Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-56726
Dokumentdato : 05.04.2017

Beskyttelse (asyl). Konvertering. Iran.


Saken gjelder overprøving av Utlendingsnemndas vedtak og beslutning om avslag på søknad om asyl. Det sentrale spørsmålet er om asylsøkeren har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til hjemlandet på grunn av konvertering til kristendommen, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

A er født i Iran i 1980. Han bor nå i Oslo, er gift og har en datter på 6 år. Når det gjelder sakens bakgrunn, legger lagmannsretten til grunn den ubestridte fremstillingen i tingrettens dom:

Saksøker er født og oppvokst i Iran. Han søkte om asyl i Norge første gang 24. februar 2002, da under identiteten A2. Han oppga fødselsdato 0.0.1979. Han søkte asyl på politisk grunnlag, og opplyste å være forfulgt grunnet aktivitet i gruppen Sazman-e-Mihanparastan som arbeidet for monarki og demokratisering i Iran. Søknaden ble avslått ved Utlendingsdirektoratet (UDI) sitt vedtak av 14. februar 2003.

Den 10. august 2003 ble saksøkeren døpt i pinsemenigheten Filadelfia i X. Etter bekreftelse utstedt av menigheten var dette på bakgrunn av saksøkers omvendelse og konvertering til kristen tro.

UDI sitt vedtak ble påklaget, men Utlendingsnemnda (UNE) tok ikke klagen til følge i vedtak av 7. januar 2004. Omgjøringsanmodning ble avvist av UNE den 17. februar 2004, og saksøkeren ble uttransportert fra Norge samme dag.

Saksøker kom igjen til Norge og søkte asyl den 6. desember 2005. Han oppga da identiteten A, og fødselsdato 0.0.1981 (i følge skjema for ankomstregistrering). Etter treff på fingeravtrykksundersøkelse, opplyste han at identiteten oppgitt ved første gangs registrering, A2, var falsk. Saksøker opplyste at han hadde konvertert til kristendommen, og i tillegg drevet politisk monarkistisk virksomhet, og søkte asyl fordi han fryktet for sitt liv ved retur.

Saksøkers asylforklaring ved ankomst nr. 2 er avgitt i form av samtale med Politiets Utlendingsenhet ved ankomst 6. desember 2005, egenerklæring den 10. desember 2005 og asylintervju den 30. desember 2005.

Det ble utstedt forelegg den 18. oktober 2006 stort kr 7.000 for å ha gitt vesentlig uriktige opplysninger i sak etter utlendingsloven. Saksøker vedtok forelegget den 19. oktober 2006.

Saksøker inngikk den 11. juli 2008 ekteskap med norsk statsborger C. Saksøker søkte om oppholdstillatelse i familiegjenforening den 21. august 2008.

UDI avslo søknaden om asyl ved vedtak av 28. november 2008, under henvisning til at saksøker ikke oppfylte vilkårene for å kunne anses som flyktning etter utlendingsloven (1988) § 16 første ledd og flyktningkonvensjonen art. 1 A. Heller ikke vilkårene i daværende lov § 15 første og annet ledd om vern mot forfølgelse, eller vilkårene for humanitært opphold etter § 8 annet ledd, ble ansett oppfylt.

Vedtaket ble påklaget den 29. desember 2008 med utfyllende klage innsendt 16. april 2009. UDI opprettholdt sitt vedtak, og sendte saken til UNE den 2. desember 2009.

UNE fattet vedtak i saken 24. august 2010, hvor klagen ikke ble tatt til følge. UNE fant flere omstendigheter som svekket saksøkers generelle troverdighet. Blant annet ble det påpekt at han har operert med to ulike identiteter overfor norske myndigheter. Videre at han under den første identiteten, som saksøker nå erkjenner er falsk, fremla dokumenter som han opplyste var originale ID-dokumenter. Videre påpekte UNE at saksøker opplyste å ha fått meldeplikt for Efazat Etelaat, som etter utlendingsmyndighetenes informasjon ikke er den instans saksøker eventuelt skulle melde seg for om han var pålagt meldeplikt i Iran. Videre ble påpekt at det fremstår mindre sannsynlig at saksøker ved retur i 2004 skulle ha hatt på seg medlemskort i den forbudte aktivistgruppen Sazman-e Mihanparastan og pin med bilde av sjahen av Iran - gitt at han fryktet forfølgelse ved retur på grunnlag av sin tilknytning til denne organisasjonen og støtte til sjahen. Etter en samlet vurdering fant UNE troverdigheten av klagers asylforklaring svekket i en slik grad at de ikke kunne legge den til grunn. UNE vurderte så konverteringen til kristendommen. UNE viste da først til sin troverdighetsvurdering som nettopp var foretatt. Videre fremgår av vedtaket fra UNE:

«UNE har sett hen til at klageren har latt seg døpe i Norge, og hans anførsel om at han har konvertert. UNE finner ikke grunn til å ta ikke stilling til om konverteringen er reell, fordi det uansett ikke har betydning for utfallet av saken.

Dersom det imidlertid skulle legges til grunn at konverteringen er reell, mener UNE at det uansett ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren risikerer forfølgelse fra myndighetenes side ved retur til hjemlandet.

( ... )

Klageren opplyste at han drev indirekte misjonering i Iran ved at han fortalte om islams svakheter til sine nære venner. Han opplyste imidlertid ikke at han har vært utsatt for reaksjoner fra myndighetenes side på grunn av dette. Etter UNEs mening er ikke klagerens utveksling av synspunkter på islam med nære venner, tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at han risikerer forfølgelse ved retur. ( ... )

Den øvrige asylforklaringen kan etter UNEs mening ikke legges til grunn. Det vises igjen til vurderingen over.»

UNE fant etter dette at saksøker ikke oppfylte vilkårene i utlendingsloven (2008) § 28 første ledd bokstav a). De fant heller ikke vilkårene i § 28 første ledd bokstav b) oppfylt. UNE vurderte videre opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. UNE fant at verken helsesituasjon eller inngått ekteskap i Norge gjorde at vilkårene var oppfylt, og at innvandringsregulerende hensyn uansett talte imot å innvilge tillatelse i denne saken.

Det ble også opprettet utvisningssak mot saksøker. UDI fattet den 29. november 2008 vedtak om utvisning med innreiseforbud i 5 år, jf. utlendingsloven (1988) § 29 første ledd bokstav a). Vedtaket ble påklaget, og UNE fattet vedtak 24. august 2010 hvor klagen ikke ble tatt til følge. Grunnlaget for utvisningssaken var at saksøkeren bevisst hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet.

Som nevnt over søkte saksøker om arbeidstillatelse i familiegjenforening den 21. august 2008. UDI avslo søknaden ved vedtak av 10. juli 2009, under henvisning til at det er et vilkår at det ikke foreligger omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til Norge. Saksøker var på det tidspunktet utvist fra Norge ved UDIs vedtak av 29. november 2008. Vedtaket om avslag på søknad om arbeidstillatelse i familiegjenforening ble påklaget til UNE, som opprettholdt vedtaket ved sitt vedtak av 24. august 2010.

Saksøker har oppholdt seg i Norge i perioden etter 24. august 2010, og har gjentatte ganger anmodet om omgjøring av vedtakene. Sist gang ved varsel om stevning, som er besvart av UNE i beslutninger datert 10. juli 2015. UNE har opprettholdt sine tidligere vedtak.

Saksøker og hans kone fikk et barn den 0.0.2010. I UNEs etterfølgende beslutninger, herunder av 10. juli 2015, er hensynet til barnets beste vurdert.

Vedrørende saksøkers identitet, fremgår det av politiets rapport i forvaltningssak av 26. november 2012 at tre nærmere angitte identitetsdokumenter for saksøker anses å være ekte. Det fremgår av UNEs beslutning av 10. juli 2015 i sak om søknad om asyl, at:

«UNE har i beslutning av 26.06.2013 funnet identiteten A, født 0.0.1980 dokumentert.»

Saksøker tok ut stevning for Oslo tingrett den 18. august 2015 med påstand om at UNEs vedtak av 24. august 2010 og beslutninger av 10. juli 2015 var ugyldige.

Saksøkte tok til motmæle ved tilsvar datert 21. september 2015 og påstod seg frifunnet.

Oslo tingrett avsa 29. februar 2016 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder tingrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse ved avgjørelsen av asylspørsmålet, jf. utlendingsloven § 28. Ankeforhandling er holdt 7.-8. mars 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. Staten var representert ved sin prosessfullmektig. Seniorrådgiver Tore Thomassen var til stede for UNE, jf. tvisteloven § 24-6 annet ledd, men avga ikke forklaring. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Det bestrides ikke at A ga uriktige opplysninger og benyttet falske eller forfalskede dokumenter ved første gangs søknad om asyl i 2002. Dette har imidlertid begrenset betydning ettersom han ved annen gangs søknad ga korrekte opplysninger slik at hans identitet nå er på det rene. Han har dessuten konvertert til kristendommen.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at As generelle troverdighet er svekket, har A likevel oppfylt sin bevisbyrde for at konverteringen er reell og at han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Det er uansett alminnelig sannsynlighetsovervekt for at hans forklaring om konverteringen og hvordan han har levd som kristen i Norge er korrekt. Det er også sannsynlighetsovervekt for at han vil utøve sin tro på en måte som medfører risiko for forfølgelse dersom han returneres til Iran. Ved vurderingen av risikoen for forfølgelse er det tilstrekkelig at det foreligger en reell fare.

A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse som følge av konvertering til kristendommen, med høy utadrettet kristen aktivitet i Norge, blant annet på Internett. Det er sannsynlighetsovervekt for at han vil utøve en like høy grad av aktivitet i et hjemmekirkemiljø ved retur til Iran. I tillegg har han utøvd myndighetskritisk aktivitet i hjemlandet, noe som forsterker risikoen for forfølgelse på grunn av konverteringen. Det vises til tilgjengelig landinformasjon om situasjonen for kristne konvertitter og konsekvenser av myndighetskritisk politisk aktivitet.

I lignende saker er det lagt til grunn at det er avgjørende hvordan det må påregnes at utlendingen vil praktisere sin religion etter retur til Iran og hvilken fare som er forbundet med en slik trosutøvelse. Det er i mange saker lagt til grunn at det i Iran er et klart skille mellom den private og den offentlige sfære. Det anføres at det er skjedd en utvikling der hjemmekirkene er utsatt for forfølgelse i større grad enn før. Det er derfor ikke avgjørende om den kristne tro bare utøves privat.

Beskyttelsesvurderingen må ta utgangspunkt i de represalier ankende part risikerer dersom han utøver sin tro. I tilgjengelig landinformasjon er det beretninger om fysisk og psykisk mishandling i fengslene, fiktive siktelser mot konvertitter og risiko for straffedom ved gjentatte pågripelser for deltakelse i en hjemmekirke. Dette er forfølgelse i lovens Bforstand. Det er tale om reaksjoner som hver for seg trolig ikke tilsier asyl, men samlet når det opp til terskelen for forfølgelse i lovens forstand. Det er risiko for at A vil bli utsatt for forfølgelse dersom han returneres.

Tingretten uttalte at basert på Hovdenakks forklaring om risiko for straffedom hvis man blir pågrepet i hjemmekirker flere ganger, ligger man «nokså nær opp til der man passerer grensen for «forfølgelse» i lovens forstand - også for konvertitter uten lederansvar eller misjonerende praksis i Iran». Tingretten opererte her med en for høy terskel.

Hensynet til likebehandling har begrenset vekt ettersom det må foretas en konkret vurdering i den enkelte sak.

Iranske myndigheter overvåker kirkesamfunn i Norge. As kristne aktivitet hadde på vedtakstidspunktet vart i 12 år og den hadde vært såpass synlig at det etter en konkret helhetsvurdering må anses som tilstrekkelig sannsynliggjort at hans deltakelse i kristne trossamfunn er kjent for iranske myndigheter, noe som øker faren for alvorlige reaksjoner ved retur.

Det er en saksbehandlingsfeil at UNE ikke har vurdert opplysningene om As aktivitet på Facebook. UNE ble informert om hans aktivitet, og burde ha gjort nærmere undersøkelser. Feilen har virket inn på beslutningen om ikke å omgjøre vedtaket 24. august 2010.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. UNEs vedtak av 24.08.2010 og beslutning 10.07.2015 er ugyldige.
  2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Det bestrides at UNEs vedtak og beslutning er ugyldige. Avgjørelsene bygger på korrekte rettslige og faktiske vurderinger og er heller ikke beheftet med andre feil.

Opplysningene om As aktivitet på Facebook er ikke vurdert av UNE. Lagmannsretten kan derfor ikke legge til grunn disse opplysningene. Anførselen om at det er en saksbehandlingsfeil at UNE ikke har vurdert disse opplysningene ble fremsatt under prosedyren, noe som er for sent. Det er uansett ikke begått noen saksbehandlingsfeil. Opplysningene som ble gitt i eposten ga ingen foranledning til å gjøre nærmere undersøkelser. Under enhver omstendighet har feilen ikke virket inn på resultatet.

Ved vurderingen av om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av konvertering til kristendommen, må det foretas en helhetlig vurdering av de opplysninger søkeren legger frem og de opplysninger som kommer fra andre kilder. Troverdigheten står sentralt. Objektive fakta er betydningsfulle, herunder aktuell landinformasjon.

A har en generelt svekket troverdighet. Han har tidligere gitt uriktige opplysninger om sin identitet og har fremlagt en rekke falske eller forfalskede dokumenter. Hans påstand om straffedom på seks måneder for utdeling av løpesedler er ikke dokumentert. Det er motsigelser og glidninger i As forklaringer om militærtjenesten og passet.

I betraktning av hans forklaring om at han har vært utsatt for tortur, er det påfallende at anførslene om politisk aktivitet nå er mindre vektlagt. Han har ikke hatt noen ledende politisk rolle. Utdeling av løpesedler er ikke ansett som en alvorlig overtredelse i Iran, jf. landrådgiver Wiborgs forklaring om myndighetenes reaksjoner på studentdemonstrasjonene i 1999 i dommen i LB-2011-27640. Ca. 1 500 deltakere i demonstrasjonene ble arrestert. Omkring halvparten ble løslatt nokså umiddelbart. Noen ble stilt for retten. Mellom 15 og 20 ledere fikk meget strenge straffer, og noen ble trolig torturert. Statens syn i herværende sak er at utdeling av løpesedler straffes omtrent som deltakelse i demonstrasjoner i Iran. Spørsmålet er om man har hatt en ledende rolle, noe A ikke har hatt, verken når det gjelder religion eller politikk.

Vurderingen av troverdigheten får betydning for vurderingen av hvordan A vil opptre ved retur til Iran.

Det er påfallende at A konverterte til kristendommen bare noen måneder etter at han fikk avslag på den første asylsøknaden.

Konvertering innebærer ikke i seg selv en risiko for forfølgning. Det må mer til. I dommer i konvertittsaker fra Iran er det uttalt at man generelt kan leve som kristen konvertitt i Iran. Beskyttelsesbehov fordrer individuell risiko utover den generelle.

Det er ikke sannsynlighetsovervekt for at A vil opptre i strid med normene ved retur til Iran. Han hadde ikke problemer da han var i Iran i ett år og ti måneder etter at han fikk avslag på den første asylsøknaden. Han har vært en aktiv kristen, men ikke særlig utadrettet. Han spiller keyboard og har vært deltaker på Alpha-kurs. Det er få kristne som har et absolutt behov for å misjonere. A har ikke noen grunnleggende misjonstrang. Han har kone og barn i Norge. Han kan søke om forkorting av innreiseforbudet og familiegjenforening. Dette vil også påvirke hans opptreden i Iran.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for så vel ting- som lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a skal en utlending som er i riket, etter søknad anerkjennes som flykning dersom han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av religion, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967. En utlending som anerkjennes som flyktning, har etter bestemmelsens annet ledd rett til oppholdstillatelse (asyl).

Status som flyktning forutsetter således at tre vilkår er oppfylt. Det må for det første foreligge en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Frykten må for det andre skyldes en konvensjonsgrunn - her religion. Dessuten må det være uaktuelt å søke hjemlandets beskyttelse.

Tvistepunktet i saken er om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av konvertering til kristendommen.

Ved vurderingen av om det foreligger «velbegrunnet frykt», må både subjektive og objektive elementer tas i betraktning. Hvorvidt utlendingen har frykt, beror først og fremst på en subjektiv vurdering, mens vurderingen av om frykten er velbegrunnet må ta i betraktning både objektive forhold i hjemlandet og individuelle omstendigheter i saken. I saken F.G. v. Sweden avsnitt 120 [EMDN-2011-43611] er dette uttrykt slik:

In order to determine whether there is a risk of ill-treatment, the Court must examine the foreseeable consequences of sending the applicant to the destination country, bearing in mind the general situation there and his personal circumstances.

Om beviskravet for at det foreligger fare for forfølgelse uttalte Høyesterett følgende i Rt-2011-1481 avsnitt 45-46:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Det senkede beviskravet forutsetter at utlendingen fremstår som generelt troverdig. Ellers gjelder overvektsprinsippet, slik at det mest sannsynlige faktum legges til grunn. Dette beviskravet gjelder også ved vurderingen av asylsøkerens fremtidige aktiviteter. Når det gjelder forfølgelsesfaren, er det tilstrekkelig at faren er reell; det kreves ikke sannsynlighetsovervekt, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 414.

Det må legges vekt på hvor alvorlige overgrep asylsøkeren risikerer. Er det risiko for alvorlige overgrep, ligger terskelen lavere, jf. NOU 2004:20 side 118-119, hvor det heter:

Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret ved den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og i risikovurderingen, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10% risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningebeskyttelse.

Hva som menes med «forfølgelse» i § 28 første ledd bokstav a er nærmere omtalt i utlendingsloven § 29 første ledd, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84, hvor det heter:

Departementet vil bemerke at ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter vil utgjøre forfølgelse. For eksempel vil ikke en krenkelse av religionsfriheten i form av begrensninger i adgangen til å drive misjonering i hjemlandet, uten videre gi rett til internasjonal beskyttelse. Det er heller ikke slik at enhver krenkelse av de ufravikelige menneskerettighetene etter EMK artikkel 15 nr. 2 (...) vil utgjøre forfølgelse. (...)

Det vises for øvrig til at det fremgår av annet ledd at også flere tiltak, som ikke nødvendigvis må innebære krenkelser av menneskerettigheter, kan utgjøre forfølgelse så fremt disse samlet sett er så alvorlige at de berører livssituasjonen til et menneske på en måte som kan sammenlignes med de krenkelser som er nevnt i første ledd bokstav a.

Av proposisjonen side 415 følger det at mindre inngripende reaksjoner faller utenfor forfølgelsesbegrepet. Her heter det:

Forfølgelse kan arte seg som overgrep som for eksempel fengsling av en viss varighet, tortur eller andre trusler mot liv, helse eller den personlige frihet. Mindre inngripende reaksjoner som å bli brakt inn til politiet for så å bli løslatt, ulike former for diskriminering mv, vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Forhold som hver for seg ikke er alvorlig nok til å karakteriseres som forfølgelse kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse. (...)

Dette er fulgt opp i lagmannsrettspraksis, eksempelvis LB-2014-166433.

I tingrettens dom er det med henvisning til LB-2010-64385 lagt til grunn at retten skal vise tilbakeholdenhet med å prøve utlendingsmyndighetenes vurderinger, der disse fremstår som forsvarlige, og det ikke er fremkommet nye opplysninger eller sakkyndighetsvurderinger under domstolsbehandlingen. På bakgrunn av HR-2016-974-U legger lagmannsretten til grunn at dette ikke er korrekt. Ankeutvalget tillot ikke anken fremmet, men bemerket at det ved avgjørelsen av om en konvertering er reell, må foretas en fullstendig og uavhengig bevisvurdering. Når det gjelder faktum som retten er like nær til å prøve som utlendingsmyndighetene, skal det således foretas en fullstendig og uavhengig bevisvurdering. Ved de landfaglige vurderingene er det større grunn til tilbakeholdenhet.

Med disse utgangspunkter går lagmannsretten over til den konkrete vurderingen. UNE har ikke tatt stilling til om As konvertering til kristendommen er reell fordi det etter deres syn uansett ikke foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Lagmannsretten tar det samme utgangspunkt ved sin vurdering.

Lagmannsretten vil først vurdere forholdene for kristne i Iran.

Ifølge Landinfos rapport fra 2011 er det reelle tallet på ikke-muslimske minoriteter i Iran ikke offentlig tilgjengelig. Det antas at mellom 80 000 og 200 000 av Irans befolkning på omkring 70 millioner er kristne. Kristendommen er en lovlig religion dersom den utøves i lovlig etablerte kirkesamfunn. Konvertering fra islam til kristendommen er derimot forbudt. Straffen for apostasi er dødsstraff, men siste henrettelse fant sted i 1990.

Ettersom konvertering er forbudt, er tallet på konvertitter svært usikkert. FN anslår at det finnes omtrent 10 000 konvertitter, mens andre organisasjoner opererer med anslag på flere hundretusen. Tidligere fantes åpne konvertittkirker, men disse ble stengt i 2013. Konvertittene kan ikke delta i de lovlig etablerte kristne kirkene. De er henvist til såkalte hjemmekirker, det vil si menigheter i private hjem, men myndighetene anser dette som forbudt virksomhet.

Tradisjonelt er det et klart skille mellom offentlig og privat sfære i det iranske samfunnet. Det er særlig i det offentlige rom at det er viktig å følge normene. I den private sfære er terskelen for å gripe inn fra myndighetenes side høyere. I middelklassen serveres det for eksempel alkohol i private sammenhenger selv om alkohol er forbudt. Hjemmekirkene opererer i den private sfære, men i alle fall en del av dem driver evangelisering, ifølge det sakkyndige vitnet Hovdenakk fra Landinfo. Han forklarte at det drives sofistikert etterretning i Iran og at samfunnet er relativt gjennomovervåket. Det er et erklært mål for myndighetene å stanse og avdekke aktiviteten i hjemmekirkemiljøet for å komme evangeliseringen til livs. I 2010 uttalte flere myndighetspersoner at evangeliseringen var en trussel mot Iran. Revolusjonsgarden fikk i 2011/ 2012 i oppdrag å følge med på aktiviteten i hjemmekirkene. Dette innebar ifølge Hovdenakk en opptrapping fra myndighetenes side. Det er på den annen side ikke dokumentert at antall arrestasjoner er økt. Tallene gikk opp i 2011-2012, deretter ned, for så å ta seg opp igjen fra 2015.

Ifølge FN er 550 personer pågrepet for deltakelse i hjemmekirkenes aktiviteter de siste sju årene. De fleste er blitt sluppet fri etter noen timer eller dager. De som har en lederfunksjon eller har hatt kirken hjemme hos seg, holdes noe lenger. Noen er blitt tiltalt for ulovlig politisk organisert virksomhet, andre for å ha truet rikets sikkerhet. Noen har fått fengselsstraffer på flere år. Det er usikkert hvor mange av de 550 som er idømt fengselsstraffer. Generelt er rettssikkerheten dårlig, og det forekommer tortur i fengslene.

En pastor som var aktiv i konvertittmiljøet og deltok i et nettverk av flere hjemmekirker, ble arrestert i 2009 etter å ha kritisert pensum på skolen. Han ble først dømt til døden for apostasi. Han fikk anledning til angre, noe han nektet å gjøre. Saken endte med dom på tre års fengsel for ulovlig evangelisering. Han ble arrestert på nytt i 2016. Saken mot ham er ikke avsluttet.

Lagmannsretten finner at UNE i sitt vedtak 24. august 2010 har lagt til grunn en forsvarlig vurdering av den generelle risikoen for forfølgelse. Her heter det:

I følge Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon kan iranske konvertitter som opptrer diskre og lar troen være et privat forhold der religiøs praksis skjer privat eller innenfor menighetens rammer, leve uten å få problemer med myndighetene. Generelt oppstår problemer med myndighetene ved aktiv misjonerende virksomhet overfor muslimer, og det er derfor først og fremst lederskapet i de evangeliserende kirkene som kommer i myndighetenes søkelys.

UNE er kjent med at konvertering i en muslimsk kontekst er knyttet til apostasi - frafall fra islam. UNE legger til grunn at islamsk lov hjemler dødsstraff for apostasi for menn. Denne bestemmelsen har imidlertid etter UNEs kunnskap ikke blitt praktisert de senere årene. (...)

Når det gjelder de individuelle omstendighetene i saken, må det tas utgangspunkt i at A har en generelt svekket troverdighet på grunn av sin opptreden da han første gang søkte asyl i Norge. Han ga da uriktige opplysninger om sin identitet, og i tiden som fulgte, forsøkte han å underbygge opplysningene med falske eller forfalskede dokumenter til utlendingsmyndighetene. Han fastholdt opplysningene om den uriktige identiteten over tid, og fremskaffelsen av dokumentene viste at han hadde et fast forsett.

Det er dessuten andre svakheter ved As forklaringer til norske myndigheter. Det vises til det som er sagt innledningsvis om dette. Lagmannsretten vil dessuten nevne den påfallende mangelen på dokumentasjon for at A er straffedømt i Iran, samt at hans forklaring om at han ble utsatt for tortur etter at han første gang ble returnert til Iran virker konstruert. Det bemerkes også at det over tid har vært en glidning i hans forklaringer om avtjening av militærtjenesten og muligheten til å få pass.

A har vedtatt en bot for å ha gitt uriktige opplysninger til myndighetene, og han har senere inngitt korrekte opplysninger om sin identitet. Dette er positivt, men det medfører ikke at det kan ses bort fra det skår i troverdigheten han selv har skapt ved sin tidligere opptreden.

As generelt svekkede troverdighet får betydning for lagmannsrettens vurdering av hans forklaring om trosutøvelsen i Norge og ved eventuell retur til Iran.

På vedtakstidspunktet fant UNE på bakgrunn av de opplysninger som da forelå, at det fremsto som svært lite sannsynlig at A risikerte forfølgelse fra iranske myndigheter på grunn av sin kristne tro. Dette standpunktet er opprettholdt i senere beslutninger. I beslutning 25. mars 2014 ble følgende lagt til grunn om hans trosutøvelse som kristen:

Det er opplyst i omgjøringsanmodningen at utlendingen praktiserer sin tro i Norge gjennom å delta på forskjellige områder i menigheten, og ved å delta sammen med pastor Binai-Faal på møtene i menigheten har i Filadelfia Hamar. Det vil etter UNEs mening være naturlig å tro at han ved retur vil fortsette med liknende aktivitet, dvs. delta i fellesskap sammen andre kristne.

UNE har merket seg at utlendingen har fått hovedansvaret for musikk og lovprisning i møter i Oslo. UNE mener imidlertid at utlendingen ikke med dette har drevet med misjonerende, ledende eller annen utadrettet kristen aktivitet. Det vises til at hans aktivitet har foregått på menighetsmøter, og således innad i - og i regi av - menigheten. Han har ikke drevet noen form for misjonering eller evangelisering utad, og hans rolle som musikkhovedansvarlig under menighetens møter plasserer ham ikke i en slik ledende rolle at dette vil medføre noen risiko for ham ved retur til Iran. På grunnlag av de opplysninger UNE har vedrørende utlendingens kristne aktivitet i Norge, legger UNE til grunn at han heller ikke vil drive med misjonerende, ledende eller utadrettet kristen virksomhet ved retur til Iran.

UNE er klar over at utlendingen ikke nødvendigvis vil kunne delta i gudstjenester som i en alminnelig norsk kirke, og heller ikke i større kristne fellesskap i Iran. Derimot mener UNE at det vil være mulig for en konvertitt å oppsøke andre likesinnede kristne og delta i et kristent fellesskap på samme måte som flertallet av kristne konvertitter i Iran. I betraktning av de sosiokulturelle rammene som gjelder i Iran vil det kunne være enkelte begrensninger på måten han kan utøve sin tro, men ikke i en slik grad at det kan anses som forfølgelse. Begrensninger vil først og fremst gjelde muligheten til å misjonere overfor muslimer og nødvendigheten av å være noe tilbakeholden med å fremheve kristne symboler i det offentlige rom. På bakgrunn av hva som er opplyst om hvordan utlendingen har utøvd sin kristne tro i Norge, vil han uten noen større tilpasning av sin tro kunne fortsette å leve som kristen i Iran, uten å risikere forfølgelse.

I den siste beslutningen i asylsaken datert 10. juli 2015 er det vist til en attest 17. april 2015 fra New Life Church in Norway and Sweden, signert Jahan Binai Faal, der det ble bekreftet at A var medlem av menigheten Z i Oslo, at han jevnlig deltok på gudstjenester og var involvert i menighetens lovsanggruppe. Det er også vist til nye bildebevis. UNE opprettholdt sin tidligere vurdering og konklusjon.

Etter lagmannsrettens syn gir ikke bevisførselen under ankeforhandlingen grunnlag for noe nevneverdig annet syn på As trosutøvelse i Norge og ved en eventuell retur enn det som ble lagt til grunn av UNE.

A forklarte at hans kristne aktivitet i Norge består i samling til bønn på tirsdagene, deltakelse i bibelgruppe på torsdagene, og søndagsskole for datteren samt gudstjeneste på søndagene. Han mottar bøker fra utlandet og fordeler dem til asylsøkere og andre som bor i Skandinavia. Han har fremlagt en bekreftelse 29. mars 2016 på at han er medlem i menigheten Z i Oslo. Bekreftelsen er signert av Jahan Binai Faal, nå med tittelen pastor. I bekreftelsen står det blant annet:

A jobber aktivt med forskjellige arbeidsoppgaver i menigheten han er med i lovsangs gruppe, har ansvaret for biblioteket for kjøp og salg av kristne bøker, vedlikehold og oppdatering av menighetens internettsider.

Videre har A fremlagt en uttalelse 6. februar 2017 fra pastor Phung Minh Nguyen i Y Baptistkirke. Her bekreftes As deltakelse på Alpha-kurs høsten 2016 og at han da forsøkte å få med ikke-kristne venner fra et asylmottak. Det heter: «Men på grunn av utfordringer ved språket, ble vi enige om at ved neste runde med Alpha-kurs skal A få ansvaret å holde kurset for sine ikke-kristne venner fra asylmottaket. Dette vil foregå under min veiledning og støtte. I tillegg har A også deltatt med mange praktiske arbeid i vår kirke.»

Pastor Bakkevoll fra Det norske baptistsamfunnet forklarte for lagmannsretten at han hadde kjent A i ett år. Han omtalte A som en kjent person i baptistsamfunnet. Pastoren bor i Nord-Norge, men han hadde hørt om A før han møtte ham. A er ifølge pastoren en aktivt engasjert kristen som påtar seg oppgaver utover bare å være en deltaker. A ønsket kontakt med en norsk menighet, og pastoren hadde anbefalt ham å ta kontakt med menigheten på Y. Her har A engasjert seg i en bibelgruppe og deltatt på Alpha-kurs. A var aktiv for å få deltakere til kurset. Pastoren hadde ikke kjennskap til As aktivitet på Facebook.

Vitnet B har kjent A siden 2008. Han forklarte at A hadde snakket med ham om bibelen og forsøkt å rekruttere ham til et Alpha-kurs. A hadde også forsøkt å rekruttere en venn av vitnet til et slikt kurs. Han forklarte at alle hans venner vet at A er konvertitt.

Opplysningene i de nye bekreftelsene og vitneforklaringene for lagmannsretten underbygger i det vesentlige riktigheten av UNEs vedtak og beslutning.

Etter en samlet vurdering legger lagmannsretten til grunn at A har deltatt aktivt i menighetsarbeid i ulike baptistmenigheter siden han konverterte i 2003. Han deltar i ulike aktiviteter i menigheten flere ganger ukentlig. Han legger ikke skjul på sin konvertering og er kjent som konvertitt blant iranere. Han har ikke hatt en ledende rolle, men han har fått ansvar for oppgaver knyttet til musikk og lovsang, og til menighetens bibliotek og internettsider. Han har også tatt initiativ til å rekruttere ikke-kristne asylsøkere til Alpha-kurs.

Når det gjelder praktiseringen av den kristne tro ved eventuell retur til Iran bemerkes det at A hadde konvertert til kristendommen før han ble returnert til Iran i februar 2004. Han har forklart at han ikke kunne praktisere sin tro i Iran, men at han snakket med folk om kristendommen. Han flyktet ikke tilbake til Norge på grunn av konkrete problemer med forfølgelse på grunn av trosutøvelsen, men fordi faren var bekymret for hans situasjon.

As praktisering av kristen tro etter at han ble returnert i 2004 taler mot at det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur nå. Den gang hadde han imidlertid nettopp konvertert, og han hadde neppe rukket å knytte seg særlig sterkt til noen menighet. På vedtakstidspunktet i 2015 derimot, var det tolv år siden han konverterte, og hans kristne praksis tyder på en sterkere tilknytning til baptistkirken og menighetsarbeidet enn i 2004. Det er imidlertid ikke noe som tyder på at han på noe tidspunkt har hatt noen ledende rolle i menighetsarbeidet. Med unntak for forsøk på å rekruttere iranske asylsøkere til Alpha-kurs, er det ikke sannsynliggjort at han har vært aktiv utenfor menigheten.

A forklarte at hvis han blir sendt tilbake til Iran, vil han ikke kunne sitte hjemme og la være å snakke om kristendommen. Bibelen befaler ham å gå ut til folk og snakke med dem. Han kan ikke leve uten bibelen. Han er sikker på at iranske myndigheter har overvåket ham og at han vil bli tatt allerede på flyplassen hvis han sendes tilbake. De fleste iranere i Norge vet at han har konvertert. Han frykter at myndighetene vil konstruere en sak mot ham og at han kan bli drept. Det at han ble oppringt fra den iranske ambassaden etter dommen i tingretten underbygger at han risikerer forfølgelse.

Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at A vil utøve en kristen aktivitet ved retur til Iran som medfører fare for forfølgelse i utlendingslovens forstand. Det er sannsynlig at han vil oppsøke et hjemmekirkemiljø og engasjere seg i dette miljøets arbeid. Han har forsøkt å rekruttere ikke-kristne til Alpha-kurs i Norge, men aktiviteten har vært begrenset til hans «ikke-kristne venner på asylmottak», jf. uttalelsen fra Y Baptistkirke. Med en slik begrenset utadrettet virksomhet i Norge, er det lite sannsynlig at han vil engasjere seg mer ved retur til Iran. Det er derfor lite trolig at han vil være en drivkraft i evangelisering og utadrettet virksomhet. Lagmannsretten kan heller ikke se at hans politiske engasjement taler for en større fare for forfølgelse på grunn av konverteringen. Forfølgelse på grunn av politisk engasjement er ikke påberopt som et selvstendig grunnlag. Selv om A har hatt ansvar for oppgaver knyttet til lovsang, musikk og internettsidene i menigheten, har han ikke hatt lederoppgaver. Det er lite sannsynlig at han vil påta seg et større ansvar i Iran enn han har gjort i Norge.

Arten og omfanget av kristen aktivitet som lagmannsretten har funnet det mest sannsynlig at A vil utøve, medfører normalt ikke forfølgelse i lovens forstand. Det er kun en fjern mulighet for at slik aktivitet medfører forfølgelse, hvilket ikke er tilstrekkelig. På den annen side var det på vedtakstidspunktet tolv år siden A konverterte til kristendommen. Ifølge pastor Bakkevoll er han en kjent person i baptistmiljøet. Vitnet B, som selv ikke har konvertert, forklarte at alle hans venner vet at A er konvertitt. Landinfo legger ifølge Hovdenakk til grunn at iranske myndigheter i en viss utstrekning overvåker eksilmiljøet. Samlet taler dette for at iranske myndigheter er kjent med at A har konvertert til kristendommen.

Siden det er så lenge siden A konverterte, er det lite sannsynlig at iranske myndigheter vil anse at han har konvertert som ledd i en migrasjonsstrategi. Det er derfor en noe høyere risiko for at myndighetene vil følge med på As aktivitet i hjemlandet. Ettersom myndighetene da eventuelt vil kunne observere at As aktivitet er begrenset, slik at han ikke er engasjert i evangelisering eller misjonering, er det likevel lite sannsynlig at han vil bli utsatt for så alvorlige tiltak at det må anses som forfølgelse. Under tvil finner lagmannsretten således at terskelen for forfølgelse ikke er nådd. Vilkåret om at det må foreligge en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av konverteringen til kristendommen er ikke oppfylt.

Nye opplysninger - anførsel om saksbehandlingsfeil

A har anført at han er aktiv som kristen på Facebook. Han leder en bibelgruppe med 850 medlemmer og har 2900 følgere.

A har anført at det foreligger saksbehandlingsfeil fordi UNE burde ha vurdert anførselen om aktivitet på Facebook. Han forklarte at han informerte UNE om denne aktiviteten for tre-fire år siden. For å underbygge dette har han vist til opplysningene om hans ansvar for internettsidene i menigheten, som er tatt i betraktning av UNE. Det er også anført at UNE burde ha gjort nærmere undersøkelser på bakgrunn av mottak av en epost 17. april 2015 der det står: «Hei, det bilde av meg og barna og jeg er veldig aktive i facebook dere kan søk på Facebook og se».

Anførselen om saksbehandlingsfeil ble satt frem under prosedyren, hvilket er for sent, jf. tvisteloven § 9-16. Staten har ikke samtykket til at den fremsettes og behandles og har heller ikke fått mulighet til å forberede en eventuell imøtegåelse av anførselen.

Lagmannsretten kan uansett ikke se at den siterte eposten gir grunn til nærmere undersøkelser om As kristne trosutøvelse. Det står ikke noe i eposten som gir grunn til slike undersøkelser. Det er ikke dokumentert at A informerte UNE om sin aktivitet på Facebook for tre-fire år siden. Under enhver omstendighet er det derfor ikke sannsynliggjort at det er begått en saksbehandlingsfeil.

Det er på det rene at UNE ikke har vurdert opplysningene om aktivitet på Facebook. Opplysningene settes frem for første gang for lagmannsretten, og staten har ikke samtykket til at de legges til grunn. Det er ikke lagmannsrettens oppgave å vurdere slike opplysninger i første hånd. Nye omstendigheter må eventuelt påberopes i ny søknad til utlendingsmyndighetene.

UNEs vedtak og beslutning er etter dette gyldige.

Sakskostnader

A har tapt saken og i utgangspunktet skal han etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og annet ledd dømmes til å betale erstatning for statens sakskostnader. Lagmannsretten finner imidlertid at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita ham for erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten har i likhet med tingretten vært i tvil, og A hadde grunn til å anke tingrettens dom.

Staten tilkjennes derfor ikke erstatning for sakskostnadene.

Det er ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.
 

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. Partene dekker sine egne sakskostnader.
Siste endringer
  • Ny: LB-2016-56726 Beskyttelse (asyl). Konvertering. Iran. (17.01.2018)

    Lagmannsretten kom under tvil til at terskelen for forfølgelse ikke var nådd for en iransk mann som hadde konvertert fra islam til kristendommen. Han hadde fått endelig avslag på søknad om beskyttelse fra Utlendingsnemnda (UNE). Retten la til grunn at iranske myndigheter var kjent med konverteringen, og at det var lite sannsynlig at de ville anse den som ledd i en migrasjonsstrategi ettersom det på vedtakstidspunktet var 12 år siden konverteringen. Retten mente likevel det var lite sannsynlig at han ville bli utsatt for tiltak som må anses som forfølgelse i lovens forstand.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo