Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-81054
Dokumentdato : 20.06.2017

Beskyttelse. Ugyldig avslag. «Noenlunde sannsynlig». Iran.


Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak av 10. desember 2013 om avslag på søknad om asyl og etterfølgende beslutninger, senest 18. juni 2015, om å nekte omgjøring av vedtaket.

Oslo tingrett avsa 7. mars 2016 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 10.12.2013, og beslutninger av 10.04.2014, 14.08.2014 og 18.06.2015 for henholdsvis B og A er ugyldige.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda erstatter B og A sine sakskostnader med 127 700- hundreogtjuesyvtusensyvhundre - kroner, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsretts hus 30. mai - 1. juni 2017. Staten v/Utlendingsnemnda møtte ved sin prosessfullmektig advokat Sara Hjelle Øiestad. Rådgiver Tonje Fjell Olsen, Utlendingsnemnda, var til stede under ankeforhandlingen. B og A møtte sammen med sin prosessfullmektig advokat Bjørn Vagle. B og A avga partsforklaringer. Det ble avhørt åtte vitner, hvorav ett sakkyndig vitne og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Tingretten har i dommen på side 2 - 7 gitt en «fremstilling av saken». Fremstillingen er ikke bestridt, og den hitsettes i sin helhet:

B (B) og A (A) er fra Iran. De er gift og har sammen datteren C, født 0.0.2012. Familien ble registrert som asylsøkere ved Politiets Utlendingsenhet (PU) 11.9.2012, og de opplyste da at de hadde ankommet Norge fire dager tidligere. Ankomstintervju ble gjennomført 17.9.2012.

Saksøkerne gjennomførte asylintervjuer 22. og 23. oktober 2012. Retten vil komme tilbake til asylintervjuene og det gjengis derfor her kun i hovedtrekk hva saksøkerne selv forklarte innledningsvis i intervjuet på spørsmålet om bakgrunnen for at de reiste fra Iran.

B forklarte i asylintervjuet at han i Iran var en del av Mir Hosseins Mousavis valgkampanje. Sammen med sin kone arbeidet han med å distribuere grønne armbånd, plakater, bilder og slike ting og han drev også med PR-arbeid for Mousavis på arbeidsplassen. B arbeidet i organisasjonen for pilegrimsreiser ([organisasjon1]). Da valgresultatet kom ble B sjokkert, og valgresultatet førte til uroligheter og demonstrasjoner. B og kona deltok på flere demonstrasjoner. På den 21. dagen i Ramadan ble Bs bil stoppet ved en kontrollpost og de som så igjennom bilen fant da alt valgmateriell som han hadde hatt liggende i bilen. På grunn av dette ble B innbrakt til [politistasjon]. Der ble han holdt en natt før han ble overført til Agahi (kriminalpolitiet) i [sted]. Der ble B dømt til 80 piskeslag og han mottok 80 piskeslag samme dag.

Tre dager etter Ashuradagen - en dag hvor B og kona demonstrerte på Fedowsiplassen - hoppet Bs onkel (morbror) av fra sin stilling ved den iranske ambassaden i Norge, fordi han protesterte mot det som foregikk i Iran. B hadde samarbeidet med onkelen ved å gi opplysninger fra arbeidsstedet, blant annet om personer som fikk visum gjennom pilegrimsorganisasjonen. 11. februar var B og kona på en demonstrasjon hvor de, og flere andre demonstranter ble angrepet av politiet. 13. februar kom det tre sivilkledde menn med maskerte ansikter til leiligheten hvor B bodde sammen med kona. Dette var huset til Bs onkel som hadde hoppet av fra ambassaden. De tok alle mobiltelefoner og datamaskiner til ekteparet, samt alle dokumenter som id-papirer, forsikringspapirer etc. B ble iført håndjern og fikk en svart sekk over hodet. B ble ført til Evin fengselet hvor han var i tre uker, før han ble overført til [fengsel2] i Karaj, hvor han var i ett år og ett par måneder før han ble løslatt mot kausjon.

B satt tre uker i isolasjon i Evin-fengslet. Da han ble overført til [fengsel2] ble han utsatt for tortur første dagen. Han måtte gå uten bukser gjennom kaldt vann med bind for øynene. En gang ble han mishandlet så kraftig at han ble så deprimert at han forsøkte å ta livet sitt med et barberblad.

B ble avhørt og avhørene handlet mye om Bs onkel, de ville vite hva slags planer B og onkelen hadde mot det iranske regimet. De sa at ettersom B og kona bodde i onkelens hus i Teheran så hadde de vært under oppsyn og de visste at ekteparet hadde deltatt i mange demonstrasjoner og de sa at de hadde avlyttet alle deres samtaler.

I fengselet fikk B besøk av sin kone to ganger. Den andre gangen var hans far også med, og faren fortalte at han hadde vært i samtale med dommeren for å forhøre seg om muligheten for kausjon. Dommeren hadde da sagt at B kunne løslates mot kausjon og at han hadde meldeplikt hver tiende dag.

Det første tre-fire månedene etter løslatelsen var han ikke psykisk frisk. B kontaktet psykiater, og fikk vite at et barn ville endre hans syn på verden. B forsøkte å skaffe arbeid, men han fikk aldri jobb siden han hadde noe på rullebladet. Han gikk derfor tilbake til pilegrimsorganisasjonen hvor han hadde jobb før han ble arrestert. B henvendte seg til pilegrimsorganisasjonen to ganger og fikk til svar at de vurderte det. Andre gangen ble B henvist til lederen der han jobbet som igjen henviste han til D, som er øverste leder (Khameneii) representant i organisasjonen. B forklarte D om saken sin; at han hadde hatt problemer og vært fengslet men at han nå var benådet og ville ha tilbake jobben. D sa han skulle se på saken og ba B komme tilbake dagen etter. Da B kom tilbake dagen etter sa D at sjefen til B ville ha han tilbake, men problemer var at B hadde en politisk sak på rullebladet. Det var onkelen til B som hadde vært hans referanse for jobben i pilegrimsorganisasjonen og han har drevet med aktiviteter mot regimet og B hadde samarbeidet med onkelen ved å gi ham opplysninger. Derfor sa D at han skulle gi beskjed til Herasat om at han aldri skulle bli ansatt og at han ikke skulle bli sluppet inn i bygningen. Det oppstod deretter en diskusjon mellom B og D.

B hadde en venn på arbeidsplassen som het E. To-tre dager etter diskusjonen med D ble B kontaktet av F, som jobbet for sekretariatet til Herasat. Han fortalte til B at E hadde blitt arrestert og at han hadde gitt opplysninger om B da han ble avhørt. F fortalte at han satt på et CD- opptak av samtalen B hadde hatt med D og at han skulle sende denne CD-en sammen med et brev til Etelaat. Da B fikk vite dette kontaktet han en som kunne hjelpe folk ut av Iran. B og kona reiste deretter ved hjelp av en smugler til Kurdistan og derfra til Tyrkia, København og Oslo.

A forklarte i asylintervjuet at hennes problemer er på grunn av det som har skjedd med hennes mann, og at det er ingen spesielle beskyldninger som er rettet mot henne. Retten vil komme nærmere tilbake til hennes forklaring under rettens vurdering.

B oppga som beskyttelsesgrunn at han frykter han vil bli arrestert ved retur til Iran siden han har blitt tatt en gang tidligere, og fordi han har kritisert Khamaneii og formidlet informasjon til sin onkel. A forklarte at hun fryktet mannen hennes ville bli fengslet hvis de reiser tilbake til Iran og at hun selv frykter reaksjoner på grunn av den ulovlige utreisen.

Saksøkernes asylsøknader ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) i vedtak av 22.5.2013 (to separate vedtak). Vedtaket til A omfattet også datteren C. UDI mente at Bs troverdighet var så sterkt svekket at hans forklaring om hans aktiviteter og konsekvensene av disse ikke kunne legges til grunn. UDI la da vekt på at det var en rekke forhold som direktoratet mente var egnet til å svekke troverdigheten ved Bs forklaring. UDI mente derfor at saksøkerne ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort en velbegrunnet frykt for forfølgelse og at saksøkerne ikke hadde krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. UDI mente det heller ikke var grunnlag for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, og at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket som kunne gi rett til opphold etter utlendingsloven § 38.

Saksøkerne påklaget vedtakene i brev av 3.6.2013 og 16.7.2013 fra advokat Jan Erik Mellemberg, og de begjærte samtidig utsatt iverksettelse. UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre vedtakene, men samtykket til utsatt iverksetting inntil klagene var endelig avgjort. Saken ble oversendt Utlendingsnemnda (UNE) for klagebehandling 6.8.2013. Ved vedtak av 10.12.2013 ble klagene til saksøkerne ikke tatt til følge. Vedtaket til A omfattet også datteren C. UNE var i det vesentlige enig i UDIs troverdighetsvurdering, som nemnda tiltrådte. UNE mente det ikke var fremkommet nye opplysninger som tilsa en annen vurdering.

Vedtakene ble begjært omgjort ved brev fra Petter Furuseth av 8.1.2014. Furuseth sendte brev 15.1.2014 og 5.3.2014 til UNE med supplerende opplysninger, herunder en rapport av 26.2.2014 fra ESPOIR menneskerettsgruppe om «Klargjøring av fakta i asylsak». Ved beslutning av 10.4.2014 fant UNE ikke grunnlag for å omgjøre vedtakene. Fra beslutningen gjengis:

«I denne klagesaken forekommer det både små, men troverdige, avvik fra et normalt hendelsesforløp, og andre avvik som fremstår som lite sannsynlige.

I UNEs og UDIs vedtak er det reagert på at klageren kunne fremme den grønne kampanjen på arbeidsplassen uten å få problemer. I rapporten er det opplyst at klageren oppfordret andre på arbeidsplassen til å støtte Moussavi før valget, men at dette arbeidet opphørte etter valget. UNE legger til grunn at det var mulig å gjøre dette før valget uten at det fikk konsekvenser for han på arbeidsplassen.

I vedtaket er det også pekt på at klageren ble domfelt for å være tilknyttet protestene etter valget uten at det fikk konsekvenser på arbeidsplassen. Det iranske regimets massearrestasjoner og brutale opptreden etter valget i 2009 tilsier imidlertid at regimet kan ha tatt seg friheter under tilmåling og effektuering av straff på grunn av det store antallet arresterte. I en slik situasjon kan man ikke se bort fra at dommen ikke ble formidlet videre eller registrert på korrekt måte. At klagerens arbeidsplass ikke ble orientert fremstår etter UNEs oppfatning ikke som usannsynlig. Klagerens arr på ryggen, som ser ut til å kunne stamme fra piskeslag, gir for øvrig en viss støtte for at han ble straffet på denne måten.

UNE har også foretatt en ny vurdering av klagerens besøk hos arbeidsgiver og ordvekslingen med D. Klageren har pekt på at han var i en desperat situasjon da han oppsøkte sin tidligere arbeidsgiver. UNE mener det er forståelig at klageren forsøkte å oppsøke sin tidligere arbeidsplass, og ser det heller ikke som usannsynlig at diskusjonen med mullahen var en uoverveid handling som klageren kanskje ikke så rekkevidden av. Når det gjelder mullahens uttalelser om Herasat så går det frem av rapporten at Herasat hadde et kontor eller en avdeling på arbeidsplassen. UNE antar at mullahen i en slik situasjon kan ha ønsket å forsikre seg om at klageren var registrert hos Herasat og ble holdt ute fra arbeidsplassen. Eller at han ville formidle dette til klageren for å skape frykt.

Rapportens utvidete forklaring om besøket hos arbeidsgiveren avviker likevel fra det han tidligere har forklart. Et mindre avvik er at han avviser å ha vært i kontakt med Mullahen mer enn en gang, mens han tidligere oppga å ha snakket med Mullahen ved to anledninger. Et annet, mer alvorlig avvik, gjelder det som skjedde etter samtalen. I asylintervjuet oppga han at det gikk to til tre dager før en kollega tok kontakt med han og fortalte at han satt med et opptak på cd av klagerens diskusjon med Mullahen, og at en venn av klageren hadde gitt opplysninger om klageren i avhør. I rapporten oppgir klageren at han ble oppringt av kollegaen på vei hjem, bare to-tre timer etter samtalen med Mullahen, og fikk vite at vennen var arrestert. Denne hendelsen var den direkte årsaken til at klageren flyktet fra Iran og klageren burde derfor ha den godt i minne. Likevel oppgir han svært forskjellige tidspunkter for når han fikk vite at han var i fare. Forskjellen i tid gjør at de etterfølgende hendelsene settes i et helt annet lys- om undersøkelser av videoovervåkning fra samtalen med mullahen og avhør av vennen på arbeidsplassen ble gjennomført i løpet av to-tre timer er det noe helt annet enn at det skjer i løpet av to-tre dager som klageren først forklarte. Motstriden er av vesentlig betydning fordi opplysningene gjelder kjernen av grunnlaget for beskyttelse. Dette gir grunn til å tvile på om forklaringen er riktig.

En annen sentral del av grunnlaget for beskyttelse er klagerens langvarige fengsling i 2010 og 2011. I asylintervjuet oppga han at avhørene dreide seg mye om hans morbror, G, og at myndighetene visste at han hadde deltatt i demonstrasjoner fordi han hadde vært under oppsyn. UNE er kjent med at iranske myndigheter i enkelte tilfeller reagerer mot familiemedlemmer til opposisjonelle med trakassering, avhør og unntaksvis fengsling i kortere eller lengre perioder. UNE ser det derfor ikke som usannsynlig at klageren kan ha blitt utsatt for særlig oppmerksomhet fra regimet på grunn av morbroren i Norge, og at dette kan ha inkludert avhør og fengsling. Det er imidlertid flere forhold som svekker påliteligheten i forklaringen om fengselsoppholdet.

I ankomstregistreringen oppga klageren at han hadde vært fengslet i Iran fra 13.2.2010 til mai 2011, men at han ellers ikke er mistenkt, ettersøkt eller domfelt for straffbare handlinger i hjemlandet. I asylintervjuet nevnte verken klageren eller ektefellen noe om at klageren var idømt fengselsstraff. Ektefellen fortalte at dommerne ikke ville utlevere ektefellenes identitetsdokumenter fordi klageren ikke hadde en endelig dom. I tilleggsskriv til klagen 16.7.2013 refererte advokat Jan Erik Mellemberg fra en klientkonferanse med klageren og hans morbror, G. Det ble opplyst at klageren fikk en dom på 14 måneder, men at han ble løslatt etter 12 måneder mot kausjon. I rapporten som er lagt frem til omgjøringsanmodningen opplyser klageren at dommeren som hans far kontaktet for å få han løslatt hadde idømt B en fengselsstraff på noe over tre år.

Som vist over har klageren og ektefellen gitt vekslende og motstridende opplysninger om klageren er domfelt og om lengden på straffen. Dette gir en betydelig svekkelse av klagerens troverdighet og forklaringens pålitelighet.

Klageren har ikke lagt frem noen dokumentasjon knyttet til fengselsoppholdet eller kausjonen. Landinformasjon fra Iran beskriver kausjonering som en formalisert prosess, der både kausjonen og eventuell realisering av sikkerhet kan spores i dokumenter. UNE legger til grunn at dommeren skal påføre en heftelse i skjøtet og i grunnboken for å sperre for overdragelse og begrense eiers disposisjonsrett, men at skjøtet leveres tilbake til kausjonisten. Klagerens forklaring om at politiet oppbevarer dokumentet strider mot UNEs landinformasjon og fremstår som lite sannsynlig. Dersom klageren er domfelt og løslatt på prøve eller gitt permisjon mot kausjon bør det også foreligge andre dokumenter i saken. Mangel på dokumentasjon, og klagerens forklaring på hvorfor dokumentene ikke kan legges frem, gjør forklaringen mindre sannsynlig.

I ektefellens intervju fortalte hun at klageren tok kontakt med sin bror innen en måned etter at han ble fengslet. I rapporten opplyser klageren at han minnes at han fikk ringe ut i fra Evin-fengselet og at han hadde en kort samtale med sin bror. At han fikk ringe ut fra fengselet er ikke i direkte motstrid med det som ellers er sagt, men er lite forenelig med at han ellers har fortalt om tre uker i total isolasjon i Evin-fengselet og hvordan han ble behandlet under forholdene i fengselet. UNE oppfatter dette som en tilpasning av forklaringen for at ektefellenes forklaringer skal bli samstemte. Det svekker tilliten til det klageren forklarer om fengselsoppholdet.

En sentral del av klagerens grunnlag for beskyttelse er samarbeidet hans med onkelen G og hans organisasjon ' [organisasjon2]'. G ble sitert av Reuters i oktober 2010 på at han vurderte flere prosjekter for en eksilorganisasjon. Nettsidene for organisasjonen [organisasjon2] ble opprettet i oktober 2010. Dette innebærer at organisasjonen [organisasjon2] oppstod mens klageren oppgir at han satt i fengsel. I uttalelsen av 10.9.2012 fra G på vegne av organisasjonen ble det opplyst at klageren startet å samarbeide med organisasjonen etter at den ble opprettet. I asylintervjuet fortalte klageren at han ga opplysninger til G som formidlet dem videre gjennom organisasjonen [organisasjon2] . Når det senere er opplyst at samarbeidet startet før han ble fengslet, og før organisasjonen ble opprettet, så oppfatter UNE det som en utvikling og tilpasning av forklaringen.

Klageren har også fortalt at han senere formidlet taushetsbelagte opplysninger fra en kollega. Han har gitt svært lite opplysninger om kollegaen og samarbeidet dem imellom til tross for at iranske myndigheters kjennskap til samarbeidet var en utløsende årsak til flukten fra Iran, og hovedårsaken til at klageren mener han risikerer forfølgelse ved retur. Klagerens forklaring om dette er ikke egnet til å overbevise eller overkomme andre mangler ved forklaringen.

Når det gjelder Gs uttalelser på vegne av the [organisasjon2] så legger ikke UNE særlig vekt på disse på grunn av Gs slektskap til klager. Han første uttalelse indikerer dessuten at samarbeidet begynte på et senere tidspunkt enn det klageren og G selv senere oppgir.

UNE oppfatter at deler av klagerens forklaring fremstår som noenlunde sannsynlig, men at det er lite sannsynlig at forklaringen om fengselsoppholdet og videreformidling av opplysninger fra arbeidsplassen er riktig. Etter en samlet vurdering legger ikke UNE klagerens forklaring til grunn for vurderingen av behov for beskyttelse.»

I tillegg til den første omgjæringsbegjæringen er det siden på vegne av saksøkerne innsendt to omgjøringsbegjæringer. Ved omgjøringsbegjæringen av 5.10.2014 fremla Petter Furuseth på vegne av saksøkerne bekreftede kopier av to dokumenteter som tidligere var fremlagt vedrørende kausjonsstillelsen. UNE anmodet den norske ambassaden i Teheran om verifisering av dokumentene. En rådgiver for ambassaden gjennomgikk dokumentene og avga en verifiseringsrapport 9.2.2015. Rådgiveren mente etter en helhetsvurdering at dokumentene var forfalskninger

Lagmannsretten legger til at UNE ikke fant grunn til å omgjøre vedtaket. I beslutning av 14. august 2014 skriver UNE:

Det er ikke grunnlag for å omgjøre det tidligere vedtaket. Saken står i det vesentlige i samme stilling som ved de tidligere avslagene, og det vises til begrunnelsene som er gitt der, særlig til begrunnelsen i UNE's beslutning 10.04.2014. UNE bemerker at det er på bakgrunn av en helhetsvurdering at det ikke festes lit til utlendingens asylgrunnlag. Det foreligger ikke bare noen få, men en rekke forhold som svekker utlendingens troverdighet. UNE har sett hen til anførslene som har blitt fremsatt, men mener at disse ikke rokker ved den tidligere vurderingen. UNE har også merket seg at utlendingen har levert to kopier som har blitt oversatt til norsk for å underbygge anførselen om kausjon, men bemerker at kopier ikke har noen nevneverdig notoritet og derfor normalt tillegges liten vekt av UNE.

Vedtaket ble på nytt begjært omgjort den 5. oktober 2014. De to dokumentene (innkallingene), som det var fremlagt fotografier av i den tidligere omgjøringsbegjæringen, ble nå fremlagt i papirkopi med bekreftelse fra Notarius Publicus om rett kopi.

UNE fant ikke grunn til å omgjøre vedtaket. I beslutning av 18. juni 2015 skriver UNE:

UNE har merket seg at klageren har fremlagt bekreftede kopier av to rettsdokumenter. Begge dokumentene er verifisert av den norske ambassade i Teheran som forfalskninger.

Klagerens forklaring må være sammenhengende og konsistent og ikke i strid med allment kjente fakta. Forklaringer som uten en god begrunnelse gradvis tilpasses, eller som suppleres av nye forhold som ikke tidligere har vært nevnt, kan bidra til å svekke den generelle troverdighet.

[ ... ]

Konsekvensen av å gi uriktige opplysninger overfor utlendingsmyndighetene er noe en asylsøker blir orientert om allerede ved ankomstregistreringen hos politiet. Dette blir gjentatt under asylintervjuet hos UDI. Det må derfor kunne forventes at enhver asylsøker som utgangspunkt er godt orientert om hva det kan innebære å fremsette uriktige opplysninger i forbindelse med asylsaken.

Det vises til at fremleggelse av forfalskede dokumenter i forsøk på å underbygge et anført beskyttelsesbehov er et alvorlig forhold som både er belagt med straff i medhold av straffeloven og som kan danne grunnlag for utvisning i medhold av utlendingsloven. Forholdet anses følgelig å svekke klagerens generelle troverdighet i ytterligere grad.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Vedtaket bygger på korrekte faktiske og rettslige vurderinger og er heller ikke beheftet med andre feil eller mangler som kan lede til ugyldighet.

Asylhistorien er ikke sannsynlig eller «noenlunde sannsynlig».

Ankemotpartene har ikke generell troverdighet, og det er derfor ikke grunnlag for å benytte det lavere beviskravet. Forklaringene som er gitt, er utviklet/endret over tid og er dels motstridende. Deler av asylhistorien strider mot kjent landinformasjon, og ankemotpartene har fremlagt falske dokumenter.

Om den konkrete bevisføring anføres:

Endret forklaring: Hvordan B fikk ID-dokumentene sine:

A fortalte under politiregistreringen at grunnen til at B hadde sitt nasjonale ID kort var at de lå på arbeidsplassen hans og «så fikk han dem dagen etter av en kollega». Etter at UDI i sitt vedtak av 22. mai 2013 påpekte at dette fremstår som uklart og underlig, fordi B på det tidspunkt var fengslet, ble dette i ESPOIR rapport 1 endret til at «[h]un presiserer at det var hun personlig som tok imot og tok vare på ID-kortene for sin mann».

Inndragelse av ID-dokumenter:

B og A har fortalt at politiet fratok dem alle ID-dokumenter, at A ikke fikk føde på sykehus på grunn av manglende ID-dokumenter, at de ble fratatt sine pass og at datteren C ikke har ID-kort pga. det som skjedde med B.

I følge vitnet fra Landinfo er det imidlertid kun den pågrepne som får sine dokumenter inndratt, ikke den øvrige familie. Man vil også få dokumentene tilbake ved endt soning.

Vitnet forklarte videre at helsevesenet er det eneste stedet man ikke trenger ID-dokumenter. Hun opplyste også at pass bare blir inndratt om man har reiseforbud.

Endret forklaring: Telefon fra Evin-fengslet

B fortalte i asylintervjuet at han satt «tre uker i isolasjon da jeg var i Evin».

A fortalte i intervjuet at hun inntil en måned etter arrestasjonen ikke visste noen ting om ham.

I ESPOIR rapport 1 ble dette endret til at «B minnes at han en gang fikk lov til å ringe ut fra Evin og at han snakket med sin bror». Broren bekreftet dette i ESPOIR rapport 2.

Motstridende forklaring rundt fødsel

B har forklart at han ble løslatt fra fengslet 10. mai 2011. Datteren ble født 0.0.2012 - ni måneder senere.

I asylintervjuet fortalte B at han ikke var psykisk frisk de fire første månedene etter løslatelsen, og at han kontaktet en psykiater som sa «at dersom vi fikk barn, så ville de endre mitt syn på verden».

A sa i sitt asylintervju at de ikke hadde planlagt å få barn. I asylintervjuet sa A videre at «[h]un gråter så mye og jeg tror det var på grunn av at jeg ble gravid mens mannen min var fengslet. Da var jeg veldig trist og stresset».

Motstridende forklaringer om domfellelse og straffens lengde

B sa i asylintervjuet at han satt fengslet i Iran fra 13. februar 2010 til mai 2011. B sa videre at han fikk dommen opplest for seg.

I As asylintervju fortalte hun at mannen henvendte seg flere ganger til dommeren for å få ID-dokumentene tilbake. Dommeren sa imidlertid nei da B ikke hadde en endelig dom.

I omgjøringsbegjæringen av 16. juli 2013 er det opplyst at B «fikk en dom på 14 måneder og løslatt mot kausjon etter 12 måneder».

I ESPOIR rapport 1opplyses at faren til B «snakket med dommeren som hadde idømt B fengselsstraff på noe over tre år».

Får ikke jobb på grunn av rulleblad

I ankomstintervjuet fortalte B at han ikke kunne bli ansatt annet sted da han ikke kunne skaffe vandelsattest. A fortalte at «[m]in mann har ingen mulighet til å skaffe seg arbeid uten vandelsattest».

I følge vitnet fra Landinfo får man ikke anmerkninger på rullebladet dersom man ikke er dømt. Hun fortalte videre at man kan få jobb selv om man har anmerkninger på rullebladet.

Kontakt med arbeidsgiver august 2012 - endret forklaring

B fortalte i asylintervjuet at han to-tre dager etter uoverensstemmelsen med D ble kjent med at det var et CD-opptak av samtalen. A opplyste at det skjedde «i løpet av en ukes periode».

I ESPOIR rapport 1opplyser B at han fikk beskjeden to-tre timer etter at han hadde vært på arbeidsplassen.

Endret forklaring: Videreformidling av opplysninger til G

B fortalte i asylintervjuet at han ga opplysninger til sin onkel, G, som gjennom sin organisasjon [organisasjon2], informerte sine venner. Onkelen bekreftet dette i brev av 9. oktober 2012.

Etter at UDI i sitt vedtak av 22. mai 2013 påpekte at organisasjonen først ble stiftet etter at onkelen hadde sluttet ved ambassaden, dvs. i begynnelsen av 2010, og at B da satt fengslet, ble dette i ESPOIR rapport 1 endret til at samarbeidet med onkelen startet før fengslingen.

I ESPOIR rapport 2 opplyste B at han hadde tatt kopi av mange dokumenter, scannet dem og lagret på sin pc.

B forklarte i retten at han fortsatte med å sende informasjon til onkelen etter han var løslatt. Informasjonen hadde han fått fra andre som fortsatt jobbet i Pilegrimsorganisasjonen. G forklarte derimot i retten at han ikke hadde mottatt sensitive opplysninger etter at B ikke lenger arbeidet i organisasjonen.

Endret forklaring: Tilknytningen til [organisasjon2]

I asylintervjuet fortalte B at han hadde vært med i onkelens organisasjon [organisasjon2]. I ESPOIR rapport 1 benekter han å ha vært medlem.

Manglende dokumentasjon vedrørende pantsettelse og inndragelse av eiendom

I ESPOIR rapport 1 forklarer B at skjøtet ble deponert hos politiet.

Dette er i strid med tilgjengelig landinfo. I følge vitnet fra Landinfo returneres skjøtet til kausjonisten med påført anmerkning. Det deponeres ikke. Vitnet opplyste videre at hvis eiendommen konfiskeres, vil det foreligge rettsdokumenter som kan fremskaffes.

B har ikke fremskaffet dokumentasjon på kausjon.

Fremleggelse av forfalskede dokumenter

Dokumentene som ble fremlagt i forbindelse med omgjøringsbegjæringen er falske. Det vises til verifiseringsrapport fra den norske ambassade i Teheran av 9. februar 2015. Rådgiveren som har utført verifiseringen, er en erfaren jurist som i en rekke år har bistått en annen nordisk ambassade med lignende forespørsler. Han kjenner godt det iranske rettssystemet - også Revolusjonsdomstolen.

Vitnet fra Landinfo forklarte at verifiseringsprosessen ved ambassaden er grundig og betryggende.

Høyesterett har i tilsvarende sak, Rt-2011-1483 [skal vel være Rt-2011-1481, Lovdatas anm.] lagt avgjørende vekt på uttalelsen fra ambassadens rådgiver. Også i den saken, som i vår sak, var Mohammad Mostafaei vitne i lagmannsretten. Mostafaei hadde en annen oppfatning enn ambassadens rådgiver. Høyesterett uttalte at Mostafaei må regnes som uavhengig, men at hans kunnskap ikke er oppdatert på dette området, og heller ikke presis, jf. dommen avsnitt 68.

Staten v/Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotpartene, B og A, har i hovedtrekk anført:

Vedtakene bygger på uriktig bedømmelse av faktum. På grunn av feil i bevisbedømmelsen er vurderingen av deres flyktningstatus uriktig. En riktig vurdering av bevisene tilsier at ankemotpartenes forklaringer er troverdige. Retten kan blant annet legge til grunn følgende i denne sammenheng:

  • at B ble arrestert kort tid etter annonseringen av resultatet for valget i 2009 og straffet korporlig for sin politiske oppfatning
  • at han igjen ble arrestert hjemme, og holdt fengslet i to ulike fengsler i ca. 14 måneder
  • at han i løpet av denne perioden ble spurt om sitt kjennskap til onkelens avhopping fra ambassaden og hans politiske arbeid, og at han opplevde isolasjon og tortur under oppholdet
  • at løslatelse fra fengslet skjedde under vilkår om kausjon og meldeplikt
  • at det ikke lyktes ham å skaffe nytt arbeid etterpå på grunn av det politiske stempel myndighetene hadde gitt ham
  • at de fremlagte dokumentbevis om innkalling og kausjon er ekte, til tross for verifiseringen som er foretatt

Ved vurderingen av saken må man ta i betraktning at situasjonen var meget spesiell i Iran etter valget i 2009. Det var store forventninger forut for valget. Det var lov til å drive valgkamp, og den grønne bevegelsen hadde veldig stor oppslutning. Skuffelsen var enorm da valgresultatet forelå, og det ble påstått at det hadde vært valgfusk. Det ble gjennomført flere store demonstrasjoner etter valget. Landrådgiver Wiborg forklarte i lagmannsretten at regimet forbød all demonstrasjon fra 20. juni 2009. Hun forklarte at regimet opplevde at det vaklet, og at regimet brukte ett og et halvt år på å få kontroll over situasjonen.

For å få kontroll over situasjonen, grep regimet til omfattende tiltak, og lover og regler som gjelder under mer normale forhold, ble satt ut av spill. Dette er bakgrunnen for at utlendingsmyndighetene har kunnet akseptere forklaringen om den første arrestasjonen. Ankemotpartene viser i denne forbindelse til UNEs beslutning av 10. april 2014 der det på side 3 heter at «[d]et iranske regimets massearrestasjoner og brutale opptreden etter valget i 2009 tilsier imidlertid at regimet kan ha tatt seg friheter under tilmåling og effektuering av straff på grunn av det store antallet arresterte».

Det er ikke riktig at B har gitt forskjellige forklaringer om straffens lengde. B har konsekvent hevdet at han ikke er kjent med noen dom. Han har referert hva faren senere fortalte ham, og han har fortalt hvor lenge han var fengslet. Advokaten misforstod dette, noe advokaten senere har rettet opp. Bs forklaring underbygges av senere helseopplysninger, jf. rapport av 4. april 2014 fra lege Sigurd Bredesen og vitneforklaring fra lege Nina Shermin Sani.

Det bestrides ikke at det er gitt motstridende opplysninger om besøket på arbeidsplassen forut for at B og A forlot Iran, men en er ikke enig i at dette er egnet til å svekke deres generelle troverdighet. B var svært sliten, så vel fysisk som psykisk under asylintervjuet. Ankemotpartene viser til innledningen i Bs asylintervju det det heter: «Søker opplyser at han vil forklare seg etter beste evne, men at han er psykisk sliten og litt fraværende». Det vises videre til at forklaringen ble gitt gjennom tolk, og at misforståelser og unøyaktigheter kan ha oppstått.

Hvorvidt B traff mullahen en eller to ganger, har UNE i beslutningen av 10. april 2014 beskrevet som «et mindre avvik». Man kan ikke legge avgjørende vekt på hvorledes dette fremkommer i asylintervjuet på side 9.

Det andre som UNE vektlegger, er hvor kort tid det tok etter at B forlot arbeidsplassen til han fikk vite at hendelsen ble rapportert videre. I asylintervjuet er det notert to til tre dager. B korrigerte dette av eget tiltak i ESPOIR rapport 1 på side 14. Bs beretning av hendelsen på arbeidsplassen er ikke av en slik art at det svekker hans generelle troverdighet.

UNE uttaler i beslutning av 10. april 2014 side 4 at manglende fremleggelse av dokumenter knyttet til fengselsoppholdet eller kausjonen, gjør forklaringen mindre sannsynlig. Dette er for bastant. Om kausjon viser ankemotpartene til rapport av Utlændingsstyrelsen i Danmark av februar 2013 side 62 der det heter ..,«there had been reports that once the case is over with, the return of documents given to the court, often the property deeds, can be difficult». Rapporten er utarbeidet bl.a. i samarbeid med Landinfo.

I samme rapport fremgår det vedrørende dommer på side 61 at «[t]he embassy had never seen a written sentence from higher courts or the Revolutionary Court». Landrådgiver Sidsel Wiborg opplyste i sin vitneforklaring at Revolusjonsdomstolen ikke gir ut dommer. Hun forklarte at dommen skrives, og at advokaten kan få lese dommen og gjøre notater. Den som er dømt får normalt ikke se dommen og vil ikke få kopi.

I UNEs beslutning av 10. april 2014 på side 4 viser UNE til at A i asylintervjuet opplyste at B tok kontakt med sin bror innen en måned etter at han ble fengslet, men B i rapporten sier at han minnes at han fikk ringe ut av fengslet og hadde en kort samtale med broren sin. UNE sier at det ikke er direkte motstrid mellom forklaringene, men at de er lite forenlige med det B tidligere har fortalt om tre uker i total isolasjon og hvorledes han ble behandlet under fengslingen. UNE uttaler videre at «[d]et kan videre synes som om det er i strid med det som ellers er kjent om forholdene i fengselet».

Ankemotpartene bestrider at det her foreligger noen tilpasninger av forklaringer. Telefonsamtalen med broren ble nevnt i asylforklaringen. Det fremkommer videre at Amnestys rapport om forholdene i iranske fengsler av 2010 på side 30 at det er vanlig at familiene kommer i kontakt med den arresterte via telefon dager eller uker etter arrestasjonen.

Vedrørende samarbeidet med onkelen, G, og organisasjonen [organisasjon2], utelukker uttalelsen fra onkelen informasjonsutveksling forut for arrestasjonen, da [organisasjon2] ble etablert etter at B ble fengslet. Informasjonsutvekslingen har imidlertid vært mellom B og onkelen, ikke mellom B og organisasjonen. Det vesentlige av informasjonsutvekslingen skjedde mens B arbeidet i Pilegrimsorganisasjonen, men en kan ikke utelukke at B har gitt informasjon også etter løslatelsen.

Dokumentene som ble fremlagt i forbindelse med siste omgjøringsbegjæring, er så langt ankemotpartene vet ekte. De har lett etter dokumentasjon som viser at de snakker sant. Dokumentene er fremskaffet av Bs søster. Ankemotpartene befant seg på dette tidspunkt i Norge. Bs søster sørget også for en bekreftet kopi av dokumentene etter at Utlendingsmyndighetene påpekt at kopiene var ubekreftet.

Om ektheten vises til forklaringen fra Mohammad Mostafaei, som har lang erfaring som advokat bl.a. ved Revolusjonsdomstolen. Spesialrådgiver ved den norske ambassade i Teheran, Dominice Michael O'Fahey, opplyste i sin vitneforklaring at han ikke kunne svare på om rådgiveren som hadde foretatt verifiseringen for ambassaden, hadde erfaring fra Revolusjonsdomstolen, men at det ikke er det han primært arbeider med.

UDI med tilslutning av UNE har reagert på at A i sitt ankomstintervju forklarte at hun ble gravid mens mannen var i fengsel, mens hun senere forklarte at hun ble gravid etter anbefaling fra leger for å bøte på mannens depresjon etter at han ble løslatt fra fengslet. Ankemotpartene anfører at det er en åpenbar feil i intervjuet når det står at hun ble gravid mens han var fengslet. Det ville jo være å innrømme utroskap. Barnet ble videre født etter syv måneders svangerskap.

Ankemotpartene avviser statens påstand vedrørende utlevering av Bs ID-papirer. B var fengslet da A fikk ID-papirene hans av en hans kolleger. Hun har ikke sagt noe annet.

De ankende parter la ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens kostnader.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten. Anken blir følgelig å forkaste.

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal i henhold til utlendingsloven § 28 a etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967.

Om bevisvurderingen heter det i Rt-2011-1481, avsnitt 39 følgende:

(39) Utvalget som forberedte 2008-loven konkluderte med at bevisvurderingen i beskyttelsessaker må foretas ut fra en konkret helhetsvurdering. Siden det ikke vil kunne angis en generell og fastlagt terskel for beviskravet, egner dette seg ikke for nærmere lovregulering. Departementet slutter seg til dette på side 88, og tilføyer at utlendingens generelle troverdighet er ett av elementene som det er naturlig å vektlegge i den samlede vurderingen.

(40) Samtidig gir departementet uttrykk for at tvilen som utgangspunkt må komme søkeren til gode så lenge konsekvensene av en uriktig avgjørelse om retur kan innebære at søkeren blir utsatt for forfølgelse. Norske myndigheter har derfor bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

(41) Videre er det ifølge departementet i utgangspunktet søkeren som har ansvaret for å sannsynliggjøre sine anførsler så langt det er mulig. Myndighetene må kunne kreve at han legger frem de opplysningene han kan om relevante forhold. Samtidig har myndighetene etter forvaltningsloven § 17 selv plikt til å påse at saken er best mulig opplyst før vedtak treffes.

(42) Avslutningsvis bemerker departementet at ved vurderingen av om det er frykt for forfølgelse må det opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende må være om risikoen er reell. Risikovurderingen skal skje på vedtakstidspunktet.

(43) I spesialmotivene til § 28 er dette oppsummert slik på side 414:

«Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell.»

(44) Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og - etter 2008-loven - også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

UNE slutter seg i vedtaket av 10. desember 2013 til UDIs troverdighetsvurdering og tiltrer denne.

UDIs vurdering fremgår på side 4 i UDIs vedtak vedrørende B, hvor det heter:

UDI finner etter en helhetsvurdering av sakens opplysninger at søkerens troverdighet er så sterkt svekket at hans forklaring om hans aktiviteter og konsekvensene av disse ikke legges til grunn. I sin vurdering har UDI lagt vekt på at det er en rekke forhold som er egnet til å svekke troverdigheten ved søkerens forklaring.

UNE kom etter en helhetsvurdering til at B og As asylforklaringer ikke er noenlunde sannsynlige.

Partene er enige om at det er en grunnleggende forutsetning for gyldigheten av UNEs vedtak av 10. desember 2013 og etterfølgende beslutninger at en etter en samlet vurdering av sakens opplysninger anser ankemotpartenes generelle troverdighet som svekket. Dersom ankemotpartenes generelle troverdighet ikke er svekket, må asylforklaringene i det minste anses som noenlunde sannsynlige. UNE har i så fall lagt feil beviskrav til grunn for vedtaket og beslutningene, og vedtaket og beslutningene må oppheves. Lagmannsretten er enig i dette.

Lagmannsretten tar ved den videre vurdering, i likhet med partene, utgangspunkt i UNEs beslutning av 10. april 2014 der begjæring om omgjøring av vedtaket ikke ble tatt til følge. I beslutningen endrer/modifiserer UNE på flere punkter den konkrete bevisvurdering som var foretatt i vedtaket. Det fremgår således av beslutningen side 3 at UNE ikke lenger anser det som usannsynlig at klagers arbeidsplass ikke ble orientert om den første arrestasjonen. UNE anser det videre nå forståelig at «klageren forsøkte å oppsøke sin tidligere arbeidsplass, og ser det heller ikke som usannsynlig at diskusjonen med mullahen var en uoverveid handling som klageren kanskje ikke så rekkevidden av».

UNE fastholder i beslutningen vurderingen av motstrid/utvikling/endring av forklaringer vedrørende antall ganger B oppsøkte mullahen på arbeidsplassen og hvor lang tid det tok fra diskusjonen med mullahen til han ble informert om at vennen var arrestert. Videre fastholdes vurderingen av opplysningene om fengselsoppholdet, herunder om B er domfelt og straffens lengde, samt opplysningene om at B ringte sin bror fra fengslet. UNE finner opplysningene om kausjon lite sannsynlig. UNE fastholder videre vurderingen av Bs opplysninger om kontakten med onkelen, og er av den oppfatning at B har tilpasset sin forklaring. UNE viste for øvrig til og sluttet seg til UDIs vurderinger. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til UDIs vurdering av motstrid i opplysningene om når A ble gravid og til UDIs vurdering av motstrid i opplysninger om ID-dokumenter.

UNE la i beslutning av 14. august 2014 om ikke å omgjøre vedtaket til grunn at saken i det vesentlige står i samme stilling som ved de tidligere avslagene. Nytt i denne omgang var at «utlendingen har levert to kopier som har blitt oversatt til norsk for å underbygge anførselen om kausjon». UNE bemerket i den forbindelse at «kopier ikke har noen nevneverdig notoritet og derfor normalt tillegges liten vekt av UNE».

UNEs siste beslutning i saken er av 18. juni 2015. B og A hadde i omgjøringsbegjæringen lagt frem bekreftede kopier av de dokumentene som var fremlagt i forbindelse med forrige omgjøringsbegjæring. UNE hadde forelagt dokumentene for den norske ambassaden i Teheran for verifisering. Ambassadens rådgiver var etter en helhetsvurdering av den oppfatning at dokumentene er forfalskninger.

Lagmannsretten er av den oppfatning at man ved vurderingen av saken må ta i betraktning de meget spesielle forholdene som gjorde seg gjeldende i tiden før, under og etter valget sommeren 2009. Lagmannsretten legger til grunn at det før valget var stor forventninger om endringer, blant annet fordi myndighetene tillot valgkamp og politiske markeringer. Retten legger videre til grunn at skuffelsen var enorm da valgresultatet forelå, og at mange hevdet at det hadde vært valgfusk. Dette førte til flere store demonstrasjoner mellom 15. og 20. juni. Man anslår at den største hadde mellom tre til fire millioner deltakere.

Lagmannsretten legger videre til grunn at myndighetene nedla forbud mot demonstrasjoner etter 20. juni, og at de etter dette tidspunkt gjennomførte massearrestasjoner. Lagmannsretten viser til forklaring fra landrådgiver Sidsel Wiborg i Landinfo. Hun opplyste også at regimet opplevde at de vaklet, og at de brukte nærmere ett og et halvt år på å få kontroll over situasjonen. UNE har lagt vekt på disse forholdene i beslutningen av 10. april 2014 der den første omgjøringsbegjæringen ble avslått. Det heter således bl.a. i beslutningen at

Det iranske regimets massearrestasjoner og brutale opptreden etter valget i 2009 tilsier imidlertid at regimet kan ha tatt seg friheter under tilmåling og effektuering av straff på grunn av det store antallet arresterte. I en slik situasjon kan man ikke se bort fra at dommen ikke ble formidlet eller registrert på korrekt måte.

Lagmannsretten viser videre til Amnesty Internationals rapport fra 2010 «From protest to prison».

Etter lagmannsrettens vurdering kan man således ikke se bort fra at myndighetene har reagert strengere og annerledes overfor B enn det man ellers kunne forvente, og at avvik fra det forventede således ikke nødvendigvis tilsier at A forklarer seg uriktig.

Man må ved vurderingen av asylforklaringen også ta i betraktning at B var svært preget av sine opplevelser i Iran. Det er således notert innledningsvis i intervjuet at «[s]økeren opplyser at han vil forklare seg etter beste evne, men at han er psykisk sliten og litt fraværende». Retten viser i denne forbindelse også til legeerklæring fra Sigurd Bredesen og vitneforklaringen til lege Nina Shermin Sani.

Lagmannsretten går etter dette over til å vurdere de konkrete omstendigheter som har ført til UNEs konklusjon om at B og As asylforklaringer ikke er noenlunde troverdige. Retten finner det naturlig å starte med vurderingen av de fremlagte dokumentene. Selv om dokumentene først ble fremlagt i forbindelse med omgjøringsbegjæring nr. 2, har UNE lagt meget stor vekt på disse i den siste beslutningen i saken, beslutningen av 18. juni 2015.

Fremlagte dokumenter

Det står påstand mot påstand om de fremlagte dokumentene er forfalskninger eller ikke. Ambassadens rådgiver har etter en samlet vurdering konkludert med at dokumentene er forfalskninger, mens vitnet Mohammad Mostafaei, som tidligere har praktisert som advokat bl.a. ved Revolusjonsdomstolen, er av den oppfatning at dokumentene er ekte.

Til en tilsvarende problemstilling uttaler Høyesterett i Rt-2011-1481, dommen det er referert fra ovenfor, i avsnitt 68:

Ved vurderingen av hvilken forklaring som er den riktige, må jeg legge til grunn at ambassadens rådgiver er faglig dyktig og oppdatert på sitt felt. Hans tilknytningsforhold til norske myndigheter tilsier ikke at han har noen egeninteresse i å uttale seg på den ene eller den andre måten. Utlendingsmyndighetenes interesse er å treffe en riktigst mulig avgjørelse. Også Tadjdini og E [Mohammad Mostafaei, lagmannsrettens bemerkning] må, selv om de naturlig nok har tilknytning til det eksiliranske miljøet, regnes som uavhengige. Kunnskapen deres er imidlertid ikke oppdatert på dette området, og heller ikke presis.

Ankemotpartene har i vår sak anført at spesialrådgiver Dominice Michael O'Fahey i sin vitneforklaring opplyste at han ikke kunne svare på om den benyttede rådgiver har erfaring fra Revolusjonsdomstolen, men at det ikke er det han primært jobber med. Ankemotpartene har videre påpekt at rådgiveren tar feil når han viser til at dokumentet er «attestert» av Notarius Publicus. Notarius Publicus har stemplet dokumentet med «rett kopi», mao. at kopien er tilsvarende originalen som ble fremlagt.

Lagmannsretten tar ikke stilling til om dokumentene er forfalskninger eller ikke. Etter lagmannsrettens vurdering er det uansett ikke noe i bevisførselen som gir grunnlag for å betvile at så vel B som A trodde at originaldokumentene finnes og at de fremlagte kopier er bekreftede kopier av disse. Lagmannsretten viser til at dokumentene ble fremskaffet etter at UNE i beslutningen av 10. april 2014 påpekte at «[m]angel på dokumentasjon og klagernes forklaringer hvorfor dokumentene ikke kan legges frem, gjør forklaringene mindre sannsynlig». B og A befant seg på dette tidspunkt i Norge. De har forklart at Bs mor og deretter Bs søster kontaktet kausjonisten, morens bror, for å søke etter dokumenter som kunne bekrefte forklaringen. Retten viser videre til forklaringen fra fornærmedes søster. Selv om mor og søster er nærstående, er det ingen opplysninger i saken som tilsier eller gir grunnlag for mistanke om at forklaringene ikke er riktig. Lagmannsretten er etter dette, i motsetning til UNE, av den oppfatning at de fremlagte dokumenter ikke svekker Bs generelle troverdighet.

Staten v/UNE har i lagmannsretten anført at ankemotpartene har generell svekket troverdighet selv om man ser bort fra de fremlagte dokumentene. I UNEs beslutning av 14. august 2014 uttaler UNE at «en rekke forhold» svekker utlendingens troverdighet. Staten v/UNE har i lagmannsretten påberopt seg følgende forhold, i nevnte rekkefølge:

Hvordan B fikk tilbake ID-dokumentene sine:

I UDIs vedtak av 22. mai 2013 vedrørende A, som UNE viser og slutter seg til i vedtaket av 10. desember 2013, heter det på side 4:

Videre har søkeren forklart seg vagt og motstridende om årsaken til at ektemannen fremdeles har noen av sine ID-dokumenter. I politiregisteringen forklarer søkeren at da politiet kom og ransaket boligen så beslagla de alt de fant av dokumenter, men grunnen til at hennes manns nasjonale ID-kort og ID-kortet fra arbeidsgiveren ikke ble beslaglagt var fordi de lå hos hans arbeidsgiver, og hennes mann fikk dem dagen etter av en kollega. Slik søkeren har forklart seg i asylintervjuet er det kun en episode der politiet har ransaket deres hjem, og det er samme episode hvor også hennes mann ble arrestert. Det fremstår derfor som uklart, og underlig, hvordan hennes ektefelle da skal ha fått disse dokumentene utlevert av sin kollega dagen etter, da han på det tidspunkt satt fengslet.

Lagmannsretten er ikke enig i at As forklaring fremstår som «underlig». Hun forklarte ikke at mannen fikk dokumentene «utlevert», men at han «fikk dem». Forutsetter man at så vel B som A visste at B var fengslet på dette tidspunkt, må det for begge i det minste fremstått som underforstått i forklaringen at dokumentene ble levert til A. Like fullt var det mannen «som fikk dem» dagen etter. Lagmannsretten bemerker videre at forklaringen ble gitt på farsi og oversatt til norsk. At uttalelsen fremstår som uklar kan meget vel være resultat av oversettelsen.

Inndragelse av ID-dokumenter

B og A opplyste under politiregistreringen og i ankomstintervjuet at politiet tok fra dem alle ID-dokumentene. B opplyste videre i sitt asylintervju at det ikke var noe sykehus som tok i mot dem da datteren ble født fordi de ikke hadde dokumenter.

Staten v/UNE har under henvisning til forklaringen fra landrådgiver Sidsel Wiborg anført at det kun er den pågrepne som får sine dokumenter inndratt, ikke den øvrige familie. Man vil også få dokumentene tilbake ved endt soning. Pass inndras bare om man har reiseforbud. Vitnet forklarte også at helsevesenet er det eneste stedet en ikke trenger ID-dokumenter.

Lagmannsretten har merket seg fra landrådgiverens forklaring at praksis er at dokumenter leveres tilbake, men at det kan være unntak i politisk styrte prosesser. Hun opplyste også at pass kan inndras. Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at om man legger Bs forklaring om kausjonen til grunn, så kunne han ikke forlate Iran før kausjonen var innfridd. For så vidt gjelder fødsel på sykehus, legger lagmannsretten landrådgiverens informasjon til grunn om at man ikke trenger ID-dokumenter i helsevesenet. På den annen side er det vanskelig å se hvorfor B skulle forklare seg uriktig om dette.

Lagmannsretten er ikke enig i at B og As forklaringer om ID-dokumentene har endret seg over tid eller at det er grunnlag for å mistenke dem for ikke å ha fortalt sannheten.

Telefonen fra Evin-fengselet

Om dette skriver UNE i sin beslutning vedrørende B av 10. april 2014 på side 4:

I ektefellens intervju fortalte hun at klageren tok kontakt med sin bror innen en måned etter at han ble fengslet. I rapporten opplyser klageren at han minnes at han fikk ringe ut fra Evin-fengslet og at han hadde en kort samtale med sin bror. At han fikk ringe fra fengslet er ikke i direkte motstrid med det som ellers er sagt, men er lite forenlig med han ellers har fortalt om tre uker i total isolasjon i Evin-fengselet og hvordan han ble behandlet under fengslingen. Det kan videre synes som om det er i strid med det som ellers er kjent om forholdene i fengselet. UNE oppfatter dette som en tilpasning av forklaringen for at ektefellenes forklaringer skal bli samstemte. Det svakker tilliten til det klageren forteller om fengselsoppholdet.

Lagmannsretten bemerker at det i asylintervjuet står at A sa at hun inntil en måned etter arrestasjonen ikke visste noe om sin mann. På spørsmål om hva hun fikk vite om mannens situasjon etter en måned svarte hun at mannen fikk kontakt med sin bror.

B ble ikke spurt om første kontakt med familien i sitt asylintervju. I intervjuet, side 7, fortalte han at han satt tre uker i isolasjon da han var i Evin.

A utdypet forklaringen i ESPOIR rapport 1 på side 17. Hun fortalte at hun fikk vite av Bs bror at B hadde ringt og fortalt at han var i Evin. B bekreftet i samme rapport samme sted at han «minnes at han en gang fikk lov til å ringe ut fra Evin og at han da snakket med sin bror. Samtalen var veldig kort, under ett minutt».

Lagmannsretten er enig med UNE i at det ikke er direkte motstrid mellom B og As forklaringer på dette punkt. Lagmannsretten kan heller ikke se at det er indirekte motstrid her. B ble ikke spurt i asylintervjuet om den første kontakt med familien, og hadde etter lagmannsrettens vurdering heller ikke grunn til å fortelle om den. Under asylintervjuet må det ha fremstått som underordnet for ham.

Det fremgår ikke av UNEs beslutning hva som menes med at opplysningene synes å være «i strid med det som ellers er kjent om forholdene i fengslet.» I Amnesty Internationals rapport av 2010 «From protest to prison» side 30 heter det:

Commonly, families first contact with their detained relative comes via a telephone, days or weeks after arrest. These are usually extremely short - one or two minutes - and often the detainee is not permitted to say where he or she is being held.

Lagmannsretten legger på bakgrunn av bevisførselen, i motsetning til UNE, til grunn at forklaringen synes å være i overensstemmelse med det som ellers synes å være vanlig praksis. Lagmannsretten kan ikke se at det er tilstrekkelig grunnlag for UNEs oppfatning om at ektefellene har tilpasset sine forklaringer. Lagmannsretten bemerker for øvrig at telefonsamtalen er bekreftet av Bs bror.

Opplysninger rundt fødsel

B og As datter, C, ble født 0.0.2012. B har i sitt asylintervju på side 7 opplyst at han ble løslatt fra fengslet 10. mai 2011, dvs. ni måneder tidligere.

Om graviditeten heter det i UDIs vedtak vedrørende A av 22. mai 2013 på side 4, som UNE slutter seg til i sitt vedtak av 10. desember 2013:

Direktoratet vil også påpeke at søkeren i sitt ankomstintervju forklarte at hun ble gravid mens mannen var fengslet, og at hun tror at stress i denne perioden kan ha påført barnet nerveproblemer. I asylintervjuet forklarer hun dermed at hun ble gravid etter anbefaling fra leger etter at han ble løslatt fra fengselet. Denne motstriden bidrar til å svekke søkerens troverdighet.

Lagmannsretten kan vanskelig se at denne forskjellen fra ankomstintervjuet, 17. september 2012 til asylintervjuet 23. oktober 2012, svekker As troverdighet. Hun hadde ingen grunn til å forklare seg uriktig om når hun ble gravid, og hun ble ikke konfrontert med uoverensstemmelsen i asylintervjuet. Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at Bs forklaring i asylintervjuet om bakgrunnen for at de bestemte seg for å få barn er lik As. A forklarte for øvrig i sitt asylintervju at hun «var 7 måneder på vei da barnet ble født».

Domfellelse og straffens lengde

Om dette heter det i UNEs beslutning vedrørende B av 10. april 2014 på side 4:

I ankomstregistreringen oppga klageren at han hadde vært fengslet i Iran fra 13.02.10 til mai 2011, men at han ellers ikke er mistenkt, ettersøkt eller domfelt for straffbare handlinger i hjemlandet. I asylintervjuet nevnte verken klageren eller ektefellen noe om at klageren var idømt fengselsstraff. Ektefellen fortalte at dommeren ikke ville utlevere ektefellenes identitetsdokumenter fordi klageren ikke hadde en endelig dom. I tilleggsskriv til klagen 16.07.2013 refererte advokat Jan Erik Mellomberg fra en klientkonferanse med klageren og hans morbror, G. Det ble opplyst at klageren fikk en dom på 14 måneder, men at han ble løslatt etter 12 måneder mot kausjon. I rapporten som er lagt frem til omgjøringsanmodningen opplyser klageren at dommeren som hans far kontaktet for å få han løslatt hadde idømt B en fengselsstraff på noe over tre år. motsigende opplysninger om klageren er domfelt og om lengden på straffen. Dette gir en betydelig svekkelse av klagerens troverdighet og forklaringenes pålitelighet.

Lagmannsretten er ikke enig i at B og A har gitt vekslende og motstridende opplysninger om B er domfelt eller om lengden på straffen. I asylintervjuet oppga B at han ble arrestert 11. februar 2010 og løslatt 10. mai 2011. Han fortalte ikke om noen dom. A fortalte i sitt asylintervju at mannen «satt i fangenskap i ett år og to til tre måneder». Hun fortalte videre at «[m]in mann var betinget løslatt, han hadde meldeplikt hver 10 dag..», og at mannen henvendte seg flere ganger til myndighetene for å få ID-dokumentene, men at dommeren sa nei, «siden mannen min ikke hadde en endelig dom».

Staten har i retten vist til Bs asylintervju på side 10 der han sier «[d]a jeg fikk dommen fikk jeg den bare lest opp for meg». Etter lagmannsrettens vurdering fremgår det imidlertid klart av sammenhengen at dette gjelder straffen på 80 piskeslag for å ha hatt valgmateriale i bilen sin - ikke den lange fengslingen.

Advokat Mellemberg har i brev av 28. mai 2014 til UNE opplyst at det skyldtes en inkurie fra hans side at han i klagen av 16. juli 2013 opplyste at B fikk en dom på 14 måneder og løslatt mot kausjon etter 12 måneder. Han mener at dette må ses på som en feilskrift. Lagmannsretten er av den oppfatning at man må legge til grunn at advokat Mellemberg her hadde misforstått B.

I ESPOIR rapport 1 opplyser B at faren hans hadde snakket med dommeren «som hadde idømt B fengselsstraff på noe over tre år.» B har forklart at dette var noe han har hørt av sin far. Det samme fremgår av advokat Mellombergs brev av 28. mai 2014, som det er referert til ovenfor. Lagmannsretten legger dette til grunn.

B og A har i asylintervjuene fortalt om at B var deprimert og nedfor etter løslatelse. I kontakt med helsevesenet i Norge har han også fortalt om store problemer. I uttalelse av 4. februar 2014 fra turnuslege Sigurd Breder heter det at «Pasientens psykiske helse virker sterkt preget at det han har gjennomgått i fengslet..» I uttalelsen heter det videre at «[h]an har en depresjonslignende tilstand og preg av mulig PTSD». Bs nåværende behandler, lege Nina Shermin Sani, har hatt flere samtaler med B om forholdene i fengslet. Hun hadde satt diagnosen PTSD.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av den oppfatning at det ikke er grunn til å tvile på at B har vært fengslet i den perioden han har angitt, dvs. fra februar 2010 til mai 2012. Retten finner heller ikke grunn til å tvile på at B ikke har sett noen dom eller fått referert noen dom. Retten viser til landrådgiver Wiborgs forklaring om at man ikke får utlevert en dom fra Revolusjonsdomstolen.

B har forklart at han ikke ble fremstilt for noen dommer. Vitnet Mahmood Amiry-Moghaddam fortalte i lagmannsretten at det ikke var «veldig uvanlig» å sitte 15 måneder i fengsel uten dom. Retten er av den oppfatning at man ikke kan se bort fra at dette er riktig. Retten viser til at det var turbulente tider med massearrestasjoner, noe som tilsier «at regimet kan ha tatt seg friheter under tilmåling og effektuering av straff på grunn av det store antallet arresterte», slik UNE skriver i beslutningen av 10. april 2014.

Vandelsattest

Staten har i lagmannsretten anført at ankemotpartenes opplysninger om at B ikke fikk jobb etter løslatelsen da han ikke kunne fremlegge vandelsattest, ikke kan være riktig. Staten viser til vitneforklaringen fra Sidsel Wiborg.

Lagmannsretten bemerker at spørsmålet ikke er omtalt i UNEs vedtak eller etterfølgende beslutninger. For så vidt angår vitneforklaringen fra Sidsel Wiborg, har lagmannsretten notert at hun forklarte at man kan få politiattest i Iran, og at det vil kunne være avhengig av hva man er dømt for om man får arbeid etter endt soning.

Lagmannsretten kan ikke se at dette spørsmålet får betydning for de ankende parters troverdighet.

Kontakten med arbeidsgiver i august 2012

B og A forklarte i sine asylintervjuer at B var i kontakt med D to dager etter hverandre. B forklarte videre at han fikk beskjed om at han var i fare to til tre dager etter samtalen med D.

UDI stiller seg i sitt vedtak av 22. mai 2013 tvilende til om et slikt møte hadde funnet sted. UNE sluttet seg i sitt vedtak av 10. desember 2013 til UDIs vurderinger.

I ESPOIR rapport 1 presiserer B at han først oppsøkte sin tidligere sjef som henviste ham til sin nye sjef, som sa at B måtte snakke med mullah D. Han ble lovet å få snakke med D neste dag. Han presiser videre at han neste dag etter krangelen med D gikk gatelangs to-tre timer, og at han nesten var kommet hjem da han fikk telefon fra sin venn F.

UNE behandler spørsmålet i beslutningen vedrørende B av 10. april 2014 på side 3. Det heter her:

Rapportens utvidete forklaring om besøket hos arbeidsgiver avviker likevel fra det han tidligere har forklart. Et mindre avvik er at han avviser å ha vært i kontakt med Mullahen mer enn en gang, mens han tidligere oppga å snakket med Mullahen ved to anledninger. Et annet, mer alvorlig avvik, gjelder det som skjedde etter samtalen. I asylintervjuet oppga han at det gikk to til tre dager før en kollega tok kontakt med han og fortalte at han satt med et opptak på cd av klagerens diskusjon med Mullahen, og at en venn av klageren hadde gitt opplysninger om klageren i avhør. I rapporten oppgir klageren at han ble oppringt av kollegaen på vei hjem, bare to-tre timer etter samtalen med Mullahen, og fikk vite at vennen var arrestert. Denne hendelsen var den direkte årsaken til at klageren flyktet fra Iran og klageren burde derfor ha den i godt minne. Likevel oppgir han svært forskjellige tidspunkter for når han fikk vite at han var i fare. Forskjellen gjør at de etterfølgende hendelsene settes i et helt annet lys - om undersøkelser av videoovervåkning fra samtalene med mullahen og avhør av vennen på arbeidsplassen ble gjennomført i løpet av to-tre timer er det noe helt annet enn at det skjer i løpet av to til tre dager som klageren først forklarte. Motstriden er av vesentlig betydning fordi opplysningene gjelder kjernen av grunnlaget for beskyttelse. Dette gir grunn til å tvile på om forklaringen er riktig.

Lagmannsretten er enig med UNE i at det er et mindre avvik om B var i kontakt med D en eller to ganger.

Når det gjelder informasjonen om at samtalen med D var tatt opp på cd, og at en venn av B var arrestert, var det i følge B den direkte årsaken til at de flyktet fra Iran. Lagmannsretten er således enig med UNE i at klager burde ha dette forholdet i godt minne. UNE trekker den konklusjon at endringen fra to til tre dager til to til tre timer gir grunn til å tvile på om forklaringen er riktig. Lagmannsretten legger for sin del mindre vekt på dette. Retten viser til at presiseringen/endringen kom i ESPOIR rapport 1uten at noen hadde reist spørsmål om tiden som var gått mellom diskusjonen med mullahen og kunnskapen om cd-en/arrestasjonen. Tiden som gikk mellom diskusjonen og informasjonen var verken omtalt i UDIs eller UNEs vedtak. B hadde således ingen grunn til å tro at opplysningen hadde noen betydning for asylspørsmålet. Etter lagmannsrettens syn kan man ikke se bort fra at opplysningen i ESPOIR rapport 1 er en presisering/oppretting av en feil/misforståelse.

Videreformidling av opplysninger til G

Om dette skriver UDI i sitt vedtak av 22. mai 2013 vedrørende B på side 5, som UNE viste og slutter seg til i sitt vedtak av 10. desember 2013:

Når det gjelder søkerens anførsel om aktivitet for sin onkel som gikk fra sin stilling ved den iranske ambassade i Oslo og videre søkte om beskyttelse i Norge, så fremstår også denne anførselen som lite troverdig. I denne sammenheng har UDI merket seg brevet fra saksøkerens onkel angående deres tilknytning. Her fremgår det at søkeren begynte å samarbeide med sin onkel og hans organisasjon [organisasjon2] etter at hans onkel startet denne organisasjonen. Etter UDIs kjennskap startet søkerens onkel denne organisasjonen etter at han hadde sluttet sitt engasjement ved den iranske ambassaden i Oslo, det vil si i begynnelsen av 2010. Søkeren anfører at samarbeidet med hans onkel gikk ut på å gi opplysninger til ham om personer som fikk visum gjennom pilgrimsorganisasjonen som søkeren jobbet for. Slik søkeren har forklart seg fremstår det som at han ennå var ansatt i pilgrimsorganisasjonen da han begynte å gi opplysninger til sin onkel, men på det tidspunktet hans onkel startet sin organisasjon satt søkeren fengslet og hadde mistet sin jobb, og dette virker derfor underlig. Videre, at søkeren etter sin løslatelse skulle løpe den risikoen det var å gi opplysninger han eventuelt måtte få tilgang til, videre til sin onkel fremstår som lite troverdig. Søkeren var på det tidspunktet i en situasjon der han allerede hadde blitt konfrontert med beskyldninger om at han samarbeidet med sin onkel og at deres samtaler var avlyttet, han hadde blitt løslatt fra fengsel mot kausjon, og hadde også meldeplikt. Det fremstår som lite troverdig at søkeren i en slik situasjon ville gjøre seg selv mer utsatt ved å videreformidle informasjon til sin onkel. For øvrig vil UDI påpeke at søkerens forklaring omkring dette er noe uklar.

I ESPOIR rapport 1 på side 5, som ble fremlagt i forbindelse med begjæring om omgjøring av UNEs vedtak, opplyser B at «[s]amarbeidet med onkelen startet allerede før B ble arrestert i februar 2010».

UNE tok ikke begjæringen om omgjøring til følge. I UNEs beslutning vedrørende B av 10. april 2014 heter det på side 4:

En sentral del av klagerens grunnlag for beskyttelse er samarbeidet hans med onkelen G og han organisasjon «[organisasjon2]». G ble sitert av Reuters i oktober 2010 på at han vurderte flere prosjekt for en eksilorganisasjon. Nettsidene for organisasjonen [organisasjon2] ble opprettet i oktober 2010. Dette innebærer at organisasjonen oppstod mens klageren oppgir at han satt i fengsel. I uttalelsen av 10.09.2012 fra G på vegne av organisasjonen ble det opplyst at klageren startet å samarbeide med organisasjonen etter at den ble opprettet. I asylintervjuet forklarte klageren at han ga opplysningene til G som formidlet dem videre gjennom organisasjonen [organisasjon2] . Når det senere er opplyst at samarbeidet startet før han ble fengslet, og før organisasjonen ble opprettet, så oppfatter UNE det som en utvikling og tilpasning av forklaringen.

Som det fremgår, legger UNE til grunn at B i asylintervjuet sa at han begynte å samarbeide med sin onkel og hans organisasjon [organisasjon2] etter at hans onkel startet denne organisasjonen. Etter lagmannsrettens vurdering kan det reises spørsmål om hvor holdbar denne forutsetningen er. Om samarbeidet med onkel opplyste B i asylintervjuet på side 9:

Samarbeidet var baser på de begivenheter som skjedde i Iran. Jeg ga opplysninger til min morbror om personer som fikk visum gjennom pilegrimsorganisasjonen.

Og på side 10:

Hvilken nytte hadde din onkel av slike opplysninger?:

Gjennom hans organisasjon «[organisasjon2]» informerte han sine venner. Min morbror kunne informere om splittelsen mellom Khamanei og Ahmadinajad.

UNE slutter av dette at B først begynte å samarbeide med onkelen etter at organisasjonen var stiftet. B sier imidlertid i asylintervjuet ikke noe om når han begynte samarbeidet med onkelen. At onkelen hadde nytte av opplysningene i organisasjonen [organisasjon2] , tilsier etter lagmannsrettens vurdering ikke nødvendigvis at han først fikk informasjonen etter at organisasjonen var stiftet.

B forklarte i lagmannsretten at han ga informasjon til onkelen før han ble arrestert og etter at han ble løslatt. Etter han ble løslatt var han i kontakt med onkelen et par ganger i uken.

G forklarte i lagmannsretten at han fikk informasjonen fra B før B ble fengslet. Senere, da B kom ut av fengslet, hadde han ikke så mye oppdatert informasjon. B sendte ham artikler, informasjon og kontakter med venner i Iran som gjorde at myndighetene ble mistenksomme og arresterte ham. G trodde ikke B ville blitt arrestert dersom G ikke hadde hoppet av.

Vitne Mohammad Amyri-Moghaddam forklarte i lagmannsretten at det var veldig stor oppmerksomhet omkring Gs avhopp. Det var oppslag i CNN, Radio Ferda m.fl. B ble arrestert kort tid etter onkelens avhopp, og det var etter vitnets oppfatning naturlig å anta at det var en sammenheng. Myndighetene var veldig opptatt av å finne alle som var organiserte og prøvde derfor først å gå løs på nettverk. B hadde fått jobben i Pilegrimsorganisasjonen etter anbefaling fra onkelen. Vitnet trodde ikke at B ville blitt sittende i 15 måneder i fengsel dersom det ikke hadde vært en nærmere forbindelse mellom G og onkelen.

Lagmannsretten tar ikke stilling til hvilken informasjon B ga onkelen eller når denne ble gitt. Rent faktisk måtte det imidlertid ha vært i perioden før han ble arrestert, dvs. i den perioden han arbeidet i Pilegrimsorgansiasjonen, at han hadde tilgang til sensitiv informasjon. Uttalelsen fra [organisasjon2] ved G av 10. september 2012 om at B begynte å samarbeide med organisasjonen etter at organisasjonen ble stiftet fremstår således i et underlig lys. G forklarte seg også annerledes i lagmannsretten.

Etter lagmannsrettens oppfatning er bevisbildet mer sammensatt enn det UNE synes å ha lagt til grunn, og det kan etter lagmannsretten vurdering ikke uten videre konkluderes med at asylforklaring på dette punkt er lite troverdig, eller at B har tilpasset sin forklaring i ettertid.

Tilknytning til [organisasjon2]

I asylintervjuet på side 5 opplyste B at han har vært med i sin morbrors organisasjon, [organisasjon2].

I ESPOR rapport 1 heter det på side 5:

På mitt spørsmål til B om han har vært medlem av den organisasjon som onkelen stiftet i Norge etter at han hoppet av fra den iranske ambassade, svarer B benektende. Han presiserer at han ikke har stått på noen medlemsliste i den organisasjonen. Hans tilknytning til organisasjonen er indirekte, ved at han har hatt og fortsatt har et nært samarbeid med sin onkel som fikk etablert og som er daglig leder for organisasjonen. Samarbeidet med onkelen startet allerede før B ble arrestert i februar 2010.

Staten har i lagmannsretten anført at B her har endret forklaringen, noe som får betydning i vurderingen av Bs generelle troverdighet.

Etter lagmannsrettens vurdering kan det reises spørsmål om man her står overfor en endring eller presisering. At B har «vært med i» sin onkels organisasjon tilsier ikke nødvendigvis at han har vært et formelt medlem i organisasjonen. Forholdet er verken omtalt i UDIs eller i UNEs vedtak. Det var således ikke noe behov for B til å endre forklaringen.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av den oppfatning at forholdet verken isolert eller sett i sammenheng med de øvrige opplysninger i saken, sier noe om Bs generelle troverdighet.

Kausjon

Om kausjon heter det i UNEs beslutning vedrørende B av 10. april 2014 på side 4:

Klageren har ikke lagt frem noen dokumenter knyttet til fengselsoppholdet eller kausjonen. Landinformasjon fra Iran beskriver kausjonering som en formalisert prosess, der både kausjonen og eventuell realisering av sikkerhet kan spores i dokumenter. UNE legger til grunn at dommeren skal påføre en heftelse i skjøtet og i grunnboken for å sperre for overdragelse og begrense eiers disposisjonsrett, men at skjøtet levres tilbake til kausjonisten. Klagerens forklaring om at politiet oppbevarte dokumentet strider mot UNEs landinformasjon og fremstår som lite sannsynlig. Dersom klageren er domfelt og løslatt på prøve eller gitt permisjon mot kausjon, bør det også foreligge andre dokumenter i saken. Mangel på dokumentasjon, og klagerens forklaring hvorfor dokumentene ikke kan legges frem, gjør forklaringen mindre sannsynlig.

Kausjon er behandlet i rapporten fra Utlændingsstyrelsen i Danmark av februar 2013. Det heter i rapporten på side 62:

..Additionally, there had been reports that once the case is over with, the return of documents given to the court, often the property deeds, can be difficult. This is also a means of maintaining pressure on the family.

Lovrådgiver Sidsel Wiborg sa i sin forklaring i lagmannsretten at det er vanlig praksis at dokumentene leveres tilbake, men at det kan være unntak i politisk styrte prosesser.

Lagmannsretten er etter dette av den oppfatning at det ikke nødvendigvis er påfallende at ankemotpartene ikke har kunnet dokumentere kausjonen. Retten bemerker for øvrig at dersom de dokumenterte innkallelsene er ekte, underbygger de at kausjon har funnet sted.

--

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av den oppfatning at B og As asylforklaringer fremstår som noenlunde sannsynlige. De har etter rettens vurdering medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig, og de foreliggende opplysninger svekker ikke deres generelle troverdighet. UNE har således lagt feil beviskrav til grunn og vedtakene av 10. desember 2013 og de etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre vedtakene er etter dette ugyldige, og anken forkastes.

B og A har vunnet saken og skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd ha erstattet sine sakskostnader for lagmannsretten. De er innvilget fri sakførsel for retten, og sakskostnadene tilkjennes B og A/det offentlige.

Advokat Vagle har fremlagt kostnadsoppgave på 123 589 kroner. Advokat Øiestad er kjent med oppgaven. Lagmannsretten finner utgiftene nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5, og ankemotpartene/det offentlige tilkjennes saksomkostninger i henhold til oppgaven.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda til B og A/det offentlige 123 589 - etthundreogtjuetretusenfemhundreogåttini - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2016-81054 Beskyttelse. Ugyldig avslag. «Noenlunde sannsynlig». Iran. (17.01.2018)

    Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at asylforklaringene til A og B fremsto som «noenlunde sannsynlig», og dermed at UNE hadde lagt til grunn uriktig beviskrav. Vedtakene om avslag på beskyttelse (asyl) og etterfølgende beslutninger om å ikke omgjøre vedtakene ble besluttet ugyldige og anken til lagmannsretten forkastet.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo