Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Red. anm.: Avgjørelsen er rettskraftig (ikke anket til Høyesterett).

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-6472
Dokumentdato : 19.01.2017

Beskyttelse (asyl). Konvertitt. Ikke velgrunnet frykt for forfølgelse. Iran

Lagmannsretten kom til at UNEs avslag på asyl for en 35 år gammel iransk statsborger som anførte frykt for forfølgelse på grunn av konvertering til kristendommen var gyldig. Søkeren hadde ingen tilfredsstillende forklaring på hvorfor han ventet i et halvt år med å søke asyl. Lagmannsretten foretok en fullstendig og uavhengig bevisvurdering av faktum i tråd med HR-2016-974-U. Retten fant det ikke sannsynlig at søkeren var i myndighetenes søkelys på grunn av konvertering og kristen aktivitet ettersom han hadde levd i Iran, som angivelig kristen konvertitt og aktiv i hjemmekirkemiljøet, i seks år uten at han at han hadde blitt møtt med reaksjoner fra myndighetene på grunn av dette. Selv om det forelå landinformasjon som tilsa at personer tilknyttet hjemmekirkemiljøene er særlig utsatt i Iran, kunne det derfor heller ikke legges til grunn at det var fare for at han ville havne i myndighetenes søkelys ved retur. Avslaget var heller ikke i strid med EMK artikkel 9 eller ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på asyl etter utlendingsloven.

A har opplyst at han er født 0.0.1981 i Teheran i Iran. Han bodde der helt frem til han forlot landet. A har videre opplyst at han er født sjiamuslim, men at han har konvertert til kristendommen. Han har utdannelse innen maskinelektro, og har også en bachelorgrad i engelsk oversettelse fra X-universitetet, hvor han studerte fra 2007 til slutten av 2011.

A kom til Norge 12. april 2012. Han reiste med fly fra Teheran Imam Khomeini internasjonale lufthavn. Etter ankomsten til Norge oppholdt han seg hos sin fetter frem til han meldte seg for norske utlendingsmyndigheter og søkte asyl her 11. oktober 2012.

A forklarte seg for utlendingsmyndighetene 13. oktober 2012, 17. oktober 2012 og 5. februar 2013. Behovet for beskyttelse ble i korte trekk begrunnet i at han var ettersøkt av myndighetene i hjemlandet fordi han i 2006 hadde konvertert til kristendommen og latt seg døpe. Troen hadde vokst i ham etter samtaler med blant andre vennen B og kristne familiemedlemmer. Han hadde vært aktiv og forkynt i hjemmekirkemiljøet. Mot slutten av elektroutdannelsen fikk han beskjed fra myndighetene om at han ikke fikk avlegge eksamen fordi han ikke hadde deltatt i religiøse samlinger og fellesbønn. Avgjørelsen ble først omgjort etter ett år. I 2009 hadde han blitt pågrepet på universitetet og anholdt i 19 dager. Han hadde blitt utsatt for tortur og seksuell mishandling, og blitt beskyldt for å ha konvertert til kristendommen og ha attentatplaner mot universitetet. To-tre måneder før han forlot Iran, hadde familiens bolig blitt ransaket av Ettela'at mens han var på fjelltur. Ettela'at hadde tatt med seg Bibelen og datamaskinen hans, satellittmottakeren, samt noen andre bøker, CDer og dokumenter. De hadde sagt til familien at A hadde konvertert og at han måtte melde seg for myndighetene. A hadde da forstått at han var ettersøkt, og han hadde bodd i skjul hos en slektning frem til han forlot landet.

A forklarte at Ettela'at hadde fortsatt å spørre etter ham etter at han hadde forlatt landet, og han opplyste senere at de også hadde spurt etter ham etter at han hadde forklart seg for utlendingsmyndighetene. Ettela'at hadde kommet til familiens bolig til sammen tre ganger. Under det siste besøket 24. oktober 2013 hadde faren blitt dyttet mot veggen slik at han fikk et kutt i hodet som måtte sys. De hadde også vært brutale mot søsteren.

Utlendingsdirektoratet avslo As søknad om asyl i vedtak 20. desember 2013. A klaget til Utlendingsnemnda, som i vedtak 20. august 2014 ikke tok klagen til følge. Saken ble behandlet av nemndleder alene etter forberedelse av sekretariatet i medhold av utlendingsloven § 78 tredje ledd første punktum. Vedtaket ble fastholdt av Utlendingsnemnda i brev 17. oktober 2014 foranlediget av As varsel om søksmål etter tvisteloven § 5-2, som ble behandlet som en anmodning om omgjøring.

A reiste 9. mars 2015 søksmål om gyldigheten av avslaget på asyl. Oslo tingrett avsa 18. november 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes

  2. I sakskostnader for tingretten betaler A 98 750 - nittiåttetusensyvhundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt. 

A har anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 19. til 21. desember 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. A og syv vitner ga forklaring. Om bevisførselen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl og den etterfølgende beslutningen om ikke å omgjøre vedtaket, er ugyldige.

Vedtaket og beslutningen bygger uriktig på at A ikke har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, jf. flyktningskonvensjonen. Det er tilstrekkelig at As forklaring anses «noenlunde» sannsynlig, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 46. Samlet sett må det legges til grunn at han er kjent for iranske myndigheter og at han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin religion.

Utlendingsmyndighetene har ikke bestridt at A konverterte til kristendommen mens han ennå var i Iran. A drev kristen aktivitet der, blant annet ved at han forkynte i hjemmekirkemiljøet. Han har fortsatt sin kristne aktivitet i Norge. Det fremgår av entydig landinformasjon at ledere og medlemmer av kirkesamfunn som driver utadrettet virksomhet og medlemmer av hjemmekirker, er spesielt utsatt i Iran. Konvertering anses som høyforræderi mot den muslimske enhet. Konvertering kan gi dødsstraff, selv om det vanligste er at konvertitter uriktig anklages for andre alvorlige forbrytelser. Situasjonen for konvertitter er forverret de senere årene, og hjemmekirkemiljøene er særlig utsatt.

A er ettersøkt av iranske myndigheter. Han ble pågrepet, torturert og utsatt for seksuell mishandling i 2009. Som følge av den tidligere arrestasjonen, er han særlig utsatt for å bli pågrepet på nytt. Han forlot hjemlandet som følge av at myndighetene hadde spurt etter ham. Myndighetene har fortsatt å spørre etter ham og utsatt familien for vold etter at han kom til Norge.

Avslaget på asyl er også i strid med menneskerettighetene, herunder flere rettigheter i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).

Videre hefter det flere saksbehandlingsfeil ved vedtaket og beslutningen, som også leder til ugyldighet. Saken er ikke tilstrekkelig utredet, jf. forvaltningsloven § 17. På flere punkter er det feil i det faktum som er lagt til grunn, og vedtaket bygger på flere misforståelser og utelatelser. Vedtaket er også mangelfullt begrunnet og lider av manglende vurderinger av risiko. Det er også betydelige mangler i vurderingen av As generelle troverdighet.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak, datert 20. august 2014 og etterfølgende beslutning, datert 17. oktober 2014 om å nekte omgjøring kjennes ugyldige.

  2. Staten dømmes til å betale sakens omkostninger.   

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas vedtak og beslutning er ikke ugyldige.

A har ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28.

Asylhistorien er utviklet eller endret på sentrale punkter gjennom forklaringene for utlendingsmyndighetene og for domstolene. Forklaringene er også motstridende på flere punkter. Dessuten er deler av asylhistorien i strid med kjent landinformasjon, og deler av den fremstår som konstruert eller tillært. As generelle troverdighet må på denne bakgrunn anses svekket, slik at det ikke gjelder noe lempeligere beviskrav.

Det erkjennes at A har krav på beskyttelse dersom han er ettersøkt av iranske myndigheter. Dette kan imidlertid verken legges til grunn som sannsynlig eller noenlunde sannsynlig. Staten bestrider ikke at A har konvertert til kristendommen, men mener at det er uten betydning for spørsmålet om han er ettersøkt. Det kan imidlertid uansett ikke legges til grunn at A har misjonert aktivt, hatt utadrettet aktivitet eller vært en fremtredende figur. Når det gjelder pågripelsen i 2009, var bakgrunnen for denne ikke at A var kristen, men at han hadde stilt kritiske spørsmål ved regimet. Historien om hvorfor han er ettersøkt nå, fremstår som lite sannsynlig. I den grad As familie har blitt oppsøkt av myndighetene, skyldes dette mest sannsynlig at familien, og særlig As mor, er kritisk til regimet. A ville med all sannsynlighet ikke kunnet, og i alle fall ikke villet, reise via den internasjonale flyplassen dersom han var ettersøkt.

Avslaget på søknaden om asyl innebærer ikke i seg selv brudd på EMK selv om det er slik at A ved retur til Iran for eksempel vil måtte tåle begrensninger i religionsfriheten som ikke er forenlige med EMKartikkel 9. Det avgjørende er om vilkårene i utlendingsloven sammenholdt med flyktningkonvensjonen er oppfylt.

Det foreligger heller ikke saksbehandlingsfeil som medfører at vedtaket og beslutningen er ugyldige.

Anførsler om beskyttelse på grunnlag av kristen aktivitet i Norge, flyktningspionasje og eventuell aktivitet ved retur til Iran, har ikke vært prøvd av utlendingsmyndighetene, og kan derfor ikke prøves av domstolene.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.

  2. Staten v/UNE tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Det sentrale spørsmålet i saken er om A har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, jf. andre ledd om asyl. Utlendingsnemndas vedtak 20. august 2014 og beslutning 17. oktober 2014 om ikke å omgjøre vedtaket, er i så fall ugyldige.

Spørsmålet om det foreligger krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28, herunder om det er risiko for alvorlige krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter som nevnt i § 29, er et spørsmål som domstolene kan prøve fullt ut. Det følger imidlertid av praksis at domstolene skal vise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger, se Rt-2015-1388 avsnitt 246 og 247. Når det derimot gjelder faktum som domstolene er like nær til å vurdere som utlendingsmyndighetene, skal domstolene foreta en fullstendig og uavhengig bevisvurdering, se HR-2016-974-U.

A har i tillegg gjort gjeldende at vedtaket om avslag på asyl og beslutningen om ikke å omgjøre vedtaket, er ugyldige på grunn av saksbehandlingsfeil, blant annet plikten etter forvaltningsloven § 17 til å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Etter lagmannsrettens mening er det klart at utlendingsmyndighetene har utredet saken i samsvar med kravene i forvaltningsloven § 17. Lagmannsretten kan heller ikke se at vedtaket og beslutningen er ugyldige på grunn av saksbehandlingsfeil av annen karakter. Slik lagmannsretten ser det, retter det som ellers er anført om saksbehandlingen seg reelt sett mot spørsmålet om A har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28, som altså er et spørsmål som lagmannsretten kan prøve fullt ut.

Utlendingsloven § 28 første og andre ledd lyder:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

Det er et vilkår for asyl at frykten for forfølgelse er «velbegrunnet». I dette ligger ikke et krav om sannsynlighetsovervekt for forfølgelse. Det er tilstrekkelig at faren er reell, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 414, hvor det heter:

Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell.

I vurderingen av om faregraden er tilstrekkelig, må det legges vekt på alvoret av de overgrepene som asylsøkeren risikerer. Jo mer alvorlige overgrepene er, desto lavere ligger terskelen for å anse farekriteriet som oppfylt. I NOU 2004:20 side 118-119 heter det om dette:

Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret ved den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og i risikovurderingen, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10 % risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningbeskyttelse.

I saken her er det ikke omstridt at det foreligger tilstrekkelig fare for forfølgelse i lovens forstand, og derved krav på beskyttelse, dersom A er ettersøkt av myndighetene i Iran på grunn av sin religion, slik som han har gjort gjeldende.

Når det gjelder beviskravet for at det foreligger fare for forfølgelse og hvordan eventuell tvil om dette skal håndteres, er utgangspunktet at det er asylsøkeren som så langt det er mulig, må sannsynliggjøre at vilkåret er oppfylt. Dette er imidlertid bare et utgangspunkt. I FNs Høykommissær for Flyktningers håndbok om prosedyrer for å fastsette flyktningers rettsstilling - som det er vist til i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 85 - heter det:

Etter at søkeren har gjort et oppriktig forsøk på å underbygge sin historie, kan det fortsatt være manglende bevis for deler av hans utsagn. Som forklart ovenfor (punkt 196), er det knapt mulig for en flyktning å «bevise» alle forhold i sin sak. Skulle dette ha vært et krav, ville utvilsomt majoriteten av alle flyktninger ikke blitt anerkjent. Det er derfor ofte nødvendig å la tvilen komme søkeren til gode.

Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i strid med allment kjente fakta.

På denne bakgrunn er det i rettspraksis slått fast at asylhistorien skal legges til grunn så langt den fremstår som «noenlunde sannsynlig». Forutsetningen er imidlertid at søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig, se Rt-2011-1481 avsnitt 46. Dette er i avsnitt 47 utdypet på følgende måte:

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Lagmannsretten mener at det er av særlig betydning for troverdigheten av As asylhistorie at han oppholdt seg ulovlig hos sin fetter, Kasra A, i et halvt år fra han ankom Norge 12. april 2012 til han meldte seg for utlendingsmyndighetene og søkte asyl 11. oktober 2012.

Etter lagmannsrettens syn har A ikke gitt noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor han ventet så lenge med å søke asyl. A har forklart at han var psykisk syk. Fetteren er lege, og han frarådet ham av helsemessige årsaker å melde seg for utlendingsmyndighetene inntil han var blitt bedre. Ifølge forklaringen til fetteren var A så syk at han ville ha blitt sykemeldt i lang tid. Han satte As dårlige psykiske helse i sammenheng med hendelsen i 2009. Disse forklaringene om As psykiske helse står imidlertid i klar motstrid til den omstendighet at A bare få måneder i forveien hadde avsluttet utdannelsen ved X-universitetet og det som ellers er forklart om aktivitet i perioden etter den angivelige pågripelsen i 2009. Det vises også til at fetteren ikke valgte å henvise A til behandling.

At A ventet i et halvt år før han meldte seg for utlendingsmyndighetene og søkte asyl, reiser etter lagmannsrettens syn betydelig tvil om troverdigheten av den forklaringen som han da ga om behovet for beskyttelse.

Videre er det på det rene at det er enkelte uoverensstemmelser i As forklaringer. Lagmannsretten viser særlig til at han i den den første forklaringen svarte nei på spørsmål om han hadde søkt visum til et europeisk land før. Da han ble konfrontert med at han hadde søkt visum til Norge i 2004, sa han at han hadde forstått spørsmålet slik at det gjaldt de to-tre siste årene. Etter lagmannsrettens syn er det imidlertid vanskelig å forstå at den uriktige opplysningen kan forklares i misforståelser på grunn av tolkingen eller annet.

Lagmannsretten mener at A samlet sett ikke kan anses for å ha medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig, slik at det i dette tilfellet ikke gjelder et redusert beviskrav for vurderingen av om asylhistorien hans kan legges til grunn. Det er ikke nødvendig å gå inn på det som ellers er anført fra statens side om As generelle troverdighet.

Med dette som utgangspunkt vurderer lagmannsretten om det er sannsynlig at A er ettersøkt av myndighetene i Iran på grunn av sin religion:

Som det fremgår, har utlendingsmyndighetene ikke direkte bestridt at A har konvertert til kristendommen. Staten mener imidlertid at dette ikke er avgjørende for spørsmålet om han har behov for beskyttelse.

Det er på det rene at A ble medlem av Basij-gruppen ved X-universitetet kort tid etter at han begynte å studere der i 2007. Han har forklart at han deltok på kultur- og fritidsaktiviteter arrangert av Basij-gruppen, og at han ved presidentvalget sommeren 2009 var vakt for basij i et valglokale. Basij er en muslimsk paramilitær gruppe som ble opprettet etter revolusjonen i 1979. Etter lagmannsrettens syn har A ikke gitt noen troverdig forklaring på hvorfor han som angivelig kristen konvertitt og aktiv i hjemmekirkemiljøet, ville slutte seg til Basij. Forklaringen hans om at han frem til opptøyene etter presidentvalget trodde at Basij ved universitet var noe annen enn vanlig Basij, og at universitetsgruppen bare drev med kultur- og fritidsaktiviteter, er usannsynlig. Lagmannsretten viser til landrådgiver Sissel Wiborgs forklaring om at det er vel kjent at også Basij-gruppene ved universitetene driver med overvåking og trakassering. Videre viser lagmannsretten til forklaringen fra As søster, C, om at hun ikke var medlem av Basij-gruppen ved universitetet fordi hun ikke likte det som de drev med, blant annet at de måtte være informanter og tyste på medstudenter.

Det har heller ikke vært noen bevisførsel om As angivelige dåp og kristne aktivitet i Iran, ut over forklaringene fra ham selv og medlemmer av familien hans, samt en iransk pastor bosatt i Sverige. Forklaringene baserer seg for det meste på hva A selv har fortalt om sin kristne tro og aktivitet. Utlendingsnemnda påpekte i sitt vedtak at A hadde vært svært lite konkret om de kristne aktivitetene han deltok i, hvordan, når og hvor aktiviteten foregikk, og hans egen rolle i dette. Også i forklaringen for lagmannsretten var A svært lite presis på spørsmål om hvem han hadde forkynt for.

På denne bakgrunn er lagmannsretten tvilende til om A konverterte til kristendommen mens han var i Iran, slik han har forklart. Lagmannsretten finner det uansett lite sannsynlig at A var aktiv i hjemmekirkemiljøet og drev med forkynnelse der.

Selv om det skulle legges til grunn at A har konvertert, har lagmannsretten i likhet med utlendingsmyndighetene kommet til at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for at han er ettersøkt av myndighetene i Iran, eller ellers har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin religion, eller står i reell fare for å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b.

Det A har forklart om at han først ble nektet å ta avsluttende eksamen i maskinelektro, er ikke holdepunkt for at han er i myndighetenes søkelys. Lagmannsretten viser til at avgjørelsen etter hvert ble omgjort, og dessuten til at han senere fikk begynne på oversetterstudiet ved X-universitetet.

Når det gjelder hendelsen på universitetet i 2009, har A forklart at bakgrunnen for at han ble pågrepet og anholdt var at han og noen andre studenter i begynnelsen av semesteret etter presidentvalget, hadde protestert og stilt kritiske spørsmål til en lærer som hadde snakket om at kun sjiamuslimer hadde rett til å bo i Iran, og at kirker og andre religioners helligdommer burde jevnes med jorden. Han ble pågrepet av Herasat, som er en form for «moralpoliti» ved universitetet. Det ble opprettet sak mot ham for å ha forstyrret undervisningen. Han ble tatt til et sted som regimet bruker til å torturere folk, hvor han ble spylt med varmt vann, slått med pisk og køller og utsatt for seksuell mishandling. Han ble anklaget for å være vantro, for å ha konvertert til kristendommen, og for å ha attentatplaner mot universitetet. Han ble først løslatt etter 19 dager mot at faren betalte en kausjon på 50 millioner toman og mot at han selv skrev under på en erklæring om at han skulle avstå fra å delta i samlinger og fornærme helligdommer.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å betvile at A ble utsatt for en alvorlig reaksjon fra myndighetene høsten 2009, men ser det slik at den ikke skyldtes kristen tro eller aktivitet, men at han hadde stilt spørsmål som myndighetene ikke tolererte. A presiserte selv i retten at hendelsen i 2009 og hendelsen som førte til han forlot landet, var to ulike saker. Selv om han angivelig skal ha blitt anklaget for å være vantro og å ha konvertert, kan uansett heller ikke denne hendelsen anses som holdepunkt for at han kom i myndighetenes søkelys. Det vises til at han fikk fullføre studiet og at han ikke har sagt noe om oppmerksomhet fra myndighetene i de over to årene som gikk frem til hendelsen to-tre måneder før han forlot landet.

Om hendelsen to-tre måneder før A forlot landet, har han forklart at familiens bolig hadde blitt ransaket av Ettela'at en dag han hadde vært på fjelltur. Ettela'at tok med seg Bibelen og datamaskinen hans, satellittmottakeren, samt noen andre bøker, CDer og dokumenter. De sa til familien at A hadde konvertert og at han måtte melde seg for myndighetene. A ble redd og forsto at han var ettersøkt. Han var kjent med at to venner i hjemmekirken som han var tilknyttet, E og D, hadde blitt arrestert. Han slo derfor av mobiltelefonen sin og bodde i skjul hos en slektning frem til han forlot landet.

Etter lagmannsrettens syn er As forklaring om ransakingen og hvordan han holdt seg skjult for myndighetene, ikke troverdig sett hen til at han valgte å reise fra landet fra Teheran Imam Khomeini internasjonale lufthavn. A har forklart han fikk hjelp av en smugler, og at han hadde blitt instruert om at han under passkontrollen skulle velge luken bemannet av en kvinne. Ifølge forklaringen til landrådgiver Wiborg er flyplassen strengt kontrollert, med flere kontrollpunkter, mens det er andre fluktruter som innebærer betydelig mindre risiko for å bli oppdaget. I likhet med Utlendingsnemnda legger lagmannsretten til grunn at en eventuell bestikkelse av personell på flyplassen ville måtte omfatte mange personer og innebære en betydelig sikkerhetsrisiko. Selv om det er en viss mulighet for å komme gjennom kontrollene på denne måten selv om man er ettersøkt, og myndighetene til og med vil kunne unnlate å stanse personer som oppfattes som en belastning, slik som antydet av vitnet Jon Ole Martinsen i NOAS, finner lagmannsretten det helt usannsynlig at A ville valgt å reise via flyplassen dersom han trodde at myndighetene var ute etter ham.

På denne bakgrunn legger lagmannsretten heller ikke avgjørende vekt på at familien angivelig skal ha blitt oppsøkt på nytt av Ettela'at, og at faren under et besøk 24. oktober 2013 skal ha blitt dyttet mot veggen slik at han fikk et kutt i hodet som måtte sys. Det er for øvrig fremlagt bilde som skal vise farens arr fra hendelsen. Faren sa i sin forklaring at både han og særlig hans kone er kritikere av regimet, og etter lagmannsrettens syn er dette samlet sett en mer sannsynlig årsak til eventuelle reaksjoner fra myndighetene.

Som det fremgår ovenfor, er lagmannsretten tvilende til om A konverterte til kristendommen mens han var i Iran, og at det uansett er lite sannsynlig at han var aktiv i hjemmekirkemiljøet og drev med forkynnelse der. Under enhver omstendighet er det ikke sannsynlig at A er i myndighetenes søkelys på grunn av konvertering og kristen aktivitet. Lagmannsretten mener at A har levd i Iran, som angivelig kristen konvertitt og aktiv i hjemmekirkemiljøet, i seks år uten at han at han har blitt møtt med reaksjoner fra myndighetene på grunn av dette. Selv om det foreligger landinformasjon som tilsier at personer tilknyttet hjemmekirkemiljøene er særlig utsatt i Iran, kan det derfor heller ikke legges til grunn at det er fare for at han vil havne i myndighetenes søkelys ved retur. Det foreligger følgelig ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, jf. andre ledd.

At A for eksempel vil måtte tåle begrensninger i religionsfriheten som ikke er forenlige med EMK artikkel 9, innebærer ikke i seg selv at han har krav på beskyttelse etter utlendingsloven sammenholdt med inkorporerte folkerettslige forpliktelser.

Anken blir etter dette forkastet idet lagmannsretten også er enig i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet saken og har etter hovedregelen om sakskostnader i tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. andre ledd krav på full erstatning fra saksøkeren for sine sakskostnader for lagmannsretten så langt disse har vært rimelige og nødvendige, jf. § 20-5 første ledd. Lagmannsretten har vurdert unntaksbestemmelsen i § 20-2 tredje ledd, men kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita for kostnadsansvaret.

Saksøktes prosessfullmektig, advokat Finne, har lagt frem kostnadsoppgave i samsvar med tvisteloven § 20-5 tredje ledd. Kravet utgjør 98 750 kroner som i sin helhet er salær inkludert merverdiavgift. Lagmannsretten finner at sakskostnadene har vært nødvendige og tilkjenner dekning av disse.

Dommen er enstemmig.
 

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.

  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 98 750 - nittiåttetusensyvhundreogfemti - kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2016-6472 Beskyttelse (asyl). Konvertitt. Ikke velgrunnet frykt for forfølgelse. Iran (28.10.2017)

    Lagmannsretten kom til at UNEs avslag på asyl for en 35 år gammel iransk statsborger som anførte frykt for forfølgelse på grunn av konvertering til kristendommen var gyldig. Søkeren hadde ingen tilfredsstillende forklaring på hvorfor han ventet i et halvt år med å søke asyl. Lagmannsretten fant det ikke sannsynlig at han var i myndighetenes søkelys på grunn av konvertering og kristen aktivitet ettersom han hadde levd i Iran, som angivelig kristen konvertitt og aktiv i hjemmekirkemiljøet, i seks år uten at han at han hadde blitt møtt med reaksjoner fra myndighetene på grunn av dette. Det kunne derfor ikke legges til grunn at det var fare for at han ville havne i myndighetenes søkelys ved retur.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo