Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2016-98485
Dokumentdato : 31.05.2017

Familiegjenforening. Tvil om identitet. Barnets beste. Afghanistan.


En afghansk borger som tidligere hadde fått avslag på søknad om asyl i Norge, fikk avslag på søknad om familiegjenforening på grunn av tvil om identitet. Etter avslaget på asyl i Norge, hadde han blant annet søkt asyl i Nederland under to andre identiteter. Senere fremskaffede offisielle dokumenter fra Afghanistan var ikke egnet til å sannsynliggjøre søkerens rette identitet. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at Utlendingsnemndas vedtak var gyldig. Det forelå ikke brudd på Norges forpliktelser etter EMK artikkel 8 eller barnekonvensjonen artikkel 3.


Saken gjelder gyldighet av vedtak om avslag på søknad om familiegjenforening etter utlendingsloven.

Partene er enige om at tingrettens innledende saksfremstilling er korrekt. Her heter det:

Saksøker kom til Norge i 2003 og søkte asyl 14. september 2003 under navnet A. Utlendingsdirektoratet avslo asylsøknaden 22. juli 2004 og Utlendingsnemnda opprettholdt avslaget 13. februar 2006. Saksøker ble etter dette vedtaket værende i Norge.

Saksøker møtte sin kone, B, i Norge i april 2006. De forlovet seg i juni 2006 og giftet seg etter muslimske tradisjoner 19. oktober 2006. Det ble søkt om familiegjenforening 13. april 2007, men søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet 2. juni 2007. Paret fikk datteren C 0.0.2007.

Det ble deretter levert flere omgjøringsbegjæringer som alle ble avslått. Saksøker stevnet deretter staten. Dom ble avsagt i Oslo tingrett 2. juni 2010 hvor Utlendingsnemnda ble gitt medhold.

Den 21. desember 2009 fattet Utlendingsdirektoratet vedtak om utvisning med fem års innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem. Vedtaket ble påklaget og Utlendingsnemnda opprettholdt vedtaket den 11. april 2013, men reduserte innreiseforbudet til to år.

Saksøker reiste til Nederland og søkte asyl der 26. mai 2011 under navnet D og E. Nederlandske myndigheter fant ut at saksøker var den samme personen som var registrert som A i Norge. Nederlandske myndigheter ba Norge i brev av 8. juli 2011 om å akseptere retur av saksøker i henhold til Dublinkonvensjonen. Norske myndigheter aksepterte dette og returnerte deretter saksøker til Afghanistan 10. januar 2012.

Saksøker og B giftet seg på nytt i Afghanistan 5. september 2012. Saksøker søkte så på nytt om familiegjenforening via den norske ambassaden i Islamabad 8. juli 2013. Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet 21. mai 2014. Vedtaket ble påklaget. Utlendingsnemnda avslo saksøkers klage 24. november 2014. Omgjøringsbegjæringen ble ikke tatt til følge av Utlendingsnemnda 11. august 2015.

A tok ut stevning ved Oslo tingrett 9. september 2015. Hovedforhandling ble avholdt i mars 2016.

Oslo tingrett avsa 14. april 2016 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. A, født 0.0.1976, dømmes til å betale 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner i sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda innen 14 - fjorten - dager etter denne doms forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 9. - 10. mai 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. As prosessfullmektig møtte. A avga forklaring i fjernavhør via skype fra Tyrkia. Staten v/Utlendingsnemnda var representert ved prosessfullmektigen. Det ble avhørt syv vitner, hvorav ett sakkyndig vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Tingretten baserer sin vurdering på et feilaktig faktisk grunnlag, og den har foretatt en feilaktig rettslig vurdering når den har kommet til at UNEs vedtak er gyldig.

Det er uriktig at ankende part ikke har sannsynliggjort sin identitet. A hadde lite å tjene på å gi uriktige opplysninger i asylsøknaden. Videre har han vært konsistent med opplysninger som er gitt norske myndigheter. Det er lite som tilsier at opplysningene han ga til nederlandske myndigheter, er korrekte. Feil faktum er lagt til grunn i saken, og dette har hatt avgjørende betydning for avgjørelsen.

Videre har tingretten uriktig lagt til grunn at UNE har tolket utlendingsloven § 59 korrekt, og at det er foretatt en korrekt lovmessig, skjønnsmessig vurdering, der hensynet til barnets beste har vært tilstrekkelig vurdert, jf barnekonvensjonen artikkel 3. Det er uklart om identitetstvilen har medført at utlendingsloven § 40 eller andre bestemmelser ikke kommer til anvendelse, eller om avslaget er vurdert i medhold av § 59.

I den skjønnsmessige vurderingen skulle graden av identitetstvil vært ett moment, og hensynet til barnets beste skulle ha vært av grunnleggende betydning.

UNEs skjønnsmessige vurdering etter utlendingsloven § 38 kan ikke veie opp for den manglende skjønnsmessige vurdering etter § 40, jf § 59, da dette er en annen vurdering. Det skulle først vært foretatt en skjønnsmessig vurdering etter utlendingsloven § 40, jf § 59. Subsidiært skulle det vært vurdert om opphold likevel skulle gis etter § 38.

Tingretten har heller ikke i tilstrekkelig grad tatt stilling til ankende parts anførsel om at vedtaket er i strid med EMK artikkel 8. Det gjøres gjeldene at inngrepet ikke er nødvendig i et demokratisk samfunn, og at kravet til tilstrekkelig lovhjemmel ikke er oppfylt.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 24. november 2014 og beslutning om å ikke omgjøre vedtaket av den 11. august 2015 er ugyldige.

  2. A tilkjennes sakens kostnader.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er korrekt. Ankende parts identitet var ikke sannsynliggjort på vedtakstidspunktet, og det forelå derfor omstendigheter etter utlendingsloven § 59 som ga grunnlag for å nekte familiegjenforening.

Ankende part har oppgitt ulike identiteter til nederlandske og norske myndigheter, og han har gitt ulike forklaringer om blant annet sin familie i Afghanistan, sin utdannelse og sitt opphold i Iran. Det er derfor ikke mulig å vite hvem han er. Det er av vital interesse for norske myndigheter å vite hvem som befinner seg i landet. Afghanske dokumenter har lav notoritet og kan derfor ikke avklare hans identitet.

UNEs vedtak er ikke i strid med EMK artikkel 8 eller barnekonvensjonen. Familielivet ble etablert etter at ankende part hadde fått endelig avslag på søknad om asyl. EMK artikkel 8 gir ikke i et slikt tilfelle familien rett til å fortsette familielivet i Norge. Det foreligger ikke eksepsjonelle omstendigheter i saken som tilsier at en oppholdsnektelse vil være konvensjonsbrudd.

Vedtaket er heller ikke i strid med barnekonvensjonen artikkel 3. Barnets beste er forsvarlig vurdert. Det er av vesentlig betydning for innvandringskontrollen å vite hvem som befinner seg i Norge, og dette hensyn må veie tyngre enn hensynet til barnet.

En omstendighet som gir grunnlag for å nekte oppholdstillatelse, er identitetstvil, og det er opp til forvaltningens frie skjønn om adgangen til å nekte oppholdstillatelse skal benyttes. Utlendingsnemnda har ikke feiltolket utlendingsloven § 59 første ledd, jf § 54. Nemnda var klar over at det dreier seg om en «kan»-bestemmelse. Dessuten vil identitetstvil som hovedregel medføre at søknad om familiegjenforening avslås. Så lenge avslaget ikke er i strid med de internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av, er avslaget lovlig.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.

  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Saken står så vel faktisk som rettslig i vesentlig samme stilling for lagmannsretten som for tingretten.

Sakens rettslige utgangspunkt er at ektefellen til en «referanseperson», jf utlendingsloven § 39, har rett til oppholdstillatelse dersom vilkårene i utlendingsloven § 40 er oppfylt. Det er ikke omtvistet at disse vilkår er oppfylt i denne saken.

Selv om vilkårene i § 40 er oppfylt, kan oppholdstillatelse nektes «dersom det foreligger omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til eller opphold i riket i medhold av andre bestemmelser i loven», jf utlendingsloven § 59 første ledd, jf § 54.

En omstendighet som kan gi grunnlag for å nekte oppholdstillatelse i et slikt tilfelle, er tvil om identitet. Utlendingsloven § 83 andre ledd første og andre punktum lyder:

Ved innreise, og frem til korrekt identitet er registrert, har utlendinger plikt til å medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene krever det. Utlendingsmyndighetene kan også senere pålegge utlendingen en slik plikt dersom det er grunn til å anta at den registrerte identiteten ikke er den riktige.

En eksplisitt plikt til å gi korrekte opplysninger om forhold av betydning for behandlingen av søknader om oppholdstillatelse, er ikke nedfelt i loven. Det er imidlertid ikke tvilsomt at en slik forpliktelse foreligger. I forarbeidene til utlendingsloven av 1988, Ot.prp.nr 46 (1986-1987) side 56, heter det i departementets merknader blant annet:

Til fordel for å følge utvalgets forslag om å lovfeste som et tredje vilkår for å få tillatelse at søkeren har gitt riktige opplysninger om forhold som har betydning for avgjørelsen av søknaden, taler at det da fremgår uttrykkelig av utlendingsloven at søkeren ikke har krav på å få tillatelse dersom han ikke har gitt riktige opplysninger. Dette vil kunne ha en preventiv effekt i retning av å motvirke at det i det hele tatt blir gitt uriktige opplysninger.

På den annen side er det en selvsagt forutsetning at en søker skal gi riktige opplysninger om forhold som har betydning for avgjørelsen av søknaden også uten at dette er gjort til et lovbestemt vilkår for å få tillatelse. ( ... )

At søkeren må gi riktige opplysninger om forhold som har betydning for avgjørelsen av søknaden, er et vilkår av en annen art enn vilkårene om sikret underhold og bolig, og en foreslår derfor at det ikke tas med blant vilkårene i § 8. Som påpekt av utvalget i det ovenfor siterte, vil en tillatelse som måtte være gitt fordi myndighetene ikke visste at opplysningene var uriktige, i noen utstrekning også være ugyldig. På denne bakgrunn synes det klart at en søknad kan avslås når det før vedtak er fattet er på det rene at det foreligger uriktige opplysninger om forhold som har betydning for vedtaket.

I forarbeidene til dagens utlendingslov, Ot.prp.nr.75 (2006-2007), heter det i departementets merknader på side 51 og 53 blant annet:

I saker hvor det ikke er mulig for utlendingen å fremskaffe gyldig pass eller annet legitimasjonsdokument som er egnet til å avklare identiteten, må det på samme måte som i dag foretas en helhetsvurdering. Som utgangspunkt skal tillatelse nektes dersom myndighetene ikke fester lit til de opplysningene som gis om hvem utlendingen er. ( ... )

Departementet er skeptisk til å innføre en generell regel om bruk av begrensede tillatelser for alle typer saker hvor det er alvorlig tvil om identiteten, slik UDI har foreslått. I andre saker enn dem som gjelder søknad om asyl, mener departementet at kravet til sannsynliggjort identitet bør praktiseres strengt, og det er ikke ønskelig å innføre en ny generell bestemmelse om at det kan gis oppholdstillatelse ved uklar identitet.

I nærværende sak fant Utlendingsnemnda at As oppgitte identitet ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort, og søknaden om familieinnvandring ble på dette grunnlag avslått.

Spørsmålet om hvorvidt tvil om identitet bør føre til avslag på søknaden om oppholdstillatelse, er undergitt utlendingsmyndighetenes frie forvaltningsskjønn. Domstolenes prøvingsadgang med hensyn til dette spørsmål, er dermed begrenset til de ulovfestede regler om myndighetsmisbruk. Domstolene kan imidlertid prøve det faktiske grunnlaget for vedtaket. Prøvingsadgangen omfatter også utlendingsmyndighetenes vurdering av om de foreliggende faktiske opplysninger, er tilstrekkelige til å sannsynliggjøre identiteten.

Når det gjelder spørsmålet om identitetstvil, konkluderte tingretten slik:

De fremlagte dokumenter og forklaringene for retten har ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at saksøkers identitet er A. Saksøker har anført at han ikke har andre muligheter til å sannsynliggjøre sin identitet, siden hans afghanske pass ikke aksepteres. Til dette vil retten bemerke at det er saksøkeren selv som har skapt identitetstvilen ved å oppgi andre identiteter til nederlandske myndigheter og ved å ha gitt en rekke motstridende opplysninger til norske myndigheter og i retten om seg selv. Dette er derfor forhold han selv må bære konsekvensene av.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten, og slutter seg i det vesentlige til den begrunnelse som fremgår av tingrettens dom side 5 - 9. Det har ikke fremkommet noe for lagmannsretten som gir grunnlag for en annen konklusjon.

Ved vurderingen av As troverdighet med hensyn til de opplysninger han har gitt vedrørende sin identitet, vil lagmannsretten særlig trekke frem tre forhold.

For det første har A i sin partsforklaring for lagmannsretten gjentatt hovedtrekkene i asylforklaringen som lå til grunn for hans asylsøknad. Denne asylhistorien fant utlendingsmyndighetene «dårlig underbygget og ikke tilstrekkelig sannsynliggjort», jf Oslo tingretts dom 2. juni 2010, hvor staten v/Utlendingsnemnda ble frifunnet. Det fremkom ikke noe for lagmannsretten som gir grunnlag for en annen vurdering av sannhetsgehalten i denne forklaringen, enn utlendingsmyndighetenes og tingrettens vurderinger i asylsaken. Det er således sannsynlighetsovervekt for at A søkte asyl i Norge, under påberopelse av en uriktig eller oppdiktet asylhistorie. Dette forhold er i seg selv egnet til å svekke hans troverdighet, med hensyn til spørsmålet om hans rette identitet.

For det andre har A, etter å ha fått avslag på asyl i Norge, søkt asyl i Nederland under to andre identiteter, D, født 0.0.1975, og E, født «00.00.197X». Det er ikke opplyst hvilket/hvilke asylgrunnlag han da påberopte. Dette forhold svekker i sterk grad ankende parts troverdighet, og skaper dermed også begrunnet tvil om riktigheten av de opplysninger han har gitt i Norge med hensyn til sin identitet.

Ved disse to forhold har ankende part vist at han har klar vilje til å skaffe seg opphold i Norge, eller i et annet vestlig land, ved bevisst uriktige forklaringer. Etter lagmannsrettens syn medfører dette skjerpede krav med hensyn til hvilke øvrige opplysninger og omstendigheter i saken, som skal kunne anses egnet til å sannsynliggjøre hans rette identitet.

For det tredje har A gitt ulike forklaringer om hvor han har oppholdt seg etter at han forlot Afghanistan. Han har for tingretten, og nå for lagmannsretten, forklart at han reiste fra Afghanistan til Iran, og at han oppholdt seg der i seks år før han reiste videre til Europa.

I rapport fra Oslo politidistrikt 14. september 2003, skrevet i forbindelse med As søknad om asyl, heter det blant annet om reiseruten fra Afghanistan:

Han forteller at han reiste fra Afghanistan for halvannen måned siden. Han reiste da med bil til Iran til en by som heter Mashhad. Han oppholdt seg der i seks dager og reiste videre med buss til Tyrkia. Underveis byttet han transportmiddel til personbil og kom til byen Kaya. I Kaya forteller han, at han oppholdt seg i ni til ti dager.

I asylintervju foretatt 23. oktober 2003 heter det om reiseruten til Norge:

Fra Mazar-e Sharif til Sheberghan videre til Iran. Var der i en uke. Derfra reiste vi til Tyrkia vi var der i 10 dager. ( ... )

På spørsmål til A under ankeforhandlingen om de avvikende opplysninger vedrørende oppholdet i Iran, svarte han at opplysningen i politirapporten, er feil.

Etter lagmannsrettens syn er det ingen grunn til å anta at opplysningene i politirapporten om oppholdet i Iran, ikke er i samsvar med det A faktisk forklarte til politiet. Dette underbygges særlig av at opplysningen i rapporten om at han oppholdt seg «seks dager» i Iran, ble gjentatt i asylavhøret, hvor det heter at han var i Iran «i en uke». Det pekes også på at A i egenerklæringen ikke opplyste om opphold i et annet land i mer enn 30 dager. Avvikende forklaringer om slike forhold er egnet til å svekke troverdigheten, men også direkte til å skape tvil om hvem A egentlig er - altså om hans identitet.

Lagmannsretten påpeker at personer fra Afghanistan generelt vil møte problemer med hensyn til å sannsynliggjøre sin identitet, i situasjoner hvor det foreligger omstendigheter som skaper tvil om identiteten, idet offisielle identifikasjonspapirer fra Afghanistan har lav troverdighet, jf tingrettens bemerkninger om dette. Det forhold at A har fremskaffet blant annet pass, er derfor praktisk talt uten betydning ved vurderingen av om han har sannsynliggjort sin identitet.

Etter lagmannsrettens syn hefter det således ikke feil ved Utlendingsnemndas faktiske grunnlag for vedtaket 24. november 2014 og beslutningen 11. august 2015, og heller ikke ved den sannsynlighetsvurdering som er foretatt med hensyn til As identitet.

Når det gjelder anken over rettsanvendelsen, er lagmannsretten enig med tingretten i at Utlendingsnemnda ikke kan anses å ha tolket utlendingsloven § 59 første ledd uriktig.

Etter lagmannsrettens syn har det i utgangspunktet sterk formodning mot seg at Utlendingsnemnda, her nemndlederen, ikke var kjent med at nektelsesadgangen i utlendingsloven § 59 er undergitt fritt forvaltningsskjønn, jf «kan nektes». Lagmannsretten er uansett enig med tingretten i at formuleringene i vedtaket samlet sett ikke tilsier at nemnda har bygget på en uriktig lovforståelse.

Det legges således til grunn at Utlendingsnemnda foretok en skjønnsmessig vurdering av om identitetstvilen, i dette konkrete tilfellet, burde føre til at oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 40 ikke ble gitt, jf § 59 første ledd.

Lagmannsretten er enig med ankende part i at denne vurdering burde fremgått eksplisitt av vedtaket, herunder at hensynet til forpliktelsene etter EMK artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel 3 inngikk i vurderingen. Det er imidlertid ikke grunn til å regne med at unnlatelsen har innvirket på vedtakets innhold.

I denne forbindelse pekes for det første på at søknad om familieinnvandring, i henhold til Utlendingsdirektoratets retningslinjer, som hovedregel skal avslås dersom identitet ikke er sannsynliggjort, jf UDIRS-2012-9 punkt 5.1. I slike tilfeller må det foreligge tungtveiende grunner for likevel å innvilge oppholdstillatelse, jf punkt 5.2. I nærværende sak foreligger det ingen spesielle forhold, verken ved A eller ved hans ektefelle og barn, som skulle tilsi bruk av unntaksbestemmelsen.

For det andre er hensynet til Norges konvensjonsforpliktelser eksplisitt vurdert i vedtaket, ved vurderingen av om opphold skulle gis ut fra sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, jf utlendingsloven § 38. Selv om det er ulike kriterier for opphold etter denne bestemmelse og etter § 40, er det i denne saken ingen omstendigheter som tilsier at avveiningene mot konvensjonsforpliktelsene skulle falle forskjellig ut. Det legges således til grunn at Utlendingsnemndas vurderinger knyttet til EMK og barnekonvensjonen i relasjon til utlendingsloven § 38, også har gyldighet i relasjon til spørsmålet om oppholdstillatelse etter § 40, jf § 59 første ledd.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at Utlendingsnemndas avslag ikke er i strid med EMK artikkel 8 og/eller barnekonvensjonen artikkel 3, og slutter seg til tingrettens begrunnelse, herunder henvisningen til EMDs dom 4. desember 2012 (Butt v. Norway). EMK gir ingen generell rett til familieetablering eller valg av oppholdsland, jf blant annet Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 9.4.1. og EMDs dom 28. juni 2011 (Nunez v. Norway) (EMDN-2009-55597).

Sentralt i nærværende sak er at ankende part etablerte familieliv i Norge på et tidspunkt hvor han hadde fått endelig avslag på sin asylsøknad ved UNEs vedtak 13. februar 2006, og hvor utreisefrist var satt til 8. mars 2006. Etter det opplyste møtte A sin nåværende ektefelle, B, 29. april 2006, de forlovet seg i juni samme år og giftet seg på muslimsk vis 19. oktober 2006. Datteren C ble født 0.0.2007.

I et slikt tilfelle må det foreligge «exceptional circumstances», for at avslaget på søknaden om oppholdstillatelse skal innebære en krenkelse av Norges konvensjonsforpliktelser, og lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurdering om at det ikke foreligger slike omstendigheter i denne saken. De belastninger avslaget medfører for de involverte, går ikke ut over det som normalt må forventes når familiegjenforening nektes.

Når det gjelder hjemmelsspørsmålet, jf EMK artikkel 8 andre ledd, er det etter lagmannsrettens syn ikke tvilsomt at utlendingsloven hjemler adgang til å avslå søknad om blant annet familiegjenforening, på grunn av tvil om identitet. Det vises til det som er sagt ovenfor vedrørende utlendingsloven §§ 59 og 83.

Det er heller ikke tvilsomt at adgangen til å nekte opphold i riket på grunnlag av tvil om identitet, er nødvendig i et demokratisk samfunn. Så vel hensynet til samfunnssikkerhet og den offentlige trygghet, som innvandringsregulerende hensyn, tilsier at staten kan nekte utlendinger som ikke kan sannsynliggjøre sin identitet, adgang til riket. Disse sterke hensyn slår gjennom overfor retten til familieliv, med mindre det foreligger helt spesielle omstendigheter, jf ovenfor.

Uten at det er avgjørende, peker lagmannsretten på at avslaget i nærværende sak ikke innebærer at A er avskåret fra et familieliv med ektefellen og datteren. Avslaget er imidlertid til hinder for at familielivet kan utøves i Norge. Etter det opplyste har ektefellen besøkt A både i Afghanistan og i Tyrkia, hvor han nå oppholder seg.

Når det gjelder hensynet til barnets beste, jf barnekonvensjonen artikkel 3, heter det i Utlendingsnemndas vedtak 24. november 2014 blant annet:

UNE har sett hen til opplysningene om at klageren har ektefelle og barn i Norge, men finner etter en konkret helhetsvurdering at tillatelse ikke kan innvilges i medhold av lovens § 38. Det at klageren har barn i riket tilsier ikke at tillatelse gis i henhold til denne bestemmelsen. UNE har videre sett hen til opplysningene vedrørende klagerens og barnets psykiske helse. UNE har forståelse for at klageren og hans familie befinner seg i en vanskelig situasjon. Det vises imidlertid til at det er av grunnleggende betydning for norske myndigheter å kjenne identiteten til personer som oppholder seg i riket. Innvandringsregulerende hensyn, herunder hensynet til kontroll, får avgjørende betydning i denne saken. Når det gjelder situasjonen til barnet vises det til at hun hele tiden har bodd sammen med sin mor, og at referansepersonens og barnets eventuelle behov for hjelp og bistand forutsettes dekket av norske myndigheter.

Om domstolenes prøving av utlendingsmyndighetens vedtak med hensyn til vurderingen av barnets beste i relasjon til utlendingsloven § 38, heter det i Rt-2012-1985 avsnitt 149 og 150:

Oppsummeringsvis betyr dette at domstolene fullt ut kan prøve om forvaltningen har tolket loven riktig. At hensynet til barnets beste, herunder barnets tilknytning til Norge, må være forsvarlig vurdert og avveid mot eventuelle motstående hensyn, innebærer at det må fremgå av vedtaket at hensynet til barnets beste er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn. Domstolene kan ikke prøve den konkrete interesseavveiningen.

Det har vært innvendt at domstolene ikke kan kontrollere at hensynet til barnet er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn uten å prøve selve skjønnet. Dette er jeg ikke enig i. Domstolene må kunne foreta sin kontroll ut fra den begrunnelsen som er gitt i vedtaket. Jeg viser til utlendingsforskriften § 17-1a, som fastsetter at vedtak som berører barn som hovedregel skal begrunnes slik at det fremkommer hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet til barnets beste er vektlagt. En slik begrunnelse vil være tilstrekkelig for den kontrollen domstolen skal foreta.

Som det fremgår ovenfor, har Utlendingsnemnda i sitt vedtak ikke gått nærmere inn på As forhold til sitt barn. Lagmannsretten har forstått det slik at A bodde sammen med mor og barn i Oslo fra barnets fødsel til A ble uttransportert i 2012, med unntak for den tiden han befant seg i Nederland. Lagmannsretten legger etter bevisførselen, herunder vitneforklaringer fra F og G, videre til grunn at barnet er svært opptatt av far, at de ofte snakker sammen i telefonen, og at mor og barn har besøkt far både hjemme i Afghanistan og i Tyrkia. Selv om Utlendingsnemndas begrunnelse er noe knapp, lider den etter lagmannsrettens syn ikke av slike svakheter at det medfører ugyldighet.

Etter lagmannsrettens syn er Utlendingsnemndas vedtak tilstrekkelig til å vise at hensynet til barnets beste, er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn. Den konkrete avveining mot innvandringsregulerende hensyn, kan retten ikke prøve.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Utlendingsnemndas vedtak og beslutning er gyldige, og anken forkastes.

Sakskostnader

Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet saken, og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd krav på full erstatnings for sine sakskostnader for lagmannsretten.

Selv om saken har stor velferdsmessig betydning for ankende part, og styrkeforholdet mellom partene isolert sett taler for fritak, foreligger det etter lagmannsrettens syn likevel ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for erstatningsansvaret, jf § 20-2 tredje ledd bokstav c. Det legges særlig vekt på at saken ikke har budt på tvil, og at det ikke forelå svakheter ved tingrettens dom som ga rimelig grunn til anke.

Advokat Winje har fremlagt sakskostnadsoppgave på 81 250 kroner inkludert merverdiavgift, som i sin helhet gjelder salær. Kostnadene anses rimelige og nødvendige, og kravet tas til følge, jf tvisteloven § 20-5 første og tredje ledd.

Det er ut fra lagmannsrettens resultat ikke grunnlag for å endre tingrettens sakskostnadsavgjørelse, jf tvisteloven § 20-9 andre ledd.

Dommen er enstemmig.
 

 Domsslutning
 

  1. Anken forkastes.

  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom til staten v/Utlendingsnemnda 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2016-98485 Familiegjenforening. Tvil om identitet. Barnets beste. Afghanistan. (27.11.2017)

    En afghansk borger som tidligere hadde fått avslag på søknad om asyl i Norge, fikk avslag på søknad om familiegjenforening på grunn av tvil om identitet. Etter avslaget på asyl i Norge, hadde han blant annet søkt asyl i Nederland under to andre identiteter. Senere fremskaffede offisielle dokumenter fra Afghanistan var ikke egnet til å sannsynliggjøre søkerens rette identitet. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at Utlendingsnemndas vedtak var gyldig. Det forelå ikke brudd på Norges forpliktelser etter EMK artikkel 8 eller barnekonvensjonen artikkel 3.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen