Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LE-2013-176917
Dokumentdato : 12.12.2013

Strafferett. Lovanvendelse. Flyktningekonvensjonen artikkel 31 nr. 1. Straffeloven § 182 første ledd annet punktum.

Saken gjelder spørsmålet om i hvilken grad flyktningkonvensjonen artikkel 31 nr. 1 er til hinder for domfellelse etter straffeloven § 182 første ledd annet straffalternativ, ved bruk av falske reisedokumenter ved innreise til Norge. Anken ble forkastet. Anførsel fra forsvarer om at det er et generelt krav om at asylsøknaden er ferdigbehandlet før tiltale kan tas ut, førte ikke frem. Forsvarer gjorde videre gjeldende at den norske oversettelsen av konvensjonen og norsk praksis som legger til grunn at straffritak forutsetter at flytningen «straks» tilkjennegir at det søkes asyl, ikke er i samsvar med konvensjonens krav om at dette måtte gjøres «without delay». Lagmannsretten fant det ikke nødvendig å ta stiling til dette da det i saken var utvilsomt at domfelte hadde tilkjennegitt at han søkte om asyl for sent til at flyktningkonvensjonen artikkkel 31 nr. 1 kom til anvendelse.

Saken gjelder spørsmålet om hvilke begrensninger i adgangen til å straffe, som følger av flyktningkonvensjonen artikkel 31 nr. 1, ved bruk av falskt oppholdskort ved innreise til Norge, jf. straffeloven § 182 første ledd annet straffalternativ.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av Romerike politidistrikt den 18. september 2013, er A, født 0.0.1984, satt under tiltale ved Øvre Romerike tingrett for overtredelse av:

Straffeloven § 182 første ledd annet straffalternativ

for i rettsstridig hensikt å ha benyttet som ekte eller uforfalsket et ettergjort eller forfalsket offentlig dokument

Grunnlag:

Tirsdag 17. september 2013 kl. 19.30 på Oslo Lufthavn Gardermoen i Ullensaker i forbindelse med innreisekontroll fremviste han et falskt portugisisk oppholdskort.

Øvre Romerike tingrett avsa dom 1. oktober 2013 med slik domsslutning: 

1. A, født 0.0.1984, dømmes for overtredelse av straffeloven § 182 første ledd annet straffalternativ til fengsel i 60 - seksti - dager.

Varetekt kommer til fradrag med 19 - nitten - dager. 

2. Det beslaglagte portugisiske oppholdskortet inndras jf straffeloven § 35.

A har i rett tid påanket dommen, for så vidt gjelder slutningens punkt 1. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen. Ved Eidsivating lagmannsretts beslutning av 30. oktober 2013 ble anken over saksbehandlingen nektet fremmet. Anken over lovanvendelsen ble henvist til ankeforhandling, med følgende begrensning:

Henvisningen av lovanvendelsesanken begrenses til spørsmålet om flyktningkonvensjonen art. 31 nr. 1 er til hinder for at siktede - basert på det faktum som tingretten har funnet bevist - kan domfelles for overtredelse av straffeloven § 182. Det vises herunder til de problemstillinger knyttet til tolkningen av konvensjonen som reises av Høyesterett i Rt-1995-1218.

Lagmannsretten finner det klart at forsvarerens anførsler vedrørende «feil tolkning av transitt» og «tilfeldig forskjellsbehandling», ikke kan relateres til noen feil lovanvendelse fra tingrettens side.

Ankeforhandling ble avholdt i Eidsivating lagmannsrett 11. desember 2013. Aktor og forsvarer møtte.

Forsvarer nedla påstand om at tingrettens dom oppheves.

Aktor nedla påstand om at anken forkastes.

 

Lagmannsretten bemerker:

Straffeloven § 182 første ledd lyder slik:

Den, der i retsstridig Hensigt benytter som ægte eller uforfalsket et eftergjort eller forfalsket Dokument eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med Fængsel indtil 2 Aar, men indtil 4 Aar, naar der handles om et indenlandsk eller udenlandsk offentligt Dokument.

Om sakens bakgrunn gjengis følgende fra tingrettens dom:

Tiltalte er fra Kamerun. Han var student og studerte språk, engelsk, portugisisk og russisk. Han forlot Kamerun i 2012 fordi han er homofil og var i fare på grunn av det. Han ble jaget og slått, og satt i fengsel i to måneder. Han dro til Nigera, men kunne ikke bli der. Han fikk muligheten til reise til Russland og dro derfor videre dit. I Russland følte han seg imidlertid heller ikke trygg. Han ble utsatt for rasisme og hets fordi han er homofil. Det er forbud å være homofil i Russland, og han kunne ikke søke asyl der. Han ønsket egentlig å reise til Frankrike eller Belgia fordi han snakker fransk, men ettersom det hastet for ham å reise fra Russland kjøpte han første og billigste flybillett og endte derfor i Norge.

I Russland bestilte han et falsk Portugisisk oppholdskort på internett. Han visste at det var falskt. Dette fremviste han, sammen med sitt Kamerunske pass, i passkontrollen på Gardermoen.

Domfelte har benyttet et falskt oppholdskort ved innreise til Norge. Han har objektivt sett overtrådt straffeloven § 182 første ledd annet straffalternativ. Dette er heller ikke bestridt. Dersom oppholdskortet hadde vært ekte, ville han - sammen med sitt kamerunske pass - hatt rett til opphold og innreise i hele Schengen-området.

Flyktningkonvensjonen artikkel 31 nr. 1 innebærer en begrensning i statenes adgang til å straffe flyktninger. Den norske oversettelsen av bestemmelsen lyder slik:

De kontraherende stater skal ikke straffe flyktninger, som er kommet direkte fra et område hvor deres liv eller frihet var truet i den artikkel 1 omhandlede betydning, og som uten tillatelse kommer inn eller befinner seg på deres territorium, på grunn av deres ulovlige innreise eller opphold, forutsatt at flyktningene straks fremstiller seg for myndighetene og godtgjør at de har gyldig grunn for deres ulovlige innreise eller opphold.

Begrepet «straks» er en oversettelse av begrepet «without delay» i den originale konvensjonsteksten.

Forsvarer har gjort gjeldende at det ikke er adgang til å ta ut tiltale for overtredelse av straffeloven § 182 første ledd annet straffalternativ før asylsøknaden er ferdigbehandlet av Utlendingsdirektoratet, og siktedes flyktningstatus er avklart. Det er gjort gjeldende at det er Utlendingsdirektoratet - og ikke politiet - som har kompetanse til å avgjøre spørsmålet om vedkommende har krav på beskyttelse som flyktning.

Til dette bemerker lagmannsretten at Utlendingsdirektoratets behandling av asylsøknaden - og hvor langt denne prosessen har kommet - kan ha betydning for vurderingen av om det i straffesaken må legges til grunn at vedkommende skal anses som «flyktning» i konvensjonens forstand. At vedkommende kan anses som flyktning, er imidlertid bare ett av flere kumulative vilkår i artikkel 31 nr. 1. Når lagmannsretten i denne saken finner det klart at domfelte ikke har fremstilt seg for norske myndigheter «without delay», jf. nedenfor, er det ingen grunn til at asylsøknaden skal måtte være ferdig behandlet før tiltale tas ut. Lagmannsretten kan ikke se at det som fremgår av avgjørelsen av 30. juli 2013 fra England and Wales Court of Appeal (Criminal Division), tilsier en endret vurdering, eller at norsk tiltalepraksis på dette punkt er i strid med konvensjonen og øvrige folkerettslige forpliktelser.

Forsvarer har videre anført at tingrettens rettsanvendelse er feil, når det er lagt til grunn at domfelte ikke «straks» tilkjennega at han søkte asyl, og dermed ikke kan påberope straffritak etter artikkel 31 nr. 1. Det er særlig gjort gjeldende at begrepet «straks» ikke er en korrekt oversettelse av begrepet «without delay». Norsk praksis og tingrettens lovanvendelse er etter forsvarers syn ikke i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser.

Med henvisning til den nevnte avgjørelse fra England and Wales Court of Appeal, har forsvarer gjort gjeldende at «without delay» må forstås som «as soon as reasonable practicable» - så snart som praktisk mulig. Forsvarer har fremhevet at dette ikke er det samme som «earliest possible moment» - på tidligste mulige tidspunkt. Det er anført at det først var da domfelte fikk bistand fra tolk i forbindelse med politiavhøret, at det var praktisk mulig for ham å tilkjennegi at han søkte asyl i Norge.

Høyesterett tar opp spørsmålet om anvendelsen av begrepet «without delay» i Rt-1995-1218, men drøfter ikke dette nærmere da det ikke var nødvendig slik den saken lå an. Lagmannsretten viser også til utlendingsloven § 93, hvor det fremgår at en søknad om beskyttelse skal fremsettes for politiet «uten ugrunnet opphold». I forhold til påtalepraksis synes det å være lagt til grunn at flyktningen må tilkjennegi at det søkes om asyl allerede i passkontrollen eller ved annen innreisekontroll. Det vises til Riksadvokatens retningslinjer, RA-2005-370 punkt 7, hvor det fremgår:

Unnlatelse av straffeforfølgelse i særlige tilfelle

I tråd med forpliktelsene etter FNs flyktningekonvensjon av 28. juli 1951 art. 31 skal det ikke reises straffesak for ulovlig innreise eller opphold mot en flyktning som er kommet til Norge som første trygge land. Straffefritaket antas å omfatte også bruk av falsk reisedokument som var nødvendig for å gjennomføre flukten, men ikke fortsatt bruk av slikt dokument etter ankomst her i landet. Det vises til Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 185 og Rt-1995-1218 for nærmere omtale om bestemmelsen og dens betydning.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. På bakgrunn av det faktum tingretten har lagt til grunn, finner lagmannsretten det utvilsomt at tingretten har anvendt loven korrekt, uansett om den norske oversettelsen av konvensjonens artikkel 31 nr. 1 er korrekt eller ikke. Lagmannsretten finner det klart at domfelte ikke tilkjennega at han søkte asyl hverken «straks» eller «without delay». Det vises til tingrettens dom på side 3, hvor tingretten blant annet uttaler:

Politibetjent Kesti, som satt i passkontrollen, prøvde på engelsk og fransk å snakke med tiltalte, men han var svært ordknapp og ga uttrykk for at han ikke forstod. Han ble hentet av to grensekontrollører som gjorde en nærmere undersøkelse på vaktrommet. De forsøkte å snakke med ham. De oppfattet at han sa at det var hans oppholdskort og at han skulle videre til Portugal. Da politibetjent Kesti kom tilbake og snakket med tiltalte noe senere, mens han satt og ventet på å bli tatt med videre, spurte hun om han trengte beskyttelse fra den norske regjering. Han hadde da svart ja. Han forklarte videre i politiavhør, med fransk tolk tilstede, at han søkte asyl i Norge.

Det vises videre til tingrettens uttalelser på side 4:

... Tiltalte hadde mulighet til å tilkjennegi dette i passkontrollen til politibetjent Kesti, uten at han gjorde det. Han har ikke gjort noe forsøk på å forklare dette på hverken fransk eller engelsk, på tross av at hun forsøkte å snakke til ham på begge språk, og han har fransk som morsmål og har studert engelsk. Han har ikke bedt om hjelp, eller sagt ord som beskyttelse, asyl eller flyktning. Han hadde videre muligheten til å si dette til de to betjentene som hentet ham fra kontrollen, men sa ikke at han søkte asyl før Kesti senere spurte han om det. Fremfor å forklare at han søkte asyl, la han frem et falskt oppholdskort.

Domfelte hadde i dette tilfellet intet velbegrunnet behov for å avvente fransk tolk før han tilkjennega at han søkte asyl, som anført av forsvarer.

Ved anvendelsen av artikkel 31 nr. 1 må det foretas en konkret vurdering av begrepet «without delay» ut fra omstendighetene i den enkelte sak. Etter lagmannsrettens syn er det ved tolkningen også et relevant hensyn at det ikke bør åpnes opp for en praksis hvor en straffritt kan forsøke å komme seg inn i Norge ved å fremvise falske dokumenter, for deretter å søke om asyl når det er klart at den ulovlige innreisen ikke lykkes. Formålet med artikkel 31 nr. 1 er å sikre at flyktninger straffritt kan komme seg til et trygt land. Anvendelse av falske dokumenter overfor norske myndigheter ved innreise til Norge, står således i en annen stilling enn anvendelse av falske dokumenter under flukten. Lagmannsretten tar med dette ikke stilling til om søknad om asyl alltid må tilkjennegis ved pass-/innreisekontrollen, for at artikkel 31 nr. 1 skal komme til anvendelse.

Flyktningkonvensjonen artikkel 31 nr. 1 kommer ikke til anvendelse. Det er da ikke nødvendig for lagmannsretten å vurdere hvorvidt domfelte kom «direkte» fra et område hvor hans liv eller frihet var truet.

Anken blir etter dette å forkaste.

Aktor har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger. Sett hen til domfeltes inntektsforhold finner heller ikke lagmannsretten grunnlag for å idømme det, jf. straffeprosessloven § 437 tredje ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

Anken forkastes.

Siste endringer
  • Ny: LE-2013-176917 Strafferett. Lovanvendelse. Flyktningekonvensjonen artikkel 31 nr. 1. Straffeloven § 182 første ledd annet punktum. (06.01.2014)

    Saken gjaldt spørsmålet om hvilke begrensninger i adgangen til å straffe, som følger av flyktningkonvensjonen artikkel 31 nr. 1, ved bruk av falskt oppholdskort ved innreise til Norge. Lagmannsretten fant det utvilsomt at domfelte hadde tilkjennegitt at han søkte om asyl for sent til at flyktningkonvensjonen art.31 nr.1 kom til anvendelse.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen