Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LE-2013-189017
Dokumentdato : 20.11.2013

Fengsling. Straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3, straffegjennomføringsloven § 42 femte ledd

Somalisk borger uten lovlig opphold i riket ble ikke løslatt fra varetekt sjøl om han allerede hadde sonet mer enn 2/3-deler av idømt straff, jf. Rt-2013-385. Tingretten la til grunn at prøveløslatelse ikke var sannsynlig, og viste bl.a. til hans strafferettslige historie, de straffbare forholds art og klar gjentakelsesfare. Lagmannsretten kom derfor til at det ikke var en saksbehandlingsfeil at tingretten ikke hadde vist til to rundskriv fra Kriminalomsorgen.

A, født 0.0.1971, ble i tilståelsessak i Glåmdal tingrett 8. november 2013 dømt til fengsel i 120 dager - herav tretti dager betinget - for overtredelse av straffeloven § 162 første ledd og utlendingsloven § 108 annet ledd bokstav a, jf. § 55 annet ledd. Dommen er ikke rettskraftig, men tiltalte har etter det opplyste ennå ikke bestemt seg for om han vil anke eller ikke.

Tiltalte var på domstidspunktet varetektsfengslet - han hadde et varetektsfradrag på 64 dager - og dommen hjemlet derfor fortsatt fengsling i inntil 4 uker, jf. straffeprosessloven § 187 («han sitter på dom»).

Tiltalte v/advokat Gjendem framsatte 11. november 2013 begjæring om løslatelse. Det ble vist til at tiltalte per denne dagen hadde utholdt 67 dager i varetekt - noe som var 1 uke mer enn normal prøveløslatelse etter totredels soning.

Påtalemyndigheten tok ikke begjæringen om løslatelse til følge, men framsatte begjæring om varetektsfengsling for Glåmdal tingrett. Det ble vist til gjentakelsesfare, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3. Argumentasjonen var videre at fordi tiltalte - som er somalisk statsborger uten lovlig opphold i riket - har opplyst at han ikke har til hensikt å forlate Norge, vil han være avhengig av å finansiere sitt fortsatt opphold ved å begå ny kriminalitet. Et sentralt vurderingstema ved prøveløslatelse vil være om tiltalte vil klare å holde seg unna ny kriminalitet i prøvetida, jf. straffegjennomføringsloven § 42 femte ledd. Det vil ikke tiltalte klare, og han er derfor ikke egnet for prøveløslatelse.

Glåmdal tingrett avsa kjennelse i saken 14. november 2013 med slik slutning:

A født 0.0.1971 løslates ikke.

Advokat Gjendem har på vegne av tiltalte anket kjennelsen, og begrunnet anken i støtteskriv 15. november 2013. Anken gjelder tingrettens saksbehandling (manglende begrunnelse) og lovanvendelsen vedrørende straffeprosessloven § 170 a. Påtalemyndigheten er kjent med anken og støtteskrivet, og har inngitt et kort tilsvar 18. november 2013. Lagmannsretten har sendt påtalemyndighetens merknader til forsvarer.

Lagmannsrettens syn på saken:

Spørsmålet om hvorvidt tiltalte skal løslates eller fortsatt være varetektsfengslet skal avgjøres etter straffeprosessloven § 171, jf. § 184 annet ledd.

Vedrørende spørsmålet om det foreligger skjellig grunn til mistanke om lovbrudd som kan gi høyere straff enn fengsel i 6 måneder, jf. de alminnelige fengslingsvilkår i § 171 første ledd, er det tilstrekkelig å vise til tilståelsesdommen fra Glåmdal tingrett 8. november i år.

Vedrørende spørsmålet om det foreligger sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at tiltalte vil begå ny kriminalitet om han løslates, jf. de spesielle fengslingsvilkårene i § 171 første ledd nr. 3, vises det til tingrettens kjennelse 14. november 2013, med drøftelse og konklusjon side 5, som lagmannsretten kan slutte seg til:

Retten bemerker at etter dommen ble avsagt 08.11.2013, har retten fått nye opplysninger om siktede. Siktede ble i Danmark 24.02.2012 dømt for salg av Khat. Han er derfor utvist av Danmark for seks år. Han er videre dømt i Sverige for blant annet ulovlig oppbevaring og transport av 338 kilo Khat. Den 16.07.2012 ble han dømt til fengsel i 1 år og seks måneder i Sverige. Dommen ble rettskraftig 14.08.2012. Etter det retten kan se ble dommen sonet fra 14.08.2012 til han ble løslatt mai 2013. Italienske myndigheter har videre opplyst at oppholdstillatelsen fra Italia er falsk. Alle disse opplysningene var ikke kjent for Glåmdal tingrett da de avsa sin dom 08.11.2013.

Retten finner at de spesielle fengslingsvilkårene i straffeprosessloven § 184, jf. § 185, jf. § 171 første ledd nr. 2 [skal være nr. 3, lagmannsrettens merknad] er tilstede. Det er etter rettens vurdering en klar gjentakelsefare. Siktede har opplyst at han ved løslatelse vil på ny begå straffbare handlinger ved å ta seg arbeid - noe han ikke har adgang til. Med den historikk retten nå er gjort kjent med, mener retten det også er en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at domfelte igjen vil begå narkotikakriminalitet. Siktede har blitt domfelt for narkotikaforbrytelser i Norge, Sverige og Danmark i 2011, 2012 og 2013. Det ser ikke ut til at dom og fengselsstraffer medfører noen endring. Retten finner det ikke troverdig når siktede nå sier at han ikke igjen skal ha befatning med narkotika.

Forsvarer har vedrørende tingrettens saksbehandling anført at tingrettens kjennelse må oppheves fordi tingretten ikke har tatt stilling til om prøveløslatelse vil være utilrådelig, jf. straffegjennomføringsloven § 42 femte ledd. Tingretten har om prøveløslatelse sagt følgende:

Retten mener at fortsatt varetektsfengsling ikke er et uforholdsmessig inngrep, og at fortsatt fengsling er tilstrekkelig begrunnet, jf. straffeprosessloven § 170 a. Retten har ved denne vurderingen vurdert at fortsatt varetektsfengsel vil innebære at tiden for «ordinær» prøveløslatelse er i ferd med å bli oversittet.

Det er kriminalomsorgen som avgjør om domfelte skal gis prøveløslatelse. Retten må imidlertid gå inn å vurdere sannsynligheten for at dette vil skje. Rent faktisk vil det ikke skje fordi kriminalomsorgen - etter forsvares opplysning - ikke vil ha tid til å vurdere en søknad før soningen er gjennomført. Etter rettens vurdering er det heller ikke sannsynlig at siktede ville bli løslatt om søknaden faktisk ble behandlet. Det vises til at siktede har fått forhåndsvarsel om utvisning fra Norge, siktede har en omfattende strafferettslig historie, de straffbare forholds art og at det er en klar gjentakelsesfare. [Understreket av lagmannsretten]

Forsvarer har anført at de fleste blir prøveløslatt etter 2/3-dels tid og har vist til Rt-2004-927 og det statistiske materialet som fremkommer av dommen. Etter det retten er kjent med er det i dag ikke lenger er automatikk i å bli prøveløslatt, og dagens statistikk er annerledes. Dommen fra 2004 har derfor etter rettens syn ikke lenger samme relevans. Det er også et moment at det er et økende problem i samfunnet at personer uten lovlig opphold i Norge livnærer seg ved narkotikakriminalitet. Det synes å være stort fokus på denne gruppen for tiden, og retten antar dette også ville ha virket inn i Kriminalomsorgens vurdering av om siktede skulle løslates.

Forsvarer har med henvisning til kjennelsen i Rt-2013-385 anført at dette ikke er en tilstrekkelig begrunnelse. Fra kjennelsen siteres:

(15) Som det fremgår av sitatet fra lagmannsrettens kjennelse har den basert forholdsmessighetsvurderingen på at det ikke er fare for oversoning, idet vurderingen i denne saken må ta utgangspunkt i at A ikke kan påregne å bli prøveløslatt. Dette er begrunnet i kriminalomsorgens retningslinjer for prøveløslatelse av utlendinger. Om disse retningslinjene bemerker utvalget:

(16) Straffegjennomføringsloven § 42 femte ledd første punktum fastsetter at kriminalomsorgen ikke skal beslutte prøveløslatelse «hvis omstendighetene etter en totalvurdering gjør løslatelse utilrådelig». Kriminalomsorgens praksis var tidligere at innsatte med utvisningsvedtak kunne holdes fengslet utover 2/3 tid, eventuelt fram til endt tid, dersom et utvisningsvedtak ikke lot seg effektuere på tidspunktet for forventet løslatelse. Etter at Sivilombudsmannen i en uttalelse 26. juni 2009 i sak nr. 2007/1063 (SOMB-2009-64) stilte seg kritisk til en slik praksis, ble praksis besluttet endret ved rundskriv 29. oktober 2010 fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF 6/2010). I rundskrivet uttales det:


«Kriminalomsorgens sentrale forvaltning legger til grunn at fengsling utover 2/3 tid som følge av manglende effektuering av utvisningsvedtak må være forankret i utlendingslovgivningen, ikke i straffegjennomføringsloven. Vi antar likevel at domfelte etter omstendighetene må kunne holdes tilbake en kort periode, inntil 3 uker, for å samle opp personer som skal uttransporteres til samme land.

Avslag på prøveløslatelse kan besluttes i medhold av straffegjennomføringsloven § 42 femte ledd, jf retningslinjene pkt 3.45.2 når slik løslatelse etter en konkret og individuell helhetsvurdering må anses utilrådelig.

Innsatte som er besluttet utvist har ikke oppholdstillatelse og vil ikke ha mulighet for arbeid eller egen bolig ved en eventuell prøveløslatelse. Det kan hevdes at selve utvisningsvedtaket for svært mange domfelte vil kunne representere fare for ny kriminalitet, og at prøveløslatelse derfor må anses utilrådelig. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning legger til grunn at det for å opprettholde frihetsberøvelsen må foreligge omstendigheter utover selve utvisningsvedtaket som tilsier at prøveløslatelse er utilrådelig. Det må foretas en konkret vurdering i den enkelte sak hvor det blant annet ses hen til domfeltes strafferettslige historie, de straffbare forholds art og om det på denne bakgrunn kan antas at han vil begå nye straffbare handlinger. Det faktum at det foreligger et utvisningsvedtak kan i seg selv ikke anses tilstrekkelig for å nekte prøveløslatelse.»

(17) I rundskriv 11. januar 2012 (KSF 2/2012) ble det, etter ny henvendelse fra Sivilombudsmannen, besluttet å oppheve adgangen til å holde domfelte tilbake i inntil tre uker utover 2/3 tid for å samle opp personer som skal uttransporteres til samme land. For øvrig ble retningslinjene knyttet til prøveløslatelse av personer med utvisningsvedtak videreført.

(18) Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er etter dette mangelfulle når den har basert forholdsmessighetsvurderingen på at A ikke vil bli prøveløslatt uten at lagmannsretten har vurdert betydningen av disse rundskrivene for hans rettsstilling.

Til dette vil lagmannsretten bemerke at det ikke av Rt-2013-385 kan utledes et krav om at tingretten må ta et sjølstendig standpunkt til om prøveløslatelse vil være utilrådelig eller ikke. Mangelen ved den lagmannsrettskjennelsen som ble opphevet var at Frostating lagmannsrett ved sin vurdering av hvor påregnelig det ville være med prøveløslatelse ikke hadde drøftet de aktuelle rundskrivene. Mangelen var ikke at Frostating lagmannsrett foretok en vurdering av hvor påregnelig det var at kriminalomsorgen ville prøveløslate, men at denne vurderingen var foretatt på sviktende grunnlag i det man ikke viste at man hadde sett hen til helt nye endringer i kriminalomsorgens rundskriv.

Tingretten har i vår sak ikke vist til de aktuelle rundskrivene, men tingretten har likevel foretatt en konkret vurdering av tiltales forhold, herunder hans «strafferettslige historie, de straffbare forholds art og om det på denne bakgrunn kan antas at han vil begå nye straffbare handlinger», helt i samsvar med gjeldende retningslinjer. Det vises til de to setningene fra tingrettens kjennelse som lagmannsretten har understreket foran.

Etter lagmannsrettens vurdering foreligger det derfor ingen saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for resultatet.

Også forsvarers anførsler vedrørende forholdsmessighetsvurderingen etter straffeprosessloven § 170 a tar utgangspunkt i en påstand om at det følger av Rt-2013-385 at retten sjøl må ta stilling til vilkårene for prøveløslatelse etter straffegjennomføringsloven § 42 femte ledd er til stede. Lagmannsretten gjentar at den ikke er enig i at dette følger av Rt-2013-385.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at det, sett hen til tiltaltes omfattende strafferettslig forhistorie, de straffbare forholds art og den klare gjentakelsesfaren, ikke ville vært påregnelig med prøveløslatelse. Fortsatt fengsling med hjemmel i tingrettens dom, jf. straffeprosessloven § 187 første ledd framstår derfor ikke som uforholdsmessig.

Anken blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning


Anken forkastes.

Siste endringer
  • Ny: LE-2013-189017 Fengsling. Straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3, straffegjennomføringsloven § 42 femte ledd (03.01.2014)

    Somalisk borger uten lovlig opphold i riket ble ikke løslatt fra varetekt selv om han allerede hadde sonet mer enn to tredjedeler av idømt straff. Tingretten la til grunn at prøveløslatelse ikke var sannsynlig, og viste bl.a. til hans strafferettslige historie, de straffbare forholds art og klar gjentakelsesfare. Lagmannsretten kom derfor til at det ikke var en saksbehandlingsfeil at tingretten ikke hadde vist til to rundskriv fra Kriminalomsorgen, og forkastet anken.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo