Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

LE-2014-91031
Dokument-ID : LE-2014-91031
Dokumentdato : 30.10.2014

Utvisning. Brudd på innreiseforbud.

Gambisk statsborger ble dømt til fengsel i to år for forsettlig brudd på innreiseforbud, som fellesstraff med resttid på ett år og 181 dager etter prøveløslatelse. Ved straffeutmålingen ble det lagt vekt på straffens allmennpreventive og individualpreventive virkning. Lagmannsretten påpekte at utvisningsvedtak bør formuleres på en måte som gjør at skillet blir klarere mellom den virkningen et utvisningsvedtak har vedrørende opphold i Norge og den virkning det kan ha vedrørende lovlig opphold i resten av Schengen-området.

Saken gjelder straffutmåling for brudd på innreiseforbud i utlendingsloven.

A, gambisk statsborger født 0.0.1981, ble 18. februar 2014 av Politimesteren i Romerike tiltalt for overtredelse av:

Utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e jf § 71 annet ledd

for tross vedtak om utvisning mot seg, å ha reist inn i riket

Grunnlag:

Tirsdag 11. februar 2014 returnerte han til Norge, til tross for at han den 23. november 2013 hadde fått forkynt Utlendingsdirektoratets vedtak om at han var varig utvist fra riket, og uten at han var blitt innvilget ny innreisetillatelse.

Øvre Romerike tingrett avsa dom i saken 31. mars 2014 med slik slutning:

1. A, født 0.0.1981, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e, jf. § 71 annet ledd til fengsel i 2 - to - år og 2 - to - måneder. Straffen er fellesstraff med resttid etter prøveløslatelse fra Borgarting lagmannsretts dom av 3. mars 2011, jf. straffegjennomføringsloven § 45, jf. straffeloven § 28 b.

Det gjøres fradrag for 9 - ni - dager i varetekt.

 2. Saksomkostninger idømmes ikke.


Dommen ble avsagt under dissens, idet fagdommeren, i motsetning til de to meddommerne, mente at overtredelsen ikke var forsettlig men kun uaktsom. Fagdommeren stemte dessuten for særskilt dom.

Tiltalte anket dommen til lagmannsretten. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen.

Anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet ble ved lagmannsretten beslutning 4. juni 2014 nektet fremmet. I beslutningen ble det videre lagt til grunn at spørsmålet om tiltalte har handlet forsettlig eller uaktsomt, hører til bevisbedømmelsen under straffespørsmålet. Lagmannsretten fremmet deretter «anken over bevisbedømmelsen under straffespørsmålet» til ankeforhandling. I premissene heter det at det under ankeforhandlingen må føres bevis knyttet til skyldgraden.

Ankeforhandling ble hold i Hamar tinghus onsdag 15. oktober 2014. Tiltalte møtte ikke. Hans forsvarer, advokat Øyvind Bergøy Pedersen, var representert ved advokat Anders Westeng fra samme advokatfirma. Advokat Pedersen kunne ikke møte på grunn av dobbeltbooking og angivelig «tvangsberamming» med en lengre straffesak i Borgarting lagmannsrett. Det ble hørt ett vitne.

Forsvarer begjærte ved forhandlingens oppstart ankeforhandlingen utsatt. Aktor motsatte seg dette. Aktor la fram dokumentasjon som viste at tiltalte ville fått nødvendig innreisetillatelse om han hadde møtt opp ved den norske ambassaden i Stockholm i tide før ankeforhandlingen. Begge sider fikk prosedere utsettelsesspørsmålet før retten trakk seg tilbake for rådslagning. Etter rådslagning avsa lagmannsretten i åpen rett følgende

beslutning:

Lagmannsretten legger til grunn at tiltaltes nærvær i saken ikke er overflødig, og at han derfor skal innkalles, jf. straffeprosessloven § 334. Spørsmålet om hvorvidt saken skal fremmes i hans fravær eller ikke, avhenger da om han har gyldig fravær eller ikke.

Lagmannsretten legger til grunn at det er sannsynlighetsovervekt for at tiltalte i samtale med sin forsvarer advokat Øyvind Bergøy Pedersen den 29. september 2014, ble gjort kjent med datoen for ankeforhandlingen, i samsvar med rettens anmodning til forsvarer om dette i brev 23. juni 2014. Til tross for dette reiste tiltalte til Gambia mellom 29. september og 9. oktober 2014, med returbillett 18. oktober 2014, det vil si etter berammet rettsmøte.

Lagmannsretten legger derfor til grunn at tiltalte har unnveket. Det er ikke gitt noen opplysninger om at fraværet er gyldig.

Slutning:

Begjæringen om utsettelse tas ikke til følge.

Straffutmålingsspørsmålet ble deretter forhandlet. Forsvarer ba om at tiltalte behandles på mildest mulig måte. Aktor la ned påstand om at anken skulle forkastes.

Lagmannsrettens syn på saken:

Tiltalte kom til Norge i desember 2007 og søkte asyl i 2008. Aktor har dokumentert et vedtak fra Utlendingsdirektoratet, datert 22. januar 2008 eller 2009, der det bl.a. anføres at A tidligere hadde søkt asyl i Italia, og at han i Norge hadde oppgitt ulike identiteter samt oppgitt et uriktig fødselsår, for å få status som mindreårig asylsøker.

Tiltalte ble i Borgarting lagmannsretts dom 3. mars 2011 (LB-2011-930) dømt til fengsel i 4 år og 6 måneder, blant annet for omsetning av 3,5 kilo heroin, jf. straffeloven § 162 tredje ledd, og bruk av falskt pass og bankkort, jf. straffeloven § 182 første ledd annet straffalternativ. Lagmannsretten uttalte at straffen i utgangspunktet lå fra 9 år til 9 år og 6 måneder, men at den skulle reduseres med omlag 30 prosent på grunn av tilståelser. Den ble deretter ytterligere redusert med henvisning til at tiltalte hadde fått muntlig tilsagn fra en statsadvokat om at påstanden ville bli fengsel i 4 år og 6 måneder, dersom han trakk skyldanken, noe han hadde gjort før behandlingen i Borgarting lagmannsrett.

Da lagmannsrettens dom ble avsagt hadde tiltalte sittet 379 dager i varetekt. Han gikk over på soning 31. mars 2011. Et forhåndsvarsel om utvisning ble forkynt for ham i fengselet 15. mai 2011. Av dette varslet fra Oslo politidistrikt framgikk bl.a. at «enhver gyldig tillatelse til opphold i riket opphører å gjelde når et vedtak om utvisning er endelig» og at det - dersom utvisningsvedtak ble truffet - ville «være aktuelt» å melde tiltalte inn i Schengen Informasjonssystem (SIS). Det ble opplyst at det ville innebære at innreiseforbudet gjaldt for hele Schengen-området. Frist for uttalelse ble satt til 1. juni 2011.

Aktor har dokumentert en klage fra tiltalte v/advokat Vibeke Knapstad, datert 1. juni 2011, over et utvisningsvedtak som skal være truffet av Oslo politidistrikt 11. mai 2011. Etter lagmannsrettens vurdering kan det være tale om det vedtaket som det ble forhåndsvarslet om 15. mai 2011, men det faktum at vedtaket i så fall er truffet før utløpet av merknadsfristen 1. juni, taler i mot dette. Det er ikke avgjørende for saken å avklare hvilket vedtak klagen var rettet mot, og lagmannsretten forfølger derfor ikke dette videre.

Av denne klagen følger at tiltalte har tilknytning til Italia, der han skal ha bodd i mange år. Det opplyses at han snakker italiensk flytende, har familie i landet og har yrke som profesjonell bokser. En innmelding i SIS-registeret anføres derfor å få uforholdsmessig store konsekvenser for hans yrkesutøvelse.

Tiltalte ble løslatt på prøve 19. mars 2013. Resttida var da 1 år og 181 dager, og prøvetida utløp 16. september 2014.

Av tingrettens dom følger at tiltalte etter løslatelse var i kontakt med sin asyladvokat, som opplyste at asylsøknaden var avslått og tiltalte måtte forlate Norge innen 14 dager. Tiltalte flyttet deretter til Sverige. Hans norske kone og deres felles barn, en gutt født i 2009, flyttet etter.

Det svenske Migrasjonsverket utstedte 4. september 2013 et «uppehållskort» til tiltalte. Det ga ham rett til opphold, herunder også arbeid, i Sverige fra samme dato og fram til 4. september 2018. I begrunnelsen for Migrasjonsverkets vedtak ble det vist til at tiltaltes familiemedlem B, født 1979, som EØS-borger og med tilstrekkelige midler til å forsørge dem begge, hadde oppholdsrett i Sverige. Derfor fikk også A - som familiemedlem - slik oppholdsrett. Hans samboer og barn var på dette tidspunkt folkeregisterregistret på adressen [adresse1].

Av tingrettens dom følger at tiltalte har forklart at han etter dette var på flere besøk i Norge uten å bli stanset eller kontrollerte av norske myndigheter. Tiltalte ble imidlertid kontrollert på grensa 23. november 2013. Han ble da fraktet til sentralarresten i Oslo. Her ble et 7 siders vedtak, truffet av UDI 14. mai 2013, om utvisning og innmelding i SIS, forkynt for ham. Fra vedtaket siteres:

Utlendingsdirektoratet (UDI) utviser utlendingen fra Norge, jf. utlendingsloven § 66 første ledd bokstav c.

Innreiseforbudet er varig, jf. utlendingsloven § 71 annet ledd.

UDI melder også inn opplysningene om at utlendingen er utvist i Schengen Informasjonssystem (SIS), jf. SIS-loven § 7 nr. 2 og Schengen-konvensjonen art. 96.

Utlendingen gis ikke utreisefrist, og plikter å forlate Norge og Schengen-området umiddelbart, jf. utlendingsloven § 90 sjette ledd bokstav f. Det vises til at utlendingen er gitt utreisefrist 15. mai 2013, i sak 001 om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag.

..(..).

Konsekvenser av vedtaket

Vedtaket om utvisning og innmelding i SIS betyr at utlendingen må forlate Norge og Schengen-området og ikke kan reise tilbake så lenge innreiseforbudet gjelder. Dersom utlendingen overtrer innreiseforbudet, kan han eller hun bli straffet for dette, jf. straffeloven § 342 og utlendingsloven § 108 første ledd bokstav a jf. § 71 annet ledd.

..(..)..

SIS-innmeldingen gjelder så lenge innreiseforbudet gjelder. Selv om utlendingens SIS-innmelding opphører fordi vedkommende får tillatelse i et annet Schengen-land, gjelder fortsatt innreiseforbudet til Norge.

Polititjenestemannen som forkynte vedtaket for tiltalte, politibetjent Haugen, forklarte seg i lagmannsretten. Han opplyste at han normalt bruker om lag en hel time på å forkynne et slikt vedtak. Vedtaket ble ikke lest opp i sin helt, men hovedpunktene i vedtaket ble forklart for tiltalte både på norsk og engelsk, begge språk som polititjenestemannen oppfattet at tiltalte forsto. Han fikk dessuten tiltalte til å gjenta hva vedtaket gikk ut på, for å forsikre seg om at innholdet var forstått.

Ved forkynnelsen opplyste og dokumenterte tiltalte at han hadde oppholdstillatelse i Sverige, og han sa at hans samboer og barn bodde der. Polititjenestemannen forklarte da, slik han husket det under ankeforhandlingen i lagmannsretten, at tiltalte ble forklart at han likevel var utvist fra Norge, og at innmeldingen i SIS kunne medføre at han også mistet sin oppholdstillatelse i Sverige, men at det var opp til svenske myndigheter. Tiltalte ble forklart at norske myndigheter ville gjøre svenske myndigheter kjent med utvisningen og be om at hans oppholdstillatelse ble trukket tilbake. Politibetjent Haugen kunne ikke huske at det ble snakket noe om hvorvidt utvisningen medførte at tiltalte var utvist fra alle Schengen-stater unntatt Sverige, eller om utvisningen inntil videre bare gjaldt fra Norge.

Tiltalte nektet å skrive under på forkynnelsen. I følge tingrettens dom skyldes dette at han ville gjennomgå vedtaket med sin advokat dagen etter.

Det fikk han ikke anledning til, for etter forkynnelsen ble tiltalte samme kveld kjørt fra Oslo til X av to tjenestemenn fra Politiets utlendingsenhet. Det heter i rapporten fra de som kjørte tiltalte ut av Norge, at transporten først var innom tiltaltes «kjæreste på Torshov hvor han fikk penger». Tiltalte ble satt av like ved jernbanestasjonen i X sentrum kl 22. Han hadde da opplyst at han ville ta toget til Y. I tingretten forklarte tiltalte derimot at han umiddelbart etter reiste inn igjen i Norge, for å ta toget fra Oslo til Charlottenberg.

Det følger av tingrettens dom at tiltalte under hovedforhandlingen forklarte at han også etter den 23. november 2013 hadde flere innreiser til Norge, bl.a. sammen med sønnen. Da hans mor i Gambia ble sjuk, reiste han i februar 2014 for å besøke henne på billige flybilletter fra Gardermoen. Da han kom tilbake til Gardermoen 11. februar 2014 ble han pågrepet og tiltalt for forholdet i denne saken. Om tiltaltes videre forklaring gjengis fra tingrettens dom:

Tiltalte har forklart at han trodde han hadde lov til å reise til Norge. Tiltalte har lovlig opphold i Sverige, og han har et oppholdskort som gjør at han kan bevege seg fritt innenfor Schengen-området. Norge ligger i Schengen-området, og tiltalte har derfor trodd at han kan reise til Norge, men at han ikke kan bo her. Vedtaket om utvisning og innreiseforbud ble forkynt for ham på norsk og engelsk av en politimann i arresten i Oslo politidistrikt, og det ble ikke benyttet tolk. Tiltalte forsto hva politimannen sa, men han trodde at han ikke hadde lov til å bosette seg i Norge, men at han fritt kunne reise hit. Tiltalte sa også til politimannen at han kunne reise fritt innenfor Schengen med det svenske oppholdskortet han hadde.

Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke tvilsomt at tiltalte da han kom til Gardermoen 11. februar 2014 var kjent med at han var utvist fra Norge. For det det første var det dette han fikk opplyst av politiet - på både norsk og engelsk - ved forkynnelsen av vedtaket 23. november 2013. For det annet demonstrerte politiet ved handling at han var utvist, ved å transportere ham ut av landet. Om det skulle være slik at vedtaket kun forbød tiltalte å bosette seg i landet, men ikke innebære et innreiseforbud, ville det vært liten mening i å bruke ressurser på å transportere tiltalte ut av Norge. Ved vurderingen av hva tiltalte forsto eller ikke forsto av innholdet i utvisningsvedtaket, har lagmannsretten dessuten sett hen til det faktum at tiltalte i tidligere møter med norske myndigheter ikke har vært fremmed for å forklare seg uriktig. Han har ved dette bidratt til å redusere sin egen generelle troverdighet.

Uten at det får konkret betydning i denne saken, vil lagmannsretten likevel peke på at det er grunnlag for noe kritikk mot måten utvisningsvedtaket er formulert. Gjennomgående i hele vedtaket benyttes ordet «utlendingen» der man med hell kunne brukt navnet «A» eller bare «A». Det ville umiddelbart gitt en bedre forståelse.

Vedtaket tar dessuten munnen for full når det heter at A er forpliktet til «å forlate Norge og Schengen-området umiddelbart». Tiltalte hadde på forkynnelsestidspunktet oppholdstillatelse i Sverige, og som følge dette var han kun forpliktet til å forlate Norge. Han kunne lovlig oppholde seg i samtlige andre Schengen-stater, med det mulige unntak at det kunne foreligge utvisningsvedtak også i andre stater, men at disse vedtakene ikke var meldt inn i SIS.

Den omstendighet at vedtaket for så vidt det gjelder oppholdstillatelse i andre Schengen-stater enn Norge, ikke var riktig, ble tatt opp med møtende aktor. Han repliserte at tiltalte fikk sin oppholdstillatelse i Sverige etter at vedtaket ble fattet 14. mai 2013, og at vedtaket derfor var riktig på det tidspunkt det ble fattet. Lagmannsretten har ikke kunnskap som taler i mot det. Men saken viser at det kan gå tid fra vedtak treffes til de forkynnes, og at parten/utlendingen i mellomtida kan ha fått lovlig opphold i en Schengen-stat, slik at den delen av vedtaket som gjelder utvisning fra et større område enn bare Norge, blir feil. I denne saken ble dette løst ved at politimannen som forkynte vedtaket foretok en riktig fortolkning av vedtaket opp mot de nye opplysningene om lovlig opphold i Sverige, men utlendingsmyndighetene kan ikke basere seg på at utvisningsvedtak alltid blir forkynt av personer som kjenner lovverket så godt at slik fortolkning vil være mulig.

Problemet kan trolig løses om utlendingsmyndigheten i framtidige vedtak skiller klarere mellom den virkningen et utvisningsvedtak har vedrørende opphold i Norge og den virkning det kan ha vedrørende lovlig opphold i resten av Schengen-området. Som presisert foran, finner ikke lagmannsretten at denne uklarheten har hatt noen betydning i den foreliggende sak, i det tiltalte umulig kan ha vært i tvil om at han i alle fall var utvist fra Norge.

Det neste spørsmålet i saken er om det skal avsies fellesstraff med resttida etter prøveløslatelsen 19. mars 2013 eller om det skal avises særskilt dom.

Overtredelse av innreiseforbudet straffes med bot eller fengsel i inntil to år. Med virkning fra 15. januar 2014 ble strafferammen for brudd på innreiseforbudet hevet fra fengsel i inntil seks måneder til fengsel i inntil to år. I Prop. 181 L (2012-13) Endring i utlendingsloven mv. (heving av strafferammen ved brudd på innreiseforbud) heter det i punkt 6.6.3:

Departementet foreslår å heve strafferammen i utlendingsloven § 108 ved brudd på innreiseforbudet fra bot eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler til bot eller fengsel inntil to år for derved å få et høyere normalstraffenivå for slike lovbrudd. Normalstraffenivået ved førstegangsbrudd bør ikke være under fengsel i ett år. ..(..).. Bakgrunnen for forslaget er blant annet økningen i antall anmeldelser for brudd på innreiseforbudet og at denne typen kriminalitet utgjør et samfunnsproblem.

Det er avklart i praksis, jf. Rt-2014-709, at straffeskjerpelsen fullt ut skal legges til grunn for overtredelser som er begått etter at lovendringen trådte i kraft. Det har derfor ingen betydning for strafferammen i vår sak at lovbruddet i skjedde under 1 måned etter at strafferammen ble utvidet.

I Prop. 181 L (2012-13) side 18 er det vist til at kort tid mellom uttransportering og ny innreise vil være skjerpende, og at «det skjerpende området bør strekke seg utover to måneder, men at en nærmere avklaring må finne sted i rettspraksis». I vår sak gikk det om lag to og en halv måned, og lagmannsretten legger til grunn at dette er innenfor det «skjerpende området». Isolert sett bør straffen derfor settes til 1 år og 2 måneder.

Det følger av straffegjennomføringsloven § 45 første ledd, jf. straffeloven § 28 b første ledd bokstav b, jf. fjerde ledd annet punktum, at når en person som er prøveløslatt begår en ny straffbar handling i prøvetida, kan retten beslutte at hele eller deler av reststraffen skal fullbyrdes. Det er gitt nærmere retningslinjer for bruken av denne diskresjonære adgangen i lovens forarbeid, jf. Ot.prp.nr.5 (2000-01). Side 144 står det bl.a.:

Departementet foreslår derfor at enhver straffbar handling begått i ..(..).. prøvetiden når en domfelte er prøveløslatt skal være et brudd på forutsetningene som gir retten anledning til å vurdere om ..(..).. reststraffen bør fullbyrdes. Retten skal med andre ord ikke lenger vurdere om den straffbare handlingen innebærer et «alvorlig eller gjentatt» brudd, men kan i stedet vurdere relativt fritt om straffen bør fullbyrdes. Departementet vil imidlertid presisere at det fortsatt er alvoret i den nye straffbare handlingen og sammenhengen med den tidligere dommen som må være utgangspunktet for rettens vurdering av om straffen bør fullbyrdes. Videre kan retten velge om den vil gi en samlet dom som omfatter hel eller delvis fullbyrding sammen med det nye forholdet eller en særskilt dom for den nye handlingen.

Av rettspraksis følger det at domfellelse for ny alvorlig kriminalitet i prøvetida normalt må medføre idømmelse av fellesstraff, jf. Rt-2009-1159 avsnitt 22-23 og Rt-2012-1843 avsnitt 17, og at fellesstraffen vanligvis settes lavere enn summen av reststraffen og den straff det nye forhold tilsier, jf. Rt-2007-451 avsnitt 9-10.

I den foreliggende sak er det klar sammenheng mellom narkotikadommen fra 2011 og utvisningsvedtaket, og følgelig også sammenheng mellom narkotikadommen og overtredelsen av innreiseforbudet. Det taler for fellesstraff.

Derimot er det ikke åpenbart at brudd på innreiseforbudet kan omtales som «alvorlig kriminalitet». Det avhenger bl.a. av hva man forstår med kriminalitet, Skal det omfatte enhver handling som er belagt med straff, og der alvorlighetsgraden avgjøres av gjeldende strafferamme, eller er kriminalitetsbegrepet mer autonomt, slik at skal avgrenses til handlinger som anses uønsket og skadelige i de fleste samfunn?

Det kan anføres at utlendingers ulovlige opphold i Norge er et stort samfunnsproblem, særlig knyttet til risikoen for annen kriminalitet, men at slik opphold ikke nødvendigvis alvorlig kriminalitet i seg sjøl. Det vises til Prop. 181 L (2012-13) side 7:

Utvisningsinstituttet, og derigjennom innreiseforbudet, er blant annet begrunnet i hensynet til å beskytte samfunnet mot personer som kan utgjøre en samfunnsfare, og i hensynet til å sikre respekt for norske lover og regler, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 288. Det er en grunnleggende del av innvandringsreguleringen å kunne holde utenfor landets grenser personer som er uønsket her på grunn av kriminalitet eller visse andre forhold. Utvisning kan også ha en allmennpreventiv effekt. Trusselen om utvisning kan i seg selv forebygge uorden og kriminalitet.

Det er ikke mulig for myndighetene å ha en fullt ut effektiv og sikker kontroll med alle utlendingers innreise og opphold i Norge. Systemet må derfor også baseres på tillit til at utlendingsregelverket følges av dem det gjelder for. Ulovlig innreise generelt og brudd på innreiseforbudet spesielt bryter med dette tillitsforholdet og vanskeliggjør myndighetenes håndheving av norsk innvandringspolitikk. Brudd på innreiseforbudet undergraver respekten for regelverket og medfører betydelig ressursbruk for blant annet politi og utlendingsmyndigheter. Det er derfor nødvendig med straff for brudd på innreiseforbudet. Straffen antas å ha en allmennpreventiv og individualpreventiv virkning.

Lagmannsretten antar at man her står over for lovbrudd der straffens allmennpreventive og individualpreventive virkning gjør seg sterkt gjeldende. Det er normalt tale om veloverveide lovbrudd, der nettopp fordeler, ulemper og risiko blir veid før man eventuelt velger å trosse et innreiseforbud. Streng straff vil derfor gi god etterlevelse, og det taler for at strafferammen ikke nødvendigvis kan tas som et uttrykk for at det også er tale om alvorlig kriminalitet. Det vises jo også der innreiseforbudet er tidsavgrenset - det er vanskelig å omtale noe som alvorlig kriminalitet i et år om det vil være tillatt for den samme personen året etter.

Lagmannsretten har blitt stående ved at det i denne saken er grunnlag for fellesstraff. Det er særlig begrunnet med den klare sammenhengen mellom lovbruddene. Når resttida på 1 år og 181 dager og den straffen på 1 år og 2 måneder som isolert sett ville vært riktig ved særskilt dom, summeres, får man 2 år og 8 måneder. Lagmannsretten kan ikke se at det er behov for at hele resttida skal sones, og setter derfor fellesstraffen passende til fengsel i 2 år.

Saksomkostninger er ikke påstått og blir ikke idømt.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. I tingrettens dom, domsslutningen punkt 1, gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 2 - to - år.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

Siste endringer
  • Ny: LE-2014-91031 Utvisning. Brudd på innreiseforbud. (30.10.2014)

    Dom fra Eidsivating lagmannsrett om brudd på innreiseforbudet en gambisk statsborger hadde fått vedtak om. Lagmannsretten påpekte at utvisningsvedtak bør formuleres på en måte som gjør at skillet blir klarere mellom den virkningen et utvisningsvedtak har vedrørende opphold i Norge og den virkning det kan ha vedrørende lovlig opphold i resten av Schengen-området.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo