arrangeres av familiene. Det er utenkelig at en muslimsk kvinnes familie vil akseptere at hun gifter seg med en frafallen. Et ekteskap inngått mellom en muslimsk kvinne og en frafallen vil være ugyldig og må oppløses.

I Landinfos temanotat «Afghanistan: Situasjonen for kristne konvertitter» av 4. september 2013 redegjøres det nærmere for forholdene i Afghanistan. Her heter det innledningsvis under pkt. 1:

Islam, sharia, tradisjonell rett og familiekultur er vevd tett sammen i Afghanistan. Religiøsitet kan ikke forstås på samme måte som innenfor en vestlig sekulær ramme, hvor livssyn i de aller fleste henseende er et individuelt, privat anliggende, hvor den enkelte står fritt med hensyn til om og eventuelt hvor og hvorledes ens trosoppfatning kommer til uttrykk. I Afghanistan er religiøs overbevisning og ytringer om religion et kollektivt og offentlig anliggende; tilslutning til islam hviler som en grunnleggende forutsetning for gruppens status og posisjon og for enkeltpersoners stilling innen et kollektiv, primært en storfamilie.

I følge landrådgiver Helling er det i Afghanistan en homogen religiøs befolkning, der nærmere 100% er muslimer. Det er ingen toleranse for krenkelse av islam, noe som kan utløse et voldsomt raseri. Konvertering fra islam til en annen religion er utenkelig. Apostasi er ikke straffesanksjonert av myndighetene ved lov. Etter sharialovgivningen, som håndheves i samfunnet der de formelle lovene tier, kan frafall fra islam i sin ytterste konsekvens medføre dødsstraff, uten at myndighetene griper inn.

Landrådgiveren har forklart at det skal være en liten kristen minoritet i Afghanistan. Det er ukjent hvor mange, men kilder har antydet mellom 10 og 200 personer. I så fall lever de i følge henne fullstendig under jorden og må holde seg helt skjult. Det er umulig å leve som frafallen i et lokalsamfunn. Det afghanske samfunnet er gjennomsiktig, og det er vanskelig å holde seg skjult for andre. Afghanere er generelt utrygge og opptatt av sikkerhet. De vil ønske å vite hvem naboen er. Dersom noen har et ønske om å finne en person, vil det alltid la seg gjøre.

På bakgrunn av landrådgiverens redegjørelse, som er ytterligere støttet av fremlagte rapporter fra Landinfo i perioden 2011 - 2014, finner lagmannsretten det helt usannsynlig at A kunne vokse opp med sin far som kristen, uten at han etter hvert forsto konsekvensene av konvertering og omgivelsenes reaksjoner. Det er også påfallende at han ikke har kunnet eller villet gi opplysninger om sin afghanske familie, som utvilsomt må finnes. Dette fremgår jo også at opplysninger han ga i nemndmøtet, jf. foran. Det er usannsynlig at han har kunnet leve i Iran og fremstått åpent som kristen på den måten han har forklart. Bruken av et kors hjemme, i bilen og rundt halsen i det daglige, måtte være utenkelig i afghanske lokalsamfunn, også i et annet land med mange afghanere. Ifølge Helling bor det nærmere 3 millioner afghanere i Iran.

A har forklart at bl.a. hans arbeidskolleger var kjent med at han var kristen. En av disse var ektefellens bror, jf. sitat fra nemndmøtet foran. Lagmannsretten finner det usannsynlig at nettopp denne kollegaen ikke kjente til at A var kristen, når andre gjorde det. Dersom ektefellens familie hadde hatt den minste grunn til mistanke om at han var frafallen, ville de motsatt seg ekteskapet. Det vises til at de ifølge A var en sterkt troende, muslimsk familie.

B har forklart at hun ble overrasket da mannen fortalte at han var kristen. Hun fikk imidlertid straks en åpenbaring som medførte at hun nærmest umiddelbart valgte å konvertere til kristendommen, uten nærmere refleksjoner.

A har forklart at ekteparet under det korte oppholdet i Afghanistan i 2006, oppholdt seg i Kabul, som Bs familie tidligere hadde flyttet tilbake til. Dette er også en lite sannsynlig forklaring, sett på bakgrunn av As anførte frykt for liv og helse på grunn av bl.a. hennes fars trusler mot dem.

Når det gjelder oppholdet i Iran, finner lagmannsretten videre at forklaringen om familien A/Bs kontakt og religionsutøvelse med kristne armenere mangler troverdighet. Den armenske kirken anerkjenner etter det opplyste ikke frafalne. For å bli medlem av kirken må man selv være armener. Språket er armensk. As forklaring om deltagelse på lukkede husmøter sammen med kristne armere, fremstår derfor heller ikke som særlig troverdig.

Både A og B har forklart at de aldri har reflektert over hva det innebærer å frafalle islam, og konsekvensene i forhold til det muslimske lokalsamfunnet, verken i Afghanistan eller Iran. Dette er etter lagmannsrettens syn påfallende, jf. redegjørelsen foran, og det svekker troverdigheten.

Under ankeforhandlingen ble det naturlig nok brukt tid på As asylforklaring, herunder om hans kristne tro og hans kristendomskunnskap. Biskop H, som døpte parets andre datter da han var sokneprest i X, har forklart at A etter hans oppfatning fremsto som «dypere i kristen kunnskap» enn det avhører i asylintervjuet selv ga inntrykk av. A hadde kunnskaper som tilsa at han måtte ha lest teologi, og etter biskopens forklaring formidlet han disse kunnskapene godt og på en overbevisende måte. Det var biskopens oppfatning at det ikke var noe som ga ham grunn til å betvile at A var en reell kristen da han møtte ham i X. Noen nærmere personlig kontakt var det ikke mellom dem. Ut fra det B hadde svart på spørsmål under asylintervjuet, var det biskopens oppfatning at hun kjente til kjernepunktet i den kristne tro.

Det ble under ankeforhandlingen ført flere vitner fra menigheten i X, herunder soknepresten, som alle kjente familien A/B godt. De har vært samstemte sin oppfatning av at familien var reelt kristne. Familien har fått et på alle måter svært godt skussmål.

Lagmannsretten betviler ikke at samtlige ovennevnte vitner har forklart seg oppriktig og sannferdig, på bakgrunn av deres kjennskap til familien. På den annen side er det et åpent spørsmål hvor godt de har vært i stand til å vurdere As personlige trossituasjon, herunder hvorledes han hadde tilegnet seg de kunnskapene han ga uttrykk for under asylintervjuet. Lagmannsretten legger til grunn at så vel prest som menighet ikke har funnet det naturlig å gi uttrykk for tvil eller stille kritiske spørsmål da familien oppsøkte kirken. A ble mottatt med åpne armer. Vitnene har ikke hatt grunn til, og de har sannsynligvis heller ikke ønsket, å gå kritisk inn i asylhistorien og holde den opp mot de kulturelle og religiøse forholdene i Afghanistan i den utstrekning de måtte kjenne disse. Menighetens oppgave har vært å ta vel imot voksne og barn.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå inn på detaljene i asylforklaringen når det gjelder spørsmål og svar som gjaldt parets kristne tro. Det betviles ikke at særlig A har gitt uttrykk for gode kunnskaper. Men sett på bakgrunn av den manglende troverdigheten i asylhistorien for øvrig, jf. foran, finner lagmannsretten det ikke sannsynlig at ekteparet har vært reelle kristne ved ankomst til Norge. Historien sett i sammenheng med kulturelle og religiøse forhold i Afghanistan og i Iran, tilsier at de må anses som «bekvemmelighetskonvertitter». Det er overveiende sannsynlig at historien er konstruert for å få opphold i Norge.

Når det gjelder B, er hennes historie og forklaring direkte knyttet til ektefellens. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå ytterligere inn på hennes forklaringer.

As prosessfullmektig har subsidiært anført at det å være «bekvemmelighetskonvertitt», i seg selv gjør det farefylt å returnere til Afghanistan. Bare en mistanke om apostasi kan gi foranledning til forfølgelse og nedverdigende og umenneskelig behandling. Lagmannsretten bemerker at hvis dette resonnementet skulle være riktig, ville det være fritt frem for alle afghanske asylsøkere å påberope seg den kristne tro ved ankomst, for så å få opphold. Landrådgiver Helling har forklart at hun gjennom sine undersøkelser ikke kjenner til at en slik risiko skulle være til stede. Derimot har hun forklart at det skal være mulig for bekvemmelighetskonvertitter å stå offentlig frem og erklære sin anger. I Afghanistan er det mange som skal ha forståelse for at landsmenn ønsker opphold i bl.a. Norge, og at de derfor påberoper seg kristen tro utelukkende med dette formål.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at ekteparet A har generelt svekket troverdighet. Asylhistorien er ikke sannsynliggjort, heller ikke vurderes den av lagmannsretten som «noenlunde» sannsynlig.

A har anført at de uansett må gis opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. Etter denne bestemmelsen kan det gis oppholdstillatelse dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket. I saker som berører barn, skal barnets beste være et «grunnleggende hensyn», jf. § 38 andre ledd.

Om forholdet til utlendingsloven § 38, sier Oslo tingrett i den påankede dom:

Den konkrete interesseavveiningen etter § 38 hører under forvaltningens frie skjønn. Domstolens prøvingskompetanse begrenser seg derfor til forvaltningens rettsanvendelse, saksbehandling og forståelse av faktum. Selve interesseavveiningen kan likevel kontrolleres for om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og at skjønnsresultatet ikke fremstår som «grovt urimelig», jf.eksempelvis Rt-2009-851 og Rt-2009-1374. Når det gjelder vurderingen av hensynet til barnets beste og barnets tilknytning til riket må det være forsvarlig vurdert og avveid mot eventuelle motstående hensyn, jf. Rt-2015-1388 og Rt-2012-1985. Dette innebærer at det må fremgår av vedtaket at hensynet til barnets beste er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn. Domstolene kan ikke prøve den konkrete interesseavveiningen og prøvingen av hensynet til barnets beste skjer ved å vurdere begrunnelsen, jf. Rt-2012-1985. Det må derfor la seg påvise gjennom en tolkning av vedtaket at det er lagt vekt på barnets beste som et grunnleggende hensyn, jf. Rt-2015-1388.

UNE har særlig vurdert spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag i beslutningen av 8.7.2015. Beslutningen er avgitt etter å ha blitt behandlet i nemndmøte. Saksøkerne var ikke til stede i nemndmøtet. Beslutningen er omfattende, på 19 sider, og slik retten ser det har UNE foretatt grundig, inngående og forsvarlig drøftelse av om familien A - B skal innvilges opphold på humanitært grunnlag. Retten kan ikke se at UNE har foretatt noen feil rettsanvendelse eller lagt til grunn feil faktum i vurderingen. At UNE ikke har nevnt endringer i Grunnloven (§ 102 og § 104) som ble vedtatt i 2014 innebærer etter rettens syn ikke at det er noen feil rettsanvendelse. Skjønnet fremstår for retten som bredt og saklig. UNE har drøftet flere momenter, som Cs oppholdstid og tilknytning til Norge, hennes behov for stabilitet og kontinuitet, språk og helse, familie, venner og nærmiljø i Norge og hjemlandet, Cs omsorgssituasjon og den sosiale og humanitære situasjonen i hjemlandet. UNE har vurdert forhold som at barna er oppdratt i et aktivt kristent miljø og at hele familien har nær kontakt med sitt norske nettverk, også etter returen. UNE har videre foretatt en vurdering av barnets beste, og avveid og vurdert dette hensyn opp mot andre hensyn i saken. Det er etter rettens syn ingen mangler ved UNEs begrunnelse som gjør at retten ikke kan prøve om hensynet til barnets beste er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn. Slik retten ser det har UNE lagt vekt på barnets beste som ett grunnleggende hensyn i den avveiningen som er foretatt. Retten viser da særlig til UNEs drøftelse under punktet «avveining og konklusjon».

Retten kan heller ikke se at UNEs resultat er «grovt urimelig». Når det gjelder saksøkernes anførsler om at tvangsretur er et åpenbart sterkt inngripende og destruktivt tiltak som medfører en rekke risikofaktorer for barna som fare for sykdom og lidelser bemerker retten at UNE har lagt til grunn at familien er over gjennomsnittlig ressurssterk og at A for eksempel er arbeidsfør og har arbeidserfaring. Etter bevisførselen i saken mener retten UNE også på dette punkt har lagt til grunn riktig faktum. Det er ingen forhold i saken som tilsier at det er utilrådelig å returnere familien til Kabul, slik som saksøkerne har anført. Retten viser da særlig til at saksøkerne har nettverk/familie der.

Etter rettens syn foreligger det ingen mangler ved UNEs begrunnelse eller manglende utredning når det gjelder vurderingen etter § 38. Det er derfor ingen saksbehandlingsfeil ved vedtakene som kan ha virket inn på vedtakenes innhold.

Retten har derfor kommet til at UNEs vurdering av om saksøkerne skal gis opphold på humanitært grunnlag er gyldig.

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurdering og konklusjon. Utlendingsnemnda har foretatt en inngående og bred vurdering av barnets situasjon.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på vedtakenes innhold, verken når det gjelder forholdet til utlendingsloven § 28 eller samme lov § 38. Det forhold at nemnda ikke engasjerte en teologisk sakkyndig til å bistå i saken, slik de ankende parter særlig har anført at den burde, kan ikke ha hatt betydning for vedtakets innhold. Utlendingsnemndas vurderinger bygger på grundige og forsvarlige interesseavveininger. Saken er så langt det har vært mulig tilstrekkelig godt opplyst.

Etter dette finner lagmannsretten at nemndas vedtak er gyldige og at anken må forkastes.

Sakskostnader

Staten ved Utlendingsnemnda har vunnet saken. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd, har staten krav på full erstatning for sine sakskostnader. Saken er av velferdsmessig betydning for de ankende parter, og det økonomiske styrkeforholdet mellom partene er åpenbart ulikt. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra kostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd. Bevisvurderingen har ikke fremstått som tvilsom, og bevissituasjonen for lagmannsretten har i hovedsak vært den samme som for tingretten.

Lagmannsretten legger sitt resultat til grunn ved vurderingen av krav på sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Statens prosessfullmektig har fremlagt sakskostnadsoppgave der salær inklusive mva utgjør til sammen 98 750 kroner. Det er ikke fremkommet innvendinger mot oppgaven, og den legges til grunn som nødvendige sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-5.

Dommen er enstemmig.

 

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A og B 98.750 - nittiåttetusensyvhundreogfemti -kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynningen av denne dom.
Siste endringer
  • Ny: LB-2016-43352 Asyl. Konvertering. Troverdighet. Afghanistan (28.10.2017)

    Afghanske asylsøkere, et ektepar med barn, anførte å ha konvertert til kristendommen flere år før ankomst til Norge. I Norge oppsøkte de den lokale menigheten og deltok aktivt i kirkens aktiviteter. Lagmannsretten fant at de og deres forklaringer manglet troverdighet, og at deres konvertering til kristendommen derfor ikke var reell. Vedtaket om avslag på oppholdstillatelse var derfor gyldig. Lagmannsretten bemerket at retten har full prøvelsesrett ved avgjørelsen av om det foreligger en reel konvertering. Lagmannsretten var også enig i at det ikke forelå grunnlag for opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo