Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LE-2012-162086
Dokumentdato : 12.04.2013

Foreldreansvar. Anke. Barnelova.

Lagmannsretten forkastet fars anke over tingrettens dom, hvor han ble fratatt del i foreldreansvaret for datteren. Lagmannsretten fant etter en konkret vurdering at det forelå særlige grunner som tilsa at mor burde ha foreldreansvaret alene.  
 

      Saken gjelder foreldreansvar etter barnelovens regler.

       B, heretter også benevnt mor, og A, heretter også benevnt far, giftet seg i 2002. A hadde da bodd i Norge siden ca. 2000, og B kom fra Marokko til Norge på familiegjenforening. I 2003 fikk de datteren C. Samlivet ble brutt i februar 2006 og partene ble senere skilt.

       Ved Oslo tingretts dom av 27. oktober 2006 ble A, som på den tiden gikk under navnet A, domfelt for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd, for å ha gitt B en ørefik, og for overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ, for å ha truet B med kniv.

       Etter samlivsbruddet hadde C fast bosted hos mor, og samvær med far. Det er omtvistet hvilket omfang samværet hadde.

       I juli 2007 reiste far til Yemen, som er hans opprinnelsesland. Han hadde imidlertid fått permanent oppholdstillatelse i Norge etter å ha opplyst at han var mindreårig asylsøker fra Irak, og etter i den forbindelse å ha oppgitt navnet A. Far giftet seg på ny i Yemen i oktober 2007.

       I vedtak av 5. september 2007 ble C med mors samtykke plassert i beredskapshjem. Mor hadde regelmessig samvær med datteren. Mor var på dette tidspunkt deprimert og hadde fått påvist struma. Den 22. desember 2008 fattet fylkesnemnda vedtak om omsorgsovertakelse, fosterhjemsplassering og samvær for mor seks ganger per år. Oslo tingrett stadfestet vedtaket ved dom av 15. mai 2009. Fra juli 2009 har C bodd i sitt nåværende fosterhjem.

       Far returnerte til Norge høsten 2011. Han hadde ikke hatt kontakt med verken mor eller C i den tiden han hadde oppholdt seg i Yemen (juli 2007 til høsten 2011). Han opplyste til myndighetene at identiteten han tidligere hadde benyttet var falsk. Utlendingsdirektoratet har truffet vedtak om utvisning og tilbakekall av oppholdstillatelsen. Vedtaket er påklaget til Utlendingsnemnda, men er ennå ikke behandlet. Far har begjært samvær med C i medhold av barnevernloven. Ved fylkesnemndas vedtak av 20. august 2012 ble han gitt samvær med datteren to ganger årlig. Vedtaket ble ved stevning av 25. september 2012 brakt inn til overprøving for tingretten, og Barnverntjenesten ble gitt medhold i sin begjæring om utsatt iverksettelse av vedtaket.

       Mor gikk ved stevning av 25. november 2012 til søksmål mot far med krav om å få foreldreansvaret for datteren alene. Far tok til motmæle. Tingretten oppnevnte psykolog Jon Ståle Gjesdal Henriksen som sakkyndig. Han avga sin rapport den 2. juni 2012, hvor han konkluderte med at mor burde ha foreldreansvaret alene.

       Nedre Romerike tingrett avsa den 25. juni 2012 dom med slik slutning:

  1. B skal ha foreldreansvaret alene for C.
  2. Hver av partene bærer sine omkostninger. 

       Far brakte saken inn for lagmannsretten ved ankeerklæring av 2. september 2012. Mor tok til motmæle i tilsvar av 25. oktober 2012. Ankeforhandling ble holdt i Eidsivating lagmannsrett den 3. april 2013. Ankende part møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Ankemotparten møtte ikke, men hennes prosessfullmektig var til stede. Det var ikke opplyst at ankemotparten hadde gyldig fravær, og det var ikke innsigelser mot at saken ble fremmet i hennes fravær. Ankemotparten avga forklaring over telefon. To vitner avga forklaring, herunder psykolog Henriksen, som ble ført som sakkyndig vitne. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

       A har i hovedsak gjort gjeldende:

       For at far skal miste del i foreldreansvaret må det i følge rettspraksis foreligge særlige grunner. Det foreligger ikke særlige grunner i denne saken. I følge lovens forarbeider er det først i tilfeller hvor den ene forelder er uegnet til å utøve foreldreansvar, at det vil være aktuelt å la den ene forelder inneha foreldreansvaret alene.

       Det kan ikke anses som særlig grunn, og det kan heller ikke anses å diskvalifisere far fra del i foreldreansvaret, at han reiste til Yemen i 2007. Han hadde kun planlagt å være borte en måned, men kunne ikke returnere til Norge fordi han ikke hadde nødvendige reisedokumenter. De samarbeidsproblemene som foreligger i dag tilknyttet navneendring for C, ville foreligget også om far ikke hadde reist til Yemen. Det er i tråd med fars kulturelle bakgrunn at barnet har hans etternavn. Dersom barnet tar morens etternavn, vil det medføre tap av ære for far. Far ønsker å samarbeide med mor, og opplever ikke forholdet som særlig konfliktfylt.

       Det kan ikke legges til grunn at C har opplevet voldshandlinger fra far rettet mot mor.

       Det vil være til barnets beste at far fortsatt har del i foreldreansvaret. Mor er fratatt omsorgen for C, og det er ikke til barnets beste at mor, som ikke har omsorgskompetanse, skal være den eneste med foreldreansvar. C har muslimsk bakgrunn, og vokser nå opp i et kristent fosterhjem. Uten del i foreldreansvaret vil far fratas rettigheten til å bestemme hvilken religion C skal tilhøre. Far vil miste muligheten til å anlegge eventuell ny sak om samvær med datteren dersom han mister del i foreldreansvaret. Det er heller ikke til barnets beste. Mor ønsker at C skal adopteres av fosterfamilien. Uten del i foreldreansvaret vil far ikke kunne motsette seg dette.

       Å frata far del i foreldreansvaret vil være brudd på EMK artikkel 8. Særlig med tanke på fars kulturelle bakgrunn vil det oppleves verre for ham enn for en med norsk kulturell bakgrunn å bli fratatt foreldreansvaret.

       A har nedlagt slik påstand:

  1. A har delt foreldreansvar for datteren C.
  2. A og/eller det offentlige tilkjennes sakskostnader. 

       B har i hovedsak gjort gjeldende:

       Det foreligger særlige grunner som tilsier at mor skal ha foreldreansvaret alene.

       Selv om C er under barnevernets omsorg, vil foreldreansvaret fremdeles medføre handleplikter som foreldrene, dersom foreldreansvaret innehas av begge, må samarbeide om. Dette gjelder for eksempel navnevalg.

       Samarbeidsklimaet mellom partene er dårlig. Mor har opplevd både vold og voldtekter fra far. C har vært vitne til dette. Slik adferd fra fars side er uforenelig med plikten til omsorg og omtanke etter barneloven § 30. På samme måte har far diskvalifisert seg fra del i foreldreansvaret ved at han reiste til Yemen og ble borte i flere år, uten å gi lyd fra seg. Han har ikke utøvet foreldreansvaret slik loven pålegger ham.

       Dersom far skal ha del i foreldreansvaret vil det kunne påvirke mor negativt, noe som igjen vil kunne påvirke C negativt. Det vil dermed ikke være til C beste med delt foreldreansvar. Far er per i dag en fremmed for C, og hun viser frykt når han kommer på tale. Det er derfor ikke til hennes beste at han har del i foreldreansvaret.

       Adopsjon er bare et tema for mor dersom hun skulle få tilbakefall av kreftsykdommen.

       B har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. B og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.

       Lagmannsretten bemerker:

       Partene har hatt felles foreldreansvar for C siden hun ble født. For å gjøre endringer i dette, må det foreligge særlige grunner som tilsier at den ene av foreldrene, i dette tilfellet mor, bør ha foreldreansvaret alene. Dette er uttrykkelig uttalt i Rt-2003-35, hvor det fremgår at avgjørelsen skal bygge på en konkret vurdering hvor det enkelte barns interesser og behov står i fokus. Det er således ikke tilstrekkelig at mor motsetter seg felles foreldreansvar.

       Foreldreansvaret gir myndighet til å treffe en rekke beslutninger om barnets personlige forhold. Videre innebærer foreldreansvaret plikt til å gi barnet omsorg og omtanke. Felles foreldreansvar innebærer at beslutninger skal treffes i fellesskap, og at plikt til omsorg og omtanke påhviler begge foreldrene.

       Barneverntjenesten har overtatt omsorgen for C. Dette innebærer at beslutninger som knytter seg til den daglige omsorgen i praksis blir truffet av fosterforeldrene. Foreldreansvaret ligger fremdeles hos foreldrene, og vil, så lenge det er felles, måtte utøves av dem i fellesskap. Den siden av foreldreansvaret som gjelder plikt til omsorg og omtanke vil i noe mindre grad gjøre seg gjeldende all den tid den daglige omsorgen utøves av fosterforeldrene. Like fullt er også dette en side av foreldreansvaret, selv etter omsorgsovertakelse. Særlig aktualiseres dette når det skal treffes beslutninger om personlige forhold; de må treffes i samsvar med plikten til å utøve omsorg og omtanke.

       I denne saken er det flere tungtveiende hensyn som taler for at mor skal inneha foreldreansvaret alene. Det avgjørende er barnets beste, jf. barneloven § 48 første ledd.

       Det foreligger en aktuell problemstilling knyttet til navneendring. C har etternavnet C, det navnet far oppga til norske myndigheter da han hevdet å være mindreårig asylsøker fra Irak. Det er i dag på det rene at han oppga falsk identitet. Ingen av foreldrene har noen tilknytning til navnet, og ingen av foreldrene bruker selv dette navnet. Begge foreldre ønsker at datteren skal endre navn, men det er ikke enighet om barnet skal ha mors eller fars etternavn. Begge parter står steilt på sitt, og konflikten synes uløselig. All den tid foreldrene ikke enes, forblir datterens navn knyttet til fars tidligere falske identitet. Problemstillingen illustrerer hvilke praktiske utfordringer utøvelsen av felles foreldreansvar faktisk har medført for partene.

       Far uttalte for retten at han var innstilt på å samarbeide med mor vedrørende utøvelsen av foreldreansvaret, men at han mente de trengte hjelp fra familievernkontoret eller fra barneverntjenesten for å få dette til.

       Mor uttalte på sin side at hun ikke er interessert i å samarbeide med far og hun ønsker ikke å treffe ham. Etter at far kom tilbake fra Yemen har de truffet hverandre en gang, i barneverntjenestens regi. Etter dette møtet skaffet mor seg voldsalarm og hun fikk ilagt besøksforbud overfor far. Mor hevdet for retten at far ikke er interessert i datteren, men at han kun vil bruke henne for å få opphold i Norge.

       Mor har etter lagmannsrettens syn en uttalt motvilje mot far. Hun uttrykker også redsel for ham. Etter lagmannsrettens syn er både motviljen og frykten reell, og den kan heller ikke anses ubegrunnet. Når det gjelder den frykten mor viser overfor far, legges det vekt på at far er domfelt for legemsfornærmelse og drapstrussel overfor mor. Når det gjelder mors motvilje overfor far, har denne dels sitt utspring i partenes samliv, herunder de forhold som er beskrevet i Oslo tingretts dom av 27. oktober 2006. Det hendelsesforløp tingretten fant bevist, beskriver etter lagmannsrettens vurdering et turbulent samliv. I dommen er det beskrevet ytterligere voldsepisoder, men hvor far ikke ble domfelt fordi det ikke kunne utelukkes at det var tale om håndgemeng hvor også mor utøvet vold overfor far. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at partenes samliv har vært konfliktfylt, i alle fall mot slutten av samlivet.

       Mors motvilje mot samarbeid med far må dels også relateres til at han forsvant fra Norge uten å etterlate noen kontaktinformasjon, og uten selv å ta kontakt. Far har forklart at han forsøkte å oppnå kontakt med mor. Det er uansett en kjensgjerning at kontakt ikke ble oppnådd. Til Henriksen har far forklart at han reiste fra Norge i 2007 fordi forholdet til mor var vanskelig, og at han da ikke ønsket at mor skulle vite hvor han hadde reist.

       Far oppholdt seg i Yemen i over fire år, og han lot ikke høre fra seg. I løpet av denne tidsperioden har mor vært alvorlig syk, blant annet med en kreftdiagnose, og barneverntjenesten har overtatt omsorgen for datteren. Mors opplevelse av at far har sviktet henne og barnet i en vanskelig situasjon er forståelig. Det er videre forståelig at mor ikke har tillit til far, og at dette påvirker mors vilje og evne til å samarbeide med far vedrørende utøvelsen av foreldreansvaret. Med slik grunnleggende mangel på tillit, og med slik manglende evne og vilje til samarbeid, er det for lagmannsretten vanskelig å se hvordan det skal kunne virke til barnets beste at foreldreansvaret utøves i fellesskap.

       Det er videre lagmannsrettens syn at far, ved å forlate datteren som han gjorde i 2007, selv har sørget for å stenge seg ute fra datterens liv. Han har ingen kjennskap til hvem datteren er per i dag. Han har ikke sett henne siden hun var tre år gammel. For å kunne utøve foreldreansvaret på en god måte, ved å oppfylle sin plikt til omsorg og omtanke, og for å kunne treffe gode avgjørelser om personlige forhold for barnet, er det åpenbart en stor fordel å ha en viss førstehånds kunnskap om barnet. Det har far per i dag ikke.

       Den omstendighet at far har vært totalt fraværende, og ikke kontaktbar i en periode på over fire år, kan etter lagmannsrettens syn ikke lastes andre enn ham selv. Han har forklart at han har forsøkt å oppnå kontakt, og at det ikke har vært mulig for ham å returnere til Norge på et tidligere tidspunkt. Dette fester lagmannsretten ikke lit til. Det vises til at far blant annet ikke har forsøkt å kontakte norske myndigheter for å oppnå kontakt med mor og C. For lagmannsretten fremstår det som helt usannsynlig at han ikke ville oppnådd kontakt dersom han virkelig ønsket det. Fars fravær bærer derfor klart bud om at han i en vesentlig del av C liv bevisst har unnlatt å ha kontakt og unnlatt å holde seg informert. Det er dermed på det rene at han i denne perioden ikke utøvet sin del av foreldreansvaret på noen god måte, samtidig som han sørget for at han ikke lenger kjenner sitt barn.

       Disse to momentene; grunnleggende samarbeidsproblemer og manglende kjennskap til C, utgjør til sammen særlige grunner som tilsier at foreldreansvaret skal innehas av mor alene.

       Far har gjort gjeldende at han bør ha del i foreldreansvaret fordi mor ikke har omsorgsevne, og fordi det er til C beste at han derfor har del i foreldreansvaret. Lagmannsretten kan ikke se at dette kan endre på den vurdering som er gjort ovenfor. Fravær av omsorgsevne er ikke ensbetydende med fravær av kompetanse til å utøve foreldreansvaret. Barneverntjenesten anser mor skikket til å utøve foreldreansvaret, og har i retten fortalt om et godt samarbeid mellom henholdsvis mor og barneverntjenesten og mor og fosterhjemmet. Lagmannsretten kan derfor ikke se at mors manglende omsorgsevne kan påvirke vurderingen av hvorvidt hun bør inneha foreldreansvaret alene.

       Far har videre gjort gjeldende at det er til C beste at han innehar del i foreldreansvaret fordi han dermed vil kunne reise sak mot barneverntjenesten vedrørende samvær. Heller ikke denne anførselen kan etter lagmannsrettens syn medføre at foreldreansvaret skal være delt. Barneverntjenesten anser det per i dag ikke tilrådelig med samvær mellom far og C. Saken står til behandling for tingretten, etter at far ble gitt samvær to ganger årlig i fylkesnemnda. Det er på dette grunnlag vanskelig for lagmannsretten å konkludere med at det vil være til C beste å legge prosessuelt til rette for pågang fra far i en potensiell samværssak. Med de vektige argumenter som taler for at mor har foreldreansvaret alene, kan derfor ikke dette tillegges vekt. Dette må gjelde selv om det er uvisst i hvilket tidsperspektiv barneverntjenesten anser det utilrådelig med samvær.

       Heller ikke fars anførsel vedrørende frykt for at mor skal la fosterfamilien adoptere C kan endre lagmannsrettens vurdering. Anførselen bygger på mors tanker og utsagn om hva som eventuelt vil kunne bli et aktuelt senario dersom mors kreftsykdom kommer tilbake.

       Endelig har far påberopt seg EMK artikkel 8; retten til respekt for privatliv og familieliv. Lagmannsretten kan ikke se at det vil innebære en krenkelse av retten til privatliv og familieliv at far fratas del i foreldreansvaret. Det foreligger kvalifiserte omstendigheter, særlige grunner, som etter en konkret vurdering av hensynet til C interesser og behov tilsier at mor innehar foreldreansvaret alene. Etter lagmannsretten syn, kan det ikke tillegges vekt at det på grunn av fars kulturelle bakgrunn oppleves som en ekstrabelastning å bli fratatt del i foreldreansvaret. Også ved denne vurderingen må det være hensynet til barnets beste som går foran fars opplevelse av tap av ære.

       Etter dette har lagmannsretten kommet til samme resultat som tingretten, og anken skal forkastes.

       Sakskostnader

       B har vunnet saken, og hun skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd ha erstattet sine sakskostnader. Lagmannsretten har vurdert om det er grunn til å frita ankende part fra erstatningsplikten etter unntaksbestemmelsen i § 20-2 tredje ledd, men finner ikke at det foreligger omstendigheter som tilsier slikt unntak. Det er krevet omkostninger for lagmannsretten med 46 069 kroner, i sin helhet salær til prosessfullmektigen for 39 timers arbeid. Kostnadene anses rimelige og nødvendige, og legges til grunn for lagmannsrettens avgjørelse. Sakskostnader tilkjennes det offentlige, da B har fri sakførsel for lagmannsretten. Vitnet Gjesdal Henriksen har krevet dekket kostnader med totalt 8 477 kroner. Utgifter til vitnet anses som sideutgift etter rettshjelploven § 22. Staten skal følgelig dekke Gjesdal Henriksens krav. Statens utgifter til B og vitnet Gjesdal Henriksen skal i sin helhet erstattes av ankende part. Samlet krav for lagmannsretten blir følgelig 54 546 kroner.

       Lagmannsrettens resultat skal etter tvisteloven § 20-9 annet ledd legges til grunn for avgjørelsen av kravet om dekning av sakskostnader for lavere instans. Tingretten fant grunn til å frita A for omkostninsgansvar etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens omkostningsavgjørelse. Det vises til tingrettens begrunnelse, med angivelse av de momenter som gjorde seg gjeldende på det tidspunkt tingretten hadde saken til behandling; velferdsmessig betydning og grunn til å få saken prøvet. As behov for å få saken prøvet gjorde seg gjeldende i større grad for tingretten enn for lagmannsretten. Sakskostnader for tingretten tilkjennes derfor ikke.

      Dommen er enstemmig.

Slutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til det offentlige 54.546 – femtifiretusenfemhundreogførtiseks – kroner innen to uker fra forkynnelse av denne dom. Sakskostnader for tingretten tilkjennes ikke.

 

 

 

Siste endringer
  • Ny: LE-2012-162086 Foreldreansvar. Anke. Barnelova. (18.04.2013)

    Saken gjaldt foreldreansvar etter barnelovas regler. Fars anke ble forkastet og retten fant at det forelå særlige grunner som tilsa at mor burde ha foreldreansvaret alene. Lagmannsretten fant ikke at det forelå krenkelse av EMK artikkel 8 at den ankende part ble fratatt del i foreldreansvaret.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo