Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-91689-3
Dokumentdato : 20.03.2017

Asyl. Homofili. Bevisvurdering. Uganda

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på asylsøknad. Asylsøkeren, en mann fra Uganda, oppga homofili som asylgrunnlag. Lagmannsretten kom, som tingretten, til at asylsøkeren på flere punkter hadde forklart seg uriktig. Etter en konkret vurdering kom lagmannsretten til at det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt for at asylsøkeren er homofil. Videre la lagmannsretten til grunn at han ikke står i noen reell fare for å bli utsatt for forfølgelse ved retur til Uganda som følge av at han har stått frem som homofil i norske media, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Anken over tingrettens dom, der staten ble frifunnet, ble således forkastet.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak fattet av Utlendingsnemnda (UNE) 14. oktober 2015, der UNE besluttet ikke å omgjøre UNEs vedtak 5. oktober 2015 om å avslå As søknad om asyl. A er en 24 år gammel mann fra Uganda. Hans anførte asylgrunnlag er at han er homofil. UNE fant ikke å kunne legge As asylforklaring og hans anførte asylgrunnlag til grunn.

Oslo tingrett har i sin dom 8. april 2016 i saken gitt slik redegjørelse for dens bakgrunn:

Saksøker, A, heretter A, er en ung mann på 23 år fra Uganda. Han oppholder seg for tiden på utlendingsinternat i [sted].

Den 11. juli 2014 søkte A Schengen-visum ved Den norske ambassaden i Kampala i Uganda for å delta på Norway Cup i Norge og Gothia Cup i Sverige. Han fikk innvilget visum for perioden 24. juli til 19. august 2014 som en del av gruppen X Team. Han kom til Norge 28. juli 2014.

A søkte beskyttelse ved Politiets utlendingsenhet (PU) og ble registrert som asylsøker 6. august 2014. Han oppga sin fødselsdato til 0.0.1995, og han fremla gyldig ugandisk pass utstedt 4. februar 2013 som bekreftet dette.

I forbindelse med asyl registreringen svarte han følgende på spørsmål om hvorfor han søkte asyl:

Jeg forlot mitt hjemland fordi jeg er homofil. Dette er ulovlig å være homofil i mitt hjemland. Jeg ble tatt på fersken med min partner og slik fikk lokalsamfunnet greie på at jeg er homofil. De ønsker å drepe meg. Det er mobbens selvjustis. Min far er også veldig skuffet over med ettersom han er prest, han ønsker å kutte meg med en «panga» som er det samme som en mashjete.

Asylintervjuet ble holdt over tre dager, 1., 8. og 16. september 2014. Da A under asylintervjuet ble konfrontert med opplysninger som tilsa at han var eldre enn han hadde oppgitt og som det fremgikk av passet, opplyste han at han hadde fått sitt ugandiske pass ved hjelp av fotballforbundet i Uganda i forbindelse med at han skulle representere Uganda i vennskapskamper i utlandet. I denne forbindelse ble det bestemt at han skulle fremstå som yngre enn han var og fødselsåret ble derfor satt til 1995 i stedet for 1992 som er det korrekte.

UNE har i sitt vedtak referert UDIs gjengivelse av As asylforklaring, og retten gjengir det samme her:

Under asylintervjuet forklarer søkeren han oppdaget at han var homofil da han var 13 år gammel. En fotballtrener tok han med på speiderleir hvor han hadde sin første seksuelle erfaring med en mann. Søkeren forteller at de hadde et hemmelig forhold i tre år mens han gikk på skolen.

I forbindelse med en fotballkamp i 2006 møtte søkeren mannen som senere kom til å bli den neste partneren hans. Han var trener for en fotballklubb. Treneren likte hvordan søkeren spilte og inviterte han til å spille med laget hans.

Etterhvert fikk søkeren penger og gaver fra treneren og begynte å besøke han hjemme. I 2008 innledet de to et forhold som varte i syv og et halvt år.

Ved en anledning måtte treneren flytte fra hjemmet sitt til en annen del av Kampala ettersom naboene begynte å få mistanke til ham. Mistanken oppstod fordi treneren bare hadde besøk av gutter. Søkeren forteller at de fortsatte forholdet sitt i skjul uten at noen la merke til det frem til mai 2014.

Den 17. mai 2014 ble søkeren tatt på fersken med sin partner da de hadde oralsex hjemme hos partneren. Naboene stormet inn og banket opp begge to og de ble kalt stygge ting. Søkeren ble tatt til fange i det som han beskriver som et fjøs. Han forteller videre at de helte vann på ham hver dag og banket ham opp. Han ble holdt der i to dager - frem til han besvimte. Da trodde de han var død og de dumpet ham på en søppeldynge.

Det neste søkeren husker var at han våknet opp på et sykehus. Moren hans kunne fortelle at det var noen kjente som hadde funnet ham og tatt han med på sykehus. Ryktene om hva som hadde skjedd spredte seg over hele landsbyen og moren mente det var best at hanreiste til familien hennes i Y. Søkeren visste ikke annet om partneren enn at han var tatt med på sykehus han også. Moren ble kjent med hva som hadde skjedd med søkeren.Hun var skuffet over å høre at han var homofil, men hjalp ham allikevel.

Etter tre dager på sykehus fikk søkeren hjelp til å reise til onkelen. Ryktene nådde imidlertid onkelen og søkeren fikk da beskjed om at han ikke kunne bli værende. Også søkerens far som er pastor i en menighet hadde fått kjennskap til det som hadde skjedd og var rasende på søkeren. Søkeren fikk beskjed om å reise til bestefaren som bodde i Z. Da bestefaren fikk høre hva som hadde skjedd bestemte han at søkeren skulle giftes bort med tvang for å rette opp ryktet til familien.

Dagen før bryllupet skulle stå fikk søkeren en mulighet til å rømme, og han tok seg til Kampala og søkte tilflukt hos en venn. Etter to dager fant vennen en mulighet for å få søkeren ut av Uganda. Han satte søkeren i kontakt med et fotballag som skulle spille turnering i Norge. Siden søkeren var fotballspiller var det enkelt for søkeren å bli med.

Moren hjalp søkeren med penger som han trengte for å kjøpe billett. Hun solgte et stykke land. Søkeren forteller at moren på det tidspunktet var separert fra ektemannen fordi han mente hun håndterte barna dårlig. Søkeren fikk utstedt visum sammen med resten av fotballaget. Han forteller under intervjuet at det aldri var hans intensjon å spille sammenmed dem, med at dette var hans mulighet til å forlate Uganda.

Søkeren frykter at mobben vil drepe han ved en retur til Uganda. Han frykter også for faren og broren som har truet med å ta livet hans med en machete fordi han er homofil. Han frykter også at myndighetene vil fengsle han og dømme han til døden på grunn av hans legning.

UDI avslo asylsøknaden i vedtak av 29. januar 2015. UDI la til grunn at A hadde svekket troverdighet og fant at hans forklaring ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort og at det ikke kunne legges til grunn at han er reell homofil. UDI mente derfor at A ikke kunne anses som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. UDI mente videre at A ikke hadde rett til beskyttelse etter § 28 første ledd bokstav b, og fant heller ikke at det forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket som kunne danne grunnlag for oppholdstillatelse etter lovens § 38, jf. § 28 syvende ledd.

Vedtaket ble påklaget 4. februar 2015 og det ble bedt om utsatt iverksetting. UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre sitt vedtak, men samtykket til utsatt iverksetting. Saken ble oversendt UNE for klagebehandling 30. mars 2015.

UNE opprettholdt UDIs avgjørelse og avslo As asylsøknad i vedtak av 5. oktober 2015. A ble pågrepet samme dag. Effektuering av vedtaket var planlagt til 7. oktober 2015. A bragte saken inn for Oslo Byfogdembete som avsa kjennelse om midlertidig forføyning uten sannsynliggjøring av hovedkravet. I henhold til slutningen forbys Staten iverksetting av UNEs vedtak i form av uttransportering eller på annet vis inntil det foreligger dom i tingretten om gyldigheten av vedtaket. Søksmålsfristen ble senere satt til 2. november 2015.

Med bakgrunn i søksmålsvarsel av 7. oktober 2015, traff UNE beslutning 14. oktober 2015 om å opprettholde sitt vedtak av 5. oktober 2015. UNE viste til at varselet ikke inneholdt nye opplysninger eller anførsler, og UNE fant ikke grunnlag for en endret vurdering av saken. Gyldigheten av denne beslutningen er tvistetema i herværende sak.

Stevning ble tatt ut for Oslo tingrett 28. oktober 2015.

...

A krevde for tingretten også midlertidig forføyning gående ut på et forbud for staten mot å iverksette uttransportering.

Oslo tingrett avsa 8. april 2016, etter forutgående hovedforhandling, dom med slik domsslutning:

I hovedsaken:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes
  2. A betaler sakskostnader til Staten v/Utlendingsnemnda med 92 000 - nittitotusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

I forføyningssaken:

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  2. A betaler sakskostnader til Staten v/Utlendingsnemnda med 6 750 - sekstusensyvhundredeogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

I hovedsaken fant tingretten at A på flere punkter har endret og tilpasset sin asylforklaring, slik at han ikke nyter godt av noe lempet beviskrav. Det innebar at tingretten la til grunn et krav om at det måtte sannsynliggjøres - med mer enn 50% sannsynlighet - at A er reell homofil for at dette kunne legges til grunn. Etter en konkret vurdering kom tingretten til at det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt for at A er reell homofil, slik at UNE ikke har lagt feil faktum til grunn for sitt vedtak med hensyn til hans legning. Tingretten mente videre at A ikke hadde noe beskyttelsesbehov som følge av at han har fremstått som homofil i norsk presse.

Under hovedforhandlingen begrenset A kravet om midlertidig forføyning til å gjelde for det tilfelle at han ble gitt medhold i at UNEs vedtak er ugyldig. Som resultat av tingrettens vurdering av hovedsaken ble kravet om midlertidig forføyning ikke tatt til følge. Lagmannsretten bemerker at avgjørelsen i forføyningen skulle skjedd i form av kjennelse og ikke som del av domsslutningen.

A har anket dommen og (det som skulle vært) kjennelsen i forføyningssaken til Borgarting lagmannsrett.

Anken i forføyningssaken ble avgjort etter skriftlig behandling ved lagmannsrettens kjennelse 15. juni 2016. I kjennelsen ble anken forkastet. Lagmannsretten sluttet seg til tingrettens vurdering om at A ikke har sannsynliggjort at han er homofil.

Ankeforhandling er holdt 16. og 17. februar 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten var representert ved sin prosessfullmektig. I tillegg var rådgiver Diana Løseth i UNE til stede under ankeforhandlingen i medhold av tvisteloven § 24-6 andre ledd, og hun avga forklaring. Det ble avhørt ytterligere tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Umiddelbart etter avsluttet ankeforhandling ca. kl. 12.00 siste rettsdag fredag 17. februar ble A i rettslokalet pågrepet av Politiets utlendingsenhet for uttransportering. Det ble opplyst at han skulle uttransporteres søndag 19. februar d.å. på morgenen. A begjærte samme dag midlertidig forføyning, med krav om at staten ved Politiets utlendingsenhet, Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnden skulle forbys å iverksette vedtak om uttransportering inntil lagmannsrettens dom faller.

Etter at staten fikk anledning til å uttale seg til begjæringen, avsa lagmannsretten senere samme dag kjennelse der begjæring om midlertidig forføyning ble tatt til følge, ved at staten ved Politiets utlendingsenhet ble gitt forbud mot å iverksette uttransportering av A inntil lagmannsrettens dom er avsagt.

Kjennelsen ble avsagt under dissens. Den samlede lagmannsrett la til grunn at lagmannsretten var kompetent domstol til å behandle begjæringen, jf. tvisteloven § 32-4 tredje ledd. Videre kunne lagmannsretten ikke se at lagmannsrettens kjennelse 15. juni 2016 var til hinder for at begjæringen ble behandlet. Det ble vist til at ankeforhandling nettopp var avholdt, og at lagmannsretten nå hadde et annet bevisgrunnlag enn da lagmannsretten traff sin kjennelse 15. juni. Under henvisning til ankeforhandlingen så ikke lagmannsretten noe behov for muntlig forhandling om forføyningsspørsmålet.

Lagmannsrettens flertall - lagdommer Ramm og ekstraordinær lagdommer Nyfløt - mente, ut fra en foreløpig vurdering etter ankeforhandlingen, at A hadde sannsynliggjort at han er homofil. Mindretallet, førstelagmann Dahl, kom under tvil til at begjæringen ikke kunne tas til følge, idet mindretallet ikke kunne se at det var fremkommet noe som kunne rokke ved lagmannsrettens kjennelse 15. juni 2016.

Staten begjærte 22. februar 2017 etterfølgende muntlig forhandling for behandling av forføyningsspørsmålet. A motsatte seg dette. Ved beslutning 28. februar 2017 avslo lagmannsretten begjæringen om etterfølgende muntlig forhandling. Det ble vist til at muntlig forhandling etter omstendighetene måtte anses avholdt gjennom den umiddelbart forutgående ankeforhandling. I tillegg ble det vist til at lagmannsretten antok at dom ville bli avsagt før det i praksis ville være aktuelt å få gjennomført en muntlig forhandling.

Den ankende part, A, har i ankesaken i hovedtrekk anført:

UNE har vurdert As legning feil. Hans homofile legning er reell. Den feilaktige vurderingen av As legning må føre til at UNEs vedtak om avslag på asyl er ugyldig.

Det må legges til grunn et lempet beviskrav; tvil om asylgrunnlaget skal komme A til gode. Det er tilstrekkelig at asylgrunnlaget - homofil legning - er «noenlunde sannsynlig».

UNE har ved bevisvurderingen ikke fulgt Justisdepartementets instrukser GI-07/2012 [GI-2012-7] - om tolkning av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a - forfølgelse på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet - og G-08/2012 [G-2012-8] med retningslinjer om kjønnsrelatert forfølgelse. I retningslinjene er det blant annet understreket at der asylgrunnlaget dreier seg om svært personlige forhold som mange kan ha vanskeligheter med å forklare seg om overfor fremmede, kan ikke den omstendighet at søkeren ikke har fremmet alle relevante opplysninger ved første anledning, eller at søkeren har vært tilbakeholden med detaljer, alene tilsi at forklaringen ikke kan legges til grunn. Det fremgår videre at kjønnsrelaterte anførsler vil måtte ses i sammenheng med de sosiale og kulturelle forhold i vedkommende land. I saken her er det forståelig at A ikke forklarte seg mer om følelser i asylintervjuet. Tingretten har i sin dom ikke utvist den varsomhet i vurderingen av seksuell legning som følger av nevnte instrukser.

Det representerer en saksbehandlingsfeil, og i tillegg en kompetansemangel, at UNE avgjorde saken uten nemndsmøte. Dette påberopes ikke som selvstendig ugyldighetsgrunn, men feilen tilsier at vedtakene tillegges mindre vekt.

Domstolene kan prøve fullt ut om A er homofil.

Ved bevisvurderingen er det grunn til å legge stor vekt på vitneforklaringene fra psykolog Krisztian Rozsa, prosjektansvarlig i Skeiv Verden, og fra overlege og spesialist i psykiatri og klinisk sexologi Haakon Aars. De har begge etter kontakt og samtaler med A konkludert med at han er homofil. Ingen av dem er homo-aktivister, og de har ved vurderingen brukt sin faglige kompetanse. De har begge lagt vekt på hvordan A har forklart seg om følelser knyttet til sin legning.

A har vært konsistent fra første stund om hva som har vært hans asylgrunnlag. I sin partsforklaring har han forklart seg åpent, og mer omfattende enn i asylintervjuet, om hvordan han har det med sin legning. Han har ikke hatt noen annen grunn for å reise til Norge enn å flykte fra forfølgelse i Uganda.

Troverdighet under asylintervjuet er bare ett av flere momenter ved bevisvurderingen og kan ikke være avgjørende. Sannsynlighetsovervekt for homofili kan etableres på annet grunnlag enn ved vurdering av asylintervjuet. Tingretten har i sin dom tillagt asylintervjuet for stor vekt.

Under asylintervjuet ble det ikke gjort forsøk på å finne grunner for selvmotsigelser, utelatelser og uriktige opplysninger. Det ble ikke foretatt verifisering av politidokumenter.

Også om det legges til grunn et krav om sannsynlighetsovervekt, er As homofile legning bevist.

Subsidiært gjøres det gjeldene at A vil være i fare ved retur til Uganda som følge av eksponering som homofil i norske media.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas beslutning av 14. oktober 2015 om avslag på søknad på asyl er ugyldig.
  2. Saksøkerne tilkjennes sakens omkostninger, inkludert gebyrer, med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer. 

Ankemotparten, staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Homofile hører under kategorien «spesiell sosial gruppe», jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det bestrides ikke at A har et asylgrunnlag dersom han er homofil. Kommer retten til at han er homofil, er UNEs beslutning 14. oktober 2015 ugyldig.

Retten prøver alle sider av UNEs beslutning, men det er grunn for en viss tilbakeholdenhet i vurderinger som bygger på UNEs erfaringsgrunnlag og landkunnskap.

Homofili er ikke noe som kan observeres eller bevises. Bedømmelsen av utlendingens egen forklaring vil stå helt sentralt i bevisvurderingen. Generelt i asylsaker er det slik at tidsnære bevis bør tillegges størst vekt, og særlig de forklaringer som gis av parter og vitner før det har oppstått tvist med norske utlendingsmyndigheter.

UDI tok hensyn til at det var vanskelig å forklare seg om homofili og tilrettela for intervju over flere dager.

Det er, slik tingretten korrekt har beskrevet det, en rekke mangler ved As egen forklaring. Det er påfallende lite samsvar mellom det lille som finnes av objektive og etterprøvbare opplysninger og asylforklaringen. A har forklart seg uriktig på flere punkter, og han har endret sin forklaring når han er blitt konfrontert og forevist dokumentasjon som tilsa at opplysningene ikke stemte. Han har tilpasset sin forklaring underveis. Det er også andre mangler og påfallende elementer i hans asylforklaring. Etter asylforklaringen har han til helsetjenesten i -- kommune og i reportasje i media gitt opplysninger som ikke harmonerer med asylintervjuet.

As generelle troverdighet er på denne bakgrunn svekket. Han nyter således ikke godt av tvilsfordelen og må sannsynliggjøre at han er homofil.

Det er påfallende at 18 av spillerne på de to lagene fra X Team, der A spilte, samt ytterligere 14 spillere fra andre ugandiske lag i Norway Cup 2014, hoppet av og søkte asyl, alle med homofili som asylgrunnlag.

Det kan ikke legges avgjørende vekt på vitneforklaringene fra psykolog Krisztian Rozsa og sexolog Haakon Aars. Det er riktig nok ikke grunn til å tvile på at de oppfatter A som reell homofil. De kjenner imidlertid ikke detaljene i As sak på samme måte som utlendingsmyndighetene. Aars' vurdering er basert på kun to samtaler à to timer. A har hatt all mulig grunn til å fremstå som homofil. Man har parallelle problemstillinger i saker der det er spørsmål om asylsøkere er reelle konvertitter, og der prester som har hatt kontakt med asylsøkeren forklarer seg som vitner.

UNEs beslutning hviler på et riktig faktum når UNE har lagt til grunn at A ikke er homofil.

At A som ikke-homofil har simulert å være homofil i norsk presse, medfører - på grunnlag av tilgjengelig og kjent landinformasjon - ikke risiko ved retur til Uganda. På dette punktet er det grunn for retten til å være tilbakeholden med å overprøve UNEs håndtering av landinformasjonen.

Det var ingen feil at saken ble avgjort i UNE av nemndsleder uten nemndsmøte. Saken reiste ingen vesentlige tvilsspørsmål da saken ble avgjort av UNE.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet frem til at anken ikke fører frem.

Det er gyldigheten av UNEs siste vedtak 14. oktober 2015 som er sakens gjenstand, jf. Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse i Rt-2013-1101 avsnitt 24.

Hovedspørsmålet er om A har krav på oppholdstillatelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd. Bestemmelsen lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen  

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Partene er enige om at dersom A er homofil, har han ved retur til Uganda en «velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av ... medlemskap i en spesiell sosial gruppe». Avgjørende for om han har krav på beskyttelse etter bokstav a) i bestemmelsen, er derfor om han reelt er homofil. Dersom A ikke er homofil, blir spørsmålet om han, som følge at han har fremstått som homofil i norsk presse, risikerer å bli utsatt for slik behandling eller straff som beskrevet i bokstav b).

Domstolenes prøving av gyldigheten av forvaltningsvedtak knytter seg til faktum på vedtakstidspunktet, men det er som utgangspunkt adgang til å ta hensyn til nye bevis som kaster lys over situasjonen på dette tidspunktet, jf. Høyesteretts dom i Rt-2012-1985 avsnitt 81.

I asylsaker har domstolene full overprøvingskompetanse. Lagmannsretten er enig med staten i at det for domstolene likevel kan være grunn til en viss tilbakeholdenhet i overprøvingen i noen sammenhenger. Dette gjelder der hvor utlendingsmyndighetene har opparbeidet særlig bredt erfaringsgrunnlag og kompetanse, noe som spesielt er tilfelle i landfaglige spørsmål.

Høyesterett har i dommen i Rt-2011-1481 oppsummert beviskravet i asylsaker på følgende måte:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Lagmannsretten vil nå på bakgrunn av disse utgangspunkter ta stilling til om UNEs vedtak 14. oktober 2015 bygger på feilaktig faktum når UNE har lagt til grunn at A ikke er homofil.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at spørsmålet om en person er homofil, er et vanskelig bevistema, der det foreligger begrenset med objektive holdepunkter. Lagmannsretten er enig med staten i at dette tilsier at bedømmelsen av asylsøkerens egen forklaring i utgangspunktet står sentralt.

Tingretten har i sin dom vurdert As forklaring i asylintervjuet samt enkelte etterfølgende uttalelser slik:

Asylintervjuet gikk over tre dager med ca. en uke mellom hver av dagene. Intervjuet ble foretatt med engelsk tolk og det fremkom ingen bemerkninger til tolkingen eller til måten intervjuet ble gjennomført på.

Etter en gjennomgang av asylintervjuet, finner retten påfallende lite samsvar mellom As forklaring og det som finnes av objektive og etterprøvbare opplysninger. Retten finner det utvilsomt at A bevisst må ha forklart seg uriktig på flere punkter på asylintervjuets første dag. Selv etter at han ble konfrontert med opplysninger som tilsa at noe ikke stemte, fastholdt han sin forklaring og endret først denne etter å ha blitt forevist dokumentasjon på at det måtte være feil. Det er rettens generelle inntrykk at A har endret og tilpasset sine forklaringer underveis, ut fra hva han har ment var formålstjenlig. Retten vil nedenfor utdype dette nærmere.

For det første forklarte A innledningsvis at han var født i 1995. Dette fremkommer også av passet hans. Han redegjorde i intervjuet for hvilke skoler han hadde gått på i de forskjellige årene. Da han ble konfrontert med et Google-søk der navnet hans var kommet frem som student på -- universitetet i 2009, benektet han først at opplysningene fra Google gjaldt ham. Han viste til at han har et navn som er vanlig i Uganda. Det var først etter at han hadde blitt forevist treffene fra internett at han erkjente at han var født i 1992, altså tre år tidligere enn han først hadde oppgitt. Det vises til side 24 i asylintervjuet. Dette innebar at også at en rekke av de andre opplysninger han hadde gitt måtte korrigeres. Dette gjaldt blant annet opplysningene om skolegang og når han hadde truffet sine oppgitt partnere.

Etter dette svarte A på direkte spørsmål fra intervjuer, at det ikke var andre forhold han ikke hadde snakket sant om. På spørsmål opprettholdt han sin forklaring om at B var partneren hans som han ble tatt med den 17. mai, og han bekreftet at han ikke hadde sett ham siden. Først etter at han også ble konfrontert med at dette heller ikke kunne stemme da B hadde signert papirene i forbindelse med visumsøknaden, endret han forklaringen. A forklarte da at B er søskenbarnet hans, og at partneren heter C.

Også opplysningene A har gitt om hvorfor han kom til Norge og om sin tilknytning til Norway Cup, fremstår lite troverdige. A forklarte først at han ikke visste mye om treneren på laget han skulle spille for, og at han forlot laget for å søke asyl med en gang laget kom til Norge. Ved gjennomlesning rettet han det til at de andre på laget kom før ham, og at han var i Uganda da de dro. A understrekte at han kun brukte laget for å rømme og at det aldri var hans mål å spille fotball. Han forklarte at han ikke trente sammen med laget før de dro, da han levde i skjul og holdt seg innendørs hele tiden. Han oppga at han kun så de andre på laget den dagen de søkte visum, og at det var første og siste gang. Denne forklaringen stemmer dårlig med at A ble gjenfunnet på TV2 Sumo på lagoppstillingen for laget under Norway Cup, og opplysningen om at han scoret det avgjørende målet under finalekampen. Hans forklaring stemmer også dårlig med den omstendighet at han ankom Norge 28. juli, men først søkte asyl 6. august, det vil si halvannen uke etter ankomst og etter at Norway Cup var avsluttet. Etter det opplyste hadde han ingen andre kontakter i Norge. Også As forklaring om at han levde i skjul i Uganda før avreisen og at han ikke kjente treneren på laget, harmonerer dårlig med opplysningene om at han sto på lagoppstillingen og at han scoret det avgjørende målet i finalen.

Når det gjelder As motstridende forklaringer, viser retten også til at han i forskjellige sammenhenger har gitt forskjellige forklaringer om hva som skjedde med ham etter at han ble observert av naboer i forbindelse med at han hadde oralsex med partneren sin uten å ha dradd for gardinene og uten å ha låst døren - i et land der dette kunne føre til livsvarig fengsel. I asylintervjuet forklarte han at de ble overfalt og banket opp av pøbel, og at han ble holdt innelåst og bundet i et rom i to dager uten mat, bare vann. Til helsesøster i -- sa han at han ble utestengt, slått og torturert av myndighetene. Til Aftenposten sa han at han var fengslet i 3 måneder av myndighetene.

Lagmannsretten kan slutte seg til denne gjennomgangen av As forklaring.

Lagmannsretten tilføyer at det er ytterligere elementer ved hans asylforklaring som gir grunn for skepsis.

Det gjelder for det første As forklaring knyttet til utreisen fra Uganda og prosessen med å få visum. I asylintervjuet forklarte han at han kom til Kampala rundt 20. juni 2014, og at han etter et par dager traff en fotballvenn som kunne hjelpe ham med å komme ut av Uganda. Vennen satte ham i kontakt med et fotballag som skulle delta i Norway cup. As tidsangivelse passer dårlig med den omstendighet at det er lagt frem et søknadsdokument til det svenske Migrationsverket som er undertegnet av A 6. juni 2016 (denne søknaden skyldtes at hans reise til Norge gikk via Sverige). I sin forklaring for lagmannsretten uttalte han at han må være feilsitert i asylintervjuet. Til dette bemerker lagmannsretten at det fremgår av intervjuet at dette ble lest opp, og at han bekreftet at innholdet stemte.

Lagmannsretten viser også til omstendighetene rundt et politidokument A fremla under asylintervjuet. Han anga på første intervjudag at det var utstedt arrestordre på ham. Først på en av de senere intervjudagene kom det frem at han hadde en kopi av dokumentet, og etter anmodning fremla han dette. Lagmannsretten er enig med staten i at det er påfallende at han ikke fremla dokumentet av eget initiativ allerede på første intervjudag. Ved fremleggelsen fremgikk det for øvrig at dokumentet gjaldt innkalling til avhør ved Central Police Station Kampala, og ikke en arrestordre utstedt av Y Judicial Court, slik han først forklarte. I innkallingen er As navn feilstavet. Etter omstendighetene, og sett hen til det som er opplyst om forfalskninger av offisielle ugandiske dokumenter, kan ikke lagmannsretten se at det representerte noe brudd på forvaltningens utredningsplikt at utlendingsmyndighetene ikke prioriterte å bruke ressurser på en verifisering av dokumentet.

Lagmannsretten viser videre til at A i asylintervjuet sa at han etter utreisen ikke hadde hatt noen kontakt med den partneren han hevdet å ha hatt i Uganda i over sju år. A forklarte dette med at han hadde mistet alle kontakter, telefoner og kort, og at det derfor var vanskelig å komme i kontakt med partneren. Lagmannsretten er enig med staten i at dette fremstår som påfallende. I lagmannsretten forklarte A at han etter intervjuet har prøvd å kontakte partneren, uten å lykkes i å få kontakt, og at A ikke skjønner hva som har skjedd med partneren.

Dernest viser lagmannsretten til det A forklarte i asylintervjuet om sitt kjennskap til foreninger for homofile i Uganda. Han svarte først - slik lagmannsretten forstår det, på første intervjudag - at han ikke hadde hørt om noen slike foreninger. En senere intervjudag, under gjennomlesning, nevnte han navn på et par foreninger og opplyste at han hadde planer om å melde seg inn i én av dem. På spørsmål om hvorfor han ikke opplyste om dette da han ble spurt første gang, svarte han at «[j]eg vet ikke, jeg glemte bare å nevne de.» Dette fremstår også som påfallende, slik lagmannsretten ser det.

Det fremgår av vedtakene i saken at utlendingsmyndighetene har lagt vekt på hva de har oppfattet som As manglende refleksjoner og tanker rundt sitt liv som homofil i Uganda. Lagmannsretten er enig i at det i asylintervjuet er mindre refleksjoner rundt As liv som homofil i Uganda enn det man i utgangspunktet kunne forvente. Det gjelder selv om man tar høyde for at graden av refleksjon rundt følelsesmessige spørsmål, og evnen og viljen til å redegjøre for slike refleksjoner, vil variere, også av kulturelle grunner, jf. i denne forbindelse rundskriv G-08/2012 [G-2012-8] - Retningslinjer om kjønnsrelatert forfølgelse.

Gjennomgangen av As asylforklaring viser etter lagmannsrettens oppfatning at han på flere punkter har forklart seg uriktig og motstridende, og at han har endret og tilpasset sin forklaring. Hans forklaring er på flere punkter påfallende. Slik lagmannsretten ser det, har han i det alt vesentlige ikke gitt noen tilfredsstillende begrunnelse for disse svakheter og mangler ved sin forklaring. A kan således ikke anses å ha «medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig».

Lagmannsretten er på denne bakgrunn enig med tingretten i at det lempede beviskravet som i utgangspunktet gjelder ved vurderingen av asylgrunnlaget, jf. Rt-2011-1481, ikke får anvendelse i saken, og at beviskravet for at A er homofil er alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Spørsmålet er etter dette om det er sannsynliggjort at A er homofil.

I den samlede bevisvurdering vil det inngå som et viktig moment at As troverdighet er svekket, av de grunner som nettopp er gjennomgått. Det som er vanskelig å feste lit til, ut fra hans forklaring, er særlig elementer knyttet til hans levde liv som homofil i Uganda, det han har forklarte om den direkte foranledningen til at han reiste fra Uganda, samt omstendighetene rundt reisen til Norge, og omstendighetene rundt hans kontakt med og spill for Norway cup-laget før han meldte seg som asylsøker. Det må imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning også legges til grunn at As generelle troverdighet er svekket i betydelig grad, slik at troverdigheten av hans forklaring om å ha homofil legning også er svekket.

Samtidig vil det etter lagmannsrettens oppfatning ikke være slik at manglende troverdighet knyttet til den asylhistorie A har forklart, utelukker at han - på annet grunnlag - kan sannsynliggjøre at han, uavhengig av sin asylhistorie, er homofil.

Det er opplyst at 18 av spillerne fra de to lagene fra X Team - som deltok i Norway cup 2014, og som A spilte på - samt 14 spillere fra andre ugandiske lag, søkte asyl Norge, med homofili som asylgrunn. Dette er i seg selv påfallende og inngår i lagmannsrettens vurderingsgrunnlag. Samtidig er klart at den enkeltes asylgrunnlag må vurderes individuelt og konkret.

A har i sin partsforklaring fortalt om sitt liv som homofil i Norge. I juni 2015 deltok han, etter invitasjon, i homoparaden i Oslo (Pride). Han ønsket å delta som et ledd i et forsøk på å bekjempe frykt og skam knyttet til homofili. I [sted], der han hadde opphold på utlendingsinternatet etter at han kom til Norge, spilte han på det lokale fotballaget. Hans homofile legning ble kjent for de andre på laget etter at han deltok i homoparaden, og han har forklart at lagkameratenes oppførsel overfor ham da endret seg.

For lagmannsretten er det ført to vitner som har uttalt seg om As seksuelle legning.

Dette er for det første Krisztian Rozsa. Han er psykolog og prosjektansvarlig i organisasjonen Skeiv verden. Han møtte A i september 2015. De har vært sammen på et todagers kurs. Videre har de møttes én til to ganger i måneden til terapilignende samtaler, i gruppe. Rozsa forklarte at A til å begynne med hadde vanskeligheter med å snakke om sin seksuelle legning. Etter hvert snakket A om sine opplevelser i fotballmiljøet etter at han hadde stått frem som homofil, om homofobi og utfordringer han hadde i hverdagen som homofil. A snakket også om sitt ønske om å finne kjærligheten og etablere seg i et parforhold. Han har gjort bruk av Grindr, som er en datingapp for homofile. Det har vist seg vanskelig å finne en kjæreste, har A fortalt. De fleste han har kommet i kontakt med, har kun vært interessert i overflatisk sex og ikke etablering av parforhold. Dette har skuffet A, har han sagt. Rozsa har gjort seg kjent med utlendingsmyndighetenes vedtak i saken.

Rozsa uttalte i sin forklaring at han, basert på sin kontakt med A, mener at A er reell homofil, og at Rozsa har stor tro på at A er det.

Det andre vitnet er Haakon Aars. Han er nytt vitne for lagmannsretten. Aars er lege, spesialist i psykiatri og klinisk sexologi og tilknyttet Institutt for klinisk sexologi og terapi. Han har i en årrekke arbeidet med blant annet menns seksualitet. Aars har hatt to timeslange samtaler med A; én gang før jul 2016 og én gang på nyåret 2017. Aars har lest asylintervjuet og UNEs vedtak i saken. Aars forklarte at A har snakket om sine følelser knyttet til sin seksuelle legning, og om opplevelser som homofil, herunder om opplevelser i fotballmiljøet etter at han sto frem som homofil. A har etter Aars' oppfatning beskrevet sine følelser og opplevelser på en gjenkjennelig og overbevisende måte.

Aars uttalte at det er hans oppfatning at A helt klart er homofil. Denne oppfatningen er basert på Aars' faglige kunnskap og vurderinger, forklarte han. Aars ga uttrykk for at han mener at han ville ha greid å avdekke det, dersom A simulerte sin seksuelle legning.

Lagmannsretten har etter en samlet vurdering av bevisene kommet til at det ikke er sannsynliggjort at A er homofil. I den nærmere begrunnelse for dette har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - lagdommer Ramm og ekstraordinær lagdommer Nyfløt - har funnet bevisvurderingen vanskelig.

Flertallet har tatt utgangspunkt i at vesentlige elementer i As asylforklaring er lite troverdige, og at hans generelle troverdighet er svekket. Ut fra hans forklaring isolert sett kan det ikke legges til grunn at han har sannsynliggjort at han er homofil. Det som er det vanskelige spørsmålet i saken, er hvilken betydning vitneforklaringene fra Rozsa og Aars skal ha ved den samlede bevisvurderingen.

Ved vurderingen av hvilken vekt disse vitneforklaringene skal ha, må det etter flertallets oppfatning ses hen til at vitnenes kontakt med A ble opprettet etter - for Aars vedkommende lenge etter - at A hadde fått negativt vedtak av utlendingsmyndighetene. På dette tidspunktet hadde han således en klar interesse i å fremstå som homofil. Samtidig er dette en omstendighet som Rozsa og Aars har vært klar over.

Flertallet mener at det ved vurderingen av de to vitneforklaringene, er størst grunn til å legge vekt på forklaringen fra Aars, hvis vitneprov som nevnt er nytt for lagmannsretten. Han må anses å ha tung kompetanse og lang erfaring innenfor sexologi og vurdering av menns seksualitet. Han har ingen tilknytning til A og kan ikke anses å ha noen egeninteresse i saken. Aars har lest asylintervjuet og UNEs vedtak, slik at han er kjent med det utlendingsmyndighetene anser som svakheter ved As asylforklaring.

På den annen side har Aars' kontakt med A som nevnt vært begrenset. Sett hen til at det synes å være enighet om at man ikke har objektive holdepunkter eller sikre metoder for vurdering av seksuell legning, fremstår det også som uklart for flertallet hva som ligger til grunn for den faglige vurderingen som er foretatt av Aars når han har kommet til at A er homofil. Den samme uklarhet knytter seg til grunnlaget for Rozsas vurdering.

Flertallet har ved sin avsluttende, samlede bevisvurdering lagt særlig vekt på asylforklaringen, som det sentrale tidsnære bevis. Den omstendighet at A på en rekke punkter i asylintervjuet har forklart seg bevisst uriktig og motstridende, at han har endret og tilpasset sin forklaring, og at forklaringen på en rekke punkter er påfallende, slik at hans troverdighet er svekket i betydelig grad, må tillegges stor vekt.

På denne bakgrunn, og etter en nærmere vurdering, har flertallet under tvil kommet til at vitneforklaringene fra Aars og Rozsa likevel ikke kan tillegges avgjørende vekt, slik flertallet etter en foreløpig vurdering la til grunn i kjennelsen om midlertidig forføyning.

Mindretallet, førstelagmann Dahl, er for sin del - ut fra en vurdering av de samme momentene - kommet til det ikke er tvilsomt at det ikke er sannsynliggjort at A er homofil.

Mindretallet bemerker at asylforklaringen, som det sentrale tidsnære bevis, må tillegges stor vekt i den samlede bevisvurderingen. En samlet lagmannsrett har i likhet med tingretten kommet til at A på en rekke punkter i asylintervjuet har forklart seg bevisst uriktig og motstridende, at han har endret og tilpasset sin forklaring, og at forklaringen på en rekke punkter er påfallende. Etter mindretallets syn er As troverdighet svekket vesentlig, og det gjelder ikke minst forklaringer om sin homofile legning. Basert på de opplysningene som forelå på det tidspunkt UNE avslo søknaden, er mindretallet ikke i tvil om at det var riktig å legge til grunn at A ikke var homofil.

På denne bakgrunn er mindretallet uenig med flertallet i at vitneforklaringene fra Aars og Rozsa kan tillegges særlig vekt. Det er enighet om at man ikke har objektive holdepunkter eller sikre metoder for vurdering av seksuell legning. Det er således uklart for mindretallet hva som ligger til grunn for den faglige vurderingen som er foretatt av Aars og Rozsa utover at de med sin erfaring og kompetanse mener at A har forklart seg reflektert og overbevisende om sin legning. Det må også tillegges betydelig vekt at disse vitneforklaringene gjelder samtaler som vitnene hadde med A i lang tid etter at han hadde fått avslag på sin asylsøknad. For Aars del som flertallet tillegger størst vekt, baserer forklaringen seg på to samtaler av en times varighet som ble foretatt to og ett halvt år etter at A kom til Norge.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at UNEs vedtak i saken ikke bygger på feil faktum når det er lagt til grunn at A ikke er homofil.

Lagmannsretten vil nå ta stilling til As anførsel om at det foreligger et beskyttelsesbehov fordi det vil være en reell fare for at han vil bli utsatt for behandling som beskrevet i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b ved retur til Uganda som følge av eksponering som homofil i norske media.

Tingretten har redegjort slik for den eksponering A har hatt i norske media:

Første gang A sto frem i media var i forbindelse med at han deltok i Pride Parade i Oslo 27. ju[n]i 2015. Dette var etter at UDI hadde gitt avslag på asylsøknaden og saken var til behandling hos UNE. A stilte deretter opp til nytt intervju med Aftenposten 19. september 2015, altså mens saken fremdeles var til behandling i UNE. Etter at UNE hadde avvist klagen og opprettholdt avslaget på asyl ved vedtak 5. oktober 2015, sto A igjen frem med navn og bilde i media. A har fremlagt to oppslag fra NRKs nettsider 6. oktober 2015 og et oppslag fra Dagbladets nettside 3. desember 2015.

UNE vurderte spørsmålet om beskyttelsesbehov som følge av eksponeringen i media slik i sitt vedtak 5. oktober 2015:

UNE har blant annet sett hen til anførslene om at klageren nylig har deltatt i Pride Parade i Oslo, at han er blitt intervjuet av Aftenposten, og at han står i fare ved en retur på grunn av eksponeringen i media. UNE kan ikke se at klageren har et beskyttelsesbehov på bakgrunn av dette. Det vises til at hans forklaring om at han er homofil ikke anses tilstrekkelig troverdig. Det avgjørende for risikovurderingen vil derfor være hvorvidt klageren kan oppfattes som homofil ved retur. I henhold til Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo) er det godt kjent i Uganda at ugandere tidvis lyver til vestlige lands myndigheter for å få oppholdstillatelse. Hvis vedkommende selv forklarer at det som står i intervjuet ikke er sant, men at det var et forsøk på å skaffe seg oppholdstillatelse, vil det være en helt plausibel forklaring i en ugandisk sammenheng. Det er således mye viktigere hvordan andre ugandere oppfatter klageren, enn opplysningene som framkommer i en utenlandsk avis. UNE legger således til grunn at klageren ved en retur kunne avkrefte eventuelle oppfatninger om sin anførte legning.

På bakgrunn av det ovennevnte er det ikke holdepunkter i saken som tilsier at klageren vil bli oppfattet som homofil ved retur. Det er heller ikke andre forhold i saken som tilsier at han har et beskyttelsesbehov.

Seniorrådgiver Grethe Elisabeth Neufeld i Landinfo har forklart seg under ankeforhandlingen. Lagmannsretten forsto hennes forklaring slik at så vel negative holdninger til homofile i Uganda som straffeforfølgning særlig er knyttet til homofile handlinger og ikke til legningen som sådan, og at Landinfo ikke er kjent med problemer for personer som har returnert til Uganda etter at de har stått frem som homofile i forbindelse med asylsøknader i utlandet.

Spørsmålet om hvilken fare A utsettes for ved retur til Uganda som følge av at han har eksponert seg som homofil i Norge etter å ha fått avslag på søknad om asyl, er etter lagmannsrettens oppfatning et spørsmål av en slik faglig karakter at det er grunn for domstolene til å vise en viss tilbakeholdenhet i overprøvingen av Landinfos og utlendingsmyndighetenes vurdering.

A har lagt frem et brev 31. januar 2017 fra organisasjonen Sexual Minorities Uganda (SMUG) til støtte for anførselen om at han vil bli utsatt for fare ved retur til Uganda. Lagmannsretten kan ikke se at det på basis av denne uttalelsen, og sett opp mot bevisbildet for øvrig, kan legges til grunn at A står i noen reell fare for å bli utsatt for behandling som nevnt i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b ved retur til Uganda.

Etter dette er lagmannsretten, som tingretten, kommet frem til at UNEs vedtak 14. oktober 2015 om ikke å omgjøre vedtak 5. oktober 2015 om å avslå As asylsøknad, ikke er ugyldig på noen av de anførte grunnlag. Det innebærer at anken forkastes.

Staten har vunnet saken. Hovedregelen er da at staten har krav på å få erstattet sine nødvendige sakskostnader av motparten for så vel lagmannsretten som tingretten, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd sammenholdt med § 20-5 første ledd og § 20-9 andre ledd. Lagmannsretten har vurdert om det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra hovedregelen i medhold av tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Ved denne vurderingen har lagmannsretten, når det gjelder sakskostnadene for lagmannsretten, delt seg i det samme flertall og mindretall som ovenfor.

Flertallet har lagt vekt på at saken for lagmannsretten har fremstått som tvilsom. Sett hen til denne tvil, og sakens velferdsmessige betydning for A, finner flertallet det riktig at han fritas for erstatningsansvaret for så vidt gjelder sakskostnadene for lagmannsretten. Mindretallet mener at A i samsvar med lovens hovedregel må dekke statens kostnader for lagmannsretten.

Med hensyn til sakskostnadene for tingretten, bemerker flertallet at den tvil som har vært knyttet til resultatet for lagmannsretten, skyldes bevis som først er fremlagt for lagmannsretten, og som kunne vært fremskaffet tidligere. Den samlede lagmannsrett finner etter dette ikke grunn til å gjøre endring i tingrettens kostnadsavgjørelse.

Dommen er med hensyn til sakens realitet enstemmig i resultatet, mens sakskostnadsavgjørelsen er avsagt under dissens for så vidt gjelder sakskostnadene for lagmannsretten.

 

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. Partene dekker hver sine sakskostnader for lagmannsretten.

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2016-91689-3 Asyl. Homofili. Bevisvurdering. Uganda (29.05.2017)

    Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på asylsøknad. Asylsøkeren, en mann fra Uganda, oppga homofili som asylgrunnlag. Lagmannsretten kom, som tingretten, til at asylsøkeren på flere punkter hadde forklart seg uriktig. Etter en konkret vurdering kom lagmannsretten til at det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt for at asylsøkeren er homofil. Videre la lagmannsretten til grunn at han ikke står i noen reell fare for å bli utsatt for forfølgelse ved retur til Uganda som følge av at han har stått frem som homofil i norske media, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Anken over tingrettens dom, der staten ble frifunnet, ble således forkastet.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo