Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LE-2012-76983
Dokumentdato : 29.05.2012

Strafferett. Utlendingsrett. Falsk forklaring. Saksbehandling.

Mann (35), flyktning med asyl i Norge, ble tiltalt for flere straffbare handlinger begått som ledd i et opplegg for å hjelpe søsteren å reise inn i Norge og skaffe henne opphold her. Han tilsto de faktiske forhold, men påberopte nødrett, subsidiært straffrihet for enkelte tiltaleposter etter utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b annet punktum. I tingretten ble han funnet skyldig på alle punkter og dømt til 90 dagers ubetinget fengsel. Lagmannsretten opphevet under ankeprøvingen domfellelsen på ett punkt. Straffen for de øvrige forholdene ble satt til fengsel i 60 dager, hvorav 30 dager betinget. (Sammendrag ved Lovdata)

    Oslo statsadvokatembeter reiste 28. oktober 2011 tiltale mot A ved Nedre Romerike tingrett for overtredelse av

    I Utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b
    for forsettlig å ha hjulpet utlending til ulovlig å reise inn i riket eller til annet land

    Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

    Torsdag 4. november 2010, og i tidsrommet før dette, hjalp han B, f. *.*.82, til å reise ulovlig inn i Norge, ved å bruke sin tidligere ektefelles identitet, C, f. *.*.85, da søknad om familiegjenforening for henne ble fremmet.

    II Utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav a

    for forsettlig å ha hjulpet en utlending til ulovlig opphold i riket eller i et annet land som deltar i Schengensamarbeidet

    Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

    I tidsrommet fra torsdag 4. november 2010 og til den 15. november 2010 bidro han til at B, f. *.*.82, kunne bo i ---gata 2B i Oslo, hos D, f. *.*.75, frem til hun søkte asyl med identiteten E, f. *.*.

    III Straffeloven § 166 første ledd

    for å ha avgitt falsk forklaring til noen offentlig myndighet i tilfelle hvor forklaringen var bestemt til å avgi bevis

    Grunnlag:

a) Den 27. juli 2010, ved Fet og Rælingen lensmannskontor, ga han falsk forklaring til politiet i utlendingssak hvor B, f. *.*.82, feilaktig fikk familiegjenforening med ham under navnet C f. *.*.

b) Tirsdag 21. desember 2010 innga han falsk savnetmelding til politiet da han meldte C, f. *.*.85, savnet.

c) Torsdag 3. mars 2011 ga han, som vitne, falsk forklaring til politiet i forbindelse med allerede innlevert savnetmelding på C, f. *.*.

    IV Straffeloven § 166 første ledd og annet ledd

    for å ha bevirket til at en vitterlig usann forklaring ble avgitt av en annen til noen offentlig myndighet i tilfelle hvor forklaringen var bestemt til å avgi bevis

    Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

    Mandag 15. november 2010, og i tidsrommet før dette, hjalp han B, f. *.*.82, til å søke asyl i Norge under identiteten E, f. *.*.86, ved å skaffe til veie en dåpsattest på denne identiteten.

    Alle tiltalepostene knyttet seg til handlinger tiltalte hadde utført for å få sin søster B, som levde som eritreisk flyktning i Sudan, inn i landet på irregulær måte.

    Hovedforhandling i saken ble holdt 23. februar 2012. Tiltalte erkjente å ha opptrådt som beskrevet i tiltalen, men nektet straffeskyld. Han påberopte dels nødrett, dels - i forhold til tiltalens post I og III a - at hans handlinger falt inn under straffrihetsbestemmelsen i utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b annet punktum.

    Nedre Romerike tingrett avsa dom i saken 27. februar 2012 med slik domsslutning:

    A, født *.*.1977, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b, utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav a, straffeloven § 166 første ledd samt straffeloven § 166 første ledd og annet ledd til fengsel i 90 dager, jf. straffeloven § 62, første ledd.

Varetekt kommer til fradrag med 30 dager.

    Når det gjaldt anførselen om nødrett, straffeloven § 47, fant tingretten ingen holdepunkter for at tiltaltes søster reelt sett hadde vært i noen nødrettssituasjon i Sudan, eller at tiltalte hadde oppfattet det slik. Når det gjaldt utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b annet punktum pekte tingretten på at straffrihetsbestemmelsen bare omfatter å hjelpe en utlending med beskyttelsesbehov « til å reise inn i første trygge land ». I og med at søsteren, underveis til Norge, hadde vært innom Tyrkia og hatt mulighet for å søke asyl der, kom tingretten til at bestemmelsen ikke fritok tiltalte i denne saken.

    Tiltalte har anket dommen. I ankeerklæringen står det at « anken er fullstendig ». Forsvareren har begrunnet anken nærmere i støtteskriv av 22. mars 2012.

    Slik lagmannsretten oppfatter støtteskrivet, gjøres det for det første gjeldende at tingretten ikke har oppfattet og tatt stilling til det som tiltalte gjorde gjeldende som nødrettssituasjon. Tingretten har vurdert om søsterens situasjon i Sudan var slik at hun var i en « paa anden Maade uafvændelig Fare ». Men det var ikke det tiltalte gjorde gjeldende. Han gjorde derimot gjeldende at søsterens plan om å flykte til Israel via Sinaiørkenen, noe hun truet ham med at hun ville utføre hvis han ikke hjalp henne til Norge, var jevngodt med å true med selvmord. Dermed var han i en nødrettssituasjon da han hjalp henne til Norge. I praksis var han også i en tilsvarende situasjon da han begikk de øvrige overtredelsene etter at hun hadde kommet inn i Norge. Grunnen var at han gikk ut fra at hvis han ikke fulgte opp historien overfor norske myndigheter, ville søsteren bli sendt tilbake til Sudan. Og i så fall ville hun ta opp igjen planen om å flykte gjennom Sinai på nytt.

    For det annet gjør forsvareren gjeldende at tingretten har lagt feil faktum/lovanvendelse til grunn ved vurderingen av om tiltaltes handlinger (post I og III a) omfattes av straffrihetsregelen i utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b annet punktum. Han viser til at det skyldtes tilfeldigheter underveis at søsteren kom inn i Tyrkia, slik at hun i prinsippet kunne søkt asyl der. Dette var ikke kjent for tiltalte da han foretok de handlingene som er beskrevet i de to tiltalepostene. Ut fra tiltaltes forestillinger på handlingstidspunktene var Norge det første sikre landet han kunne hjelpe henne å reise inn til. Dette har tingretten oversett. Subsidiært er det anket over straffutmålingen. Forsvareren har i den forbindelse særlig vist til straffeloven § 56a.

    Påtalemyndigheten er kjent med anken og ankestøtten. Påtalemyndigheten påstår anken nektet fremmet.

    Lagmannsretten finner det enstemmig klart at tingrettens dom bør oppheves når det gjelder domfellelsen for tiltalens post I. Dette spørsmålet kan dermed avgjøres uten ankeforhandling, jf. straffeprosessloven § 322 første ledd nr. 1. Retten viser til den begrunnelse som gis for dette nedenfor.

    For så vidt gjelder de øvrige postene i tiltalen finner lagmannsretten det enstemmig klart at tiltaltes anke ikke vil føre fram, og at den bør nektes fremmet, jf. straffeprosessloven § 321 annet ledd. Også her viser retten til begrunnelsen som følger.

    I og med at domfellelsen for post I oppheves, blir det nødvendig for lagmannsretten å fastsette ny straff for de resterende forholdene. Dette betyr at det ikke er aktuelt å vurdere om tiltaltes anke over straffutmålingen skal fremmes eller ikke.

    Forsvareren har, som nevnt, prinsipalt gjort gjeldende at tiltalte skulle vært frifunnet for alle tiltalepostene på grunnlag av nødrett, straffeloven § 47. Subsidiært har han, under henvisning til straffrihetsbestemmelsen i utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b annet punktum, gjort gjeldende at tiltalte i hvert fall skulle vært frifunnet for post I og III a.

    Nødrettsanførselen

    På bakgrunn av redegjørelsen i støtteskrivet oppfatter lagmannsretten det slik at denne delen av anken først og fremst reiser spørsmål om tingrettens saksbehandling, nærmere bestemt domsgrunnene. Det tiltalte i realiteten gjør gjeldende, er at tingretten ikke har vurdert de omstendighetene som ble påberopt som grunnlag for at det forelå en nødrettssituasjon.

    Lagmannsretten oppfatter møtende aktors påtegning til statsadvokaten slik at aktor bekrefter at tiltaltes forklaring om nødrettssituasjonen var som anført av forsvareren i støtteskrivet. Det er på det rene at tingrettens domsgrunner ikke viser at tingretten har vurdert denne anførselen. Dermed er det også på det rene at tingrettens domsgrunner for så vidt er mangelfulle.

    Dette er likevel ikke en mangel som hindrer prøving av anken, jf. straffeprosessloven § 343 annet ledd nr. 8. Det er i dette konkrete tilfellet heller ikke en mangel som kan antas å ha virket inn på dommens innhold. Dette skyldes at frifinnelse på grunn av nødrett vanskelig kan tenkes i denne type saker, jf. Rt-1995-1218, og at den situasjonen tiltalte har beskrevet under ingen omstendighet berettiget ham til å handle slik han gjorde. Dette gjelder både de handlingene tiltalte foretok mens søsteren var i Sudan, og enda mer hans handlinger etter at hun kom til Norge.

    Verken som anke over saksbehandlingen, lovanvendelsen eller bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet kan derfor denne anførselen føre fram.

    Anførselen basert på utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b annet punktum.

    For så vidt gjelder domfellelsen etter tiltalens post I og III a har forsvareren også begrunnet anken med at tingretten har tatt feil når det gjelder straffrihetsbestemmelsen i utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b annet punktum.

    Utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b første punktum setter straff for den som « forsettlig hjelper en utlending til ulovlig å reise inn i riket eller til et annet land ». Etter annet punktum gjelder det likevel et unntak « dersom hensikten er å hjelpe en utlending som omfattes av lovens § 28 til å reise inn i første trygge land ».

    Lovens § 28 er bestemmelsen om « oppholdstillatelse for utlendinger som trenger beskyttelse (asyl) ». Den angir nærmere hvilke kriterier som må være oppfylt som grunnlag for krav på å bli anerkjent som flyktning.

    Unntaksbestemmelsen i § 108 fjerde ledd bokstav b annet punktum er en videreføring av den tilsvarende bestemmelsen i tidligere utlendingslov § 47. Om bakgrunnen for bestemmelsen og den nærmere forståelsen viser lagmannsretten til Rt-2010-801 avsnitt 17 - 23.

    Tingretten har, som nevnt, kommet til at bestemmelsen ikke gir krav på straffrihet i denne saken, fordi tiltaltes søster underveis til Norge var et døgn i Tyrkia og kunne søkt asyl der. Av tingrettens domsgrunner går det imidlertid fram at oppholdet i Tyrkia skyldtes at søsteren ble syk på flyplassen, og at det var derfor hun fikk anledning til å forlate denne, selv om hun bare hadde transittvisum. På det tidspunktet tiltalte ga sin bistand var ikke dette noe han hadde mulighet for å ta i betraktning. At Tyrkia faktisk ble søsterens første trygge land, utelukker derfor etter lagmannsrettens mening ikke at tiltaltes hensikt kan ha vært å hjelpe henne å reise inn i Norge som første trygge land.

    Som en følge av tingrettens misforståelse på dette punktet inneholder domsgrunnene ingen vurdering av om det grunnleggende vilkåret for straffrihet etter unntaksbestemmelsen - at søsteren var omfattet av utlendingslovens § 28 - var oppfylt. Spørsmålet er hvilken betydning dette får for vurderingen av tiltaltes anke.

    Innledningsvis peker lagmannsretten på at denne spesielle straffrihetsbestemmelsen bare knytter seg til utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b, ikke til andre straffebud som eventuelt måtte være overtrådt som ledd i tiltaltes aksjon for å hjelpe søsteren å komme ulovlig inn i Norge. Det er dermed på det rene at feilen ikke har noen betydning for så vidt gjelder domfellelsen etter tiltalens post III a om falsk forklaring.

    Når det derimot gjelder domfellelsen etter tiltalens post I, kan feilen ha hatt betydning.

    På dette punktet er det derfor grunnlag for å oppheve tingrettens dom.

    Ved vurderingen av om domfellelsen bør oppheves eller anken fremmes har lagmannsretten lagt vekt på at utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b annet punktum reiser vanskelige spørsmål av faktisk og rettslig art, som det er en viss fare for at heller ikke vil la seg avklare på tilfredsstillende måte gjennom en ankebehandling. Siden det er tale om en begrenset del av saken, fortoner en opphevelse seg på denne bakgrunn som den mest hensiktsmessige løsningen i dette tilfellet.

    Straffutmåling

    Tiltalte er en 35 år gammel eritreisk mann som kom til Norge i 2008. Han opplyser å ha vært i militæret i Eritrea, og at han satt fengslet i Eritrea fra desember 2006 til april 2008. Han kom til Norge via Sudan. Han har senere fått innvilget asyl i Norge.

    Når domfellelsen for tiltalens post I er opphevet, er det som står igjen først og fremst tre tilfeller av falsk forklaring til offentlig myndighet, straffeloven § 166 første ledd, og ett tilfelle av å ha bevirket at søsteren avga falsk forklaring, straffeloven § 166 første og annet ledd. Dessuten er han domfelt for å ha hjulpet søsteren til å oppholde seg i Norge etter at hun kom hit; utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav a.

    Overtredelsen av utlendingsloven er relativt bagatellmessig. De øvrige forholdene er derimot slik at de i utgangspunktet, og hver for seg, normalt gir grunnlag for ubetinget fengsel. Lagmannsretten er enig med tingretten i at det må gjelde i dette tilfellet også, selv om det legges til grunn at tiltalte begikk de straffbare forholdene dels for å hjelpe søsteren ut av en vanskelig situasjon i Sudan (tiltalens post III a), dels fordi han fryktet at norske myndigheter ellers ville sende henne tilbake til Sudan. Når det gjelder de tilfellene av falsk forklaring som fant sted etter at søsteren kom til Norge, kan ikke lagmannsretten at det foreligger noen formildende omstendigheter. Det ligger i dette at lagmannsretten heller ikke er enig med forsvareren i at det er grunnlag for å vurdere straffenedsettelse etter straffeloven § 56 a.

    Ved straffutmålingen tar lagmannsretten utgangspunkt i det nivået som kan utledes av  Rt-2006-713, hvor straffen for ett tilfelle av falsk forklaring i en asylsak ble satt til ubetinget fengsel i 45 dager. Vår sak er alvorligere, siden den gjelder flere forhold begått over en lengre periode. På den annen side ble det i Rt-2006-713 lagt vekt på at tiltalte der var tidligere straffet for tilsvarende forhold. Begge sakene inneholder elementer av tilståelse og lang tid. Alle forhold tatt i betraktning tilsier dette at straffen i vår sak bør settes til 60 dager ubetinget fengsel.

    Et spesielt forhold i vår sak er imidlertid at tiltalte har krav på så mye som 30 dagers varetektsfradrag. Dette er ikke nok til at hele straffen kan anses sonet i varetekt. På den annen side fortoner det seg lite hensiktsmessig at tiltalte skal settes i fengsel på ny for soning av en relativt kort reststraff. På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at halvparten av straffen bør gjøres betinget, mens den ubetingete delen kan anses sonet ved varetekt.

Alle avgjørelser er enstemmige.


Slutning

  1. Tingrettens dom oppheves for så vidt tiltalte er domfelt for overtredelse av utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b (tiltalens post I).
  2. For øvrig nektes tiltaltes anke fremmet.
  3. For de forholdene som er rettskraftig avgjort ved tingrettens dom settes straffen til fengsel i 60 - seksti - dager. Fullbyrdelsen av 30 - tretti - dager utsettes med en prøvetid på 2 - to - år, jf. straffeloven §§ 52-54. Den ubetingete delen av straffen anses sonet i varetekt.
Siste endringer
  • LE-2012-76983 Strafferett. Utlendingsrett. Falsk forklaring. Saksbehandling. (13.06.2012)

    En mann, flyktning med asyl i Norge, ble tiltalt for flere straffbare handlinger begått da han hjalp søsteren å reise inn i Norge og prøvde å skaffe henne opphold her. Lagmannsretten opphevet domfellelsen på ett punkt.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo